Vakre stemmer, harmonier og flerstemt sang. CITE er noe så sjeldent som en vokaltrio i Midt-Troms. De har to ønsker: En: Flere oppdrag. To: Bli en kvartett.

Sist helg var de solister under Kor Flott sin tradisjonelle novemberkonsert i Stonglandet kirke. Med hver sine vokalmessige styrker og vakker sang, tilførte de stemingskonserten enda mer stemning.

– Det er himmelsk å ha et kor med seg, og få det trøkket og den støtten i ryggen, smiler Christine Lande.

Vokalgruppa har blant annet hatt fullsatte konserter på Kramvigbrygga i heimbygda Sørreisa, og vært solister for Finnsnes Korforening. De elsker å synge, og tar gjerne flere oppdrag.

– Konserter handler om adrenalinfølelsen, som andre får med å hoppe i fallskjerm og kjøre vannski. Det er noe med det adrenalinet som du får før du skal opptre, og den lykkefølelsen etterpå – at det gikk så bra. Det er veldig fint når vi tolker tekster, at vi kan gi det videre til noen – dele med noen, forteller Elisabeth Solheim Andrews.

– Hvordan føles det når det blir god respons?

– Det er jo helt fantastisk når publikum viser at de liker det vi gjør. Noe som ikke kan måles med så mye annet, svarer Tonje Larsen.

– Musikk er kjempeviktig for meg. Det gir meg energi. Etter ei øving er jeg oppløfta, og har mer energi etterpå, forteller Andrews.

– Musikk er glede og lykkefølelse av å holde på med noe som er så morsomt, og spesielt ilag med flinke folk. Sang gir masse energi, og jeg får opp futten og given. Med musikken er det lettere å holde ut det hverdagslige, forklarer Larsen.

– Det er den energien, og det å kunne rømme ifra jobb, hverdag, tanker, og få gå inn i musikken og være der – godt å være der. Og den gleden av å kunne skape noe fint, sier Lande.

Etter tre år som kvartett er CITE blitt trio. De vil veldig gjerne være fire, og etterlyser en som kan gjøre CITE til kvartett igjen.

– Vi kan tenke oss en sopran til. Det er noe med å være fire, som gjør at vi får fylt opp alle stemmene, og det blir fyldigere, opplyser Lande.

CITE kjøper ikke ferdige arrangementer eller arrangerer på papir, men lager arrangementene mens de synger.

– Vi tar for oss en sang, begynner å synge på den, også hører vi stemmene, også blir det til, forklarer Andrews.

– Vi har ikke lyst å være solister alene, men skape noe ilag med andre, der alle kan bidra. Det er utrolig artig å framføre.

Ourland feirer 50 år. Lørdag ble en hyllest til festmusikken, klassikerne og musikere som fremdeles elsker å spille. Her får du de gode historiene fra tidlig ´70-tall. (Bildeserie nederst.)

Bandet er imponerende gode og serverer klassikere fra ´60- og ´70-tallet som står skrevet i rockehistorien med stor skrift med eleganse og stil. Med stor ydmykhet og musikalitet, og den lille touchen av særpreg, treffer de et godt voksent publikum på Hugos Pub denne jubileumskvelden.

Bandet elsker å spille og har holdt det gående i 50 år. Oppskriften er enkel:

– Vi har aldri gått inn for å bli de aller beste. Vi har spilt bare for å ha det artig, og trivdes med publikum. Ourland tilhører publikum. Publikum tilhører ikke oss. Akkurat det er en stor forskjell, forklarer Jan Audun Eriksen.

Med fire, fem, seks fester på Senja hver eneste helg på ´70-tallet var det ikke vanskelig å få spillejobber, og Ourland var populære.

– Vi var en periode booket ett helt år framover. Første halvdel av 1970-tallet, opplyser Steinar Steffensen.

De hadde også mange spillejobber på innlandet, og før brua over Gisundet kom i 1972 sørget bandet for at det ofte gikk ferge natt til søndag. Bandet kjøpte ekstratur for å komme seg hjem, og det visste folk å benytte seg av.

– Natt til søndag visste alle i området at da gikk det ekstraferge da Ourland kom fra spilling, og det var fullt av folk med ferga, smiler Johansen.

Nå holder Ourland seg lokalt i Midt-Troms, men tidligere har de spilt fra Narvik i sør til Storslett i nord. De spilte spesielt mye på Storsteinnes.

– Da vi spilte på Storsteinnes visste vi hvem som kom, og når de kom. Vi ble urolige hvis det var folk som ikke dukka opp til rett tid, flirer Eriksen.

Det ble også en del turer helt nord i fylket – lange turer – ikke helt uten utfordringer.

– Turen rundt Kåfjorden i teleløsninga, før asfalten kom, og hullene var så store og dype. Det var mange ganger vi var borte i halvtime, før vi dukka opp igjen. Vi hadde heldigvis en Ford Transit med dobbeldekk bak, så vi fløt heldigvis litt oppå, forteller Eriksen.

– I gammeltida var det sanganlegg, og hver mann spilte med forsterker direkte til publikum. Mange foran scenen som kommenterte: Skru opp!, minnes Eriksen.

– Det var ikke nødvendig hos oss, flirer Steffensen.

Bandbilen var fullstappet av ganske heftig utstyr fra Marshall.

– Vi hadde et komplett Marshall-anlegg a la samme sizen som Deep Purple. Det var sjeldent, med sjelden lyd. Inni selveste New Musical Express var det noe som het Marshall-avisa. Der var det et stort bilde av Ourland og Deep Purple. 14 dager senere leste jeg at Jon Lord i Deep Purple sa Marshall er så bra, og at han visste om et band i Nord-Norge, for vi spilte jo fra 30 minus til 20 pluss, forteller Eriksen.

– Vinklingen var på at utstyret tålte kulde, opplyser Steinar Johansen.

– Da vi kjørte på spilling var det ikke noe oppvarmet bil , forklarer Eriksen.

– Noen ganger kjørte vi med åpen lastebil med bare presenning over utstyret, kommenterer Steinar Steffensen.

– Vi hadde en tur der bakdøra gikk opp, og vi måtte kjøre tilbake å plukke opp slagverket, flirer Eriksen.

 – Har dere laget noe egen musikk?

– Vi har hatt en fire-fem låter som har vært våres, som vi har spilt oppigjennom årene. Det har ikke vært noe stor satsing. Vi spiller cover, svarer Johansen.

– Hvilken årgang er de nyeste coverlåtene på repertoaret?

– Vi er kanskje innom ´80-tallet – såvidt, tror Eriksen.

For Ourland er det ´60- og ´70-tallet som gjelder. De spiller Beatles, Uriah Heep, Deep Purple, Creedence, Procul Harum, Status Quo, Wishbone Ash, Mountain, Focus, Booker T og mye annet fra de to tiårene.

– Mange av låtene vi spiller er det ingen andre som spiller. De er veldig kjente, men du skal ha litt på føttene for å komme av med det, påpeker Eriksen.

– Det er ikke alle låtene som er like enkle å spille, selv om vi har spilt dem lenge, så må vi ta oss skikkelig sammen for å være i låten, forteller Steffensen.

– De første årene vi spilte var det mest voksne folk på festene. Etter hvert ble det blandet med ungdom. Da tungrocken kom med Deep Purple og de der, da var det mest ungdom på festene, forteller Johansen.

– Gikk det på deres musikksmak eller hva publikum ville ha?

– Det gikk på våres smak, svarer Johansen kontant.

– Vi spilte det vi likte, kommer det kjapt fra Steffensen.

Første spilling i 1968 ga 600 kroner. Da kalendren vippet over i 1970 var prisen oppe i 1800 kroner, pluss reiseutgifter.

Fordelen med at Steinar Johansen er regnskapsfører var stor.

– Der andre band gikk over stokk og stein og reiv ut instrumenter før de hadde penger å betale, hadde vi kontroll. Da vi hadde spart opp penger, kjøpte vi anlegg, og da kjøpte vi som regel kontant, forteller Eriksen.

De er fire fra besetningen før 1974 som er med fremdeles: Steinar Johansen, Jan Audun Eriksen, Steinar Steffensen og Jan Ivan Leonhardsen. Også er “ferskingen” Geir Fjellberg på trommer.

B-Three serverer låtene  med en sånn løs og ledig eleganse at musikken har spasert med lettbeint og behagelig gange langt inn i kroppen før jeg registrerer den.

Trioen B-Three, med swingjazz eller jazzswing,  holder et vidunderlig høyt nivå. Det lekne kjennetegner jazzen, og disse tre har  en solid evne til å bruke hver eneste tone til å behage øregangene med leken musikalitet.

– Dette er det fineste jeg kan gjøre. I B-Three får jeg spille 100 prosent det jeg har lyst å spille, forteller Kjell Tore Nordli, motoren og den store drivkraften i trioen.

– Hvordan er det å få leke deg så mye?

– Det er fantastisk herlig. Jeg har en frihet som er helt enorm. Det finnes likevel grenser for hva jeg har lov å gjøre, selv om det er jazzmusikk, fordi vi spiller en type jazz som må holdes sånn passelig innenfor rammene.

– Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å gjøre jazz. Det er veldig artig, annerledes og utfordrende. Jeg må utfordre meg sjøl for å kunne henge med Kjell Tore, forteller vokalist Sigrid Sørgaard.

– Sigrid er fantastisk. Jeg er veldig stolt av å spille med henne. Hun har utviklet seg enormt. Det er veldig lett å jobbe med henne. Jeg trenger å si veldig lite, skryter Nordli.

– Vi gjør det sjelden likt hver gang, og det er det som er så spennende med jazzmusikk, smiler han.

Målselving, perkusjonist og trommeslager Svein Erik Pedersen kom inn i B-Three i sommer, og har tilpasset seg en uvant musikkstil sammen med de to bardudølene.

– Swing har jeg vært borti, men jazzpreget har jeg ikke touchet så mye, forteller Pedersen.

-Hvordan er det å spille med Sigrid?

– Vi har fått flere kommentarer på at hun er i verdensklasse, og jeg er enig. Hun synger rent treffer alltid tonene.

– Enn han bak orgelet?

– Han er bare å henge på. Han er i verdensklasse – uten tvil.