Det startet som et veddemål, fortsatte som en torsdagsklubb og endte på scenen.

“Kæm spælle” består av tre voksne karer som trives veldig godt ilag, liker musikk og liker å spille. Trioen holder fast på det utradisjonelle bandoppsettet sitt – uten trommer og el-gitar.

– Det funker faktisk, og vi skiller oss litt ut fra de andre med det oppsettet vi har. Samtidig kjører vi ganske tøff lyd på kassegitaren, og med de effektene vi har så swinger det ganske bra. Litt distortion og overdrive på kassegitar funker, og det er ikke så mange som gjør det, forteller Lars Erik Simonsen.

– Det verste med dette bandet er at marshallriggen står heime i garasjen og støver ned, flirer Stein Ole Kampevoll.

– Og dere har samme musikksmak?

– Vi er ganske “altetanes”, svarer Sten Håvard Langseth.

– Når det kommer låtforslag, så viser det seg at vi har ganske lik musikksmak, fortsetter Simonsen.

– Samtidig må låtene fungere ute. Vi har øvd inn en del låter som vi ikke spiller ute, for det er en toveiskommunikasjon, og vi må få noe tilbake fra publikum, presiserer Kampevoll.

– Vi har prøvd oss litt fram, og vi har noen låter som vi bare må ha, så vi spiller mye norsk allsang, og krydrer med litt god ´50-tallsrock. Vi har et ganske bredt repertoar, og kan velge litt, utdyper Simonsen.

Mens Kampevoll og Simonsen har spilt live siden de var ungdommer, så er dette første band for bassist og vokalist Langseth.

– Han har vært fantastisk å synge i 30 år, så det er på tide at andre får høre det. Vi øvde jevnt og trutt hver torsdag, og fikk det å swinge med kassegitarer og bass, sier Simonsen.

Første spilling var i Stein Ole Kampevolls 50-årsdag.

– Vi spiller bare noen få ganger i året, så vi gjør dette som hobby. Man må ut å spille litt ute for å holde det ved like, forklarer Kampevoll.

– Vi har det steike artig, og går godt overens, oppsummerer Simonsen.

– Og ikke minst dette med damedraget, kommenterer Kampevoll til et latterbrøl fra alle tre.

– Hva betyr musikk for dere?

– Musikk er universell. Det er et språk som alle forstår. Den kan brukes både på opp og nedturer. Musikk har bestandig betydd veldig mye for meg. Det var mye musikk heime hos oss, også begynte jeg tidlig å spille i band, svarer Simonsen.

– Jeg har fått musikk sånn passelig inn med morsmelka. Jeg hører mye på musikk. Det er veldig viktig. Musikk er til alle stemninger, fortsetter Langseth.

– Musikk har bestandig vært der, og jeg vet ikke hva livet er uten, sier Kampevoll.

Vi kommer vel neppe noe særlig nærmere den musikalske grasrota enn bandet Roadrunner. Fem stykker som spiller musikken de elsker med enorm respekt for sjangeren. (Bildeserie fra Hugos Pub, Finnsnes.)

Roadrunner forsøker ikke å overbevise noen om annet enn at de er glade amatører og musikkelskere. At de trekker publikum betyr ikke annet enn at mange nok liker musikken og måten den spilles.

Nå skal de spille på Rorbua igjen; lokalet de har fylt før. Hvordan klarte de det? Hvordan visste folk om dem og musikken? De har spilt på seg tilhengere gjennom spillinger på MC-treff og MC-fester. Og hvor høyt hadde de lagt lista da de startet? De kalte seg Lazaronas!

Dette gjør de bare for gøy, men gjennom øvinger og konserter har de nådd et godt nivå, og de klarer å engasjere publikum på en god måte.

Også er det herlig at de er et coverband. Det er altfor lite coverband. Band som gir gammel god musikk videre til nye generasjoner. For her kommer det klassikere på løpende bånd, og vi som kjenner musikken vet at det er klassikere.

Og de som hører låtene for første gang vil garantert føle at det er klassikere, for dette er sanger som har enorme kvaliteter i riff og refreng. Låter som tar publikum.

Vi som har vokst opp på ´70- og ´80-tallet har et nært forhold til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, Motorhead, Judas Priest, og mange flere av metallbandene. Det har disse karene også, og det er så tydelig.

Her er ingen slakk i noen ender. Gode låtvalg. Låter som de behersker godt etter timevis med øving. Også er det ganske kult, litt sånn “unntaket som bekrefter regelen”, at de har kledd en Pink-låt i heavydrakt, og dermed har med en moderne poplåt.

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå skal de glede publikum med nok en helaftens konsert i Vangsvik kirke 8.desember kl 19. 

Dette blir en gospelkonsert, helt ulik novemberkonserten med Vaffelkoret. Nå blir det god gospeltrøkk og oppstemt sang, og dyktige solister blir å skinne enda mer.

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Koret har gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger; Senja Gospel har puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerer frydefullt.

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Vakre stemmer, harmonier og flerstemt sang. CITE er noe så sjeldent som en vokaltrio i Midt-Troms. De har to ønsker: En: Flere oppdrag. To: Bli en kvartett.

Sist helg var de solister under Kor Flott sin tradisjonelle novemberkonsert i Stonglandet kirke. Med hver sine vokalmessige styrker og vakker sang, tilførte de stemingskonserten enda mer stemning.

– Det er himmelsk å ha et kor med seg, og få det trøkket og den støtten i ryggen, smiler Christine Lande.

Vokalgruppa har blant annet hatt fullsatte konserter på Kramvigbrygga i heimbygda Sørreisa, og vært solister for Finnsnes Korforening. De elsker å synge, og tar gjerne flere oppdrag.

– Konserter handler om adrenalinfølelsen, som andre får med å hoppe i fallskjerm og kjøre vannski. Det er noe med det adrenalinet som du får før du skal opptre, og den lykkefølelsen etterpå – at det gikk så bra. Det er veldig fint når vi tolker tekster, at vi kan gi det videre til noen – dele med noen, forteller Elisabeth Solheim Andrews.

– Hvordan føles det når det blir god respons?

– Det er jo helt fantastisk når publikum viser at de liker det vi gjør. Noe som ikke kan måles med så mye annet, svarer Tonje Larsen.

– Musikk er kjempeviktig for meg. Det gir meg energi. Etter ei øving er jeg oppløfta, og har mer energi etterpå, forteller Andrews.

– Musikk er glede og lykkefølelse av å holde på med noe som er så morsomt, og spesielt ilag med flinke folk. Sang gir masse energi, og jeg får opp futten og given. Med musikken er det lettere å holde ut det hverdagslige, forklarer Larsen.

– Det er den energien, og det å kunne rømme ifra jobb, hverdag, tanker, og få gå inn i musikken og være der – godt å være der. Og den gleden av å kunne skape noe fint, sier Lande.

Etter tre år som kvartett er CITE blitt trio. De vil veldig gjerne være fire, og etterlyser en som kan gjøre CITE til kvartett igjen.

– Vi kan tenke oss en sopran til. Det er noe med å være fire, som gjør at vi får fylt opp alle stemmene, og det blir fyldigere, opplyser Lande.

CITE kjøper ikke ferdige arrangementer eller arrangerer på papir, men lager arrangementene mens de synger.

– Vi tar for oss en sang, begynner å synge på den, også hører vi stemmene, også blir det til, forklarer Andrews.

– Vi har ikke lyst å være solister alene, men skape noe ilag med andre, der alle kan bidra. Det er utrolig artig å framføre.