Millioner har sett filmene hans – satser for fullt

Tåkefilmen fra Senja er sett av millioner verden rundt, mens legestudentenes video har 1,3 millioner visninger, og hans musikkvideo med Ruben har nådd én million visninger. Nå skal Stein Eirik Simonsen satse 100 prosent på film. 

– Dette blir spennende og jeg gleder meg veldig til første januar. Målet er å skille meg ut, slik at det blir et enkelt valg for de som har behov for noe innen film, sier Stein Eirik Simonsen (43).

Filmen fra Barden på Senja er delt over hele verden, og sett av millioner.

Det siste halvåret har vært fantastisk for Stein Eirik Simonsen fra Sørreisa, med en film som har gått verden rundt og sett av millioner, musikkvideo med Ruben med over én million visninger, og den siste med legestudentene som har 1,3 millioner visninger. Fra første januar er det film som blir hans inntektskilde, og han tror ikke det blir vanskelig å få nok kunder til å leve av filmproduksjon.

Videoen med legestudentene har 1,3 millioner visninger.

– Bedrifter og næringsliv tenker jeg som hovedmarked, og jeg er åpen for å flytte meg etter oppdragene. Bedriftsledere begynner å se at det er bruk for bilde- og videomateriell, og de vil gjerne betale for kvalitet. Jeg er veldig rolig i magen, men selvfølgelig også spent. Jeg er nok mest spent på at jeg skal få bruke all arbeidstida mi på dette. Jeg gleder meg til å kunne si ja til det jeg vil si ja til.

– Du føler ingen risiko?

– Nei, jeg er veldig rolig på den biten, jeg har gjort dette veldig lenge, så jeg starter ikke på null. Det er en grunn til at jeg har ventet så lenge, og har god kontroll. Det er nytt å ordne sin egen lønn, men jeg er ikke redd.

Foto: Rune Ottarsen

3D-designer for Saltdalshytta har vært hans daglige virke de siste 10 årene, mens film har vært fritidsprosjekter på kveldstid og i helgene. Videoen med legestudentene tok halvannen dag, og ble gjort på en fredagskveld og en lørdag.

– Det er noe av det artigste tingene jeg har gjort, med skikkelig positiv galskap, men også utrolig slitsomt. UNN er stort og det var masse forflytninger og avtaler her og der.

Musikkvideoen, som er filmet på Skaland, har én million visninger.

Tåkefilmen og en dansefilm fra Senja ble filmet på kveld og natt, og er, i likhet med studentvideoen og musikkvideoen til sangen Walls av Ruben, oppdrag som han vet skaper oppmerksomhet.

– Jeg visste at dette blir god promotering. Uansett hva jeg gjør, så gir det en eller annen slags ringvirkning jobbmessig. Med dansevideoen så ønsket vi å få til noe kult i midnattssola. Vi var på Bøvær om kvelden og gikk opp på fjellet litt utpå natta. Den har slått godt an, og videoen med tåka ble snappet opp og har spredd seg over hele Verden. Det er kjempeartig. Ruben har blitt superkjent, og den er også filmet på Senja; på Husfjellet og over det gamle grafittverket på Skaland, forklarer Simonsen.

Dansefilmen med Petter Egge og Ingrid S. Gulbrandsen er filmet på Husfjellet på Senja.

Simonsen har drevet med film på fritida de siste 20 årene, men filminteressen har vært der hele livet.

– Interessen for film har vært der siden jeg var liten, og jeg elsker å se film, Jeg har alltid vært interessert i hvordan de laget filmene, og fikk tak i de DVDene der det stod: Behind the scenes, og kunne godt se det først.

Innkjøp av filmkamera til valgfagsgruppa på Bardufoss Ungdomsskole da han jobbet der i 2000, fikk igang interessen for fullt.

– Da startet det, og siden den dagen så har det vært hver eneste dag med noe som har med film å gjøre. Film har alltid vært øverste, men det har vært for usikkert inntektsmessig, og jeg har familie. Over tid har det blitt bare mer og mer, og de siste 13-14 årene så har all mi tid, utenom jobb og familie, gått til film.

Han føler at nå er tida inne til å satse på jobben han elsker.

– Nå har jeg hatt så utrolig mye å gjøre, og sett at hvis jeg skal gjøre dette, så er det nå. Det har bestandig vært det jeg har hatt lyst til å gjøre på fulltid. Ingenting er banket, men interessen fra utlandet er der, så jeg kjenner at dette skal bli spennende. Jeg gleder meg til å bruke all tida mi på dette

Foto: Rune Ottarsen

Terningkast 24!

Det er bare å si gratulere og riktig god jul allerede, for i Kulturhuset Finnsnes var det julaften to uker før tida i helga. 

Denne nydelige historien “Jul i hjertet” fortelles så utrolig godt og riktig – med fantastiske rolletolkninger av både barn, ungdom, amatører og profesjonelle. Og for noen flotte tekster og melodier fra Ola Bremnes.

Som publikum ble jeg helt betatt av måten denne historien fortelles. Her er ingen én-dimensjonale karakterer. Historien henger utrolig flott sammen, og den gode miksen av sang og teater gir en helstøpt forestilling.

Regissør Anna Karoline Løseth Bjelvin har brukt tid med hver enkelt skuespiller, for å bygge en solid og riktig karakter. I trygge rammer har de fått lov å skape hver sin troverdige person.

Hovedrolleinnehaverne Tommy Hagen og Hannah Tøllefsen hadde en utrolig fin kjemi, og unge Hannah har en mimikk og et kroppsspråk på et nivå at hun kunne gjort rollen sin helt uten replikker. Mens han var utrolig troverdig som butikknisse med kjærlighetssorg og savn.

De profesjonelle skuespillerne Maja Skogstad, Jeanette Solbakken og Sindre Olav Fredriksen serverte oss så gode og helstøpte karakterer. De voksne amatørene Ingvild Lauritsdatter Solli og Ulf Fredriksen overbeviste stort. Isabel Bodin og Ferdinand Bie var helt enorme i rollene som rockenissene Reidun og Rolf. Adrian Simonsen, Rakel Solheim og Synne Engkrog framstod utrolig scenevante, og nisseungene skinte ilag med resten av ensemblet.

En stor takk til Kulturhuset Finnsnes og produsentene Karin T. Olsen og Veronica Stensrud som vil og tør – og får det til.

Dette må vi bare ha mye mer av!

Bilder kan brukes, og krediteres: Foto: Rune Ottarsen

 

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En varmere versjon av Jul i hjertet

Årets Jul i hjertet skiller seg fra fjorårets; sangene får bedre plass, mer musikal, den er varmere og nærere og kortere. 

Kontakten mellom Lilly og butikknissen Oskar er tettere, og har i år Hannah Tøllefsen og Tommy Hagen i hovedrollene.

Foto: Rune Ottarsen

Rakel Solheim og Synne Engkrog har fått større roller i årets oppsetning.

Foto: Rune Ottarsen

Isabel Bodin og Ferdinand Bie er rockenissene, som forsøker å presse bort Oskar.

Foto: Rune Ottarsen

Sindre Fredriksen spiller pappa også i år, mens Ingvild Lauritsdatter Solli spiller mor.

Foto: Rune Ottarsen

Humoren er med i år også, og her er Ulf Fredriksen i sitt ess.

Foto: Rune Ottarsen

Jeanette Solbakken er tilbake som Betty, men med nye replikker.

Foto: Rune Ottarsen

Ledelsen er mindre skummel og mer menneskelig i år, men fremdeles i Maja Skogstad sin skikkelse.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Liv og kvalitet

Bygdelaget Liv på Lysnes har virkelig skapt liv i bygda i 2019 – og mer skal det bli.

Å servere kvalitet fra en scene krever også kvalitet i innpakningen, og det har de skjønt i Bygdelaget Liv på Lysnes. Stemningen er satt lenge før artister og publikum møtes. Alt er lagt til rette for en flott opplevelse allerede før scenelysene blir slått på og lyset i salen dempes.

– Du er nøye med innpakninga?

-Ja, det må være ordentlig når vi henter musikere og artister fra øverste hylle, så vi må levere, og det er jo det jeg driver med til vanlig. Hvis vi ikke gjør det, så kommer de ikke igjen, opplyser David Solheim, som har en lang karriere som lydmann for flere store norske artister.

Stemningen er satt allerede før artisten møter sitt publikum. Foto: Rune Ottarsen

Fire konserter i halvåret er målet som er satt, og siden september har Marthe Valle, Lars Bremnes og Silje Nergaard inntatt den intime scenen, i tillegg til familieforestillingen «Den store mamelukk.»

– Hvorfor plutselig satse på et sånt kvalitetsnivå ute på Lysnes?

– Hvorfor ikke? Det er en følge av at jeg kjenner en del folk gjennom det jeg har jobbet med. Vi har et fantastisk hus her. Jeg har ei fantastisk kone som er helt suveren i å søke penger og skaffe støtte, forklarer han.

Silje Nergaard med band. Fra venstre: Helge Lien, Finn Guttormsen, Silje Nergaard og Jarle Vespestad. Foto: Rune Ottarsen

Sist ut var Silje Nergaard med band den første fredagen i desember. Det ble en stor opplevelse for musikere, artist og publikum – mye takket være et imponerende detaljnivå på det lydtekniske.

– David er en prins! David er en av verdens beste lydmenn, sier Nergaard bestemt, og får det bekreftet fra pianist Helge Lien.

Lys- og lydmester David Solheim. Foto: Rune Ottarsen

Mottakelsen fra publikum skapte også begeistring hos de erfarne musikerne.

– Det var en sånn varme i publikum her. Vi kjente en god, varm vennlighet og tilstedeværelse fra folk, som gjorde at det var veldig, veldig fint å spille her. Det vi kjenner her er at det er veldig personlig, sier Nergaard.

– Den stemninga som oppstår i salen kan bli magisk med flere tusen mennesker, men i dag var det helt magisk her, kommer det fra Lien.

– Vi liker å spille på slike autentiske steder, i stedet for sterile kulturhus, som ikke har historie, konkluderer Nergaard.

David Solheim, Silje Nergaard og Cathrine Solheim. Foto: Rune Ottarsen

Det er snart fem år siden David Solheim og kona Cathrine Solheim flyttet til Lysnes. I år har deres idéer og engasjement slått ut i full blomst. Spesielt Senja Barnefestival i juli gikk over all forventning.

– Vi hadde lyst til å få noe til å skje, noe som også de fire ungene våre kunne være med på. Så vi startet opp med barnefestivalen og konserter. Og litt av bakgrunnen er at David kjenner så mange i musikkbransjen, og da er det lettere å få det til, oppsummerer Cathrine.

Komité og musikere. Bak fra venstre: Cathrine Solheim. Per Tore Paulsen. Monika Paulsen. Marlene Paulsen. David Solheim Foran fra venstre:  Therese Paulsen Lena Jakobsen Henriette Jakobsen Silje Nergaard. Jarle Vespestad. Helge Lien

– Hvordan har det vært å få bygdefolk med på prosjektene?

– Vi hadde med oss noen, som hadde lyst. Da barnefestivalen ble en sånn stor suksess, så ble det et ordentlig løft for bygda, for de ble stolt av å være herfra bygda og at det var artig å være med.

– Har barnefestivalen gjort det lettere å få med frivillige?

– Ja, absolutt. Folk kommer og sier: «Æ vil være frivillig.» Og det er jo kjempeartig, så vi trenger ikke å mase, for de velger seg sjøl. Vi bare henter dem inn, flirer hun.

Med møbler fra legendariske Kranes Konditori er det stil over kaféen i bygdehuset Vonheim. Foto: Rune Ottarsen

– Aldri mer, sa Veronica i 2013. Nå er hun tilbake – og hun elsker det.

Veronica Stensrud bodde i Oslo og var TV-produsent og prosjektleder for VG-lista, men fikk nok av kulturarbeid og store produksjoner. Nå er hun tilbake i manesjen, men manesjen er flyttet til Finnsnes og Midt-Troms.

– En gammel sirkushest, som lukter sagmugg, har veldig lyst å komme inn i manesjen igjen. Jeg trodde jeg var ferdig med kulturjobbing, men jeg merket at jeg ville tilbake – tilbake til kultursirkuset, som jeg elsker, smiler Stensrud.

Veronica Stensrud i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

Etter halvannet år som frilans produsent er hun nå igang med å produsere sin andre oppsetning av «Jul i hjertet» i Kulturhuset Finnsnes.

– Det handler om å være på rett sted til rett tid. Jeg har en bakgrunn og en erfaring, som ikke mange i Midt-Troms har. Når muligheten åpnet seg for hva som skjer i Kulturhuset Finnsnes, så hoppet jeg i med begge beina, og er ufattelig takknemlig for at jeg blir tatt imot med åpne armer, forteller Stensrud.

Kulturhussjef Karin T. Olsen og Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Fra 2014 har hun bodd i Vangsvik med mann og to barn. Stensrud var bygdas kjøpmann fram til butikken ble solgt i 2018. Takket være Kulturhuset Finnsnes sin satsing på egenproduksjon fikk hun en god start på den nye karrieren i Midt-Troms. 

– Veien blir til mens jeg går, og etter hvert som jeg blir bedre kjent med kulturfolk og andre i næringslivet, så åpnes det nye dører hele veien. Så er det bare å få den ene foten innenfor dørsprekken, og så albue seg videre – på en hyggelig måte, flirer hun hjertelig.

Regissør Anna Karoline Løseth Bjelvin og produsent Veronica Stensrud under øvinger på “Jul i hjertet”. Foto: Rune Ottarsen

Det har blitt samarbeid med små og store aktører innen næringsliv og kultur, med samarbeid med blant annet Moloen AS i Tromsø og Senja Næringshage. Med bachelorgrad i TV-produskjon fra USA, og erfaring fra inn- og utland, tror hun at hun har noe å tilføre.

– Jeg har et organisasjonhjerte – enten så har du det, eller så har du det ikke – en evne til å sjonglere mange mennesker og mye informasjon, og sette det i kategorier, som er mulig å gjennomføre, sånn at de som skal jobbe kreativt har rom til å være kreative, forklarer hun.

Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Å være på scenen som aktør er helt uaktuelt for produsenten.

– Jeg har ingenting på en scene å gjøre, for jeg går i svart, og skjønner ikke hvordan folk tør å stå der oppe og utlevere seg sjøl. Jeg har en enorm glede i lister. Jeg elsker lister. Jeg elsker å ha en finger med i alle spill og vite litt om alt, sånn at når noen lurer på noe, så kan jeg gi dem svar med en gang, smiler Stensrud.

Det å se helheten og ha alle detaljer på riktig plass er noe av det som er hennes oppgave som produsent. Erfaringen fra en kravstor bransje er god bagasje.

Anna Karoline Løseth Bjelvin og produsent Veronica Stensrud velger kostymer til “Jul i hjertet”. Foto: Rune Ottarsen

– Friskt blod er godt i alle miljøer, og det å få inn nye øyne og se ting fra en annen vinkel. I TV-bransjen er det harde bud: Alt under perfekt er ikke bra nok. Produksjonsmessig så ligger lista høyt. Jeg har erfaring fra store produksjoner, hvor du må ha ekstremt mange baller i lufta. Men det er det jeg liker. Det er det jeg kan, oppsummerer hun.

Det var dette Kulturhuset Finnsnes sin sjef Karin T. Olsen så for halvannet år siden, og tok Stensrud med på laget. Stensrud er full av lovord om Olsen og hennes satsing.

– Hun som tør å satse på en egenproduksjon, for det er veldig få kulturhus som produserer selv. Og det å få være med i denne galskapen er helt fantastisk. At hun tør å tenke nytt, stort og annerledes. Vi er den lille byen i midten, mellom Harstad og Tromsø. Nå kan de komme til oss og se hva vi gjør, påpeker produsenten.

– Nesten for godt til å være sant

Det har vært et innholdsrikt halvår for søstrene Wenche og Sissel Hole med Senja Moments AS.

I helga var det bakedager med mange lokale bakere i alle aldre og full rulle på kjevler i to rom. Arrangementer for de lokale har kommet jevnt og trutt gjennom halvåret. 

– Vi synes det er kjempeviktig, for de lokale har et forhold til Tranøya, så vi må også vise at det er et tilbud til dem også. Det er ikke bare turister langveisifra vi vil ha hit. Vi vil at det skal være åpent for alle, påpeker Wenche.

Bakedag sist lørdag. Fra venstre: Marte Hanssen Moe, Erik og Helene Sortland Hanssen, Bente Stubberud Hanssen, Mikkel Hanssen Moe og Elise Svendsby. Foto: Rune Ottarsen

Søstrene bruker de lokale for tilbakemeldinger, og det er lettere å spørre folk de kjenner om hva de kan gjøre bedre, og hvordan er det å komme hit.

– Det er også viktig for trivselen vår her ute, at folk som kjenner oss, eller kjenner stedet kommer innom. Vi får litt omtale, og det blir en reklame for firmaet også, tror Sissel. 

Stor aktivitet rundt bordet på bakedagen. Fra venstre: Einar og Elise Svendsby, Veronica Stensrud, Åsta Sortland, Oskar og Nora Johnsen. Foto: Rune Ottarsen

Også er var det morsomt å få litt reklame på TV gjennom programmet «Alt for Norge», der amerkanerne faktisk var de første gjestene på det nye overnattingsstedet i starten av juni.

– Det var dritartig, og en ordentlig pangstart, der vi virkelig fikk brynet oss. Det var så trivelig, for det var så fantastiske folk, flirer Sissel. 

– De var på en måte vanlige gjester, men det var jo en hel produksjon rundt. Så vi kunne ikke bare gå inn i et rom, i tilfelle de filmet, forklarer Wenche.

Bakedagen avsluttes rundt middagsbordet. Fra venstre: Einar og Elise Svendsby, Veronica Stensrud, Jakob Svendsby, Oskar, Vegard og Ann Jeanette Johnsen. Foto: Rune Ottarsen

De nye forpakterne av Tranøya har sauehold, men for at dette skal gi nok inntekter så er de avhengig av å selge en del sengeplasser.

– Vi hadde en veldig positiv sommer uten å ha markedsført oss så veldig. Det har vært bra med folk innom på kaféen, og en del overnattinger, opplyser Wenche Jarlesdottir Hole.

– Det ser veldig lovende ut for neste år med tanke på utenlandske gjester, for nå har vi fått vist plassen fram til forskjellige turoperatører. De kan lage en pakke der vi er med i en type senjabesøk som inkluderer flere steder, påpeker Sissel Hole.

Nærhet til dyrene og naturen er en del av opplevelsen ute på Tranøya. Foto: Rune Ottarsen

Siden de åpnet for besøk 1.juni har det vært flest nordmenn, og ikke så mange av de typiske turistene.

– Mye mindre enn vi hadde håpet. Det er likevel som forventet, for en ting er hva du krysser fingrene for, men realistisk så vil det nok ta litt tid. Det har vært mest av de som har litt tilknytning her, som er litt opptatt av historien, eller vil se på det nye konseptet her ute. Og folk som ringer og trenger en plass å overnatte, forteller Sissel.

– Vi har hatt folk fra nedover i Europa, som har hørt om oss på butikken i Vangsvika, der de ble anbefalt å ta seg en tur hit, så nærmiljøet er veldig viktig, opplyser Wenche Jarlesdottir Hole.

– Vi føler ikke vi har blitt så oppdaget så mye gjennom nett, som omtale lokalt. Også har vi hatt mye dagsturister, og jeg har blitt overrasket over hvor mange som har egen båt, forklarer Sissel.

– Og en del padlere, siden det er fint å padle rundt her, kommenterer søsteren.

Sissel Hole og Wenche Jarlesdottir Hole i Senja Moments AS. Foto: Rune Ottarsen

Og møtet med Tranøya og Tranøy Gård med Tranøy kirke som nærmeste nabo har gjort inntrykk på de besøkende.

– Noen blir stille når de går opp mot gården, akkurat som at de må ta det inn. Vi forteller litt om plassen på vei opp fra kaia, og når de kommer rundt svingen og ser gården, så blir det veldig spesielt, forteller Wenche. 

Wenche Jarlesdottir Hole og Sissel Hole finner roen på Tranøya. Foto: Rune Ottarsen

– Folk synes det er veldig fint her, og veldig rolig og stille – og idyllisk. Gjestene bare sitter og ser ut gjennom vinduet, eller er ute. Jeg tror ikke de legger merke til at det ikke er TV her. Det er ingen som har spurt etter TV, bortsett fra mine egne unger, flirer Sissel.

– Tenk hvor heldige vi er. Vi er utrolig heldige, poengterer Wenche.

– Se hvor fint vi har det, så vi stortrives alle i familien. Selv om vi er på jobb, så føles det som å dra på hytta. Vi får denne roen og det er bare kos her ute. Det er nesten for godt til å være sant, fortsetter Sissel.

Ungene gjorde mer enn å bake på bakedagen. Oskar Johnsen og Marte Hanssen Moe frakter mat til sauene.
Helene Sortland Hanssen viser fram pepperkakehjerte, mens Erik Sortland Hanssen kjevler. Foto: Rune Ottarsen
Marte Hanssen Moe og Nora Johnsen mater sauene, mens Mikkel Hanssen Moe forsyner seg med mer fór. Foto: Rune Ottarsen
Aktiv baking. Fra venstre: Erik og Helene Sortland Hanssen, Bente Stubberud Hanssen, Mikkel Hanssen Moe, Åsta Sortland og Elise Svendsby. Foto: Rune Ottarsen
Nora Johnsen, Elise og Jakob Svendsby likte å mate sauene. Foto: Rune Ottarsen
Erik og Helene Sortland Hanssen, Åsta Sortland og Marte Hanssen Moe. Foto: Rune Ottarsen
Marte Hanssen Moe mater sauene med ærverdige Tranøy Kirke i bakgrunnen. Foto: Rune Ottarsen
Fred Arne Danielsen holder kontroll på saueflokken og de besøkende. Foto: Rune Ottarsen
Mikkel Hanssen Moe og Oskar Johnsen mater sauene. Foto: Rune Ottarsen

Ønsker å skape entusiasme

Forestilingen Groove er skapt på Kråkeslottet de siste tre ukene. Nå skal den ut på samfunnshus og skoler på Senja og i Dyrøy. 

– Målet er å møtes i musikk og bevegelse – i samme puls og samme takt, uansett hvem du er, hvilken alder, eller hvor mye du har bevegd deg i livet, forteller danser, koreograf og initiativtaker Marianne Kjærsund.

Kråkeslottet i Bøvær på Senja har nok en gang tiltrukket seg utøvende kunstnere. Denne gang i form av trommende dansere.

De kommende ukene får publikum oppleve forestillingen som har blitt til inne i huset.

Gjengen består av fem dansere og én trommeslager, men danserne skal også spille trommer.

Med forestillingen Groove ønsker trommeslager Elisabeth Nesset og danserne Pernille Holden, Marianne Kjærsund, Gry Bech-Hanssen og Katja Schia å engasjere publikum til bevegelse. Danser Maja Roel var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Rune Ottarsen

De fem danserne og trommeslageren er inne i siste øvingsuke før forestillingen «Groove» inntar golvet i samfunnshus på Skaland, i Vangsvik og Brøstadbotn. Forestillingen er tett på publikum, med bevegelse og rytme som sterke virkemidlene.

– Vi har lyst til å spre energi, og smitte folk med entusiasme, for vi er alle bevegelige mennesker, som kan bevege oss til musikk, som har rytme og puls i livet vårt – og dele det sammen, sier Kjærsund.

– Målet er å møtes i musikk og bevegelse. I samme puls og samme takt, uansett hvem du er, hvilken alder, eller hvor mye du har bevegd deg i livet, forteller Kjærsund.

Forestillingen Groove har urpremiere i Breidablikk på Skaland førstkommende lørdag. Fra venstre: Trommeslager Elisabeth Nesset, danser Pernille Holden, produsent Nanna Berntsen og danserne Marianne Kjærsund, Gry Bech-Hanssen og Katja Schia . Danser Maja Roel var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Rune Ottarsen

Kjærsund forklarer enkelt fordelene med å bruke Kråkeslottet på Bøvær på Senja som base.

– Vi er midt ut i havet, mellom fjellene, der det er masse naturinspirasjon. For vi leter jo etter den følelsen dypt, dypt inni kroppen, som er natur. Hele teamet er i samme hus, med sosiale samlinger rundt matbordet. Prosjektet lages litt og litt hele tida, mens vi bor her, forklarer danseren.

I tillegg øver de på Breidablikk Samfunnshus på Skaland der også urpremieren finner sted førstkommende lørdag.

Tanja Andreeva har designet kostymene til forestillingen, som skal farges med farger framstilt av vekster i nærområdet rundt Bøvær. Foto: Rune Ottarsen

Den største utfordringen for de erfarne danserne er at de også skal spille trommer.

– Dette er ei kjempegøy utfordring, fordi her er åpent mellom musiker og danser; at vi kan få være begge deler. Det tiltrekker oss veldig. Dans er et vidt begrep, og trommeslageren sitter jo og beveger seg ganske mye i forestillinga, uten å være ute på dansegolvet.

– Dere er et danseband?

– Ja, vi er et danseband, men i en litt annen form. Det er synd at det navnet allerede er tatt, flirer Kjærsund.

Groove-gjengen inviterte til rytmeverksted i Saltrommet på Kråkeslottet. Foto: Rune Ottarsen

Tromme- og dansegruppa skal også ut i flere av skolene i regionen med forestilling og rytmeverksted. Noen av aktivitetene i rytmeverkstedet prøvde de ut på voksne sist lørdag, i Saltrommet på Kråkeslottet. Verkstedet utløste mye energi, bevegelse og glede, og deltakerne var storfornøyde med opplegget.

– Det var helt topp, for jeg fikk slått meg løs med ting jeg aldri har turt før. Jeg skulle ønske det var ei sånn gruppe fast her på Senja, forteller Benjamin Bjørkli.

Svein Erik Pedersen, Marianne Kjærsund, Benjamin Bjørkli og Georg Blichfeldt fant rytmen med kreative instrumenter. Foto: Rune Ottarsen

– Djevelsk artig. Dette var faglig påfyll, som det var greit å plukke med seg, konkluderer kulturskolelærer og trommeslager Svein Erik Pedersen.

Fra venstre: Gry Bech-Hanssen, Nanna Berntsen, Silje Nilssen og Georg Blichfeldt. Foto: Rune Ottarsen

– Utrolig flinke folk, og veldig artig på slutten der de skiftet fra en rytme til en annen, en groove til en annen. Det var kjempeartig, som voksen, å få utfolde seg på rytmeverksted, for ellers er det jo bare barnehageunger som får være med på sånt, smiler Silje Nilssen.

Jonathan Baum fikk styre rytmeorkesteret. Foto: Rune Ottarsen

– Fantastisk fra begynnelse til slutt, med godt samspill – en inspirasjon. Det var fint at vi begynte veldig mykt, med bare klapping og rytme, og avsluttet med masse bevegelse i hele kroppen, forteller Jonathan Baum.

Svein Erik Pedersen kastet seg med på en rytmisk jam med Elisabeth Nesset. Foto: Rune Ottarsen

Produsenter er Nanna Berntsen og Linda Birkedal fra Dansearena Nord. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd Fri scenekunst – dans, Norsk kulturråd Bestillingsverk og komposisjon, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere, samt lokalt Berg kommune, Kråkeslottet på Senja og UL. Breidablikk.

-Jeg blir ikke rik av dette, men kan leve et rikt liv

Ronny Trælvik er sjelden vare: En kulturbærer som plasserer historisk nordnorsk kultur mellom to permer.

-Jeg blir ikke rik av dette, men kan leve et rikt liv, fordi jeg kan jobbe med det jeg har mest lyst å gjøre. Det er den største gleden.

Trælvik ga ut sin første bok ut på sitt eget forlag i 2006. I oktober kommer bok 23 og 24. Oppveksten på Husøya har mye av skylden for at han ble forfatter, og at det handler mye om båt.

– Jeg er praktisk talt oppvokst i en båt, så dette med båter og kystkultur ligger mitt hjerte nær. Lokalhistorie, som er så lokal som Senja og Midt-Troms, men også tydelig nordnorsk, for det nordnorske er en rød tråd gjennom bøkene mine. Alle bøkene, som Bok i nord har gitt ut, har et nordnorsk preg.

Ronny Trælvik er glad i nordnorsk kystkultur, og elsker å skrive om temaet. Foto: Rune Ottarsen

– Det fine med å drive eget forlag er å kunne skrive om akkurat det jeg vil. For meg er båter og kystkultur en utømmelig kilde. Jeg skriver bøker jeg sjøl har lyst å lese, og forhåpentligvis synes andre det samme.

– Jeg tror at mange der ute deler min interesse for det nordnorske og historiske, hvor vi kommer fra. Det er ei så rivanes utvikling, at etter et par generasjoner er det fort gjort å glemme at folk har rodd i nordlandsbåter uten motor – og det er ikke så veldig lenge siden.

Han føler seg hjemme blant bøkene inne i Lenvik Bibliotek. Foto: Rune Ottarsen

Ronny Trælvik er en beskjeden kar, og da han skulle gi ut si første bok vurderte han å bruke pseudonym, altså et oppdiktet navn.

– Jeg har ikke noe behov for å framheve meg sjøl, absolutt ikke. For meg er det viktigst at disse bøkene når noen lesere. At jeg tilfeldigvis har skrevet dem er jo helt uvesentlig. Jeg liker best å skrive bøker, og det å drive et et bokforlag er noe jeg gjør fordi jeg må.

I et nærmiljø tett på gode historier hadde en ung gutt gode vilkår for å lære den nordnorske kystkulturen å kjenne fra to eldre generasjoner. Spesielt én person på Husøya var spesielt viktig på den måten.

Nede i førsteetasjen bodde besteforeldre på farsida. Bestemora var veldig musikalsk og kreativ. Hun skrev revytekster, sangtekster, spilte orgel og hadde gitarkurs.

– Hun var også utrolig glad i å fortelle historier, og hun har veldig flink, for når du er veldig glad i å gjøre noe, så blir du fort veldig flink. De timene jeg satt nede hos henne, og hørte henne fortelle historier fra gamle dager, er ikke få. Det er nok hun som har inspirert meg, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle bli forfatter.

– Mange gruet seg til norsk-stil, men det var noe av det beste jeg visste, forteller Ronny Trælvik. Foto: Rune Ottarsen

Som barn og ungdom var forfatteren var glad i bøker, og elsket å skrive.

– Mange gruet seg til norsk-stil, men det var noe av det beste jeg visste.

Det var først som ung voksen at skrivingen kom tilbake. Han fikk tilfeldigvis  jobb som resepsjonist i Folkebladet.

– Litt etter litt begynte jeg å skrive mer og mer, og til slutt var jeg journalist. Og det trivdes jeg så godt med, og Folkebladet var en fin skole å gå for å lære. Etter hvert føltes det helt naturlig å begynne og skrive bøker.

I tredje etasje i Lenvik Bibliotek fant Ronny Trælvik sin første bok “Senjafsiket”. Foto: Rune Ottarsen

Idéen om å skrive om senjafisket hadde allerede modnet noen år da han presenterte idéen for forfatter og kulturfremmer Hans Kristian Eriksen.

– Tror du dette er en god bokidé? Jeg hadde ikke snøring på noe som helst. Han syntes det var en veldig god idé. Da hadde jeg fått det lille sparket. Og etter det har jeg egentlig aldri sett meg tilbake.

Trælvik måtte bare lage eget forlag, for dette var altfor smalt for de store forlagene.

– Det har blitt en livsstil. Jeg koser meg, og kan ikke tenke meg å gjøre noe annet.

– Du driver en del etterforskning rundt omkring, og får fartet en del i jobben.

– Jeg er heldigvis veldig glad i å reise. Dette med å kunne kombinere det med å skrive alene i ro og fred, og reise rundt og treffe interessante folk synes jeg er en veldig fin miks. Det å reise langs kysten og treffe kystens folk, da koser jeg meg.

Ronny Trælvik. Foto: Rune Ottarsen

60 år på havet: Dramatikk og gullkorn

Johan Eide (74) i Gryllefjord på Senja klarer ikke å holde seg unna fisket og havet, og har vært fisker i 60 år.

– Fiskeriet er et sunt arbeid. Det er godt å være frisk og, i mitt 75.år, gå på havet når det er vær og forhold. Jeg må bare sette pris på det, for det er ikke gitt å ha ei så god helsa. Jeg har det så gjevt. Pensjonen kommer om det er uvær eller ikke, smiler 74-åringen.

Men selv om helsa er god, så tåler ikke kroppen like mye som før.

– Vi hadde et sjyvær med 2.000 kilo i fjor vinter, og jeg skulle ikke greid å komme meg ned loftstrappa, for jeg var så kaputt. Da sa jeg til meg sjøl: Det må være en fin måte å ta livet av seg.

Foto: Rune Ottarsen

Eide klarer ikke å la sjarken ligge i ro i sommer heller, og siden fiskebrukene på Senja ikke kjøper fisk i sommer, så kjører han fangsten til Tromsø.

– Du gir deg ikke?

-Nei, hva man skal gi seg for, så lenge jeg holder det gående og får lov å være frisk.

– Men du kunne levd godt som pensjonist.

– Jeg har god pensjon, men det er et dødens kapittel å se på alle de andre arbeide. Når du har gått fremst i flokken i hele ditt liv, og så skal du bli satt baki gyngestolen. Nei, det trur jeg ikke noe på.

– Men hvorfor fortsetter du å fiske?

– Jeg har et kall. Klokka seks om morran er jeg på tur i bua. Når jeg har kjøpt båt, så skal det jo forsvares.

– Du kunne jo bare latt være å kjøpe enda en båt. Hva er det med havet som trekker?

– Det er frisk luft og på havet kan jeg være forbanna. Liketil måsen kan jeg være forbanna på, og mister jeg en stor fisk, blir jeg enda mer forbanna, men den kommer tilbake til neste år, og da skal jeg være på plass.

Foto: Rune Ottarsen

Det har vært mange tøffe tak for Eide, og han forteller om spesielt ei natt – samme natt som Utvik Senior forliste: 17.februar i 1978.

– Den natta Utvik gikk ned, da var vi ute på en 50 foting. Det var ikke enkelt å vite hva vi skulle gjøre – uten instrumenter eller GPS, slik som nå. Bestefaren min brukte å si: «Husk på at når det blir dårlig vær, så gå ut på djupta, for de fleste båter forliser på tur på land.» Så begynte jeg å gå båten ut til ei djuplenka med lys på, for å ligge å bakke der til kulingen ga seg. Men så kom det en båt fra Senjahopen som het Mefjordbuen, som var 80 fot. Han kalte oss opp og tok oss med til land. Men jeg skalv i føttene da jeg kom på kaia, og klarte nesten ikke å gå, forteller Eide.

– Senere kom det folk og sa at vi måtte ut å lete etter Utvik. Vi har ingenting å gjøre på havet i disse forholdene, svarte jeg. Ikke hadde vi radar for å se noe. De største båtene gikk ut.

– Hvordan var været den natta?

– Han var stiv til sterk nordaust-kuling da vi var ute, men så dreide han til nordvest. Vi fikk jo varsel om nordausten fra båter i Mulegga, og at vi måtte komme oss til land. Men vi ville drage et par lenker til han kom med han, og da han kom han var det «nåkka ainna». Vinden gikk imot straumen, så det ble skavl, for straumen bærer nord og vinden kom motsatt. Da blir det skikkelig skavlbåra, spesielt på Eggakanten der vi lå. Det første bråttet rant ikke av før det neste kom. Båten ble full av vann. Jeg sto oppe i rorhuset og så ned, og så bare vann. Så vet jeg at det er nordaust-kuling, så trekker jeg teppet over hodet, for jeg rører ikke båten på nordaust-kuling.

Foto: Rune Ottarsen

– Du fisker bare med lina?

– Ja, noen er garnfolk, noen er linfolk og noen er prester, og noen er doktere. Sånn er det bare.

– Men du begynte med garn?

– Nei, jeg begynte med trål. Jeg var 14 og et halvt år og ga helsika i hele framhaldsskolen. Og pappa fikk 50 kr i bot, for at han ikke jaga meg på skolen.

– Og siden har du vært på havet?

– Ja, men har selvfølgelig gått skole, for skipperskolen måtte jeg ha. Men jeg hadde ikke lyst med havet da jeg var ung. Det var jordbruker jeg ville bli.

I 1991 kjøpte han gårdsbruk i Malangen, men hadde likevel båt og rodde på havet. Så fiskeriet ble ikke byttet med gårdsdrift, men kom i tillegg.

– Vi hadde et forferdelig hardt program: Vi begynte januar på vinterfiske. Det gikk i ett sus, og så snart vi var ferdige med vinteren, var det full fart til Finnmarka, og når vi var ferdige der, så var det å egne etter brosme og lange. Det var aldri stopp. Først i mai begynte lamminga. Da lamminga var ferdig, så var det blåkveita. Ferdig med blåkveita, så fikk vi sauene til fjells. Også var det høya og få rundballene til gårds. Hyselina på høsten, og var det dårlig vær, så var det ut og lete sauer. Det var ikke tid til å lete i godvær, for da var vi på havet. Jeg hadde jo mannskap på én og to-tre egnere som skulle ha betalt. Så det var fullt kjør hele tida, men jeg har ikke hatt ondt av det. Tilbake i tida, så rodde vi hver dag. Han tykjen veit hvor vi henta godværet, men vi hadde 80-90-100 tonn hver vinter, og nå er kvota bare 30-40 tonn på den samme størrelsen båter som vi hadde.

Foto: Rune Ottarsen

Eide har investert i sin femte “Eidegutt”, men ser at veien inn i fiskeriet og spesielt som båteier er mye vanskeligere enn da han kjøpte sin første båt i 1972. Byråkratiet har inntatt kystflåten og sjarkfiskerne for lenge siden og Eide ser ikke lyst på etterveksten av sjarkfiskere.

– Det har kommet så mange regler på båtene, at det har blitt helt livsfarlig å være fisker. Når det er 200.000 kr i sertifisering på 30-35 fotinger, og det er i meste laget. Det er forferdelige kostnader. Helt håpløst. Men når Skipskontrollen sier hopp, så må vi bare spørre hvor lenge vi skal være i luften, og gjøre det de sier, konkluderer han.

Nordnorsk Svisketrio

Nordnorsk Svisketrio har blitt populær sørpå med tekster på nordnorsk. Nå har turen kommet til Nord-Norge.

– Det er et veldig artig og spesielt konsept. Vi begynte med helt vanlige trubadurkonserter med typiske publåter på engelsk, og masse nordnorske sanger. Og folk elsket de nordnorske, og vi syntes de var artigst å spille. Da bestemte vi oss for å spille bare nordnorsk, forteller Per Steinar Markussen.

– Eller låter som blir nordnorsk, for vi oversetter vilt, kommenterer Per Høyer Steffensen.

– Jeg har fått et sånt syndrom at jeg kan ikke høre en engelsk sang uten å tenke hva den blir på nordnorsk, smiler Markussen.

– Vi har et par sanger vi har kjørt rett gjennom Google translate, uten å gjøre noe med dem. Det blir poesi i andre enden, om ikke så veldig bra poesi, flirer Svein Andreassen.

HEIME: Per Steinar Markussen, til venstre, foran heimplassen Spira i Gryllefjord. Med seg på besøk har han Per Høyer Steffensen og Svein Andreassen, oppvokst på henholdsvis Skjervøy og Stokmarknes. Foto: Rune Ottarsen

Nordlendingene er bosatt i Tønsberg og på Tjøme, og spiller mest i det området, samt en del i Oslo.

Unngår klisjeer

– At det har tatt av er å overdrive, men vi har fått god respons. Vi er glade i å prate sjit, det skal vi ha, og vi legger ikke skjul på det, poengterer Markussen.

– Folk sørpå synes det er eksotisk når vi bannes litt, utdyper Steffensen.

Etter hvert som det tullet på seg med spillejobber, ble det også mer seriøst i formen.

– Vi prøver å gjøre det med litt stil, for i begynnelsen trodde vi at det bare var å putte på fjæra, sjåen, naustet og støa og sånt, så var det nordnorsk, men vi prøver å unngå alt av klisjeer, forklarer Markussen.

– Jeg lager de dype tekstene, og prøver å få fram hvordan det er å bo i Nord-Norge på en liten plass. Ta for eksempel «Dirty Old Town», som handler om å bare ville dra der ifra, men det er likevel heimplassen. Den har jeg døpt til «En helvetes plass». Den handler om at det er fy faen å bo der, men han steike der e no fint, forteller Steffensen.

Nordnorsk Svisketrio har fått tillatelse til å bruke logoen til Vesteraalens Fiskeboller, og har til og med klistret logoen på bildørene. Fra venstre: Per Steinar Markussen, Svein Andreassen og Per Høyer Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

Kjærlighet til landsdelen

– Vi fant ut på et eller annet tidspunkt at alt trenger ikke være perfekt, bare vi har det artig. Spiller vi feil, så stopper vi sangen og begynner på nytt, forklarer Markussen.

– Dette er ikke musikk for musikere, poengterer Steffensen.

– Det er jo en kjærlighet til landsdelen. Selv om vi bor der nede, så hører vi til her oppe. Ingen av oss blir å flytte oppover igjen, men det er alltid godt å komme heim, og dette er et fantastisk påskudd for å komme heim

Og påskuddet er en turné i Nordland og Troms: Rødbrygga på Stokmarknes, Nordlendingen i Harstad, Løven i Gryllefjord, Jernbanestasjonen og På hjørnet på Skjervøy. Nordlys møtte bandet før spillingen i Gryllefjord.

– Vi plasserte heimplassene våre i begge ender og i midten, og så fylte vi på med spillinger mellom, og kombinerer dette med en fantastisk og heidundrende guttetur, forteller Markussen.

Bandet er stadig inne på Facebook med livesendinger på Sviske-TV, og har hatt rundt 2.000 visninger på noen av sendingene. Fra venstre: Per Steinar Markussen, Svein Andreassen og Per Høyer Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

Logo og Sviske-TV

Bandet har fått tillatelse fra Vesteraalens AS til å bruke deres viden kjent logo. Valget av Vesteraalens Fiskeboller var logisk for Nordnorsk Svisketrio.

– Hva er den sterkeste beste nordnorske merkevaren? Jeg fant tilfeldigvis en boks fiskeboller i skapet og måtte bare prøve. Med den logoen skjønner de at vi er nordnorsk, forteller Steffensen.

Også er bandet veldig ivrige på Facebook med egne sendinger.

– Sviske_TV slår an, og vi har hatt rundt 2.000 visninger på noen på turen oppover, forteller Andreassen, som endelig får slippe til med en kommentar.

Bandet så en sjark på tur på land og de nordnorske hjertene banket hardt og fort og de kommenterte ivrig. De fulgte opp med boknafesk på Skreien Spiseri, før de tok en solid nordnorsk middagshvil. Senere på kvelden fikk de i gang både allsang og dans på lokalet, og viste at konseptet fungerer glimrende – også i Nord-Norge.

PÅ SCENEN: Per Høyer Steffensen, Per Steinar Markussen og Svein Andreassen fikk det til å swinge godt på Løven i Gryllefjord under Senja Kultur- og Fiskefestival. Foto: Rune Ottarsen