– Det å skape endring og utvikling

I sin jobb i PPT følte Elisabeth Rognli at hun var for  langt unna der læringen faktisk skjer. Mentor Nord AS ble løsningen for å hjelpe elever som ikke mestrer den standardiserte læringen i norsk skole.

– Jeg har lyst å jobbe direkte med mennesker, for at dette skal gi mening for meg. Det aller artigste er å se mennesker få trua på seg sjøl igjen; at de kan noe, at de har en verdi. Ofte når de kommer hit, så tenker de ikke det om seg sjøl, for de mestrer ikke det blir målt, og at det ikke er fokus på de positive kvalitetene, men fokus på det de ikke får til, opplyser Rognli.

Én til én undervisningen til Rognli har fokus på hvordan de ulike elevene lærer best.

– Jeg kan gjøre en forskjell for de enkelte, og det er artig når de mestrer. Her kan de lære på en annen måte. Det er for lite fokus i skolen på hvordan vi er skrudd sammen oppe i hodene våre. De må lære å lære. Verken barn, ungdom eller voksne som kommer hit aner hvordan de lærer best, forklarer pedagogen.

Pedagogen har et sterkt ønske om at elevene skal føle mestring, og forstå hvordan de lærer best. Foto: Rune Ottarsen

Gnisten

Og resultatene kommer raskt.

– Det å se den gnisten, at de vil lære, om de er ni år, eller 13, eller 18 år. Alle de gode møtene, de gode klemmene, og smilene når de føler at de har mer kontroll over sitt eget liv.

Rognli sa opp sin faste jobb i Pedagogisk Psykologisk Tjeneste i Midt-Troms. Nå er hun spesialpedagogisk koordinator ved Nordborg skole i Finnsnes. Hun stiftet selskapet Mentor Nord AS, leide lokaler i Finnsnes sentrum, og undervisningen gjøres i hennes fritid.

Rognli forteller at selskapet ikke har større inntjening enn at hun får betalt husleie og en regnskapsfører. Med ni års høyere utdanning har hun en solid kompetanse, og holder også foredrag og kurs.

– Dette er ikke noe stort utbyttefirma. Bakgrunnen for dette firmaet var å komme tettere på folk. Jeg koser meg med én til én undervisning. Jeg får reise over hele landet og holde kurs og foredrag om ting som jeg brenner for.

Elisabeth Rognli tar gjerne imot barn og ungdom som sliter i skolen, i Mentor Nord AS sine lokaler i Finnsnes sentrum. Foto: Rune Ottarsen

Nok til å rope: Alarm!

Det er ett fag som de aller fleste kommer for å få hjelp med.

– Nesten samtlige kommer hit for matematikken. Noen har strøket i videregående. Noen er i ferd med å stryke, og er desperat, mens andre booker undervisning for et helt år, eller noen velger et sommerkurs, som er ment å gi basisferdighetene. Ikke alle skal få fem eller seks, men de skal mestre. Bare det å ha nok ferdigheter til ikke å grue seg for å handle.

Og matematikkproblemene går langt nedover i klassetrinn, og følger elevene ut hele ungdomsskolen, og dette synes Rognli har fått altfor lite oppmerksomhet.

– Cirka 20 prosent av elevene ligger på 4. og 5.trinnsnivå når de går ut av 10. klasse. Det er grunn nok til å rope: Alarm! Men det skjer ikke. Hvis du ikke har lært å lese og skrive ordentlig, så får du som regel hjelp. Hvis du ikke kan klokka eller gangetabellen, eller hvordan deling fungerer, eller vet hvor mye du skal ha igjen i veksel, så kan du gå hele skoleløpet uten å få hjelp, påpeker Rognli bestemt.
Elisabeth Rognli ønsket å jobbe tettere på elevene, og startet Mentor Nord AS. Det får hun gjennom én til én undervisning. Foto: Rune Ottarsen

Selvoppfyllende profeti

Konsekvensene av matematikkvansker blir synlige i yrkeslivet, og privat.

– Det er et enormt handikapp i livet, for vi trenger matematikken til så mye. Det har så mange praktiske konsekvenser, og kjenner på en måte bare til lese- og skrivevansker. Men de som sliter innenfor matematikken hører vi ikke om, uten de som havner i luksusfellen. Det å ikke klare å legge sammen et enkelt regnestykke. Det er absolutt ikke greit. Sommerjobb i butikk, og de gruer seg til at folk skal betale kontant. Det er dumt å ha det slik, og det går ikke over så snart de blir 18 år. Ungdommene har akseptert å være dårlig i matematikk, for det er en selvoppfyllende profeti, siden foreldrene heller ikke fikk til matematikk.

Mestringen de føler hos Mentor Nord fører med seg både smil og tårer.

– Det smilet som kommer med mestring, og for noen kommer tårene, for det ligger mange års frustrasjon. Mange beskriver seg som dum eller idiot, og slik kan vi ikke ha det i Norge. At ungdommer frivillig ønsker å ta sommerkurs i matematikk sier sitt, mener Rognli.

– De legger utfordringen, hjertet eller sårbarheta i hendene mine. For noen er jeg det siste håpet, og jeg må forvalte det tilliten riktig, sier Elisabeth Rognli. Foto: Rune Ottarsen

Gleder seg til lange dager

Siste halvdel av skoleåret 2018/19 har det tært veldig på fritiden til Rognli, og fra og med januar til midten av mai har hun jobbet hver helg.

– Det er artig å se hva som skjer når mestringen kommer. Det er det som gir meg mening, og gjør at jeg gidder å undervise i helgene. Det blir lange dager, men det er kjempeartig, det er kokartig, for det gir meg energi. Det å skape endring og utvikling for mennesker. Det å glede seg til å gå på jobb, det er godt.

Rognli presiserer at hun ikke driver leksehjelp, men kan hjelpe elevene i fagene. Og kan også hjelpe med tips og triks til enkelte barn eller familier.

– Når de kommer hit har de allerede gjort seg sårbar, og jeg er veldig takknemlig for at de vil komme hit. De legger utfordringen, hjertet eller sårbarheta i hendene mine. For noen er jeg det siste håpet, og jeg må forvalte den tilliten riktig. Jeg føler jeg er heldig. Jeg elsker det jeg gjør. At jeg får jobbe så tett på mennesker. Jeg står veldig stødig på føttene i det faglige. Jeg kan utrede. Ikke for å få en merkelapp, men finne ut hvordan jeg kan hjelpe.

Tryggere unger – både i hav og på land

Barn, ungdom og voksne på Husøy har tilgang til 100 våtdrakter, eid av det lokale idrettslaget. Og draktene brukes flittig, både til å hoppe fra kai og båter, dykke og kjøre vannskuter i havna.

– Det er djevelsk artig, flirer Ole Even Johansen (13).

– Hva lærer du av dette?

– Vannvett, først og fremst, og så lærer vi å svømme bedre. Vi tør mer, og klarer mer, blir vant til å være i vann, forklarer Johansen.

Emilie Berntsen og Ole Even Johansen hopper i havet, som de gjør ganske ofte på Husøya. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg synes det er fantastisk morsomt. De voksne vet at jeg har kontroll, og at jeg vet hvordan det er å være i havet, forteller Emilie Berntsen (16).

– Vi er heldige som får gjøre dette. Jeg lærer å være tryggere i vannet – hvordan det er å falle overbord og kunne svømme, opplyser Marie Renland (13).

Marie Renland hopper fra fra baugen på “Skreigrunn”, mens Emilie Berntsen og Frida Tøllefsen venter på tur. Foto: Rune Ottarsen

Ungdommene og ungene som var samlet på kaia denne dagen kjørte vannskuter og hoppet fra kai og båt. Etter hvert dukket Jakob Karlsen (26) opp og kjørte vannskuter sammen med ungdommene. Han har satt stor pris på at han fikk være aktiv med lek på havet under oppveksten.

– Det har vært artig, for vi har fått være med på masse, og blir kanskje mer glad i vannet. Vi får kunnskap om hvordan havet er, og får ikke helt sjokk hvis vi faller uti, smiler han.

– Det er artig at ungene ikke blir så skjermet, at de får prøve litt forskjellig, at de begynner tidlig, at de krøkes tidlig. Tror ikke det er mange andre plasser de kan herje nesten fritt fram, slik som her, konkluderer Karlsen.

Jakob Karlsen med imponerende kontroll på sin vannskuter. Foto: Rune Ottarsen

Også foreldrene setter stor pris på mulighetene ungene har i Husøy havn.

– Dette er helt fantastisk! De blir trygge i havet, samtidig som de slipper å kjede seg. De blir tøffere med mye, forteller Silje Våge.

Reglene settes av foreldrene, og det er strenge restriksjoner for de yngre, mens de i ungdomsskolealder får litt friere tøyler.

– Ungene får utfordre seg, og bli trygg i havet. De får hoppe i havet og leke seg med båt og vannskuter. Vi er der og følger med, så det er ingen problemer. De er som fisken i vannet, smiler forelder Knut Marvin Johansen.

– Tror du de har utbytte av denne leken også på landjorda?

-Ja, jeg tror de blir tryggere og får mestringsfølelse. De får prøve seg sjøl og hverandre, og det tar de med seg på land, svarer Johansen kontant.

Jannike og Frida Tøllefsen, Emilie Berntsen, Ole Even Johansen, Marie Renland og Adrian Ottar Johansen elsker å være i havet, og føler seg trygge. Foto: Rune Ottarsen

Hvert år er det fridykkerleir på Husøy. I år ble den arrangert for 15. gang 21. – 25.juni i år med 84 deltakere.

– Vi lærer veldig mye, og vi gjør dette utenom fridykkerleiren også, og snorkler og kjører vannskuter, så vi får mye erfaring, forteller Elias Renland.

-Hva er den viktigste erfaringen?

– Vi lærer sikkerhet ved dykking, så jeg blir veldig bevisst på sikkerhet, men det er mest for artighet at jeg er med på dette, svarer Renland (19).

– Det er artig å møte masse nye folk, sa Isak Meyer Tøllefsen (14)

– Dette er helt naturlig for dere, og ikke noe spesielt?

– Nei, dette er sånn hverdags. Hvis vi har lyst en ettermiddag, så kan vi låne drakt og kjøre vannskuter. Så lenge vi har bensin og penger så kjører vi vannskuter.

Ungdommene på Husøya liker å kjøre vannskuter. Fra venstre: Isak Meyer Tøllefsen, Jørgen Larsen, Elias Renland og Martin Berntsen. Foto: Rune Ottarsen
Emilie Berntsen og Marie Renland i Husøy Havn. Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

– Så jævla stilig og helhjerta

Nå skjer det igjen! Førstkommende fredag og lørdag. Og bandlista er like imponerende som i fjor: Line Saus, Rumblin’ Retards, The Late Great, Erling Ramskjell, Sunshine Reverberation og The Modern Times. 

Her er reportasjen som ble publisert i Nordlys etter fjorårets festival.

– Det er så jævla stilig og helhjerta. Det levde opp til alle forventninger. Vi fikk bada og det er flott vær. Et nordnorsk paradis, oppsummerte Mads Ystmark i Heave, Blood & Die fredagskvelden under Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord på Senja i fjor.

Oppunder taket. Håkon Johnsen og Tor-Eivind Solheim løfter Mads Ystmark oppunder taket, mens Erlend Julian Jensen følger med. Foto: Rune Ottarsen

Leirvaag Musikkfest er en god gammeldags bygdefest fordelt over to dager, med et musikalsk innhold av nordnorske dimensjoner. Begge bandene som spilte fjorårets fredag hadde nettopp spilt på Buktafestivalen, og spilte på Øyafestivalen i august. I tillegg hadde arrangør Johnny Wilhelmsen fått amerikanske Simon Joyner til Gryllefjord.

Musikkelskere. Håkon Johnsen og Erlend Julian Jensen satte stor pris på musikken. Foto: Rune Ottarsen

Erlend Julian Jensen, som var tilstede som publikummer og artist, var imponert over konseptet.

– Det var helt magisk, og over all forventning. Jeg hadde forventet fest, men dette var helt strålende også musikalsk. Dritbra Heave Blood and Die. Simon Joyner var helt fantastisk og fengslende. Hollow Hearts er helt suveren. Det høres at de har spilt masse konserter i sommer. Gryllefjord skal prise seg lykkelig, for dette er kultur sånn som vi lika det, oppsummerer andøyværingen, som til daglig har sitt virke i Tromsø.

Håkon Johnsen, oppvokst i Senjahopen, nå bosatt i Tromsø, måtte bare ta turen til Gryllefjord fredag. Avgjørelsen ble tatt dagen før.

– Jeg var på konsert med Simon Joyner i går på Blårock. Jeg ble så imponert over konserten, at jeg bestemte med for å dra utover å se det på nytt, forklarer Johnsen, som ble like bergtatt også på denne konserten.

Levende. Liv på scenen med Hollow Hearts. Fra venstre: Mikael Pedersen Jacobsen, Ida Løvheim, Ida Karoline Nordgård og Christoffer Nicolai Mathisen. Foto: Rune Ottarsen

Hollow Hearts fikk æren av å åpne tredje utgave av Leirvaag Musikkfest.

– Det er som å komme hjem. Her er masse folk som vi kjenner, som kjenner oss og musikken vår. Lokalet er veldig intimt og koselig, forteller bassist Ida Karoline Nordgård.

– Hvordan er det å ha publikum bare to meter unna?

– Det er deilig. Vi liker det sånn, svarer hun.

Bygdefest. Karl Pedersen i Heave, Blood and Die likte seg i Gryllefjord. Foto: Rune Ottarsen

Heave, Blood and Die stod for en dundrende avslutning på kvelden.

– Det var jævlig gøy. Jeg har aldri spilt på bygdefest før. Det ble veldig personlig, siden det er en kompis som arrangerer. Hele rockemiljøet i Tromsø er her, pluss noen bygdeknalliser, så her er det godt å være. Mindre scene enn vi er vant til, men alt funker og det er jo gøy. Vi har vært og badet fire ganger. Her er det bare kos. En helt deilig festival, sier bassist og vokalist Karl Pedersen.

Nostalgisk. Siri Rollnes Korsnes, Sissel Rollnes Lysklett, Mari Mathiassen og Kari Rollnes Bergan fikk oppleve at det er liv i den tidligere burikken til bestefaren. Her sammen med nåværende eier Lars Torbjørn Stenholdt, Foto: Rune Ottarsen

I 1984 stengte Jon Marinius Leirvåg møbelbutikken og pensjonerte seg. Nå eies bygget av Lars Torbjørn Stenholdt, som sammen med Johnny Wilhelmsen har gitt nytt liv til bygningen med blant annet Leirvaag Musikkfest. Fire barnebarn av J.M. Leirvåg hadde tatt turen heim til Gryllefjord. For tre hjemvendte søsken og et søskenbarn stod nostalgien i sentrum.

– Det er kjempeartig at de har ordnet festival i far si brygga. Vi er med for første gang. Det er kjempeartig å komme heim og treffe folk, sier Siri Rollnes Korsnes.

– Jeg synes det er helt fantastisk. Vi har så mange fine minner herfra. Nå får vi bruke helga på å se og føle på det, for det er mange år siden sist, smiler Kari Rollnes Bergan.

– Det er veldig artig at Lars Torbjørn har tatt vare på bygget og bruker det, og at han bruker far sitt navn. Vi var her mye da vi var unger og solgte varer til hverandre over disken, og slo inn på kassa. Her inne solgte vi mange lyspærer til hverandre, forteller Sissel Rollnes Lysklett.

– Nostalgisk. Det er artig at det brukes, sier søskenbarn Mari Mathiassen.

Hyggelig. Mikael Pedersen Jacobsen fra Hollow Hearts i samtale med Jonas Helgesen Kuivalainen og Mads Ystmark fra Heave, Blood & Die. I bakgrunnen Kenneth Mortensen og en delvis skjult Marie Sofie Mikkelsen fra sistnevnte band. Foto: Rune Ottarsen
Par i hjerter. Kristin Schwenke og Renathe Wilhelmsen hadde kjøpt vinglass med hjertesmykker spesielt til festivalen. Foto: Rune
Gjensynsglede for Jørgen Olsen og Robert Dyrnes som møttes under fjorårets Leirvaag Musikkfest. Foto: Rune Ottarsen
Fornøyde festivalgjester. Dan Gschib, Torunn Fagerli, Ronny Marius Pedersen og Ingmar koste seg i godværet. Foto: Rune Ottarsen
Mads Ystmark kommer til Leirvaag Musikkfest i år også. Denne gangen med Rumblin’ Retards. Foto: Rune Ottarsen

Aktive unger på aktiv ferie

Unger og ungdommer virkelig boltre seg i et aktivt miljø – både høyt og lavt. Her kan du se litt av det de opplever under en ferieuke på Mellem Gård i Dyrøy. 

Ravn Sørli Stemland (7) med instruktør Marita Leivseth. Foto: Rune Ottarsen
Arv Sørli Stemland (9). Foto: Rune Ottarsen
– Det er artig å være på gård, forteller Aron Varg Nilsen. 12 Her koser han seg i skyggen med gårdshunden Tinka. Foto: Rune Ottarsen
Mohammed Fahd (16), Petter Ertzaas (15) og Mahmoud Fahd (14). Foto: Rune Ottarsen
Helene Sofie Jensen (17), Moe Aria og Mellem bris. Foto: Rune Ottarsen
– Jeg får mange venner her, også kan jeg ri på hest, gå på tur og snakke sammen, sier Zena Fahd (16). Foto: Rune Ottarsen
– Vi får være i lag med andre unger og masse snille dyr, forteller Kristoffer Andersen Myhrstuen (15). Her med Tinka og Birk Sørli Stemland (13). Foto: Rune Ottarsen
– Vi er sosiale og gjør masse artig, som å fiske, ri, hoppe på trampoline og være i «slenga», forteller Siri Lill Nilsen (14). Foto: Rune Ottarsen
Levi Nilsen (8). Foto: Rune Ottarsen
– Det er artig å ri hest, forteller Ravn Sørli Stemland (7). Foto: Rune Ottarsen
Lilje Marie Gamst (6) kiler Aron Varg Nilsen (12). Foto: Rune Ottarsen
Mye fliring på Mellem Gård. Foto: Rune Ottarsen
Arv (9) og Ravn Sørli Stemland (7). Foto: Rune Ottarsen
– Vi gjør masse positivt og artig her, forteller Mahmoud Fahd (14) i midten. – Det er artig å være på gård, sier Mohammed Fahd (16) til venstre. Petter Ertzaas (15) til høyre.
Arv Sørli Stemland (9), Levi Nilsen (8), Børre Ertzaas, Ravn Sørli Stemland (7) og Zena Fahd (16). Foto: Rune Ottarsen
Arv Sørli Stemland (9). Foto: Rune Ottarsen
Benedicte Kristiansen (18), Lille Grete med føllet Mellem Lilje, Siri Lill Nilsen (14) og Zena Fahd (16).
Lilje Marie Gamst (6). Foto: Rune Ottarsen
Birk Sørli Stemland (13). Foto: Rune Ottarsen
Kristoffer Andersen Myhrstuen (15), Tinka og Birk Sørli Stemland (13). Foto: Rune Ottarsen
Levi Nilsen (8) og Lilje Marie Gamst (6). Foto: Rune Ottarsen
Birk Sørli Stemland (13). Foto: Rune Ottarsen
Elise Moen med datteren Ofhelie på dagsbesøk. Foto: Rune Ottarsen
Nora Moen på dagsbesøk. Foto: Rune Ottarsen
Adelia Moen på dagsbesøk. Foto: Rune Ottarsen

Isak imponerer i sommerjobben

Hos Mathiassen Ventilasjon og Blikkenslager i Finnsnes har 14-åringen Isak Meyer Tøllefsen fra Husøy funnet en spennende sommerjobb.

14-åringen har vist initiativ og fått ansvar, og verkstedsjef Rune Berg er imponert over ungdommen den uka han har vært i arbeid.

– Han er lettlært, og knekker beslag og plater på egenhånd. Han får litt hjelp med innstilling av program, men tar ting fort. Jeg følger jo med han, men han er selvstendig. Han er interessert og har god teknisk innsikt. Det er flere i bransjen som bruker flere år uten å få til det han allerede får til, skryter Berg.

Verkstedsjef Rune Berg veileder Isak Tøllefsen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvorfor valgte du håndverk som sommerjobb?

– Det er for å prøve noe nytt, og jeg har aldri vært borti en sånn her type arbeid før, så det nesten spennende.

– Hva har du lært?

– Jeg har lært masse. Bruke knekka, mange forskjellige verktøy, lage beslag. Isolering med glava.

– Mange i sommerjobb må koste golv og gå ærend, men du har fått jobbe med håndverk?

– Ja, jeg har jobbet ordentlig, og det er jeg veldig glad for.

Etter å ha fulgt Tøllefsen en times tid, var det tydelig at han var innom forskjellige verktøy, og viste god forståelse for arbeidsteknikker og verktøybruk. Under merking av plate måtte han forstå prinsipper ved speiling og diagonal og klippet hjørner som ble knekket i maskin. Han sto etter hvert med en pipehatt i hendene, som han hadde laget helt sjøl.

Denne pipehatten har Isak Tøllefsen laget nesten helt sjøl. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er det å se at ting blir til nye ting når du jobber med det?

– At ei plata kan bli til så mange forskjellige ting. Det er jo artig å se at ei flat plata kan bli til en pipehatt eller en boks.

– Blir du sjøl imponert over hva du får til?

– Ja, litt, av det meste, svarer han beskjedent.

– Er dette ett yrke du kan tenke deg å jobbe med?

– Ja, det er det. Da jeg fikk jobb her da ante jeg ikke hva de gjorde, men dette er bra. Som regel så er det sommerjobb på fileten på øya, men det ville jeg ikke. Å stå og snu fisk en hel dag er ikke førstevalget. Da det var utplassering fra skolen, da jobbet jeg her, og fikk heldigvis lov å komme tilbake, forteller han.

Isak Tøllefsen justerer lameller til knekkemaskinen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er folket å jobbe med?

– Her er veldig bra miljø, med veldig koselige folk, med samme humor. Kjempebra, rett og slett

– Dette med sommerjobb. Er det for penger eller for å prøve ut noe?

– Jeg gjør det for arbeidserfaring, for penger får jeg i vinter når jeg skjærer tunger, kommer det kontant fra 14-åringen.

Isak Tøllefsen har fått prøve mange arbeidstenikker. Foto: Rune Ottarsen

Fikk Sjøfartsdirektoratet til fornuft

Håpløs regelendring fra myndighetene kom til å ødelegge trebåter og fordyre eierskap. Dette fikk Inge Eide gjort noe med.

I 2018 kom det en regel fra Sjøfartsdirektoratet om at kjølbolter i trebåter skal tas ut til og sjekkes hvert femte år, der stikkprøvene tidligere ble gjort hvert 15. år.

Inge Eide i Torsken tok en telefon til Sjøfartsdirektoratet, og traff heldigvis på en mann som skjønte poenget.

– Jeg forklarte at hvis dette vedvarte så ble det slutt på trebåtene, fordi båtene ødelegges. Dette hadde han forståelse for, og de begynte å ringe rundt til verksteder, som bekreftet at dette ødelegger båtene. Men det var mye att og fram før de ga seg, forklarer Eide.

Slik pålegget var, så måtte tre av boltene tas ut og testes hvert femte år. Det vil si at kjølen ble kappet av tre steder.

– Når du vet at kjølboltene skal ut hvert femte år, da kjøper du ikke trebåt. Tenk at en trebåt som er 20 år har en kjøl som er delt i 12, påpeker den erfarne fiskeskipperen. 

Nå trenger ikke Inge Eide å ta ut kjølbolter på Bergebas før om 15 år. Foto: Rune Ottarsen

Nå skal tre av boltene ut først etter 25 år på de nye båtene, og så hvert 15. år. Og det er en dyr og omstendig prosess.

– Først skjærer de opp aluminiumet i bulkrommet i båten. Når aluminiumen er borte så må de fjerne 30-40 cm betong. Så under båten og fjerne jernskoen unnerst og skjære i kjølen. Og når boltene er sjekket må dette settes sammen igjen. Det er klart det er surt å bruke 60.000 kr når det var bare fem år siden sist de ble sjekket, men jeg måtte jo bare få det gjort. Nå er det tilbake til hvert 15. år som det var.

– Har kjølboltene vært et stort problem?

– Ingen kjenner til båter som har forlist på grunn av kjølboltene. Selvfølgelig har kjølbolter vært fortært, men dagens bolter er noe helt annet enn tidligere. På de to siste båtene jeg har kjøpt er det rustfrie bolter, poengterer Eide. 

Inge Eide er fornøyd med å nå gjennom hos Sjøfartsdirektoratet. Foto: Rune Ottarsen

ArtiJuli overrasker og engasjerer – igjen

Nok en gang klarer Georg Blichfeldt å skape en utstilling som overrasker og engasjerer. Her er det bare å møte opp og la deg begeistre – ute på Kråkeslottet på Bøvær, Senja. 

Se for deg finmekanikk som er tilkoblet en cello og spiller et bilde. Du klarer ikke? Under ArtiJuli 30.juni til 31.juli har du mulighet til å se avspillingen av et maleri på nært hold. 

Jasper Deville har laget finmekanikken, mens Fraukje Engels er kunstneren bak den store “spilledåsa”. Foto: Rune Ottarsen
En cello, som ved hjelp av finmekanikk spiller et maleri, kan du oppleve under ArtiJuli på Kråkeslottet. Foto: Rune Ottarsen
På oversiden av bildet som spilles vises alle hullene som gjør avspillingen mulig. Fra venstre kunstner Fraukje Engels, Georg Blichfeldt (som hadde ideen), Jasper Deville og besøkende Marthe Frette. Foto: Rune Ottarsen

– Her er helt fantastisk! Jeg var her i tre uker i desember, og da var det totalt mørkt. Og nå er det så mye lys, og så mye varme fra fantastiske folk, så jeg føler meg så velkommen. Det er faktisk helt utrolig. En spesiell plass, forteller kunstner Maja Daniels engasjert.

Det var disse tre ukene i desember som inspirerte Daniels til utstillingen, som har sterke kontraster  mellom mørkt og lyst.

Maja Daniels stiller ut i badstua på Kråkeslottet. Foto: Rune Ottarsen

-Hvordan føler du at kunsten din passer inn her?

– Det må ha en personlig kobling, for det er det som driver meg, og kunsten min forstås veldig bra her. De verdsetter det jeg skaper. Mørket trenger ikke være noe negativt, for det er en del av livet. Det som er helt opplyst er ikke interessant, for det er i skyggene og det som vi ikke helt klarer å se, som er spennende. Dette stedet er fylt både med lys og mørke. Alle kroker, alle rom, uterommet, landskapet, som er mørkt på vinteren og så lyst om sommeren. Jeg blir inspirert, forklarer svensken. 

Beth Marsden foran sitt lange kunstverk ute på brygga. Foto: Rune Ottarsen

Beth Marsden lar ungene sine på 12, åtte og fem år male i bildene sine, og de ferdige kunstverkene kan du se nede på brygga.

To av Beth Marsdens bilder, som har ungene hennes som medkunstnere. Foto: Rune Ottarsen

-Jeg er helt imponert. Det er fantastisk, sier Herbjørg Valvåg etter gått gjennom utstillingen på åpningsdagen.

– Hva er det som imponerer?

– Det mangfoldet, og det at de klarer å få dette til på Kråkeslottet. Og det passer så godt. Det er helt utrolig, for det er så annerledes her nå enn på Kråkeslottfestivalen. Jeg er kjempeimponert, og tror vi kommer hit flere ganger. Først skal vi nyte denne kvelden.

Geir Eidissen og Herbjørg Valvåg lot seg imponere av årets utstilling på ArtiJuli. Foto: Rune Ottarsen

Eilif Henriksens keramikk har fått stor plass i utstillingen. Mer om Henriksens kunst i en egen artikkel.

Georg Blichfeldt ved en del av utstillingen til Eilif Henriksen. Foto: Rune Ottarsen

Og kaféen er åpen hele juli.

Havet, kaka og kaffen. Foto: Rune Ottarsen

Playoff – et solid band

Playoff oser rock´n´roll i moderne innpakning, men med hjerter og føtter solid plassert i god gammeldags gitarbasert rock. 

Et solid band som inntar scener i alle størrelser med trøkk og tett godt samspill. Christoffer Norbys stemme er uten sidestykke når det kommer til reinspikka rock i Midt-Troms.

Christoffer Nordby. Foto: Rune Ottarsen

Alt disse karene gjør er så ektefølt og genuint. De legger ingenting imellom. Det er melodiøst og teknisk godt gjennomført, men akkurat skittent og røft nok til å få et rockelskende publikum til å ta helt av foran scenen.

Playoff. Fra venstre: Espen Grande, Lasse Aspelund, Christoffer Nordby og Ørjan Berntsen. Foto: Rune Ottarsen

At det var lite folk foran scenen da de startet avslutningskonserten under fredagens Rossfjordrocken, brydde de seg lite om. De spilte gjestene ut av teltet og ut på plassen, og ga dem en solid dose rock inn i natta. Etter hvert bygde de opp et ekstatisk hoppende publikum foran scenen, som de varmet med kvalitet og sjel.

Foto: Rune Ottarsen

Gitarist Espen Grande utfyller Christoffer Nordbys gitarspill glimrende, og Lasse Aspelunds taktfast dundrende trommespill kan gi hvem som helst fot. Også er det godt å se og høre en spillende bassist av godt gammelt merke i Ørjan Berntsen.

Foto: Rune Ottarsen

Og når elgitarer byttes ut med kassegitarer og munnspill, har de fremdeles den gode trøkken ut til sitt publikum. Playoff er et solid band med høy kvalitet, som elsker å stå på scenen og utøver herlig rock, akkurat så rett fram og ærlig som det skal gjøres. En god avslutning av fredagens konsertrekke under Rossfjordrocken.

Espen Grande. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Berntsen. Foto: Rune Ottarsen
Lasse Aspelund. Foto: Rune Ottarsen

Rossfjordrocken fredag

God stemning på Rossfjordrocken fredag. 

Vegard Olsen, Ida Merethe Svendsen og Mads Rydningen. Foto: Rune Ottarsen
Elisabeth Bjørnhaug Rognli. Foto: Rune Ottarsen
Terje Verkland og Bente Anita Isaksen. Foto: Rune Ottarsen
Hans Hermann Henriksen (22 A-landskamper) og Tove Henriksen Abrahamsen. Foto: Rune Ottarsen
Stein Ole Kampevoll, Sten Håvard Langseth, Magne Brynjulfsen og Lars Erik Simonsen. Foto: Rune Ottarsen
Ole Seljelv og Maybritt Sjåvik. Foto: Rune Ottarsen
Morten Øien, Anne Lise Hansen, May Britt Øien Haugholt og Steinar Haugholt. Foto: Rune Ottarsen
Mariann Falum Lunde og Karianne Bakkehaug. Foto: Rune Ottarsen
Marita Hestdal og Bjørn Åge Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Heidrun Jensen og Egil Olsen. Foto: Rune Ottarsen
Lill Renate Sørensen Nordvik og Hans Kjetil Strømsnes. Foto: Rune Ottarsen
Burgermester Olaf Skog. Foto: Rune Ottarsen
Frida Piilegaard, Grethe Sebulonsen og Elisabeth Bjørnhaug Rognli. Foto: Rune Ottarsen
Noomi Brown og May Britt Paulsen. Foto: Rune Ottarsen
Tone Fjellås og Elin Anita Endresen. Foto: Rune Ottarsen
May Britt Øien Haugholt og Steinar Haugholt, Morten Øien og Anne Lise Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Michal med Trine Simonsen. Foto: Rune Ottarsen
Marte Pedersen og Glenn Marius Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen
Ingrid Egner og Frøydis Lystad. Foto: Rune Ottarsen
Bente Watten og Veronica Årnes. Foto: Rune Ottarsen
Bengt Berg-Jensen og Ole Seljelv. Foto: Rune Ottarsen
Johan Lakselvnes, Heidrun Jensen og Anders Johnsen. Foto: Rune Ottarsen

 

Rossfjordrocken er igang

Rossfjordrocken er igang, og første kveld var god mat og intimt med en maksgrense på 200 i teltet. Med Jack Ivars Band og The Rovers ble det en behagelig start for festivalen.

Buffeten stod framme, folk forsynte seg gang etter gang, spiste drakk, snakket ivrig, og lyttet til musikken. Dette var klart og tydelig bygdefolkets kveld under Rossfjordrocken.

– Jeg synes vi skal støtte opp om det som skjer, og vise at vi setter pris på den jobben de gjør. Det er sosialt og god mat. Dette er fantastisk bra. Du må skrive fint om Rossfjordrocken, for det fortjener de, sier Gunn Simonsen.

Gunn Simonsen skryter av Rossfjordrocken. Her med broren Jan Bendiksen som spiller i The Rovers. Foto: Rune Ottarsen

God stemning og en fin blanding av unge og eldre. 20-åringen Maja Sørgjerd setter pris på arrangementet.

– Jeg synes at det er kjempeartig at det skjer her i lille Rossfjord, siden det er så stort. Det er så bra at vi har noe å samles til, og treffes og være sosial i lag, forteller Sørgjerd.

Maja Sørgjerd, med moren Linda Myrvang Sørgjerd, liker Rossfjordrocken. Foto: Rune Ottarsen

– Maten var god, musikken er bra, øl har dem, men været kunne vært bedre, oppsummerer Hildegunn Jørgensen, tilreisende fra Brensholmen på Kvaløya.

Jørgensen håper på et greit lydnivå under konsertene i helga, og har prioritert Rossfjordrocken foran Skarvenfestivalen på Skjervøy i år.

– Det er greit å dra på festival for å høre musikk, men når koppene klirrer i skapet og innvollene er på tur ut, det gidder jeg ikke. Det nytter ikke om du er 20 eller 70 år, så vi prøver oss her i stedet for første gang, forteller hun.

 

Hildegunn Jørgensen treffer en gammel kjenning Jarle Jakobsen, hjemmehørende i Rossfjord. Foto: Rune Ottarsen

Rossfjordrocken har egen salgsbod med effekter, nyttige ting for festival, snop og drikke. Marthe Ness Berntsen og Wanja Johannessen stod smilende for salget.

– Hettejakker med Rossfjordrocken-logo og artistrekka på ryggen, sydvester med ulike uttrykk fra Rossfjord, forteller Marthe Ness Berntsen.

– Så det gjør ingenting om det regner?

– Nei, nei, nei, vi har regnponcho også, smiler Berntsen.

– Ja, så vi berger oss, kommenterer Wanja Johannessen.

Marthe Ness Berntsen og Wanja Johannessen stod smilende for salget av effekter og tilbehør. Foto: Rune Ottarsen

– Og så har vi en egen Rossfjordslush, som er slush blandet med Vikingfjord, fortsetter hun.

– Og så har vi «ølklappere» som husflidslaget har strikket, forteller Berntsen.

– Det er sånn som ølet kan henge i mens folk klapper, forklarer Johannessen.

– Så husflidslaget er med på Rossfjordrocken?

– Ja, de har strikket for harde livet i flere måneder.

Jack Ivars Band var først på scenen under årets Rossfjordrocken. Foto: Rune Ottarsen

Og denne torsdagskvelden med mest lokale på konsert med lokale Jack Ivars Band og The Rovers synes de to frivillige er kjempebra.

– Jeg vet at en del av de eldre er her i kveld for å møte bygdefolk, sier Berntsen.

– De får en trivelig kveld, de som synes det blir litt masse de andre kveldene. Når det er god mat og det skjer noe i bygda føler vi at vi er nødt å være med. Det skal en god del frivillige til, for å gjennomføre dette, forteller Johannessen.

– Dugnadsånden er god i bygda?

– Ja det vil jeg si, svarer hun.

– Ja, den er stor. Det er veldig mye, med 200 frivillige, smiler Berntsen.