1.600 besøkende på ArtiJuli to år på rad. En unik kunstfestival på en holme i havgapet – inne i et bygg som er et kunstverk i seg sjøl. (Publisert i Nordlys juli 2018.)
– Vi gjør dette for å skape opplevelser og for å formidle, fordi det viktigste for meg er hva dette betyr for andre. Når jeg sjøl har gode opplevelser av kunst så vil jeg gjerne at andre skal kunne få tilgang på det samme, forteller eieren av Kråkeslottet på Bøvær i Berg kommune på Senja, Georg Blichfeldt.
Georg Blichfeldt foran kunstverk av Knut Fjørtoft, som døde november 2017, under ArtiJuli 2018. Foto: Rune Ottarsen
Det gamle fiskebruket ble kjøpt og omgjort til et kulturens hus av Ulf Willgohs Knutsen i 1972, og arvet av Georg Blichfeldt i 1996.
– Bygget er kunst i seg sjøl. Det må være en sammenheng i den tilnærmingen som ligger i bygget og den kunsten som vi presenterer her, at det går godt i hop, forteller Blichfeldt.
Georg Blichfeldt med kunst skapt ute på Kråkeslottet vinteren 2018. Foto: Rune Ottarsen
– Det gjelder å finne den kunsten som appellerer og samtidig irriterer sånn passe. Selvsagt servert med en eim av tjære, gode kaker og kokekaffe, smiler han.
Havet, kaka og kaffen. Foto: Rune Ottarsen
ArtiJuli har eksistert siden juli 2011 og nådde en milepæl i 2014 år med over 1.000 besøkende fra første til 31.juli. I 2017 og 2018 var det nesten 1.600 solgte billetter i løpet av den måneden utstillingen var åpen.
Blichfeldt gjør ikke dette alene. Festivalen opplever enorm dugnadsinnsats fra frivillige år etter år. Idealister som er med på å underbygge den spesielle atmosfæren på Kråkeslottet og ArtiJuli.
Film har alltid vært et viktig innslag i ArtiJuli. Foto: Rune Ottarsen
– Hva er det med kunst som appellerer til deg?
-Jeg jobber mye med fornuft, retorikk og argumentasjon, som er mitt felt. Kunsten kan noe mer. Den kan åpne opp for følelser, men kan også uten ord fortelle deg noe du ikke ante. Kunsten kan si det usigelige, svarer Blichfeldt engasjert.
– Første gang et Munch-maleri ble vist var det skandale. Hva var det i bildene som appellerte så sterkt? Hva var det i formspråket og hans måte å hente opp et visuelt inntrykk og fordøye det og få det ut og servere det? Hva var det ved dette som tar oss så sterkt? Det er ikke enkelt å sette ord på, men i dag er vi mange som ser det og blir sterkt berørt av det.
– Det er en helt majestetisk følelse. Jeg blir rørt inni hjerterota når jeg ser hvor mye et fyrverkeri, som vi steller istand, kan glede andre mennesker, smiler Tone Jensen Steinsund.
En nydelig avslutning på 2018. Maxi Pyroteam følger fornøyd med. Foto: Rune Ottarsen
Maxi Pyroteam klarte utrolig nok å overgå de foregående fyrverkeriene på Sjøvegan. Jeg stod bak ryggen på teamet da de fulgte nøye med om alt var koblet riktig og at alle 250 kanalene sendte avgårde nøyaktig på riktig tidspunkt. Kroppsspråk og utrop underveis viste tydelig at alt smalt perfekt til musikken.
Kjernen i Maxi Pyroteam. Tone og Joakim Jensen Steinsund, Morten Andersen og Jens Viktor Steinsund. Foto: Rune Ottarsen
– Etter 35 år, så har dette definitivt blitt en del av livet mitt. Dette gir så mye i minuttene etterpå, timene etterpå, dagene etterpå. Jeg ser en sånn vanvittig glede blant folk over det vi gjør, og en takknemlighet som er helt utrolig. Det er ingenting som overgår det å glede andre, det kan ikke bli bedre, forteller Morten Andersen.
Disse to startet, det som har blitt en tradisjon, allerede i 1983. Jens Viktor Steinsund og Morten Andersen. Foto: Rune Ottarsen
Etter det årlige fakkeltoget i Sjøvegan sentrum nyttårsaften i 1983 fyrte Jens-Viktor Steinsund og Morten Andersen opp restlageret hos Maxi Miljø AS. Det ble starten på denne tradisjonen som trekker flere tusen mennesker til lille Sjøvegan i Salangen kommune tidlig på kvelden Nyttårsaften, før de skynder seg hjem til familie og venner, for å rekke feiringen av det kommende året.
– Det har “bailla på seg” så til de grader, og blitt så stort at vi er nødt å gjøre det ferdig før jul. Læringskurven vår har gått helt vanvittig bratt; luntetenning fram til 2006, elektronisk tenning i 2007, og nå styres alt på data. Systemet vi har nå er i verdensklasse, forteller Jens-Viktor Steinsund.
– Det er første gang vi tar det helt ut, fullt ut, og dataanimerer, kommenterer Andersen.
Tone Jensen Steinsund holder bomba som har en diameter på 250 meter i lufta. Foto: Rune Ottarsen
Årets fyrverkeri hadde 250 avfyringer, og avsluttet med en 10 tommers bombe, som gikk 250 meter opp i lufta og hadde en spredning på 250 meter.
12 minutter fyrverkeri synkronisert til musikk krever nøye planlegging. Det er mange detaljer som skal på plass, og selv om alt er datastyrt, så må hver eneste kobling gjøres for hånd, i riktig rekkefølge.
Forberedelsene startet allerede i august, og ildsjelene forsøker å fornye seg fra år til år.
– Vi må tenke annerledes hvert år og gjøre nye vrier; starte litt annerledes, og avslutte litt annerledes. Hovedgrunnen er at vi synes dette er artig og interesserer oss for fyrverkeri, men dette er også noe vi kan gi til folket. Det er derfor vi bruker månedsvis med forberedelser, og gjør dette år etter år etter år, opplyser Tone Jensen Steinsund.
Mange hender. Jens Viktor Steinsund, Morten Andersen og Joakim Jensen Steinsund. Foto: Rune Ottarsen
– Fyrverkeri symboliserer en form for glede for mange, men det som virkelig er artig, er når det blir musikk til, og det kan legges følelser til lysglimt og smell, smiler Joakim Jensen Steinsund.
Joakim har giftet seg inn i tradisjonen, og er ikke arvelig belastet, slik som kona Tone, som har vokst opp med pappa Jens-Viktors og Morten Andersens sterke interesse for fyrverkeri.
– Det er ei utfordring, og spennende å se hva det ender opp med til slutt. Det er en skikkelig godfølelse å se at alt har gått bra, og akkurat som planlagt, forteller han.
Fyrverkeri og musikk. Foto: Rune Ottarsen
– Fyrverkeriet har blitt en kunstform. For meg som er glad i både fyrverkeri og musikk, så blir dette helt fantastisk. Jeg har bestandig vært opptatt av det arrangementstekniske, at alt går nøyaktig når det skal gå. Sammensetningen er Jens-Viktor sitt; de forskjellige fargene, effektene, som han er utrolig dyktig på, forklarer Andersen.
– Det er artig å lykkes. Det er en mestringsfølelse, forteller Jens-Viktor Steinsund.
Maxi Pyroteam består av mange flere enn de fire i kjernen. Bildet nedenfor ble tatt Nyttårsaften 2016, og de var også på plass siste dagen i 2018. Bak: Kate Anette Fagerhaug, Yngve Osvoll , Morten Andersen, Børge Lind, Kåre Johnsen, Geir Odelsgård. Foran: Jens V Steinsund , Tone Jensen Steinsund , Eirik Olsen.
Gründerstoff slår alltid an hos leserne og deles heftig, noe som generer mange lesere. Årets topp tre inneholder to gründersaker.
Senjakultur har publisert 53 saker i 2018, som har gitt 31.544 sidevisninger fordelt på 15.015 personer. I 2017 var det 49.858 sidevisninger og 72 publiserte saker.
På 5.plass over mest leste saker i 2018 er “Livsverket har gitt 40 gode år”. Historien om Sørreisa Kulturskole var en utrolig interessant reise å formidle. Over 800 lesere på to dager.
4.plass går til “Ungdom fra nabobygda overtar bygdehuset” med litt over 1.000 lesere på to dager. Bygdelaget i området Bryggerhaugen og Svanelvmoen ønsker mer liv på bygdehuset. En sak som engasjerte mange.
På 2.plass med 1.200 lesere på to dager kom “En musikalsk maktdemonstrasjon”. Saken om Salangen Musikkforening sin Queen-konsert er den reportasjen som har gitt garantert flest tilbakemeldinger.
Øverst troner saken om Senja Fjordhotell. “Hotell med sykt fin utsikt” hadde 2.000 lesere på to dager, og er også den saken som hadde garantert flest delinger på Facebook, og en sak som ble lest jevnt og trutt flere måneder etter publisering.
Det startet som et veddemål, fortsatte som en torsdagsklubb og endte på scenen.
“Kæm spælle” består av tre voksne karer som trives veldig godt ilag, liker musikk og liker å spille. Trioen holder fast på det utradisjonelle bandoppsettet sitt – uten trommer og el-gitar.
– Det funker faktisk, og vi skiller oss litt ut fra de andre med det oppsettet vi har. Samtidig kjører vi ganske tøff lyd på kassegitaren, og med de effektene vi har så swinger det ganske bra. Litt distortion og overdrive på kassegitar funker, og det er ikke så mange som gjør det, forteller Lars Erik Simonsen.
– Det verste med dette bandet er at marshallriggen står heime i garasjen og støver ned, flirer Stein Ole Kampevoll.
Lars Erik Simonsen, Sten Håvard Langseth og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen
– Og dere har samme musikksmak?
– Vi er ganske “altetanes”, svarer Sten Håvard Langseth.
– Når det kommer låtforslag, så viser det seg at vi har ganske lik musikksmak, fortsetter Simonsen.
– Samtidig må låtene fungere ute. Vi har øvd inn en del låter som vi ikke spiller ute, for det er en toveiskommunikasjon, og vi må få noe tilbake fra publikum, presiserer Kampevoll.
– Vi har prøvd oss litt fram, og vi har noen låter som vi bare må ha, så vi spiller mye norsk allsang, og krydrer med litt god ´50-tallsrock. Vi har et ganske bredt repertoar, og kan velge litt, utdyper Simonsen.
Sten Håvard Langseth, Lars Erik Simonsen og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen
Mens Kampevoll og Simonsen har spilt live siden de var ungdommer, så er dette første band for bassist og vokalist Langseth.
– Han har vært fantastisk å synge i 30 år, så det er på tide at andre får høre det. Vi øvde jevnt og trutt hver torsdag, og fikk det å swinge med kassegitarer og bass, sier Simonsen.
Første spilling var i Stein Ole Kampevolls 50-årsdag.
– Vi spiller bare noen få ganger i året, så vi gjør dette som hobby. Man må ut å spille litt ute for å holde det ved like, forklarer Kampevoll.
– Vi har det steike artig, og går godt overens, oppsummerer Simonsen.
– Og ikke minst dette med damedraget, kommenterer Kampevoll til et latterbrøl fra alle tre.
Foto: Rune Ottarsen
– Hva betyr musikk for dere?
– Musikk er universell. Det er et språk som alle forstår. Den kan brukes både på opp og nedturer. Musikk har bestandig betydd veldig mye for meg. Det var mye musikk heime hos oss, også begynte jeg tidlig å spille i band, svarer Simonsen.
– Jeg har fått musikk sånn passelig inn med morsmelka. Jeg hører mye på musikk. Det er veldig viktig. Musikk er til alle stemninger, fortsetter Langseth.
– Musikk har bestandig vært der, og jeg vet ikke hva livet er uten, sier Kampevoll.
Æres de som æres bør. Dugnad på høyt kunstnerisk nivå, og samtidig så nedpå og jordnært. To flotte arenaer fikk mange tusen kroner, og publikum fikk flotte opplevelser.
Ingen bilder. Jeg var ikke “på jobb”, men føler likevel for å skrive noe om mine kulturelle opplevelser siste fredagskveld før jul. Det finnes ikke noe finere enn å gi. Du får aldri så mye som når du gir. Det er iallefall min erfaring. Og de som er best på å gi er de som ikke forventer noe tilbake.
Cato Simonsen er musikalsk som få, og har i tillegg musikalsk teft. Det samme gjelder hans medsammensvorne to sangskatter fra Vangsvik Stine Jakobsen og Torkel Johnsen. En pianist og to vokalister som valgte å gi i dobbel forstand; en vakker konsert og penger til fantastiske Kafé Pluss.
En adventskonsert med spennende og fyldig repertoar. Ta for eksempel Coldplays Fix You og Simon & Garfunkels Sound of Silence, som begge ble satt i kontekst av vokalistene, og dermed passet veldig godt inn i adventskonserten.
Begge to, vil jeg påstå bedre versjoner enn originalene. Fix You sunget av Johnsen med mye større dynamikk og innlevelse enn originalen, og Sound of Silence sunget så ømt, forståelsesfullt og vakkert av Jakobsen. Begge med stor forståelse for tekstenes innhold.
Og julens budskap er å hedre vennskap, kjærlighet, familie, brorskap, søsterskap. Og minnes de vi savner. Julen er å gjøre ting sammen, finne roen, kjenne på godhet og glede. Da må ikke alle sangene være typiske julesanger. Det er nok at de får oss å føle.
Kveldens neste konsert var Midnattskonserten i Målselv. Denne tradisjonelle kulturbegivenheten som denne gang ga en solid dose penger til Målselv Dagsenter. Så stemningsfullt. Så kreativt. Så høy kvalitet. Sånn kunstnerisk variasjon. Så jordnært. Så mange dyktige aktører – ingen nevnt, ingen glemt.
All ære til den kulturelle frivilligheten. Måtte den fortsette, fortsette, fortsette og fortsette.
Vi kommer vel neppe noe særlig nærmere den musikalske grasrota enn bandet Roadrunner. Fem stykker som spiller musikken de elsker med enorm respekt for sjangeren. (Bildeserie fra Hugos Pub, Finnsnes.)
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Roadrunner forsøker ikke å overbevise noen om annet enn at de er glade amatører og musikkelskere. At de trekker publikum betyr ikke annet enn at mange nok liker musikken og måten den spilles.
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Nå skal de spille på Rorbua igjen; lokalet de har fylt før. Hvordan klarte de det? Hvordan visste folk om dem og musikken? De har spilt på seg tilhengere gjennom spillinger på MC-treff og MC-fester. Og hvor høyt hadde de lagt lista da de startet? De kalte seg Lazaronas!
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Dette gjør de bare for gøy, men gjennom øvinger og konserter har de nådd et godt nivå, og de klarer å engasjere publikum på en god måte.
Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Også er det herlig at de er et coverband. Det er altfor lite coverband. Band som gir gammel god musikk videre til nye generasjoner. For her kommer det klassikere på løpende bånd, og vi som kjenner musikken vet at det er klassikere.
Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Og de som hører låtene for første gang vil garantert føle at det er klassikere, for dette er sanger som har enorme kvaliteter i riff og refreng. Låter som tar publikum.
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Vi som har vokst opp på ´70- og ´80-tallet har et nært forhold til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, Motorhead, Judas Priest, og mange flere av metallbandene. Det har disse karene også, og det er så tydelig.
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Her er ingen slakk i noen ender. Gode låtvalg. Låter som de behersker godt etter timevis med øving. Også er det ganske kult, litt sånn “unntaket som bekrefter regelen”, at de har kledd en Pink-låt i heavydrakt, og dermed har med en moderne poplåt.
Mats Johansen. Foto: Rune OttarsenØrjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune OttarsenTor Erik Kristoffersen. Foto: Rune OttarsenMats Johansen. Foto: Rune OttarsenTor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune OttarsenØrjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå skal de glede publikum med nok en helaftens konsert i Vangsvik kirke 8.desember kl 19.
Dette blir en gospelkonsert, helt ulik novemberkonserten med Vaffelkoret. Nå blir det god gospeltrøkk og oppstemt sang, og dyktige solister blir å skinne enda mer.
– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.
– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.
– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.
– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.
Fra vårens konsert i Vangsvik kirke. Nå kommer de tilbake med enda flere medlemmer. Foto: Rune Ottarsen
Koret har gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger; Senja Gospel har puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerer frydefullt.
– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.
– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.
Senja Gospel har fått flere medlemmer. Her fra novemberkonserten med Vaffelkoret. Foto: Rune Ottarsen
– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.
Dirigent Erling Svegre med deler av bandet. Fra venstre: Torkel Johnsen, Halvor Stubberud Hanssen, Eigil Andreassen og Erling Svegre.
Pila Pub & Kultur er et møtested, en kulturarena, og en oase for hygge og kulturell adspredelse. Et intimt lokale som oser hygge, og et naturlig samlingspunkt for området.
Helgepuben på Skaland som samler folk til lørdagskafé, pubkvelder og konserter. Det har vært en høy aktivitet gjennom nesten fem år, med lokale og nasjonale artister og band. Forrige lørdag var det skikkelig godstemning med The Northern Belle.
The Northern Belle storkoste seg på Pila. Bandet tok selv kontakt om spilling etter anbefaling fra Hollow Hearts. Foto: Rune Ottarsen
– Pila Pub er en kulturperle som tar vare på artistene som kommer på besøk! Vi storkoste oss og ble veldig glade i plassen og folkene som jobbet der. Vi kommer mer enn gjerne tilbake! Man merker at Morten brenner for musikken og plassen, skryter vokalist Stine Andreassen.
Også gjestene trives.
– Pila er veldig viktig, for her er mange happeninger, og vi har ofte besøk av band og musikere av høy kvalitet. Det har blitt såpass populært at musikere spør om de kan komme til Pila Pub & Kultur, opplyser gjest og direktør ved Skaland Graphite Trond Abelsen.
Trond Abelsen er stolt av at Pila Pub & Kultur tiltrekker seg artister. Foto: Rune Ottarsen
– Det har vært en fantastisk reise med denne puben, med så mange gode kulturinnslag, og som så mange varierte artister. Du ser at folket kommer, så dette tilbudet har mye å si, poengterer ordfører Roar Åge Jakobsen.
Roar Åge Jakobsen og Tommy Schanke Hansen setter stor pris på å ha Pila Pub & Kultur i Berg kommune. Foto: Rune Ottarsen
– Pila er en fantastisk kulturarena i Berg kommune. Den bidrar til masse flott kulturelt arbeid, og det at musikere kan komme og presentere sine ting er veldig bra, mener eier av Mefjord Brygge, Tommy Schanke Hansen.
Georg Buljo og Lars Bremnes på Pila Pub & Kultur. Foto: Rune Ottarsen
– Puben har en verdi som vi reiselivsbedrifter og andre ikke kan måle oss med, fordi dette er en kulturpub som drives av frivillige. Den er unik i sin form i en liten kommune som Berg med under 1.000 innbyggere. Denne må vi ta vare på , for den gir oss store kulturopplevelser, sånn som det vi opplevde i dag. Jeg tror det er få plasser i små bygder som har det tilbudet som vi har, forteller Hansen.
Moddi var en av de aller første som spilte på Pila Pub i romjula 2013. Her sammen med Morten Eriksen og Dag Rune Toresen. Foto: Rune OttarsenStephen Ackles og Rune Bræck på besøk. Det er heldigvis høyt under taket. Foto: Rune OttarsenSiste innspurt før Pila Pub & Kultur åpnet i desember 2013. Christian Wasserfall, Dag Rune Toresen og Morten Eriksen. Foto: Rune Ottarsen
Ola Bremnes med to nye julesanger, eller begge er mer førjulssanger, og “B-sida” treffer julehjertet best. To fine sanger å lytte til mens vi venter på forestillinga”Jul i hjertet”.
“Det har blitt desember” har både melodi og tekst med glimt i øyet, og er lett og ledig – og uhøytidelig i formen. Og er det noe vi trenger i disse kjøpepress-tider, hvor høytida jul presses inn tidligere og tidligere, så er det mer uhøytidelighet.
Bremnes har skapt en form på denne sangen som gir, for meg, en Trygve Hoff-følelse. Og det kjære Ola, uansett hvor mye fin musikk du har laget, er et solid kompliment. Det er sannsynligvis den uskyldige latteren i andrelinja som gir meg den følelsen, men uansett så settes mye av den uhøytidelige og gode stemninga der, og den beholdes sangen gjennom.
Opptempo-låt med gode innspill i førjulstida, med fine stemninger som tegnes med elegante tekstbilder. Dette er herlig lekent, og ber oss om å nyte denne tida, for jula kommer tidsnok.
Bildene som skildres skaper fine assosiasjoner til samme Trygve Hoff. Her er nordnorsk hverdagspoesi enkelt fortalt med høyt nivå. Andreverset om snømannen er herlig. Dette er enkel og fin poesi, som glir lett og fint inn øregangene og treffer behagelig rett i hjertet.
Hovedsangen “Julehjerte” treffer meg ikke like godt. Den er mollstemt og stivere i formen. Den duver fram og tilbake, som en huske, men kunne godt hatt litt mer schwung i huskingen. Teksten er fin, men hadde i mine ører vært bedre i en lettere og en anelse gladere og mer positiv form. Fine budskap, god tekst, men litt for baktung etter min smak. Ettertenksomheten som Bremnes formidler blir for tydelig.
Og da har jeg altså prestert å sitte her og fortalt Ola Bremnes hvordan han bør lage musikk. Det tror jeg han Ola tåler. Musikk er subjektivt, og skal bedømmes etter følelsen – ikke statusen. “Det har blitt desember” traff meg så mye bedre – sånn er det bare.
Ola Bremnes med singelslipp i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen
Senjakultur har sett litt på øvingene til forestillingen “Jul i hjertet” av Ola Bremnes, og merker fort at dette blir morsomt, mye glimt i øyet, julestemning, hjertevarme og konflikter som må løses.
– Han Ola skriv jo alltid tekster som er nær og kjær, og det får han makalaust til i “Jul i hjertet”. De karakterene han har laget, og de små dryppene i teksten viser at Ola er en humorist. Her er mye morsomt.
– Det er masse humor innvendig i alle karakterene, og gjenkjennelsesfaktoren til dagens samfunn med handel og næring er der. Kanskje får du kjenne litt på dette med hva jula egentlig handler om, forklarer skuespiller Alexander Rindestu, som har regiansvar sammen med Svein Spjelkavik.
Ola Bremnes, Malin Møller Jørgensen, Sindre Olav Fredriksen og Alexander Rindestu på startstreken med produsent Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen
Med erfarne skuespillere som Alexander Rindestu, Jeanette Solbakken og Maja Skogstad, og nyutdannede Sindre Olav Fredriksen på scenen, er det to som tar dette som god læring.
– Hvordan er det å få jobbe med profesjonelle skuespillere?
– Det er ufattelig lærerikt. Det å få se og høre hvilke metoder de bruker når de jobber på scenen, og at vi jobber to uker intensivt, slik mange skuespillere gjør. Og Alexander sier at de også lærer av oss, så det er en gjensidig læringsprosess, forteller Malin Møller Jørgensen, som går andreåret på dramalinja på Kongsbakken.
– Det er fantastisk å få være med på noe som jeg kan sluke inn masse lærdom hele tida. Dette er spesielt artig siden jeg jobber med teater på kulturskolenivå, og nå får jeg være i den situasjonen som jeg setter elevene i, forklarer Monica Karlstad, inspektør i Målselv kulturskole.
Monica Karlstad, Jeanette Solbakken og Maja Skogstad storkoser seg på øving. Foto: Rune Ottarsen
Jeanette Solbakken elsker å være på scenen, og gleder seg enormt til premieren første desember.
– Jeg synes det er fantastisk flott å få jobbe med så mange kvalitetsfolk i forkant av jul, og få anledning til å lager dette nydelige julespillet for både barn og voksne, for her er det humor for alle. Vi gleder oss, og når det blir desember, så blir den store juleforestillingspakken åpnet opp, smiler Solbakken.
Maja Skogstad og Sindre Olav Fredriksen arbeider som skuespillere i Oslo, men synes det er noe ekstra ved å få spille på heimebane.
– Det er veldig fint å kunne komme heim og spille teater. At det nå faktisk produseres egenskapte stykker på Finnsnes synes jeg er et enormt modig og fint tiltak av kulturhuset og kommunene. Og her oppe kan eg snakke så bredt som eg bare vil, og alle forstår meg, flirer Fredriksen.
– Det er kjempestas å komme hjem og være med her jeg var med på UKM.. Vi er helt i starten av øvingene, så det er spennende å se hvordan det blir når vi får jobbet ordentlig med det, smiler Skogstad.
Produsentene Karin Olsen og Veronica Stensrud omkranser regissørene Svein Spjelkavik og Alexander Rindestu. Sistnevnte har også hovedrollen. Foto: Rune Ottarsen
Selv om skuespillerne og regissørene tilpasser og justerer mye underveis i øvingene er det teksten og sangstekstene til Ola Bremnes som ligger solid i bunnen.
– Det å skrive slike historier gjør jeg bare for min egen glede. Jeg så for meg en sur butikknisse og tenkte på hva skjer når folk kommer forbi, og så utviklet det seg til ei historie. Og så var det noen her som oppfanget den og spurte om jeg kunne lage teater. Og så har det vokst, og plutselig er det masse folk på scenen, og masse styr rundt dette som tar tak i teksten og lager noe fint ut av den. Det er faktisk veldig morsomt, forklarer Bremnes.
Ola Bremnes med singelslipp på Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen
– Jeg er interessert i fortellinger og historier og sånn, og jeg finner på eventyr når barnebarna sitter på i bilen. Det ting som jeg finner på i farta, og det har jeg gjort siden jeg var veldig liten. Jeg pleide å fortelle masse rare historier for ho lillesøster Kari, fortsetter han.
God kjemi mellom Malin Møller Jørgensen og Alexander Rindestu i sangnumrene. Foto: Rune Ottarsen
– Det er en stor ære å få være sammen med han Ola, og det er utrolig stas å si at jeg har gjort noe sammen med Ola Bremens. Det er absolutt CV-materiale. Han er ingen hvem som helst, så det er ingen selvfølge å få være med på sånt. Dette er jeg veldig glad for, sier Rindestu om Bremnes.
– Det er så utrolig kult at han har skrevet hele denne musikalen og hvordan sangene passer inn i stykket. Sånn at vi bruker mye av musikken til overganger, bakgrunn, stemning, opplyser Malin Møller Jørgensen.
Alexander Rindestu som butikknissen Oskar. Foto: Rune Ottarsen
