Voksent fra Senjahopen

Gutta i Senjahopen har blitt voksne og med plata “Himmel og hav” innrømmer de å være musikalske.

Kent Remy Gabrielsen, Thomas Hough, Henrik Sandnes og Petter Pogo. Foto: Rune Ottarsen
Kent Remy Gabrielsen, Thomas Hough, Henrik Sandnes og Petter Pogo. Foto: Rune Ottarsen

Singelen og videoen “Himmel og hav” er den mest typiske Senjahopen-låten, men ikke typisk for dette albumet. Mange vil nok få seg en overraskelse.

Melodiøst
De er ikke like brautende og bråkete som tidligere. Musikken er tonet ned og gir plass til tekstformidling og ømme kor. Vokalist Henrik Sandnes trenger ikke lenger å rope for å bli hørt og får i mye større brukt stemmen som instrument og formidler både melodiøst og vakkert. Produksjonen og arrangementene er renere. Instrumentene kommer til sin rett og slipper å kjempe om plassen i lydbildet.

Instrumentene
Gitaren til Petter Pogo har fått en viktigere rolle og trekker låtene framåt med spenst og intensitet. Hør bare førstelåten “Tar det som en mann” hvor gitaren leder an, mens i andrelåten er det trommene til Kent Remi Gabrielsen som får være det ledende instrumentet og i tittelsporet høres for eksempel bassen til Thomas Hough godt.

Livets fasetter
Tekstene har blitt bedre og handler i større grad om det “virkelige liv”. Ordsmeden Henrik Sandnes skriver elegant om den dagligdagse hverdagen i alle svart-hvite fasetter. Humoren og ironien kommer til sin rett i lydbildet og poengene sitter der de skal. Du blir lurt til å tro at dette er søtt og pent, for så å bli tatt rett ned igjen sekundet etter: “Over skyene er himmelen alltid blå. Det er en trøst for idioter.”

Ramsalt epos
Ved første gangs gjennomhøring er det to låter som stjeler oppmerksomheten. Spor nummer fire “Jenny” er et ramsalt, bunnsmurt epos om den ukuelige viljen, kampen for kjærligheten, det hardbarka fiskeryrket og havet. Den standhaftige tinnsoldaten som handlingskraftig setter sjøbein i sjydrefs og storbåra og roper motgangen og farene rett i mot. Refrenget setter seg lett i minnet og kommer nok til å bli en allsangfavoritt på lokalet.

Livets harde realiteter
“1985” handler om året som endret alle etterkommende år. Sandnes går ikke i dypet, men beskriver i all enkelhet det som er så forferdelig stort og uoverkommelig bunnløst mitt i et ubekymret ungdomsliv. “Vi havna alle utpå glatta, men det er ingen til å strø.” Jeg skal ikke avsløre hva låten handler om, for den sannheten kommer brått og slår deg i magen. Når Sandnes slenger ut ordene som biter oss i sjela får ordene virkelig synke inn og trykke på våre følelsesmessige knapper med gitarens mellomspill og soloer. Bildene som tegnes er like enkle som virkemidlene som brukes til å flytte oss fra årstid til årstid. Historien er hard og rett fram fortalt med forfatter Sandnes på sitt beste.

Ulike stilarter
Der de tidligere platene til Senjahopen har passet bedre live enn på CD, så passer denne plata glimrende inn i CD-formatet. Den kledde godt den nye asfalten i Svandalen en tidlig morgen og vil nok passe i mange andre sammenhenger. Plata er variert og vandrer innom ulike stilarter og musikalske virkemidler, og blir bedre for hver spilling. Anbefales!

Senjahopen under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen
Senjahopen under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen

Ettåring som ordfører

Skrevet av elev Tony Pedersen (14) og lærer Rune Ottarsen ved Berg Montessoriskole

Ordføreren i Berg har kun sittet ett år som ordfører, men trives godt i jobben og mener Berg er en fin kommune.

– Trives du som ordfører?
– Ja, jeg trives som ordfører, men det har vært en bratt læringskurve, ifra å være elektriker i en privat bedrift, svarer ordfører Roar Åge Jakobsen.
Det er ikke noe læretid i ordførerjobben. Han sier han ennå ikke er utlært og har ennå mye å lære etter snart ett år.

Roar Åge Berg er ordfører i Berg kommune. Foto: Rune Ottarsen
Roar Åge Berg er ordfører i Berg kommune. Foto: Rune Ottarsen

Utfordringer
Det er mange utfordringer som ordfører. Han skal tilfredsstille de som stiller krav til kommunen og ta seg av oppgaver han får på bordet.
– Mine største utfordringer er å omstille meg fra privat næringsliv til det offentlige som jeg føler er et mer tungrodd system. Jeg kommer fra en privat bedrift der det er lettere å ta avgjørelser og bruke penger, forklarer den ferske ordføreren.
I kommunen er det prosesser: Saker skal utredes, det skal kanskje i et formannskap, så i et kommunestyre, før det endelig kan gjøres vedtak på at det skal gjøres.
– Det er så mange som skal mene noe og jeg kan ikke ta avgjørelser på dagen, utdyper Jakobsen.

Ordføreren ble intervjuet av mellomtrinnet og ungdomstrinnet ved Berg Montessoriskole. Foto: Rune Ottarsen
Ordføreren ble intervjuet av mellomtrinnet og ungdomstrinnet ved Berg Montessoriskole. Foto: Rune Ottarsen

Ute blant folk
Jakobsen prøver å være ute blant folket og næringslivet, være på butikkene i Senjahopen og på Skaland og snakke med folk.
– Jeg er mest ute blant næringslivet for å vise meg og vise interesse for det som skjer og hva de holder på med. Se hva som rører seg og finne ut hva folk er opptatt av, forteller han.
Han føler ikke at han har så mye fritid, men prøver å slappe litt av når han har muligheter. Det han liker er å gå på fisketur og jakt, også liker han å være på hytta.
– Der kan jeg koble ifra og få andre ting å tenke på, sier Jakobsen.

God stemning da ordføreren var på besøk. Foto: Rune Ottarsen
God stemning da ordføreren var på besøk. Foto: Rune Ottarsen

– Vi har det godt i Berg
De daglige oppgavene er i tankene hans hele døgnet. Det å snakke med folk, være på reiser og møter, så han tenker mye på hvordan løse oppgavene, men det å komme seg bort og koble ifra og tenke på noe annet og klarne hodet.
– Er det noe du ønsker var annerledes ved Berg?
– Vi har ikke hatt boliger til de som vil etablere seg, men nå bygges det boliger både i Søndre-Berg og Nordre-Berg. Vi har et godt næringsliv og har arbeid til flere enn vi er i Berg og må importere arbeidskraft. Jeg mener vi har det godt i Berg og håper alle som bor her trives, svarer ordfører Jakobsen.

Ungdommer med elgjakt på timeplanen

Ni elever som synes at elgjakt passer inn i valgfaget “Fysisk aktivitet og helse”. Ei overnatting i telt og en dag på elgjakt ga mersmak.

Ni elever var med jegere på elgjakt i Ånderdalen. Foto: Rune Ottarsen
Ni elever var med jegere på elgjakt i Ånderdalen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvorfor skal ungdom gå på elgjakt?
– Fordi du får frisk luft, god mosjon. Det er artig med mye spenning, svarer elevene i valgfaget “Fysisk aktivitet og helse” ved Stonglandet skole i Tranøy kommune som tilbrakte skoledagen på elgjakt.

Elevene forteller at de har lært å bruke walkie-talkie, lose med hunder, bruke GPS, være stille når elgen er i nærheten, ikke snakke for mye i walkie-talkien, tenne bål med våt ved og hvordan hunder brukes på elgjakt.

Victoria, Marcus, Tobias og Anine med Araks. Foto: Rune Ottarsen
Victoria, Marcus, Tobias og Anine med Araks. Foto: Rune Ottarsen

– Det har vært morsomt og spennende å være ute på elgjakt, forteller Victoria.
– Spennende tungt og vått. Jeg måtte gå over ei elv tre ganger så jeg ble ekstra våt, men det var verdt det, oppsummerer Simen

Spenningen var stor da det kom beskjeder om elg.
– Mye spenning da vi fikk vite at de hadde elg på losen. Vi gikk etter den og så hvor den var med hundesporer, men jeg så aldri elgen, forklarer Simen.

Marcus derimot så elgen som hadde hunden etter seg.
– Etter hvert kom hunden og elgen mot oss, men så snudde elgen så vi ikke fikk skutt, forteller han.

Mathilde var på skuddhold med en jeger, men elgen snudde da det kom lyd fra walkie-talkien.
– Elgen snudde ræva til og forsvant.

Victoria, Anine og Mathilde. Foto: Rune Ottarsen
Victoria, Anine og Mathilde. Foto: Rune Ottarsen

Jeger Steinar Olsen forklarer hvorfor det er viktig å ta med ungdommer på elgjakt.
– Jakta er en samfunnsoppgave som har vært siden Vår Herre gikk i knebukser. En annen ting er at de kan få oppleve at det ikke er så blodig og grusomt; at det foregår på en ganske human måte. Heldigvis er ennå elgjakta i Nord-Norge matauk og ikke trofejakt, sier han.

Svein Kyrre Jakobsen, lærer Stine Pedersen, Steinar Johansen og Ronny Våge. Foto: Rune Ottarsen
Svein Kyrre Jakobsen, lærer Stine Pedersen, Steinar Olsen og Ronny Våge. Foto: Rune Ottarsen

– Vi er en kjempefin gjeng. For meg er det atspredelse, kompiser og sosialt samvær, pluss at jeg har fryseboksen full av elgkjøtt som regel hele vinteren, smiler Olsen.

Elevene hadde øvd på teltoppsetting på forhånd og var effektive. Tobias, Victoria, Anine, Marcus og Simen. Foto: Rune Ottarsen
Elevene hadde øvd på teltoppsetting på forhånd og var effektive. Tobias, Victoria, Anine, Marcus og Simen. Foto: Rune Ottarsen
Teltet skal opp. Helen, Kristian, Markus og Mathilde. Foto: Rune Ottarsen
Teltet skal opp. Helen, Kristian, Markus og Mathilde. Foto: Rune Ottarsen

Lokale på lokalet del 2: Coast to Coast fra “Brøyt i vei”

I år er det 21 år siden kompisene Ove Strand, Martin Storvig, Svein Gunnar Wilsgård og Raymond Strand spilte sammen i Highway Express, mens de tre første spilte i det originale Coast to Coast tidlig på 1990-tallet.
– Bandet skulle opp og gå uansett, men planene ble kraftig framskyndet av NRK, avslører Raymond.

Lydprøve. Fra venstre: Martin Storvig, Raymond Strand, Svein Gunnar Wilsgård, Kay Martin Seglsten og Ove Strand. Foto: Rune Ottarsen
Lydprøve. Fra venstre: Martin Storvig, Raymond Strand, Svein Gunnar Wilsgård, Kay Martin Seglsten og Ove Strand. Foto: Rune Ottarsen

– Det var ikke helt bestemt når, men interessen var absolutt tilstede for å spille igjen. NRK tok tak i de ideene vi hadde og pushet på fordi de så at dette kunne bli enda mer underholdning. Det ga en ekstra stressfaktor å få tak i resten av medlemmene mye raskere enn planlagt, forklarer Raymond.

De trengte ny vokalist og Kay Martin Seglsten ble med like før innspillingene “Brøyt i vei” startet vinteren 2015.
Mens de andre medlemmene fremdeles bodde på Senja var Martin flyttet til Harstad.

– Vi øvde bare et par korte ettermiddager før TV-greia, forteller Martin.

Coast to Coast. Fra venstre: Martin Storvig, Ove Strand, Raymond Strand og Kay Martin Seglsten. Foto: Rune Ottarsen
Coast to Coast. Fra venstre: Martin Storvig, Ove Strand, Raymond Strand og Kay Martin Seglsten. Foto: Rune Ottarsen

Da bandet begynte å spille konserter i vår fikk folk sjokk over at de var så mye bedre “live” enn på TV.

– Opptreden i “Brøyt i vei” var sånn passelig. Sjokket ble stort for de som kun hadde sett oss på NRK, for vi hadde jo øvd ett år til, smiler Raymond.

Etter “Brøyt i vei” var ferdig og de hadde stresset seg gjennom den spillingen så har de øvd ganske hardt og målrettet, kjøpt buss og mer utstyr. For Ove og de andre som ikke hadde spilt på 2o år var det stort å stable i hop gamlebandet.

– Det var ualminnelig stort, for vi har pratet om det i 20 år. Vi har vært spredt for alle vinder, så det har vært vanskelig å få til før nå. Det er ikke alle forunt å få spille i et band med fem mann og kunne gjøre det som er artig og når vi sjøl har tid og lyst. Da det tross alt ble noe av dette så er alle gira på å få det til, men alle er ofte opptatt på en eller annen måte. Vi må bare ta det nå som vi er populær, flirer Ove.

– Var det godt å ta fram trommestikkene igjen?

– Jeg har hatt dem framme stort sett hele tida og trommesettet har stått opprigget heime i kjelleren. Jeg har slamra og slått litt for meg sjøl, men å spille med gutta er tingen. Det er ikkje artig å sitte aleine og spille. Det er jo en sosial og artig hobby å ha, så dette var et bra sjakktrekk, svarer Svein Gunnar.

Oppvarmingsband. De har ikke oppvarmingsband så de må bruke ovnen.
Oppvarmingsband. De har ikke oppvarmingsband så de må bruke ovnen. Foto: Rune Ottarsen

De har ikke vanskelig for å få spillejobber og hadde de bare hatt tid så kunne de gjort mange flere konserter. En periode har de spilt annenhver helg. Denne helga var de samlet på Gibostad for å spille på pubkveld på brygga bak Gammelbutikken. Kay Martin var tidligere vokalist i Blindfold. Å spille med folk som er over 15 år eldre er litt annerledes, litt mer kos.

– Det er roligere, ikke så mye hopping og springing på scenen. Vi er ikke like tekniske som Blindfold og må nedskalere det litt. I Blindfold var det fire timer opprigging før lydprøve og konsert, og to timer nedrigging. Her tar det vanligvis en time å rigge opp, smiler Kay Martin.

Dans på lokalet. Foto: Rune Ottarsen
Dans på lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Musikken er hørbar og dansbar og gjestene på brygga er aktive på dansegolvet helt fra starten, men både Kay Martin og Martin skulle gjerne hatt litt tøffere repertoar.

– Jeg liker sanger med mer fart, slik som AC/DC, og blir ikke like utfordret som før, forteller vokalisten.

– Vi har mange gamle travere. Det jeg hører på er steinhardt. Judas Priest er favoritten, men de passer litt dårlig på lokalet, sier Martin.

Martin tar gjerne hurtigbåten fra Harstad for å spille i Coast to Coast.

– Det er for skøy; artig og sosialt. Vi treffes for å være sosial ilag. Det er en stor del av det. Selvfølgelig artig å dra rundt og spille og her i omegn er det en del kjentfolk som jeg ikke ser så ofte, forklarer den utflyttede gryllefjæringen.

På Gibostad var det mer enn bare kjentfolk. Klokka kvart over elleve var det ganske fullt nede på det trivelige bryggelokalet.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

78-åring brøyter vei

Hallvard Tøllefsen (78) har anbudet for brøyting av de kommunale veiene på Husøy, i tillegg til brøyting av kaiene til Brødrene Karlsen.
– Jeg går imot jobben med godt humør. Man må bøye seg for at årene er kommet, men jeg går ikke å tenker på det og føler meg fullt oppegående, smiler Tøllefsen oppriktig.

Hallvard Tøllefsen (78) liker kailivet, fisket og brøytingen. Foto: Rune Ottarsen
Hallvard Tøllefsen (78) liker kailivet, fisket og brøytingen. Foto: Rune Ottarsen

– Du er jo pensjonist og kan bo vinterhalvåret i syden.
– Ja, men det gjør jeg ikke. Nei, jeg bor ikke i syden. Jeg trives best på Husøya, sier han bestemt.

Høst og vår er han ute med sjarken.
– Jeg er vant med å være på kaia og ombord i båt. Det er jo der jeg er forstret. Det er liksom det som er livet, poengterer Tøllefsen.

Sjarklivet er en viktig del av livet for Hallvard Tøllefsen. Foto: Rune Ottarsen
Sjarklivet er en viktig del av livet for Hallvard Tøllefsen. Foto: Rune Ottarsen

– Den mørkeste tida ser jeg bort fra å være på havet, men i mars, april begynner det å bli liv i de årene som har med fiske å gjøre, det er helt sikkert.

– Brøyteanbudet er fire år. Da er du 82 år.
– Ja, da er det slutt. Ja, pinade, da er det slutt, flirer han hjertelig.
– Jeg tar ett år av gangen, så får jeg bare kaste inn kortene hvis det ikke går. Jeg varer ikke evig, men ser jo fram til å klare med disse årene. Det kan jo bli plutselig sykdom, men jeg går ikke å tenker på det.

Tøllefsen vet hva han snakker om etter å ha kjempet mot kreft og fått flere sterke cellegiftkurer.
– Ja, det er en skummel sykdom den kreften, men jeg har vært i Tromsø og fått god hjelp. Takket være dem så står jeg han av. Det er en skummel sort å ha i kroppen, men jeg tenker ikke på det. Hvis jeg det gjør, ja, da er jeg ferdig, forklarer han målbevisst.

Ny hjullaster ifjor og ny traktor kommer i løpet av et par uker. Foto: Rune Ottarsen
Ny hjullaster ifjor og ny traktor kommer i løpet av et par uker. Foto: Rune Ottarsen

Han har kjøpt ny hjullaster og ny traktor med ny strøer og fres.
– Jeg går imot sesongen med brukbart utstyr.

Første traktoren kjøpte han sammen med broren i 1969 for 15.000 kroner. Siden da har han brøytet de kommunale veiene på Husøya alle årene utenom de fire siste.
– Jeg og brodern har vært fast i tjenesten for Lenvik kommune, forteller Tøllefsen.

Broren er ikke lenger med, men han har eldstesønnen som reserve i tilfelle sykdom.
– Jobben må gjøres eller så kommer jeg i unåde.

Etter så mange år kjenner han veiene godt og vet hvor han skal legge snøen slik at den ikke er i veien for innbyggerne. Det er bare to kilometer vei, men med mange hus og stikkveier så må det gjøres riktig.
– Brøytesjåfører får både ros og ris, men for oss har det gått veldig greit. Det har ikke vært noen problemer, forteller han.

Hallvard Tøllefsen er stolt av hjembygda og fiskebruket. Foto: Rune Ottarsen
Hallvard Tøllefsen er stolt av hjembygda og fiskebruket. Foto: Rune Ottarsen

Tøllefsen er veldig glad i den lille øya og stolt av folket.
– Vi er kjente for å stå han av og at folk er gode å arbeide, og det at vi har fått ungdommene å slå seg ned her er jo svært.

Alle fire sønnene hans bor på Husøya og tre av dem har egne båter.
– Det betyr alt for en sånn plass, slik at vi ikke bare blir noen gamlinger som sitter igjen Vi er veldig stolte av fiskebruket. Det de klarer å få til er alfa-omega og betyr alt for plassen, påpeker han.

Dugnadsånden lever!

Speilblankt hav med nydelige symmetriske speilinger av fjell og skog. En fred og ro som gjør at mange velger å stoppe for å grille eller å fiske med stang fra fjæra. På dette stedet skal det legges til rette for fiske fra rullestol.

Nydelig utsikt. Foto: Rune Ottarsen
Nydelig utsikt. Foto: Rune Ottarsen

Det er Botnhamn Grendeutvalg som ønsker å gjøre området om til en liten oase med pir, gapahuk, grill og platting med paviljong. De har fått tillatelse fra Statens Vegvesen til prosjektet, men for å få godkjent avkjøringen må de gjøre den trafikksikker.

Knut Salomonsen og Runar Renland Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Salomonsen og Runar Renland Johansen. Foto: Rune Ottarsen

De rensker opp og fjerner trær og busker for å gi fri sikt 100 meter hver vei siden det er en åttisone. Avkjøringen ligger mellom Fjordbotn Camping og Botnhamnkrysset i Storvika i Stønnesbotn.

– Vi skal tilrettelegge for turister, befolkninga i nærområdet og rullestolbrukere, slik at alle kan bruke plassen, forteller grendeutvalgsleder Evy Lind.

Alt gjøres på dugnad. Foto: Rune Ottarsen
Alt gjøres på dugnad. Foto: Rune Ottarsen

Etter tre kvelder med dugnad har de allerede fjernet mye av skogen.

– Folk i Botnhamn er flinke til å stille opp på dugnad. Dette er tredje dagen, fortsetter Lind.

Noen av dugnadsgjengen. Fra venstre: Gunnar Lind, Sebastian Rydningen, Runar Renland Johansen, Tom Sørum, Evy Lind og Knut Salomonsen. Foto: Rune Ottarsen
Noen av dugnadsgjengen. Fra venstre: Gunnar Lind, Sebastian Rydningen, Runar Renland Johansen, Tom Sørum, Evy Lind og Knut Salomonsen. Foto: Rune Ottarsen

Grendeutvalget har ennå ikke startet arbeidet med å skaffe midler. Ganske så effektivt har de gått igang med ryddejobben og har tro på at det er lettere å skaffe midler til gapahuk, pir og paviljong med et tilrettelagt område.

Vi har tro på dette og håper i løpet av vinteren å få på plass midler til dette. Vi skal søke om midler, men en annen ting om vi får, forklarer Lind.

Her skal det komme en pir for rullestolbrukere. Foto: Rune Ottarsen
Her skal det komme en pir for rullestolbrukere. Foto: Rune Ottarsen

Marie (15) vant på selveste Bjerke Travbane

Bjerke Travbane er hovedarena for trav i Norge og det var stort for Marie Ertzaas (15) å vinne med ponnien Jazz, begge tilhørende på Mellem Gård i Dyrøy kommune.
– Det å vinne et så stort løp er noe jeg kanskje får oppleve en gang i livet, forteller Ertzaas.

Marie Ertzaas (15) med ponnien Jazz vant på selveste Bjerkebanen. Foto: Privat
Marie Ertzaas (15) med ponnien Jazz vant på selveste Bjerkebanen. Foto: Privat

– Hvordan var det å passere målstreken og skjønne at du vant?
– Det var ganske ubeskrivelig. Det var dritgøy! Det var stort, svarer den unge travkusken.

– En gang i livet
Ertzaas hadde gode forhåpninger før løpet med Jazz, men ikke å nå helt til topps.

– Jeg har en god hest, men det var mange gode i mot. Jeg hadde vært fornøyd med topp tre mot Norges beste ponnier.Det er veldig stort for meg. Jeg har ikke kjørt så langt sør før eller på en så stor bane. Det å vinne et så stort løp er noe jeg kanskje får oppleve en gang i livet, forteller Ertzaas som er vant til litt mindre forhold på Harstad Travpark.

Jubel og seremoni. Foto: Privat
Stor jubel. Foto: Privat

– Det jeg trener til
Løpet var 1.609 meter og hun tok det rolig fra start, la seg i rygg på leder og trøkka til da det var 700 meter igjen og vant med et hestehode.

– Det betyr mye, det er jo det jeg trener til. Det kommer ikke av seg selv. Jeg legger mye tid ned i hesten, forklarer hun.

Hun trener hesten seks dager i uka, aldri mindre enn fem dager. Treningen er veldig hard til daglig, mens uka før løp får han veldig lett trening.

Marie Ertzaas. Foto: Rune Ottarsen
Marie Ertzaas. Foto: Rune Ottarsen

Eneste deltaker fra Mellem
Mellem Gård er først og fremst kjent for Myr Faksen, men denne helga var det kun Jazz og Ertzaas som representerte gården på travløp. Jazz ble kjørt nedover sammen med en ettåring som ble solgt på auksjon. 15-åringen reiste ned med fly fredag og opp igjen søndag kveld. Ponnien skal kjøre løp på mandag på Leangen i Trondheim, men Ertzaas er usikker på om hun blir å kuske i det løpet.

Unsongs – skapt av gode krefter

Moddi utenfor Kråkeslottet. Foto: Rune Ottarsen
Moddi utenfor Kråkeslottet. Foto: Rune Ottarsen

Jeg var så heldig å være publikummer på urfremføringen av låtene som nå er blitt plata “Unsongs” på Kråkeslottet for over ett år siden. Kraftfulle og betydningsfulle tekster, både i forstand av sitt budskap og tekstene som politiske ytringer fra undertrykkede og på vegne av undertrykkede.

Sosialt dokument
Poesi og musikk har vært viktige virkemidler gjennom historien, men for at de skal fungere som politiske krefter må de bli hørt. Det er her Moddi har gjort den viktige og store jobben. “Unsongs” har vært et omfattende prosjekt hvor Moddi gikk gjennom utallige sanger, mange skrevet på språk han ikke var i nærheten av å forstå. Etter to år hadde han klar sanger i engelsk språkdrakt og nå ett år senere er alle hvert sitt spor i et viktig sosialt dokument.

Musikalske perler
“Unsongs” er et glitrende album. Det musikalske arbeidet som er gjort etter urpremieren med kun Moddi og gitar på Kråkeslottet er imponerende. De, den gang, “nakne” tekstene er bakt inn i musikalske detaljer. Her er det vakre musikalske perler som gjør dette til et særdeles hørbart album.

Detaljrikdom
“A Matter of Habit” var den låten som slo hardest den første gangen jeg hørte alle sangene. Åpningslinjene får deg til å lytte: “Learning to kill is a matter of habit. The more you have done it, the better you are at it”. Melodien er smakfull og elegant. Den har fått en musikalsk detaljrikdom under innpilling og har blitt en virkelig perle, ikke bare tekstmessig.

Ingen svake ledd
Selv om tekstene er hentet fra alle verdensdeler har Moddi klart å skapt et helhetlig og variert album med kvalitet i hver eneste sang og ingen svake ledd. Arrangementene utvikler seg i takt med den tekstmessige intensiteten. Gode ekspempler på godt håndverk er for eksempel den skjøre og forsiktige bakgrunnsvokalen i “Our Worker” som ligger som et lysende bakteppe til Moddis vokal. Detaljene i “Open Letter” som dukker opp litt etter litt.

Høydepunktet
Den nydelig rullende “Army Dreamers” er kanskje det musikalske høydepunktet. Samlet er dette et kvalitetsverk og et musikalsk høydepunkt i Moddis karriere. Dette er ikke bare en viktig politisk utgivelse, men også musikalsk. Mannen fra Senja med meningers mot har virkelig tatt steget ut som en viktig politisk stemme, men også tatt store steg som musiker. Her er det kvalitet hele veien og tydelig en plate skapt av gode krefter.

Durmålske toner

I en behagelig atmosfære ble nærbutikken i Vangsvik fylt med vakre toner onsdag kveld. Rytmene, melodiene og sangene fløt fint mellom krydderhyller og isdisker inne på Joker Vangsvik. Med god akustikk, wienerbrød og kaffe ble det en behagelig handletur på kvelden.

Torje Åsali Jenssen liker å spille på hjemmebane og følte at nærbutikken i hjembygda Vangsvik var en perfekt samarbeidspartner. Med det lokale Vaffelkoret som oppvarmere var stemningen satt for konsert med Durmål. Stolene stod tett mellom hyllene og publikum var engasjerte og oppmerksomme.

Butikksamarbeid mellom Durmål og Joker Vangsvik. Fra venstre: Jonas Karlsen, Eline Hellerud Åsbakk, Veronica Stensrud, Torje Åsali Jenssen og Arnljot Lindsjørn Nordvik. Foto: Rune Ottarsen
Butikksamarbeid mellom Durmål og Joker Vangsvik. Fra venstre: Jonas Karlsen, Eline Hellerud Åsbakk, Veronica Stensrud, Torje Åsali Jenssen og Arnljot Lindsjørn Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

Durmål har tidligere spilt på samfunnshuset i bygda slik at de som hadde tatt kveldsturen ned på butikken visste hva som ventet dem. De unge musikerne skuffet ingen og publikum gikk hjem med fornøyde smil etter en lang avslutningsapplaus.

Assortert og smakfullt
Bandet Durmål opererer med egenskrevne nordnorske tekster som passer inn blant tekstene de har hentet fra Helge Stangnes og Arvid Hanssen. Sjangermessig gir de et tøft musikalsk utseende på de varme, ironiske og underfundige tekstene, nesten like assortert og smakfull som varebeholdningen på Joker.

Durmål på Joker Vangsvik. Foto: Rune Ottarsen
Durmål på Joker Vangsvik. Foto: Rune Ottarsen

Dette er unge, friske, nyutdannede musikere som koser seg på scenen, som spiller hardt og mykt og vet hvilke musikalske knapper de skal trykke for å fange sitt publikum. De bryr seg ikke om å passe inn i en spesiell form, men pøser på med entusiasme og musikalitet.

Publikummet ble plassert mellom butikkhyller.
Publikummet ble plassert mellom butikkhyller. Foto: Rune Ottarsen

Alle bidrar
Musikken deres har blitt til i en sammensmelting mellom kreative og dyktige musikere. Unge musikere som hver og en vil prege musikken de spiller.

– I dette bandet så eier alle musikken like mye. Musikken blir til underveis og kan for eksempel starte med en melodi. Så bygger alle på med sine ideer. Vi bidrar hver med vårt også blir det veldig mye mer enn vi hadde laget hver for oss, forklarer gitarist Torje Åsali Jenssen.

– “Himmelrik” er et prakteksempel på hvordan vi jobber. Før var den liten og spinkel. Den har gått gjennom faser. Nå har den en del med massiv koring som gjør at teksten står sterkere og det blir en sterk opplevelse, forteller bassist Christo Stangness.

Vokalist Eline Hellerud Åsbakk og gitarist Torje Åsali Jenssen. Foto: Rune Ottarsen
Vokalist Eline Hellerud Åsbakk og gitarist Torje Åsali Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Skapelsen
Det er et sterkt lag av musikere med Jonas Karlsen på trommer og Arnljot Nordvik på gitar, begge fra TheBandCalledOh! og Eline Hellerud Åsbakk på vokal, i tillegg til de to nevnte Stangness og Åsali Jenssen.

– Vi har ikke en veldig klar tanke hvordan sluttproduktet skal bli. Jeg kan presentere en ide og de andre tenker litt annerledes, også spiller Christo annerledes bass enn jeg hadde tenkt, som er mye kulere, også blir det dratt i forskjellige retninger, og til slutt er det en Durmål-låt, smiler Åsali Jenssen.

Durmål på butikken. Foto: Rune Ottarsen
Durmål på butikken. Foto: Rune Ottarsen

Durmålsk
Sjangermessig er de vanskelig å sette i bås og havner ofte inn under definisjonen folkpop og folkrock.

– Alt har rot i folktradisjonen, norsk visetradisjon og folkemusikk. Alt er tradisjonelt, men vi har gjort det på vår måte. Vi har inspirasjon fra jazz, rock, pop og alt blir med i pakken, forteller Eline Hellerud Åsbakk.

– Det er vanskelig å sette ord på en sjanger når det spriker mellom forskjellige stilarter. Vi kaller det folk-pop-rock. Det er jo sammensurium av forskjellig: Det er Durmålmusikk, konstaterer Stangness.

– La oss gjøre Durmålsk til en sjanger, foreslår Åsali Jenssen.

Durmål spilte pubkonsert på Rundhaug Gjestegaard under Kalottspel 2015. Foto: Rune Ottarsen
Durmål spilte pubkonsert på Rundhaug Gjestegaard under Kalottspel 2015. Foto: Rune Ottarsen

– Nyansene er krydderet i språket

– Det er Arvid Hanssen og Helge Stangnes som er høvdingene. Alle ære til det de har gjort, sier Tove Karoline Knutsen.

Det formelig duftet dialekt inne på Mefjord Brygge tidlig lørdag kveld. Ivrige diskusjoner og stort engasjement etter to dagers seminar som la grunnsteinene for et “gramatisk “ steg innen senjadialektene. Senjamållagets ettårsjubileum ble avsluttet med Tove Karoline Knutsen og Erling Stangnes som bidro med tekster av Arvid Hanssen, Helge Stangnes og Knutsen selv.

De to var tydelige på at skal dialektene bestå så må de også forandres og utvikles.

– Språk må få utvikle seg. For å få sagt det du skal må du ta hele språket, i alle nyanser, i bruk. Vi har et utrolig rikt språk med nyanser som har gått tapt der språk har blitt uniformert. Språk som ikke utvikler seg dør ut, påpeker Stangnes.

Erling og Helge Stangnes
Erling og Helge Stangnes

Dialektbevissthet

– Språket er ikke statisk. Mange unge reiser bort og blir farget av andre dialekter og tar med seg forandringer hjem. Hvis jeg prøvde å analysere min egen dialekt er den nok farget av alle stedene jeg har bodd, i likhet med de fleste andre, forklarer Knutsen.

Tove Karoline Knutsen
Tove Karoline Knutsen

– Dialekt er hverdagsspråk som er ganglig i alle sammenhenger og det er viktig å være dialektbevisst. Jeg tar vare på vendinger og begreper jeg synes er gode: Malabarisk er et godt ord, et ord med musikk. Maroder er et godt forklarende ord. Ordene vokser ut fra behov, et behov for å forklare nyanser, fortsetter visesanger Knutsen.

Underfundighet

Stangnes framhever den tryggheten det er å ha vokst opp med en dialekt og kjenne alle dens humørsvingninger.

– Dialekten er det opprinnelige språket og talemålet. Det er fint å ha vokst opp med den og kjenne alle nyansene, det som er krydderet i språket, forklarer Stangnes.

Erling Stangnes
Erling Stangnes

Som framfører av storebror Helge Stangnes sine tekster får han virkelig bruke krydderet som ligger i senjadialekt.

– Tekstene hans inneholder mange underfundigheter hvor du må vite og skjønne hva som ligger under. Jeg merker godt når publikum skjønner nyanser og antydninger. Da er det fint å stå på scenen, smiler Stangnes.

 

Variasjonene

Senjadialekten har mange lokale variasjoner, slik som pronomenet æ, e, æg og deg. Ord som er nærliggende nok til å bli forstått. Stangnes, som er fra Stonglandet, rodde med en båt fra Sifjord og viser to eksempler på små variasjoner.

– Det var litt spesielt å høre enkelte ord som skilte seg ut: Hovve i stedet for haue, og lenkja der vi sier lenka, forteller han.

Tove Karoline Knutsen har gjort karriere på å tonesette diktene til Arvid Hanssen og føler seg beæret over å ha vært med på å viderebringe hans ord og bruk av dialekt.

-Jeg har vært så heldig å få bruke dialekt i sang og bringe det bredt ut til nasjonen på et tidspunkt da nordnorsk var godtatt og regnet som flott og storartet, forklarer Knutsen.

dsc_6297

Språklige innovatører

Ridende på den nordnorske visebølgen på 1970-tallet var det lett å få vind i seilene. Hun nevner Ola og Kari Bremnes, Halvdan Sivertsen, Nordnorsk Visegruppe, Jack Berntsen, Terje Nilsen og Trygve Hoff som de kanskje viktigste. Også kom band som Unit Five og Zoo med pop på nordnorsk.

– De var nordnorske artister som slo an over hele landet og klarte å løfte dialektene, og for meg senjadialekt gjennom Arvid Hanssen sine tekster. Jeg er glad for å komme ut som artist på et tidspunkt da synet på dialekter var forandret, og jeg er stolt av å ha vært med på å forandre språkhistorien. Jeg har glede i å ha vært blant de første som med gode tekster fremmet det naturlige språket vårt. Vi som turte å stå fram med dette var banebrytere og språklige innovatører, smiler Knutsen.