Riktig valg – i retrospekt

Millionfisken har blitt et musikalsk retroparty, for å sette det ganske på spissen av havfiskestanga, men et av dagens to artistslipp viser nyere takter. 

Bandet Senjahopen har sluppet sin aller beste plate og funnet en stil som oser musikalsk kvalitet med tekster som treffer dagliglivet tett og nært.

Henrik Sandnes eide publikum under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen

Fredags- og lørdagsunderholdningen under Millionfisken har bestått av artister som har hatt sine hits for lenge siden. Sånn sett er Senjahopen et friskt bookingpust for fiskefestivalen. Og frontfigur Henrik Sandnes kommer med stor sannsynlighet til å eie sitt publikum i like stor grad som under Buktafestivalen ifjor sommer.

Sisteplata har gitt oss låter som kommer til å fenge stort på Sjøvegan, og jeg gleder meg spesielt til å høre mektige og kraftfulle “Kjære, Jenny” dundre ut live. De som tror de kjenner Senjahopens repertoar får seg noen overraskelser og de som kjenner bandets siste underfundige skråblikk på livets univers gleder seg nok allerede.

Ketil Stokkan kommer. Her fra Senjafestivalen 2013. Foto: Rune Ottarsen

I årets retropakke ligger det fine godsaker med Postgirobygget og Ketil Stokkan på fredagskvelden og publikumsstemningen kommer garantert til å ligge skyhøyt. Senjahopen står foreløpig alene på lørdagskvelden og hvem de skal dele kvelden med er fortsatt hemmelig. Og spørsmålet er: Kommer det noe nytt og spennede, eller enda et retroband?

Millonfisken er et fantastisk konsept som trekker utrolig mye folk til Salangen i juli og deres bookinger har nok tidligere truffet det publikummet som allerede tar turen til den råe fiskekonkurransen i dugnadsåndens tegn. Festivalen er fremdeles å se på som en positiv nyskapning, men musikken fredag og lørdag har hatt et sterkt retropreg. Her er Senjahopen årets friske pust. Gled dere!

Violet Road på Millionfisken 2013. Absolutt ikke retro. Foto: Christer Møller/Rune Ottarsen

Talent, kreativitet og engasjement

Like spennende hvert år. Nye fjes – gamle kjente. Nye talenter – erfarne artister. UKM-sesongen er igang og Bardu var først ut. 

Ung Kultur Møtes (UKM) er Norges absolutt største framvisningsmulighet for ungdommelig talent, kreativitet og engasjement. Modige unge flotte kulturmennesker som har funnet en scene og tør å vise fram seg selv og sin kunst.

Lars Gaute Steien og Stine Maren Steien. Foto: Rune Ottarsen

ALA Samfunnshus i Bardu oser av kultur og musikk. Det er få år siden Violet Road stod på samme scene. Dette har vært hjemmet til festivalen Rock & Kor. Det er i dette huset Musikkforeningen i Bardu har sitt virke. En viktig scene som denne gangen knirket forsiktig under føttene til flere uerfarne enn erfarne utøvere.

For det gikk ikke knirkefritt. Unge stemmer sviktet lett innimellom, sure toner blandet seg inn i fine framføringer og pulsen dunket hardt hos nervøse vokalister. Nå er de én erfaring rikere. Kun to nummer med playback viser at det jobbes godt på instrumentsiden i Bardu Kulturskole.

Deltakerne. Foto: Rune Ottarsen

Kunsttalentet Lillian Anderssen (18) har deltatt på landsmønstringen i UKM tre år på rad, i fjor også på scenen. UKM er viktig for henne og en årlig begivenhet hun ikke vil gå glipp av.

– UKM har blitt en fast del av året og har vært et høydepunkt lenge og da må jeg bare utnytte denne muligheten inntil jeg er for gammel, forklarer Anderssen.

Etter år med UKM og andre opptredener har hun et roligere forhold til å delta.

– Jeg husker da jeg var liten, og ser de som er små nå er smånervøse, som jeg var, før de skal på scenen. For meg er det ikke så alvorlig lenger, men fortsatt veldig fint, smiler hun.

Lillian Anderssen med “He was my Moon”. Foto: Rune Ottarsen

Også denne gangen deltok hun både på scene og med kunst. Hennes egenskrevne pianoballade “At Eighteen I Knew” ble vakkert sunget og kunstverket “He was my Moon” fikk fortjent oppmerksomhet.

– Det er en vanlig frase i det engelske språket å si “He was my moon”, og da tenkte jeg å gjøre det slik bokstavelig talt.

Stine Maren Steien, Marie Kristensen og Lars Gaute Steien. Foto: Rune Ottarsen

Stine Maren Steien (21) har 10 fylkesmønstringer bak seg og kom hjem for å synge på brorens egenkomponerte “I don´t want You to Stay”.

– Det er veldig gøy, litt rart og litt nostalgi siden jeg ikke har vært med på flere år. Han har et stort talent for komposisjon, så hvis han fortsetter å jobbe hardt tror jeg han kan nå dit han vil, smiler storesøster stolt.

– Hun er flink og fin å jobbe med. Det er fint å ha ei å dele interessen med, fordi jeg lager mye musikk alene og fint å samarbeide med noen, forklarer Lars Gaute Steien (16).

I april blir de to å ses og høres i Kulturhuset Finnsnes under fylkesmønstringen i UKM 21. – 23.april. De tok også publikumsprisen for sceniske innslag.

– Det blir rått. Vi kommer til å lage god stemning og alle kommer til å holde takta med foten, smiler 16-åringen.

Tor Helge Simonsen. Foto: Rune Ottarsen

Marie Kristensen (16), vokal, og Tor Helge Simonsen (18), piano, gikk videre til Finnsnes med “Read all about it” av Emeli Sandé. Første gang for Kristensen, mens Simonsen har deltatt flere ganger på fylkesmønstringen som gitarist for Stine Maren Steien og The Bandbuddies.

Cecilie Simonsen med “Bridge over Pond of Water Lillies”. Foto: Rune Ottarsen

Cecilie Simonsen (16) gikk videre med “Bridge over a Pond of Water Lillies” sammen med Maria Fredheim (11) med  “Spillende Maria”. Publikumsprisen delte Simonsen med Frøya Sol Håkonsen (19) og “De elskende”.

Maleriet til Cecilie Simonsen er en flott kopi av Claude Monet sitt bilde med samme navn.

– Ekstremt høyt nivå med skikkelig mange flinke utøvere og hadde ikke forventet å gå videre, smiler Simonsen.

Maria Fredheim med “Spillende Maria”. Foto: Rune Ottarsen
“De elskende” av Frøya Sol Håkonsen.

Kråkeslottfestivalen fortsetter å levere – overraskelser

Kråkeslottfestivalen overrasker og gleder – nok en gang. Gjør deg klar til nok en herlighet av en musikalsk helg. 

Det er noe eget med Kråkelottfestivalen og det kreative, romslige, menneskelige og mystiske Kråkeslottet. Auraen og stemningen fra den magiske bygningen på holmen ved Bøvær er overført til en festival som ikke prøver å være annet enn en hyggelig affære en helg like før sommeren i nord starter. Jordnær og havnær mollstemt havbris med gladkultur i bunnen.

Foto: Rune Ottarsen

Festivalen klarer alltid å overraske, og leverer litt mer og annerledes enn forventet; nye musikalske konstellasjoner blir til og musikerne forteller at det skjer noe med dem der ute, slik at de fanges i en ro og behagelighet, på lik linje med oss som får oppleve magien i havgapet.

Følelsen av Kråkeslottet virker også på utsiden. Foto: Rune Ottarsen

Intimitet og varme fra vertsskapet og lukt og smak av vår og hverdagslighet midt i smørøyet av musikk. De har overrasket med særdeles kjente artister de siste årene som Ole Paus, Jan Erik Vold, Bugge Wesseltoft og Stein Torleif Bjella, samtidig som helt ukjente bekjentskaper får presentere seg under festivalen.

Årets program er akkurat så spennende og variert og kledelig som det pleier å være.

Ole Paus. Foto: Rune Ottarsen

Den mest unike artisten som opptrer under Kråkeslottfestivalen 2017 er Marja Mortensson i egenskap av den musikalske kulturen hun representerer, med skjulte skatter fra sørsamisk joik.

– Jeg har alltid likt musikk og lurt på hvorfor vi ikke har vår egen sørsamiske folkemusikk og lett fram de tradisjonelle joikene, forteller Mortensson.

Marja Mortensson Foto: Jørn Kristensen/Haugan Foto

Gjennom nitidig arbeid har hun laget et repertoar med joiker som ellers hadde ligget bortgjemt og kanskje glemt. 

– Jeg har gått i dybden av de joikene jeg synes er fantastisk fine og vil gjerne gjøre dem allment kjent, og ta i bruk den kulturarven vi har er utrolig viktig og noe jeg savnet i min barndom, forklarer den unge sørsamiske artisten.

Odd Nordstoga vil nok bli merket utsolgt ganske kjapt. Dylan på nordnorsk er en magisk reise i Dylans litt ukjente univers, elegant ledet av Johan Aarstein og Ida Løvheim. Måten deres to stemmer blir én er ubeskrivelig og vakker og grunnen til at deres konserter selges ut over hele Norge.

Ida Løvheim og Johan Aarstein. Foto: Rune Ottarsen

Ragnhild Furebotten er tilbake i ny musikalsk variant i sprudlende tospann med Frode Haltli. Haltli spiller også med Andreas Ulvo og Sigurd Hole, og her må nok ordet sprudlende brukes en gang til. Radiospilte Marthe Valle har blitt et kjent navn og gjester endelig Kråkeslottet. Ellen Sofie Hovland beskriver hverdagslivet på herlige måter i fin musikalsk drakt.

Vaffelkoret anno 2014. Foto: Rune Ottarsen

Geir Bertheussen Blues Express og Leafpile vil nok løfte taket på lørdagskvelden, mens Vaffekoret, kjent for sine detaljrike kvalitetsarrangementer, er denne gang koblet med sudanske Abazar Hamid og står for åpningen lørdag formiddag. Mer av programmet avsløres om et par uker med mer spennende musikalske herligheter.

Marja Mortensson gleder seg til turen nordover etter å ha besøkt Tromsø, Harstad og Riddu Riddu. Nå skal hun endelig til Senja.

– Det blir veldig spennende. Jeg har aldri vært ute på Senja, så jeg gleder jeg meg virkelig til å se landskapet og hvordan dere har det der oppe, forteller artisten.

– Pål har fortalt masse, så jeg har skyhøye forventninger, flirer hun hjertelig.

Marja Mortensson Foto: Jørn Kristensen/Haugan Foto

Mortensson skriver på sørsamisk for å bli bedre kjent med sitt eget språk, og så synger hun på sørsamisk for å lære andre sitt språk.

– Spesielt for våre egne ungdommer slik at de har musikk på sitt eget språk, for det er ikke en selvfølge i den sørsamiske verden.

– Joiken har blitt scenemusikk de siste årene, men joiken er noe personlig som mange gjør alene og ikke viser fram. Det er sterkt å vite at den har vært der hele tida og er en naturlighet. 

– Det har vært en så utrolig fin interesse for joik og det gjør meg utrolig glad og virkelig setter pris på de som har lyst til å høre.

 

 

 

Dobbeltseier

Sjarmbombe av intensitet og formidlerevne. Christer Mørkved ga kvalitetsdønninger i Vangsvik mens Norge tok seg til finalen i VM. 

Foto: Rune Ottarsen

Christer Mørkved har lenge vært en særdeles dyktig trubadur med sterke leveringer og trøkk i sine formidlinger. Nå har han skapt seg et flott repertoar av egne låter som tåler sammenligning med de i samme språkunivers, som Bremnesfamilien og Trond Trudvang. Kanskje ikke helt der, men han er på god vei.

Foto: Rune Ottarsen

Tekster og melodier som står seg godt hver og en, og samlet. Med sin gutteaktige sjarm, jordnære og rolige framtoning eksploderer han plutselig av intensitet og liv på scenen, for så i neste øyeblikk levere så varmt, vakkert og ømt.

Foto: Rune Ottarsen

Variasjonen er en styrke og han bør absolutt følge den veien, kanskje ikke så bevisst for musikken må komme av seg selv slik den er, men stoppe av og til og telle over beholdningen, for så å krydre samlingen med det som måtte mangle i helheten.

Foto: Rune Ottarsen

Orgeltonene fra cd-innspillingene er erstattet med mer trøkk i gitar, og dét fungerer helt utmerket. Tida gikk altfor fort og plutselig var det over.  “Nordlyset danser” ble krevd i reprise og etter tilbakemeldinger å dømme hadde publikum nok ønsket seg hele konserten i reprise. “Du og eg” ga varme følelser og “Sei kem du e” svingte herlig i det intime publokalet i Vangsvik Samfunnshus, mens “Universet turer frem” dundret rocketoner og sosial bevissthet ut i rommet.

Foto: Rune Ottarsen

Et engasjert publikum ga respons hele veien og Mørkved viste gode formidlingsevner med gode historier og personlige betraktninger, trygt og sikkert. Dette er en artist å regne med framover.

Foto: Rune Ottarsen

Og for å ha det nevnt: Kvalitet måles ikke i antall tilskuere, men opplevelsen tilskuerne sitter igjen med etter en konsert. Her var det høyt kvalitetsnivå, men mange satt hjemme og så på håndball. De som valgte Christer Mørkved tok dobbeltseier, mens de som valgte å være hjemme fikk kun én.

 

Revy med god mimikk og herlige figurer

Sann spilleglede med herlige karakterer og figurer. Det hadde vært artig å sett disse figurene som gjennomgangsfigurer i en helhetlig forestilling. 

Åpningsnummer. Foto: Rune Ottarsen

Karakterene og figurene ble Unglynrevyens store styrke. Kveldens herligste figur var i Christine Landes skikkelse i “Kjæledyr til besvær”. Lande serverte en figur og en framtoning jeg ønsker tilbake om et år. Herlig mimikk og uttrykk. Kveldens høydepunkt.

Christine Lande. Foto: Rune Ottarsen

En annen figur jeg ønsker tilbake på scenen om et år er Ronny Skogstad sin figur i “Gådd førr langt”. En herlig type som Skogstad bare kan begynne å finne tema til med en gang.

Ronny Skogstad. Foto: Rune Ottarsen

Hver eneste sketsj hadde gode karakterer og figurer med særtrekk, finurlige fakter og god mimikk, men tekstene ga dem ikke nok å jobbe med. Jeg savnet gode poenger, trøkk i sketsjene og et høyere tempo. Det ble litt tregt og tafatt innimellom og mange gode ideer kom ikke helt til sin rett.

Campingliv. Foto: Rune Ottarsen

Figurene er så gode at det hadde fungert å sette dem inn i en forestilling. Unglynrevyen viste her at de er gode på å plukke samfunnsaktuelle temaer og gjøre satire. Ved å skape er lite samfunn på scenen kunne de sparket kraftig alle veier og gitt en fin sammenheng i en forestilling.

Mange flotte karakterer på ett brett. Foto: Rune Ottarsen

Rema 1000 er kjempeaktuell og ble et gjennomgangstema. Her viste revygruppa god satire og ga samtidig noen saftige spark til direktesendt TV hvor reportene hauser opp saker mens ingenting egentlig skjer.

Foto: Rune Ottarsen

Unglynrevyen tok tak i temaer som er noe ute på dato, slik som Killer Clowns og Pokemon Go, og smurte litt for godt på med Therese Johaug. Dugnadsånden tok de helt på kornet, men sketsjen hadde trengt strammere regi.

Foto: Rune Ottarsen

“Bursdagsgaven” var kveldens beste sketsj, rett og slett takket være en god idé, artige karakterer og veldig godt spill. Folk i salen flirte godt og det var glimt i øyet og spilleglede hos aktørene på scenen, og det er det det handler om når status gjøres opp.

“Bursdagsgaven”. Foto: Rune Ottarsen

Årets revyartister: Ronny Skogstad, Christine Lande, Iril Stefanussen, Siv Langaune, Siv Ellen Jensen, Anette Marie Salvesen, Maiken Rokstad, Merete Bondestad og Jostein Jensen. Scene/rekvisita: Karin Mikkelsen. Musiker: Bengt Karlsen. Lyd: Jan Olav Vaeng. Lys: Markus Langaune.

 

 

Ingenting kommer av seg sjøl – støtt initiativene

Hvorfor bør du dra på O`Hval Weekend på Skaland 19.-22.januar? Rett og slett fordi det skjer. Og fordi noen får det til å skje.

Arrangørene av festivalen O´Hval Weekend tar de populære trendene på Yttersia og skaper festival med fokus på hval. Denne tidligere sagnomsuste skapningen som har blitt nær sagt allemannseie de siste årene. Hvalfestival er et smart trekk. Det er  et tema som  fenger. Med Berg Kommune økonomisk i ryggen gjør Basecamp Senja og Pila Pub & Kultur idé til virkelighet.

Elever ved Berg Montessoriskole i nærkontakt med hval februar 2013. Foto: Rune Ottarsen

Festivalen er i ånden til Magasuget, Akvakultur, det standhaftige grafittverket, Basecamp Senja, Skaland Motell, Joker Skaland, Pila Pub & Kultur, Berg Montessoriskole, Kråkeslottet, Kråkeslottfestivalen og ArtiJuli, alle på rekke og rad utover Bergsfjorden, og Senjatrollet, Senja Matstudio og Hamn i Senja på andre siden av fjorden, og selvfølgelig IL Foss sitt sykkelritt Tour de Senja. Alle med sterke initiativer og ildsjeler som utgangspunkt.

Nordlys over Bøvær, Skaland og Bergsbotn. Foto: Rune Ottarsen

Her smelter hav, skjærgård og bratte fjell sammen til et fantastisk smørøye av vakker natur og fortryllende virkelighet. Området med Bergsøyene på rekke og rad, tett i tett, med vakre strender og en særegen ro og stemning. Nå er det vinter og mørketid, og hvaltid og kvalitetstid med disse enorme og grasiøse dyrene som fascinerer og lokker, skaper jubel og skremmende fryd.

Guide Trude Mørkved med historiske beretninger om området. Skipper Dag Strømholt i midten bak. Skaland i bakgrunnen. Foto: Rune Ottarsen

Trude Mørkved og Dag Strømholt har på få år trygt og sikkert bygget opp Basecamp Senja til en anerkjent reiselivsvirksomhet med hvalsafari som en av aktivitetene. De har klart å vokse seg stor som liten. Nå viser de seg som en aktiv samfunnsaktør i området med festival om hval, men det handler like mye om sosiale aktiviteter, stolthet til den magiske gryta vi bor i på Senja.

Siste innspurt før Pila Pub & Kultur åpnet i desember 2013. Christian Wasserfall, Dag Rune Toresen og Morten Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

Morten Eriksen er en drømmer – en drømmer med en drøm som ble virkelighet. Sammen med Dag Rune Toresen og Christian Wasserfall ble Pila Pub & Kultur realisert. Et møtested, en kulturarena og en oase for hygge og kulturell adspredelse. Et intimt lokale som oser hygge og et naturlig samlingspunkt for festivalen.

Moddi var en av de første artistene på Pila Pub & Kultur. Morten Eriksen, Dag Rune Toresen og Pål Moddi Knutsen. Foto: Rune Ottarsen

I et slikt naturfotografisk kvalitetsområde har fotografene Trym Ivar Bergsmo og Arnfinn Johnsen funnet et av sine steder for photoworkshop. Derfor er det naturlig at de har fotoutstilling under festivalen. Kvaliteten er høy. De viser sitt kvalitetssikre perspektiv på naturen og menneskene. Dette er en utstilling du bør se flere ganger, for du vil oppleve noe nytt hver gang, og la deg fange i deres stilsikre univers. Utstillingen “Senjamagi” bærer sitt navn med rette.

Fotograf Arnfinn Johnsen med Trude Mørkved ved Færøya i Bergsfjorden. Linda Lande til venstre. Foto: Rune Ottarsen

Foredrag om hval med levende bilder og spennende opplevelser, hvalsafari, hvalquiz, fotoutstilling, fotokurs, båling, trugetur og konserter. Her er det bare å hive seg med. Hvorfor? Fordi det skjer. Og fordi noen får det til å skje.

 

 

Moddi om bokplaner, trygghet og sensur

Farlige sanger har gjort Moddi trygg, Norge sensurerer og nå skal han skrive bok. 

– Hvordan er det å være artisten Moddi for tida?

– Jeg har mye å gjøre og jobber med mange prosjekter samtidig. På tur til London nå, og neste uke til Istandbul, og så skriver jeg bok og masteroppgave. Nok å ta tak i, forteller Moddi.

– Sa du bok?

– Jeg må begynne å sette press på meg sjøl og kan like godt bare si det til media.

Boka skal handle om “Unsongs” og menneskene og historiene bak de 12 sangene på plata.

– Det er mitt perspektiv, men deres historier. Jeg er ikke så viktig i dette. Det har skjedd veldig mye som ikke nødvendigvis lar seg fange på film eller sosiale medier, så det blir bok.

– Tildels grove ting som har skjedd som det ikke er bare å gå rett til media med, så prosjektet kommer til å spinne ganske bra etter boka er ute også.

Foto: Rune Ottarsen

“Unsongs” er en samling sanger fra mange deler av Verden som har blitt regnet som politisk farlig og sensurert. Plata kom ut i høst med særdeles god mottakelse og turneen har gått for fulle hus.

Moddi er kjempeglad for at det har blitt såpass stor interesse rundt prosjektet og fått bekreftet noen av mistankene sine om hvor vanskelig det er å gi ut politisk musikk.

Han føler ikke at han har vunnet noen store kamper, men gitt oppmerksomhet til hvordan sensur fungerer bevisst og ubevisst, og hvordan media velger den opplagte og “populære” vinkling. Målet var å peke på alle de mekanismene for sensur i Verden i dag, også her i Norge,

– Problemet er at folk tror det bare handler om Russland og Kina. Det handler ikke om land, men i stor grad om folk og publikum, om media og deres forventninger, kultur og historikk, og alle de tingene vi tar for gitt i hverdagen vår. Det handler ikke nødvendigvis ikke om menn i dress som sitter og dømmer folk til døden for musikken sin. Det handler nesten aldri om det, forklarer musikeren.

Han synes at norsk media har hatt for mye fokus på russiske Pussy Riot og ønsker at sangen deres, “Punk Prayer”, ikke hadde vært med på plata.

– Historien er kjempeinteressant og viktig, men samtidig er den bare en av 12 eksempler på sensur, og blir ilagt veldig mye tyngde, særlig av media, fordi det er en sak de kjenner.

– Det er forhåndsvinklet?

– Ja, forhåndsvinklet er ordet.

Foto: Rune Ottarsen

En tekst viser tydelige likheter med fornorskningen og tvangskristningen av samene, og nordmenns manglende forståelse for deres kultur. I Moddis øyne går sensur og fortielse hånd i hånd, og Norge er intet unntak.

– Den samiske sangen “The Shaman and the Thief” er vårt oppgjør med oss sjøl, men har fått veldig laber respons på den i Norge. Folk synes “Unsongs” er et kjempeinteressant prosjekt og snakker gjerne om Russland og hvor ille det er, men når det kommer til våre egne bjelker i våre egne øyne er det ingen som har forutsetninger til å ta debatten.

– I Tyskland og England har det vært kjempeinteresse rundt den sangen, mens i Norge fortsetter den kulturelle stigmaen rundt det samiske med samme styrke.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva har arbeidet med “Unsongs” gjort med deg som menneske?

– Det har gjort meg trygg.

– Trygg?

– Jeg føler meg tryggere, helt klart tryggere. Det bildet du får av verdenstilstanden i media er sånn at vi tror noen skal starte atomkrig hvert eneste sekund. Gjennom dette prosjektet har jeg lært hvor like vi mennesker er og hvor mye vi har felles. 12 forskjellige sangere i 12 forskjellige land og likevel klarer jeg å kjenne meg igjen i alle sammen og klarer å ta innover meg budskapet deres og lærer noe av sammenhengene.

– Dette prosjektet har ikke skremt meg i det hele tatt, men gjort meg trygg og jeg er mer gira enn noensinne. Det å sette meg inn i hva som foregår i Verden har gjort meg trygg. Jeg har fått et mye mer nyansert bilde av Verden enn det du får når du leser avisa eller ser Dagsrevyen, eller “Drapsrevyen”.

Foto: Rune Ottarsen

Under turneen med “Unsongs” har han vært i hjemlandene til fem av de 12 sangene, Chile, Mexico, Vietnam, Israel og Libanon. Plata inneholder ingen solskinnshistorier, og Moddi har fått merke motstanden mot disse politiske sangene, og at hans versjoner også blir sensurert.

– Sensur fungerer dobbelt. Dersom noen er i stand til å sensurere, så er de også i stand til å “sensurere” deg, så du kan ikke snakke for mye. Det er en del ting rundt den plata og turneen jeg ikke vil snakke om ennå, forklarer han.

Foto: Rune Ottarsen

– Disse sangene er jo musikalske kunststykker. Hvordan har det vært å jobbe med disse sangene som kunst?

– Du har helt rett, det er jævlig bra musikk. Det har vært veldig inspirerende og jeg gleder meg til å begynne å lage egne sanger igjen. Unsongs har forandret meg som musiker, men vet ikke helt hvordan før jeg begynner å skrive igjen, og det gleder jeg meg til.

Moddi er bookingansvarlig for Kråkeslottfestivalen og sørger for å nevne festivalen på Bøvær på Senja.

– Dette prosjektet har ikke bare påvirket hvordan jeg lager musikk, men hva slags musikere jeg har valgt å invitere til Senja og Kråkeslottet, så det blir noen overraskelser til sommeren.

 

– Helt fantastisk å bli sett og ønsket lokalt

Hun fant sin yrkesvei, tok utdanning i utlandet, debuterte som profesjonell på hjemmebane og nå fortsetter karrieren i Australia. 

Tonje Dreyer Sellevoll gleder seg til å fortsette skuespillerkarrieren etter gode opplevelser i den lokale oppsetningen “Glade Jul” med to forestillinger i både Kulturhuset Finnsnes og Instindportalen.

– Helt fantastisk! Det å bli sett og ønsket lokalt og kunne ta del i ei sånn storsatsing var utrolig flott. Den første profesjonelle jobben i en så stor skala. Det gleder meg veldig at nærmiljøet ivaretar lokale utøvere, stråler Tonje.

Samarbeidet med lokale amatører satte hun stor pris på.

– Jeg har lært utrolig mye av samarbeidet mellom profesjonelle og kulturskoleelever. De har et annet ståsted og jeg følte vi ga hverandre veldig mye gjennom hele prosessen og løftet hverandre, smiler hun fornøyd.

Foto: Odd Inge Larsen

At storsatsingen “Glade Jul” av Ola Bremnes kom akkurat i 2016 passet perfekt for Tonje. Hun var uteksaminert fra Theatre Jacques Lecoq i Paris i Frankrike i juni.

– En utrolig flott tilfeldighet, konkluderer skuespilleren.

– Som nyutdannet følte jeg at jeg kom hjem og måtte gjøre alt på en gang. “Glade Jul” ga meg ro og jeg skjønte at jeg ikke har det travelt selv om jeg har så mange ideer og prosjekter jeg har lyst å sette ut i livet. Jeg innser at jeg må skynde meg sakte, konsentrere meg om en ting av gangen og se hva som kommer, forklarer hun.

I “Glade Jul” fikk hun spille med de erfarne skuespilleren Alexander Rindestu i Rimfrost Teaterenemble.

– Er Rimfrost et forbilde?

– Ja, absolutt, så absolutt. Det arbeidet de gjorde på Senja de første årene var veldig inspirerende fordi jeg nå øyner alle muligheter som er på øya vår. Det er bare fantasien som setter grenser. De jobber beinhardt og har mange baller i lufta og lager gode forestillinger, og det er høy kvalitet i det de gjør. Jeg ser veldig opp til dem og veldig stolt av å kunne fortsette arbeidet de har startet. De har laget en stor stemme på Senja, i Midt-Troms og omegn, og har beveget seg rundt i landet. De er absolutt en stor inspirasjon, svarer Tonje.

Foto: Odd Inge Larsen

Tonje studerte fysioterapi i to år i Tromsø før hun fant sitt virkelige kall som skuespiller.

– Jeg er veldig glad i trening og hvordan kroppen fungerer, men skjønte likevel at jeg var på feil hylle.

Hun gjenoppdaget den lidenskapen hun hadde for teater som hun oppdaget med Bygdekvelden på barne- og ungdomstrinnet på Stonglandet skole.

– Jeg dro på audition til Teaterhøgskolen og kom videre og skjønte at jeg hadde noe der å gjøre og at det bare var å peise på, forteller hun.

Hun kom ikke gjennom nåløyet, men fant en annen skole i Oslo som heter Forstudium Teater, et slags grunnkurs i teater som er springbrett til høyere utdanning. Hun ble anbefalt å søke på Theatre Jacques Lecoq i Paris i 2014.

Foto: Odd Inge Larsen

Etter hun ble uteksaminert i juni 2016 dannet hun teaterkompaniet YVA sammen med fire fra Norge, Canada og Frankrike. YVA er I januar og februar i Australia for å samarbeide med et australsk teaterkompani om en produksjon. Parallelt skal de utvikle ei forestilling som de tar med tilbake til Norge. De har hatt workshop i Bergen i høst hvor de utviklet historier og karakterer uten noe manus fra start.

– Et utrolig spennende prosjekt. Vi finner et tema vi interesserer oss for, finner problemstilling. Det baserer seg på mye improvisasjon med rullering av roller underveis. For oss funker det utrolig bra og vi skal rett på golvet når vi kommer til Australia og konstruere og skrive, forteller Tonje dagen før hun reiste nedover.

Foto: Odd Inge Larsen

– For meg er prosessen like viktig som det å stå på scenen og vise et produkt, fordi det skjer så mye underveis med stykket, om du har et ferdig stykke eller utvikler fra bunnen. Det skjer mye med oss som mennesker i god relasjon med de jeg jobber med. For meg er det å stå på scenen et utrolig kick, ikke tvil om det.

Teknologi og ensomhet er det aktuelle temaet og de bruker en fransk koreograf som inspirasjon.

– Vi ønsker å kunne snakke uten å bruke ord til å si alt og vil utvikle et spennende bevegelsesmateriale

Målet er at oppsetningen skal vises I Bergen til høsten og håper at den kan settes opp i Nord-Norge, gjerne i regi av Den Kulturelle Skolesekken (DKS).

– Vi ønsker å treffe ei målgruppa og kanskje få turnere med DKS. Jeg skal gjøre alt i mi makt til å få den nordover, sier Tonje bestemt.

Foto: Odd Inge Larsen

Tonje har vokst opp på Stonglandseidet i Tranøy kommune og kjærligheten til naturen drar henne tilbake.

– Jeg er ei dama med mye fart som alltid har en agenda. Jeg er en fjellgeit og for meg er det å være mye i bevegelse essensielt for å skape ro i kroppen. Landskapet og naturen her oppe i nord er en stor del av meg og jeg må være i nord. Jeg må reise, men må komme tilbake og finne roen hjemme.

– Vi i nord er vant til å ha god plass, prate høyt og ha mye landskap å boltre oss i, og det skal vi ikke ta for gitt.For meg, når jeg får det rommet til å puste, det er da jeg blir inspirert.

Foto: Odd Inge Larsen

En hyllest til pyrosjeler

På vegne av alle som år etter år står med hodene beundrende bøyd bakover med øynene mot himmelen hver eneste nyttårsaften: Tusen takk! Tusen hjertelig takk!

Maxi Pyro Team. Foto: Rune Ottarsen

Veien er ikke lang når målet er vakkert, og på nyttårsaften fører nesten alle veier til Sjøvegan. Bakgrunnen er Maxi Pyro Team sitt årlige fyrverkerishow.

Foto: Rune Ottarsen

Et par tusen mennesker presser seg sammen for en fantastisk tjyvstart fire timer før klokka slår tolv. Det er en årlig tradisjon som gjør at Sjøvegan er fullstappa med biler og folk. En halv time senere ligger sentrum av Sjøvegan øde. Ildsjelene, eller pyrosjelene om du vil. er de siste som forlater området etter oppskyting. De avslutter med sikkerhetssjekk og opprydding.

Foto: Rune Ottarsen

Kvaliteten er like høy som selve himmelshowet. Det er en kunstform som overfører dans til himmelen. Folk gaper høyt og beundrer. De grøsser av vellyst. De smiler hjertelig. Verden står helt stille, mens det fargesprakende sirkuset lyser opp himmelen.

Foto: Rune Ottarsen

Velkoordinert himmelsk symfoni akkompagnert av myk musikk, hard musikk og smell. Alt henger sammen, gir en helhet og skaper flerdimensjonal kunst. Fotografiene gir ingen som helst følelse av opplevelsen, ei heller gjenskaper skjønnheten og gir bare små glimt av et helhetlig kvalitetsprodukt.

Foto: Rune Ottarsen

Tilskuerne kommer fra de omliggende kommunene Lavangen, Ibestad, Bardu, Målselv, Dyrøy, Sørreisa, Lenvik og Tranøy. Vertskommunen Salangen er stolt vertsskap. Det er mange frivillige i sving. Fakkelbokser viser vei, viser velkomst, viser åpenhet på årets siste dag.

Foto: Rune Ottarsen

For Maxi Pyro Team starter jobben lenge før arrangementet, timer, uker, måneder. Flotte folk som står i mørket og lyser opp himmelen med nøye planlagte eksplosjoner av stjernedryss. Det gir dem en glede å gi, å skape, å glede, å fascinere.

På vegne av alle som år etter år står med hodene beundrende bøyd bakover med øynene mot himmelen hver eneste nyttårsaften: Tusen takk! Tusen hjertelig takk!

Maxi Pyro Team. Foto: Rune Ottarsen

 

Godt spill og mye fliring

Ingen tvil om at Sollirevyen får sitt publikum til å flire godt og mye. Det gjorde de også på årets forestilling “To tel en”, men hva om de sammenliknes med seg selv, på sitt beste? 

Wanja Nilsen og Jørn Jenssen i “Tinderdating”. Foto: Rune Ottarsen

Årets revy blir sett i lys av deres prestasjoner på toppnivå. På lik linje med alle andre er Sollirevyen best når de har øvd og prøvd veldig mye. Derfor er sketsjene til Sollirevyen best på Solli Humorfestival, for der tar de det beste fra julerevyen og finpusser poengene og logistikken i sketsjen. Revygjengen framførte mye galskap og herlig spilleglede med høy kvalitet i framføringene.

John Hansen som ordfører Geir Inge Sivertsen, Asmund Jenssen som prest og Preben Hansen som ordfører Jan Fredrik Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Årets beste nummer er åpningsnummeret, som burde vært nummeret før avslutningssangen. En kvalitetssikker sketsj som bæres lenge av Asmund Jenssens eminente spill som småforvirret og overhøytidelig prest. Gode humorpoeng flettes fint inn og vi holdes i ånde og tror dette er et bryllup mellom to menn. At dette var et giftemål mellom Tranøy og Lenvik kom overraskende og poengene fra tidligere fikk ny mening. Hovedgrunnen til at dette nummeret burde vært avslutning er den gode revysangen som avslutter revynummeret. En god tekst bygget på en gammel revyvise. Aktuell og engasjerende. Godt håndverk, godt sunget av John og Preben Hansen.

“Benny” og “Bjarne” var tilbake på Solli Samfunnshus i skikkelsene til Wiggo Sollied Bergmann og Stig Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Forestillingen ble aldri kjedelig. Fremste rad på 17-forestillingen bestod av revyartister fra Nerbygda Revylag, og det faktum at de flirte godt og høyt vitnet om kvalitet på humoren, eller at det var godt med tull og tøys. Begge deler fungerer fint på en revyforestilling. Wiggo Sollied Bergmann var tilbake i tospann med Stig Jenssen. De to klarte å tulle og vase så mye at de gjorde de enkleste ting hysterisk morsomme.

Stig Jenssen som Titten Tei. Foto: Rune Ottarsen

Så var det sketsjene som hadde trengt noen flere gjennomkjøringer og tekstbehandlinger. Ideen at Titten Tei gjør comeback gir ei gullgruve av gode poenger. Stig Jenssen er som skapt til å spille den hengslete dukka, men denne ideen burde vært utnyttet mye bedre. Her burde det vært mye mer å hente og ei spissing av poengene. Det samme gjelder Asmund Jenssens monolog om serviceturen på sykehuset. Mye fliring og gode poenger i begge, men sammenliknet med det de leverer på sin egen humorfestival kunne de vært så mye skarpere.

Wanja Nilsen, Ulrikka Pedersen Sollied, Jørn Jenssen og Preben Hansen på flyet til Thailand. Foto: Rune Ottarsen

Uansett så var dette en god revy av godt Sollirevyen-merke. Litt å trekke på at noen nummer manglet god avslutning og at et par nummer hadde for opplagte sluttpoeng. Gode monologprestasjoner, godt skuespill, gode karakterer, gode sangprestasjoner, mye tull og vas og mye fliring i publikum trekker veldig opp. Og vakker sang fra Ulrikka Pedersen Sollied og Wanja Nilsen hadde vi tålt mer av.

Medvirkende: Wanja Nilsen, Jørn Jenssen, Ulrikka Pedersen Sollied, Isabell Kling, Stefan Sollied, Asmund Jenssen, Stig Jenssen, John Hansen, Preben Hansen og Wiggo Sollied Bergmann.