Endelig på samme scene

Kvalitet i stemmer og spill, og glimt i øyet hos alle på scenen ga en flott kveld på Sjøvegan. For første gang var fire musikalske Dahlberg samlet på samme scene.

– En meget god følelse. Det var fantastisk artig og en fantastisk fin kveld. Det vistes sikkert at vi koste oss, smiler pappa Bjarne, som endelig hadde to døtre og en sønn samtidig på scenen.

– En litt surrealistisk opplevelse hele greia og surrealistisk å tenke på at vi endelig har gjort det. Det var veldig gøy, forteller Trine.

– Det var kjempeartig, med liv og mye kjentfolk, opplyser Pål.

– Mange gode tilbakemeldinger, og ingenting er bedre enn det, påpeker Hanne.

– Og godt å få det overstått, flirer hun.

– Det var mye stress i forkant, men de er så flinke og det er veldig betryggende. Alle vet hva de gjør og hva de er gode på, forklarer Hanne.

Hanne Dahlberg. Foto: Rune Ottarsen

Det ble en lett og ledig konsert i hyggelig selskap med de fire på scenen. Med kvalitet i stemmer og spill leverte de to sterke times-sett. Trine med herlig trøkk i stemmen, Hanne med sine nydelige egenskrevne ballader, Pål med sine egne låter, servert med en tøff rasp i stemmen. Trine lar seg imponere over det de to produserer.

– Det er kvalitet over det de gjør.

Hanne Dahlberg, Trine Torgersen og Bjarne Dahlberg. Foto: Rune Ottarsen

Og i midten satt høvdingen sjøl og storkoste seg med favoritter som Beatles, Eagles, Vamp og Simon & Garfunkel. Bjarne var takknemlig for en rocka sønn som ga ekstra tempo og trøkk i repertoaret.

– Vi måtte få litt futt også, siden det ble mange ballader. Men, det er også vakkert å  høre smådetaljer i stemmene og spesielle akkorder på gitar og piano, forteller han.

Pål Dahlberg. Foto: Rune Ottarsen

– Alle er forskjellige og det er det fineste. De synger mer på norsk og det er en fin kontrast til det jeg gjør, forklarer Hanne.

– Og det å få damestemmer og mannsstemmer i blandingen var artig og ga fine variasjoner, synes Pål.

Bjarne og Pål Dahlberg. Foto: Rune Ottarsen

Publikum var med fra første tone og ga respons med tilrop, kommentarer, jubel og heftig applaus. Det gledet selvfølgelig familien på scenen.

– Det var så herlig at jeg fikk lyst til å lukke øynene. Jeg kjente jo hver eneste sjel der inne, stort sett. Responsen gjorde meg nesten rørt og det kilte i magen. Da er livet bra. Helt vanvittig bra. Det er altså helt sikkert, stråler Bjarne.

Hanne Dahlberg. Foto: Rune Ottarsen

– Det er selvfølgelig kjempeartig med god respons. Det å få gode tilbakemeldinger på et slikt opplegg er gull verdt, forteller Hanne.

At de koste seg på scenen var det aldri tvil om. De fleipet med hverandre, serverte morsomme små fortellinger og lattervekkende kommentarer.

Trine Torgersen. Foto: Rune Ottarsen

Puben “Kåre på kaia” er et nydelig konsept i et stemningsfullt lokale. Intimt og koselig, rustikt og ekte. Absolutt en god arena for musikkfamilien Dahlberg å synge sammen for første gang.

Bjarne og Pål Dahlberg. Foto: Rune Ottarsen

For å gjøre en såpass lang konsert i lag må det en del øving til og det krever flere dager sammen. Med Pål i Trondheim, Hanne i Tromsø og de to siste i Salangen var det pappa Bjarne som stod på for å få dem samlet.

– Det er han som er primus motor. Det er han som har stått på for at vi skulle få det til. Vi bor forskjellige plasser og lever såpass travle liv, men det var ikke så vanskelig da vi først gjorde det, sier Trine.

Bjarne, Hanne, Trine og Pål. Foto: Rune Ottarsen

Trine og Hanne delte flere av sangene; sang hver sine vers, sang tostemt og fikk virkelig vist fram hvor dyktige de er.

– Jeg er imponert hvor godt de synger to stemmer. De har brutt en barriere og knekt koden. Og Hanne med en sånn kontroll på stemmen er helt unikt. Langt opp i fasett og ned i bass. Det er helt unikt, skryter Bjarne.

Hanne Dahlberg og Trine Torgersen. Foto: Rune Ottarsen

– Det var veldig artig. Vi gjør for lite av det, for det er ganske unikt at vi er to søstre som kan gjøre sånt i lag. Med Hanne i Tromsø er det nært nok til at vi bør få det til oftere, mener Trine.

Hanne, Trine, Bjarne og Pål. Foto: Rune Ottarsen

Høydepunktene fredagskvelden var: “Månemannen” med herlig groove fra gitarene og rått sunget av Pål. En skikkelig takløfter. Moddis “House by the Sea” i Hannes Kate Bush-aktige versjon med Pål på gitar. “The Boxer” som ble smilende framført og også hadde med mamma Sølvi på “perkusjon”.

En flott kveld med flotte folk på og foran scenen.

Skyfritt og lekent med Inge Bremnes

De skaper fin stemning, skyfritt og lekent. En spennende låtskriver og et spennende band å følge framover.

Inge Bremnes med band i Kulturhuset Finnsnes ble en fin musikkopplevelse. Et komplett band som utfyller hverandre og harmonerer. Bremnes lager musikk full av behersket kraft og dynamikk med god variasjon innad i låtene og i repertoar.

Eirik Hansen, Andreas Molde, Andreas Voie Juliebø, Inge Bremnes, Øystein Myrvoll. Foto: Rune Ottarsen

Arrangementene har gitt plass til instrumentene; lite nok, følsomt nok, levende nok, aldri i veien for hverandre. Sann spilleglede, smilende, lekende. Musikk som glir lett inn og løfter deg forsiktig og holder deg svevende og løfter deg høyere. Oppbyggende intensitet.

Foto: Rune Ottarsen

Musikken til Bremnes fortjener en musiker bak trommene, en som har skjønt at trommer er følsomme instrumenter med hver sine kvaliteter. Ømt og forsiktig, mektig. Fascinerende og betagende trommespill av Andreas Voie Juliebø.

Andreas Voie Juliebø i midten. Foto: Rune Ottarsen

Rytmen og intensiteten varierer gjennom sangene; tempo dras opp, dras ned, fra nesten  stillespillende til kraftfullt, hele veien oppbyggende med ny momenter som gir noe nytt til låtene. Musikken utfordrer deg til å lytte. Dyktige musikere som kan sitt håndverk.

Eirik Hansen, Andreas Molde og Andreas Voie Juliebø. Foto: Rune Ottarsen

En låt som virkelig viser Bremnes sitt store potensial som komponist og bandets potensial som band er “Ikke utålmodig mer”. For en klasselåt. Du finner den på årets plateutgivelse Mellomspill og på Spotify.

Følsomt gitarspill av Inge Bremnes. Foto: Rune Ottarsen

Den begynner så rolig med en forsiktig intens pianohook og et førstevers som en prolog og ingress til selve sangen. Plutselig er bandet tilstede med et suggererende komp og som drar meg med og Bremnes viser fram en raspende stemme.

Inge Bremnes og Øystein Myrvoll. Foto: Rune Ottarsen

I det øyeblikket jeg forventer et typisk refreng er pianohooket tilbake, før bandet igjen tilfører helt nye elementer og en fyldigere intensitet til hovedpersonen i teksten. Den raspende stemmen er tilbake, stemmen overtar hooket. Intensiteten øker mot en mektig symfonisk avslutning. En herlig låt og en repeterende favoritt i bilen denne helga.

Foto: Rune Ottarsen

Bremnes er en dyktig gitarist som har vett nok til å legge bort gitaren når han synger de mest vokalkrevende sangene. Han bruker stemmen til å tonesette sangen. En vakker stemme som fyller melodiene på en behagelig måte, varierer tonasjoner og bruker stemmen som et rent instrument.

Eirik Hansen, Andreas Voie Juliebø, Andreas Molde, Inge Bremnes og Øystein Myrvoll. Foto: Rune Ottarsen

I tillegg til nevnte Juliebø har Bremnes med seg Eirik Hansen på elgitar, Andreas Molde på bass og Øystein Myrvoll på tangenter. Musikere for framtida.

Kan bli årets medarbeider i Norge

Sissel Samuelsen er en av fem fra 460 Jokerbutikker som er nominert som årets medarbeider 2016. 

Kommende september har Sissel Samuelsen arbeidet 20 år på butikken i Vangsvika. Nå er hun nominert som årets medarbeider hos Joker Norge og årets medarbeider i Joker Region Nord.

– Det er flaut, flirer hun.

– Jeg liker ikke å stikke meg fram, så jeg synes dette er litt i overkant.

Det var daglig leder Veronica Stensrud som sendte anbefalingsbrevet som sørget for nominasjonen.

– Det er veldig koselig å vite at hun setter pris på meg, men det blir litt mye oppmerksomhet, smiler hun beskjedent.

Siste uka denne måneden får hun vite om hun blir årets medarbeider.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva som gjør at du arbeider i butikk?

– Masse trivelige kunder og koselige kolleger. Jeg har byttet mange kolleger, men har gått overens med alle, forteller hun. 

– Det er en sosial jobb og jeg er ikke så sosial ellers, så det lille sosiale jeg får her betyr en god del.

Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er det å arbeide på en nærbutikk og kjenner nesten alle som kommer innom? 

– Det er fint, for da klarer jeg bedre å bare være meg sjøl og slappe av. Når det kommer fremmede er jeg jo høflig og blid, men blir kanskje litt mer på vakt siden jeg ikke kjenner dem og ikke vet hvordan de reagerer på meg.

Foto: Rune Ottarsen

– Er det noen du har en egen sjargong med? 

– De du kjenner godt kan du fleipe og tøve med og du vet at de tåler det, og de fleiper med meg også. Det går begge veier. Og du vet hvem du ikke kan fleipe med, flirer hun.

Foto: Rune Ottarsen

Og arbeidsdagene er både varierte og tøffe.

– Vi gjør alt; sitter i kassa, måker snø, stabler i hyllene. Det er fysisk tungt, spesielt de dagene vi får varer. Alt skal inn i butikken og det blir en del tunge løft. Det må du bare ta, det er ingen andre å overlate det til, smiler Samuelsen.

 

 

Gammel drøm ble fersk virkelighet

Gryllefjord Fiskebil satser på ferskvarer av god kvalitet. Stian Johansen er ikke ute etter raske penger, men ønsker å bygge opp bedriften sakte og skape fast kundemasse på lang sikt.

– Kvalitet er pri en, så fisken skal være ferskest mulig. Når folk skal betale top dollar for et produkt så må det være bra, forteller Stian Johansen.

Gryllefjord Fiskebil lager egen boknafisk. Foto: Rune Ottarsen

Siden januar har Gryllefjord Fiskebil levert fersk fisk til folk i Midt-Troms og Sør-Troms. Får han ikke solgt fisken innen to dager, blir den saltet eller hengt.

– Det må være kvalitet hele veien. Det går ikke an å jukse og ta snarveier, for det vil slå tilbake. Får man bare ett dårlig rykte om at man selger dårlig kvalitet er det en stor jobb å bygge det opp igjen.

Saltfisk. Foto: Rune Ottarsen

– Når folk ser navnet Gryllefjord Fiskebil skal de tenke gode råvarer til en fornuftig pris, smiler Johansen.

Stian Johansen, Gryllefjord Fiskebil. Foto: Rune Ottarsen

Salget foregår på telefon og Facebook og Johansen lager seg en kjørerute etter bestillingene. Annen hver dag i produksjon og annen hver på kjøring.

– Planen er ikke å stå noen bestemte steder, men kjøre direkte til folk. Det tar tid å innarbeide konseptet, men jeg har fått mange kunder allerede, så noe må jeg ha gjort riktig, forteller han.

Og tilbakemeldingene har vært gode.

– Det setter jeg stor pris på, for da vet jeg at jeg gjør ting rett. De takker meg og jeg takker for all positiv omtale. Fornøyde kunder er selvfølgelig viktig.

Hyse er en etterspurt vare. Foto: Rune Ottarsen

Skreien han har solgt i februar og mars er linefisk. Johansen mener linefisken er i en egen kvalitetsmessig.

– Linefisken henger i band fem-seks favner fra bunnen og er ikke klemt, ikke død, men er i levende live og venter på å bli hentet. Den blir bløgget med en gang den kommer ombord og får blø ut og blir hvit og fin i fisken, forklarer Johansen.

Andre fiskemetoder forringer, ifølge Johansen, kvaliteten.

– Garnfisken har veldig mye blod i seg; rundt finnene og ved skinnet, og spesielt rundt beinene. Snurrevadfisken og trålfisken er også klemt. Jeg er helt enig i diskusjonene om å få opp kvaliteten på det vi sender ut av landet. Dårlig kvalitet ødelegger for oss sjøl.

For Johansen er det en 12 år gammel drøm som har fått liv.

– Det er mye jobb, men en fin jobb. En jobb jeg liker.

Det var ikke en enkel start med lite skrei og dårlig vær, men da været slapp linebåtene på havet fikk hand et etterlengtede produktet ut til møljesultne kunder.

Stian Johansen har satt opp eget røykeri. Foto: Rune Ottarsen

Møljesesongen nærmer seg definitivt slutten og Johansen merker økende interesse for hyse og uer. I tillegg satser han på torskefileter og boknafosk og røkt fisk.

– Jeg får bare se hva folk vil ha. Tørking, røyking og salting er for at fisken skal få lengre holdbarhet, samtidig som det blir gode produkter. Bokning er egentlig en modning, samtidig som du har en smaksendring. Det er mange som setter pris på den smaken og synes den er utsøkt. God boknafisk er ettertraktet, forklarer Johansen.

Stian Johansen driver Gryllefjord Fiskebil. Foto: Rune Ottarsen

Utover våren blir salg og kjøring gjort etter behov.

– Det blir lengre intervaller mellom hver kjøring, slik at det er nok bestillinger til at det er lønnsomt.

Bilen er innredet med kjøling. Foto: Rune Ottarsen

Historien bak Senjaluene

Du har sikkert sett dem. På hoder. I lokale butikker. Senjaluene har blitt regional allemannseie i løpet av kort tid.

– Det artigste er at folk er fornøyde. Det må være artig, jeg må kose meg og jeg må nyte det, ellers er lysta borte og ingen vits. Jeg må ta det litt som det kommer, og nyte det. Poenget er at jeg skal kose meg på syrommet. Så lenge produktet er bra og jeg vet at jeg leverer kvalitet, og det har jeg forsket på i tre år, forteller Barbro Johnsen.

Barbro Johnsen trives ilag med symaskinen. Foto: Rune Ottarsen

Med ruller med stoff som utgangspunkt gjøres hele prosessen i et lite syrom i Vangsvika i Tranøy på Senja.

-Vi får se hvordan det fyk av. Jeg driter i om det varer, for jeg synes det er kjempeartig akkurat nå. Hvis jeg skal ha en tanke om at dette skal vare og må ha så og så mye salg i måneden og må få inn mer materialer hele tida, da blir det fort kjedelig og for mye press, forklarer Johnsen.

Vil beholde gleden. Foto: Rune Ottarsen

For godfølelsen må være tilstede og kreativiteten beholdes.

– For meg har det alltid handlet om den skapergleden, det å få være kreativ og det å lage noe som er mitt, uansett om det er luer, kjoler eller kostymer. Det er det som er greia.

– Det er noe med å lage noe sjøl. Det å kunne lage hva jeg sjøl vil, og den roen jeg får mens jeg gjør det, og ikke tenker på noe annet. Da er det bare meg å symaskinen. Det å være tilstede bare jeg, og bare holde på. Jeg synes det er helt fantastisk, smiler hun.

Barbro Johnsen med Senjalua. Foto: Rune Ottarsen

Senjaluene har blitt så populære at det har gått fra hobby til forretning. Jobben i Bedriftshelse Nord er halvert og hun jobber fast to dager i uka med mulighet for tre.

– Det fungerer perfekt å kombinere med dette her. Jeg vil ikke ha mer, for jeg vil ha tid til dette også. Nå har jeg faste arbeidsdager inne på syrommet.

Den nye kutteren letter arbeidet. Foto: Rune Ottarsen

– Innimellom har jeg tid å være kreativ og finne på nye krumspring og ideer, men for det meste kutter, klipper, syr og trykker jeg. Det er det tida går til, og så akkurat når jeg tenker at nå skal jeg senke skuldrene og ha et par dager på syrommet og være kreativ, så får jeg melding, som for eksempel: Senjahopen trenger påfyll. De selger så det hyler, flirer hun hjertelig.

– Det er artig at det går så godt, og føler at jeg fremdeles får lov å være kreativ.

Tre maskiner for ulike arbeidsoppgaver. Foto: Rune Ottarsen

Syingen og interessen for å skape noe har vært med henne så lenge hun kan huske. Fra hun var lita og akkurat nådde ned til symaskinpedalen har hun sydd barbieklær, puter, grytekluter og mye annet.

-Jeg fulgte med mamma og naboer og lærte av dem, og hadde farmor og mormor som var veldig flink til å sy, strikke og hekle og alt mulig. Så jeg har vokst opp med håndarbeid, men det har “logge te meg” også, for jeg har bitt meg merke i hva de har gjort etter å ha sittet og sett på dem i alle år og spurt og spurt og spurt og spurt: Hvorfor gjør du sånn? Hva gjør du nå?

Foto: Rune Ottarsen

For tre-fire år siden så hun at andre solgte selvlagde luer på messer og tenkte at jerseyluer er gode å bruke. Siden ungene trengte luer bestemte hun seg for å lage noen selv.

– Farsken heller. Dette må jeg kunne gjøre sjøl. Jeg har jo en gammel symaskin stående.

Etter hvert som venner så luene og flere og flere ville ha luer økte produksjonen forsiktig.

– Jeg var redd hele tida for å miste kreativiteten. Med en gang jeg får press mister jeg kunstnersjela i meg og det låser seg, så jeg har holdt tilbake hele tida og ikke reklamert, det har bare gått via jungeltelegrafen. Helt til i fjor.

Fotoluene har typiske turistmotiver tatt av Ronny Olsen. Foto: Rune Ottarsen

Johnsen innrømmer gjerne at ideer og inspirasjon også kommer utenfra.

– Jeg har ei eldre søster som stadig vekk ringer meg og kommer med ideer om alt mulig, alltid noe kreativt. Hun har ikke tid sjøl, så hun vil ha meg opp og fram, og sagt: Hiv deg rundt!

– I fjor kom hun med en idé om ei lua for Senja. Hun kom også med ideene om luer med foto av nordlys, hval og rein til turister.

Barbro Johnsen lager trykkene sjøl og kjøpt presse. Foto: Rune Ottarsen

Fotoluene ble en realitet, og da begynte arbeidet med å realisere luer med senjalogo. Sammen med Veronica Stensrud utviklet hun det som i dag er kjent som Senjalua med det velkjente kartet.

Stensrud, som er daglig leder ved Joker Vangsvik, har brukt sitt kontaktnett som kjøpmann til å distribuere luene til nærbutikkene på Senja. De nye Husøyluene har Barbro Johnsen designet sjøl, og snart kommer også luer med samisk soltegn i salg.

Husøylua. Foto: Rune Ottarsen

-Jeg driter i om det varer, for jeg synes det er kjempeartig akkurat nå, smiler Barbro Johnsen.

De skriver om det de liker – og det liker mange

Seriøst gravearbeid i smalt musikkstoff og lyrisk filosofiske skriverier ble en god miks.Thewilhelmsens.com har virkelig funnet sitt publikum, og det publikummet øker.

To musikkelskere som elsker å skrive om musikk. Det enkle utgangspunktet har gjort at musikkbloggen deres leses i over 170 land og har hatt over 20.000 lesere de to første ukene av februar. Suksessfaktoren er nok at de skriver om noe de har et nært og ekte forhold til og ikke forsøker å gjøre noe mer enn det.

Skrivekløe som gir mange lesere. Foto: Rune Ottarsen

I lille Torsken på Senja sitter Johnny Wilhelmsen og skriver om musikk han har sterke følelser for og liker. Med timer, dager og uker med forarbeid blir en anmeldelse til fra et skikkelig dypdykk i ei plate, en artist, et band eller en rockeby.

– Det må være noe eget, noe artistisk. Artister som har noe å komme med. Om det er et fett riff eller ei lyrisk vending, noe må det være. Hvis ikke, gir det ikke meg noe, forklarer Wilhelmsen.

– Jeg har lyst å tegne et bra bilde av plater, artister og musikk. Jeg skriver mer som en selger, mens brodern er filosofisk og poetisk og skriver om hva musikken gjør med han, smiler Johnny Wilhelmsen.

Vinyl betyr mye for Johnny Wilhelmsen. Foto: Rune Ottarsen

De solide dypdykkene har gitt Johnny og Ole Morten Wilhelmsen anerkjennelse av artister og musikkinteresserte. Med kvalitet i lytting og etterforskningsarbeid får leserne bli med på mer enn bare noen ord om musikk. Her finner leserskaren grunnleggende og interessante opplysninger om artister og band.

– Interessant å oppdage nye artister og grave i fortida deres om hva de har gjort tidligere. Da dukker det opp nye band og jeg fortsetter å grave videre. Det blir mye gravevirksomhet, nesten på nerdenivå, flirer han. 

Ukjent for mange – velkjent for Johnny Wilhelmsen. Foto: Rune Ottarsen

Lytting er uansett hovedgeskjeften og utallige høringer må til før han er klar til å formidle sitt syn til leseren.

Mesteparten av tida går til å høre på musikk. Jeg får gjerne musikken lenge før den slippes og hører den til og fra jobb, hører på vinyl hjemme. Også tråler jeg nettet etter alt som er skrevet om en artist, gjerne en tre-fire timer, før jeg skriver et sammendrag av min forståelse av artisten, forteller Wilhelmsen.

Og musikk er så mye mer enn musikk.

– Vi har skrivekløe begge to og brenner for musikk. Jeg er musikkavhengig og for brodern er det livsnødvendig. Det er mange som har det slik, hvor musikk betyr utrolig mye. Det å hekte på hendelser i livet slik som første kyss. Jeg kan huske de rareste ting, og sånn er det for folk som er våken I forhold til musikk, sier han entusiastisk.

Spennende ting i posten. Foto: Rune Ottarsen

Oppvokst i Tromsø i ei tid med flere platebutikker som et godt utgangspunkt for nye musikksjangere, band og artister. Alle besøkene i de lokale platesjapper ga spennende funn og han ble oppfattet som en med god musikkteft – litt tilfeldig synes han selv.

– Mange har spurt oss om musikktips helt siden vi var ganske unge. Hver dag stod jeg å bladde I platebunker på Platebaren, Swing-In Discopub og Tonofoto og de butikkene som var. Jeg sjekka ut de kuleste coverne og da dukket det opp sånne som ingen andre rundt oss hadde hørt om. Det var interessant og da ble det en fascinasjon å finne nytt og spennende.

Foto: Rune Ottarsen

– Fascinerende at det var så mye bra musikk som ingen andre pratet om. Vi var tidlig ute med sånt som slo an senere, og kompiser anslo det som en slags teft. Det har aldri vært for å høre på annen musikk enn andre for å være sær eller spesiell, men en genuine interesse for det som rører seg av musikk der ute.Jeg hører bare mer og mer på smale ting, men jeg  er ikke noe musikkpoliti. Folk liker det de liker, enkelt og greit, påpeker Wilhelmsen.

Også musikerne de skriver om  leser bloggen og da har det vært positive tilbakemeldinger og skryt.

– Selvfølgelig kult å få respons fra musikere. Det er deres produkt og når de er fornøyde med omtale så er det jævlig bra. Da skjønner du at det du skriver ikke bare er tull.

I stua i Torsken produseres stoff som går Verden rundt. Foto: Rune Ottarsen

I starten hadde bloggen terning nederst i anmeldelsen. Brødrene synes ordene de skriver skal være det viktigste og har fjernet terningen.

– Artister brukte terning og konklusjon til å promotere. Det var kult å se oss sammen med VG, Dagbladet og Aftenposten. Det var jævlig artig og en måte å bli lagt merke til, men tror det var lurt å kutte ut tallbedømmelsen, forteller Wilhelmsen.

Favorittartisten tør de ikke bruke som måleinstrument i bedømmelsen.

– Det er ingen som når opp til Tom Waits, det er ikke bare musikken, men hele pakken. Hvis vi hadde målt alt opp mot Tom Waits hadde det blitt mer surmaga omtaler, for det er ingen som når ham til knærne. Det feteste superlativet jeg har, er at noe ligner på Tom Waits, smiler Wilhelmsen.

Backbeat er eneste platesjappe igjen i Tromsø. Foto: Rune Ottarsen