Category Archives: Teater

Skyhøy kvalitet på scenen

Rimfrost Produksjoner i samarbeid med Hålogaland Teater er en hit, og forestillingen holder skyhøyt nivå. “Tobias og dagen det smalt” i Kulturhuset Finnsnes viste at vi har lokale skuespillere på nasjonalt nivå.

Sterke skuespillerprestasjoner der kvaliteten i hver detalj er enorm, og det er så artig at en sånn kvalitet også kan framstilles i Sørreisa og Tranøy. Kristine Myhre Tunheim og Alexander Rindestu i Rimfrost Produksjoner serverer lyder og bevegelser som løfter det hele enda noen hakk, mens Jonas Delerud balanserer energien som figurene til Tunheim og Rindestu bringer på scenen svært elegant.

Kvalitet i alle detaljer, sterkt skuespill og herlig scenografi. Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud og Alexander Rindestu. Foto: Rune Ottarsen

“Tobias og dagen det smalt” er underholdende og leken, og akkurat nok alvorlig og seriøs til at vi tar temaet inn over oss. De tre skuespillerne begynner å få lang erfaring på nasjonalt nivå, og det vises i denne velproduserte forestillingen. Også er det idéen om å lage en forestilling om det å være født i feil kropp, med feil kjønn, som kunne blitt så dypt og tungt – også gjøres det så enkelt og ukomplisert.

Med støtte fra en god venn med enkelt syn på livet, så er ikke problematikken så komplisert likevel. Det er så treffende framstilt: Så lenge vi har lest om det på internett, så er det ganske vanlig og nesten naturlig. En kamp om en snøhaug på skolen og lapp hjem blåses opp som katastrofe, mens det å være født i feil kropp, det løser vi, det ordner vi. Forestillingen er aldri belærende eller påtrengende informativ. Den viser vennskap. Vennskap hos barn på sitt taller beste.

Spennende vendinger i handlingen som engasjerte publikum. Alexander Rindestu og Jonas Delerud. Foto: Rune Ottarsen

Veldig godt jobbet av skuespillerne, deres nesten faste samarbeidspartner Morten Røsrud som står for regien, dramaturg Lina Killingdalen, manusforfatter Jenny Svensson, scenograf og kostymedesigner Mari Lotherington, musiker Aggie Peterson og lysdesigner Øysten Heitmann. Også hun som hadde idéen til forestillingen: Kristine Myhre Tunheim.

Forestillingen har fått Heddaprisen for beste barneforestilling 2018.

Engasjerende skuespill. Kristine Myhre Tunheim og Jonas Delerud. Foto: Rune Ottarsen

Starten har gått for øvingene til “Jul i hjertet”.

Senjakultur har sett litt på øvingene til forestillingen “Jul i hjertet” av Ola Bremnes, og merker fort at dette blir morsomt, mye glimt i øyet, julestemning, hjertevarme og konflikter som må løses.

– Han Ola skriv jo alltid tekster som er nær og kjær, og det får han makalaust til i “Jul i hjertet”. De karakterene han har laget, og de små dryppene i teksten viser at Ola er en humorist. Her er mye morsomt.

– Det er masse humor innvendig i alle karakterene, og gjenkjennelsesfaktoren til dagens samfunn med handel og næring er der. Kanskje får du kjenne litt på dette med hva jula egentlig handler om, forklarer skuespiller Alexander Rindestu, som har regiansvar sammen med Svein Spjelkavik.

Ola Bremnes, Malin Møller Jørgensen, Sindre Olav Fredriksen og Alexander Rindestu på startstreken med produsent Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Med erfarne skuespillere som Alexander Rindestu, Jeanette Solbakken og Maja Skogstad, og nyutdannede Sindre Olav Fredriksen på scenen, er det to som tar dette som god læring.

– Hvordan er det å få jobbe med profesjonelle skuespillere?

– Det er ufattelig lærerikt. Det å få se og høre hvilke metoder de bruker når de jobber på scenen, og at vi jobber to uker intensivt, slik mange skuespillere gjør. Og Alexander sier at de også lærer av oss, så det er en gjensidig læringsprosess, forteller Malin Møller Jørgensen, som går andreåret på dramalinja på Kongsbakken.

– Det er fantastisk å få være med på noe som jeg kan sluke inn masse lærdom hele tida. Dette er spesielt artig siden jeg jobber med teater på kulturskolenivå, og nå får jeg være i den situasjonen som jeg setter elevene i, forklarer Monica Karlstad, inspektør i Målselv kulturskole.

Monica Karlstad, Jeanette Solbakken og Maja Skogstad storkoser seg på øving. Foto: Rune Ottarsen

Jeanette Solbakken elsker å være på scenen, og gleder seg enormt til premieren første desember.

– Jeg synes det er fantastisk flott å få jobbe med så mange kvalitetsfolk i forkant av jul, og få anledning til å lager dette nydelige julespillet for både barn og voksne, for her er det humor for alle. Vi gleder oss, og når det blir desember, så blir den store juleforestillingspakken åpnet opp, smiler Solbakken.

Maja Skogstad og Sindre Olav Fredriksen arbeider som skuespillere i Oslo, men synes det er noe ekstra ved å få spille på heimebane.

– Det er veldig fint å kunne komme heim og spille teater. At det nå faktisk produseres egenskapte stykker på Finnsnes synes jeg er et enormt modig og fint tiltak av kulturhuset og kommunene. Og her oppe kan eg snakke så bredt som eg bare vil, og alle forstår meg, flirer Fredriksen.

– Det er kjempestas å komme hjem og være med her jeg var med på UKM.. Vi er helt i starten av øvingene, så det er spennende å se hvordan det blir når vi får jobbet ordentlig med det, smiler Skogstad.

Produsentene Karin Olsen og Veronica Stensrud omkranser regissørene Svein Spjelkavik og Alexander Rindestu. Sistnevnte har også hovedrollen. Foto: Rune Ottarsen

Selv om skuespillerne og regissørene tilpasser og justerer mye underveis i øvingene er det teksten og sangstekstene til Ola Bremnes som ligger solid i bunnen.

– Det å skrive slike historier gjør jeg bare for min egen glede. Jeg så for meg en sur butikknisse og tenkte på hva skjer når folk kommer forbi, og så utviklet det seg til ei historie. Og så var det noen her som oppfanget den og spurte om jeg kunne lage teater. Og så har det vokst, og plutselig er det masse folk på scenen, og masse styr rundt dette som tar tak i teksten og lager noe fint ut av den. Det er faktisk veldig morsomt, forklarer Bremnes.

Ola Bremnes med singelslipp på Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg er interessert i fortellinger og historier og sånn, og jeg finner på eventyr når barnebarna sitter på i bilen. Det ting som jeg finner på i farta, og det har jeg gjort siden jeg var veldig liten. Jeg pleide å fortelle masse rare historier for ho lillesøster Kari, fortsetter han.

God kjemi mellom Malin Møller Jørgensen og Alexander Rindestu i sangnumrene. Foto: Rune Ottarsen

– Det er en stor ære å få være sammen med han Ola, og det er utrolig stas å si at jeg har gjort noe sammen med Ola Bremens. Det er absolutt CV-materiale. Han er ingen hvem som helst, så det er ingen selvfølge å få være med på sånt. Dette er jeg veldig glad for, sier Rindestu om Bremnes.

– Det er så utrolig kult at han har skrevet hele denne musikalen og hvordan sangene passer inn i stykket. Sånn at vi bruker mye av musikken til overganger, bakgrunn, stemning, opplyser Malin Møller Jørgensen.

Alexander Rindestu som butikknissen Oskar. Foto: Rune Ottarsen

Holder Tourettes i sjakk på scenen

Kim Runar Klodiussen (25) har Tourettes syndrom og har en hverdag med konstante ukontrollerte lyder og rykninger. Nettopp derfor har han valgt seg skuespill som yrke.

Det er på scenen han holder ticsene i sjakk ved ikke å være seg sjøl. For 25-åringen fra Stonglandseidet i Tranøy kommune på Senja blir skuespiller et veldig naturlig yrkesvalg.

– Da er jeg i rolle og må låse meg sjøl ute, for jeg kan ikke la det komme fram. Det er noe med det presset publikum gir. Jeg kjenner det hele tiden, men klarer å holde det inne og delvis slippe det ut med småtriks som for eksempel å klemme kaffekoppen litt hardere og få små utløp, forklarer Klodiussen.

Kim Runar Klodiussen (25) har hatt Tourettes syndrom siden sjuårsalderen. Foto: Rune Ottarsen

– Så du burde hatt flere personligheter?

– Ja, jeg har prøvd, men det fungerer dårlig i hverdagen. Det er noe med det publikumspresset eller hvis kamera går. Det er noe med den switchen der som gir meg det lille ekstra fokuset – at jeg må hele tida være i det. Det må være full fokus hele tida: Kroppen må være med, stemmen må være med.

Mestringsfølelse

– Er du helt utmattet etter en sånn teaterseanse? 

– Helt utslitt. Det er jævlig å stå der, på én måte, men det er så verdt det, for det er da jeg føler at jeg mestrer ting, og det er da jeg føler at jeg er normal. Det er da jeg ikke sliter med det jeg egentlig sliter med. Det er frispoten med mestringsfølelse, konkluderer han.

Kim Runar Klodiussen har svart belte andre dan i taekwondo. Foto: Rune Ottarsen

– Har du noen ganger en god dag, slik at du utpå kvelden oppdager at du ikke har hatt noen tics?

– Jeg har det hver dag, og det er gode dager og onde dager, også er det gode perioder og dårlige perioder. Med mye stress blir det mer fordi blodet rusher og sånn, kontra rolige perioder, der det generelt er roligere i sjela.

Tok yrkesvalget tidlig

Klodiussen svarer konsentrert og virker fri for tics, men noen sekunders stillhet eller når jeg stiller spørsmål, kommer han med lyder og små utrop.

Det interessante spørsmålet er hvordan han klarer seg ute i det offentlige rom – omgitt av fremmede.

25-åringen fikk de første klare symptomene på Tourettes i sjuårsalderen og fikk diagnosen da han var ni år.

Det var en sjelden diagnose på den tiden, og han ble diagnostisert ved sammenfallende tilfeldigheter.

Scenen ble løsningen for Kim Runar Klodiussen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvorfor valgte du yrket skuespiller?

– Fordi jeg fant ut tidlig på ungdomsskolen at jeg klarte å holde ticsene inne når jeg var foran kamera. Da kunne jeg spille bort mye av Tourettesen.

Forestilling om Tourettes

Senjaværingen har bachelor i drama og teater fra London, men det var mye teori for Klodiussen, så i stedet for å fortsette mot master går han utøvende skuespill på Teaterhøgskolen i Trøndelag.

Klodiussen har laget ei kort forestilling om Tourettes, som han har hatt to framvisninger med for et par år siden. Planen er å lage en lengre og komplett forestilling.

Ideen er å vise en dag fra morgen til kveld. Den baserer seg på monologer og er en presentasjon av hans liv med Tourettes, hans liv og hans Tourettes.

– Tourettes og tics er veldig forskjellig fra person til person. Det er et vidt spekter, og det kan forme seg på mange måter.

Kim Runar Klodiussen bruker forskjellige teknikker for å holde ticsene borte. Foto: Rune Ottarsen

– Kan du trene deg i å holde det i sjakk?

– Tygge tyggis, holde på med fidget spinners, tegne i timen eller blinke sakte.

Trylling

Klodiussen forteller at det er mange som har lyst å snakke med han i selskaper og spørre om Tourettes.

– Så det er altså en icebreaker?

– Ja, det blir nesten en icebreaker, men jeg må uansett forklare så de ikke synes jeg er så veldig rar. Det er bedre å fortelle, slik at folk får lære litt om det.

– Hvilken innvirkning har Tourettes på skolesituasjonen din?

– Det verste jeg vet, er eksamen og tentamen, men det er ikke for min del, men jeg tenker at alle andre plages av at jeg bråker. Jeg har gått skole nesten hele livet, så jeg klarer å jobbe og fokusere. Det er slik at det gjør meg sterkere psykisk, fordi jeg må jobbe hele tida med å mestre utfordringer. Det bygger karakter.

Han har lært seg trylletriks, og liker å underholde. Foto: Rune Ottarsen

Klodiussen har lært seg trylling med kort og mynter. Han tar de letteste triksene og framfører dem slik at folk føler at de er kjempeavanserte.

– Jeg tar de grunnleggende triksene og gjør de kjempebra og nesten helt automatisk. Jeg liker å framføre de triksene som alltid går bra, og som jeg kan improvisere rundt. Jeg ticser ikke like mye. Jeg er i performance-mode, men er en versjon av meg sjøl, og så lenge jeg er meg sjøl, så har jeg tics. Men performance-Kim har ikke like mye tics som hverdags-Kim.

Artig for ungan. Foto: Rune Ottarsen

Et innblikk i deres verden

Publikum sitter en sirkel av stoler på scenen. Mellom noen av stolene er det små passasjer beregnet på skuespillerne. Med stor variasjon av uttrykk blir vi dratt inn i ungdommenes verden.

Foto: Rune Ottarsen

En verden av usikkerhet. Kampen om tilværelsen i flokken. Ensomhet. Tilhørighet. Følelser. Vennskap. Flerstemt. Enstemt. Nedstemt. Ordene fanget. Kroppsspråk engasjerte.

Foto: Rune Ottarsen

En dynamisk forestilling skapt av ungdommene i en prosess med veiledende kulturskolelærere i Målselv Kulturskole. Ungdommenes egne ord, egne idéer. Mye alvor, mye som må tas på alvor. Om årene som er så vanskelige. Det å nesten være voksen. Det å finne sin plass. Det å finne kjærlighet. Det å miste sin plass. Det å miste kjærlighet. Det å innrømme feil, og ta tilbake kjærligheten.

Foto: Rune Ottarsen

Forestillingen viser også at teatergruppa i Målselv Kulturskole er en trygg oase. Trygghet i en gruppe der store ulikheter møtes. Trygghet i å skape en forestilling sammen. Det er sårbart å være så nær sitt publikum. Snakke så direkte til dem. Formidle egne ord. De gjør det trygt og godt. De viser at ungdom først og fremst har så ufattelig mye godt i seg – og så mange talenter.

Foto: Rune Ottarsen

Et godt stykke arbeid. En flott opplevelse for publikum. En forestilling av stor verdi for aktørene. Et kontrastfylt innblikk i ungdommens verden. En verden der alt er svart og hvitt, men samtidig så fylt av alle farger i glede og sorg. Problematikken i brytning mot det å bli voksen. 

Foto: Rune Ottarsen

De snakket om hva som er tungt og uforståelig. Livet er kjipt, vanskelig, artig og engasjerende. Livet er fylt av store og små gleder, der de små tingene kan bli så uendelig vanskelige, eller så uimotståelig vakre.

Foto: Rune Ottarsen

Ungdommene klarte å formidle at uansett om du er i den svarte, hvite eller fargelagte delen av tilværelsen så er behovet for støtte, oppmerksomhet og det å bli sett akkurat like stor og viktig.

Foto: Rune Ottarsen

“Svart, hvitt og mange farger” i Istindportalen 30.april.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Eneste i Nord-Norge med denne jobben

Kristine Myhre Tunheim fra Sørreisa har fått ansettelse hun er helt alene om i Nord-Norge.

– Helt utrolig! Jeg føler meg priveligert siden jeg er eneste i Nord-Norge som har fått dette av alle frilans dansere og skuespillere, jubler skuespilleren.

Det er 56 ansatte i Skuespiller- og danseralliansen der Kristine Myhre Tunheim er første og eneste med tilhold i Nord-Norge.

– Jeg er glad for at jeg er den første, men også trist at det ikke er flere i Nord-Norge. Håper flere av mine nordnorske kollegaer som får denne type mulighet, sier hun.

Kristine Myhre Tunheim bak vaffelen fra Rimfrost sin egenproduserte “Ildsjel”.Foto: Rune Ottarsen

Kristine Myhre Tunheim har sammen med Rimfrost Teaterensemble satset hardt på kvalitet og truffet sitt publikum midt i hjertet med en god blanding av humor og alvor. Tunheim takker medspillerne Alexander Rindestu, Nanna Berntsen, Jeanette Solbakken, Morten Røsrud og Jonas Delerud.

– Jeg har vært så heldig og hatt så fantastiske kollegaer. Det er mye takket være dem at jeg fikk ansettelsen. Sammen har vi klart å opprettholde en så høy aktivitet mens vi har bodd på Senja. Nesten alle de andre i Alliansen er bosatt i Oslo, for der er det et miljø som kan ha en så høy aktivitet.

Simon Flem Devold og Kristine Myhre Tunheim etter “Morten 11 år” i Oslo.Foto: Rune Ottarsen

Stor produktivitet som frilansskuespiller er hovedkriterie for ansettelse i Alliansen.

– Det er en ganske objektiv ansettelsesprosess, slik at de som har jobba veldig mye får ansettelse, så det er jo utrolig at de har valgt meg.

Kontoret er flyttet fra Øverbotn i Tranøy til Rådstua i Tromsø.Foto: Rune Ottarsen

Hun havner i en situasjon hun ikke har vært før: Søknadsarbeid, videreutvikling, kurs og mer kommer til å være lønnet. En del av jobben i Alliansen vil være mentorarbeid for yngre skuespillere. Perioder med lite inntektsarbeid lønnes hun av Alliansen. Økonomisk usikkerhet er borte og hun kan tenke langt framover.

– Det å få kontinuitet i inntekt er en sikkerhet i perioder der det går litt saktere så sitter jeg ikke helt på bar bakke er fantastisk.

Kontor- og søknadsarbeid vil i to år lønnes av Alliansen.Foto: Rune Ottarsen

Den perioden hun har jobb som skuespiller er stillingen i skuespiller- og danseralliansen fryst, men når hun har behov for å jobbe med ren skuespillerutvikling og kurs som ellers er ubetalt så får hun lønn.

– Det gir en sikkerhet, kontinuitet og forutsigbarhet jeg ikke har hatt før, smiler hun lettet.

– Jeg har levd i en arbeidsvirkelighet som har vært veldig prosjektbasert og da har prosjektene lønnet arbeidet.

Kristine Myhre Tunheim.Foto: Rune Ottarsen

Tunheim har fått mer enn forventet det siste året: Arbeidsstipend for yngre nyetablerte kunstnarar 250.000 kroner, 150.000 kroner fra Ungkunststipendet sammen med Rakel Nystabakk og toårskontrakt med Alliansen.

– Det føles som at noen kødder med meg, siden jeg har fått både arbeidsstipend og ansettelse i Alliansen. Det er en enorm anerkjennelse med det kunstnerstipendet som veier tungt kunstnerisk. Tror nesten at noen skal si: Bare kødda! Selvfølgelig får ikke du alt dette, flirer Tunheim hjertelig.

Minner fikk nytt liv

Minner fikk nytt liv da skuespillerne i Rimfrost tømte lageret. 

– Det er utrolig nostalgisk. Det er rart og fint, og vondt og godt samtidig, flirer Kristine Myhre Tunheim.

Minnene ligger stablet i store dunger. Kostymer og rekvisitter tilhørende produksjoner fra den gang skuespillerne i Rimfrost Teaterensemble var nyutdannede og ferske i faget.

Kristine Myhre Tunheim. Foto: Rune Ottarsen

Tunheim er sammen med Alexander Rindestu og Jeanette Solbakken tilbake i sitt tidligere hovedkvarter på Sazza i Tranøy; tidligere Øverbotn Skole. Nå skal også lageret ut. Noe blir med til Tromsø, noe kastes og noe får nytt liv i nærliggende kulturskoler.

– Vi mimrer helt tilbake til den første produksjonen vår i 2006, så det blir veldig mye mimring. Vi klarer ikke bare å kaste ting, men må fortelle historien om hver ting før det hives, smiler Tunheim.

Alexander Rindestu. Foto: Rune Ottarsen

Teaterensemblet har hatt sitt tilhold i Tromsø by de siste årene og den tidligere skolen på Øverbotn har fungert som rent lager. Tunheim synes det er godt å få ryddet opp og la fortid være fortid. Mye har skjedd siden 2006, og mye har skjedd siden de flyttet inn i lokalene i Øverbotn i 2009.

Jeanette Solbakken. Foto: Rune Ottarsen

– Mye nostalgi, men det er litt godt også fordi med en hver endring eller avslutning så kommer det ny energi så det er godt å kjenne at noen kapitler er lagt bak oss, forteller Tunheim.

Dramalærere fra Lenvik – og Målselv Kulturskole er innom og finner kostymer og rekvisitter til sine neste produksjoner. Sammen med Ingvild Solli blir det enda flere mimringer og latter, mens Ida Minkstuen er et nytt bekjentskap. Sammen finner de mye spennende som de ser nye muligheter i.

Ida Minkstuen, Målselv Kulturskole. Foto: Rune Ottarsen

Det er godt for Tunheim å se at ting og klær får nytt liv og skal bekle nye roller.

– Vi har utviklet oss og forhåpentligvis forbedret oss. Noen prosesser er godt å kjenne at vi er ferdige med. Nå går det videre.

Kristine Myhre Tunheim. Foto: Rune Ottarsen

Tunheim presiserer at Rimfrost Teaterensemble fremdeles tilhører Senja og Midt-Troms, og holder åpent for at de en dag kommer tilbake som en aktiv aktør i regionen.

– Nå er vi ferdige her for denne gangen, men tilhørigheten kan ingen ta fra oss. Vi hører heime her på Senja. Vi har vært her i åtte år. Nå skal lokalene brukes av andre og Sazza skal utvikle seg. Det er vi veldig glade for, smiler hun hjertelig og bestemt.

Bør bli obligatorisk for alle

Så kraftfullt, sterkt og ekte, med fingeren tydelig pekende på et alvorlig samfunnsproblem. Bør bli obligatorisk på alle skoler!

Et tydelig manifest mot mobbing – for samhold. Valgfaget Sal og scene har ungdomstrinnet ved Sørreisa Sentralskole brukt til å lage et solid verk mot mobbing, mot utestengelse, mot ensomhet og for vennskap og samhold.

Foto: Rune Ottarsen

Åpningssekvemnsen med skyggespill som setter publikum inn i hva dette dreier seg om. Virkningsfullt og et veldig godt visuelt grep. Bildene blir sterkere og sterkere og vi forberedes på det som kommer.

Foto: Rune Ottarsen

Maktløsheten og gråten tar mobbeofferet. Den hjelpesløse følelsen og sårheten overføres til meg som publikummer. Ingenting pakkes inn. Stykket belyser hva mobbing gjør med et menneske på en troverdig og velspilt måte.

Foto: Rune Ottarsen

Heldigvis har mobbeofferet gode venner som støtter, trøster og etter hvert tar oppgjøret med mobberne. Dessverre er det ofte der det svikter i det virkelige liv. Altfor mange holder seg passiv til mobbing. Her viser elevene at sammen kan de stå opp mot mobberne – for offeret.

Foto: Rune Ottarsen

Det er solid håndverk fra elevene. Selve handlingsløpet pauses med dans til musikk som passer inn i sammenhengen. Stykket er elegant laget med gode overganger. Gjennomtenkte virkemidler som viser at ungdommene virkelig har skjønt formatet og scenen.

Foto: Rune Ottarsen

Det at elevene velger å ta et oppgjør med mobbekulturen er fantastisk og måten de angriper problematikken er nydelig. Og det er godt å vite at elevene ved deres egen skole har sett forestillingen – og forhåpentligvis lært viktige lærdommer.

Foto: Rune Ottarsen

Så valgfaget Sal og scene ved Sørreisa Sentralskole har vært vellykket på to måter. De har brukt muloigheten til å lage noe viktig og meningsfullt. De har fått arbeide med mange deler av sceneproduksjon; laget stykket 100 prosent selv, brukt musikk, dans, teater, poesi og skyggespill, kjørt lys- og lysproduksjon.

Foto: Rune Ottarsen

Så får vi håpe at vi aldri ser denne typen adferd, som ovenfor, igjen. Dessverre er det langt igjen, men jobben elevene i Sørreisa har gjort er viktig. Å se dette stykket, eller å produsere et slikt stykke bør bli obligatorisk i alle skoler.

Foto: Rune Ottarsen

Tusen takk, for opplevelsen! Dere har gjort solid håndverk med tanke bak og valgt gode virkemidler. Og det er så viktig at dette kommer fra dere selv. Også er det så trist at dere har kjent dette så tett på kroppen og sinnet. Dere har tatt ansvar og vist problemet med stor formidlingsevne og ekthet.

Foto: Rune Ottarsen

 

Sjøllaga og artig med mye fliring

Ingen tvil om at dramaelevene i Lenvik Kulturskole har lekt seg fram til to artige og lekne skuespill.

All ære til dramalærerne som har latt elevene improvisere fram replikker og figurer. Slikt blir det morsomt teater av. To gode opplevelser. To morsomme stykker med sjarm og glimt i hvert eneste øye. Kulturskoleelevene storkoste seg på scenen med morsomme replikker, figurer og handling.

Foto: Rune Ottarsen

– Det er veldig artig. Vi har ordnet en god del sjøl, også. Vi har hatt ei grunnhistoria hvor vi har lagt på ekstra. Det er kjempeartig å få lov til å gjøre sånn og være med å skape, forteller Erling Stangnes.

– Hvor mye fliring i skapelsen?

– Veldig mye, flirer han hjertelig.

– Bare det at vi har to gutter med, og begge spiller jenter gjorde at det ble mye fliring og artighet, fortsetter Stangnes, som spilte dronning.

Foto: Rune Ottarsen

Skuespillet med sterk inspirasjon fra Østen hadde en lokal kjønnsteknisk vri.

– Vi har hatt ei rammehistoria med tre prinser, men vi tok tre prinsesser i stedet, som var forelsket i ei jenta, forklarer Stangnes.

Julie Lockertsen spilte en av prinsessene.

– Det var veldig artig. Det blir mye energi med springing fram og tilbake, spesielt siden vi skulle slåss hele tida, forteller hun.

Foto: Rune Ottarsen

Hun forteller om øvinger med mye lek for å finne gode figurer og replikker.

– Det har vært veldig artig på øvingene med masse energi og leking. De ideene som har kommet har vært mest gode ideer, forklarer Lockertsen.

Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan har det vært å være med på noe så lekent og spinnvilt?

– Det er godt å få bruke energien. Vi har lekt oss fram til hva vi skal være, svarer Sandra Grønvold.

Foto: Rune Ottarsen

Mathias Enrico Nilsen var med i skuespill for første gang og skryter av de andre elevene og lærer Ingvild Solli.

– Utrolig og kjempeartig at jeg får være med. Alle er kjempesnille, og gjør du noe feil lar de det gå og bare spiller av det.

Foto: Rune Ottarsen

– Vi har flirt masse og forbedret fra gang til gang. Ved hjelp fra de andre og lærer Ingvild har jeg forbedret meg mye, forteller Nilsen som var tjener, munk og til slutt Fatima som prinsessene var forelsket i.

Foto: Rune Ottarsen

Den yngste gruppa har laget teaterstykket fra bunnen gjennom improvisasjon. Det vistes tydelig i eierskapet til morsomme replikker. Mye fliring fra publikum i begge teaterstykkene, godt skuespill, god scenografi, veldig flott visuelt og det var morsomt.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En hyllest til kulturskolen

Kulturskolen i Målselv har en fin tradisjon med å utvikle trygge og positive sceneaktører. Den tradisjonen fortsetter med forestillingen “Narnia, løven og garderobeskapet”.

Foto: Rune Ottarsen

Det Kulturskolen i Målselv gjør er en hyllest til seg selv, sine elever og tidligere elever som har gått opp sporene og vist at det finnes få begrensninger. Det er en hyllest til sitt publikum og kulturskolen som institusjon.

Foto: Rune Ottarsen

All ære til Kulturskolen i Målselv som satser på høyt nivå og leverer gang etter gang. Med produksjoner som “Skjønnheten og udyret”, “Annie” og “Narnia” viser de at det er mulig å ta på seg store produksjoner og levere kvalitet.

Foto: Rune Ottarsen

Verdien av sceniske opptredener er stor. Mestringsfølelse er viktig for å bygge trygge mennesker med god selvfølelse og erfaringer som løfter dem gjennom barne- og ungdomstiden.

Foto: Rune Ottarsen

Stort aldersspenn og mange aktører viser at det gror godt i miljøet, med fin ettervekst av nye talenter. Skuespillerne er trygge og leverer med god timing og mimikk. Med klare og tydelige stemmer når budskapet ut til alle; fra de aller yngste til de godt voksne.

Foto: Rune Ottarsen

Med smarte sceniske løsninger klarer aktørene å holde forestillingen i gang helt uten stopp. Tempoet holdes oppe og det er kjappe skifter mellom Narnia og den virkelige verden. Hele scenen er i bruk, det skjer noe hele veien og det blir aldri kjedelig.

Foto: Rune Ottarsen

Flott visuelt ved bruk av lys og farger til å sette stemninger og temaer. Målgruppen er selvfølgelig barneskoleelever og yngre, men dette var fin underholdning for alle aldersgrupper.

Foto: Rune Ottarsen

Foto: Rune Ottarsen

– Helt fantastisk å bli sett og ønsket lokalt

Hun fant sin yrkesvei, tok utdanning i utlandet, debuterte som profesjonell på hjemmebane og nå fortsetter karrieren i Australia. 

Tonje Dreyer Sellevoll gleder seg til å fortsette skuespillerkarrieren etter gode opplevelser i den lokale oppsetningen “Glade Jul” med to forestillinger i både Kulturhuset Finnsnes og Instindportalen.

– Helt fantastisk! Det å bli sett og ønsket lokalt og kunne ta del i ei sånn storsatsing var utrolig flott. Den første profesjonelle jobben i en så stor skala. Det gleder meg veldig at nærmiljøet ivaretar lokale utøvere, stråler Tonje.

Samarbeidet med lokale amatører satte hun stor pris på.

– Jeg har lært utrolig mye av samarbeidet mellom profesjonelle og kulturskoleelever. De har et annet ståsted og jeg følte vi ga hverandre veldig mye gjennom hele prosessen og løftet hverandre, smiler hun fornøyd.

Foto: Odd Inge Larsen

At storsatsingen “Glade Jul” av Ola Bremnes kom akkurat i 2016 passet perfekt for Tonje. Hun var uteksaminert fra Theatre Jacques Lecoq i Paris i Frankrike i juni.

– En utrolig flott tilfeldighet, konkluderer skuespilleren.

– Som nyutdannet følte jeg at jeg kom hjem og måtte gjøre alt på en gang. “Glade Jul” ga meg ro og jeg skjønte at jeg ikke har det travelt selv om jeg har så mange ideer og prosjekter jeg har lyst å sette ut i livet. Jeg innser at jeg må skynde meg sakte, konsentrere meg om en ting av gangen og se hva som kommer, forklarer hun.

I “Glade Jul” fikk hun spille med de erfarne skuespilleren Alexander Rindestu i Rimfrost Teaterenemble.

– Er Rimfrost et forbilde?

– Ja, absolutt, så absolutt. Det arbeidet de gjorde på Senja de første årene var veldig inspirerende fordi jeg nå øyner alle muligheter som er på øya vår. Det er bare fantasien som setter grenser. De jobber beinhardt og har mange baller i lufta og lager gode forestillinger, og det er høy kvalitet i det de gjør. Jeg ser veldig opp til dem og veldig stolt av å kunne fortsette arbeidet de har startet. De har laget en stor stemme på Senja, i Midt-Troms og omegn, og har beveget seg rundt i landet. De er absolutt en stor inspirasjon, svarer Tonje.

Foto: Odd Inge Larsen

Tonje studerte fysioterapi i to år i Tromsø før hun fant sitt virkelige kall som skuespiller.

– Jeg er veldig glad i trening og hvordan kroppen fungerer, men skjønte likevel at jeg var på feil hylle.

Hun gjenoppdaget den lidenskapen hun hadde for teater som hun oppdaget med Bygdekvelden på barne- og ungdomstrinnet på Stonglandet skole.

– Jeg dro på audition til Teaterhøgskolen og kom videre og skjønte at jeg hadde noe der å gjøre og at det bare var å peise på, forteller hun.

Hun kom ikke gjennom nåløyet, men fant en annen skole i Oslo som heter Forstudium Teater, et slags grunnkurs i teater som er springbrett til høyere utdanning. Hun ble anbefalt å søke på Theatre Jacques Lecoq i Paris i 2014.

Foto: Odd Inge Larsen

Etter hun ble uteksaminert i juni 2016 dannet hun teaterkompaniet YVA sammen med fire fra Norge, Canada og Frankrike. YVA er I januar og februar i Australia for å samarbeide med et australsk teaterkompani om en produksjon. Parallelt skal de utvikle ei forestilling som de tar med tilbake til Norge. De har hatt workshop i Bergen i høst hvor de utviklet historier og karakterer uten noe manus fra start.

– Et utrolig spennende prosjekt. Vi finner et tema vi interesserer oss for, finner problemstilling. Det baserer seg på mye improvisasjon med rullering av roller underveis. For oss funker det utrolig bra og vi skal rett på golvet når vi kommer til Australia og konstruere og skrive, forteller Tonje dagen før hun reiste nedover.

Foto: Odd Inge Larsen

– For meg er prosessen like viktig som det å stå på scenen og vise et produkt, fordi det skjer så mye underveis med stykket, om du har et ferdig stykke eller utvikler fra bunnen. Det skjer mye med oss som mennesker i god relasjon med de jeg jobber med. For meg er det å stå på scenen et utrolig kick, ikke tvil om det.

Teknologi og ensomhet er det aktuelle temaet og de bruker en fransk koreograf som inspirasjon.

– Vi ønsker å kunne snakke uten å bruke ord til å si alt og vil utvikle et spennende bevegelsesmateriale

Målet er at oppsetningen skal vises I Bergen til høsten og håper at den kan settes opp i Nord-Norge, gjerne i regi av Den Kulturelle Skolesekken (DKS).

– Vi ønsker å treffe ei målgruppa og kanskje få turnere med DKS. Jeg skal gjøre alt i mi makt til å få den nordover, sier Tonje bestemt.

Foto: Odd Inge Larsen

Tonje har vokst opp på Stonglandseidet i Tranøy kommune og kjærligheten til naturen drar henne tilbake.

– Jeg er ei dama med mye fart som alltid har en agenda. Jeg er en fjellgeit og for meg er det å være mye i bevegelse essensielt for å skape ro i kroppen. Landskapet og naturen her oppe i nord er en stor del av meg og jeg må være i nord. Jeg må reise, men må komme tilbake og finne roen hjemme.

– Vi i nord er vant til å ha god plass, prate høyt og ha mye landskap å boltre oss i, og det skal vi ikke ta for gitt.For meg, når jeg får det rommet til å puste, det er da jeg blir inspirert.

Foto: Odd Inge Larsen