Category Archives: Sosialt

Lokale på lokalet – Del 4: Natteravnan

NatteRavnan spiller musikk de selv liker og treffer publikum godt med dansbar musikk.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Pila Pub & Kultur andre juledag var bandets første spillejobb siden 2002. Rune Svegre, Fritz Jørgensen og Geir Eriksen er med fra den gangen. Magne Brynjulfsen var reservetrommis den forrige perioden, mens Stefan Sollied er nytt medlem.

– Jeg er stort sett med for å trekke ned gjennomsnittsalder, flirer Stefan.

Det er selvfølgelig bare tull og reinspikka tullprat. Hans vokalprestasjon på “A Whiter Shade of Pale” er alene verdt turen på en konsert med NatteRavnan.

Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen
Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen

Vokalbasert musikk ligger deres hjerter nær og låter av Eagles henter pubgjester ut på dansegolvet gang etter gang. Stefan, Rune og Geir bytter på vokal, kor og harmonisang.

– Harmonier og flerstemt sang er noe som er artig å få til. Eagles og Little River Band er noe som jeg og de andre har holdt på med i mange år, forklarer Rune Svegre.

Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen
Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Musikktypen var det som tiltrakk Rune til NatteRavnan, den gang som nå.

– Først og fremst de låtene vi hadde før, og også de låtene vi har funnet fram nå. Det er de låtene som trekker meg og som fenger meg å spille. Og det er selvfølgelig artig hvis noen vil høre på det, forteller gitaristen som også har spilt på Skaland med Purple Trick.

NatteRavnan. Foto:Rune Ottarsen
NatteRavnan. Fritz Jørgensen, Stefan Sollied, Magne Brynjulfsen, Rune Svegre og Geir Eriksen. Foto:Rune Ottarsen

– Dette er min type musikk. Jeg liker sjangeren og de artistene vi spiller, kommenterer Stefan.

For Stefan har det blitt trubadurjobber og enkle oppsett med piano og gitar de siste årene . Han liker å få spille med fullt band igjen.

– Det er greit å være med ute og spille i band, noe annet enn jeg har gjort på lenge. Helheten i det; at du har trommer og bass live på scenen, ikke noe juks, forklarer Stefan.

Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen
Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg spiller fordi det er veldig givende og morsomt og sosialt å spille. Det er interessant å komme seg ut og være i lag med gamle kompiser, forteller Geir Eriksen.

Geir har ikke spilt noe særlig på de 14 årene siden NatteRavnans forrige runde.

– Det var kjempespennende og motiverende å spille igjen, artig å begynne igjen, smiler han.

Satt det med en gang?

– Nei, så absolutt ikke, og det gjør det ennå ikke, men det går litt bedre for hver gang, flirer han hjertelig.

– Jeg har aldri spilt med et så bra gjeng som nå. Jeg kjører mange mil bare for å øve fordi det er så artig.

Mye har endret seg siden de sist var aktive på siste halvdel av 1990-tallet og starten på 2000-tallet.

– Det var større lokaler og flere puber og restauranter, og alle hotellene hadde musikk før. Så det er et tøffere marked nå. Det kan bli ei utfordring å få spillejobber, men vi har bestemt oss for å ikke stresse med det, og ta de jobbene vi får, forklarer organisten i bandet.

Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen

Trommeslager Magne Brynjulfsen var allerede med i flere band da han takket ja til NatteRavnan.

– Det er fartingen og miljøet og ramma rundt, ikke absolutt musikken som er drivkrafta, men det må være litt trøkk i musikken, forklarer Magne.

– For meg er dette avkobling fra en stresset jobb, forteller han videre.

Bassist Fritz Jørgensen har ikke spilt i band siden CC Riders ble oppløst for to år siden.

– Det ligger i blodet, klarer ikke å slutte, også er det et band jeg var med i ifra 1996 til 2002. Det var veldig artig å starte opp igjen og kjenne at lysten var der fortsatt, smiler han.

Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen
Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen

 

 

Senjakultur – kort oppsummert

Senjakultur har som mål å komme tett på kulturen i Midt-Troms og spesielt på Senja. Her kommer en oppsummering av de første tre månedene. 

24 reportasjer innen ulike sjangere og kategorier. Alt fra seksåringers første sceneopptredener til erfarne artister, fra dugnad til solide håndverkstradisjoner, fra nisjesport til nisjekultur, fra språk til arbeidsliv.

Nettavisa er ren dugnad og avhengig av tid, mulighet og tilgjengelighet. Det å kunne være tett på de det gjelder, møte folk og ta egne bilder har vært viktig. Let fram gamle saker på www.senjakultur.no og kos deg med lesestoffet.

Lefsa skal være så tynn at du skal kunne lese avisa gjennom. Foto: Rune Ottarsen
Matkultur Foto: Rune Ottarsen

Lokal matkultur er viktig for regionen, bygdene og samarbeid mellom generasjonene.Gjennom saker om fiskekakeproduksjon i Botnhamn med tre generasjoner på dugnad og kurs i lefsebaking på Senja Matstudio har jeg fått vist litt av hva som foregår og at dette er populært stoff for leserne.

Ny hjullaster ifjor og ny traktor kommer i løpet av et par uker. Foto: Rune Ottarsen
Arbeidskultur. Foto: Rune Ottarsen

I kategorien om å skille seg ut og gå sine egne veier er sakene om brøytesåføren på 78 år som skal brøyte til han blir 82 år og Troms Fylkes Kulturpris til Kartellet gode eksempler.

Kortreist. Bandet har kort vei fra øvingslokalet i det gule huset til spillelokalet på Ølningen. Foto: Rune Ottarsen
Lokale på lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Serien Lokale på lokalet har presentert tre lokale amatørband; The Kåran Mean Band, Coast to Coast og Playoff. Tre totalt ulike reportasjer viser at Senjakultur lar bandmedlemmenes svar styre vinklingene.

dsc_4933
Anmeldelser. Foto: Rune Ottarsen

Tre plater har blitt anmeldt av Senjakultur. Først ut var Unsongs av Moddi og Senjahopens Himmel og hav. Ingen terning, men solide meninger om to sterke plater fra Midt-Troms. Den tredje var Heidi Solheims barneplate Dinosaus & Lortefall. Dette var andre gangen småtrinnet ved Berg Montessoriskole stod for anmeldelsen av hennes barneplater.

To elever på ungdomstrinnet ved samme skole har lagd portretter av ordfører i Berg og artist Heidi Solheim. Dette har vært en del av undervisningen i norskfaget og en fin måte å presentere elevarbeid.

Pakkeavdelingen. Emma Rydningen, Inger-Helene Johansen og Jørgen Tøllefsen. Foto: Rune Ottarsen
Dugnad. Foto: Rune Ottarsen

Dugnad har også fått plass hos Senjakultur. Oppussingen av samfunnshuset i Vangsvik og skogrydding i Stønnesbotn har vist litt av dugnadslivet i området. Her passer også allerede nevnte fiskekakesak.

Butikksamarbeid mellom Durmål og Joker Vangsvik. Fra venstre: Jonas Karlsen, Eline Hellerud Åsbakk, Veronica Stensrud, Torje Åsali Jenssen og Arnljot Lindsjørn Nordvik. Foto: Rune Ottarsen
Butikksamarbeid. Foto: Rune Ottarsen

To av de triveligste sakene var konserten på butikken i Vangsvik med bandet Durmål og tradisjonelle Solli Humorfestival. To ulike kulturkategorier av høy kvalitet. Møtet med lokale kulturpersonligheter som uttalte seg om dialekter og språk var artig og interessant. Disse tre var også de tre første sakene på www.senjakultur.no.

Victoria, Marcus, Tobias og Anine med Araks. Foto: Rune Ottarsen
Kreativ skole. Foto: Rune Ottarsen

Ungdommer på elgjakt viser at skolefag utenfor klasserommene engasjerer elever. Sånn sett var dette kanskje den viktigste saken. En annen viktig sak var den om travseier for Marie Ertzaas(15) fra Dyrøy kommune på Norges hovedtravbane, nemlig Bjerke Travbane. Oversett av lokalavisene ble seieren kun presentert i Senjakultur.

Marie Ertzaas (15) med ponnien Jazz vant på selveste Bjerkebanen. Foto: Privat
Seier på Bjerke. Foto: Privat

Det å la amatørfotografer uttale seg om Senja og naturen er en sikker skrytesak, sammen med Kalottspel sin søknad etter ny daglig leder.

Foto: Rune Ottarsen
Kulturskole. Foto: Rune Ottarsen

Så kommer vi til noe av essensen i det lokale kulturliv, nemlig kor, kulturskole og skoleoppvisninger. Kor Flott med Frode Larsen, oppvisning i Berg Kulturskole og Bygdekvelden ved Stonglandet skole er alle tre viktige å vise fram, og representerer på en måte disse delene innen kulturlivet i regionen.

Foto: Rune Ottarsen
Kulturliv. Foto: Rune Ottarsen

 

Ansiktsløftning på lokalet

Eleganse, intimitet og stemning er ord som etter noen dugnadstimer plutselig kler det tidligere slitte og mørke lokalet.

De tunge møblene og mørke fargene er byttet ut med lette og lyse. Lokalet virker større, og der benkene var plassert rygg mot rygg er det nå åpent og mer sosialt. Dette kunne vært en helt vanlig kafé i hvilken som helst by.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

– Jeg synes det ble djevelsk tøft, sier Torkel Johnsen.

-Ja, det ble en helt annen stemning. Intimt og veldig koselig, kommenterer Sigurd Mørkved.

Torkel Johnsen og Sigurd Mørkved. Foto: Rune Ottarsen
Torkel Johnsen og Sigurd Mørkved. Foto: Rune Ottarsen

Ungdomshusene som var solide møtepunkter i alle bygder i Nord-Norge er langt forbi sin glanstid. Ungdomslagene som jevnt og trutt holdt fester med levende musikk har sett vanskelige tider lenge. Det var i deres lokaler at nystartede band hadde sine første spillinger foran publikum.

Ungdomsbandene har dødd ut med festene, og mange lokaler står tomme helg etter helg. Pubkvelder har med ujevne mellomrom overtatt for festene og blitt møtepunkt for bygdefolket. I Vangsvik har de vært flinke å kjøre arrangementer i publokalet i første etasje. Nå er en solid dugnadsrunde avsluttet og Bygdelaget Varden sitter med en lokale som de er stolte av å vise fram.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Torkel Johnsen og Sigurd Mørkved sitter ved et av bordene. Møblene er elegante og stilrene. Begge er veldig godt fornøyde med resultatet av oppussingen. Vegglampene er byttet ut med downlights og skaper en intim stemning. Veggene er nå lyse og baren har fått en kraftig ansiktsløftning. De to gleder seg til neste pubkveld.

– Pubkveldene er helt klart kjempeviktige for samholdet i bygda, forteller Sigurd.

– Jeg tror dette lokalet blir viktigere og viktigere. Før var det store arrangementer oppe.De arrangementene som var nede var mest lørdags- og søndagskafeer på dagtid. Nå har det blitt mer og mer populært med pubkvelder. Det blir en helt annen stemning her nede, forklarer Torkel.

– Det blir for stort oppe, og klarer ikke å skape den stemningen som blir her nede i et så intimt lokale, utdyper Sigurd.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En scene er bygget i motsatt ende av baren. Det gir en helhet i lokalet og en fin scene for ungdomsband og trubadurer. Etter hvert kommer det lydtepper og flere spoter på plass.

 

Tradisjoner, kunnskap og ære – Senja Matstudio

– Lefsa er høyborgen i norsk matkultur. Det er mange millioner måter å gjøre det på, like mange måter som det er bakstekjerringer. Det er ære, berømmelse og status å ha gode lefser til jul, forteller lefsedronning Bodil Nordjore.

Lefsebakerne på ett brett. Foto: Rune Ottarsen
Lefsebakerne på ett brett. Foto: Rune Ottarsen

To av de 13 som deltok på kurs i lefsebaking på Senja Matstudio lørdag var de allerede erfarne lefsebakerne Berit Sivertsen og Reidun Flakstad som gjerne ville lære mer av lefsemesteren Bodil Nordjore.

– En blir aldri så erfaren at en ikke kan lære av en proff. Du lærer så lenge du lever, sa mora mi, forklarer Flakstad.

Mye fliring underveis. Ingvild Meling Havnes, Reidun Flakstad og Marita Jakobsen. Foto: Rune Ottarsen
Mye fliring underveis. Ingvild Meling Havnes, Reidun Flakstad og Marita Jakobsen. Foto: Rune Ottarsen

– Det sosiale i bakinga er vel så viktig. Det er så synd at vi ikke gjør det mer. Nå står hver enkelt hjemme på sitt eget kjøkken og baker, så dette skulle vi gjort mer av, påpeker Sivertsen.

Hvis kurs måles i lattersalver, så var lefsekurset særdeles vellykket. Latteren runget i lokale hvert mulige øyeblikk.

– Det sosiale. Det å høre på erfaringer og historier. Bodil er jo et unikum på gode historier. Hun har reist landet rundt, så hun har masse historier å fortelle. Du hører jo her at det er det sosiale. Du hører det jo på latteren, flirer Sivertsen mens latteren fyller lokalet på Finnsæter i Berg kommune, ute på Yttersia av Senja.

Og kursholderen liker det nordnorske lynnet.

– Det er ikke noe å lure på. De sier det akkurat som det er, og det er bare deilig, smiler Bodil Nordjore.

Alle fulgte nøye med hva kursholder Bodil Nordjore sa. Foto: Rune Ottarsen
Alle fulgte nøye med hva kursholder Bodil Nordjore sa. Foto: Rune Ottarsen

Men, tross mye fliring var det et konsentrert gjeng som lyttet andektig til hva Nordjore hadde å lære bort om hvordan bake fem forskjellige typer lefser. Med stor kjærlighet til lefsa og tradisjonene viste hun detaljer og teknikker.

Bodil Nordjore forklarer og inspirerer. Foto: Rune Ottarsen
Bodil Nordjore forklarer og inspirerer. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg tror ikke det fins matemner som har så mye kjærlighet og omsorg, kunnskap, prestisje og ære og berømmelse i seg som den ene leiven. Det skal være passe med mel, den skal være lys, den skal være tynn, den skal være rett kjevla, perfekt stekt og rett smurt , forklarer Nordjore.

Selv med flere godt erfarne rundt bakstebordet møtte hun bare ydmykhet og lærevillighet.

– Det er veldig moro. De er veldig takknemlige. Jeg føler meg kjempepriveligert, for de er så lærevillige. De vil lære alt og litt til, også vil de erfare. Også vil de skjønne hvorfor de gjør som de gjør; at det ene fører til det andre. Det er så moro når de er så interesserte og flinke som disse er, skryter Nordjore.

Ingvild Meling Havnes hadde null erfaring med lefsebaking før hun begynte på kurset. Foto: Rune Ottarsen
Ingvild Meling Havnes hadde null erfaring med lefsebaking før hun begynte på kurset. Foto: Rune Ottarsen

Enkelte av deltakerne hadde null erfaring med lefsebaking, slik som Ingvild Meling Havnes. Hun kaller kursholder Bodil Nordjore for Ivar Aasen av lefsene. I likhet med Aasen har Nordjore reist rundt i landet for å finne tradisjonene og særegenhetene. Aasen var aldri i Nord-Norge, mens Nordjore har vært aktiv i nord.

– Jeg har aldri lært å lage lefser og hadde ikke peiling på hvordan lage ei lefse, forklarer Havnes, som opprinnelig er fra Spjelkavik utenfor Ålesund.

Lefsa skal være så tynn at du skal kunne lese avisa gjennom. Foto: Rune Ottarsen
Lefsa skal være så tynn at du skal kunne lese avisa gjennom. Foto: Rune Ottarsen

– Det er veldig gøy med fine, morsomme og sprudlende damer som har mye liv og ironi, og mye kunnskap. Vi lærer alle mye av Bodil om hvordan vi virkelig skal få det det til, men det er også mye å lære av de andre som kommer fra fjordene rundt omkring på Senja også

Sylvi Granheim liker at tradisjoner blir lært videre til nye generasjoner. Foto: Rune Ottarsen
Sylvi Granheim liker at tradisjoner blir lært videre til nye generasjoner. Foto: Rune Ottarsen

Det var ikke bare kursdeltakere fra Senja. Sylvi Granheim og venninner hadde tatt turen fra Bardufoss.

– Det er for å friske opp litt og lære noen triks, som jeg kanskje kan føre videre til nye generasjoner. Det å føre videre en bakstetradisjon er viktig. Jeg har lært litt av mi bestemor som jeg kan føre videre til mine barn. Også er det jo artig å lære mer sjøl. Mye godt humør her. Dette er kjempeartig, Sylvi Granheim.

Aktivitet rundt bakstebordet. Foto: Rune Ottarsen
Aktivitet rundt bakstebordet. Foto: Rune Ottarsen

Søndag var det flatbrød, mens neste år på denne tida blir det pølsekurs med Bodil Nordjore. Hun kommer gjerne tilbake til Senja Matstudio, som hun gjerne skryter av:

– Nydelig! Helt utrolig at de har greid det, for det er mye hardt arbeid og kostnadskrevende det de har bygget, men du verden for en arena, sier Nordjore.

Også Ingvild Meling Havnes skryter av konseptet til Senja Matstudio, samtidig som hun peker på et par vesentlige ting.

– Et fantastisk konsept! Jeg synes det er veldig gledelig at det er kommet et sted på Senja som kan samle folk rundt maten, ikke bare et måltid, men det at vi lager maten sjøl og smaker på maten underveis. Og det beste av alt er at de som er her i dag er lokale. Det er ikke turister som kommer fra hele verden eller hele Norge, men lokale som kan dra nytte av det nye tilbudet på Senja. Det synes jeg er kjempekoselig, poengterer Havnes.

En kopi av Senja, sånn cirka. Foto: Rune Ottarsen
En kopi av Senja, sånn cirka. Foto: Rune Ottarsen

Kvalitet hele veien

Hatten av for Frode Larsen, Kor Flott, Sørreisa Mannskor, bandet og dirigent Oskar Larsen, og hatten på for Leonard Cohen. 

Mange kvaliteter var satt sammen til en helhet fredag kveld i Stonglandet kirke. Mye av kvaliteten var skapt lang tid i forveien i form av særdeles gode tekster og melodier. Musikalske poeter som Leonard Cohen, Paul Simon, Ray Davies, Anne Grete Preus, Helge Stangnes, Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius ga et solid fundament. Med Frode Larsen sin fløyelsrøst er det bare å bygge arrangementer rundt hans tolkninger.

Solist Frode Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor. Foto: Rune Ottarsen
Solist Frode Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor. Foto: Rune Ottarsen

Vokalist Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor i ryggen var en perfekt miks denne kvelden; ikke for mye, ikke for lite. Her har dirigent Oskar Larsen gjort en fenomenal jobb. Det var ingen avanserte arrangementer og finurlige detaljer, men stemmer plassert på riktige plasser, fine oppbygninger og forsterkninger.

Hatten på for Leonard Cohen. Foto: Rune Ottarsen
Hatten på for Leonard Cohen. Foto: Rune Ottarsen

Et allsidig repertoar som kledde den intime kirka veldig godt med rolig start og endte opp i et engelsk/amerikansk 60-talls popeventyr med “A Whiter Shade of Pale”, “Sunny Afternoon” og “Mrs Robinson”. Bengt Karlsen leverte lekent og solid orgel- og pianospill på høyt nivå og gitarist Trond Lande sine soloer var vakre og elegante. Disse to musikerne sammen med bassist Steve Andrews og trommis Haavar Sandnes var med på å kvalitetssikre produksjonen.

Fin stemning i ei fullstappa kirke. Foto: Rune Ottarsen
Fin stemning i ei fullstappa kirke. Foto: Rune Ottarsen

Lyden var veldig god denne kvelden; alle stemmer og instrumenter utfylte hverandre og styrket hverandre, det mektige koret overdøvde aldri solisten og ga en ekstra dimensjon til Larsens stemme. Å bruke Sigurd Mørkved var et veldig godt valg, særlig når kvaliteten som leveres fra scenen er så god og fortjente profesjonell lydproduksjon.

Stor sangglede hos koristene. Foto: Rune Ottarsen
Stor sangglede hos koristene og dirigent Oskar Larsen. . Foto: Rune Ottarsen

Og bare så det er nevnt: Sangene som ble levert uten solist holdt absolutt nivået. Smilene satt løst og det var tydelig at koristene koste seg i den fullstappa kirka på Stonglandseidet. Ekstranummeret var selvfølgelig en hyllest til Leonard Cohen, med solist Larsen og bandmedlemmer i type hatter som var Cohens varemerke. Takk skal dere ha for at dere liker å synge og spille! En eventyrlig aften i ei eventyrlig helg.

Jobbe for Verdens beste festival?

– Det er jo verdens beste festival, flirer hun hjertelig. Det er lov å være inhabil når det gjelder sin egen jobb, sånn er det bare. 

Daglig leder i Kalottspel tar ett års pause fra midten av januar og har behov for en dyktig erstatter.

Nina Fjeldet tar ett års permisjon fra jobben som daglig leder i Kalottspel. Foto: Rune Ottarsen
Nina Fjeldet tar ett års permisjon fra jobben som daglig leder i Kalottspel. Foto: Rune Ottarsen

– Hvilke kvaliteter bør riktig person ha?

– Å være en positivt innstilt person som er glad i å jobbe med folk, som er glad i å ta i et tak og kan jobbe selvstendig, og som liker å være kreativ og skape ting, oppsummerer daglig leder i Kalottspel, Nina Fjeldet.

Kartellet har utgångspunkt i Kalottspel. Fra venstre: Nils Foshaug, Lars Frihetsli, Ådne Kolbjørnshus, Sigurd Heide og Inge Martin Helgesen. Foto: Rune Ottarsen
Kartellet har utgångspunkt i Kalottspel. Fra venstre: Nils Foshaug, Lars Frihetsli, Ådne Kolbjørnshus, Sigurd Heide og Inge Martin Helgesen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er en utrolig spennende og interessant jobb. Kalottspel er artig, givende og spennende å jobbe med. Jeg håper noen ønsker å bruke et år til å utvikle seg selv og festivalen, fortsetter hun.

Fjeldet har vært leder i underkant av to år og har stortrivdes i jobben. Hun ser på Kalottspel som en viktig kulturaktør i regionen.

– Det er jo verdens fineste festival. Jeg synes Kalottspel gjør mye viktig arbeid i en region hvor Kalottspel er den største arrangøren innen vår sjanger. Dette er en utrolig mulighet for å påvirke kulturtilbudene i Målselv; alt fra å arrangere kurs for unger til å arrangere konserter på en stor festival, forteller hun.

Stjernelag. Kalottspel 2014 med Lena Jinnegren, Tonje Unstad, Anne Nymo Trulsen og Heidi Solheim med musikerne Ragnhild Furebotten, Kjetil Dalland, Ole Jakob Larsen, Espen Elverum Jakobsen og Tore Bruvoll. Foto: Rune Ottarsen
Stjernelag. Kalottspel 2014 med Lena Jinnegren, Tonje Unstad, Anne Nymo Trulsen og Heidi Solheim med musikerne Ragnhild Furebotten, Kjetil Dalland, Ole Jakob Larsen, Espen Elverum Jakobsen og Tore Bruvoll. Foto: Rune Ottarsen

Kalottspel arrangeres i august og bookingen er allerede startet, men Fjeldet tror det vil være mulig for den nye lederen til å påvirke i en viss grad. Hun ser positivt på nye ideer og tanker i en festival som er i stadig utvikling.

– En del av festivalen er lagt, og så vil det bli en del muligheter for å påvirke. Det vil være å ta over et delvis dekket bord og så få muligheten til å velge fargene på serviettene Vi har jo et løp og en plan for festivalen, og en leder må jo ivareta festivalen slik som den er, men vi er jo i utvikling, forklarer Fjeldet.

Selv om lederen er den eneste ansatte i Kalottspel har lederen et arbeidende styre i ryggen og Fjeldet går god for god drahjelp under gjennomføring av selve festivalen.

Gode hjelpere. Kalottspel har mange engasjerte ildsjeler. For eksempel disse fire. Fra venstre: Terje Foshaug, Marte Frihetsli, Inge Martin Helgesen og Ragnhild Furebotten. Foto: Rune Ottarsen
Gode hjelpere. Kalottspel har mange engasjerte ildsjeler. For eksempel disse fire. Fra venstre: Terje Foshaug, Marte Frihetsli, Inge Martin Helgesen og Ragnhild Furebotten. Foto: Rune Ottarsen

– Lederen er avhengig av å kunne jobbe selvstendig som den eneste ansatte, men vi har et arbeidene styre som bidrar. Under festivalen og arrangementer er det en frivillig stab som er helt fantastiske og under festivalen er flere roller dekket og det er flere kolleger å jobbe med, lover Fjeldet.

Selve kontoret er i et kontorfellesskap på Høgtun med blant annet Folkemusikk Nord og landsdelsmusikerne. Kalottspel arrangerer også enkeltkonserter gjennom hele året. Stillingen er 50 prosent med søknadsfrist 25.november.

Lokale på lokalet del 2: Coast to Coast fra “Brøyt i vei”

I år er det 21 år siden kompisene Ove Strand, Martin Storvig, Svein Gunnar Wilsgård og Raymond Strand spilte sammen i Highway Express, mens de tre første spilte i det originale Coast to Coast tidlig på 1990-tallet.
– Bandet skulle opp og gå uansett, men planene ble kraftig framskyndet av NRK, avslører Raymond.

Lydprøve. Fra venstre: Martin Storvig, Raymond Strand, Svein Gunnar Wilsgård, Kay Martin Seglsten og Ove Strand. Foto: Rune Ottarsen
Lydprøve. Fra venstre: Martin Storvig, Raymond Strand, Svein Gunnar Wilsgård, Kay Martin Seglsten og Ove Strand. Foto: Rune Ottarsen

– Det var ikke helt bestemt når, men interessen var absolutt tilstede for å spille igjen. NRK tok tak i de ideene vi hadde og pushet på fordi de så at dette kunne bli enda mer underholdning. Det ga en ekstra stressfaktor å få tak i resten av medlemmene mye raskere enn planlagt, forklarer Raymond.

De trengte ny vokalist og Kay Martin Seglsten ble med like før innspillingene “Brøyt i vei” startet vinteren 2015.
Mens de andre medlemmene fremdeles bodde på Senja var Martin flyttet til Harstad.

– Vi øvde bare et par korte ettermiddager før TV-greia, forteller Martin.

Coast to Coast. Fra venstre: Martin Storvig, Ove Strand, Raymond Strand og Kay Martin Seglsten. Foto: Rune Ottarsen
Coast to Coast. Fra venstre: Martin Storvig, Ove Strand, Raymond Strand og Kay Martin Seglsten. Foto: Rune Ottarsen

Da bandet begynte å spille konserter i vår fikk folk sjokk over at de var så mye bedre “live” enn på TV.

– Opptreden i “Brøyt i vei” var sånn passelig. Sjokket ble stort for de som kun hadde sett oss på NRK, for vi hadde jo øvd ett år til, smiler Raymond.

Etter “Brøyt i vei” var ferdig og de hadde stresset seg gjennom den spillingen så har de øvd ganske hardt og målrettet, kjøpt buss og mer utstyr. For Ove og de andre som ikke hadde spilt på 2o år var det stort å stable i hop gamlebandet.

– Det var ualminnelig stort, for vi har pratet om det i 20 år. Vi har vært spredt for alle vinder, så det har vært vanskelig å få til før nå. Det er ikke alle forunt å få spille i et band med fem mann og kunne gjøre det som er artig og når vi sjøl har tid og lyst. Da det tross alt ble noe av dette så er alle gira på å få det til, men alle er ofte opptatt på en eller annen måte. Vi må bare ta det nå som vi er populær, flirer Ove.

– Var det godt å ta fram trommestikkene igjen?

– Jeg har hatt dem framme stort sett hele tida og trommesettet har stått opprigget heime i kjelleren. Jeg har slamra og slått litt for meg sjøl, men å spille med gutta er tingen. Det er ikkje artig å sitte aleine og spille. Det er jo en sosial og artig hobby å ha, så dette var et bra sjakktrekk, svarer Svein Gunnar.

Oppvarmingsband. De har ikke oppvarmingsband så de må bruke ovnen.
Oppvarmingsband. De har ikke oppvarmingsband så de må bruke ovnen. Foto: Rune Ottarsen

De har ikke vanskelig for å få spillejobber og hadde de bare hatt tid så kunne de gjort mange flere konserter. En periode har de spilt annenhver helg. Denne helga var de samlet på Gibostad for å spille på pubkveld på brygga bak Gammelbutikken. Kay Martin var tidligere vokalist i Blindfold. Å spille med folk som er over 15 år eldre er litt annerledes, litt mer kos.

– Det er roligere, ikke så mye hopping og springing på scenen. Vi er ikke like tekniske som Blindfold og må nedskalere det litt. I Blindfold var det fire timer opprigging før lydprøve og konsert, og to timer nedrigging. Her tar det vanligvis en time å rigge opp, smiler Kay Martin.

Dans på lokalet. Foto: Rune Ottarsen
Dans på lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Musikken er hørbar og dansbar og gjestene på brygga er aktive på dansegolvet helt fra starten, men både Kay Martin og Martin skulle gjerne hatt litt tøffere repertoar.

– Jeg liker sanger med mer fart, slik som AC/DC, og blir ikke like utfordret som før, forteller vokalisten.

– Vi har mange gamle travere. Det jeg hører på er steinhardt. Judas Priest er favoritten, men de passer litt dårlig på lokalet, sier Martin.

Martin tar gjerne hurtigbåten fra Harstad for å spille i Coast to Coast.

– Det er for skøy; artig og sosialt. Vi treffes for å være sosial ilag. Det er en stor del av det. Selvfølgelig artig å dra rundt og spille og her i omegn er det en del kjentfolk som jeg ikke ser så ofte, forklarer den utflyttede gryllefjæringen.

På Gibostad var det mer enn bare kjentfolk. Klokka kvart over elleve var det ganske fullt nede på det trivelige bryggelokalet.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Dugnadsånden lever!

Speilblankt hav med nydelige symmetriske speilinger av fjell og skog. En fred og ro som gjør at mange velger å stoppe for å grille eller å fiske med stang fra fjæra. På dette stedet skal det legges til rette for fiske fra rullestol.

Nydelig utsikt. Foto: Rune Ottarsen
Nydelig utsikt. Foto: Rune Ottarsen

Det er Botnhamn Grendeutvalg som ønsker å gjøre området om til en liten oase med pir, gapahuk, grill og platting med paviljong. De har fått tillatelse fra Statens Vegvesen til prosjektet, men for å få godkjent avkjøringen må de gjøre den trafikksikker.

Knut Salomonsen og Runar Renland Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Salomonsen og Runar Renland Johansen. Foto: Rune Ottarsen

De rensker opp og fjerner trær og busker for å gi fri sikt 100 meter hver vei siden det er en åttisone. Avkjøringen ligger mellom Fjordbotn Camping og Botnhamnkrysset i Storvika i Stønnesbotn.

– Vi skal tilrettelegge for turister, befolkninga i nærområdet og rullestolbrukere, slik at alle kan bruke plassen, forteller grendeutvalgsleder Evy Lind.

Alt gjøres på dugnad. Foto: Rune Ottarsen
Alt gjøres på dugnad. Foto: Rune Ottarsen

Etter tre kvelder med dugnad har de allerede fjernet mye av skogen.

– Folk i Botnhamn er flinke til å stille opp på dugnad. Dette er tredje dagen, fortsetter Lind.

Noen av dugnadsgjengen. Fra venstre: Gunnar Lind, Sebastian Rydningen, Runar Renland Johansen, Tom Sørum, Evy Lind og Knut Salomonsen. Foto: Rune Ottarsen
Noen av dugnadsgjengen. Fra venstre: Gunnar Lind, Sebastian Rydningen, Runar Renland Johansen, Tom Sørum, Evy Lind og Knut Salomonsen. Foto: Rune Ottarsen

Grendeutvalget har ennå ikke startet arbeidet med å skaffe midler. Ganske så effektivt har de gått igang med ryddejobben og har tro på at det er lettere å skaffe midler til gapahuk, pir og paviljong med et tilrettelagt område.

Vi har tro på dette og håper i løpet av vinteren å få på plass midler til dette. Vi skal søke om midler, men en annen ting om vi får, forklarer Lind.

Her skal det komme en pir for rullestolbrukere. Foto: Rune Ottarsen
Her skal det komme en pir for rullestolbrukere. Foto: Rune Ottarsen

– Nyansene er krydderet i språket

– Det er Arvid Hanssen og Helge Stangnes som er høvdingene. Alle ære til det de har gjort, sier Tove Karoline Knutsen.

Det formelig duftet dialekt inne på Mefjord Brygge tidlig lørdag kveld. Ivrige diskusjoner og stort engasjement etter to dagers seminar som la grunnsteinene for et “gramatisk “ steg innen senjadialektene. Senjamållagets ettårsjubileum ble avsluttet med Tove Karoline Knutsen og Erling Stangnes som bidro med tekster av Arvid Hanssen, Helge Stangnes og Knutsen selv.

De to var tydelige på at skal dialektene bestå så må de også forandres og utvikles.

– Språk må få utvikle seg. For å få sagt det du skal må du ta hele språket, i alle nyanser, i bruk. Vi har et utrolig rikt språk med nyanser som har gått tapt der språk har blitt uniformert. Språk som ikke utvikler seg dør ut, påpeker Stangnes.

Erling og Helge Stangnes
Erling og Helge Stangnes

Dialektbevissthet

– Språket er ikke statisk. Mange unge reiser bort og blir farget av andre dialekter og tar med seg forandringer hjem. Hvis jeg prøvde å analysere min egen dialekt er den nok farget av alle stedene jeg har bodd, i likhet med de fleste andre, forklarer Knutsen.

Tove Karoline Knutsen
Tove Karoline Knutsen

– Dialekt er hverdagsspråk som er ganglig i alle sammenhenger og det er viktig å være dialektbevisst. Jeg tar vare på vendinger og begreper jeg synes er gode: Malabarisk er et godt ord, et ord med musikk. Maroder er et godt forklarende ord. Ordene vokser ut fra behov, et behov for å forklare nyanser, fortsetter visesanger Knutsen.

Underfundighet

Stangnes framhever den tryggheten det er å ha vokst opp med en dialekt og kjenne alle dens humørsvingninger.

– Dialekten er det opprinnelige språket og talemålet. Det er fint å ha vokst opp med den og kjenne alle nyansene, det som er krydderet i språket, forklarer Stangnes.

Erling Stangnes
Erling Stangnes

Som framfører av storebror Helge Stangnes sine tekster får han virkelig bruke krydderet som ligger i senjadialekt.

– Tekstene hans inneholder mange underfundigheter hvor du må vite og skjønne hva som ligger under. Jeg merker godt når publikum skjønner nyanser og antydninger. Da er det fint å stå på scenen, smiler Stangnes.

 

Variasjonene

Senjadialekten har mange lokale variasjoner, slik som pronomenet æ, e, æg og deg. Ord som er nærliggende nok til å bli forstått. Stangnes, som er fra Stonglandet, rodde med en båt fra Sifjord og viser to eksempler på små variasjoner.

– Det var litt spesielt å høre enkelte ord som skilte seg ut: Hovve i stedet for haue, og lenkja der vi sier lenka, forteller han.

Tove Karoline Knutsen har gjort karriere på å tonesette diktene til Arvid Hanssen og føler seg beæret over å ha vært med på å viderebringe hans ord og bruk av dialekt.

-Jeg har vært så heldig å få bruke dialekt i sang og bringe det bredt ut til nasjonen på et tidspunkt da nordnorsk var godtatt og regnet som flott og storartet, forklarer Knutsen.

dsc_6297

Språklige innovatører

Ridende på den nordnorske visebølgen på 1970-tallet var det lett å få vind i seilene. Hun nevner Ola og Kari Bremnes, Halvdan Sivertsen, Nordnorsk Visegruppe, Jack Berntsen, Terje Nilsen og Trygve Hoff som de kanskje viktigste. Også kom band som Unit Five og Zoo med pop på nordnorsk.

– De var nordnorske artister som slo an over hele landet og klarte å løfte dialektene, og for meg senjadialekt gjennom Arvid Hanssen sine tekster. Jeg er glad for å komme ut som artist på et tidspunkt da synet på dialekter var forandret, og jeg er stolt av å ha vært med på å forandre språkhistorien. Jeg har glede i å ha vært blant de første som med gode tekster fremmet det naturlige språket vårt. Vi som turte å stå fram med dette var banebrytere og språklige innovatører, smiler Knutsen.