Category Archives: Portrett

Hyllest til poeten

Du har sikkert hørt “Hortensia”, “Vise om vintersolkverv” og “Kjøssekurset”. Dette er dikt av Helge Stangnes (82), som har fått egne bein å stå på og vandret videre i mer musikalske former.

Nå har koret “Kor Flott” fra Helge Stangnes (82) sine heimtrakter på Stonglandet på Senja fylt en hel konsert med hans tekster. Det ble en fullstendig overlegen heimeseier med på kul på veggene på Senja Fjordhotell.

– Det sies at ingen blir profet i eget land, men jeg har i alle fall opplevd det alle skribenter kan ønske seg, nemlig å bli poet i egen bygd. Dette var en fin opplevelse, kommenterer Stangnes, til stor applaus fra publikum og Kor Flott, før siste sang av konserten.

Helge Stangnes tar imot hyllesten fra Kor Flott og 160 publikummere. Foto: Rune Ottarsen

Som en av norges mestselgende lyrikere og den absolutt mestselgende nordnorske lyriker, virker det som Helge Stangnes har truffet en nerve, og trykket på noen følelsesknapper med humor, satire, alvor, beskrivelser og dybde hos det norske folk. Stangnes er rørt over at så mange av hans dikt har truffet leserne, og forteller at han har sett hardbarka karer ta til tårene under hans høytlesninger.

– Det er jo liksom mine barn dette, og det som er interessant for meg er jo det andre finner i dem. Det er jo en veldig fin opplevelse at folk, som jeg fakstisk ikke kjenner, forteller at det diktet har de funnet noe i. Når folk blir så berørt av ting jeg har skrevet at de enten gapskratter eller tar til tårene, da har jeg oppnådd noe som jeg kanskje ikke hadde tenkt. Jeg skriver ut fra meg sjøl og min egen opplevelse av humor og alvor. Det er klart det er en tilfredsstillelse at noen av disse tekstene skal overleve meg og bli brukt etter at jeg takker av, sier dikteren beskjedent.

– Hekla Stålstrenga, Boknakaran og Moddi med flere bruker dine tekster.

– Jeg er ikke ute etter PR, men jeg synes det er artig at sånne grupper tar fatt i det, for de rekker ut til et langt større publikum. Jeg er en av de heldige som har nådd ut til et publikum uten å ha lagt an på å bli populær. Det er artig å oppleve at folk langt sør i landet leser bøkene. Jeg har vært heldig at bøkene mine har spredd seg langs kysten, der det drives fiske, og der livet er som et speilbilde av det som skildres i versene mine.

“Hortensia” framføres med antrekk. Foto: Rune Ottarsen

– Du er en kulturbærer av den gamle kulturen. Er det bevisst, eller blir det bare slik på grunn av din generasjon?

– Det har vel lett for å bli sånn at man skriver fra sin egen oppvekst og miljø. Jeg skriver om en kultur som jeg har opplevd, men som er på vei ut av bruk. For eksempel diktet om å ligge på høylasset og kjenne lukta av soltørket høy, så skjer jo ikke det lenger. Nå er det silo og traktoregg. På en måte er det vemodig, men det er jo tidens gang. Jeg håper at noe av det jeg har skrevet skal ha såpass bruksverdi, altså allmenn verdi, at det vil overleve meg. Det som Hekla Stålstrenga synger om vintersolkverv, som jo er allmennmenneskelige følelser, som speiles i den type tekst, og Moddi leter etter ting som får gjenklang hos han.

Vise ved vintersolkverv, andre vers: “Så kom og vær nær meg – vær sol i desember når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn, førr året må følle sin kurs og kalender og stian blir tungtrødd når lyset førrsvinn. Men hold meg i handa og lær meg å vente på solkvervingstimen då allting skal snu. I mørketidslyset e varme å hente førr den som har mot tell å trosse og tru.”

– Musikere tonesetter diktene dine, men de er jo på en måte allerede tonesatt, for de flyter veldig fint musikalsk. Er du musikalsk? Ligger det i blodet ditt at diktene blir musikalske?

– Jeg har også laget melodier til tekster, men jeg har stort sett overlatt det til andre, og kun jobbet med ord. Jeg har fått kommentarer fra folk om at det er lett å lage melodier til mine tekster, for de er såpass rytmisk, og har enderim, så når du har laget melodi til et vers så er du nærmest ferdig, konkluderer Stangnes.

Helge Stangnes får gode tilbakemeldinger på sin poesi. Foto: Rune Ottarsen

Hekla Stålstrenga har valgt å bruke flere av Stangnes sine tekster, og Tore Bruvoll, som har tonesatt blant annet “Vise om vintersolkverv”, er ikke i tvil om hvorfor.

– De er ekstremt musikalske, og roper liksom etter musikk, for melodiene ligger ferdig inni der. Så det er veldig takknemlige tekster å lage musikk til. Også tematisk og innholdsmessig så skriver han om ting som kler oss. Han skriver veldig nordnorsk, uten at det blir sånn “sjarken i fjæra-poesi”. Også synes jeg at det alltid er flere lag, der han bruker, for eksempel, bilder fra nordnorsk natur, men så ligger det på en måte en annen historie under, og det appellerer til meg, forklarer Bruvoll.

Boknakaran med gode sterke tekstforfattere, som Malvin Skulbru, Ragnar Olsen og avdøde Jan Arvid Johansen, har likevel valgt å føre mange av Stangnes sin tekster fra ord, til musikk og scene.

– Det henger sammen med form og innhold i tekstene. De handler om ting som fenger folk, og er godt skrevet med gode observasjoner av alt fra kjærlighetsliv, naturskildringer og årstider til humoristiske fortellinger. Hele spekteret, som gjør at en visesanger har lyst til å formidle det. Også er de så sangbare, så rytmiske og perfekt avstemt til rytmikken, som innbyr til å sette melodi til. For en som er har et talent for det, som for eksempel han Jan Arvid (Johansen), så var dette et utømmelig skattkammer, forteller Olsen.

Fullpakka på Senja Fjordhotell med 160 tilskuere. Foto: Rune Ottarsen

Pål Moddi Knutsen har også brukt flere tekster fra Stangnes, og ser det samme som Bruvoll og Olsen.

– Det er rim og rytme som overgår de fleste, som gjør det lett for alle å lese og synge. Han kaller det for brukspoesi, for han vil lage poesi som skal bli brukt av andre. Han er genuint interessert i å kommunisere og en enorm autoritet som formidler, så du forstår hva du leser når du leser diktene hans, forteller Knutsen.

Diktet “Fromt ønske” underbygger Knutsens framstilling av Stangnes sin formidlingsevne: “ Au!!!! Han inderlig steiki og galvanisere! Med grovsalt og grakse han inseminere den gammelsjur-tykjen som stelte det så at eg trefte førkjært og slo naggel´n blå.”

Helge Stangnes på Senja Fjordhotell. Foto: Rune Ottarsen
Helge Stangnes takkes av dirigent Oskar Larsen. Foto: Rune Ottarsen

Kinosjef og filmelsker – en fin kombinasjon

Kinosjef Kay Erling Ludvigsen er en filmelsker som også elsker de enkle og overfladiske filmene. Men de får aldri samme status som klassikerne. 

– Film har mange bruksområder. Film kan brukes til å skildre dype, alvorlige følelser; fine, flotte følelser eller tunge, mørke følelser, forteller kinosjef ved Finnsnes Kino, Kay Erling Ludvigsen.

– Ellers så kan film brukes til å få en velfortjent pause fra hverdagen, og synke ned i stolen eller sofaen og bare kose seg. Jeg kan se en helt ubrukelig amerikansk komedie, hvis det er det jeg har lyst å se.

– Er det deilig å se en film “uten mening”?

– Jeg tenker at du må se en film for det den er. Det vil si at jeg kan slappe av og kose meg til “Die Hard” og sette pris på den. Jeg kan også se en dramatisk film om en middelaldrende kvinne på TIFF (Tromsø Internasjonale filmfestival) og kose meg like masse. Det er alt til si tid.

– Hva kjennetegner en skikkelig god film, en klassiker?

– En film du ikke klarer å glemme, som ikke slipper taket i deg og som du jevnlig er nødt å komme tilbake til.

– Hver eneste høst seg jeg Gudfaren-trilogien. Det er klassikere for meg. Det er filmer som har absolutt alt; spenning, intriger, kjærlighet. Og de har mange karakterer som gjør dypt inntrykk på meg med sterke skuespillerprestasjoner. Det er noe med de personlighetene, slik som Michael Corleone, som fascinerer folk.

– Og på toppen av det er det filmingen, musikken og den stemningen som Coppola klarer å skape. Alt dette smeltet sammen og det ble helt fantastisk filmer.

– Hva kommer det av at i Norge er klassikerne filmer av typen Fjols til fjells og Tante Pose?

– Vi har aldri tatt norsk film alvorlig. De norske komediene var aldri ment å være alvorlig, så de ble akseptert. Det tok lang tid før det norske folk omfavnet de seriøse norske filmene.

Kay Erling Ludvigsen liker seg å mye film. Foto: Rune Ottarsen

Ludvigsen går gjennom 1970- og 1980-tallet med regisører som Wam og Vennerød og Vibeke Løkkeberg, som bommet på det norske publikummet.

– Vi hadde en periode med regisører som var inspirert av fransk og spansk film, men det ble fransk og spansk film på norsk, og det traff ikke publikum. For min del var de første norske filmene som traff meg laget av Pål Sletaune, som midt på 1990-tallet laget “Amatørene” og “Budbringeren”. Disse filmene ble gjort så norsk som mulig. “Budbringeren” er ei nitrist skildring av det norske postvesenet, og det traff publikum.

Internett er et godt verktøy for å finne ut hvilke filmer han vil vise i Finnsnes Kino. Foto: Rune Ottarsen

– Velger du kinofilmer ut fra at du må ha et visst antall innenfor spesielle sjangere innenfor en periode?

– Jeg har eksperimentert ganske mye med programmet og det er ikke lett å bli klok på hva folk vil ha, og ikke vil ha. Det er seks til ti premierefilmer er tilgjengelige hver helg og vi har ikke kapasitet til å vise alle. Vi må alltid ha en god barne/familiefilm på programmet og en god ungdoms/voksenfilm. Den største gruppa har vært barnefamilier. Den neste gruppa var de mellom 14 og 26 år.

I februar kommer Amundsen. Foto: Rune Ottarsen

– De siste par årene har vi fått flere voksne og det har blitt større bredde. Jeg klarer ikke å tegne den gjennomsnittlige kinogåer lenger.

– Seniorkino har slått an. Hvilken opplevelse har du av de kinogjengerne?

– Det er en annen type pensjonister vi har i dag. De er mye mer aktiv og har god helse, er kulturinteresserte. I starten var jeg forsiktig, slik at det ikke skulle bli for drøyt. Nå er jeg nesten ikke redd for noe og lurer på hva jeg skal utfordre dem med neste måned. De syntes for eksempel “Skjelvet” var kjempetøft. Vi skal ikke undervurdere dem, det har jeg skjønt.

Livsverket har gitt 40 år gode år

– Det viktigste er ikke at de skal bli store kunstnere, men at de blir duganes mennesker som tør å være seg sjøl resten av livet. Derfor er kulturskolen ei god utdanning, oppsummerer Oskar Larsen (62), etter 40 år som rektor i Sørreisa Kulturskole.

Oskar Larsen, har vært rektor siden første august 1978, like lenge som Sørreisa Kulturskole har eksistert. Larsen tok eksamen ved Musikkonservatoriet 7.juni 1978 og ble tilsatt som rektor samme dag.

Første august startet jobben og han tok tak i de miljøene som allerede eksisterte og ansatte lærere han fant lokalt. 21.september i år var det 40 år siden første undervisningsdag og antallet elever det første året var nesten 80.

– Jeg var 22 år og kjempeglad for å komme hjem igjen og begynne å jobbe. Jeg stilte med helt blanke ark, og hadde ingen forutsetninger: Hva er en kulturskole? Vi bygget gradvis opp til å bli en kjempestor kulturskole, og jeg vil påstå: Kjempegod! Vi lå på 190 elever, og et utrolig nivå. Det var sånn trøkk i bygda.

Kulturelt knutepunkt

Kultur ble et satsingsområde for Sørreisa kommune, og 20 til 30 år etter oppstart var Sørreisa kulturskole inne i sin glansperiode med nesten 200 elever innen musikk, dans, drama og film. Mange fortsatte med kultur inn i voksenlivet og skapte seg levebrød. Kulturskolens arbeid bar frukter på flere plan.

– Vi merket at ungdommene ble trygge på seg sjøl og at ungdommene fra Sørreisa gjorde seg bemerket.. Vi kunne se det på videregående skoler. År etter år med russepresidenter og i russestyrer. Det var elever som hadde lært seg å tørre stå fram og stole på seg sjøl. Det får du gjennom alt som en god kulturskole kan gi. Tryggheten i å stå fram og tørre er utrolig viktig for unger og ungdommer, opplyser Larsen.

Kulturskolen arrangerte LiveZone. Det kom band fra Balsfjord i nord til Evenes i sør.

– Den massesuggesjon og denne iveren etter å spille og se og høre. Vi hadde seks,sju slike arrangementer i året. Kjempe, kjempe, kjempe flott!

Politikken

– Hvordan var det å stå midt oppi det?

– Det var fantastisk å se den myldringen av unger og ungdommer som kom og trøkka på og hadde det fint. Filmframvisning, bildeutstilling og konserter. Det var ei fantastisk fin tid. Vi fikk utvidet tilbudene og fikk drive som en kulturskole, og ikke bare som en musikkskole.

Men så snudde det, og elevtallet gikk fra 170 ene høsten til 38 den neste.

– Hva skjedde?

– På budsjettmøte i 2007 var det ei politisk gruppering som fant ut at: Nei, nå har kulturskolen vokst seg stor nok. Nå må vi prioritere annerledes. Kulturbudsjettet ble redusert med halvannen million kroner og kulturskolen fikk halvert budsjettet. Det var et politisk kjør jeg i ettertid har kalt en tragedie for Sørreisa. De ruinerte alt. Et knips å legge ned, og 10-15 år å bygge opp igjen, sier rektoren oppgitt.

Hjertet i Sørreisa

Det som var bygget opp på systemnivå ble stående; paraplyorganisasjonen Sørreisa Sang- og Musikkråd, som samler og organiserer de musikalske foreningene i kommunen.

– Hjertet i Sørreisa, føler jeg, er et veldig godt og aktivt foreningsliv, som ivaretar alle aldersgrupper, og som etter hvert har fått en god evne til å jobbe ilag. Det er noe jeg tror har kjempestor betydning for Sørreisabygda og Sørreisa kommune.

-Kultuskolen sin kompetanse er inne i så mange ledd og uten det hadde systemet blitt svekket masse. Det er viktig å bruke de ressurspersonene som finnes innenfor de forskjellige områdene. Det har utviklet seg mye i antall foreninger, men samtidig er vi i en situasjon der rekrutteringen ikke er særlig stor, særlig til voksenaktiviteter.

Innenfor sang og musikk har Sørreisa trekkspillklubb, danseband, bluesband, korps og kor. Hver uke er det seks ulike grupperinger som ikke tilhører kulturskolen som øver i lokalene, mens korpsene øver på Sørreisa Sentralskole.

– Vi har et system jeg synes vi skal være stolte av. Vi legger til rette for øvingsrom i kulturskolen. Værsågod, kom og øv. Det fungerer kjempegodt.

Korps

Samarbeidet mellom korps og kulturskole er sterkt. 20 stykker fra kulturskolen er med i aspirantkorpset. Skolekorpset og voksenkorpset kjøper dirigenttjenester hos kulturskolen, som skaper heltidsstillinger for lærere.

– Sørreisa har en sterk tradisjon i korpsbevegelsen, og kulturskolen kan trekke veksel på samspilloppdrag. All aspirantopplæring til skolekorpset skjer i kulturskolen. Alle som vil begynne i skolekorpset er nødt å begynne i kulturskolen. Og 90 prosent av skolekorpset er i kulturskolen og da er det en kjempestyrke for skolekorpset at vi i kulturskolen har holdt de faglig oppdatert. Vi kan lære dem tekniske detaljer på instrumentet som en dirigent ikke får tid til.

– Hvordan er det å møte igjen elever som voksne og etter hvert godt voksne?

– Det kommer tilbakemeldinger om den fine tida de hadde, og det er en kjempegod følelse.

40 år er ganske lenge

Våren 2019 avslutter Oskar Larsen sin karriere som ansatt i Sørreisa og Sørreisa kulturskole.

– 40 år er 40 år, og det er ganske lenge, og jeg har med hånda på hjertet stått på for kommunen og for kulturlivet i Sørreisa. Det er sånn jeg er, og det er jeg stolt av.

Rådet han gir til kommende kulturskolerektorer vil nok overraske mange, men viser en progressiv og nytenkende musikklærer.

– Jeg er spent på hva framtida blir for Sørreisa Kulturskole. Den måten ungdommer opplever musikk på og skaper musikk på i dag er en helt annen verden enn det som vi gjorde. Det med å sette seg ned å terpe på et instrument er det ikke så mange som gjør. Vi kaller det Kygo-effekten; en lettvint måte å skape musikk. Der tror jeg mange kulturskoler har problemer med å følge med i tida. De må rett og slett være i forkant av eleven og gi dem input på opplæringssida, konkluderer rektor Larsen.

Holder Tourettes i sjakk på scenen

Kim Runar Klodiussen (25) har Tourettes syndrom og har en hverdag med konstante ukontrollerte lyder og rykninger. Nettopp derfor har han valgt seg skuespill som yrke.

Det er på scenen han holder ticsene i sjakk ved ikke å være seg sjøl. For 25-åringen fra Stonglandseidet i Tranøy kommune på Senja blir skuespiller et veldig naturlig yrkesvalg.

– Da er jeg i rolle og må låse meg sjøl ute, for jeg kan ikke la det komme fram. Det er noe med det presset publikum gir. Jeg kjenner det hele tiden, men klarer å holde det inne og delvis slippe det ut med småtriks som for eksempel å klemme kaffekoppen litt hardere og få små utløp, forklarer Klodiussen.

Kim Runar Klodiussen (25) har hatt Tourettes syndrom siden sjuårsalderen. Foto: Rune Ottarsen

– Så du burde hatt flere personligheter?

– Ja, jeg har prøvd, men det fungerer dårlig i hverdagen. Det er noe med det publikumspresset eller hvis kamera går. Det er noe med den switchen der som gir meg det lille ekstra fokuset – at jeg må hele tida være i det. Det må være full fokus hele tida: Kroppen må være med, stemmen må være med.

Mestringsfølelse

– Er du helt utmattet etter en sånn teaterseanse? 

– Helt utslitt. Det er jævlig å stå der, på én måte, men det er så verdt det, for det er da jeg føler at jeg mestrer ting, og det er da jeg føler at jeg er normal. Det er da jeg ikke sliter med det jeg egentlig sliter med. Det er frispoten med mestringsfølelse, konkluderer han.

Kim Runar Klodiussen har svart belte andre dan i taekwondo. Foto: Rune Ottarsen

– Har du noen ganger en god dag, slik at du utpå kvelden oppdager at du ikke har hatt noen tics?

– Jeg har det hver dag, og det er gode dager og onde dager, også er det gode perioder og dårlige perioder. Med mye stress blir det mer fordi blodet rusher og sånn, kontra rolige perioder, der det generelt er roligere i sjela.

Tok yrkesvalget tidlig

Klodiussen svarer konsentrert og virker fri for tics, men noen sekunders stillhet eller når jeg stiller spørsmål, kommer han med lyder og små utrop.

Det interessante spørsmålet er hvordan han klarer seg ute i det offentlige rom – omgitt av fremmede.

25-åringen fikk de første klare symptomene på Tourettes i sjuårsalderen og fikk diagnosen da han var ni år.

Det var en sjelden diagnose på den tiden, og han ble diagnostisert ved sammenfallende tilfeldigheter.

Scenen ble løsningen for Kim Runar Klodiussen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvorfor valgte du yrket skuespiller?

– Fordi jeg fant ut tidlig på ungdomsskolen at jeg klarte å holde ticsene inne når jeg var foran kamera. Da kunne jeg spille bort mye av Tourettesen.

Forestilling om Tourettes

Senjaværingen har bachelor i drama og teater fra London, men det var mye teori for Klodiussen, så i stedet for å fortsette mot master går han utøvende skuespill på Teaterhøgskolen i Trøndelag.

Klodiussen har laget ei kort forestilling om Tourettes, som han har hatt to framvisninger med for et par år siden. Planen er å lage en lengre og komplett forestilling.

Ideen er å vise en dag fra morgen til kveld. Den baserer seg på monologer og er en presentasjon av hans liv med Tourettes, hans liv og hans Tourettes.

– Tourettes og tics er veldig forskjellig fra person til person. Det er et vidt spekter, og det kan forme seg på mange måter.

Kim Runar Klodiussen bruker forskjellige teknikker for å holde ticsene borte. Foto: Rune Ottarsen

– Kan du trene deg i å holde det i sjakk?

– Tygge tyggis, holde på med fidget spinners, tegne i timen eller blinke sakte.

Trylling

Klodiussen forteller at det er mange som har lyst å snakke med han i selskaper og spørre om Tourettes.

– Så det er altså en icebreaker?

– Ja, det blir nesten en icebreaker, men jeg må uansett forklare så de ikke synes jeg er så veldig rar. Det er bedre å fortelle, slik at folk får lære litt om det.

– Hvilken innvirkning har Tourettes på skolesituasjonen din?

– Det verste jeg vet, er eksamen og tentamen, men det er ikke for min del, men jeg tenker at alle andre plages av at jeg bråker. Jeg har gått skole nesten hele livet, så jeg klarer å jobbe og fokusere. Det er slik at det gjør meg sterkere psykisk, fordi jeg må jobbe hele tida med å mestre utfordringer. Det bygger karakter.

Han har lært seg trylletriks, og liker å underholde. Foto: Rune Ottarsen

Klodiussen har lært seg trylling med kort og mynter. Han tar de letteste triksene og framfører dem slik at folk føler at de er kjempeavanserte.

– Jeg tar de grunnleggende triksene og gjør de kjempebra og nesten helt automatisk. Jeg liker å framføre de triksene som alltid går bra, og som jeg kan improvisere rundt. Jeg ticser ikke like mye. Jeg er i performance-mode, men er en versjon av meg sjøl, og så lenge jeg er meg sjøl, så har jeg tics. Men performance-Kim har ikke like mye tics som hverdags-Kim.

Artig for ungan. Foto: Rune Ottarsen

Latterlig på heltid

Tidligere rådmann går fra senterleder til å være humorist og underholder på heltid. Oppskrifta er klar: 

– Jeg har en teori om at når folk ler av meg så ler de egentlig av seg sjøl. Det handler om referanser og du lever deg inn i min situasjon. Selv om du ikke har opplevd akkurat det samme så er det en grunn til at det utløser latter: Det ville du også ha gjort eller det har du nesten gjort eller det har du også tenkt.

– Gjenkjenning?

– Ja, man flirer fordi det er sant. Da er vi i kjernen og visjonen til humoren: Hvorfor humor er så viktig og virkningsfullt.

Roy Arne Johannessen i sitt lille kontor i det lille huset i den lille hagen i Tromsdalen. Foto: Rune Ottarsen

Dette forteller Roy Arne Johannessen som flyttet tilbake til Tromsø etter år som rådmann i Torsken kommune og daglig leder i Målselv Næringshage.

8.juni er han tilbake i Midt-Troms og kjører standup på Hugos Pub sammen med Øystein Isaksen fra Lunheim Standupforening.

Nå er det humor og underholdning på heltid. Etter årevis med revyerfaring ble det en ny verden for Johannessen med stand-up.

– Det spesielle med stand-up er at i formen er den ekstrem enkel og direkte – så rett på. Alt handler om tekst og framføring. Ingen kostymer. Ikke i rolle. Skrevet alt material sjøl. Framfører alt sjøl. Og langt på vei regisserer det sjøl. Sjokkerende langt fra revy til stand-up.

Roy Arne Johannessen elsker humor som virkemiddel og det å røske litt tak i publikum. Foto: Rune Ottarsen

-Humor har en viktigere funksjon enn mange ser. Poengene synker inn og har ei utrolig sterk virkning. Det viktigste med humor er at humor er ikke bare samfunnskritikk, men mye dypere enn man tror. Ting som er hysterisk artig kan også være hysterisk tragisk.

Johannessen har ikke bare forbilder fra stand-up. Programmet “Du skal høre mye”, der humor og tragedie gikk hånd i hånd, har vært en stor kilde til inspirasjon.

– Den beste humoren er det som rører tragedien. Det gjør humor viktig. Jeg synes Rorbua er fantastisk og helt hysterisk artig. For meg er det sittende stand-up. Folk som forteller historier fra levd liv som de kanskje trekker litt lenger.

I det røde huset i hagen har han funnet sitt nye kontor. Foto: Rune Ottarsen

Lunheim Standupforening ble første steg på veien mot stand-up på heltid. Der fikk han prøvd seg på scenen, og de satte noen grenser for humoren.

– Vi har et utrykk som vi bruker : Vi har lyst å være personlig, men ikke privat. Vi berører ting som handler om livene våre, men får ikke lov å selge ut folk. Jeg har snakket om mine barn på scenen, men aldri på en sånn måte at de kommer dårlig ut av det. Fokuset er på meg og min manglende evne på å være far. Sånne tema rører noe ved folk.

Det er i skrivestua det skjer. Foto: Rune Ottarsen

Etter ni produksjoner med stor suksess med Lunheim Standupforening tok Johannessen steget og gjorde aksjeselskap av Nordnorsk Scenekompani og satser fullt og helt på humor og underholdning.

– Du er nødt å bruke tid og fokus for å bli skikkelig god. I humor, slik som alle kulturelle uttrykk, er det en kombinasjon av vilje og evne. Det er ikke nok å være født morsom. Du er nødt til å jobbe hardt og trene på å være morsom. For å bli god må du være mye på scenen.

Skrivestua i hagen brukes flittig. Johannessen er tro mot vedtaket i Lunheim Standupforening: De skal ikke reprodusere gammelt stoff.

– Nye forestillinger – nytt materiale. Mange vil krampeholde på humor som fungerer, men det første vi gjør er å hive det og gå videre. Det setter store krav til å være produktiv.

Senjadanser jublet i Los Angeles

– Det er helt vilt! Etter at de sa vi fikk andreplassen så var det noen sekunder at alt var i sakte film – før vi hoppa og hylte, skriver Eirik Sellevoll i en melding til Senjakultur.no søndag kveld norsk tid. 

– Det var en helt syk opplevelse! Hadde ikke trodd vi skulle gjøre det så bra som vi gjorde etter å ha sett alle, for de andre gruppene som opptrådte var sinnsykt gode, forklarer Sellevoll.

Dansegruppa til Eirik Sellevoll ble nemlig nummer to i en svær dansekonkurranse i USA i helga.

– Vi var opp mot dansere som har vært med på “So you think you can dance” og “World of dance”, så presset om å prestere var virkelig høyt, skriver Sellevoll videre. 

Foto: Steve Nilsen

Sellevoll tror det var helhetsinntrykket som ga dem en så høy plassering, og at det var utslagsgivende at de hadde en klar historie å fortelle.

– Og at kontakten mellom oss dansere var såpass sterk og ekte, at publikum kanskje følte at de var en del av dansen. 

Sellevoll representerte dansekompaniet “Untitled” til koreograf Lukas Mc Farlane.

Senjakultur.no snakket med Sellevoll noen dager før han reiste til Los Angeles, som en av fire fra danseensemblet i London. 

– En usannsynlig mulighet som jeg aldri trodde skulle skje meg. Det at han hadde lyst å ha meg med klarte jeg ikke helt å begripe. Jeg setter utrolig pris på det og føler meg veldig priveligert, sa Sellevoll ydmykt.

– Det er dette jeg vil, og dette jeg brenner for, og er veldig takknemlig.

Her kommer et kort portrett av danser Eirik Sellevoll:

– Jeg føler meg fri. Jeg føler at jeg er på rett plass og skal ikke gjøre noe annet i de øyeblikkene. En sjelden kost – der jeg føler meg 100 prosent hjemme. Da er det ingenting annet. En følelse som er sjelden og fantastisk, forteller Sellevoll om å være i dansen.

Og publikum vil han gjerne ha med i dansen.

– Publikum er en forlengelse av dansen. Jeg vil inkludere publikum. Jeg finner enkeltpersoner, helst folk jeg ikke kjenner, og inviterer dem med på opplevelsen: – Det at jeg viser dette til deg, vil jeg at du også skal gi meg noe.

– Hvis de er åpen for en kommunikasjon, så synes jeg det er ganske fantastisk, og det gir meg mer energi.

Foto: Rune Ottarsen

I januar 2007, året han fylte 12 år, fant Eirik Sellevoll fra Stonglandseidet “Dans Finnsnes” og danset der et halvt år før han flyttet til Harstad. Sellevoll var eneste gutten blant fire hundre jenter.

– Jeg visste ikke at jeg manglet et mannlig forbilde innen dans før jeg flyttet til Oslo i 2012. Det var veldig inspirerende. En rar kombinasjon av følelser, at du ikke visste at du savnet noe før du hadde det. Hvordan være en mannlig danser, og ikke bare en danser, forteller han.

Foto: Rune Ottarsen

Det var to år tidligere at han skjønte at det var dans han ville ha som yrke. Da opptrådte han i Nordic Hall i Harstad som solist med divisjonsmusikken i Nord-Norge under deres 100-års jubileum.

– Da fikk jeg følelsen av at det var absolutt dette jeg har lyst til å gjøre.

Eirik Sellevoll vokste opp på Stonglandseidet i Tranøy kommune på Senja. Foto: Rune Ottarsen

Spin Off i 2012 til 2013, forstudium i dans i Oslo. Det ga bare mersmak og han søkte seg til Liverpool Institute of Performing Art (LIPA), også kjent som Paul Mc Cartney-skolen.

– Et sjokk, både kulturmessig og dansemessig. Danserne i England, hvis jeg tar alle under en kam, er så utrolig flink å showe og please et publikum, og virkelig gi det dem får betalt for, forklarer Sellevoll.

Han ønsket å mikse det norske med det engelske og skape sitt eget uttrykk.

– Så jeg ville ta det jeg følte var det norske inn i det engelske; fortsatt please et publikum, men også invitere dem inn. Lage en åpen invitasjon om at publikum er en del av dette.

Foto: Rune Ottarsen

Det å skille seg litt ut ga Sellevoll oppmerksomet og han koreograferte fire utsolgte forestillinger. Etter den forestillingen begynte balle å rulle og han fikk koreografijobb på en annen skole i Liverpool. Der ble han kjent med andre koreografer.

– Jeg klarte å lage meg et navn i de tre årene i Liverpool. Ikke alle visste hva jeg het, men jeg var The Dancing Viking, flirer han hjertelig.

Ett år er gått siden Sellevoll fikk sine papirer og håndhilste på Sir Paul Mc Cartney. Det første halve året bodde han i Harstad og samarbeidet med Tonje Sellevoll, skuespiller, søster og forbilde.

– Det er ei som inspirerer. Hun ligger meg nær i hjertet. Hun har lært meg mye, ikke bare scenemessig, men det å være menneske.

Foto: Rune Ottarsen

Sellevoll jobber frilans, men har fast plass i to dansekompani i London. I tillegg koreograferer han på skoler i Liverpool, inkludert LIPA og har hatt lærerjobb på universitet.

– Ting skjer fort. Må være på hugget og ha litt spisse albuer. Må være flink å gjøre meg selv kjent ved å skape nettverk.

– Inntil videre er det nesten leveling, men jeg har det ikke travelt. Jeg tar en måned om gangen og beveger meg sakte. Jeg er litt naiv, men naiv er ikke et negativt ord. Jeg har trua på at ting skal gå bra.

Vil så gjerne lage noe eget – sammen med andre

Ida Løvheim vil gjøre noe eget, men ikke alene. – Det at det kun skal handle om én person representerer ikke musikken på en bra måte, sier hun. 

– Vi startet drømmebandet mitt sist i 2016. Det har utviklet seg over all forventning og vi driver og skriver på ei plata som skal spilles inn i september, forteller Løvheim smilende.

“Hollow Hearts”. Fra venstre: Ida Løvheim, Ida Karoline Nordgård, Christoffer Nicolai Mathisen og Mikael Pedersen Jacobsen. Foto: David Gonzalez

– Er dere likestilte medlemmer?

– Litt av poenget var å ikke lage Ida Løvheim Band. Vi er fire musikere og alle synger, og på noen låter så synger vi likestilte, alle får lov å skinne, svarer hun kontant.

Med seg i bandet “Hollow Hearts” har hun Ida Karoline Nordgård på bass, Christoffer Nicolai Mathisen på gitar og Mikael Pedersen Jacobsen på trommer.

– Jeg er ikke komfortabel som frontfigur, men liker at vi er to eller flere. Det at det skal kun handle om én person representerer ikke musikken på en bra måte. Alle er skikkelig flinke å synge, og er det noe jeg er glad i så er det flerstemt sang.

Ida Løvheim. Foto: Rune Ottarsen

“Hollow Hearts” skriver musikken sammen.

– En ting som overrasket meg er at alle er så sjukt god å skrive musikk, for det er ikkje gitt at fordi du er en god musiker så trenger du ikkje å være en god låtskriver.

– Jeg har skikkelig trua på dette bandet, og jeg bruker å være ganske negativ til vanlig, flirer hun.

Ida Løvheim. Foto: Rune Ottarsen

Løvheim, som er oppvokst i Målselv og bosatt i Tromsø, har reist landet rundt de siste par årene med “Bob Dylan på nordnorsk” sammen med Johan Aarstein, men nå er de inne i sluttfasen av det prosjektet.

– Nå tror jeg vi er snart ferdig. Det er ikkje fordi vi er lei, men det tar mye tid og den tida har vi kanskje lyst å bruke mer på “Rustholk” og eget stoff, forklarer hun.

– Musikerne i Rustholk er velutdanna folk og kommer inn fra forskjellige ståsted med en jazztrommis og en bassist som er vant til å spille noe helt annet. Vi sier at vi skal også spille sanger med tre akkorder, og sånn blir det, flirer Løvheim.

– “Bob Dylan på nordnorsk” blir bare reproduksjon?

– Det blir jo det. I bunn og grunn så er det ikkje vårt. Vi har gjort det vi kan gjøre med det. Vi begynte som to, og har blitt flere, gjort det større, gjort det bedre. Nå ser jeg ikkje hva det neste skal være. Jeg ser ikke neste steg, for det må være noe vi har skikkelig lyst til, svarer Løvheim.

Rustholk. Faa venstre: Christine Henriksen, Tobias Solheim-Nilsen, Ida Løvheim, Johan Aarstein, Christo Stangness og Arnljot Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

Oslobaserte “Rustholk” er startet av Løvheim og Johan Aarstein. Med seg har de fått Arnljot Nordvik på gitar, Christo Stangness på bass, Christine Henriksen på fele og Tobias Solheim-Nilsen på trommer. Bandet er en røffere utgave av for eksempel “Boknakaran” og “Publiners”, og satser på hovedsakelig eget stoff.

– “Rustholk” er mye mer spennende, fordi det er vårt og en større sjanse å ta, og det er mer av oss sjøl. Det er mer adrenalin i det fordi det er vårt. Musikerne er så flinke å spille, og da vi fikk Christine Henriksen på fele som bare er helt rå, så ble det skikkelig bra.

Christine Henriksen og Ida Løvheim. Foto: Rune Ottarsen

Løvheim tok eksamen på scenen i vår etter to år på Musikkonservatoriet i Tromsø.

– Jeg har et par år igjen med utdanning og det er trygt. Jeg tror det er mange som får seg en smell i fjeset når de plutselig skal være frilanser. De to siste årene er utøver-år der du har tid og frihet til gjøre det du vil gjøre.

Dermed kan hun og bandmedlemmene bruke tid på Tromsøbaserte og konservatoriebaserte “Hollow Hearts”.

– Vi har øverom. Vi har lærere som kan hjelpe oss. De har masse erfaring og spilletips, smiler Løvheim.

Historien bak Oh: Ulikheter gir sjelden sjanger

Historien bak The Band Called Oh. Med seks år bak seg som band utvikler de stadig sin sjanger – en sjanger som er sjelden i Norge. I tillegg forteller de fem medlemmene om sitt sterke forhold til musikk.

– Det har aldri vært noe annet alternativ enn at på et tidspunkt skal Oh bli levebrødet mitt. Oh oppsummerer alt jeg har gjort siden jeg bestemte meg for å bli musiker som 12-åring, så jeg føler at bandet og musikken samler alle mine forventninger og ambisjoner, sier vokalist Frode Larsen, oppvokst i Sørreisa.

Larsen er en stor fan av Paul Simon og hans første profesjonelle prosjekt var den akustiske trioen Silence is Easy med kontrabass, Rhodes-piano og ham selv på cajon. På musikkonservatoriet møtte han de som nå er The Band Called Oh: Morten Steene fra Tromsø på bass, Eirik Fjelde fra Tromsø på piano, Arnljot Nordvik fra Harstad på gitar og Jonas Karlsen fra Sørreisa på trommer og perkusjon.

Vokalist Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

– Morten og jeg hadde som felles at vi trengte en å melde oss inn i Rødt sammen med, før vi fant sammen musikalsk. Eirik var et talent ut av en annen verden. Umulig å gå forbi han. Så flyttet Arnljot til Tromsø og vi fire ble et band. Jonas var et naturlig valg.

– Den største styrken vår er at vi er et sammensurium av inspirasjonskilder og hører veldig lite på den samme musikken, forklarer Larsen.

Bassist Morten Steene mellom Eirik Fjelde og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg og Frode har hørt mye hip hop og har med oss det elementet, men også neosoul og ikke minst gammel soul. Jeg har hørt mye på jazz og en del progressive ting oppigjennom; sånne eksperimentelle og forholdsvis nyskapende band som Weather Report, forteller bassist Morten Steene. 

– Vi føler musikken vår utvikler seg bedre og bedre. Musikalsk tør vi å prøve nye ting, og kanskje våge oss litt mer utpå ukjent farvann. Jeg synes vi har mye tøft på gang, sier Steene.

Pianist Eirik Fjelde. Foto: Rune Ottarsen

Pianist Eirik Fjelde har en litt jazza bakgrunn og oppdaget at i Oh! kan han blande flere sjangere.

– Jazzbiten er i harmonien med rytmer fra hip hop, soul og mer funky musikk, i tillegg til at det er i en pakning som kanskje er lettere tilgjengelig for folk enn eksperimentell jazz. Jeg får brukt veldig mye forskjellig som er artig å holde på med, merker at folk liker det og at vi klarer å bygge et publikum, opplyser Fjelde.

Trommeslager Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

– En sjanger ikke så mange har vært borti og er mye større for eksempel i USA enn i Norge. Denne type musikk er blitt mer populær i Norge de siste årene. Idolene mine er de amerikanske trommisene som er veldig fri i spillestil, samtidig som de kan være veldig stram i en streng stil. Det er artig å kunne bryte opp beaten, utfordrene og artig og eksperimenterende, forklarer trommeslager Jonas Karlsen.

Gitarist Arnljot Nordvik foran Morten Steene og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

Allsidighet er et varemerke for gitarist Arnljot Nordvik og forteller at han har vært innom de fleste sjangere fra tidlig ungdomstid og oppover: Jimi Hendrix, Slayer, Metallica, Guns´n´Roses, over til Ten Sing og gospel, soul, rhythm and blues, jazz, rock og folkemusikk.

– Vi har funnet en sjanger sammen som alle har en interesse for og får uttrykke seg i. Det er ikke mange som holder på med denne sjangeren, så det var kult at vi traff hverandre og det ble noe som det var veldig artig å jobbe videre med, smiler Nordvik.

– Vi oppdaget at vi hadde en fellesnevner. En veldig artig konstellasjon som har blitt hovedbandet og hovedjobben som musiker. Det har blitt en artig prosess, kommenterer Steene. 

– Vi vokste opp med Live Wire og Napster og hørte på alt mulig rart helt fra vi var 12-13 år og tatt til oss mye forskjellig. Da vi startet dette bandet hadde vi felles interesse for blande uttrykk, forteller Nordvik.

Foran: Bandets største fan Julian (5). Bak fra venstre: Eirik Fjelde, Arnljot Nordvik, Frode Larsen, Morten Steene og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

– Hva betyr musikken for dere?

– Musikken er selvtilliten min. Det jeg bestandig har kunnet. Det var en periode for ett år/halvannet år siden der jeg ikke fant en del i meg som kunne skjønne at noen ville høre på sangene jeg skrev og stemmen min. Jeg hadde ingen tro på at noen skulle bry seg om min musikk, forteller Frode Larsen.

Frode Larsen med Kor Flott. Foto: Rune Ottarsen

Dette er mye mer enn en jobb, men det løsnet da vi begynte å framføre. “Jøss! Folk klapper mer på de nye sangene enn de gamle.” Da fikk jeg tro på at vi har noe, forklarer vokalisten.

Eirik Fjelde. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg synes det er veldig fint å være musiker fordi jeg får treffe mange forskjellige mennesker. Det er en veldig sosial greie hvor vi blir et helt eget miljø med samhold som jeg tror er veldig spesielt. Jeg kommer veldig tett på andre personer når vi spiller musikk ilag og lærer seg selv godt å kjenne. Jeg tror det er veldig fint på den menneskelige siden å være band, spesielt når vi er et gjeng som har spilt lenge ilag, forteller Eirik Fjelde.

Fra venstre: Arnljot Nordvik, Jonas Karlsen, Frode Larsen, Morten Steene og Eirik Fjelde. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg får uttrykt følelser gjennom musikken når jeg både spiller og hører. Følelsesspekteret får jeg uttrykt godt gjennom musikken. På en tøff dag så kan det hjelpe å spille musikk. Dette var mange år en hobby som har glidd sakte over til å bli en jobb, så ikke hobby lenger per definisjon, men likevel veldig artig. Jeg holder på med det jeg synes er artigst, opplyser Jonas Karlsen.

Jonas Karlsen, Eirik Fjelde, Arnljot Nordvik og Morten Steene. Foto: Rune Ottarsen

– En slags berg- og dalbane. Det å være musiker er en livsstil med en høy og stor grad av økonomisk usikkerhet. Fint å spille konsert å oppleve at folk liker det vi holder på med og angrer ikke på at jeg valgte dette yrket. Får heller spe på med andre jobber når det er knipent, påpeker Morten Steene.

The Band Called Oh! med Kor Flott i Spania. Foto: Rune Ottarsen

– Ikke et A4 liv. Mindre struktur, men får gjøre mange artige ting og det jeg virkelig har lyst til. Priveligert som kan leve av dette, selv om jeg ikke er på topp med kommersiell suksess, sier Arnljot Nordvik.

– Oh betyr mye, fordi det har vært hovedprosjektet vårt ganske lenge. Det blir en slags familie, smiler Morten Steene.

– Det er jo det bandet som betyr mest for meg, som jeg har brukt masse tid på og spilt mye med. Vi synes alle det er veldig artig. Det har blitt en jobb for oss alle sammen og tjener til livets opphold, konkluderer Jonas Karlsen.

TheBandCalledOh!: Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

Alle bildene er fra seks dager i Spania der musikerne var husband for Kor Flott, samt hadde én egen konsert.

Mørk – og litt mystisk

Benjamin Mørk tar stadig nye veier. Nå er det egne sanger, elektronika og folkedans, og turné med selveste Mari Boine som beskriver Mørks nåværende musikalske status.

Kombinasjonen Mørk og danseensemblet Kartellet ble en glimrende match. Et folkemusikalsk eventyr iscenesatt med moderne elektronika musikk. Kartellet liker å ta nye veier og utfordre dansens grenser og modernisere folkedansen. Sammen med Mørk har de nok en gang vært nytenkende og grensesprengende.

Benjamin Mørk og Kartellet under Vangsvik Open.Foto: Rune Ottarsen

– Jeg ville finne ut hva folkedansere får fot av, så vi hadde noen dager med felespiller og danser der vi telte og trampa. Så jeg har brutt i stykker, og brutt ned til små, små fragmenter av kjent folkemusikk og laget ny musikk av det. Det som er bevart er time og feel og fot og bruddstykker av folkemusikkmelodier, forklarer Mørk.

Benjamin Mørk og “Anføttes” på Vangsvik Open. Foto: Rune Ottarsen

Musikken til danseforestillingen “Anføttes” er nesten en framtidsvisjon/science-fiction av folkemusikk. Mørk gir både danserne og publikum fot, energi og spontanitet. Inge Martin Helgesen er en av danserne i Kartellet og “Anføttes”.

Inge Martin Helgesen i Kartellet. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er det å danse til Benjamins musikk?

– Det er fantastisk! Det fungerer utrolig godt. Tenker ikke på denne type musikk til folkedans, men det er overraskende mye likheter. Vi får dansefot av det og det er dét som er viktig, det er jo dét vi søker etter i uansett hvilken musikk. Det er jo denne fengende rytmen vi får lyst til å danse til. Du får lyst til å danse til denne musikken. Fantastisk fint, forteller danser Inge Martin Helgesen.

– Og nytt for oss gamlingene som ikke har vokst opp med denne type musikk, men absolutt artig, smiler han.

Foto: Rune Ottarsen

Mørk har spennende nyheter.

– Jeg skal ut på turné med Mari Boine og kommer ut med ny låt fredag 24.mars, avslører han.

Og ikke nok med det: Musikken som kommer er ikke instrumental.

– Nå synger jeg masse. Jeg synger på heile låter og henger i, så det tror jeg blir bra.

– Hvordan er det å synge?

– Det er først og fremst artig. Jeg har skrevet tekster sjøl og produserer og lager melodier, så jeg tror det blir bra. Jeg prøver å gjøre som Michael Jackson og prøver å finne de ordene som høres best ut til musikken, uten sammenligning forøvrig. Tenk på hva James Brown sang. Han sang “get on up”. Det er ikke så mye, men det er ord som er perkusive og driver musikken framover, forteller Mørk.

Benjamin Mørk.Foto: Rune Ottarsen

Mørk gjør ikke noe stort poeng at han skal spille med Mari Boine, heller det motsatte.

– Jeg tror ikke hun aner hvem jeg er. Jeg har jobbet en del med de andre som er med, så det er nok de som har fått meg med.

De skal to og ei halv uke til Tyskland og Østerrike og materialet er fra den ferske engelskspråklige plata til Boine.

– Ei fantastisk kul plata og stilig av henne å synge på engelsk for første gang. Sikkert en vanvittig befrielse,

Benjamin Mørk.Foto: Rune Ottarsen

Kan bli årets medarbeider i Norge

Sissel Samuelsen er en av fem fra 460 Jokerbutikker som er nominert som årets medarbeider 2016. 

Kommende september har Sissel Samuelsen arbeidet 20 år på butikken i Vangsvika. Nå er hun nominert som årets medarbeider hos Joker Norge og årets medarbeider i Joker Region Nord.

– Det er flaut, flirer hun.

– Jeg liker ikke å stikke meg fram, så jeg synes dette er litt i overkant.

Det var daglig leder Veronica Stensrud som sendte anbefalingsbrevet som sørget for nominasjonen.

– Det er veldig koselig å vite at hun setter pris på meg, men det blir litt mye oppmerksomhet, smiler hun beskjedent.

Siste uka denne måneden får hun vite om hun blir årets medarbeider.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva som gjør at du arbeider i butikk?

– Masse trivelige kunder og koselige kolleger. Jeg har byttet mange kolleger, men har gått overens med alle, forteller hun. 

– Det er en sosial jobb og jeg er ikke så sosial ellers, så det lille sosiale jeg får her betyr en god del.

Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er det å arbeide på en nærbutikk og kjenner nesten alle som kommer innom? 

– Det er fint, for da klarer jeg bedre å bare være meg sjøl og slappe av. Når det kommer fremmede er jeg jo høflig og blid, men blir kanskje litt mer på vakt siden jeg ikke kjenner dem og ikke vet hvordan de reagerer på meg.

Foto: Rune Ottarsen

– Er det noen du har en egen sjargong med? 

– De du kjenner godt kan du fleipe og tøve med og du vet at de tåler det, og de fleiper med meg også. Det går begge veier. Og du vet hvem du ikke kan fleipe med, flirer hun.

Foto: Rune Ottarsen

Og arbeidsdagene er både varierte og tøffe.

– Vi gjør alt; sitter i kassa, måker snø, stabler i hyllene. Det er fysisk tungt, spesielt de dagene vi får varer. Alt skal inn i butikken og det blir en del tunge løft. Det må du bare ta, det er ingen andre å overlate det til, smiler Samuelsen.