Category Archives: Portrett

Kinosjef og filmelsker – en fin kombinasjon

Kinosjef Kay Erling Ludvigsen er en filmelsker som også elsker de enkle og overfladiske filmene. Men de får aldri samme status som klassikerne. 

– Film har mange bruksområder. Film kan brukes til å skildre dype, alvorlige følelser; fine, flotte følelser eller tunge, mørke følelser, forteller kinosjef ved Finnsnes Kino, Kay Erling Ludvigsen.

– Ellers så kan film brukes til å få en velfortjent pause fra hverdagen, og synke ned i stolen eller sofaen og bare kose seg. Jeg kan se en helt ubrukelig amerikansk komedie, hvis det er det jeg har lyst å se.

– Er det deilig å se en film “uten mening”?

– Jeg tenker at du må se en film for det den er. Det vil si at jeg kan slappe av og kose meg til “Die Hard” og sette pris på den. Jeg kan også se en dramatisk film om en middelaldrende kvinne på TIFF (Tromsø Internasjonale filmfestival) og kose meg like masse. Det er alt til si tid.

– Hva kjennetegner en skikkelig god film, en klassiker?

– En film du ikke klarer å glemme, som ikke slipper taket i deg og som du jevnlig er nødt å komme tilbake til.

– Hver eneste høst seg jeg Gudfaren-trilogien. Det er klassikere for meg. Det er filmer som har absolutt alt; spenning, intriger, kjærlighet. Og de har mange karakterer som gjør dypt inntrykk på meg med sterke skuespillerprestasjoner. Det er noe med de personlighetene, slik som Michael Corleone, som fascinerer folk.

– Og på toppen av det er det filmingen, musikken og den stemningen som Coppola klarer å skape. Alt dette smeltet sammen og det ble helt fantastisk filmer.

– Hva kommer det av at i Norge er klassikerne filmer av typen Fjols til fjells og Tante Pose?

– Vi har aldri tatt norsk film alvorlig. De norske komediene var aldri ment å være alvorlig, så de ble akseptert. Det tok lang tid før det norske folk omfavnet de seriøse norske filmene.

Kay Erling Ludvigsen liker seg å mye film. Foto: Rune Ottarsen

Ludvigsen går gjennom 1970- og 1980-tallet med regisører som Wam og Vennerød og Vibeke Løkkeberg, som bommet på det norske publikummet.

– Vi hadde en periode med regisører som var inspirert av fransk og spansk film, men det ble fransk og spansk film på norsk, og det traff ikke publikum. For min del var de første norske filmene som traff meg laget av Pål Sletaune, som midt på 1990-tallet laget “Amatørene” og “Budbringeren”. Disse filmene ble gjort så norsk som mulig. “Budbringeren” er ei nitrist skildring av det norske postvesenet, og det traff publikum.

Internett er et godt verktøy for å finne ut hvilke filmer han vil vise i Finnsnes Kino. Foto: Rune Ottarsen

– Velger du kinofilmer ut fra at du må ha et visst antall innenfor spesielle sjangere innenfor en periode?

– Jeg har eksperimentert ganske mye med programmet og det er ikke lett å bli klok på hva folk vil ha, og ikke vil ha. Det er seks til ti premierefilmer er tilgjengelige hver helg og vi har ikke kapasitet til å vise alle. Vi må alltid ha en god barne/familiefilm på programmet og en god ungdoms/voksenfilm. Den største gruppa har vært barnefamilier. Den neste gruppa var de mellom 14 og 26 år.

I februar kommer Amundsen. Foto: Rune Ottarsen

– De siste par årene har vi fått flere voksne og det har blitt større bredde. Jeg klarer ikke å tegne den gjennomsnittlige kinogåer lenger.

– Seniorkino har slått an. Hvilken opplevelse har du av de kinogjengerne?

– Det er en annen type pensjonister vi har i dag. De er mye mer aktiv og har god helse, er kulturinteresserte. I starten var jeg forsiktig, slik at det ikke skulle bli for drøyt. Nå er jeg nesten ikke redd for noe og lurer på hva jeg skal utfordre dem med neste måned. De syntes for eksempel “Skjelvet” var kjempetøft. Vi skal ikke undervurdere dem, det har jeg skjønt.

Livsverket har gitt 40 år gode år

– Det viktigste er ikke at de skal bli store kunstnere, men at de blir duganes mennesker som tør å være seg sjøl resten av livet. Derfor er kulturskolen ei god utdanning, oppsummerer Oskar Larsen (62), etter 40 år som rektor i Sørreisa Kulturskole.

Oskar Larsen, har vært rektor siden første august 1978, like lenge som Sørreisa Kulturskole har eksistert. Larsen tok eksamen ved Musikkonservatoriet 7.juni 1978 og ble tilsatt som rektor samme dag.

Første august startet jobben og han tok tak i de miljøene som allerede eksisterte og ansatte lærere han fant lokalt. 21.september i år var det 40 år siden første undervisningsdag og antallet elever det første året var nesten 80.

– Jeg var 22 år og kjempeglad for å komme hjem igjen og begynne å jobbe. Jeg stilte med helt blanke ark, og hadde ingen forutsetninger: Hva er en kulturskole? Vi bygget gradvis opp til å bli en kjempestor kulturskole, og jeg vil påstå: Kjempegod! Vi lå på 190 elever, og et utrolig nivå. Det var sånn trøkk i bygda.

Kulturelt knutepunkt

Kultur ble et satsingsområde for Sørreisa kommune, og 20 til 30 år etter oppstart var Sørreisa kulturskole inne i sin glansperiode med nesten 200 elever innen musikk, dans, drama og film. Mange fortsatte med kultur inn i voksenlivet og skapte seg levebrød. Kulturskolens arbeid bar frukter på flere plan.

– Vi merket at ungdommene ble trygge på seg sjøl og at ungdommene fra Sørreisa gjorde seg bemerket.. Vi kunne se det på videregående skoler. År etter år med russepresidenter og i russestyrer. Det var elever som hadde lært seg å tørre stå fram og stole på seg sjøl. Det får du gjennom alt som en god kulturskole kan gi. Tryggheten i å stå fram og tørre er utrolig viktig for unger og ungdommer, opplyser Larsen.

Kulturskolen arrangerte LiveZone. Det kom band fra Balsfjord i nord til Evenes i sør.

– Den massesuggesjon og denne iveren etter å spille og se og høre. Vi hadde seks,sju slike arrangementer i året. Kjempe, kjempe, kjempe flott!

Politikken

– Hvordan var det å stå midt oppi det?

– Det var fantastisk å se den myldringen av unger og ungdommer som kom og trøkka på og hadde det fint. Filmframvisning, bildeutstilling og konserter. Det var ei fantastisk fin tid. Vi fikk utvidet tilbudene og fikk drive som en kulturskole, og ikke bare som en musikkskole.

Men så snudde det, og elevtallet gikk fra 170 ene høsten til 38 den neste.

– Hva skjedde?

– På budsjettmøte i 2007 var det ei politisk gruppering som fant ut at: Nei, nå har kulturskolen vokst seg stor nok. Nå må vi prioritere annerledes. Kulturbudsjettet ble redusert med halvannen million kroner og kulturskolen fikk halvert budsjettet. Det var et politisk kjør jeg i ettertid har kalt en tragedie for Sørreisa. De ruinerte alt. Et knips å legge ned, og 10-15 år å bygge opp igjen, sier rektoren oppgitt.

Hjertet i Sørreisa

Det som var bygget opp på systemnivå ble stående; paraplyorganisasjonen Sørreisa Sang- og Musikkråd, som samler og organiserer de musikalske foreningene i kommunen.

– Hjertet i Sørreisa, føler jeg, er et veldig godt og aktivt foreningsliv, som ivaretar alle aldersgrupper, og som etter hvert har fått en god evne til å jobbe ilag. Det er noe jeg tror har kjempestor betydning for Sørreisabygda og Sørreisa kommune.

-Kultuskolen sin kompetanse er inne i så mange ledd og uten det hadde systemet blitt svekket masse. Det er viktig å bruke de ressurspersonene som finnes innenfor de forskjellige områdene. Det har utviklet seg mye i antall foreninger, men samtidig er vi i en situasjon der rekrutteringen ikke er særlig stor, særlig til voksenaktiviteter.

Innenfor sang og musikk har Sørreisa trekkspillklubb, danseband, bluesband, korps og kor. Hver uke er det seks ulike grupperinger som ikke tilhører kulturskolen som øver i lokalene, mens korpsene øver på Sørreisa Sentralskole.

– Vi har et system jeg synes vi skal være stolte av. Vi legger til rette for øvingsrom i kulturskolen. Værsågod, kom og øv. Det fungerer kjempegodt.

Korps

Samarbeidet mellom korps og kulturskole er sterkt. 20 stykker fra kulturskolen er med i aspirantkorpset. Skolekorpset og voksenkorpset kjøper dirigenttjenester hos kulturskolen, som skaper heltidsstillinger for lærere.

– Sørreisa har en sterk tradisjon i korpsbevegelsen, og kulturskolen kan trekke veksel på samspilloppdrag. All aspirantopplæring til skolekorpset skjer i kulturskolen. Alle som vil begynne i skolekorpset er nødt å begynne i kulturskolen. Og 90 prosent av skolekorpset er i kulturskolen og da er det en kjempestyrke for skolekorpset at vi i kulturskolen har holdt de faglig oppdatert. Vi kan lære dem tekniske detaljer på instrumentet som en dirigent ikke får tid til.

– Hvordan er det å møte igjen elever som voksne og etter hvert godt voksne?

– Det kommer tilbakemeldinger om den fine tida de hadde, og det er en kjempegod følelse.

40 år er ganske lenge

Våren 2019 avslutter Oskar Larsen sin karriere som ansatt i Sørreisa og Sørreisa kulturskole.

– 40 år er 40 år, og det er ganske lenge, og jeg har med hånda på hjertet stått på for kommunen og for kulturlivet i Sørreisa. Det er sånn jeg er, og det er jeg stolt av.

Rådet han gir til kommende kulturskolerektorer vil nok overraske mange, men viser en progressiv og nytenkende musikklærer.

– Jeg er spent på hva framtida blir for Sørreisa Kulturskole. Den måten ungdommer opplever musikk på og skaper musikk på i dag er en helt annen verden enn det som vi gjorde. Det med å sette seg ned å terpe på et instrument er det ikke så mange som gjør. Vi kaller det Kygo-effekten; en lettvint måte å skape musikk. Der tror jeg mange kulturskoler har problemer med å følge med i tida. De må rett og slett være i forkant av eleven og gi dem input på opplæringssida, konkluderer rektor Larsen.