Category Archives: Musikk

Riktig valg – i retrospekt

Millionfisken har blitt et musikalsk retroparty, for å sette det ganske på spissen av havfiskestanga, men et av dagens to artistslipp viser nyere takter. 

Bandet Senjahopen har sluppet sin aller beste plate og funnet en stil som oser musikalsk kvalitet med tekster som treffer dagliglivet tett og nært.

Henrik Sandnes eide publikum under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen

Fredags- og lørdagsunderholdningen under Millionfisken har bestått av artister som har hatt sine hits for lenge siden. Sånn sett er Senjahopen et friskt bookingpust for fiskefestivalen. Og frontfigur Henrik Sandnes kommer med stor sannsynlighet til å eie sitt publikum i like stor grad som under Buktafestivalen ifjor sommer.

Sisteplata har gitt oss låter som kommer til å fenge stort på Sjøvegan, og jeg gleder meg spesielt til å høre mektige og kraftfulle “Kjære, Jenny” dundre ut live. De som tror de kjenner Senjahopens repertoar får seg noen overraskelser og de som kjenner bandets siste underfundige skråblikk på livets univers gleder seg nok allerede.

Ketil Stokkan kommer. Her fra Senjafestivalen 2013. Foto: Rune Ottarsen

I årets retropakke ligger det fine godsaker med Postgirobygget og Ketil Stokkan på fredagskvelden og publikumsstemningen kommer garantert til å ligge skyhøyt. Senjahopen står foreløpig alene på lørdagskvelden og hvem de skal dele kvelden med er fortsatt hemmelig. Og spørsmålet er: Kommer det noe nytt og spennede, eller enda et retroband?

Millonfisken er et fantastisk konsept som trekker utrolig mye folk til Salangen i juli og deres bookinger har nok tidligere truffet det publikummet som allerede tar turen til den råe fiskekonkurransen i dugnadsåndens tegn. Festivalen er fremdeles å se på som en positiv nyskapning, men musikken fredag og lørdag har hatt et sterkt retropreg. Her er Senjahopen årets friske pust. Gled dere!

Violet Road på Millionfisken 2013. Absolutt ikke retro. Foto: Christer Møller/Rune Ottarsen

Talent, kreativitet og engasjement

Like spennende hvert år. Nye fjes – gamle kjente. Nye talenter – erfarne artister. UKM-sesongen er igang og Bardu var først ut. 

Ung Kultur Møtes (UKM) er Norges absolutt største framvisningsmulighet for ungdommelig talent, kreativitet og engasjement. Modige unge flotte kulturmennesker som har funnet en scene og tør å vise fram seg selv og sin kunst.

Lars Gaute Steien og Stine Maren Steien. Foto: Rune Ottarsen

ALA Samfunnshus i Bardu oser av kultur og musikk. Det er få år siden Violet Road stod på samme scene. Dette har vært hjemmet til festivalen Rock & Kor. Det er i dette huset Musikkforeningen i Bardu har sitt virke. En viktig scene som denne gangen knirket forsiktig under føttene til flere uerfarne enn erfarne utøvere.

For det gikk ikke knirkefritt. Unge stemmer sviktet lett innimellom, sure toner blandet seg inn i fine framføringer og pulsen dunket hardt hos nervøse vokalister. Nå er de én erfaring rikere. Kun to nummer med playback viser at det jobbes godt på instrumentsiden i Bardu Kulturskole.

Deltakerne. Foto: Rune Ottarsen

Kunsttalentet Lillian Anderssen (18) har deltatt på landsmønstringen i UKM tre år på rad, i fjor også på scenen. UKM er viktig for henne og en årlig begivenhet hun ikke vil gå glipp av.

– UKM har blitt en fast del av året og har vært et høydepunkt lenge og da må jeg bare utnytte denne muligheten inntil jeg er for gammel, forklarer Anderssen.

Etter år med UKM og andre opptredener har hun et roligere forhold til å delta.

– Jeg husker da jeg var liten, og ser de som er små nå er smånervøse, som jeg var, før de skal på scenen. For meg er det ikke så alvorlig lenger, men fortsatt veldig fint, smiler hun.

Lillian Anderssen med “He was my Moon”. Foto: Rune Ottarsen

Også denne gangen deltok hun både på scene og med kunst. Hennes egenskrevne pianoballade “At Eighteen I Knew” ble vakkert sunget og kunstverket “He was my Moon” fikk fortjent oppmerksomhet.

– Det er en vanlig frase i det engelske språket å si “He was my moon”, og da tenkte jeg å gjøre det slik bokstavelig talt.

Stine Maren Steien, Marie Kristensen og Lars Gaute Steien. Foto: Rune Ottarsen

Stine Maren Steien (21) har 10 fylkesmønstringer bak seg og kom hjem for å synge på brorens egenkomponerte “I don´t want You to Stay”.

– Det er veldig gøy, litt rart og litt nostalgi siden jeg ikke har vært med på flere år. Han har et stort talent for komposisjon, så hvis han fortsetter å jobbe hardt tror jeg han kan nå dit han vil, smiler storesøster stolt.

– Hun er flink og fin å jobbe med. Det er fint å ha ei å dele interessen med, fordi jeg lager mye musikk alene og fint å samarbeide med noen, forklarer Lars Gaute Steien (16).

I april blir de to å ses og høres i Kulturhuset Finnsnes under fylkesmønstringen i UKM 21. – 23.april. De tok også publikumsprisen for sceniske innslag.

– Det blir rått. Vi kommer til å lage god stemning og alle kommer til å holde takta med foten, smiler 16-åringen.

Tor Helge Simonsen. Foto: Rune Ottarsen

Marie Kristensen (16), vokal, og Tor Helge Simonsen (18), piano, gikk videre til Finnsnes med “Read all about it” av Emeli Sandé. Første gang for Kristensen, mens Simonsen har deltatt flere ganger på fylkesmønstringen som gitarist for Stine Maren Steien og The Bandbuddies.

Cecilie Simonsen med “Bridge over Pond of Water Lillies”. Foto: Rune Ottarsen

Cecilie Simonsen (16) gikk videre med “Bridge over a Pond of Water Lillies” sammen med Maria Fredheim (11) med  “Spillende Maria”. Publikumsprisen delte Simonsen med Frøya Sol Håkonsen (19) og “De elskende”.

Maleriet til Cecilie Simonsen er en flott kopi av Claude Monet sitt bilde med samme navn.

– Ekstremt høyt nivå med skikkelig mange flinke utøvere og hadde ikke forventet å gå videre, smiler Simonsen.

Maria Fredheim med “Spillende Maria”. Foto: Rune Ottarsen
“De elskende” av Frøya Sol Håkonsen.

Kråkeslottfestivalen fortsetter å levere – overraskelser

Kråkeslottfestivalen overrasker og gleder – nok en gang. Gjør deg klar til nok en herlighet av en musikalsk helg. 

Det er noe eget med Kråkelottfestivalen og det kreative, romslige, menneskelige og mystiske Kråkeslottet. Auraen og stemningen fra den magiske bygningen på holmen ved Bøvær er overført til en festival som ikke prøver å være annet enn en hyggelig affære en helg like før sommeren i nord starter. Jordnær og havnær mollstemt havbris med gladkultur i bunnen.

Foto: Rune Ottarsen

Festivalen klarer alltid å overraske, og leverer litt mer og annerledes enn forventet; nye musikalske konstellasjoner blir til og musikerne forteller at det skjer noe med dem der ute, slik at de fanges i en ro og behagelighet, på lik linje med oss som får oppleve magien i havgapet.

Følelsen av Kråkeslottet virker også på utsiden. Foto: Rune Ottarsen

Intimitet og varme fra vertsskapet og lukt og smak av vår og hverdagslighet midt i smørøyet av musikk. De har overrasket med særdeles kjente artister de siste årene som Ole Paus, Jan Erik Vold, Bugge Wesseltoft og Stein Torleif Bjella, samtidig som helt ukjente bekjentskaper får presentere seg under festivalen.

Årets program er akkurat så spennende og variert og kledelig som det pleier å være.

Ole Paus. Foto: Rune Ottarsen

Den mest unike artisten som opptrer under Kråkeslottfestivalen 2017 er Marja Mortensson i egenskap av den musikalske kulturen hun representerer, med skjulte skatter fra sørsamisk joik.

– Jeg har alltid likt musikk og lurt på hvorfor vi ikke har vår egen sørsamiske folkemusikk og lett fram de tradisjonelle joikene, forteller Mortensson.

Marja Mortensson Foto: Jørn Kristensen/Haugan Foto

Gjennom nitidig arbeid har hun laget et repertoar med joiker som ellers hadde ligget bortgjemt og kanskje glemt. 

– Jeg har gått i dybden av de joikene jeg synes er fantastisk fine og vil gjerne gjøre dem allment kjent, og ta i bruk den kulturarven vi har er utrolig viktig og noe jeg savnet i min barndom, forklarer den unge sørsamiske artisten.

Odd Nordstoga vil nok bli merket utsolgt ganske kjapt. Dylan på nordnorsk er en magisk reise i Dylans litt ukjente univers, elegant ledet av Johan Aarstein og Ida Løvheim. Måten deres to stemmer blir én er ubeskrivelig og vakker og grunnen til at deres konserter selges ut over hele Norge.

Ida Løvheim og Johan Aarstein. Foto: Rune Ottarsen

Ragnhild Furebotten er tilbake i ny musikalsk variant i sprudlende tospann med Frode Haltli. Haltli spiller også med Andreas Ulvo og Sigurd Hole, og her må nok ordet sprudlende brukes en gang til. Radiospilte Marthe Valle har blitt et kjent navn og gjester endelig Kråkeslottet. Ellen Sofie Hovland beskriver hverdagslivet på herlige måter i fin musikalsk drakt.

Vaffelkoret anno 2014. Foto: Rune Ottarsen

Geir Bertheussen Blues Express og Leafpile vil nok løfte taket på lørdagskvelden, mens Vaffekoret, kjent for sine detaljrike kvalitetsarrangementer, er denne gang koblet med sudanske Abazar Hamid og står for åpningen lørdag formiddag. Mer av programmet avsløres om et par uker med mer spennende musikalske herligheter.

Marja Mortensson gleder seg til turen nordover etter å ha besøkt Tromsø, Harstad og Riddu Riddu. Nå skal hun endelig til Senja.

– Det blir veldig spennende. Jeg har aldri vært ute på Senja, så jeg gleder jeg meg virkelig til å se landskapet og hvordan dere har det der oppe, forteller artisten.

– Pål har fortalt masse, så jeg har skyhøye forventninger, flirer hun hjertelig.

Marja Mortensson Foto: Jørn Kristensen/Haugan Foto

Mortensson skriver på sørsamisk for å bli bedre kjent med sitt eget språk, og så synger hun på sørsamisk for å lære andre sitt språk.

– Spesielt for våre egne ungdommer slik at de har musikk på sitt eget språk, for det er ikke en selvfølge i den sørsamiske verden.

– Joiken har blitt scenemusikk de siste årene, men joiken er noe personlig som mange gjør alene og ikke viser fram. Det er sterkt å vite at den har vært der hele tida og er en naturlighet. 

– Det har vært en så utrolig fin interesse for joik og det gjør meg utrolig glad og virkelig setter pris på de som har lyst til å høre.

 

 

 

Dobbeltseier

Sjarmbombe av intensitet og formidlerevne. Christer Mørkved ga kvalitetsdønninger i Vangsvik mens Norge tok seg til finalen i VM. 

Foto: Rune Ottarsen

Christer Mørkved har lenge vært en særdeles dyktig trubadur med sterke leveringer og trøkk i sine formidlinger. Nå har han skapt seg et flott repertoar av egne låter som tåler sammenligning med de i samme språkunivers, som Bremnesfamilien og Trond Trudvang. Kanskje ikke helt der, men han er på god vei.

Foto: Rune Ottarsen

Tekster og melodier som står seg godt hver og en, og samlet. Med sin gutteaktige sjarm, jordnære og rolige framtoning eksploderer han plutselig av intensitet og liv på scenen, for så i neste øyeblikk levere så varmt, vakkert og ømt.

Foto: Rune Ottarsen

Variasjonen er en styrke og han bør absolutt følge den veien, kanskje ikke så bevisst for musikken må komme av seg selv slik den er, men stoppe av og til og telle over beholdningen, for så å krydre samlingen med det som måtte mangle i helheten.

Foto: Rune Ottarsen

Orgeltonene fra cd-innspillingene er erstattet med mer trøkk i gitar, og dét fungerer helt utmerket. Tida gikk altfor fort og plutselig var det over.  “Nordlyset danser” ble krevd i reprise og etter tilbakemeldinger å dømme hadde publikum nok ønsket seg hele konserten i reprise. “Du og eg” ga varme følelser og “Sei kem du e” svingte herlig i det intime publokalet i Vangsvik Samfunnshus, mens “Universet turer frem” dundret rocketoner og sosial bevissthet ut i rommet.

Foto: Rune Ottarsen

Et engasjert publikum ga respons hele veien og Mørkved viste gode formidlingsevner med gode historier og personlige betraktninger, trygt og sikkert. Dette er en artist å regne med framover.

Foto: Rune Ottarsen

Og for å ha det nevnt: Kvalitet måles ikke i antall tilskuere, men opplevelsen tilskuerne sitter igjen med etter en konsert. Her var det høyt kvalitetsnivå, men mange satt hjemme og så på håndball. De som valgte Christer Mørkved tok dobbeltseier, mens de som valgte å være hjemme fikk kun én.

 

Moddi om bokplaner, trygghet og sensur

Farlige sanger har gjort Moddi trygg, Norge sensurerer og nå skal han skrive bok. 

– Hvordan er det å være artisten Moddi for tida?

– Jeg har mye å gjøre og jobber med mange prosjekter samtidig. På tur til London nå, og neste uke til Istandbul, og så skriver jeg bok og masteroppgave. Nok å ta tak i, forteller Moddi.

– Sa du bok?

– Jeg må begynne å sette press på meg sjøl og kan like godt bare si det til media.

Boka skal handle om “Unsongs” og menneskene og historiene bak de 12 sangene på plata.

– Det er mitt perspektiv, men deres historier. Jeg er ikke så viktig i dette. Det har skjedd veldig mye som ikke nødvendigvis lar seg fange på film eller sosiale medier, så det blir bok.

– Tildels grove ting som har skjedd som det ikke er bare å gå rett til media med, så prosjektet kommer til å spinne ganske bra etter boka er ute også.

Foto: Rune Ottarsen

“Unsongs” er en samling sanger fra mange deler av Verden som har blitt regnet som politisk farlig og sensurert. Plata kom ut i høst med særdeles god mottakelse og turneen har gått for fulle hus.

Moddi er kjempeglad for at det har blitt såpass stor interesse rundt prosjektet og fått bekreftet noen av mistankene sine om hvor vanskelig det er å gi ut politisk musikk.

Han føler ikke at han har vunnet noen store kamper, men gitt oppmerksomhet til hvordan sensur fungerer bevisst og ubevisst, og hvordan media velger den opplagte og “populære” vinkling. Målet var å peke på alle de mekanismene for sensur i Verden i dag, også her i Norge,

– Problemet er at folk tror det bare handler om Russland og Kina. Det handler ikke om land, men i stor grad om folk og publikum, om media og deres forventninger, kultur og historikk, og alle de tingene vi tar for gitt i hverdagen vår. Det handler ikke nødvendigvis ikke om menn i dress som sitter og dømmer folk til døden for musikken sin. Det handler nesten aldri om det, forklarer musikeren.

Han synes at norsk media har hatt for mye fokus på russiske Pussy Riot og ønsker at sangen deres, “Punk Prayer”, ikke hadde vært med på plata.

– Historien er kjempeinteressant og viktig, men samtidig er den bare en av 12 eksempler på sensur, og blir ilagt veldig mye tyngde, særlig av media, fordi det er en sak de kjenner.

– Det er forhåndsvinklet?

– Ja, forhåndsvinklet er ordet.

Foto: Rune Ottarsen

En tekst viser tydelige likheter med fornorskningen og tvangskristningen av samene, og nordmenns manglende forståelse for deres kultur. I Moddis øyne går sensur og fortielse hånd i hånd, og Norge er intet unntak.

– Den samiske sangen “The Shaman and the Thief” er vårt oppgjør med oss sjøl, men har fått veldig laber respons på den i Norge. Folk synes “Unsongs” er et kjempeinteressant prosjekt og snakker gjerne om Russland og hvor ille det er, men når det kommer til våre egne bjelker i våre egne øyne er det ingen som har forutsetninger til å ta debatten.

– I Tyskland og England har det vært kjempeinteresse rundt den sangen, mens i Norge fortsetter den kulturelle stigmaen rundt det samiske med samme styrke.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva har arbeidet med “Unsongs” gjort med deg som menneske?

– Det har gjort meg trygg.

– Trygg?

– Jeg føler meg tryggere, helt klart tryggere. Det bildet du får av verdenstilstanden i media er sånn at vi tror noen skal starte atomkrig hvert eneste sekund. Gjennom dette prosjektet har jeg lært hvor like vi mennesker er og hvor mye vi har felles. 12 forskjellige sangere i 12 forskjellige land og likevel klarer jeg å kjenne meg igjen i alle sammen og klarer å ta innover meg budskapet deres og lærer noe av sammenhengene.

– Dette prosjektet har ikke skremt meg i det hele tatt, men gjort meg trygg og jeg er mer gira enn noensinne. Det å sette meg inn i hva som foregår i Verden har gjort meg trygg. Jeg har fått et mye mer nyansert bilde av Verden enn det du får når du leser avisa eller ser Dagsrevyen, eller “Drapsrevyen”.

Foto: Rune Ottarsen

Under turneen med “Unsongs” har han vært i hjemlandene til fem av de 12 sangene, Chile, Mexico, Vietnam, Israel og Libanon. Plata inneholder ingen solskinnshistorier, og Moddi har fått merke motstanden mot disse politiske sangene, og at hans versjoner også blir sensurert.

– Sensur fungerer dobbelt. Dersom noen er i stand til å sensurere, så er de også i stand til å “sensurere” deg, så du kan ikke snakke for mye. Det er en del ting rundt den plata og turneen jeg ikke vil snakke om ennå, forklarer han.

Foto: Rune Ottarsen

– Disse sangene er jo musikalske kunststykker. Hvordan har det vært å jobbe med disse sangene som kunst?

– Du har helt rett, det er jævlig bra musikk. Det har vært veldig inspirerende og jeg gleder meg til å begynne å lage egne sanger igjen. Unsongs har forandret meg som musiker, men vet ikke helt hvordan før jeg begynner å skrive igjen, og det gleder jeg meg til.

Moddi er bookingansvarlig for Kråkeslottfestivalen og sørger for å nevne festivalen på Bøvær på Senja.

– Dette prosjektet har ikke bare påvirket hvordan jeg lager musikk, men hva slags musikere jeg har valgt å invitere til Senja og Kråkeslottet, så det blir noen overraskelser til sommeren.

 

– Musikk skal være ekte! – Autotune er som doping!

Musikk skal være ekte for bandet Generation 21 og aller helst innen sjangeren rock.

Bandet består av vangsvikingene Espen Aldegarmann (13), Kristian  Svegre (13) og William Svegre (15), og de spiller rock med ekte lyd. Slik vil de ha det. Ferdig snakka.

– Autotune er som doping

– Musikk skal være ekte. Dagens musikk har ikke nok gitarer. Den er så teknologisk, mener Kristian.

– Ja, det er PC som lager mye av musikken, fortsetter Espen.

– Det er ikke noe galt med teknologisk musikk, for mye er bra. Jeg er ikke glad i popindustrien. Adele er kjempeflink å synge, er en ekte popstjerne og har en utrolig stemme. Jeg unner henne alt hun tjener, men ikke mange av disse andre, som Justin Bieber og Selena Gomez, som ikke er flinke å synge i det hele tatt. De synger surt stort sett hele tida og bruker den magiske knappen som heter autotune, så er alt på plass, sier William.

– Autotune er som doping, kommenterer Kristian.

– Du har ikke lov å drive med steroider i sport, mens autotune som gir perfekt stemme med alle toner rett, det er helt lov, fortsetter William.

Han er heller ikke fornøyd med innholdet i sangene.

– Det tar dem fem minutter å skrive sangene, for det er jo bare den samme linja gjentatt hele sangen. Det tjener de milliarder på, mens dyktige jazzmusikere må spille på gata for å skaffe penger.

William og Kristian Svegre. Foto: Rune Ottarsen
William og Kristian Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Kristian innrømmer at han faktisk liker en del moderne popmusikk, slik som Bieber, mens han påstår at broren kun liker rock.

– Jeg er ikke kritisk til all musikk som ikke er rock, jeg er kritisk til all musikk som jeg synes ikke er noe bra, påpeker William.

Starten 

En periode fulgte de trendene og forsøkte ikke å påvirke vennene til å høre rock, men det var før de begynte å spille gitar og trommer.

– Alle hørte Broiler, sånn “opp og hoppe musikk”. Vi ville høre på Toto, men fant ut at ingen av de andre likte Toto. Ja,ja, så fikk vi nøye oss med den andre musikken og var på den musikken en lang periode, forklarer William.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Alle tre meldte seg på gitar i kulturskolen for et par år siden. Brødrene Svegre fikk plass, men ikke Espen.

– Heldigvis, kommenterer Espen som havnet bak trommene i stedet.

William sluttet i kulturskolen etter ett år. Gitarboogien var ikke helt hans greie.

– Jeg vil spille det jeg hadde lyst til når jeg har lyst, og nå spiller jeg bare på fritida, smiler han.

Gitarbrødrene trengte en trommis og fant trommevideoer på YouTube. Kristian ble Espens trommelærer på et barnetrommesett, men det tålte ikke rock.

– Det kunne like gjerne stått “Hello, Kitty” på det trommesettet, kommenterer Kristian.

Espen Aldegarmann. Foto: Rune Ottarsen
Espen Aldegarmann. Foto: Rune Ottarsen

Konsertnerver

Debuten kom på Vangsvik Open i mars 2016 med pappa Erling Svegre på keyboard og vokal.

– Det å gå på scenen er det verste, men det blir lettere for hver gang, sier William.

I Williams konfirmasjon sist vår spilte de fire sanger der han sang på tre mens en var instrumental. Neste opptreden var pubkveld i Vangsvik i oktober med åtte låter.

– De tre første sangene er man bare der og er spagetti og veldig nervøs og klarer ikke engang å se på mikrofonen. Når jeg har sunget litt så går det bra. Etter hvert er du så i det, og da tenker du ikke, forteller William.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Bredt spekter

De startet med Gary Moore, Pink Floyd og Eagles, og nå har de med Green Day og The White Stripes.

– Pink Floyd tar lang tid å øve inn med gitarsoloer og alt, mens Green Day er veldig lett å spille. Vi har et bredt musikkspekter, så vi er ikke bare punkband, metalband, jazzband, men vi er et rockeband med alle undersjangerne med mye forskjellig, forklarer William.

– Espen er veldig glad i dobbelpedal og liker veldig brutal metal, forteller Kristian.

– Ikke bare det, men mye forskjellig, for jeg liker å spille både jazz, blues, rock, men heavy metal er best, påpeker Espen.

Utgangspunktet er en spilleliste på 650 sanger innen rock som de hører på. De lager kortere spillelister som de øver på og de som de får best til får være med på konsert. Noen sanger de har lyst til å spille har for mange instrumenter og for stort lydbilde og blir kassert. De er ikke alltid enige hva som skal spilles og hvordan det skal spilles.

– Vi har kranglet og vært uenige, men utifra det vi har presentert er jeg fornøyd, sier Espen.

Lokale på lokalet – Del 4: Natteravnan

NatteRavnan spiller musikk de selv liker og treffer publikum godt med dansbar musikk.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Pila Pub & Kultur andre juledag var bandets første spillejobb siden 2002. Rune Svegre, Fritz Jørgensen og Geir Eriksen er med fra den gangen. Magne Brynjulfsen var reservetrommis den forrige perioden, mens Stefan Sollied er nytt medlem.

– Jeg er stort sett med for å trekke ned gjennomsnittsalder, flirer Stefan.

Det er selvfølgelig bare tull og reinspikka tullprat. Hans vokalprestasjon på “A Whiter Shade of Pale” er alene verdt turen på en konsert med NatteRavnan.

Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen
Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen

Vokalbasert musikk ligger deres hjerter nær og låter av Eagles henter pubgjester ut på dansegolvet gang etter gang. Stefan, Rune og Geir bytter på vokal, kor og harmonisang.

– Harmonier og flerstemt sang er noe som er artig å få til. Eagles og Little River Band er noe som jeg og de andre har holdt på med i mange år, forklarer Rune Svegre.

Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen
Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Musikktypen var det som tiltrakk Rune til NatteRavnan, den gang som nå.

– Først og fremst de låtene vi hadde før, og også de låtene vi har funnet fram nå. Det er de låtene som trekker meg og som fenger meg å spille. Og det er selvfølgelig artig hvis noen vil høre på det, forteller gitaristen som også har spilt på Skaland med Purple Trick.

NatteRavnan. Foto:Rune Ottarsen
NatteRavnan. Fritz Jørgensen, Stefan Sollied, Magne Brynjulfsen, Rune Svegre og Geir Eriksen. Foto:Rune Ottarsen

– Dette er min type musikk. Jeg liker sjangeren og de artistene vi spiller, kommenterer Stefan.

For Stefan har det blitt trubadurjobber og enkle oppsett med piano og gitar de siste årene . Han liker å få spille med fullt band igjen.

– Det er greit å være med ute og spille i band, noe annet enn jeg har gjort på lenge. Helheten i det; at du har trommer og bass live på scenen, ikke noe juks, forklarer Stefan.

Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen
Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg spiller fordi det er veldig givende og morsomt og sosialt å spille. Det er interessant å komme seg ut og være i lag med gamle kompiser, forteller Geir Eriksen.

Geir har ikke spilt noe særlig på de 14 årene siden NatteRavnans forrige runde.

– Det var kjempespennende og motiverende å spille igjen, artig å begynne igjen, smiler han.

Satt det med en gang?

– Nei, så absolutt ikke, og det gjør det ennå ikke, men det går litt bedre for hver gang, flirer han hjertelig.

– Jeg har aldri spilt med et så bra gjeng som nå. Jeg kjører mange mil bare for å øve fordi det er så artig.

Mye har endret seg siden de sist var aktive på siste halvdel av 1990-tallet og starten på 2000-tallet.

– Det var større lokaler og flere puber og restauranter, og alle hotellene hadde musikk før. Så det er et tøffere marked nå. Det kan bli ei utfordring å få spillejobber, men vi har bestemt oss for å ikke stresse med det, og ta de jobbene vi får, forklarer organisten i bandet.

Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen

Trommeslager Magne Brynjulfsen var allerede med i flere band da han takket ja til NatteRavnan.

– Det er fartingen og miljøet og ramma rundt, ikke absolutt musikken som er drivkrafta, men det må være litt trøkk i musikken, forklarer Magne.

– For meg er dette avkobling fra en stresset jobb, forteller han videre.

Bassist Fritz Jørgensen har ikke spilt i band siden CC Riders ble oppløst for to år siden.

– Det ligger i blodet, klarer ikke å slutte, også er det et band jeg var med i ifra 1996 til 2002. Det var veldig artig å starte opp igjen og kjenne at lysten var der fortsatt, smiler han.

Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen
Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen

 

 

Ny plate ga danselyst

Heidi Solheim har nok en gang forsøkt å sette seg i et barneunivers og skape musikk tilpasset barn. Dette er oppfølgeren til “Dinosaus”.

Senjakultur.no testet barneplata “Dinosaus & Lortefall” på første-, andre- og tredjeklassen ved Berg Montessoriskole på Skaland.

Seks-, sju- og åtteåringene gjennomførte en hektisk anmelderrunde og trillet terning med kommentarer. Bruken av dansegolvet var en indikator på hvordan ungene likte musikken. Terningkastene elevene ga hele plata var femmere og seksere. Hvis du leser videre vil du få vite hva ungene syntes om de forskjellige sangene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Første sang ut er “Asfaltarbeiderblues”. Den heftige starten løftet ungene ut på golvet og det var full danseaktivitet fra begynnelse til slutt. Terningen landet på absolutt flest seksere. “Kul” og “Bra å danse til”, mente elevene.

I “Hompetitt & Lortefall” kommer teksten mer fram enn i “Asfaltarbeiderblues” og ungene gikk over i rolig lek. Høye tall på terningen også her, mens noen syntes den er sånn passelig. “Bra og rar”, “Artig”, “Veldig bra” og “Passelig” og “Midt i mellom”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Bare på TV” er litt rocka og ungene satte igang å danse. Nesten full pott med seksere og en klar favoritt hos flere. “Kjempekul”, “Kanonbra” og “Råkul”, mente elevene.

“Fru Meitemark – Dronningen av hagen” er en rolig sang med tekst og ord som framtredende. Her er Heidi i rolle som en prippen meitemark. Flere syntes denne var veldig bra, mens noen ikke likte den noe særlig. “Artig”, “Fin”, “Jeg liker å slappe av”, “Kul”, “Kjedelig” og “Best”, mente elevene.

Med “Vaskedisco” tok ungene fram de typiske discobevegelsene og det var stor aktivitet på dansegolvet. Firere, femmere og seksere på terningen. “Kul”, “Bra”, “Veldig kul”, “Veldig tøff” og “Kul disco”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“India” er en rolig sang om å være liten. Ungene la seg avlappet og tankefulle på golvet og lyttet til melodi og tekst. Her haglet det med seksere, sammen med en enslig firer. “Fin sovesang”, “Fin slappeav-sang”, “Rar” og “Fin”, mente elevene.

“Tore Tango” er en tango-låt. Tango har en dramatisk rytme og denne dramatikken vistes i ungenes variasjon mellom rolig dans og herjing. Denne sangen kom dårligst ut og endte med enere, toere og treere, og et par gode terningkast. “Tar for lang tid”, “Litt kjedelig” “Ærsj” og “Litt bra”, mente elevene.

“Glasscola” ga rolig dans. Gode terningkast. “Kul sang”, “Kunne vært bedre”, “Litt artig” og “Bra”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Høl i tights´n” er en skikkelig rocker med hurtige hardrockriff. Her haglet det nok en gang med seksere, mens to ga den terningkast en. Luftgitar, hopping og headbanging på dansegolvet. “Beste og kuleste sangen”, “Råkul”, “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Lava-Lhasa” er en discolåt. Denne ga aktiv lek på dansegolvet. Høye terningkast også på denne. “Superbra sang”, “Passer bra til disco på rommet” og “Veldig kul”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Det er ikke noe poeng å forklare at sistelåten “Goodnight” er en godnatt-sang. Det spesielle med denne at den er på flere språk. Ungene brydde seg ikke om språk, men lyttet til melodien. Meditasjonsstemning på golvet. Dette var en sang som slo begge veier. Noen syntes den var nydelig, mens andre syntes den var for rolig. “Fineste sangen jeg har hørt”, “Rolig”, “Den er nydelig” og “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Senjakultur.no heier på kulturskolen

Positive opplevelser og mestringsfølelse er svært viktige for barns oppvekst.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Kulturskolescenen er et flott sted, men også en litt skummel verden hvor alle ser på deg. Det er også en verden hvor alle ser på deg med positive øyne. Det er en uformell scene med et snilt publikum. Det er en scene hvor alle er likestilt. Alle får vise hva de har lært.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Slik er det også i Berg kommune, og det fikk vi oppleve tirsdag kveld. Mange veldig unge sangere viste fram stemmene sine. Det var pianospill, gitarspill i mange varianter, bassgitarspill og det krydde av trommeslagere. Det spirer og gror i Berg, og det er godt å se den positive energien, konsentrasjonen og uskyldige sjarmen som lever gjennom unge fingre og stemmer.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En rolig og avbalansert kulturskolerektor bidro på ulike instrumenter og veiledet de unge gjennom konserten. Det var ingen antydning til playback og elevene spilte for hverandre. En positive og fin konsert med mye sjarm og nerver, akkurat slik det skal være.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

dsc_8865 dsc_8850 dsc_8837 dsc_8794 dsc_8764

Kvalitet hele veien

Hatten av for Frode Larsen, Kor Flott, Sørreisa Mannskor, bandet og dirigent Oskar Larsen, og hatten på for Leonard Cohen. 

Mange kvaliteter var satt sammen til en helhet fredag kveld i Stonglandet kirke. Mye av kvaliteten var skapt lang tid i forveien i form av særdeles gode tekster og melodier. Musikalske poeter som Leonard Cohen, Paul Simon, Ray Davies, Anne Grete Preus, Helge Stangnes, Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius ga et solid fundament. Med Frode Larsen sin fløyelsrøst er det bare å bygge arrangementer rundt hans tolkninger.

Solist Frode Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor. Foto: Rune Ottarsen
Solist Frode Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor. Foto: Rune Ottarsen

Vokalist Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor i ryggen var en perfekt miks denne kvelden; ikke for mye, ikke for lite. Her har dirigent Oskar Larsen gjort en fenomenal jobb. Det var ingen avanserte arrangementer og finurlige detaljer, men stemmer plassert på riktige plasser, fine oppbygninger og forsterkninger.

Hatten på for Leonard Cohen. Foto: Rune Ottarsen
Hatten på for Leonard Cohen. Foto: Rune Ottarsen

Et allsidig repertoar som kledde den intime kirka veldig godt med rolig start og endte opp i et engelsk/amerikansk 60-talls popeventyr med “A Whiter Shade of Pale”, “Sunny Afternoon” og “Mrs Robinson”. Bengt Karlsen leverte lekent og solid orgel- og pianospill på høyt nivå og gitarist Trond Lande sine soloer var vakre og elegante. Disse to musikerne sammen med bassist Steve Andrews og trommis Haavar Sandnes var med på å kvalitetssikre produksjonen.

Fin stemning i ei fullstappa kirke. Foto: Rune Ottarsen
Fin stemning i ei fullstappa kirke. Foto: Rune Ottarsen

Lyden var veldig god denne kvelden; alle stemmer og instrumenter utfylte hverandre og styrket hverandre, det mektige koret overdøvde aldri solisten og ga en ekstra dimensjon til Larsens stemme. Å bruke Sigurd Mørkved var et veldig godt valg, særlig når kvaliteten som leveres fra scenen er så god og fortjente profesjonell lydproduksjon.

Stor sangglede hos koristene. Foto: Rune Ottarsen
Stor sangglede hos koristene og dirigent Oskar Larsen. . Foto: Rune Ottarsen

Og bare så det er nevnt: Sangene som ble levert uten solist holdt absolutt nivået. Smilene satt løst og det var tydelig at koristene koste seg i den fullstappa kirka på Stonglandseidet. Ekstranummeret var selvfølgelig en hyllest til Leonard Cohen, med solist Larsen og bandmedlemmer i type hatter som var Cohens varemerke. Takk skal dere ha for at dere liker å synge og spille! En eventyrlig aften i ei eventyrlig helg.