Category Archives: Musikk

Lokale på lokalet – Del 4: Natteravnan

NatteRavnan spiller musikk de selv liker og treffer publikum godt med dansbar musikk.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Pila Pub & Kultur andre juledag var bandets første spillejobb siden 2002. Rune Svegre, Fritz Jørgensen og Geir Eriksen er med fra den gangen. Magne Brynjulfsen var reservetrommis den forrige perioden, mens Stefan Sollied er nytt medlem.

– Jeg er stort sett med for å trekke ned gjennomsnittsalder, flirer Stefan.

Det er selvfølgelig bare tull og reinspikka tullprat. Hans vokalprestasjon på “A Whiter Shade of Pale” er alene verdt turen på en konsert med NatteRavnan.

Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen
Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen

Vokalbasert musikk ligger deres hjerter nær og låter av Eagles henter pubgjester ut på dansegolvet gang etter gang. Stefan, Rune og Geir bytter på vokal, kor og harmonisang.

– Harmonier og flerstemt sang er noe som er artig å få til. Eagles og Little River Band er noe som jeg og de andre har holdt på med i mange år, forklarer Rune Svegre.

Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen
Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Musikktypen var det som tiltrakk Rune til NatteRavnan, den gang som nå.

– Først og fremst de låtene vi hadde før, og også de låtene vi har funnet fram nå. Det er de låtene som trekker meg og som fenger meg å spille. Og det er selvfølgelig artig hvis noen vil høre på det, forteller gitaristen som også har spilt på Skaland med Purple Trick.

NatteRavnan. Foto:Rune Ottarsen
NatteRavnan. Fritz Jørgensen, Stefan Sollied, Magne Brynjulfsen, Rune Svegre og Geir Eriksen. Foto:Rune Ottarsen

– Dette er min type musikk. Jeg liker sjangeren og de artistene vi spiller, kommenterer Stefan.

For Stefan har det blitt trubadurjobber og enkle oppsett med piano og gitar de siste årene . Han liker å få spille med fullt band igjen.

– Det er greit å være med ute og spille i band, noe annet enn jeg har gjort på lenge. Helheten i det; at du har trommer og bass live på scenen, ikke noe juks, forklarer Stefan.

Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen
Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg spiller fordi det er veldig givende og morsomt og sosialt å spille. Det er interessant å komme seg ut og være i lag med gamle kompiser, forteller Geir Eriksen.

Geir har ikke spilt noe særlig på de 14 årene siden NatteRavnans forrige runde.

– Det var kjempespennende og motiverende å spille igjen, artig å begynne igjen, smiler han.

Satt det med en gang?

– Nei, så absolutt ikke, og det gjør det ennå ikke, men det går litt bedre for hver gang, flirer han hjertelig.

– Jeg har aldri spilt med et så bra gjeng som nå. Jeg kjører mange mil bare for å øve fordi det er så artig.

Mye har endret seg siden de sist var aktive på siste halvdel av 1990-tallet og starten på 2000-tallet.

– Det var større lokaler og flere puber og restauranter, og alle hotellene hadde musikk før. Så det er et tøffere marked nå. Det kan bli ei utfordring å få spillejobber, men vi har bestemt oss for å ikke stresse med det, og ta de jobbene vi får, forklarer organisten i bandet.

Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen

Trommeslager Magne Brynjulfsen var allerede med i flere band da han takket ja til NatteRavnan.

– Det er fartingen og miljøet og ramma rundt, ikke absolutt musikken som er drivkrafta, men det må være litt trøkk i musikken, forklarer Magne.

– For meg er dette avkobling fra en stresset jobb, forteller han videre.

Bassist Fritz Jørgensen har ikke spilt i band siden CC Riders ble oppløst for to år siden.

– Det ligger i blodet, klarer ikke å slutte, også er det et band jeg var med i ifra 1996 til 2002. Det var veldig artig å starte opp igjen og kjenne at lysten var der fortsatt, smiler han.

Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen
Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen

 

 

Ny plate ga danselyst

Heidi Solheim har nok en gang forsøkt å sette seg i et barneunivers og skape musikk tilpasset barn. Dette er oppfølgeren til “Dinosaus”.

Senjakultur.no testet barneplata “Dinosaus & Lortefall” på første-, andre- og tredjeklassen ved Berg Montessoriskole på Skaland.

Seks-, sju- og åtteåringene gjennomførte en hektisk anmelderrunde og trillet terning med kommentarer. Bruken av dansegolvet var en indikator på hvordan ungene likte musikken. Terningkastene elevene ga hele plata var femmere og seksere. Hvis du leser videre vil du få vite hva ungene syntes om de forskjellige sangene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Første sang ut er “Asfaltarbeiderblues”. Den heftige starten løftet ungene ut på golvet og det var full danseaktivitet fra begynnelse til slutt. Terningen landet på absolutt flest seksere. “Kul” og “Bra å danse til”, mente elevene.

I “Hompetitt & Lortefall” kommer teksten mer fram enn i “Asfaltarbeiderblues” og ungene gikk over i rolig lek. Høye tall på terningen også her, mens noen syntes den er sånn passelig. “Bra og rar”, “Artig”, “Veldig bra” og “Passelig” og “Midt i mellom”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Bare på TV” er litt rocka og ungene satte igang å danse. Nesten full pott med seksere og en klar favoritt hos flere. “Kjempekul”, “Kanonbra” og “Råkul”, mente elevene.

“Fru Meitemark – Dronningen av hagen” er en rolig sang med tekst og ord som framtredende. Her er Heidi i rolle som en prippen meitemark. Flere syntes denne var veldig bra, mens noen ikke likte den noe særlig. “Artig”, “Fin”, “Jeg liker å slappe av”, “Kul”, “Kjedelig” og “Best”, mente elevene.

Med “Vaskedisco” tok ungene fram de typiske discobevegelsene og det var stor aktivitet på dansegolvet. Firere, femmere og seksere på terningen. “Kul”, “Bra”, “Veldig kul”, “Veldig tøff” og “Kul disco”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“India” er en rolig sang om å være liten. Ungene la seg avlappet og tankefulle på golvet og lyttet til melodi og tekst. Her haglet det med seksere, sammen med en enslig firer. “Fin sovesang”, “Fin slappeav-sang”, “Rar” og “Fin”, mente elevene.

“Tore Tango” er en tango-låt. Tango har en dramatisk rytme og denne dramatikken vistes i ungenes variasjon mellom rolig dans og herjing. Denne sangen kom dårligst ut og endte med enere, toere og treere, og et par gode terningkast. “Tar for lang tid”, “Litt kjedelig” “Ærsj” og “Litt bra”, mente elevene.

“Glasscola” ga rolig dans. Gode terningkast. “Kul sang”, “Kunne vært bedre”, “Litt artig” og “Bra”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Høl i tights´n” er en skikkelig rocker med hurtige hardrockriff. Her haglet det nok en gang med seksere, mens to ga den terningkast en. Luftgitar, hopping og headbanging på dansegolvet. “Beste og kuleste sangen”, “Råkul”, “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Lava-Lhasa” er en discolåt. Denne ga aktiv lek på dansegolvet. Høye terningkast også på denne. “Superbra sang”, “Passer bra til disco på rommet” og “Veldig kul”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Det er ikke noe poeng å forklare at sistelåten “Goodnight” er en godnatt-sang. Det spesielle med denne at den er på flere språk. Ungene brydde seg ikke om språk, men lyttet til melodien. Meditasjonsstemning på golvet. Dette var en sang som slo begge veier. Noen syntes den var nydelig, mens andre syntes den var for rolig. “Fineste sangen jeg har hørt”, “Rolig”, “Den er nydelig” og “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Senjakultur.no heier på kulturskolen

Positive opplevelser og mestringsfølelse er svært viktige for barns oppvekst.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Kulturskolescenen er et flott sted, men også en litt skummel verden hvor alle ser på deg. Det er også en verden hvor alle ser på deg med positive øyne. Det er en uformell scene med et snilt publikum. Det er en scene hvor alle er likestilt. Alle får vise hva de har lært.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Slik er det også i Berg kommune, og det fikk vi oppleve tirsdag kveld. Mange veldig unge sangere viste fram stemmene sine. Det var pianospill, gitarspill i mange varianter, bassgitarspill og det krydde av trommeslagere. Det spirer og gror i Berg, og det er godt å se den positive energien, konsentrasjonen og uskyldige sjarmen som lever gjennom unge fingre og stemmer.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En rolig og avbalansert kulturskolerektor bidro på ulike instrumenter og veiledet de unge gjennom konserten. Det var ingen antydning til playback og elevene spilte for hverandre. En positive og fin konsert med mye sjarm og nerver, akkurat slik det skal være.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

dsc_8865 dsc_8850 dsc_8837 dsc_8794 dsc_8764

Kvalitet hele veien

Hatten av for Frode Larsen, Kor Flott, Sørreisa Mannskor, bandet og dirigent Oskar Larsen, og hatten på for Leonard Cohen. 

Mange kvaliteter var satt sammen til en helhet fredag kveld i Stonglandet kirke. Mye av kvaliteten var skapt lang tid i forveien i form av særdeles gode tekster og melodier. Musikalske poeter som Leonard Cohen, Paul Simon, Ray Davies, Anne Grete Preus, Helge Stangnes, Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius ga et solid fundament. Med Frode Larsen sin fløyelsrøst er det bare å bygge arrangementer rundt hans tolkninger.

Solist Frode Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor. Foto: Rune Ottarsen
Solist Frode Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor. Foto: Rune Ottarsen

Vokalist Larsen med Kor Flott og Sørreisa Mannskor i ryggen var en perfekt miks denne kvelden; ikke for mye, ikke for lite. Her har dirigent Oskar Larsen gjort en fenomenal jobb. Det var ingen avanserte arrangementer og finurlige detaljer, men stemmer plassert på riktige plasser, fine oppbygninger og forsterkninger.

Hatten på for Leonard Cohen. Foto: Rune Ottarsen
Hatten på for Leonard Cohen. Foto: Rune Ottarsen

Et allsidig repertoar som kledde den intime kirka veldig godt med rolig start og endte opp i et engelsk/amerikansk 60-talls popeventyr med “A Whiter Shade of Pale”, “Sunny Afternoon” og “Mrs Robinson”. Bengt Karlsen leverte lekent og solid orgel- og pianospill på høyt nivå og gitarist Trond Lande sine soloer var vakre og elegante. Disse to musikerne sammen med bassist Steve Andrews og trommis Haavar Sandnes var med på å kvalitetssikre produksjonen.

Fin stemning i ei fullstappa kirke. Foto: Rune Ottarsen
Fin stemning i ei fullstappa kirke. Foto: Rune Ottarsen

Lyden var veldig god denne kvelden; alle stemmer og instrumenter utfylte hverandre og styrket hverandre, det mektige koret overdøvde aldri solisten og ga en ekstra dimensjon til Larsens stemme. Å bruke Sigurd Mørkved var et veldig godt valg, særlig når kvaliteten som leveres fra scenen er så god og fortjente profesjonell lydproduksjon.

Stor sangglede hos koristene. Foto: Rune Ottarsen
Stor sangglede hos koristene og dirigent Oskar Larsen. . Foto: Rune Ottarsen

Og bare så det er nevnt: Sangene som ble levert uten solist holdt absolutt nivået. Smilene satt løst og det var tydelig at koristene koste seg i den fullstappa kirka på Stonglandseidet. Ekstranummeret var selvfølgelig en hyllest til Leonard Cohen, med solist Larsen og bandmedlemmer i type hatter som var Cohens varemerke. Takk skal dere ha for at dere liker å synge og spille! En eventyrlig aften i ei eventyrlig helg.

Heidi elsker jobben sin

Skrevet av elev Edwind Meyer Johansen (15) og lærer Rune Ottarsen ved Berg Montessoriskole.

Heidi Solheim lever av musikken sin gjennom Pristine og Dinosaus. Her forteller hun hvordan musikklivet er. 

Solheim begynte med musikk fordi hun likte å synge som liten.

– Da jeg var lita likte jeg å synge og sang hele tida, og ville hele tida dikte sanger, sier hun.

Mer og mer musikk

Solheim gikk på musikkskolen og hadde flinke musikklærere på barneskolen hjemme i Øverbygd i Målselv som lærte henne å spille gitar og spille i band.

– Det var veldig, veldig artig. Så ble det bare mer og mer musikk. Så flyttet jeg til Tromsø og gikk på musikklinja. Men, det startet med at jeg likte å synge, forklarer hun.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

– Hvorfor liker du å synge?

– Jeg synes det er artig å synge andre sine sanger og selvfølgelig mine egne. Også er det artig å stå på en scene og synge for folk. Det gir en god følelse i magen, svarer Solheim.

– En god følelse

Hun liker forskjellig musikk, men mest rock og spesielt 70-talls rock synes Solheim er kult. I tillegg moderne popmusikk som Katy Perry og Taylor Swift, og gammel blues og soul; for eksempel Aretha Franklin.

– Hvordan er det å være kjent artist?

– Det er veldig artig at folk kjenner meg igjen på gata, eller at de liker å spille musikken min. Det å skrive autografer er artig. Det å bli gjenkjent betyr at jeg har laget musikk som folk liker. Det gjør meg veldig glad, smiler Solheim.

Solheim synes det er kjempeartig å spille foran folk og spesielt når det er hennes egen musikk.

– Det gir en veldig god følelse. Jeg føler at jeg kan gi noe og formidle noe til de som er kommet, de som er publikummere. Følelsen av å kunne gi noe er spesiell, sier hun .

Pristine eies av Heidi Solheim. Her med Espen Elverum Jakobsen, Benjamin Mørk, Kim Karlsen og Åsmund Wilter Kildal Eriksson utenfor Kråkeslottet i 2014. Foto: Rune Ottarsen
Pristine eies av Heidi Solheim. Her med Espen Elverum Jakobsen, Benjamin Mørk, Kim Karlsen og Åsmund Wilter Kildal Eriksson utenfor Kråkeslottet i 2014. Foto: Rune Ottarsen

Hun lager musikk fordi hun håper at folk skal like det. Når folk gir fine tilbakemeldinger blir hun veldig glad.

– Det er en veldig, veldig god følelse. Da tenker jeg at jeg har gjort noe riktig. Det er veldig fint å møte folk som har favorittsanger som er mine, forklarer Solheim.

Inspirasjon

Hun synes det er helt fantastisk å turnere i utlandet med Pristine og i Norge med Dinosaus.

– Noe av det jeg liker best med yrket mitt; både lage musikk og spille for et publikum som liker rock og voksenmusikk, og gjøre noe helt annet som er å lage musikk for unger og spille for unger. Det at det er så stor forskjell er en fin ting som gir meg masse inspirasjon til å lage mer musikk og lyst til å fortsette. Jeg blir liksom aldri lei fordi det er så mye forskjellig. Det blir artigere å gå på jobb. Mye mer spennende å gjøre mange forskjellige ting, forklarer Solheim.

Hun utvikler seg heile tiden som artist, men hun er fremdeles usikker hvordan skaffe spillejobber, skrive musikk og få utgitt albumene.

– Jeg lærer noe hele tida og utvikler meg hele tida til det bedre ved å møte folk som gir inspirasjon, mener Solheim.

Dinosaus er musikk for barn og Heidi Solheim og bandet tar rockestjernedrømmen helt ut på scenen. Rune Ottarsen
Dinosaus er musikk for barn og Heidi Solheim og bandet tar rockestjernedrømmen helt ut på scenen. Rune Ottarsen

Nye plater

Solheim lager ny musikk hele tiden og de siste månedene har hun spilt inn ny barneplate. Den nye plate blir ganske lik den første Dinosaus-plata.

– Denne plata blir litt i samme gate. Musikken blir mange forskjellige sjangre og stemninger med rock, viser og ballader, men det nye som blir introdusert på denne barneplata er disco. Det blir artig å se mottakelsen på discolåtene, forklarer hun.

I tillegg skal hun spille inn en plate med rockbandet Pristine og soloplata er klar for å gis ut.

Musikken

Det varierer hvordan musikken kommer til henne. I Dinosaus er det ofte en ide med tekst, mens i de andre prosjektene er det ofte groove eller tempo eller musikalsk uttrykk som kommer først.

– I Dinosaus er det slik at jeg har lyst å lage en rockelåt og vil at den skal ligne litt på en spesiell type sang, og så begynner jeg å skrive tekst om det, slik som Iron Maiden, da kommer tekst, tempo og melodi etter hvert, forklarer Solheim.

Heidi Solheim liker seg ute i naturen, særlig hjemme i Øverbygd, slik her sommeren 2015. Foto: Rune Ottarsen
Heidi Solheim liker seg ute i naturen, særlig hjemme i Øverbygd, slik som her sommeren 2015. Foto: Rune Ottarsen

Hjemmearbeid

Når Solheim ikke er på scenen jobber hun først og fremst med å skrive musikk og tekst, komponere sanger og lage arrangementer, slik at musikerne vet hva de skal gjøre. Det koster mye å spille inn musikk og hun må søke om penger til finansiering. Hun må jobbe med bookinger til konserter, ordne øvinger og flybilletter til bandet. Hun er glad i å trene og være ute. Når hun skal koble ut hjemme leker hun med lego med stebarna.

– Jeg må ha noe som ikke handler om musikk, sier Heidi Solheim.

Voksent fra Senjahopen

Gutta i Senjahopen har blitt voksne og med plata “Himmel og hav” innrømmer de å være musikalske.

Kent Remy Gabrielsen, Thomas Hough, Henrik Sandnes og Petter Pogo. Foto: Rune Ottarsen
Kent Remy Gabrielsen, Thomas Hough, Henrik Sandnes og Petter Pogo. Foto: Rune Ottarsen

Singelen og videoen “Himmel og hav” er den mest typiske Senjahopen-låten, men ikke typisk for dette albumet. Mange vil nok få seg en overraskelse.

Melodiøst
De er ikke like brautende og bråkete som tidligere. Musikken er tonet ned og gir plass til tekstformidling og ømme kor. Vokalist Henrik Sandnes trenger ikke lenger å rope for å bli hørt og får i mye større brukt stemmen som instrument og formidler både melodiøst og vakkert. Produksjonen og arrangementene er renere. Instrumentene kommer til sin rett og slipper å kjempe om plassen i lydbildet.

Instrumentene
Gitaren til Petter Pogo har fått en viktigere rolle og trekker låtene framåt med spenst og intensitet. Hør bare førstelåten “Tar det som en mann” hvor gitaren leder an, mens i andrelåten er det trommene til Kent Remi Gabrielsen som får være det ledende instrumentet og i tittelsporet høres for eksempel bassen til Thomas Hough godt.

Livets fasetter
Tekstene har blitt bedre og handler i større grad om det “virkelige liv”. Ordsmeden Henrik Sandnes skriver elegant om den dagligdagse hverdagen i alle svart-hvite fasetter. Humoren og ironien kommer til sin rett i lydbildet og poengene sitter der de skal. Du blir lurt til å tro at dette er søtt og pent, for så å bli tatt rett ned igjen sekundet etter: “Over skyene er himmelen alltid blå. Det er en trøst for idioter.”

Ramsalt epos
Ved første gangs gjennomhøring er det to låter som stjeler oppmerksomheten. Spor nummer fire “Jenny” er et ramsalt, bunnsmurt epos om den ukuelige viljen, kampen for kjærligheten, det hardbarka fiskeryrket og havet. Den standhaftige tinnsoldaten som handlingskraftig setter sjøbein i sjydrefs og storbåra og roper motgangen og farene rett i mot. Refrenget setter seg lett i minnet og kommer nok til å bli en allsangfavoritt på lokalet.

Livets harde realiteter
“1985” handler om året som endret alle etterkommende år. Sandnes går ikke i dypet, men beskriver i all enkelhet det som er så forferdelig stort og uoverkommelig bunnløst mitt i et ubekymret ungdomsliv. “Vi havna alle utpå glatta, men det er ingen til å strø.” Jeg skal ikke avsløre hva låten handler om, for den sannheten kommer brått og slår deg i magen. Når Sandnes slenger ut ordene som biter oss i sjela får ordene virkelig synke inn og trykke på våre følelsesmessige knapper med gitarens mellomspill og soloer. Bildene som tegnes er like enkle som virkemidlene som brukes til å flytte oss fra årstid til årstid. Historien er hard og rett fram fortalt med forfatter Sandnes på sitt beste.

Ulike stilarter
Der de tidligere platene til Senjahopen har passet bedre live enn på CD, så passer denne plata glimrende inn i CD-formatet. Den kledde godt den nye asfalten i Svandalen en tidlig morgen og vil nok passe i mange andre sammenhenger. Plata er variert og vandrer innom ulike stilarter og musikalske virkemidler, og blir bedre for hver spilling. Anbefales!

Senjahopen under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen
Senjahopen under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen

Lokale på lokalet del 2: Coast to Coast fra “Brøyt i vei”

I år er det 21 år siden kompisene Ove Strand, Martin Storvig, Svein Gunnar Wilsgård og Raymond Strand spilte sammen i Highway Express, mens de tre første spilte i det originale Coast to Coast tidlig på 1990-tallet.
– Bandet skulle opp og gå uansett, men planene ble kraftig framskyndet av NRK, avslører Raymond.

Lydprøve. Fra venstre: Martin Storvig, Raymond Strand, Svein Gunnar Wilsgård, Kay Martin Seglsten og Ove Strand. Foto: Rune Ottarsen
Lydprøve. Fra venstre: Martin Storvig, Raymond Strand, Svein Gunnar Wilsgård, Kay Martin Seglsten og Ove Strand. Foto: Rune Ottarsen

– Det var ikke helt bestemt når, men interessen var absolutt tilstede for å spille igjen. NRK tok tak i de ideene vi hadde og pushet på fordi de så at dette kunne bli enda mer underholdning. Det ga en ekstra stressfaktor å få tak i resten av medlemmene mye raskere enn planlagt, forklarer Raymond.

De trengte ny vokalist og Kay Martin Seglsten ble med like før innspillingene “Brøyt i vei” startet vinteren 2015.
Mens de andre medlemmene fremdeles bodde på Senja var Martin flyttet til Harstad.

– Vi øvde bare et par korte ettermiddager før TV-greia, forteller Martin.

Coast to Coast. Fra venstre: Martin Storvig, Ove Strand, Raymond Strand og Kay Martin Seglsten. Foto: Rune Ottarsen
Coast to Coast. Fra venstre: Martin Storvig, Ove Strand, Raymond Strand og Kay Martin Seglsten. Foto: Rune Ottarsen

Da bandet begynte å spille konserter i vår fikk folk sjokk over at de var så mye bedre “live” enn på TV.

– Opptreden i “Brøyt i vei” var sånn passelig. Sjokket ble stort for de som kun hadde sett oss på NRK, for vi hadde jo øvd ett år til, smiler Raymond.

Etter “Brøyt i vei” var ferdig og de hadde stresset seg gjennom den spillingen så har de øvd ganske hardt og målrettet, kjøpt buss og mer utstyr. For Ove og de andre som ikke hadde spilt på 2o år var det stort å stable i hop gamlebandet.

– Det var ualminnelig stort, for vi har pratet om det i 20 år. Vi har vært spredt for alle vinder, så det har vært vanskelig å få til før nå. Det er ikke alle forunt å få spille i et band med fem mann og kunne gjøre det som er artig og når vi sjøl har tid og lyst. Da det tross alt ble noe av dette så er alle gira på å få det til, men alle er ofte opptatt på en eller annen måte. Vi må bare ta det nå som vi er populær, flirer Ove.

– Var det godt å ta fram trommestikkene igjen?

– Jeg har hatt dem framme stort sett hele tida og trommesettet har stått opprigget heime i kjelleren. Jeg har slamra og slått litt for meg sjøl, men å spille med gutta er tingen. Det er ikkje artig å sitte aleine og spille. Det er jo en sosial og artig hobby å ha, så dette var et bra sjakktrekk, svarer Svein Gunnar.

Oppvarmingsband. De har ikke oppvarmingsband så de må bruke ovnen.
Oppvarmingsband. De har ikke oppvarmingsband så de må bruke ovnen. Foto: Rune Ottarsen

De har ikke vanskelig for å få spillejobber og hadde de bare hatt tid så kunne de gjort mange flere konserter. En periode har de spilt annenhver helg. Denne helga var de samlet på Gibostad for å spille på pubkveld på brygga bak Gammelbutikken. Kay Martin var tidligere vokalist i Blindfold. Å spille med folk som er over 15 år eldre er litt annerledes, litt mer kos.

– Det er roligere, ikke så mye hopping og springing på scenen. Vi er ikke like tekniske som Blindfold og må nedskalere det litt. I Blindfold var det fire timer opprigging før lydprøve og konsert, og to timer nedrigging. Her tar det vanligvis en time å rigge opp, smiler Kay Martin.

Dans på lokalet. Foto: Rune Ottarsen
Dans på lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Musikken er hørbar og dansbar og gjestene på brygga er aktive på dansegolvet helt fra starten, men både Kay Martin og Martin skulle gjerne hatt litt tøffere repertoar.

– Jeg liker sanger med mer fart, slik som AC/DC, og blir ikke like utfordret som før, forteller vokalisten.

– Vi har mange gamle travere. Det jeg hører på er steinhardt. Judas Priest er favoritten, men de passer litt dårlig på lokalet, sier Martin.

Martin tar gjerne hurtigbåten fra Harstad for å spille i Coast to Coast.

– Det er for skøy; artig og sosialt. Vi treffes for å være sosial ilag. Det er en stor del av det. Selvfølgelig artig å dra rundt og spille og her i omegn er det en del kjentfolk som jeg ikke ser så ofte, forklarer den utflyttede gryllefjæringen.

På Gibostad var det mer enn bare kjentfolk. Klokka kvart over elleve var det ganske fullt nede på det trivelige bryggelokalet.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Durmålske toner

I en behagelig atmosfære ble nærbutikken i Vangsvik fylt med vakre toner onsdag kveld. Rytmene, melodiene og sangene fløt fint mellom krydderhyller og isdisker inne på Joker Vangsvik. Med god akustikk, wienerbrød og kaffe ble det en behagelig handletur på kvelden.

Torje Åsali Jenssen liker å spille på hjemmebane og følte at nærbutikken i hjembygda Vangsvik var en perfekt samarbeidspartner. Med det lokale Vaffelkoret som oppvarmere var stemningen satt for konsert med Durmål. Stolene stod tett mellom hyllene og publikum var engasjerte og oppmerksomme.

Butikksamarbeid mellom Durmål og Joker Vangsvik. Fra venstre: Jonas Karlsen, Eline Hellerud Åsbakk, Veronica Stensrud, Torje Åsali Jenssen og Arnljot Lindsjørn Nordvik. Foto: Rune Ottarsen
Butikksamarbeid mellom Durmål og Joker Vangsvik. Fra venstre: Jonas Karlsen, Eline Hellerud Åsbakk, Veronica Stensrud, Torje Åsali Jenssen og Arnljot Lindsjørn Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

Durmål har tidligere spilt på samfunnshuset i bygda slik at de som hadde tatt kveldsturen ned på butikken visste hva som ventet dem. De unge musikerne skuffet ingen og publikum gikk hjem med fornøyde smil etter en lang avslutningsapplaus.

Assortert og smakfullt
Bandet Durmål opererer med egenskrevne nordnorske tekster som passer inn blant tekstene de har hentet fra Helge Stangnes og Arvid Hanssen. Sjangermessig gir de et tøft musikalsk utseende på de varme, ironiske og underfundige tekstene, nesten like assortert og smakfull som varebeholdningen på Joker.

Durmål på Joker Vangsvik. Foto: Rune Ottarsen
Durmål på Joker Vangsvik. Foto: Rune Ottarsen

Dette er unge, friske, nyutdannede musikere som koser seg på scenen, som spiller hardt og mykt og vet hvilke musikalske knapper de skal trykke for å fange sitt publikum. De bryr seg ikke om å passe inn i en spesiell form, men pøser på med entusiasme og musikalitet.

Publikummet ble plassert mellom butikkhyller.
Publikummet ble plassert mellom butikkhyller. Foto: Rune Ottarsen

Alle bidrar
Musikken deres har blitt til i en sammensmelting mellom kreative og dyktige musikere. Unge musikere som hver og en vil prege musikken de spiller.

– I dette bandet så eier alle musikken like mye. Musikken blir til underveis og kan for eksempel starte med en melodi. Så bygger alle på med sine ideer. Vi bidrar hver med vårt også blir det veldig mye mer enn vi hadde laget hver for oss, forklarer gitarist Torje Åsali Jenssen.

– “Himmelrik” er et prakteksempel på hvordan vi jobber. Før var den liten og spinkel. Den har gått gjennom faser. Nå har den en del med massiv koring som gjør at teksten står sterkere og det blir en sterk opplevelse, forteller bassist Christo Stangness.

Vokalist Eline Hellerud Åsbakk og gitarist Torje Åsali Jenssen. Foto: Rune Ottarsen
Vokalist Eline Hellerud Åsbakk og gitarist Torje Åsali Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Skapelsen
Det er et sterkt lag av musikere med Jonas Karlsen på trommer og Arnljot Nordvik på gitar, begge fra TheBandCalledOh! og Eline Hellerud Åsbakk på vokal, i tillegg til de to nevnte Stangness og Åsali Jenssen.

– Vi har ikke en veldig klar tanke hvordan sluttproduktet skal bli. Jeg kan presentere en ide og de andre tenker litt annerledes, også spiller Christo annerledes bass enn jeg hadde tenkt, som er mye kulere, også blir det dratt i forskjellige retninger, og til slutt er det en Durmål-låt, smiler Åsali Jenssen.

Durmål på butikken. Foto: Rune Ottarsen
Durmål på butikken. Foto: Rune Ottarsen

Durmålsk
Sjangermessig er de vanskelig å sette i bås og havner ofte inn under definisjonen folkpop og folkrock.

– Alt har rot i folktradisjonen, norsk visetradisjon og folkemusikk. Alt er tradisjonelt, men vi har gjort det på vår måte. Vi har inspirasjon fra jazz, rock, pop og alt blir med i pakken, forteller Eline Hellerud Åsbakk.

– Det er vanskelig å sette ord på en sjanger når det spriker mellom forskjellige stilarter. Vi kaller det folk-pop-rock. Det er jo sammensurium av forskjellig: Det er Durmålmusikk, konstaterer Stangness.

– La oss gjøre Durmålsk til en sjanger, foreslår Åsali Jenssen.

Durmål spilte pubkonsert på Rundhaug Gjestegaard under Kalottspel 2015. Foto: Rune Ottarsen
Durmål spilte pubkonsert på Rundhaug Gjestegaard under Kalottspel 2015. Foto: Rune Ottarsen