Category Archives: Musikk

B-Three = Musikalsk eleganse

B-Three serverer låtene  med en sånn løs og ledig eleganse at musikken har spasert med lettbeint og behagelig gange langt inn i kroppen før jeg registrerer den.

Trioen B-Three, med swingjazz eller jazzswing,  holder et vidunderlig høyt nivå. Det lekne kjennetegner jazzen, og disse tre har  en solid evne til å bruke hver eneste tone til å behage øregangene med leken musikalitet.

B-Three. Fra venstre: Svein Erik Pedersen, Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er det fineste jeg kan gjøre. I B-Three får jeg spille 100 prosent det jeg har lyst å spille, forteller Kjell Tore Nordli, motoren og den store drivkraften i trioen.

– Hvordan er det å få leke deg så mye?

– Det er fantastisk herlig. Jeg har en frihet som er helt enorm. Det finnes likevel grenser for hva jeg har lov å gjøre, selv om det er jazzmusikk, fordi vi spiller en type jazz som må holdes sånn passelig innenfor rammene.

God musikalsk kjemi mellom Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å gjøre jazz. Det er veldig artig, annerledes og utfordrende. Jeg må utfordre meg sjøl for å kunne henge med Kjell Tore, forteller vokalist Sigrid Sørgaard.

Sigrid Sørgaard trives i B-Three. Foto: Rune Ottarsen

– Sigrid er fantastisk. Jeg er veldig stolt av å spille med henne. Hun har utviklet seg enormt. Det er veldig lett å jobbe med henne. Jeg trenger å si veldig lite, skryter Nordli.

– Vi gjør det sjelden likt hver gang, og det er det som er så spennende med jazzmusikk, smiler han.

Målselving, perkusjonist og trommeslager Svein Erik Pedersen kom inn i B-Three i sommer, og har tilpasset seg en uvant musikkstil sammen med de to bardudølene.

– Swing har jeg vært borti, men jazzpreget har jeg ikke touchet så mye, forteller Pedersen.

Svein Erik Pedersen er ny i B-Three, og liker de nye utfordringene. Foto: Rune Ottarsen

-Hvordan er det å spille med Sigrid?

– Vi har fått flere kommentarer på at hun er i verdensklasse, og jeg er enig. Hun synger rent treffer alltid tonene.

– Enn han bak orgelet?

– Han er bare å henge på. Han er i verdensklasse – uten tvil.

Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Svein Erik Pedersen. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
B-Three. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Jazzklubbstemning på Hugos Pub med B-Three. Foto: Rune Ottarsen

En musikalsk maktdemonstrasjon

Det var ikke meningen å ta ett eneste bilde, ikke skrive ett eneste ord. Men – når noe er så kraftfullt, mektig, vakkert, engasjerende, følelsesmessig sterkt…

Konserten med Queen-låter ble en sjelden følelsesreise. Det er ikke lett å forklare hvordan musikk kan påvirke meg så intenst og sterkt, og trykke på nerveknapper jeg ikke visste eksisterte. Musikk jeg allerede hadde et nært og sterkt forhold til gikk gjennom et nytt filter, fikk nytt liv, ny mening og ga meg nye opplevelser.

Balladene plasserte følelsene i de ytterste cellene i kroppen. Noe så medrivende, ekstatisk og oppløftende som måten bandet, korpset og vokalistene serverte tempolåtene skal du lete lenge etter. Og de pompøse låtene ble holdt akkurat nok igjen. 40 musikere med en maktdemonstrasjon av en konsert.

Særdeles vellykket versjon av Bohemian Rhapsody, både visuelt og musikalsk. Foto: Rune Ottarsen

Lokal kvalitet i alle ledd og et elektrisk publikum som jublet, klappet takt, trampet takt og danset i Salangen Kulturhus lørdag kveld. Å kjenne at sanger jeg har et så sterkt forhold til blir behandlet på en så god måte, med så mange riktige valg i arrangementene, i detaljene kommer til å sitte lenge i kroppen.

Knut Erik Østgård og Tom Andersen. Foto: Rune Ottarsen

To vokalister, Tom Andersen og Knut Erik Østgård, som utfylte hverandre og gjorde hverandre gode. To vokalister med hver sine vokalmessige styrker løftet musikken og ga oss sine versjoner, sine tolkninger – og vi frydet oss. De tok oss med, ganske enkelt.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe, vokalist Tom Andersen, koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Tre korister, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen, som ga akkurat den riktige mengden påfyll til hovedvokalen. Og da de selv sang solo gå de oss sjelfulle tolkninger på høyt nivå.

Daniel Rustad, Grethe Davidsen Kleppe, Geir Ove Mortensen, Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Kjetil Christensen, Knut Erik Østgård, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Bassist Geir Ove Mortensen, gitarist Daniel Rustad og pianist Tor Magnus Østvik viste et høyt kvalitetsnivå. Og dette herlige, fundamentale Salangen Musikkforening, som skaper nye opplevelser Queen sin veletablerte musikk.

Knut Erik Østgård, Tom Andersen og Stian Davidsen Kleppe. Foto: Rune Ottarsen

Hatten av og krona på for disse vanvittig musikalske menneskene. Og juvelen i krona: Stian Davidsen Kleppe. Mannen som har brukt all sin musikalske kompetanse i å arrangere disse klassikerne for korps. Han har truffet så sinnsykt godt, gitt låtene nye dimensjoner, detaljer og visualitet.

Og en heftig og begeistret hyllest til det fantastiske publikummet som løftet denne konserten på vinger.

Et engasjert publikum i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen
Salangen Musikkforening. Foto: Rune Ottarsen
Med originale Queen på veggen. Foto: Rune Ottarsen
Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen med Love og My Life. Foto: Rune Ottarsen
Tom Andersen og Daniel Rustad. Foto: Rune Ottarsen
Queen-hyllest i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen

Mektig og helhjerta i Salangen

25 legendariske Queen-låter er arrangert for korps og band. Salangen Musikkforening med 40 amatørmusikere på scenen i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. 

Alle foto: Rune Ottarsen 

Repertoaret er økt med noen låter siden forrige to konserter samme sted i april i år. Selv om det er pirk og terping på detaljer de siste øvingene, er det humør og spilleglede som preger gjenget i Salangen.

-Jeg er med fordi det er artig å spille annet enn vanlig korpsmusikk, forteller Einar Harald Wold.

– Hvordan er det å øve på et sånt detaljnivå?

– Det viktigste er å lære melodiene, svarer Wold, før Steffen Masterbakk fortsetter.

– Når du kan sangen kommer mye av seg sjøl, men detaljene kommer ikke gratis og det er mye øving. Det er hobbyen vår, så det er artig øving, forklarer han.

– Hvordan er det å være med på dette?

– Vi får mulighet til å spille låter vi ikke klarer med vanlig besetning, så det er artig å komme utenfor grensa. Vi spiller mye artig rock og filmmusikk utenom dette prosjektet, men dette blir større og mer helhjerta, svarer Masterbakk engasjert.

Steffen Masterbakk. Foto: Rune Ottarsen

-Det er kjempeartig, veldig interessant og artig å gjøre noe annet. Også er det lærerikt og lærer stadig noe nytt, oppsummerer Grethe Davidsen Kleppe.

Repertoaret diskuteres. Fra venstre: Korpsleder Tonje Utmo, vokalist Tom Andersen, dirigent Stian Davidsen Kleppe og perkusjonist Grethe Davidsen Kleppe.

– Det er artig og tøft. Jeg får en inspirasjon fra de andre og da gir jeg mer sjøl. Når alle spiller samtidig blir det mektig, forklarer Kjetil Christensen.

– Dette er drømmen for en amatørmusiker. Ikke at jeg føler meg som en stjerne, men er med på noe som er svært, kommenterer Trine Torgersen.

Koristene. Fra venstre: Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen.

– Hva sitter du igjen med etter ei øving.

– Vi er blitt en gjeng, som har det artig i lag. Det er ikke bare å nå målet med konserten, men det er artig hver eneste øving, hele prosessen, smiler Torgersen

– Dette er veldig mye på grunn av Queen. De er blant toppene, i alle fall i mitt hode. Det er fantastisk å være med på dette og spille med kjente og møte nye mennesker, forteller Tord Marthinsen.

Daniel Rustad er en av de som står i front på scenen.

– Hvordan er det å spille el-gitar foran et korps?

– Det er mektig, og får full uttelling av låtene. Det er en stor oppgave og jeg må gi 110 prosent,

– Det er helt fantastisk artig, forteller Wenche Olsen, som kjører helt fra Bjerkvik for å øve.

– Det kan være litt kjedelig å spille horn i korps, så det er godt å få noe som fyrer litt opp. Jeg får spille med band og sang, også er det artigere fordi vi vet at vi får mye publikum, så det blir mer underholdning, forteller Annbjørg Elvebakken, som bor på Setermoen.

Scenen er fullstappet med musikere også under øvingene.

Daniel Rustad med følsomt gitarspill.

Fra venstre: Koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen, Ruth Bente Aglen, vokalist Tom Andersen og dirigent Stian Davidsen Kleppe.

En god miks av blåseinstrumenter.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe har satt sitt personlige preg på arrangementene.

Vokalist Tom Andersen.

Ellen Sæbbe er fra nabokommunen Dyrøy.

Konsentrerte perkusjonister. Fra venstre: Grethe Davidsen Kleppe, Kjetil Christensen og Tord Marthinsen.

Enkel bruksanvisning på trommepaden.

Tor Magnus Østvik på tangenter.

Det et er essensielt for prosejektet at dirigent Stian Davidsen Kleppe har godt humør.

Einar Harald Wold i saksofonrekka.

Vokalist Tom Andersen.

En fokusert Stian Davidsen Kleppe.

Fire som gleder seg til å ta imot publikum i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. Fra venstre: Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Daniel Rustad og Tor Magnus Østvik.

En perkusjonistisk referanse til en legendarisk episode på Saturday Night Live med Christopher Walken.

En solid musikalsk suksess

Med en salig blanding av innleide musikere og lokal kvalitet ble ettermiddagsjammen under Finnsnes-Bluesen en solid musikalsk suksess. SE BILDESERIE Alle foto: Rune Ottarsen

Jam på lørdags ettermiddag var med på å styrke festivalfølelsen. En solid sammenblanding av kortreiste og langreiste musikere på scenen og uhøytidelig stemning. Vokalister som fikk synge sammen, musikere som havnet på scenen med fremmede, og fant tonen – bokstavelig talt. Det var solid underholdning med trøkk og kvalitet i tett på to timer.

 

 

Hurrastemning på Finnsnes-Bluesen

Geir Bertheussen Blues Express har aldri vært på det kvalitetsnivået de er nå, og Vossa Rebels lagde musikalsk hurrastemning under Finnsnes-Bluesen fredag kveld. SE BILDESERIE NEDERST!

Snakk om solid åpning av Finnsnes-Bluesen 2018. GB Blues Express lener seg komfortabelt på det skyhøye nivået på sisteplata. Med et slikt låtmateriale trenger de ikke jobbe for å nå publikum og de er imponerende samspilte.

GB Blues Express med herlig variert blues. Foto:Rune Ottarsen

Geir Bertheussen synger så smooth, er så cool på scenen og har tydeligvis funnet den musikalske godplassen. Kai Fjellberg har fingerferdigheter av de sjeldne. Kåre Amundsen viser seg fram som en allsidig trommeslager og moillkoser seg i alle sjangre. Vikar Gunnar Holmstad virker som han har spilt bass i bandet hele livet, og Rune Karlsen utfyller musikken fortreffelig med organisk materiale.

Vossa Rebels lagde liv under Finnsnes Bluesen. Foto: Rune Ottarsen

Vossa Rebels er noe så utradisjonelt og spennende som et ungt rockabillyband. Fullstappet av spilleglede, positiv energi og solid kvalitet lagde de liv og leven. En himmelsk fin booking, som tilfører festivalen en ekstra vitalitet. Et solid band som vil tilføre en hver festival det lille ekstra.

Senjakultur tok tidlig kveld, men vil du oppleve litt av det samme, og det som kom etter, er det bare å møte opp tidlig lørdag kveld og få med deg fem band: Cat2Go, 61 Southbound, Vossa Rebels, Reloaded og Geir Bertheussen Blues Express.

Southside: Treffsikker i alle himmelretninger

Hvis du skal kjøpe én bluesplate i år – er det denne. Southside er en plate som punkterer alle fastlåste bluestyper. Her er leken Chicago-blues, gruslagt Delta-blues og swingende Texas-blues. Hver låt med sitt eget avtrykk og sin egen tydelige identitet.

Med enkle grep nagler GB Blues Express deg fast fra første takt og slipper ikke taket før de 10 låtene er over. Lyden er ren, kvaliteten er høy og lydbildet detaljrikt med god miks av instrumentering.

Slippes på LP, CD og Spotify 1.september.

Det var på tide at Geir Bertheussen, Kai Fjellberg, Trond Hansen og Kåre Amundsen tok seg tida til å gjøre en skikkelig kvalitetsbevisst produksjon. Da de endelig gjorde det, endte de opp med en solid plate som minsker litt av savnet av John Campbell og Stevie Ray Vaughan.

Kai Fjellberg. Foto: Øyvind Aronsen

Grunnpilaren i denne produksjonen er tekstforfatter og gitarist Kai Fjellberg. Med en variasjon fra følsomt gitarspill til gitarriff meislet i stein gir han musikken dybde, ømhet og råhet.

Trond Hansen med en basseleganse som hever hver eneste låt og sørger for at til og med balladene swinger heftig. Kåre Amundsen framstår som en trommeslager som behersker alle varianter innen bluesen. Med velkomponert rytme leder han ekspressen stilfullt gjennom plata.

Vokalist Geir Bertheussen synger forsiktigere og mer følsomt enn før. Han tar seg den lille ekstra tida i hver tone, i hvert ord, i hver følelse, i hver musikalske ytring. Her er det ikke noe jag mot slutten eller neste setning, selv om råheten fremdeles er tydelig til stede. Han utfordrer stemmen, og tar utfordringene med solide kvalitetshevinger gjennom hver eneste tone, gjennom hver eneste låt.

Kai Fjellberg og Geir Bertheussen. Foto: Øyvind Aronsen

Variasjonen i låtene er store og fyller nesten hele bluesspekteret: Instrumentalen “Cakewalk” sender varme tanker til Stevie Ray Vaughan. “Born on the Southside” med herlig repeterende gitarriff i John Campbells ånd, spyttet ut fra kjernen av Delta-blues. Hoppende “King of My Castle”.

Det definitive høydepunktet “Steppin´Stone” som musikalsk vandrer elegant hånd i hånd med The Robert Cray Band. Den swingende up-tempo balladen “How We Roll”. Rockabillylåten “Hard Times”. Rockeren “Supergirl” med Kai Fjellberg som vokalist. Den dundrende “World is Shakin´” som fillerister sjela. En leken “Too Much of Nothing”. Den slepne “Lone Wolf”.

Trond Hansen. Foto: Øyvind Aronsen
Kåre Amundsen. Foto: Øyvind Aronsen
Selfie GB Blues Express. Foto: Kai Fjellberg

Glede, glede og glede – og mer glede

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå har de gledet publikum med en helaftens konsert.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Foto: Rune Ottarsen

Senja Gospel har øvd mye og godt, og har dyktige solister. Og de har en musikalsk trollmann av en dirigent og musikalsk leder i Erling Svegre. De viste seg fram på en flott måte for over 80 tilskuere i Vangsvik kirke søndag kveld.

Gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger. Det siste kan virke litt merkelig, men her var det puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerte frydefullt.

Fra venstre: Anita Foshaug, May Kristin Eilertsen, Wibeche Svegre, Ulf Fredriksen, Børge Lindberg, Cathrine Schjølberg, Jill Johansen, Stine Jørgensen og Astrid Myrvang Hagen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

Senja Gospel. Bak fra venstre: Erling Svegre, Børge Lindberg, Wibeche Svegre, Anita Foshaug og Stine Jørgensen. Foran fra venstre: Astrid Myrvang Hagen, May Kristin Eilertsen, Cathrine Schjølberg og Jill Johansen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Fine tekster som rører hjerte og sjel, forteller Jill Johansen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Senja Gospel med band. Foto: Rune Ottarsen

Anne om Anne – og litt anna

Som vertinne var hun fenomenal. Som vokalist var hun mektig. Sammen med hennes gode band ga hun oss en herlig aften. (Bildeserie nederst)

– Eg kosa meg heile konserten, forteller Anne Nymo Trulsen etter å ha sunget eget stoff  på heimebane på Olsborg onsdag kveld.

Anne Nymo Trulsen på heimebane med egen musikk. Foto: Rune Ottarsen

– Det var stort og ganske rørende, og bittelitt skummelt, fordi eg er vant til at i Hekla Stålstrenga så deler vi på å stå framme. Her er det eg som styrer skuta.

– Eg er “på” hele tida og det er litt utfordrende. Det er uvant, men eg håper at dåkker følte at eg slappa av. Eg prøvde så godt eg kunne å slappe av, flirer hun hjertelig.

Ida Karoline Nordgård, Adrian Danielsen, Torje Åsali Jenssen, Anne Nymo Trulsen og Mikael Pedersen Jacobsen. Foto: Rune Ottarsen

Nymo Trulsen er veldig lett å like og på fin bølgelengde med sitt publikum. Akkurat det er viktig for henne.

– Eg bruker mye tid på å forberede hva eg skal si før sangene og sette det i en sammenheng hvor folk kan kjenne seg igjen. Og det virket det som eg klarte, forklarer hun.

En uhøytidelig Anne Nymo Trulsen. Foto: Rune Ottarsen

Plata “Valg” har fått fine anmeldelser, har solgt greit og gått brukbart på Spotify og andre streaming-tjenester.

– Det viser seg at folk hører på det. Også vet eg at radioen spiller noe, men det er vel mest lokalt. Det skal man ikke kimse av. Man skal være glad for at musikken spilles på radioen.

Anne Nymo Trulsen. Foto: Rune Ottarsen

Skapelsen av den siste plata har vært bearbeidelser av sorg, tap og sår. Om det kommer en ny vet hun ikke, men den håper hun skal bli lettere i formen.

– Eg har begynt og tenkt at på de neste låtene skal eg begynne å skrive lettere tematisk, for nå har eg fått ut denne gruffen som eg har gått og samla på, og den sorgen som eg har hatt i livet.

– Det har vært mye kjipt som har skjedd de siste årene, så nå tenkte eg at eg skulle ha det litt fint og skrive litt sånn Sondre Justad-aktig og få folk til å danse litt, flirer hun.

– Vi får se om eg klarer det, avslutter hun med latter.

 

Et godt Valg

“Valg” er en plate som behøver flere høringer, for dette er en plate med mening. En nordnorsk plate som vil berøre deg.

Anne Nymo Trulsen sine sterke kort er tekstene og måten musikken underbygger tekstene. Dette er tekster om livet. Tekster du kan bruke til bearbeidelse. Tekster du kan sette i ditt perspektiv.

Tekster om valg, fortvilelse, håp, kjærlighet, brudd, tap, ro, skjønnhet, slemt og godt. Vokalen er sterk, svak, spørrende, ønskende. Nymo Trulsen formidler sine tekster godt, men krever flere lyttinger for at du skal skjønne hvilket godt tekstmateriale dette er.

Plata “Valg” har et moderne lydbilde med fin bruk av effekter. Særlig i de siste sangene på plata ligger musikken lett flytende sammen med vokalformidlingen. Den behagelige “Alt kan skje”, den kraftfulle “Eg e ikkje redd og  den váre “Øyeblikket” om sitt eget hemmelige punkt hvor all støy faller elegant bort.

Det såre tapet sterkt illustrert i “Kjære, Gud” viser hvor god Anne Nymo Trulsen er å skrive om det nære og personlige.

Låtene viser også hverdagslivets realiteter med gode refrenger, slik som “Ser du meg” og “Nær og fjern”. Den siste ville nok swingt mer i refrenget med lettere akustisk instrumentering, men begge setter seg lekent i bakhodet. Her er mye godt håndverk, spennende instrumentbruk og løsninger.

Musikere: Håvar Bendiksen, Trond Viggo Solås og Ole Jakob Larsen. Produsent er Trond Viggo Solås. Foto: Terje Arntsen

Fullstappet av favorittlåter

Hollow Hearts med et debutalbum av dimensjoner – fullstappet av favorittlåter. 

Musikken til Hollow Hearts ligger i flere lag og fortjener dybdelyttinger. De har spunnet vakker musikk sammen med gode og elegante tekster. Her oppdages nye detaljer i et relativt enkelt lydbilde hvor små og fiffige musikalske løsninger skaper variasjon i hver eneste sang. Ingen låter er laget i samme støpeskje. Alle tekstene har fått sin egen velfortjente musikk.

Etter mange gjennomlyttinger opplever jeg å finne en ny favoritt hver dag, flere ganger for dagen, for her er kvalitet gjennom hele skiva. Ingen snarveier. Ingen enkle løsninger. Kvalitetsarbeid som er elegant samstemt med de ulike instrumentene. Bassist Ida Karoline Nordgård og trommis Mikalel Pedersen Jacobsen ligger fint bakpå og skaper fin rytme til leken vokal og gitar.

I hovedsak bæres mye på skuldrene til vokalist Ida Løvheim og gitarist Christoffer Nicolai Mathisen. Platas sterkeste låt er likevel den låten der alle bidrar like mye – og overbeviser. “Things We Have” er en letthørt låt som sniker seg fint inn øregangene og har et herlig refreng. En annen favoritt er røffsnille “Trouble”. Det er bare å  høre. Du finner kjapt din egen favoritt.

Vokalprestasjonen til Løvheim er på høyt nivå og hun bruker alle fasetter av stemmen og formidler på herlig vis og skaper ekstra dimensjoner til tekstene og musikken. Mathisen balanserer stemmen nydelig med stemningsfullt gitarspill. Hele bandet bidrar med flerstemt og samstemt sang. Det skal godt gjøres ikke å falle for en eller flere av låtene på denne debutplata gitt ut på Westergaard Records.

Her er noen av stedene Hollow Hearts kan oppleves: Tromsø Kulturhus 7.april, Moen Kulturlåve 25.mai, Kråkeslottfestivalen 9.juni (utsolgt), ÅrsteinØya 13.juli og Espenes Kulturlåve 28.juli.