Category Archives: Musikk

Ray Moon Band = Genuine rockere

Hvis du liker Led Zeppelin, Deep Purple, Neil Young, Steppenwolf, John Mayall and The Bluesbreakers, Jimi Hendrix, Canned Heat, Johnny Winter, Traffic, Blind Faith, George Thorogood, så vil du garantert like Ray Moon Band. Men vær klar over at Ray Moon Band ikke er, jeg presiserer: Ikke er – noen etterligning.

Dette er genuine rockere med sjela dypt inne i bluesen og føttene godt plantet i essensen av ’70-tallsrocken, og den kombinasjonen skaper særegenhet som er sjelden hos dagens moderne musikkskapere. De gjør akkurat som de har lyst, tenker ikke, bare skaper musikk og spiller rett fra hjertet. Tre dampende, adrenalinpumpende hjerter som slår i samme takt.

Plata, som du finner på Spotify, åpner med den dyptfølende bluesballaden F#, som virkelig tar deg ned i dypet, både musikalsk og tekstmessig. Tunge riff, rik på små musikalske detaljer, som underbygger en sår vokal. Det lukter kvalitet lang vei. Andrelåten Angel on My Shoulder markerer at dette er et band som ikke gjentar seg selv. Det tunge bluesriffet er der, bare lettere, en behagelig økning i tempo. Og der jeg forventer den dype sjelsgranskende vokalen, kommer den lyst og lett flytende på toppen.

Tredjelåten Hold On er dypt inne i Neil Young-land, noe som vokalist Raymond Bartholdsen behersker akkurat passe skeivt og skakt, og sårbart. I Sometimes er bluesriffet tilbake, og med rockerne Fly On og Trouble viser Ray Moon Band at de også behersker rett fram rock’n’roll. Mama Told Me understreker sjangerbredden og kvaliteten med full tyngde. Sjangerbredden utvides med tungmetallikeren Canine og den deilig suggererende Dirty Sweet. Hatten av for musikkskaper Raymond Bartholdsen og hans eminente klassemusikere Kaj Struve og Finn Nilsen.

Plata avslutter med de tre helt ulike boogierockerne Traveĺling Disaster, Just a Fling og Old Grumpy Dude. Måten Bartholdsen bruker stemmen til å skape dynamikk og variasjon i det “kjedelige” kompet til førstnevnte viser den enorme musikkbegavelsen. Og sistelåten er en umiddelbar klassiker.

Ei klasseplata fullstappet av kvalitet, med tekster og musikk som spiller på hele følelsesregisteret. Det blir aldri kjedelig. Overraskelsene er mange. Taktskiftene, toneskiftene, stemmeskiftene, sjangervalgene… Bartholdsen har skjønt at kontraster er en viktig essens i musikk.

De absolutte topplåtene og høydepunktene er Dirty Sweet og Old Grumpy Dude, men her er mange gode låter å ta av, og det er bare å forsyne deg, for her er det mye gull, heldigvis ispedd Bartholdsens ektefølte gråstein.

Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen
Finn Nilsen. Foto: Rune Ottarsen
Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen

De som behager oss med musikk

Musikk er så mye mer enn bare det musikalske. Musikk handler om sosialt fellesskap, vennskap, holdepunkt, mestring, mangfold, følelsesuttrykk, følelsesundertrykk, flukt, glede, sorg, behag… og det å gi.

Det å gi til andre – og kor har en enorm giverglede. Det å gi noe ilag, se, høre og føle at det de presenterer mottas med takk – den gode applausen. Og det har vært mye applaus i Tranøy denne helga – mye hjertelig og takknemlig applaus. Først på fredag med Kor Flott i Stonglandet kirke og søndag med Vaffelkoret og Senja Gospel i Vangsvik kirke.

Kor Flott med solister fra CITE i Stonglandet kirke. Foto: Rune Ottarsen

Denne kulturbautaen av en kommune, som kan presentere tre blandakor én og samme helg. Og det å få være med på herligheten, føle musikaliteten, høre stemmene, se gleden, forstå hvor uendelig mye arbeid som ligger bak en slik særdeles godt gjennomført presentasjon av musikk.

Vaffelkoret med dirigent Cato Simonsen i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Og det er bare å innse, for de som ikke har skjønt det, at de gjør det ikke for oss. De gjør det for seg selv, men vi får høste fruktene og sitte med følelsen av at de gjør det nettopp for oss. Dette er folk som elsker den ukentlige øvingen, vennskapet, musikken og samholdet. Folk som elsker å synge. Og vi er glade for at de finnes.

Senja Gospel med dirigent Erling Svegre helt til høyre i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Kor Flott med band, sangglede og innlånte solister; denne gang vokalgruppa CITE fra Sørreisa. Vaffelkoret som opererer på et vanvittig detaljnivå i bruk av stemmer og harmonier og Senja Gospel med god trøkk og kvalitetssolister. En vakker musikalsk helg i Tranøy, og takk for at dere kommer ut av øvingslokalene et par ganger i året og behager oss.

Og de strenge, hyggelige, tålmodige og utrolig musikalske trollmennene Oskar Larsen, Cato Simonsen og Erling Svegre, som setter alle de vakre stemmene og musikaliteten i et vakkert system.

Ourland – klassikerne

Ourland feirer 50 år. Lørdag ble en hyllest til festmusikken, klassikerne og musikere som fremdeles elsker å spille. Her får du de gode historiene fra tidlig ´70-tall. (Bildeserie nederst.)

Bandet er imponerende gode og serverer klassikere fra ´60- og ´70-tallet som står skrevet i rockehistorien med stor skrift med eleganse og stil. Med stor ydmykhet og musikalitet, og den lille touchen av særpreg, treffer de et godt voksent publikum på Hugos Pub denne jubileumskvelden.

Ourland 2018: Geir Fjellberg, Steinar Steffensen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Jan Audun Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

Bandet elsker å spille og har holdt det gående i 50 år. Oppskriften er enkel:

– Vi har aldri gått inn for å bli de aller beste. Vi har spilt bare for å ha det artig, og trivdes med publikum. Ourland tilhører publikum. Publikum tilhører ikke oss. Akkurat det er en stor forskjell, forklarer Jan Audun Eriksen.

Med fire, fem, seks fester på Senja hver eneste helg på ´70-tallet var det ikke vanskelig å få spillejobber, og Ourland var populære.

– Vi var en periode booket ett helt år framover. Første halvdel av 1970-tallet, opplyser Steinar Steffensen.

Steinar Steffensen var også med for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen

De hadde også mange spillejobber på innlandet, og før brua over Gisundet kom i 1972 sørget bandet for at det ofte gikk ferge natt til søndag. Bandet kjøpte ekstratur for å komme seg hjem, og det visste folk å benytte seg av.

– Natt til søndag visste alle i området at da gikk det ekstraferge da Ourland kom fra spilling, og det var fullt av folk med ferga, smiler Johansen.

Steinar Johansen er den eneste som har vært i bandet alle 50 årene. Foto: Rune Ottarsen

Nå holder Ourland seg lokalt i Midt-Troms, men tidligere har de spilt fra Narvik i sør til Storslett i nord. De spilte spesielt mye på Storsteinnes.

– Da vi spilte på Storsteinnes visste vi hvem som kom, og når de kom. Vi ble urolige hvis det var folk som ikke dukka opp til rett tid, flirer Eriksen.

Det ble også en del turer helt nord i fylket – lange turer – ikke helt uten utfordringer.

– Turen rundt Kåfjorden i teleløsninga, før asfalten kom, og hullene var så store og dype. Det var mange ganger vi var borte i halvtime, før vi dukka opp igjen. Vi hadde heldigvis en Ford Transit med dobbeldekk bak, så vi fløt heldigvis litt oppå, forteller Eriksen.

De fire nåværende, som også var med først på 1970-tallet. Jan Audun Eriksen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Steinar Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

– I gammeltida var det sanganlegg, og hver mann spilte med forsterker direkte til publikum. Mange foran scenen som kommenterte: Skru opp!, minnes Eriksen.

– Det var ikke nødvendig hos oss, flirer Steffensen.

Bandbilen var fullstappet av ganske heftig utstyr fra Marshall.

– Vi hadde et komplett Marshall-anlegg a la samme sizen som Deep Purple. Det var sjeldent, med sjelden lyd. Inni selveste New Musical Express var det noe som het Marshall-avisa. Der var det et stort bilde av Ourland og Deep Purple. 14 dager senere leste jeg at Jon Lord i Deep Purple sa Marshall er så bra, og at han visste om et band i Nord-Norge, for vi spilte jo fra 30 minus til 20 pluss, forteller Eriksen.

– Vinklingen var på at utstyret tålte kulde, opplyser Steinar Johansen.

– Da vi kjørte på spilling var det ikke noe oppvarmet bil , forklarer Eriksen.

– Noen ganger kjørte vi med åpen lastebil med bare presenning over utstyret, kommenterer Steinar Steffensen.

– Vi hadde en tur der bakdøra gikk opp, og vi måtte kjøre tilbake å plukke opp slagverket, flirer Eriksen.

Orgelet har alltid vært sentralt hos Ourland, og Jan Audun Eriksen er organist av ypperste merke. Foto: Rune Ottarsen

 – Har dere laget noe egen musikk?

– Vi har hatt en fire-fem låter som har vært våres, som vi har spilt oppigjennom årene. Det har ikke vært noe stor satsing. Vi spiller cover, svarer Johansen.

– Hvilken årgang er de nyeste coverlåtene på repertoaret?

– Vi er kanskje innom ´80-tallet – såvidt, tror Eriksen.

For Ourland er det ´60- og ´70-tallet som gjelder. De spiller Beatles, Uriah Heep, Deep Purple, Creedence, Procul Harum, Status Quo, Wishbone Ash, Mountain, Focus, Booker T og mye annet fra de to tiårene.

– Mange av låtene vi spiller er det ingen andre som spiller. De er veldig kjente, men du skal ha litt på føttene for å komme av med det, påpeker Eriksen.

– Det er ikke alle låtene som er like enkle å spille, selv om vi har spilt dem lenge, så må vi ta oss skikkelig sammen for å være i låten, forteller Steffensen.

Jan Ivan Leonhardsen på sang. Steinar Johansen til høyre. Foto: Rune Ottarsen

– De første årene vi spilte var det mest voksne folk på festene. Etter hvert ble det blandet med ungdom. Da tungrocken kom med Deep Purple og de der, da var det mest ungdom på festene, forteller Johansen.

– Gikk det på deres musikksmak eller hva publikum ville ha?

– Det gikk på våres smak, svarer Johansen kontant.

– Vi spilte det vi likte, kommer det kjapt fra Steffensen.

Geir Fjellberg er det ferskeste medlemmet i Ourland. Foto: Rune Ottarsen

Første spilling i 1968 ga 600 kroner. Da kalendren vippet over i 1970 var prisen oppe i 1800 kroner, pluss reiseutgifter.

Fordelen med at Steinar Johansen er regnskapsfører var stor.

– Der andre band gikk over stokk og stein og reiv ut instrumenter før de hadde penger å betale, hadde vi kontroll. Da vi hadde spart opp penger, kjøpte vi anlegg, og da kjøpte vi som regel kontant, forteller Eriksen.

De er fire fra besetningen før 1974 som er med fremdeles: Steinar Johansen, Jan Audun Eriksen, Steinar Steffensen og Jan Ivan Leonhardsen. Også er “ferskingen” Geir Fjellberg på trommer.

Odd Fredriksen var medlem i Ourland en kort periode for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen
Arnstein Holmstad har også spilt i Ourland en gang i tiden. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen har vært i bandet som trommeslager. Foto: Rune Ottarsen
Ordfører Geir Inge Sivertsen hyllet Ourland. Foto: Rune Ottarsen
Fylkesråd Roar Sollied med gave fra Troms Fylkesråd. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Johansen og Magne Brynjulfsen torkoste seg på scenen lørdag. Foto: Rune Ottarsen
Jan Ivan Leonhardsen med vokal og bass godt plantet i ´70-tallsrock. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Johansen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Audun Eriksen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Steffensen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Ivan Leonhardsen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Geir Fjellberg før spilling. Foto: Rune Ottarsen

B-Three = Musikalsk eleganse

B-Three serverer låtene  med en sånn løs og ledig eleganse at musikken har spasert med lettbeint og behagelig gange langt inn i kroppen før jeg registrerer den.

Trioen B-Three, med swingjazz eller jazzswing,  holder et vidunderlig høyt nivå. Det lekne kjennetegner jazzen, og disse tre har  en solid evne til å bruke hver eneste tone til å behage øregangene med leken musikalitet.

B-Three. Fra venstre: Svein Erik Pedersen, Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er det fineste jeg kan gjøre. I B-Three får jeg spille 100 prosent det jeg har lyst å spille, forteller Kjell Tore Nordli, motoren og den store drivkraften i trioen.

– Hvordan er det å få leke deg så mye?

– Det er fantastisk herlig. Jeg har en frihet som er helt enorm. Det finnes likevel grenser for hva jeg har lov å gjøre, selv om det er jazzmusikk, fordi vi spiller en type jazz som må holdes sånn passelig innenfor rammene.

God musikalsk kjemi mellom Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å gjøre jazz. Det er veldig artig, annerledes og utfordrende. Jeg må utfordre meg sjøl for å kunne henge med Kjell Tore, forteller vokalist Sigrid Sørgaard.

Sigrid Sørgaard trives i B-Three. Foto: Rune Ottarsen

– Sigrid er fantastisk. Jeg er veldig stolt av å spille med henne. Hun har utviklet seg enormt. Det er veldig lett å jobbe med henne. Jeg trenger å si veldig lite, skryter Nordli.

– Vi gjør det sjelden likt hver gang, og det er det som er så spennende med jazzmusikk, smiler han.

Målselving, perkusjonist og trommeslager Svein Erik Pedersen kom inn i B-Three i sommer, og har tilpasset seg en uvant musikkstil sammen med de to bardudølene.

– Swing har jeg vært borti, men jazzpreget har jeg ikke touchet så mye, forteller Pedersen.

Svein Erik Pedersen er ny i B-Three, og liker de nye utfordringene. Foto: Rune Ottarsen

-Hvordan er det å spille med Sigrid?

– Vi har fått flere kommentarer på at hun er i verdensklasse, og jeg er enig. Hun synger rent treffer alltid tonene.

– Enn han bak orgelet?

– Han er bare å henge på. Han er i verdensklasse – uten tvil.

Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Svein Erik Pedersen. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
B-Three. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Jazzklubbstemning på Hugos Pub med B-Three. Foto: Rune Ottarsen

En musikalsk maktdemonstrasjon

Det var ikke meningen å ta ett eneste bilde, ikke skrive ett eneste ord. Men – når noe er så kraftfullt, mektig, vakkert, engasjerende, følelsesmessig sterkt…

Konserten med Queen-låter ble en sjelden følelsesreise. Det er ikke lett å forklare hvordan musikk kan påvirke meg så intenst og sterkt, og trykke på nerveknapper jeg ikke visste eksisterte. Musikk jeg allerede hadde et nært og sterkt forhold til gikk gjennom et nytt filter, fikk nytt liv, ny mening og ga meg nye opplevelser.

Balladene plasserte følelsene i de ytterste cellene i kroppen. Noe så medrivende, ekstatisk og oppløftende som måten bandet, korpset og vokalistene serverte tempolåtene skal du lete lenge etter. Og de pompøse låtene ble holdt akkurat nok igjen. 40 musikere med en maktdemonstrasjon av en konsert.

Særdeles vellykket versjon av Bohemian Rhapsody, både visuelt og musikalsk. Foto: Rune Ottarsen

Lokal kvalitet i alle ledd og et elektrisk publikum som jublet, klappet takt, trampet takt og danset i Salangen Kulturhus lørdag kveld. Å kjenne at sanger jeg har et så sterkt forhold til blir behandlet på en så god måte, med så mange riktige valg i arrangementene, i detaljene kommer til å sitte lenge i kroppen.

Knut Erik Østgård og Tom Andersen. Foto: Rune Ottarsen

To vokalister, Tom Andersen og Knut Erik Østgård, som utfylte hverandre og gjorde hverandre gode. To vokalister med hver sine vokalmessige styrker løftet musikken og ga oss sine versjoner, sine tolkninger – og vi frydet oss. De tok oss med, ganske enkelt.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe, vokalist Tom Andersen, koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Tre korister, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen, som ga akkurat den riktige mengden påfyll til hovedvokalen. Og da de selv sang solo gå de oss sjelfulle tolkninger på høyt nivå.

Daniel Rustad, Grethe Davidsen Kleppe, Geir Ove Mortensen, Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Kjetil Christensen, Knut Erik Østgård, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Bassist Geir Ove Mortensen, gitarist Daniel Rustad og pianist Tor Magnus Østvik viste et høyt kvalitetsnivå. Og dette herlige, fundamentale Salangen Musikkforening, som skaper nye opplevelser Queen sin veletablerte musikk.

Knut Erik Østgård, Tom Andersen og Stian Davidsen Kleppe. Foto: Rune Ottarsen

Hatten av og krona på for disse vanvittig musikalske menneskene. Og juvelen i krona: Stian Davidsen Kleppe. Mannen som har brukt all sin musikalske kompetanse i å arrangere disse klassikerne for korps. Han har truffet så sinnsykt godt, gitt låtene nye dimensjoner, detaljer og visualitet.

Og en heftig og begeistret hyllest til det fantastiske publikummet som løftet denne konserten på vinger.

Et engasjert publikum i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen
Salangen Musikkforening. Foto: Rune Ottarsen
Med originale Queen på veggen. Foto: Rune Ottarsen
Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen med Love og My Life. Foto: Rune Ottarsen
Tom Andersen og Daniel Rustad. Foto: Rune Ottarsen
Queen-hyllest i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen

Mektig og helhjerta i Salangen

25 legendariske Queen-låter er arrangert for korps og band. Salangen Musikkforening med 40 amatørmusikere på scenen i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. 

Alle foto: Rune Ottarsen 

Repertoaret er økt med noen låter siden forrige to konserter samme sted i april i år. Selv om det er pirk og terping på detaljer de siste øvingene, er det humør og spilleglede som preger gjenget i Salangen.

-Jeg er med fordi det er artig å spille annet enn vanlig korpsmusikk, forteller Einar Harald Wold.

– Hvordan er det å øve på et sånt detaljnivå?

– Det viktigste er å lære melodiene, svarer Wold, før Steffen Masterbakk fortsetter.

– Når du kan sangen kommer mye av seg sjøl, men detaljene kommer ikke gratis og det er mye øving. Det er hobbyen vår, så det er artig øving, forklarer han.

– Hvordan er det å være med på dette?

– Vi får mulighet til å spille låter vi ikke klarer med vanlig besetning, så det er artig å komme utenfor grensa. Vi spiller mye artig rock og filmmusikk utenom dette prosjektet, men dette blir større og mer helhjerta, svarer Masterbakk engasjert.

Steffen Masterbakk. Foto: Rune Ottarsen

-Det er kjempeartig, veldig interessant og artig å gjøre noe annet. Også er det lærerikt og lærer stadig noe nytt, oppsummerer Grethe Davidsen Kleppe.

Repertoaret diskuteres. Fra venstre: Korpsleder Tonje Utmo, vokalist Tom Andersen, dirigent Stian Davidsen Kleppe og perkusjonist Grethe Davidsen Kleppe.

– Det er artig og tøft. Jeg får en inspirasjon fra de andre og da gir jeg mer sjøl. Når alle spiller samtidig blir det mektig, forklarer Kjetil Christensen.

– Dette er drømmen for en amatørmusiker. Ikke at jeg føler meg som en stjerne, men er med på noe som er svært, kommenterer Trine Torgersen.

Koristene. Fra venstre: Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen.

– Hva sitter du igjen med etter ei øving.

– Vi er blitt en gjeng, som har det artig i lag. Det er ikke bare å nå målet med konserten, men det er artig hver eneste øving, hele prosessen, smiler Torgersen

– Dette er veldig mye på grunn av Queen. De er blant toppene, i alle fall i mitt hode. Det er fantastisk å være med på dette og spille med kjente og møte nye mennesker, forteller Tord Marthinsen.

Daniel Rustad er en av de som står i front på scenen.

– Hvordan er det å spille el-gitar foran et korps?

– Det er mektig, og får full uttelling av låtene. Det er en stor oppgave og jeg må gi 110 prosent,

– Det er helt fantastisk artig, forteller Wenche Olsen, som kjører helt fra Bjerkvik for å øve.

– Det kan være litt kjedelig å spille horn i korps, så det er godt å få noe som fyrer litt opp. Jeg får spille med band og sang, også er det artigere fordi vi vet at vi får mye publikum, så det blir mer underholdning, forteller Annbjørg Elvebakken, som bor på Setermoen.

Scenen er fullstappet med musikere også under øvingene.

Daniel Rustad med følsomt gitarspill.

Fra venstre: Koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen, Ruth Bente Aglen, vokalist Tom Andersen og dirigent Stian Davidsen Kleppe.

En god miks av blåseinstrumenter.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe har satt sitt personlige preg på arrangementene.

Vokalist Tom Andersen.

Ellen Sæbbe er fra nabokommunen Dyrøy.

Konsentrerte perkusjonister. Fra venstre: Grethe Davidsen Kleppe, Kjetil Christensen og Tord Marthinsen.

Enkel bruksanvisning på trommepaden.

Tor Magnus Østvik på tangenter.

Det et er essensielt for prosejektet at dirigent Stian Davidsen Kleppe har godt humør.

Einar Harald Wold i saksofonrekka.

Vokalist Tom Andersen.

En fokusert Stian Davidsen Kleppe.

Fire som gleder seg til å ta imot publikum i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. Fra venstre: Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Daniel Rustad og Tor Magnus Østvik.

En perkusjonistisk referanse til en legendarisk episode på Saturday Night Live med Christopher Walken.

En solid musikalsk suksess

Med en salig blanding av innleide musikere og lokal kvalitet ble ettermiddagsjammen under Finnsnes-Bluesen en solid musikalsk suksess. SE BILDESERIE Alle foto: Rune Ottarsen

Jam på lørdags ettermiddag var med på å styrke festivalfølelsen. En solid sammenblanding av kortreiste og langreiste musikere på scenen og uhøytidelig stemning. Vokalister som fikk synge sammen, musikere som havnet på scenen med fremmede, og fant tonen – bokstavelig talt. Det var solid underholdning med trøkk og kvalitet i tett på to timer.

 

 

Hurrastemning på Finnsnes-Bluesen

Geir Bertheussen Blues Express har aldri vært på det kvalitetsnivået de er nå, og Vossa Rebels lagde musikalsk hurrastemning under Finnsnes-Bluesen fredag kveld. SE BILDESERIE NEDERST!

Snakk om solid åpning av Finnsnes-Bluesen 2018. GB Blues Express lener seg komfortabelt på det skyhøye nivået på sisteplata. Med et slikt låtmateriale trenger de ikke jobbe for å nå publikum og de er imponerende samspilte.

GB Blues Express med herlig variert blues. Foto:Rune Ottarsen

Geir Bertheussen synger så smooth, er så cool på scenen og har tydeligvis funnet den musikalske godplassen. Kai Fjellberg har fingerferdigheter av de sjeldne. Kåre Amundsen viser seg fram som en allsidig trommeslager og moillkoser seg i alle sjangre. Vikar Gunnar Holmstad virker som han har spilt bass i bandet hele livet, og Rune Karlsen utfyller musikken fortreffelig med organisk materiale.

Vossa Rebels lagde liv under Finnsnes Bluesen. Foto: Rune Ottarsen

Vossa Rebels er noe så utradisjonelt og spennende som et ungt rockabillyband. Fullstappet av spilleglede, positiv energi og solid kvalitet lagde de liv og leven. En himmelsk fin booking, som tilfører festivalen en ekstra vitalitet. Et solid band som vil tilføre en hver festival det lille ekstra.

Senjakultur tok tidlig kveld, men vil du oppleve litt av det samme, og det som kom etter, er det bare å møte opp tidlig lørdag kveld og få med deg fem band: Cat2Go, 61 Southbound, Vossa Rebels, Reloaded og Geir Bertheussen Blues Express.

Southside: Treffsikker i alle himmelretninger

Hvis du skal kjøpe én bluesplate i år – er det denne. Southside er en plate som punkterer alle fastlåste bluestyper. Her er leken Chicago-blues, gruslagt Delta-blues og swingende Texas-blues. Hver låt med sitt eget avtrykk og sin egen tydelige identitet.

Med enkle grep nagler GB Blues Express deg fast fra første takt og slipper ikke taket før de 10 låtene er over. Lyden er ren, kvaliteten er høy og lydbildet detaljrikt med god miks av instrumentering.

Slippes på LP, CD og Spotify 1.september.

Det var på tide at Geir Bertheussen, Kai Fjellberg, Trond Hansen og Kåre Amundsen tok seg tida til å gjøre en skikkelig kvalitetsbevisst produksjon. Da de endelig gjorde det, endte de opp med en solid plate som minsker litt av savnet av John Campbell og Stevie Ray Vaughan.

Kai Fjellberg. Foto: Øyvind Aronsen

Grunnpilaren i denne produksjonen er tekstforfatter og gitarist Kai Fjellberg. Med en variasjon fra følsomt gitarspill til gitarriff meislet i stein gir han musikken dybde, ømhet og råhet.

Trond Hansen med en basseleganse som hever hver eneste låt og sørger for at til og med balladene swinger heftig. Kåre Amundsen framstår som en trommeslager som behersker alle varianter innen bluesen. Med velkomponert rytme leder han ekspressen stilfullt gjennom plata.

Vokalist Geir Bertheussen synger forsiktigere og mer følsomt enn før. Han tar seg den lille ekstra tida i hver tone, i hvert ord, i hver følelse, i hver musikalske ytring. Her er det ikke noe jag mot slutten eller neste setning, selv om råheten fremdeles er tydelig til stede. Han utfordrer stemmen, og tar utfordringene med solide kvalitetshevinger gjennom hver eneste tone, gjennom hver eneste låt.

Kai Fjellberg og Geir Bertheussen. Foto: Øyvind Aronsen

Variasjonen i låtene er store og fyller nesten hele bluesspekteret: Instrumentalen “Cakewalk” sender varme tanker til Stevie Ray Vaughan. “Born on the Southside” med herlig repeterende gitarriff i John Campbells ånd, spyttet ut fra kjernen av Delta-blues. Hoppende “King of My Castle”.

Det definitive høydepunktet “Steppin´Stone” som musikalsk vandrer elegant hånd i hånd med The Robert Cray Band. Den swingende up-tempo balladen “How We Roll”. Rockabillylåten “Hard Times”. Rockeren “Supergirl” med Kai Fjellberg som vokalist. Den dundrende “World is Shakin´” som fillerister sjela. En leken “Too Much of Nothing”. Den slepne “Lone Wolf”.

Trond Hansen. Foto: Øyvind Aronsen
Kåre Amundsen. Foto: Øyvind Aronsen
Selfie GB Blues Express. Foto: Kai Fjellberg

Glede, glede og glede – og mer glede

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå har de gledet publikum med en helaftens konsert.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Foto: Rune Ottarsen

Senja Gospel har øvd mye og godt, og har dyktige solister. Og de har en musikalsk trollmann av en dirigent og musikalsk leder i Erling Svegre. De viste seg fram på en flott måte for over 80 tilskuere i Vangsvik kirke søndag kveld.

Gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger. Det siste kan virke litt merkelig, men her var det puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerte frydefullt.

Fra venstre: Anita Foshaug, May Kristin Eilertsen, Wibeche Svegre, Ulf Fredriksen, Børge Lindberg, Cathrine Schjølberg, Jill Johansen, Stine Jørgensen og Astrid Myrvang Hagen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

Senja Gospel. Bak fra venstre: Erling Svegre, Børge Lindberg, Wibeche Svegre, Anita Foshaug og Stine Jørgensen. Foran fra venstre: Astrid Myrvang Hagen, May Kristin Eilertsen, Cathrine Schjølberg og Jill Johansen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Fine tekster som rører hjerte og sjel, forteller Jill Johansen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Senja Gospel med band. Foto: Rune Ottarsen