Category Archives: Musikk

Roadrunner

Vi kommer vel neppe noe særlig nærmere den musikalske grasrota enn bandet Roadrunner. Fem stykker som spiller musikken de elsker med enorm respekt for sjangeren. (Bildeserie fra Hugos Pub, Finnsnes.)

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Roadrunner forsøker ikke å overbevise noen om annet enn at de er glade amatører og musikkelskere. At de trekker publikum betyr ikke annet enn at mange nok liker musikken og måten den spilles.

Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå skal de spille på Rorbua igjen; lokalet de har fylt før. Hvordan klarte de det? Hvordan visste folk om dem og musikken? De har spilt på seg tilhengere gjennom spillinger på MC-treff og MC-fester. Og hvor høyt hadde de lagt lista da de startet? De kalte seg Lazaronas!

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Dette gjør de bare for gøy, men gjennom øvinger og konserter har de nådd et godt nivå, og de klarer å engasjere publikum på en god måte.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen

Også er det herlig at de er et coverband. Det er altfor lite coverband. Band som gir gammel god musikk videre til nye generasjoner. For her kommer det klassikere på løpende bånd, og vi som kjenner musikken vet at det er klassikere.

Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Og de som hører låtene for første gang vil garantert føle at det er klassikere, for dette er sanger som har enorme kvaliteter i riff og refreng. Låter som tar publikum.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Vi som har vokst opp på ´70- og ´80-tallet har et nært forhold til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, Motorhead, Judas Priest, og mange flere av metallbandene. Det har disse karene også, og det er så tydelig.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Her er ingen slakk i noen ender. Gode låtvalg. Låter som de behersker godt etter timevis med øving. Også er det ganske kult, litt sånn “unntaket som bekrefter regelen”, at de har kledd en Pink-låt i heavydrakt, og dermed har med en moderne poplåt.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå blir det mer gladsang

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå skal de glede publikum med nok en helaftens konsert i Vangsvik kirke 8.desember kl 19. 

Dette blir en gospelkonsert, helt ulik novemberkonserten med Vaffelkoret. Nå blir det god gospeltrøkk og oppstemt sang, og dyktige solister blir å skinne enda mer.

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Fra vårens konsert i Vangsvik kirke. Nå kommer de tilbake med enda flere medlemmer. Foto: Rune Ottarsen

Koret har gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger; Senja Gospel har puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerer frydefullt.

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

Senja Gospel har fått flere medlemmer. Her fra novemberkonserten med Vaffelkoret. Foto: Rune Ottarsen

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Dirigent Erling Svegre med deler av bandet. Fra venstre: Torkel Johnsen, Halvor Stubberud Hanssen, Eigil Andreassen og Erling Svegre.

 

“B-sida” traff førjulshjertet

Ola Bremnes med to nye julesanger, eller begge er mer førjulssanger, og “B-sida” treffer julehjertet best. To fine sanger å lytte til mens vi venter på forestillinga”Jul i hjertet”.

“Det har blitt desember” har både melodi og tekst med glimt i øyet, og er lett og ledig – og uhøytidelig i formen. Og er det noe vi trenger i disse kjøpepress-tider, hvor høytida jul presses inn tidligere og tidligere, så er det mer uhøytidelighet.

Bremnes har skapt en form på denne sangen som gir, for meg, en Trygve Hoff-følelse. Og det kjære Ola, uansett hvor mye fin musikk du har laget, er et solid kompliment. Det er sannsynligvis den uskyldige latteren i andrelinja som gir meg den følelsen, men uansett så settes mye av den uhøytidelige og gode stemninga der, og den beholdes sangen gjennom.

Opptempo-låt med gode innspill i førjulstida, med fine stemninger som tegnes med elegante tekstbilder. Dette er herlig lekent, og ber oss om å nyte denne tida, for jula kommer tidsnok.

Bildene som skildres skaper fine assosiasjoner til samme Trygve Hoff. Her er nordnorsk hverdagspoesi enkelt fortalt med høyt nivå. Andreverset om snømannen er herlig. Dette er enkel og fin poesi, som glir lett og fint inn øregangene og treffer behagelig rett i hjertet.

Hovedsangen “Julehjerte” treffer meg ikke like godt. Den er mollstemt og stivere i formen. Den duver fram og tilbake, som en huske, men kunne godt hatt litt mer schwung i huskingen. Teksten er fin, men hadde i mine ører vært bedre i en lettere og en anelse gladere og mer positiv form. Fine budskap, god tekst, men litt for baktung etter min smak. Ettertenksomheten som Bremnes formidler blir for tydelig.

Og da har jeg altså prestert å sitte her og fortalt Ola Bremnes hvordan han bør lage musikk. Det tror jeg han Ola tåler. Musikk er subjektivt, og skal bedømmes etter følelsen –  ikke statusen. “Det har blitt desember” traff meg så mye bedre – sånn er det bare.

 

Ola Bremnes med singelslipp i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

 

Klare for flere sangoppdrag

Vakre stemmer, harmonier og flerstemt sang. CITE er noe så sjeldent som en vokaltrio i Midt-Troms. De har to ønsker: En: Flere oppdrag. To: Bli en kvartett.

Sist helg var de solister under Kor Flott sin tradisjonelle novemberkonsert i Stonglandet kirke. Med hver sine vokalmessige styrker og vakker sang, tilførte de stemingskonserten enda mer stemning.

– Det er himmelsk å ha et kor med seg, og få det trøkket og den støtten i ryggen, smiler Christine Lande.

Kor Flott med solister fra CITE i Stonglandet kirke. Familiebandet til CITE, med Bengt Karlsen, Trond Lande, Steve Andrews og Haavar Sandnes, var også med. Foto: Rune Ottarsen

Vokalgruppa har blant annet hatt fullsatte konserter på Kramvigbrygga i heimbygda Sørreisa, og vært solister for Finnsnes Korforening. De elsker å synge, og tar gjerne flere oppdrag.

– Konserter handler om adrenalinfølelsen, som andre får med å hoppe i fallskjerm og kjøre vannski. Det er noe med det adrenalinet som du får før du skal opptre, og den lykkefølelsen etterpå – at det gikk så bra. Det er veldig fint når vi tolker tekster, at vi kan gi det videre til noen – dele med noen, forteller Elisabeth Solheim Andrews.

– Hvordan føles det når det blir god respons?

– Det er jo helt fantastisk når publikum viser at de liker det vi gjør. Noe som ikke kan måles med så mye annet, svarer Tonje Larsen.

CITE i Stonglandet kirke med publikum både foran og bak. Foto: Rune Ottarsen

– Musikk er kjempeviktig for meg. Det gir meg energi. Etter ei øving er jeg oppløfta, og har mer energi etterpå, forteller Andrews.

– Musikk er glede og lykkefølelse av å holde på med noe som er så morsomt, og spesielt ilag med flinke folk. Sang gir masse energi, og jeg får opp futten og given. Med musikken er det lettere å holde ut det hverdagslige, forklarer Larsen.

– Det er den energien, og det å kunne rømme ifra jobb, hverdag, tanker, og få gå inn i musikken og være der – godt å være der. Og den gleden av å kunne skape noe fint, sier Lande.

Vokalgruppa CITE. Fra venstre: Elisabeth Solheim Edwards, Tonje Larsen og Christine Lande. Foto: Rune Ottarsen

Etter tre år som kvartett er CITE blitt trio. De vil veldig gjerne være fire, og etterlyser en som kan gjøre CITE til kvartett igjen.

– Vi kan tenke oss en sopran til. Det er noe med å være fire, som gjør at vi får fylt opp alle stemmene, og det blir fyldigere, opplyser Lande.

CITE kjøper ikke ferdige arrangementer eller arrangerer på papir, men lager arrangementene mens de synger.

– Vi tar for oss en sang, begynner å synge på den, også hører vi stemmene, også blir det til, forklarer Andrews.

– Vi har ikke lyst å være solister alene, men skape noe ilag med andre, der alle kan bidra. Det er utrolig artig å framføre.

Tonje Larsen, Christine Lande og Elisabeth Solheim Andrews. Foto: Rune Ottarsen

Ray Moon Band = Genuine rockere

Hvis du liker Led Zeppelin, Deep Purple, Neil Young, Steppenwolf, John Mayall and The Bluesbreakers, Jimi Hendrix, Canned Heat, Johnny Winter, Traffic, Blind Faith, George Thorogood, så vil du garantert like Ray Moon Band. Men vær klar over at Ray Moon Band ikke er, jeg presiserer: Ikke er – noen etterligning.

Dette er genuine rockere med sjela dypt inne i bluesen og føttene godt plantet i essensen av ’70-tallsrocken, og den kombinasjonen skaper særegenhet som er sjelden hos dagens moderne musikkskapere. De gjør akkurat som de har lyst, tenker ikke, bare skaper musikk og spiller rett fra hjertet. Tre dampende, adrenalinpumpende hjerter som slår i samme takt.

Plata, som du finner på Spotify, åpner med den dyptfølende bluesballaden F#, som virkelig tar deg ned i dypet, både musikalsk og tekstmessig. Tunge riff, rik på små musikalske detaljer, som underbygger en sår vokal. Det lukter kvalitet lang vei. Andrelåten Angel on My Shoulder markerer at dette er et band som ikke gjentar seg selv. Det tunge bluesriffet er der, bare lettere, en behagelig økning i tempo. Og der jeg forventer den dype sjelsgranskende vokalen, kommer den lyst og lett flytende på toppen.

Tredjelåten Hold On er dypt inne i Neil Young-land, noe som vokalist Raymond Bartholdsen behersker akkurat passe skeivt og skakt, og sårbart. I Sometimes er bluesriffet tilbake, og med rockerne Fly On og Trouble viser Ray Moon Band at de også behersker rett fram rock’n’roll. Mama Told Me understreker sjangerbredden og kvaliteten med full tyngde. Sjangerbredden utvides med tungmetallikeren Canine og den deilig suggererende Dirty Sweet. Hatten av for musikkskaper Raymond Bartholdsen og hans eminente klassemusikere Kaj Struve og Finn Nilsen.

Plata avslutter med de tre helt ulike boogierockerne Traveĺling Disaster, Just a Fling og Old Grumpy Dude. Måten Bartholdsen bruker stemmen til å skape dynamikk og variasjon i det “kjedelige” kompet til førstnevnte viser den enorme musikkbegavelsen. Og sistelåten er en umiddelbar klassiker.

Ei klasseplata fullstappet av kvalitet, med tekster og musikk som spiller på hele følelsesregisteret. Det blir aldri kjedelig. Overraskelsene er mange. Taktskiftene, toneskiftene, stemmeskiftene, sjangervalgene… Bartholdsen har skjønt at kontraster er en viktig essens i musikk.

De absolutte topplåtene og høydepunktene er Dirty Sweet og Old Grumpy Dude, men her er mange gode låter å ta av, og det er bare å forsyne deg, for her er det mye gull, heldigvis ispedd Bartholdsens ektefølte gråstein.

Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen
Finn Nilsen. Foto: Rune Ottarsen
Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen

De som behager oss med musikk

Musikk er så mye mer enn bare det musikalske. Musikk handler om sosialt fellesskap, vennskap, holdepunkt, mestring, mangfold, følelsesuttrykk, følelsesundertrykk, flukt, glede, sorg, behag… og det å gi.

Det å gi til andre – og kor har en enorm giverglede. Det å gi noe ilag, se, høre og føle at det de presenterer mottas med takk – den gode applausen. Og det har vært mye applaus i Tranøy denne helga – mye hjertelig og takknemlig applaus. Først på fredag med Kor Flott i Stonglandet kirke og søndag med Vaffelkoret og Senja Gospel i Vangsvik kirke.

Kor Flott med solister fra CITE i Stonglandet kirke. Foto: Rune Ottarsen

Denne kulturbautaen av en kommune, som kan presentere tre blandakor én og samme helg. Og det å få være med på herligheten, føle musikaliteten, høre stemmene, se gleden, forstå hvor uendelig mye arbeid som ligger bak en slik særdeles godt gjennomført presentasjon av musikk.

Vaffelkoret med dirigent Cato Simonsen i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Og det er bare å innse, for de som ikke har skjønt det, at de gjør det ikke for oss. De gjør det for seg selv, men vi får høste fruktene og sitte med følelsen av at de gjør det nettopp for oss. Dette er folk som elsker den ukentlige øvingen, vennskapet, musikken og samholdet. Folk som elsker å synge. Og vi er glade for at de finnes.

Senja Gospel med dirigent Erling Svegre helt til høyre i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Kor Flott med band, sangglede og innlånte solister; denne gang vokalgruppa CITE fra Sørreisa. Vaffelkoret som opererer på et vanvittig detaljnivå i bruk av stemmer og harmonier og Senja Gospel med god trøkk og kvalitetssolister. En vakker musikalsk helg i Tranøy, og takk for at dere kommer ut av øvingslokalene et par ganger i året og behager oss.

Og de strenge, hyggelige, tålmodige og utrolig musikalske trollmennene Oskar Larsen, Cato Simonsen og Erling Svegre, som setter alle de vakre stemmene og musikaliteten i et vakkert system.

Ourland – klassikerne

Ourland feirer 50 år. Lørdag ble en hyllest til festmusikken, klassikerne og musikere som fremdeles elsker å spille. Her får du de gode historiene fra tidlig ´70-tall. (Bildeserie nederst.)

Bandet er imponerende gode og serverer klassikere fra ´60- og ´70-tallet som står skrevet i rockehistorien med stor skrift med eleganse og stil. Med stor ydmykhet og musikalitet, og den lille touchen av særpreg, treffer de et godt voksent publikum på Hugos Pub denne jubileumskvelden.

Ourland 2018: Geir Fjellberg, Steinar Steffensen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Jan Audun Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

Bandet elsker å spille og har holdt det gående i 50 år. Oppskriften er enkel:

– Vi har aldri gått inn for å bli de aller beste. Vi har spilt bare for å ha det artig, og trivdes med publikum. Ourland tilhører publikum. Publikum tilhører ikke oss. Akkurat det er en stor forskjell, forklarer Jan Audun Eriksen.

Med fire, fem, seks fester på Senja hver eneste helg på ´70-tallet var det ikke vanskelig å få spillejobber, og Ourland var populære.

– Vi var en periode booket ett helt år framover. Første halvdel av 1970-tallet, opplyser Steinar Steffensen.

Steinar Steffensen var også med for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen

De hadde også mange spillejobber på innlandet, og før brua over Gisundet kom i 1972 sørget bandet for at det ofte gikk ferge natt til søndag. Bandet kjøpte ekstratur for å komme seg hjem, og det visste folk å benytte seg av.

– Natt til søndag visste alle i området at da gikk det ekstraferge da Ourland kom fra spilling, og det var fullt av folk med ferga, smiler Johansen.

Steinar Johansen er den eneste som har vært i bandet alle 50 årene. Foto: Rune Ottarsen

Nå holder Ourland seg lokalt i Midt-Troms, men tidligere har de spilt fra Narvik i sør til Storslett i nord. De spilte spesielt mye på Storsteinnes.

– Da vi spilte på Storsteinnes visste vi hvem som kom, og når de kom. Vi ble urolige hvis det var folk som ikke dukka opp til rett tid, flirer Eriksen.

Det ble også en del turer helt nord i fylket – lange turer – ikke helt uten utfordringer.

– Turen rundt Kåfjorden i teleløsninga, før asfalten kom, og hullene var så store og dype. Det var mange ganger vi var borte i halvtime, før vi dukka opp igjen. Vi hadde heldigvis en Ford Transit med dobbeldekk bak, så vi fløt heldigvis litt oppå, forteller Eriksen.

De fire nåværende, som også var med først på 1970-tallet. Jan Audun Eriksen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Steinar Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

– I gammeltida var det sanganlegg, og hver mann spilte med forsterker direkte til publikum. Mange foran scenen som kommenterte: Skru opp!, minnes Eriksen.

– Det var ikke nødvendig hos oss, flirer Steffensen.

Bandbilen var fullstappet av ganske heftig utstyr fra Marshall.

– Vi hadde et komplett Marshall-anlegg a la samme sizen som Deep Purple. Det var sjeldent, med sjelden lyd. Inni selveste New Musical Express var det noe som het Marshall-avisa. Der var det et stort bilde av Ourland og Deep Purple. 14 dager senere leste jeg at Jon Lord i Deep Purple sa Marshall er så bra, og at han visste om et band i Nord-Norge, for vi spilte jo fra 30 minus til 20 pluss, forteller Eriksen.

– Vinklingen var på at utstyret tålte kulde, opplyser Steinar Johansen.

– Da vi kjørte på spilling var det ikke noe oppvarmet bil , forklarer Eriksen.

– Noen ganger kjørte vi med åpen lastebil med bare presenning over utstyret, kommenterer Steinar Steffensen.

– Vi hadde en tur der bakdøra gikk opp, og vi måtte kjøre tilbake å plukke opp slagverket, flirer Eriksen.

Orgelet har alltid vært sentralt hos Ourland, og Jan Audun Eriksen er organist av ypperste merke. Foto: Rune Ottarsen

 – Har dere laget noe egen musikk?

– Vi har hatt en fire-fem låter som har vært våres, som vi har spilt oppigjennom årene. Det har ikke vært noe stor satsing. Vi spiller cover, svarer Johansen.

– Hvilken årgang er de nyeste coverlåtene på repertoaret?

– Vi er kanskje innom ´80-tallet – såvidt, tror Eriksen.

For Ourland er det ´60- og ´70-tallet som gjelder. De spiller Beatles, Uriah Heep, Deep Purple, Creedence, Procul Harum, Status Quo, Wishbone Ash, Mountain, Focus, Booker T og mye annet fra de to tiårene.

– Mange av låtene vi spiller er det ingen andre som spiller. De er veldig kjente, men du skal ha litt på føttene for å komme av med det, påpeker Eriksen.

– Det er ikke alle låtene som er like enkle å spille, selv om vi har spilt dem lenge, så må vi ta oss skikkelig sammen for å være i låten, forteller Steffensen.

Jan Ivan Leonhardsen på sang. Steinar Johansen til høyre. Foto: Rune Ottarsen

– De første årene vi spilte var det mest voksne folk på festene. Etter hvert ble det blandet med ungdom. Da tungrocken kom med Deep Purple og de der, da var det mest ungdom på festene, forteller Johansen.

– Gikk det på deres musikksmak eller hva publikum ville ha?

– Det gikk på våres smak, svarer Johansen kontant.

– Vi spilte det vi likte, kommer det kjapt fra Steffensen.

Geir Fjellberg er det ferskeste medlemmet i Ourland. Foto: Rune Ottarsen

Første spilling i 1968 ga 600 kroner. Da kalendren vippet over i 1970 var prisen oppe i 1800 kroner, pluss reiseutgifter.

Fordelen med at Steinar Johansen er regnskapsfører var stor.

– Der andre band gikk over stokk og stein og reiv ut instrumenter før de hadde penger å betale, hadde vi kontroll. Da vi hadde spart opp penger, kjøpte vi anlegg, og da kjøpte vi som regel kontant, forteller Eriksen.

De er fire fra besetningen før 1974 som er med fremdeles: Steinar Johansen, Jan Audun Eriksen, Steinar Steffensen og Jan Ivan Leonhardsen. Også er “ferskingen” Geir Fjellberg på trommer.

Odd Fredriksen var medlem i Ourland en kort periode for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen
Arnstein Holmstad har også spilt i Ourland en gang i tiden. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen har vært i bandet som trommeslager. Foto: Rune Ottarsen
Ordfører Geir Inge Sivertsen hyllet Ourland. Foto: Rune Ottarsen
Fylkesråd Roar Sollied med gave fra Troms Fylkesråd. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Johansen og Magne Brynjulfsen torkoste seg på scenen lørdag. Foto: Rune Ottarsen
Jan Ivan Leonhardsen med vokal og bass godt plantet i ´70-tallsrock. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Johansen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Audun Eriksen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Steffensen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Ivan Leonhardsen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Geir Fjellberg før spilling. Foto: Rune Ottarsen

B-Three = Musikalsk eleganse

B-Three serverer låtene  med en sånn løs og ledig eleganse at musikken har spasert med lettbeint og behagelig gange langt inn i kroppen før jeg registrerer den.

Trioen B-Three, med swingjazz eller jazzswing,  holder et vidunderlig høyt nivå. Det lekne kjennetegner jazzen, og disse tre har  en solid evne til å bruke hver eneste tone til å behage øregangene med leken musikalitet.

B-Three. Fra venstre: Svein Erik Pedersen, Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er det fineste jeg kan gjøre. I B-Three får jeg spille 100 prosent det jeg har lyst å spille, forteller Kjell Tore Nordli, motoren og den store drivkraften i trioen.

– Hvordan er det å få leke deg så mye?

– Det er fantastisk herlig. Jeg har en frihet som er helt enorm. Det finnes likevel grenser for hva jeg har lov å gjøre, selv om det er jazzmusikk, fordi vi spiller en type jazz som må holdes sånn passelig innenfor rammene.

God musikalsk kjemi mellom Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å gjøre jazz. Det er veldig artig, annerledes og utfordrende. Jeg må utfordre meg sjøl for å kunne henge med Kjell Tore, forteller vokalist Sigrid Sørgaard.

Sigrid Sørgaard trives i B-Three. Foto: Rune Ottarsen

– Sigrid er fantastisk. Jeg er veldig stolt av å spille med henne. Hun har utviklet seg enormt. Det er veldig lett å jobbe med henne. Jeg trenger å si veldig lite, skryter Nordli.

– Vi gjør det sjelden likt hver gang, og det er det som er så spennende med jazzmusikk, smiler han.

Målselving, perkusjonist og trommeslager Svein Erik Pedersen kom inn i B-Three i sommer, og har tilpasset seg en uvant musikkstil sammen med de to bardudølene.

– Swing har jeg vært borti, men jazzpreget har jeg ikke touchet så mye, forteller Pedersen.

Svein Erik Pedersen er ny i B-Three, og liker de nye utfordringene. Foto: Rune Ottarsen

-Hvordan er det å spille med Sigrid?

– Vi har fått flere kommentarer på at hun er i verdensklasse, og jeg er enig. Hun synger rent treffer alltid tonene.

– Enn han bak orgelet?

– Han er bare å henge på. Han er i verdensklasse – uten tvil.

Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Svein Erik Pedersen. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
B-Three. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Jazzklubbstemning på Hugos Pub med B-Three. Foto: Rune Ottarsen

En musikalsk maktdemonstrasjon

Det var ikke meningen å ta ett eneste bilde, ikke skrive ett eneste ord. Men – når noe er så kraftfullt, mektig, vakkert, engasjerende, følelsesmessig sterkt…

Konserten med Queen-låter ble en sjelden følelsesreise. Det er ikke lett å forklare hvordan musikk kan påvirke meg så intenst og sterkt, og trykke på nerveknapper jeg ikke visste eksisterte. Musikk jeg allerede hadde et nært og sterkt forhold til gikk gjennom et nytt filter, fikk nytt liv, ny mening og ga meg nye opplevelser.

Balladene plasserte følelsene i de ytterste cellene i kroppen. Noe så medrivende, ekstatisk og oppløftende som måten bandet, korpset og vokalistene serverte tempolåtene skal du lete lenge etter. Og de pompøse låtene ble holdt akkurat nok igjen. 40 musikere med en maktdemonstrasjon av en konsert.

Særdeles vellykket versjon av Bohemian Rhapsody, både visuelt og musikalsk. Foto: Rune Ottarsen

Lokal kvalitet i alle ledd og et elektrisk publikum som jublet, klappet takt, trampet takt og danset i Salangen Kulturhus lørdag kveld. Å kjenne at sanger jeg har et så sterkt forhold til blir behandlet på en så god måte, med så mange riktige valg i arrangementene, i detaljene kommer til å sitte lenge i kroppen.

Knut Erik Østgård og Tom Andersen. Foto: Rune Ottarsen

To vokalister, Tom Andersen og Knut Erik Østgård, som utfylte hverandre og gjorde hverandre gode. To vokalister med hver sine vokalmessige styrker løftet musikken og ga oss sine versjoner, sine tolkninger – og vi frydet oss. De tok oss med, ganske enkelt.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe, vokalist Tom Andersen, koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Tre korister, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen, som ga akkurat den riktige mengden påfyll til hovedvokalen. Og da de selv sang solo gå de oss sjelfulle tolkninger på høyt nivå.

Daniel Rustad, Grethe Davidsen Kleppe, Geir Ove Mortensen, Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Kjetil Christensen, Knut Erik Østgård, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Bassist Geir Ove Mortensen, gitarist Daniel Rustad og pianist Tor Magnus Østvik viste et høyt kvalitetsnivå. Og dette herlige, fundamentale Salangen Musikkforening, som skaper nye opplevelser Queen sin veletablerte musikk.

Knut Erik Østgård, Tom Andersen og Stian Davidsen Kleppe. Foto: Rune Ottarsen

Hatten av og krona på for disse vanvittig musikalske menneskene. Og juvelen i krona: Stian Davidsen Kleppe. Mannen som har brukt all sin musikalske kompetanse i å arrangere disse klassikerne for korps. Han har truffet så sinnsykt godt, gitt låtene nye dimensjoner, detaljer og visualitet.

Og en heftig og begeistret hyllest til det fantastiske publikummet som løftet denne konserten på vinger.

Et engasjert publikum i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen
Salangen Musikkforening. Foto: Rune Ottarsen
Med originale Queen på veggen. Foto: Rune Ottarsen
Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen med Love og My Life. Foto: Rune Ottarsen
Tom Andersen og Daniel Rustad. Foto: Rune Ottarsen
Queen-hyllest i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen

Mektig og helhjerta i Salangen

25 legendariske Queen-låter er arrangert for korps og band. Salangen Musikkforening med 40 amatørmusikere på scenen i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. 

Alle foto: Rune Ottarsen 

Repertoaret er økt med noen låter siden forrige to konserter samme sted i april i år. Selv om det er pirk og terping på detaljer de siste øvingene, er det humør og spilleglede som preger gjenget i Salangen.

-Jeg er med fordi det er artig å spille annet enn vanlig korpsmusikk, forteller Einar Harald Wold.

– Hvordan er det å øve på et sånt detaljnivå?

– Det viktigste er å lære melodiene, svarer Wold, før Steffen Masterbakk fortsetter.

– Når du kan sangen kommer mye av seg sjøl, men detaljene kommer ikke gratis og det er mye øving. Det er hobbyen vår, så det er artig øving, forklarer han.

– Hvordan er det å være med på dette?

– Vi får mulighet til å spille låter vi ikke klarer med vanlig besetning, så det er artig å komme utenfor grensa. Vi spiller mye artig rock og filmmusikk utenom dette prosjektet, men dette blir større og mer helhjerta, svarer Masterbakk engasjert.

Steffen Masterbakk. Foto: Rune Ottarsen

-Det er kjempeartig, veldig interessant og artig å gjøre noe annet. Også er det lærerikt og lærer stadig noe nytt, oppsummerer Grethe Davidsen Kleppe.

Repertoaret diskuteres. Fra venstre: Korpsleder Tonje Utmo, vokalist Tom Andersen, dirigent Stian Davidsen Kleppe og perkusjonist Grethe Davidsen Kleppe.

– Det er artig og tøft. Jeg får en inspirasjon fra de andre og da gir jeg mer sjøl. Når alle spiller samtidig blir det mektig, forklarer Kjetil Christensen.

– Dette er drømmen for en amatørmusiker. Ikke at jeg føler meg som en stjerne, men er med på noe som er svært, kommenterer Trine Torgersen.

Koristene. Fra venstre: Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen.

– Hva sitter du igjen med etter ei øving.

– Vi er blitt en gjeng, som har det artig i lag. Det er ikke bare å nå målet med konserten, men det er artig hver eneste øving, hele prosessen, smiler Torgersen

– Dette er veldig mye på grunn av Queen. De er blant toppene, i alle fall i mitt hode. Det er fantastisk å være med på dette og spille med kjente og møte nye mennesker, forteller Tord Marthinsen.

Daniel Rustad er en av de som står i front på scenen.

– Hvordan er det å spille el-gitar foran et korps?

– Det er mektig, og får full uttelling av låtene. Det er en stor oppgave og jeg må gi 110 prosent,

– Det er helt fantastisk artig, forteller Wenche Olsen, som kjører helt fra Bjerkvik for å øve.

– Det kan være litt kjedelig å spille horn i korps, så det er godt å få noe som fyrer litt opp. Jeg får spille med band og sang, også er det artigere fordi vi vet at vi får mye publikum, så det blir mer underholdning, forteller Annbjørg Elvebakken, som bor på Setermoen.

Scenen er fullstappet med musikere også under øvingene.

Daniel Rustad med følsomt gitarspill.

Fra venstre: Koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen, Ruth Bente Aglen, vokalist Tom Andersen og dirigent Stian Davidsen Kleppe.

En god miks av blåseinstrumenter.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe har satt sitt personlige preg på arrangementene.

Vokalist Tom Andersen.

Ellen Sæbbe er fra nabokommunen Dyrøy.

Konsentrerte perkusjonister. Fra venstre: Grethe Davidsen Kleppe, Kjetil Christensen og Tord Marthinsen.

Enkel bruksanvisning på trommepaden.

Tor Magnus Østvik på tangenter.

Det et er essensielt for prosejektet at dirigent Stian Davidsen Kleppe har godt humør.

Einar Harald Wold i saksofonrekka.

Vokalist Tom Andersen.

En fokusert Stian Davidsen Kleppe.

Fire som gleder seg til å ta imot publikum i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. Fra venstre: Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Daniel Rustad og Tor Magnus Østvik.

En perkusjonistisk referanse til en legendarisk episode på Saturday Night Live med Christopher Walken.