Category Archives: Musikk

Ønsker å skape entusiasme

Forestilingen Groove er skapt på Kråkeslottet de siste tre ukene. Nå skal den ut på samfunnshus og skoler på Senja og i Dyrøy. 

– Målet er å møtes i musikk og bevegelse – i samme puls og samme takt, uansett hvem du er, hvilken alder, eller hvor mye du har bevegd deg i livet, forteller danser, koreograf og initiativtaker Marianne Kjærsund.

Kråkeslottet i Bøvær på Senja har nok en gang tiltrukket seg utøvende kunstnere. Denne gang i form av trommende dansere.

De kommende ukene får publikum oppleve forestillingen som har blitt til inne i huset.

Gjengen består av fem dansere og én trommeslager, men danserne skal også spille trommer.

Med forestillingen Groove ønsker trommeslager Elisabeth Nesset og danserne Pernille Holden, Marianne Kjærsund, Gry Bech-Hanssen og Katja Schia å engasjere publikum til bevegelse. Danser Maja Roel var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Rune Ottarsen

De fem danserne og trommeslageren er inne i siste øvingsuke før forestillingen «Groove» inntar golvet i samfunnshus på Skaland, i Vangsvik og Brøstadbotn. Forestillingen er tett på publikum, med bevegelse og rytme som sterke virkemidlene.

– Vi har lyst til å spre energi, og smitte folk med entusiasme, for vi er alle bevegelige mennesker, som kan bevege oss til musikk, som har rytme og puls i livet vårt – og dele det sammen, sier Kjærsund.

– Målet er å møtes i musikk og bevegelse. I samme puls og samme takt, uansett hvem du er, hvilken alder, eller hvor mye du har bevegd deg i livet, forteller Kjærsund.

Forestillingen Groove har urpremiere i Breidablikk på Skaland førstkommende lørdag. Fra venstre: Trommeslager Elisabeth Nesset, danser Pernille Holden, produsent Nanna Berntsen og danserne Marianne Kjærsund, Gry Bech-Hanssen og Katja Schia . Danser Maja Roel var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Rune Ottarsen

Kjærsund forklarer enkelt fordelene med å bruke Kråkeslottet på Bøvær på Senja som base.

– Vi er midt ut i havet, mellom fjellene, der det er masse naturinspirasjon. For vi leter jo etter den følelsen dypt, dypt inni kroppen, som er natur. Hele teamet er i samme hus, med sosiale samlinger rundt matbordet. Prosjektet lages litt og litt hele tida, mens vi bor her, forklarer danseren.

I tillegg øver de på Breidablikk Samfunnshus på Skaland der også urpremieren finner sted førstkommende lørdag.

Tanja Andreeva har designet kostymene til forestillingen, som skal farges med farger framstilt av vekster i nærområdet rundt Bøvær. Foto: Rune Ottarsen

Den største utfordringen for de erfarne danserne er at de også skal spille trommer.

– Dette er ei kjempegøy utfordring, fordi her er åpent mellom musiker og danser; at vi kan få være begge deler. Det tiltrekker oss veldig. Dans er et vidt begrep, og trommeslageren sitter jo og beveger seg ganske mye i forestillinga, uten å være ute på dansegolvet.

– Dere er et danseband?

– Ja, vi er et danseband, men i en litt annen form. Det er synd at det navnet allerede er tatt, flirer Kjærsund.

Groove-gjengen inviterte til rytmeverksted i Saltrommet på Kråkeslottet. Foto: Rune Ottarsen

Tromme- og dansegruppa skal også ut i flere av skolene i regionen med forestilling og rytmeverksted. Noen av aktivitetene i rytmeverkstedet prøvde de ut på voksne sist lørdag, i Saltrommet på Kråkeslottet. Verkstedet utløste mye energi, bevegelse og glede, og deltakerne var storfornøyde med opplegget.

– Det var helt topp, for jeg fikk slått meg løs med ting jeg aldri har turt før. Jeg skulle ønske det var ei sånn gruppe fast her på Senja, forteller Benjamin Bjørkli.

Svein Erik Pedersen, Marianne Kjærsund, Benjamin Bjørkli og Georg Blichfeldt fant rytmen med kreative instrumenter. Foto: Rune Ottarsen

– Djevelsk artig. Dette var faglig påfyll, som det var greit å plukke med seg, konkluderer kulturskolelærer og trommeslager Svein Erik Pedersen.

Fra venstre: Gry Bech-Hanssen, Nanna Berntsen, Silje Nilssen og Georg Blichfeldt. Foto: Rune Ottarsen

– Utrolig flinke folk, og veldig artig på slutten der de skiftet fra en rytme til en annen, en groove til en annen. Det var kjempeartig, som voksen, å få utfolde seg på rytmeverksted, for ellers er det jo bare barnehageunger som får være med på sånt, smiler Silje Nilssen.

Jonathan Baum fikk styre rytmeorkesteret. Foto: Rune Ottarsen

– Fantastisk fra begynnelse til slutt, med godt samspill – en inspirasjon. Det var fint at vi begynte veldig mykt, med bare klapping og rytme, og avsluttet med masse bevegelse i hele kroppen, forteller Jonathan Baum.

Svein Erik Pedersen kastet seg med på en rytmisk jam med Elisabeth Nesset. Foto: Rune Ottarsen

Produsenter er Nanna Berntsen og Linda Birkedal fra Dansearena Nord. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd Fri scenekunst – dans, Norsk kulturråd Bestillingsverk og komposisjon, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere, samt lokalt Berg kommune, Kråkeslottet på Senja og UL. Breidablikk.

Nordnorsk Svisketrio

Nordnorsk Svisketrio har blitt populær sørpå med tekster på nordnorsk. Nå har turen kommet til Nord-Norge.

– Det er et veldig artig og spesielt konsept. Vi begynte med helt vanlige trubadurkonserter med typiske publåter på engelsk, og masse nordnorske sanger. Og folk elsket de nordnorske, og vi syntes de var artigst å spille. Da bestemte vi oss for å spille bare nordnorsk, forteller Per Steinar Markussen.

– Eller låter som blir nordnorsk, for vi oversetter vilt, kommenterer Per Høyer Steffensen.

– Jeg har fått et sånt syndrom at jeg kan ikke høre en engelsk sang uten å tenke hva den blir på nordnorsk, smiler Markussen.

– Vi har et par sanger vi har kjørt rett gjennom Google translate, uten å gjøre noe med dem. Det blir poesi i andre enden, om ikke så veldig bra poesi, flirer Svein Andreassen.

HEIME: Per Steinar Markussen, til venstre, foran heimplassen Spira i Gryllefjord. Med seg på besøk har han Per Høyer Steffensen og Svein Andreassen, oppvokst på henholdsvis Skjervøy og Stokmarknes. Foto: Rune Ottarsen

Nordlendingene er bosatt i Tønsberg og på Tjøme, og spiller mest i det området, samt en del i Oslo.

Unngår klisjeer

– At det har tatt av er å overdrive, men vi har fått god respons. Vi er glade i å prate sjit, det skal vi ha, og vi legger ikke skjul på det, poengterer Markussen.

– Folk sørpå synes det er eksotisk når vi bannes litt, utdyper Steffensen.

Etter hvert som det tullet på seg med spillejobber, ble det også mer seriøst i formen.

– Vi prøver å gjøre det med litt stil, for i begynnelsen trodde vi at det bare var å putte på fjæra, sjåen, naustet og støa og sånt, så var det nordnorsk, men vi prøver å unngå alt av klisjeer, forklarer Markussen.

– Jeg lager de dype tekstene, og prøver å få fram hvordan det er å bo i Nord-Norge på en liten plass. Ta for eksempel «Dirty Old Town», som handler om å bare ville dra der ifra, men det er likevel heimplassen. Den har jeg døpt til «En helvetes plass». Den handler om at det er fy faen å bo der, men han steike der e no fint, forteller Steffensen.

Nordnorsk Svisketrio har fått tillatelse til å bruke logoen til Vesteraalens Fiskeboller, og har til og med klistret logoen på bildørene. Fra venstre: Per Steinar Markussen, Svein Andreassen og Per Høyer Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

Kjærlighet til landsdelen

– Vi fant ut på et eller annet tidspunkt at alt trenger ikke være perfekt, bare vi har det artig. Spiller vi feil, så stopper vi sangen og begynner på nytt, forklarer Markussen.

– Dette er ikke musikk for musikere, poengterer Steffensen.

– Det er jo en kjærlighet til landsdelen. Selv om vi bor der nede, så hører vi til her oppe. Ingen av oss blir å flytte oppover igjen, men det er alltid godt å komme heim, og dette er et fantastisk påskudd for å komme heim

Og påskuddet er en turné i Nordland og Troms: Rødbrygga på Stokmarknes, Nordlendingen i Harstad, Løven i Gryllefjord, Jernbanestasjonen og På hjørnet på Skjervøy. Nordlys møtte bandet før spillingen i Gryllefjord.

– Vi plasserte heimplassene våre i begge ender og i midten, og så fylte vi på med spillinger mellom, og kombinerer dette med en fantastisk og heidundrende guttetur, forteller Markussen.

Bandet er stadig inne på Facebook med livesendinger på Sviske-TV, og har hatt rundt 2.000 visninger på noen av sendingene. Fra venstre: Per Steinar Markussen, Svein Andreassen og Per Høyer Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

Logo og Sviske-TV

Bandet har fått tillatelse fra Vesteraalens AS til å bruke deres viden kjent logo. Valget av Vesteraalens Fiskeboller var logisk for Nordnorsk Svisketrio.

– Hva er den sterkeste beste nordnorske merkevaren? Jeg fant tilfeldigvis en boks fiskeboller i skapet og måtte bare prøve. Med den logoen skjønner de at vi er nordnorsk, forteller Steffensen.

Også er bandet veldig ivrige på Facebook med egne sendinger.

– Sviske_TV slår an, og vi har hatt rundt 2.000 visninger på noen på turen oppover, forteller Andreassen, som endelig får slippe til med en kommentar.

Bandet så en sjark på tur på land og de nordnorske hjertene banket hardt og fort og de kommenterte ivrig. De fulgte opp med boknafesk på Skreien Spiseri, før de tok en solid nordnorsk middagshvil. Senere på kvelden fikk de i gang både allsang og dans på lokalet, og viste at konseptet fungerer glimrende – også i Nord-Norge.

PÅ SCENEN: Per Høyer Steffensen, Per Steinar Markussen og Svein Andreassen fikk det til å swinge godt på Løven i Gryllefjord under Senja Kultur- og Fiskefestival. Foto: Rune Ottarsen

– Den hotteste festivalen

Over 100 mennesker tett sammenpresset i et lite lokale. Solide band, som serverer intens og engasjerende rock gjennom to kvelder. Og de fleste musikerne er publikummere begge dagene – og de fleste publikummerne er musikkelskere fra Tromsø, som inntok Gryllefjord siste helga i juli for fjerde året.

(Se bildeserie med 75 bilder nederst)

– Dette er den hotteste festivalen, flirer Line Saus, før hun innrømmer at det ligger en del sannhet i det utsagnet.

– Det har ryktes i årevis at dette er festivalen du ikke skal gå glipp av, og jeg takket selvfølgelig ja da jeg ble spurt. Her er veldig mange kjente kjære band som jeg har digget i årevis, så det er klart vi skal være her, forteller Saus, som åpnet festivalen tidlig fredag kveld.

– Det har ryktes i årevis at dette er festivalen du ikke skal gå glipp av, og jeg takket selvfølgelig ja da jeg ble spurt, forteller Line Saus, som her tar imot applaus under fredagens konsert. Foto: Rune Ottarsen

Erling Ramskjell, tidligere kjent som «Æ», spiller kun én konsert i 2019, og det gjorde han i Gryllefjord lørdag kveld. Han kom allerede torsdag og har storkost seg på Yttersia.

– Det forteller ganske mye at folk kommer kjørende fra Tromsø. Her er god stemning og gode folk. Også ødelegger dette myten om at Distrikts-Norge er bakstreversk, og det er jo godt. Her er bra folk i alle ledd. Mer sånt som dette i Verden, uttaler Ramskjell.

Fra venstre: Ottar Tøllefsen, Tor Thomassen, Johnny Wilhelmsen, Line Saus og Erling Ramskjell utenfor Leirvaag. Foto: Rune Ottarsen

The Late Great sørget for allsang og god stemning da de avsluttet fredagskvelden.

– Vi hørte at det var god stemning i fjor og årene før. Det er kult å komme til en festival med en annen lineup enn de fleste festivaler, oppsummerer låtskriver og frontmann Tor Thomassen.

Tor Thomassen i nærkontakt med publikum. Sverre Simonsen, på scenen, og applauderende Tom Berg Jensen, Stein Helge Malm og Bård Pettersen til høyre. Foto: Rune Ottarsen

Trommeslager i bandet Ottar Tøllefsen har turnert en del i Tyskland med Pristine de siste to årene. Han ser klare likheter mellom Leirvaag og noen av stedene de har spilt i Europa.

– Dette er kjempetrivelig. Selv om jeg har spilt utenfor landegrensene, så er det ganske likt på slike små steder. Vi møter samme lidenskapen og drivkrafta fra lokale ildsjeler, som vi gjør rundt omkring i Norge, og her i Gryllefjord, forteller Tøllefsen.

Ottar Tøllefsen forteller at han liker lidenskapen og engasjementet rundt den lille festivalen. Foto: Rune Ottarsen

Hver for seg er disse bandene innenfor det som gjerne kalles smalt, men samlet er det en utrolig sjangerbredde.

– Hvordan er det å ha en knøttliten festival, der det ryr på med gode band som ønsker å spille?

Isak Harbitz, Terje Arntsen, Magnus Wold Jensen, Jørgen Frydstad og Jon Breines Høiland i The Modern Times på Leirvaag for fjerde gang. Foto: Rune Ottarsen

– Hvorfor fungerer konseptet?

– Gryllefjord er en spesiell plass, og mange som kommer hit synes det er vakkert og tøft. Her kan vi gjøre det vi gjorde i byen i gamle dager. Robert Dyrnes og kona Kari Westergaard skal få en stor del av æra, for de trekker med mye folk, som igjen har snakket veldig varmt om dette. Så dette har vært en snakkis i Tromsø.

Kari Westergaard snurrer plater mellom konsertene sammen med Lisa Møller, og er en sentral del av konseptet Leirvaag Musikkfest.

– Her er alle venner og det finnes ingen regler. Det er bare kult å være med på festen, for dette er ganske unikt. Alle som kommer hit har lyst å ta med seg hele lokalet og stemninga hjem. Mye koselige folk, og det er så fint å være her, smiler Westergaard.

Lisa Møller og Kari Westergaard har innredet nostalgisk og fargerik DJ-bar inne på Leirvaag, hvor de snurrer fengende musikk mellom konsertene. Foto: Rune Ottarsen

Sammenheng

Det er en del likhetstrekk mellom bandene og artistene som har spilt på festivalen i de fire årene dette har pågått: Alle bortsett fra én har spilt på Buktafestivalen, og alle har blitt omtalt i wilhelmsen.com, hvor Johnny Wilhelmsen publiserer musikkomtaler sammen med broren Ole Morten Wilhelmsen, begge oppvokst i Tromsø.

VAKKERT OG TØFT: – Gryllefjord er en spesiell plass, og mange som kommer hit synes det er vakkert og tøft, opplyser arrangør Johnny Wilhelmsen, som en av grunnene til å Tromsø-folk tar turen år etter år. Foto: Rune Ottarsen

– Det musikkmiljøet du har tilhørt i Tromsø og wilhelmsen.com er viktig for at dette er mulig?

– Det er definitivt det handler om i veldig stor grad. Jeg har aldri spilt sjøl, men jobbet på Blårock, og er mye på konserter på Blårock og Bastard fremdeles, og er på Bukta hvert eneste år. Også har jeg skrevet mange omtaler om bandene som er her, svarer Wilhelmsen.

Disse har spilt på Leirvaag Musikkfest disse fire årene: The Modern Times, Sunshine Reverberation, The Hollow Hearts, Heave Blood and Die, Simon Joyner, Erlend Julian, JABBA, Line Saus, Erling Ramskjell og The Late Great.

Flower Power. Renathe Wilhelmsen og Kristin Schwenke er veldig samkjørte i stilen. Foto: Rune Ottarsen
I kosehjørnet. Robert Dyrnes, Øyvind Nøstmye og Tine Bergli. Foto: Rune Ottarsen
Harstadværinger. Petter og Sissel Indregaard og Lena Bergstad. Foto: Rune Ottarsen
Utepils. Trond Hauan, Arne Johansen, Jan Vidar Kristiansen, Stein Helge Malm, Bård Pettersen og Stein Ditlefsen. Foto: Rune Ottarsen
Rock. Roy Cato Nyman og Bent André Olsen. Foto: Rune Ottarsen
God stemning. Jørgen Storvig, Gøran Stensrud og Øyvind Aronsen. Foto: Rune Ottarsen
Eier. Lars Torbjørn Stenholdt eier det tidligere butikklokalet hvor Leirvaag Musikkfest arrangeres. Foto: Rune Ottarsen

Bildeserie med 75 bilder, som kan brukes av band og artister med tillatelse og kreditering. 

– Så jævla stilig og helhjerta

Nå skjer det igjen! Førstkommende fredag og lørdag. Og bandlista er like imponerende som i fjor: Line Saus, Rumblin’ Retards, The Late Great, Erling Ramskjell, Sunshine Reverberation og The Modern Times. 

Her er reportasjen som ble publisert i Nordlys etter fjorårets festival.

– Det er så jævla stilig og helhjerta. Det levde opp til alle forventninger. Vi fikk bada og det er flott vær. Et nordnorsk paradis, oppsummerte Mads Ystmark i Heave, Blood & Die fredagskvelden under Leirvaag Musikkfest i Gryllefjord på Senja i fjor.

Oppunder taket. Håkon Johnsen og Tor-Eivind Solheim løfter Mads Ystmark oppunder taket, mens Erlend Julian Jensen følger med. Foto: Rune Ottarsen

Leirvaag Musikkfest er en god gammeldags bygdefest fordelt over to dager, med et musikalsk innhold av nordnorske dimensjoner. Begge bandene som spilte fjorårets fredag hadde nettopp spilt på Buktafestivalen, og spilte på Øyafestivalen i august. I tillegg hadde arrangør Johnny Wilhelmsen fått amerikanske Simon Joyner til Gryllefjord.

Musikkelskere. Håkon Johnsen og Erlend Julian Jensen satte stor pris på musikken. Foto: Rune Ottarsen

Erlend Julian Jensen, som var tilstede som publikummer og artist, var imponert over konseptet.

– Det var helt magisk, og over all forventning. Jeg hadde forventet fest, men dette var helt strålende også musikalsk. Dritbra Heave Blood and Die. Simon Joyner var helt fantastisk og fengslende. Hollow Hearts er helt suveren. Det høres at de har spilt masse konserter i sommer. Gryllefjord skal prise seg lykkelig, for dette er kultur sånn som vi lika det, oppsummerer andøyværingen, som til daglig har sitt virke i Tromsø.

Håkon Johnsen, oppvokst i Senjahopen, nå bosatt i Tromsø, måtte bare ta turen til Gryllefjord fredag. Avgjørelsen ble tatt dagen før.

– Jeg var på konsert med Simon Joyner i går på Blårock. Jeg ble så imponert over konserten, at jeg bestemte med for å dra utover å se det på nytt, forklarer Johnsen, som ble like bergtatt også på denne konserten.

Levende. Liv på scenen med Hollow Hearts. Fra venstre: Mikael Pedersen Jacobsen, Ida Løvheim, Ida Karoline Nordgård og Christoffer Nicolai Mathisen. Foto: Rune Ottarsen

Hollow Hearts fikk æren av å åpne tredje utgave av Leirvaag Musikkfest.

– Det er som å komme hjem. Her er masse folk som vi kjenner, som kjenner oss og musikken vår. Lokalet er veldig intimt og koselig, forteller bassist Ida Karoline Nordgård.

– Hvordan er det å ha publikum bare to meter unna?

– Det er deilig. Vi liker det sånn, svarer hun.

Bygdefest. Karl Pedersen i Heave, Blood and Die likte seg i Gryllefjord. Foto: Rune Ottarsen

Heave, Blood and Die stod for en dundrende avslutning på kvelden.

– Det var jævlig gøy. Jeg har aldri spilt på bygdefest før. Det ble veldig personlig, siden det er en kompis som arrangerer. Hele rockemiljøet i Tromsø er her, pluss noen bygdeknalliser, så her er det godt å være. Mindre scene enn vi er vant til, men alt funker og det er jo gøy. Vi har vært og badet fire ganger. Her er det bare kos. En helt deilig festival, sier bassist og vokalist Karl Pedersen.

Nostalgisk. Siri Rollnes Korsnes, Sissel Rollnes Lysklett, Mari Mathiassen og Kari Rollnes Bergan fikk oppleve at det er liv i den tidligere burikken til bestefaren. Her sammen med nåværende eier Lars Torbjørn Stenholdt, Foto: Rune Ottarsen

I 1984 stengte Jon Marinius Leirvåg møbelbutikken og pensjonerte seg. Nå eies bygget av Lars Torbjørn Stenholdt, som sammen med Johnny Wilhelmsen har gitt nytt liv til bygningen med blant annet Leirvaag Musikkfest. Fire barnebarn av J.M. Leirvåg hadde tatt turen heim til Gryllefjord. For tre hjemvendte søsken og et søskenbarn stod nostalgien i sentrum.

– Det er kjempeartig at de har ordnet festival i far si brygga. Vi er med for første gang. Det er kjempeartig å komme heim og treffe folk, sier Siri Rollnes Korsnes.

– Jeg synes det er helt fantastisk. Vi har så mange fine minner herfra. Nå får vi bruke helga på å se og føle på det, for det er mange år siden sist, smiler Kari Rollnes Bergan.

– Det er veldig artig at Lars Torbjørn har tatt vare på bygget og bruker det, og at han bruker far sitt navn. Vi var her mye da vi var unger og solgte varer til hverandre over disken, og slo inn på kassa. Her inne solgte vi mange lyspærer til hverandre, forteller Sissel Rollnes Lysklett.

– Nostalgisk. Det er artig at det brukes, sier søskenbarn Mari Mathiassen.

Hyggelig. Mikael Pedersen Jacobsen fra Hollow Hearts i samtale med Jonas Helgesen Kuivalainen og Mads Ystmark fra Heave, Blood & Die. I bakgrunnen Kenneth Mortensen og en delvis skjult Marie Sofie Mikkelsen fra sistnevnte band. Foto: Rune Ottarsen
Par i hjerter. Kristin Schwenke og Renathe Wilhelmsen hadde kjøpt vinglass med hjertesmykker spesielt til festivalen. Foto: Rune
Gjensynsglede for Jørgen Olsen og Robert Dyrnes som møttes under fjorårets Leirvaag Musikkfest. Foto: Rune Ottarsen
Fornøyde festivalgjester. Dan Gschib, Torunn Fagerli, Ronny Marius Pedersen og Ingmar koste seg i godværet. Foto: Rune Ottarsen
Mads Ystmark kommer til Leirvaag Musikkfest i år også. Denne gangen med Rumblin’ Retards. Foto: Rune Ottarsen

Playoff – et solid band

Playoff oser rock´n´roll i moderne innpakning, men med hjerter og føtter solid plassert i god gammeldags gitarbasert rock. 

Et solid band som inntar scener i alle størrelser med trøkk og tett godt samspill. Christoffer Norbys stemme er uten sidestykke når det kommer til reinspikka rock i Midt-Troms.

Christoffer Nordby. Foto: Rune Ottarsen

Alt disse karene gjør er så ektefølt og genuint. De legger ingenting imellom. Det er melodiøst og teknisk godt gjennomført, men akkurat skittent og røft nok til å få et rockelskende publikum til å ta helt av foran scenen.

Playoff. Fra venstre: Espen Grande, Lasse Aspelund, Christoffer Nordby og Ørjan Berntsen. Foto: Rune Ottarsen

At det var lite folk foran scenen da de startet avslutningskonserten under fredagens Rocktober, brydde de seg lite om. De spilte gjestene ut av teltet og ut på plassen, og ga dem en solid dose rock inn i natta. Etter hvert bygde de opp et ekstatisk hoppende publikum foran scenen, som de varmet med kvalitet og sjel.

Foto: Rune Ottarsen

Gitarist Espen Grande utfyller Christoffer Nordbys gitarspill glimrende, og Lasse Aspelunds taktfast dundrende trommespill kan gi hvem som helst fot. Også er det godt å se og høre en spillende bassist av godt gammelt merke i Ørjan Berntsen.

Foto: Rune Ottarsen

Og når elgitarer byttes ut med kassegitarer og munnspill, har de fremdeles den gode trøkken ut til sitt publikum. Playoff er et solid band med høy kvalitet, som elsker å stå på scenen og utøver herlig rock, akkurat så rett fram og ærlig som det skal gjøres. En god avslutning av fredagens konsertrekke under Rossfjordrocken.

Espen Grande. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Berntsen. Foto: Rune Ottarsen
Lasse Aspelund. Foto: Rune Ottarsen

– Bare på jævel

I år kommer flere norske storheter til Moen Kulturlåve i Målselv – og kyrne står fremdeles i underetasjen.

– Det er bare på jævel, for å skape liv og røre i området. Også får vi dette til i en låve som fortsatt er i bruk som låve. Det er litt sånn underdog punkrock: Vi gjør det sjøl og får det til sjøl, sier Jan Kristian Vestjord, styremedlem i Moen Kulturlåves Venner.

Sist lørdag var det årets første dugnad på Moen Kulturlåve før underholdningssesongen starter 25.mai, og det er ikke småtterier som står på programmet i 2019: Standup med Trine Lise Olsen, konserter med Tonje Unstad, Ida Maria, Gåte, Senjahopen og Stein Torleif Bjella, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen og Blått og Rått og Ray Moon Band. Engasjerte ildsjeler og et tett samarbeid med Kalottspel og nyetablerte Cat Collective gjør dette mulig.

Dugnadsvafler og fersk melk. Fra venstre: Tone Nilsen, Ann Kristin Mortensen, Sverre Hågbo, Jan Kristian Vestjord og Roar Sivertsen. Foto: Rune Ottarsen

– I starten håpet vi at det skulle bli populært og en spesiell plass, og at vi skulle få kjente artister. Det har vi fått, kanskje i større grad enn vi trodde, men det tok bra lang tid. Kalottspel hadde store band hos oss, og da så vi at det gikk an. Så prøvde vi sjøl med noen bankers-prosjekter, og det gikk jo helt fint. Men vi har aldri hatt så mye på programmet som i år, og et så variert program, forklarer eier av låven og kyrne i underetasjen Sverre Hågbo.

Sverre Hågbo har det nødvendig verktøyet for å flytte de massive bordplatene. Foto: Rune Ottarsen

Det er kun de siste to sesongene Hågbo har hatt hjelp fra et bredt sammensatt styre til å booke, promotere og arrangere. Styret i Moen Kulturlåves venner tar seg nå av alle oppgavene, som tidligere falt på eieren av låven. Jan Kristian Vestjord stiller gladelig opp sammen med ildsjel Hågbo.

– Han Sverre har et brennende engasjement for å få dette til, og vi er med fordi det er så tøft. Dette er en aktiv låve med kyr under. Du kommer ikke nærmere bygdepunk enn akkurat dette. Lokalet er sinnsykt tøft, med en låve som er i gjennomført låvestil. Vil du ha noe som funker på Moen, så må det være i en fjøs. Vi kan ikke få det til å se ut som Chat Noir i Oslo, men dette har vi – dette har de ikke i Oslo, konkluderer Vestjord.

Sverre Hågbo og Ann Kristin Mortensen tar borevæske. Foto: Rune Ottarsen

Styremedlem Ann Kristin Mortensen har vært med som frivillig siden starten i 2006, og har også stått på scenen som artist.

– Når det er fullt og en sånn enorm kontakt med publikum, da er det bare magisk. Folk blir i stemning på låven uansett, for dette er så spesielt i seg sjøl. Jeg tror alle artistene vi har hatt, har hatt en opplevelse utenom det vanlige. Vi hadde ikke en stadion med 22.000 publikummere til Morten Abel, men vi hadde 400 til han, smiler Mortensen.

Tone Nilsen støvsuger bak setene i “fugleberget”. Foto: Rune Ottarsen

Av alle som har vært på scenen er det ikke de største artistnavnene som har gjort størst inntrykk på Sverre Hågbo.

– Senjahopen er jo et veldig hyggelig gjeng, og veldig artig show, og folk er veldig med, så de er alltid en bankers. De forestillingene som har vært mest publikumsvennlige og folk har smilt mest var Charlie Rackstead and the Stickelsbergen Ramblers. Det var smekkfullt begge gangrene, og folk sang med på alle sangene, så det var hysterisk morsomt. Åpningsforstillingen i 2006 var en sterk forestilling med Juni Dahr og Gard Eidsvold, og deres versjon av “Markens grøde”. Den gjorde sterkest følelsesmessig inntrykk. Et sabla bra band var Publiners, og i fjor hadde vi et rockabillyband fra Latvia, som var helt utrolig dyktige. Folk måtte bare danse, så det var helt vanvittig, forteller den blide bonden.

Senjahopen takker publikum på sin særegne måte. Foto: Rune Ottarsen

– Det er variert program. Dere forsøker å treffe alle?

– Ja, vi prøver det, og gjerne noe teater også, og for to år siden hadde vi Zappfe med Hålogaland Teater, og nå blir det standup. Kalottspel har Gåte her i høst, og det gleder jeg meg virkelig til, for jeg tror det blir magisk. Den typen musikk og sang i en låve tror jeg blir jævlig bra. Jeg har skreket meg til en høstavslutning med kjente Blått og Rått og det mer ukjente kanonbandet Ray Moon Band, for målsetninga er å ha lokale band, og helst ungdomsband. Alibiet vårt der er at Fresk Ungdom kommer av og til, og at UKM-band har vært her, og i år blir det Kalottspels familiekonsert med Tonje Unstad, oppsummerer Hågbo.

Grunnet kuldeforholdene på låven er det kun arrangementer fra slutten av mai til slutten av september. Hågbo ønsker å utvide sesongen.

– Min drøm er å kunne gjøre noe på vinteren, men foreløpig er det visst bare jeg som tror på det. Folk går jo ut og lever til vanlig i kulda, så det er jo bare å kle på seg.

Odd Inge Larsen og Roar Sivertsen bærer stoler. Foto: Rune Ottarsen

Hyllest til poeten

Du har sikkert hørt “Hortensia”, “Vise om vintersolkverv” og “Kjøssekurset”. Dette er dikt av Helge Stangnes (82), som har fått egne bein å stå på og vandret videre i mer musikalske former.

Nå har koret “Kor Flott” fra Helge Stangnes (82) sine heimtrakter på Stonglandet på Senja fylt en hel konsert med hans tekster. Det ble en fullstendig overlegen heimeseier med på kul på veggene på Senja Fjordhotell.

– Det sies at ingen blir profet i eget land, men jeg har i alle fall opplevd det alle skribenter kan ønske seg, nemlig å bli poet i egen bygd. Dette var en fin opplevelse, kommenterer Stangnes, til stor applaus fra publikum og Kor Flott, før siste sang av konserten.

Helge Stangnes tar imot hyllesten fra Kor Flott og 160 publikummere. Foto: Rune Ottarsen

Som en av norges mestselgende lyrikere og den absolutt mestselgende nordnorske lyriker, virker det som Helge Stangnes har truffet en nerve, og trykket på noen følelsesknapper med humor, satire, alvor, beskrivelser og dybde hos det norske folk. Stangnes er rørt over at så mange av hans dikt har truffet leserne, og forteller at han har sett hardbarka karer ta til tårene under hans høytlesninger.

– Det er jo liksom mine barn dette, og det som er interessant for meg er jo det andre finner i dem. Det er jo en veldig fin opplevelse at folk, som jeg fakstisk ikke kjenner, forteller at det diktet har de funnet noe i. Når folk blir så berørt av ting jeg har skrevet at de enten gapskratter eller tar til tårene, da har jeg oppnådd noe som jeg kanskje ikke hadde tenkt. Jeg skriver ut fra meg sjøl og min egen opplevelse av humor og alvor. Det er klart det er en tilfredsstillelse at noen av disse tekstene skal overleve meg og bli brukt etter at jeg takker av, sier dikteren beskjedent.

– Hekla Stålstrenga, Boknakaran og Moddi med flere bruker dine tekster.

– Jeg er ikke ute etter PR, men jeg synes det er artig at sånne grupper tar fatt i det, for de rekker ut til et langt større publikum. Jeg er en av de heldige som har nådd ut til et publikum uten å ha lagt an på å bli populær. Det er artig å oppleve at folk langt sør i landet leser bøkene. Jeg har vært heldig at bøkene mine har spredd seg langs kysten, der det drives fiske, og der livet er som et speilbilde av det som skildres i versene mine.

“Hortensia” framføres med antrekk. Foto: Rune Ottarsen

– Du er en kulturbærer av den gamle kulturen. Er det bevisst, eller blir det bare slik på grunn av din generasjon?

– Det har vel lett for å bli sånn at man skriver fra sin egen oppvekst og miljø. Jeg skriver om en kultur som jeg har opplevd, men som er på vei ut av bruk. For eksempel diktet om å ligge på høylasset og kjenne lukta av soltørket høy, så skjer jo ikke det lenger. Nå er det silo og traktoregg. På en måte er det vemodig, men det er jo tidens gang. Jeg håper at noe av det jeg har skrevet skal ha såpass bruksverdi, altså allmenn verdi, at det vil overleve meg. Det som Hekla Stålstrenga synger om vintersolkverv, som jo er allmennmenneskelige følelser, som speiles i den type tekst, og Moddi leter etter ting som får gjenklang hos han.

Vise ved vintersolkverv, andre vers: “Så kom og vær nær meg – vær sol i desember når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn, førr året må følle sin kurs og kalender og stian blir tungtrødd når lyset førrsvinn. Men hold meg i handa og lær meg å vente på solkvervingstimen då allting skal snu. I mørketidslyset e varme å hente førr den som har mot tell å trosse og tru.”

– Musikere tonesetter diktene dine, men de er jo på en måte allerede tonesatt, for de flyter veldig fint musikalsk. Er du musikalsk? Ligger det i blodet ditt at diktene blir musikalske?

– Jeg har også laget melodier til tekster, men jeg har stort sett overlatt det til andre, og kun jobbet med ord. Jeg har fått kommentarer fra folk om at det er lett å lage melodier til mine tekster, for de er såpass rytmisk, og har enderim, så når du har laget melodi til et vers så er du nærmest ferdig, konkluderer Stangnes.

Helge Stangnes får gode tilbakemeldinger på sin poesi. Foto: Rune Ottarsen

Hekla Stålstrenga har valgt å bruke flere av Stangnes sine tekster, og Tore Bruvoll, som har tonesatt blant annet “Vise om vintersolkverv”, er ikke i tvil om hvorfor.

– De er ekstremt musikalske, og roper liksom etter musikk, for melodiene ligger ferdig inni der. Så det er veldig takknemlige tekster å lage musikk til. Også tematisk og innholdsmessig så skriver han om ting som kler oss. Han skriver veldig nordnorsk, uten at det blir sånn “sjarken i fjæra-poesi”. Også synes jeg at det alltid er flere lag, der han bruker, for eksempel, bilder fra nordnorsk natur, men så ligger det på en måte en annen historie under, og det appellerer til meg, forklarer Bruvoll.

Boknakaran med gode sterke tekstforfattere, som Malvin Skulbru, Ragnar Olsen og avdøde Jan Arvid Johansen, har likevel valgt å føre mange av Stangnes sin tekster fra ord, til musikk og scene.

– Det henger sammen med form og innhold i tekstene. De handler om ting som fenger folk, og er godt skrevet med gode observasjoner av alt fra kjærlighetsliv, naturskildringer og årstider til humoristiske fortellinger. Hele spekteret, som gjør at en visesanger har lyst til å formidle det. Også er de så sangbare, så rytmiske og perfekt avstemt til rytmikken, som innbyr til å sette melodi til. For en som er har et talent for det, som for eksempel han Jan Arvid (Johansen), så var dette et utømmelig skattkammer, forteller Olsen.

Fullpakka på Senja Fjordhotell med 160 tilskuere. Foto: Rune Ottarsen

Pål Moddi Knutsen har også brukt flere tekster fra Stangnes, og ser det samme som Bruvoll og Olsen.

– Det er rim og rytme som overgår de fleste, som gjør det lett for alle å lese og synge. Han kaller det for brukspoesi, for han vil lage poesi som skal bli brukt av andre. Han er genuint interessert i å kommunisere og en enorm autoritet som formidler, så du forstår hva du leser når du leser diktene hans, forteller Knutsen.

Diktet “Fromt ønske” underbygger Knutsens framstilling av Stangnes sin formidlingsevne: “ Au!!!! Han inderlig steiki og galvanisere! Med grovsalt og grakse han inseminere den gammelsjur-tykjen som stelte det så at eg trefte førkjært og slo naggel´n blå.”

Helge Stangnes på Senja Fjordhotell. Foto: Rune Ottarsen
Helge Stangnes takkes av dirigent Oskar Larsen. Foto: Rune Ottarsen

– Helt fantastisk superbra

– Helt fantastisk superbra med superstemning, sier hotelleier Charles Olsen, etter at Senja Fjordhotell konsertdebuterte med spellemannsnominerte Geir Berheussen Blues Express.

Berit Wilsgård Olsen og Charles Olsen åpnet Senja Fjordhotell i Frovåg på Sør-Senja i juni. Lørdag kveld var det 150 publikummere innenfor dørene da Bluesexpressen hadde siste konsert før de skal til Oslo og Spellemannsprisen og til Azorene som norges representant i European Blues Challenge.

– Dette er litt spesielt for oss, siden det er første konserten, og at Geir Berheussen er her fra strøket. Det var en fantastisk forestilling av Geir og kompisene hans. Vi er kjempefornøyde med det som har skjedd her i kveld, oppsummerer hotelleier Charles Olsen.

Frode Olsen og Charles Olsen er stolte av lokale Geir Bertheussen, som tok med seg bluesexpressen heim til Sør-Senja. Foto: Rune Ottarsen

Frode Olsen bor, bokstavelig talt, et steinkast unna hotellet.

– Det er helt fantastisk artig. Jeg hadde aldri forestilt meg at vi kunne gå på hotell og konsert her i Frovåg, flirer han.

– Hvor stas er det med Geir og Spellemannspris og alt de har oppnådd?

– Det er fantastisk stas. Jeg har gått på skole med Geir i alle år, og kjent ham fra han var unge, svarer Olsen.

Bluesentusiaster. Hugo Nordnes, Geir Berheussen og Øyvind Aronsen trivdes på Senja Fjordhotell. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg kom heim til mine egne, og så ble det så mye folk. Med det så viser de at de anerkjenner det jeg gjør, og det føles kjempegodt, forteller Geir Bertheussen.

– At de tok det heim og tok det “sørpå – on the southside”, er jo fullklaff. Og mye folk, så jeg tror ikke de kunne spilt en bedre plass. Storbyen Tromsø i går og Sør-Senja i dag, applauderer Øyvind Aronsen.

Entusiastiske. Gunn Mona Jentoftsen og Lisbeth Haugland var helt med, hele veien. Foto: Rune Ottarsen

Jon Ivar Haugland, Gunn Mona Jentoftsen og Lisbeth Haugland er fra Harstad, men er hyttenaboer med Geir Bertheussen på Sør-Senja.

– Det var dritbra. Rett og slett dritbra. Fantastisk. Vi har vært og hørt dem før, og de stiller i en egen klasse, skryter Gunn Mona Jentoftsen.

– Dette var kjempebra. Helt topp. De blir bedre og bedre. Vi liker blues, smiler Lisbeth Haugland.

Trives. Jon Ivar Haugland, Geir Tore Tobiassen og Per Øyvind Winther koste seg på konsert. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er kjempeartig. Blues er jo alltid veldig bra. Det er vel et år siden jeg ble oppmerksom på Bluesexpressen, og synes det er veldig bra å få et sånt nivå ut hit, forteller Jon Ivar Haugland.

– Dette er kanon. Geir på sin heimplass midt mellom holmer og skjær, drefs av sjyvatn og tang og tare. Det er Geir Bertheussen, sier Per Øyvind Winther filosofisk.

Fornøyde. Aina og Magne Brynjulfsen var strålende fornøyde med arrangementet, Foto: Rune Ottarsen

– Dette er kjempebra, med god stemning. Det er helt supert, konkluderer Magne Brynjulfsen.

– Jeg er kjempefornøyd med en super kveld, sier Aina Brynjulfsen.

Gitarist Kai Fjellberg har laget alle tekstene og den grunnleggende musikken til den kritikerroste “Southside”, som er nominert til Spellemannsprisen innen blues.

– Det føles veldig deilig, overraskende, og det føles veldig bra å få annerkjennelse i den norske musikkbransjen. Vi er et bluesband som kommer fra en øykultur i Nord-Norge og har med oss masse bra ballast fra barndom og oppvekst til å skrive gode bluestekster, så vi har det som kreves, forklarer Fjellberg.

Forbilde. Kai Fjellberg hadde Geir Bertheussen som forbilde i sin ungdom. Nå er de nominert til Spellemannspisen og skal representere Norge under European Blues Challenge på Azorene. Foto: Rune Ottarsen

Fjellberg har trua på at Geir Bertheussen Blues Express kan gå hele veien under European Blues Challenge første uka i april.

– Geir er et trumfkort som ikke alle har, for han byr mye på seg sjøl og tør å vise artisteri og tør å vise mange farger. Han vokser ikke på trær, og jeg tror ikke alle band har en sånn frontfigur. Det som er artig er at jeg drømte om å spille i bandet hans da jeg var fjortis. Da jeg begynte å spille bluesgitar var han den største nordnorske bluesartisten. Jeg sto og så på Geir og Vidar Busk og tenkte: Nei, det der blir jeg aldri å få til.

Stemning. Det var stor stemning i lokalet. Foto: Rune Ottarsen
Storshow. Geir Berheussen kjørte show ute blant publikum. Foto: Rune Ottarsen
Hett. Kai Fjellberg med en gitarsolo som gjorde at Geir Bertheussen måtte bort med håndduken. Trond Hansen til høyre. Foto: Rune Ottarsen
Hanin og Grete synes det er bra med blueskonsert rett utenfor stuedøra deres. Foto: Rune Ottarsen
Fullt. Det var stinn brakke på Senja Fjordhotell lørdag kveld. Foto: Rune Ottarsen
Samspill. Rune Karlsen og Kai Fjellberg i samspill. Foto: Rune Ottarsen
Lekent. Bandet hadde det gøy på scenen. Foto. Rune Ottarsen
Rzan Obani, Janne Røds og Reber Atto. Foto: Rune Ottarsen
Stig Roar Isaksen og Mona Hagensen storkoste seg foran scenen. Foto: Rune Ottarsen
Spilleglede. Bandet viste stor spilleglede. Foto: Rune Ottarsen
Driv. Kåre Amundsen i godt driv bak trommesettet. Foto: Rune Ottarsen
Komp. Solid komp fra trommis Kåre Amundsen og bassist Trond Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Blues. Rune Karlsen bak tangentene. Foto: Rune Ottarsen
Sammenheng. To som kler hverandre veldig godt musikalsk. Foto: Rune Ottarsen

Oppned feststemning

Feiringen av 20 år siden plata og låten “Oppned” ble også en feiring av solid nordnorsk rock, men først og fremst en feiring av Blått & Rått.  (Konsertbilder nederst) 

En kveld og natt på Hugos Pub i rockens tegn, med solide gitarriff og godt driv i bunnen. Med et tungt og stødig grunnkomp av trommeslager Knut Amundsen, bassist Ronald Alertsen og Vidar Nilsen på orgel, kunne Svein Kaspersen, Kjetil Andreassen, Janne Bark og Steinar Steffensen ose på med heftig gitarspill.

Et forsterket Blått & Rått. Fra venstre: Steinar Steffensen, Vidar Nilsen, Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen

Uansett hvor mange gitarister du samler på scenen, er det kvaliteten i musikken som teller. Et feststemt publikum lot flere låter passere i bakgrunnen, men kvelden og natta viste at Blått & Rått har en solid katalog av låter som får folk til å stoppe og lytte. Låter som trekker folk foran scenen, får dem til å danse, synge, skåle, juble og hoppe til solid rock med tempo og trøkk.

Feststemning på Hugos Pub lørdag kveld. Foto: Rune Ottarsen

Også er det den ene låten som samler alle i lokalet, som stilner samtalene, som gjør at du vender blikket mot scenen, synger med, uten å ane at du faktisk kan teksten. Den ene sangen, den ultimate hiten, allsangfaktoren, gjenkjennelsen, den samlende kraften, den sangen alle har ventet på – uten å vite det: “Oppned”. Ingen over – ingen ved siden. Den ene sangen som stopper tida, som setter alt annet på pause, som river med publikum på mektig allsang.

Lydmann Magne Brynjulfsen og pubeier Hugo Nordnes. Foto: Rune Ottarsen

Gjestene på Hugos Pub var på fest og Blått & Rått var så absolutt med på festen. Det er flinke folk – rett og slett flinke folk. Lydmann Magne Brynjulfsen har reist med Blått & Rått i 15 år. Han oppsummerer bandet ganske enkelt.

– Det er en maskin som rocker på. Jordnære folk, jordnær musikk, nordnorske tekster.

Arnstein Holmstad. Foto: Rune Ottarsen

Arnstein Holmstad skjønner populariteten til Blått & Rått veldig godt.

– De skriver på nordnorsk med forståelige tekster, som folk kjenner seg igjen i, og som har satt rot i mange. Sangene lever sitt eget liv, og har fått sitt eget liv hos publikum.

Det er ingen tvil om at Blått & Rått har noe å fare med, er et godt liveband, et stadionband, et festivalband, som også har det nære, rolige og personlige gjennom nedstemte ballader. Første gang jeg hørte bandet var en akustisk konsert inne på AMFI Finnsnes våren 2011. Også i den settingen er de et solid band.

Blått & Rått består av vokalist og gitarist Svein Kaspersen, gitarist Kjetil Andreassen, bassist Ronald Alertsen og trommeslager Knut Amundsen. Lørdag var de forsterket med tidligere gitarist i bandet Steinar Steffensen, deres svenske samarbeidspartner Janne Bark og Vidar Nilsen fra Vestbygda i Lødingen.

Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Steffensen og Kjetil Andreassen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen
Kjetil Andreassen og Svein Kaspersen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark.
Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen

Lokale på lokalet. Del 6: Kæm spælle

Det startet som et veddemål, fortsatte som en torsdagsklubb og endte på scenen.

“Kæm spælle” består av tre voksne karer som trives veldig godt ilag, liker musikk og liker å spille. Trioen holder fast på det utradisjonelle bandoppsettet sitt – uten trommer og el-gitar.

– Det funker faktisk, og vi skiller oss litt ut fra de andre med det oppsettet vi har. Samtidig kjører vi ganske tøff lyd på kassegitaren, og med de effektene vi har så swinger det ganske bra. Litt distortion og overdrive på kassegitar funker, og det er ikke så mange som gjør det, forteller Lars Erik Simonsen.

– Det verste med dette bandet er at marshallriggen står heime i garasjen og støver ned, flirer Stein Ole Kampevoll.

Lars Erik Simonsen, Sten Håvard Langseth og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen

– Og dere har samme musikksmak?

– Vi er ganske “altetanes”, svarer Sten Håvard Langseth.

– Når det kommer låtforslag, så viser det seg at vi har ganske lik musikksmak, fortsetter Simonsen.

– Samtidig må låtene fungere ute. Vi har øvd inn en del låter som vi ikke spiller ute, for det er en toveiskommunikasjon, og vi må få noe tilbake fra publikum, presiserer Kampevoll.

– Vi har prøvd oss litt fram, og vi har noen låter som vi bare må ha, så vi spiller mye norsk allsang, og krydrer med litt god ´50-tallsrock. Vi har et ganske bredt repertoar, og kan velge litt, utdyper Simonsen.

Sten Håvard Langseth, Lars Erik Simonsen og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen

Mens Kampevoll og Simonsen har spilt live siden de var ungdommer, så er dette første band for bassist og vokalist Langseth.

– Han har vært fantastisk å synge i 30 år, så det er på tide at andre får høre det. Vi øvde jevnt og trutt hver torsdag, og fikk det å swinge med kassegitarer og bass, sier Simonsen.

Første spilling var i Stein Ole Kampevolls 50-årsdag.

– Vi spiller bare noen få ganger i året, så vi gjør dette som hobby. Man må ut å spille litt ute for å holde det ved like, forklarer Kampevoll.

– Vi har det steike artig, og går godt overens, oppsummerer Simonsen.

– Og ikke minst dette med damedraget, kommenterer Kampevoll til et latterbrøl fra alle tre.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva betyr musikk for dere?

– Musikk er universell. Det er et språk som alle forstår. Den kan brukes både på opp og nedturer. Musikk har bestandig betydd veldig mye for meg. Det var mye musikk heime hos oss, også begynte jeg tidlig å spille i band, svarer Simonsen.

– Jeg har fått musikk sånn passelig inn med morsmelka. Jeg hører mye på musikk. Det er veldig viktig. Musikk er til alle stemninger, fortsetter Langseth.

– Musikk har bestandig vært der, og jeg vet ikke hva livet er uten, sier Kampevoll.