Category Archives: Musikk

– Bare på jævel

I år kommer flere norske storheter til Moen Kulturlåve i Målselv – og kyrne står fremdeles i underetasjen.

– Det er bare på jævel, for å skape liv og røre i området. Også får vi dette til i en låve som fortsatt er i bruk som låve. Det er litt sånn underdog punkrock: Vi gjør det sjøl og får det til sjøl, sier Jan Kristian Vestjord, styremedlem i Moen Kulturlåves Venner.

Sist lørdag var det årets første dugnad på Moen Kulturlåve før underholdningssesongen starter 25.mai, og det er ikke småtterier som står på programmet i 2019: Standup med Trine Lise Olsen, konserter med Tonje Unstad, Ida Maria, Gåte, Senjahopen og Stein Torleif Bjella, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen og Blått og Rått og Ray Moon Band. Engasjerte ildsjeler og et tett samarbeid med Kalottspel og nyetablerte Cat Collective gjør dette mulig.

Dugnadsvafler og fersk melk. Fra venstre: Tone Nilsen, Ann Kristin Mortensen, Sverre Hågbo, Jan Kristian Vestjord og Roar Sivertsen. Foto: Rune Ottarsen

– I starten håpet vi at det skulle bli populært og en spesiell plass, og at vi skulle få kjente artister. Det har vi fått, kanskje i større grad enn vi trodde, men det tok bra lang tid. Kalottspel hadde store band hos oss, og da så vi at det gikk an. Så prøvde vi sjøl med noen bankers-prosjekter, og det gikk jo helt fint. Men vi har aldri hatt så mye på programmet som i år, og et så variert program, forklarer eier av låven og kyrne i underetasjen Sverre Hågbo.

Sverre Hågbo har det nødvendig verktøyet for å flytte de massive bordplatene. Foto: Rune Ottarsen

Det er kun de siste to sesongene Hågbo har hatt hjelp fra et bredt sammensatt styre til å booke, promotere og arrangere. Styret i Moen Kulturlåves venner tar seg nå av alle oppgavene, som tidligere falt på eieren av låven. Jan Kristian Vestjord stiller gladelig opp sammen med ildsjel Hågbo.

– Han Sverre har et brennende engasjement for å få dette til, og vi er med fordi det er så tøft. Dette er en aktiv låve med kyr under. Du kommer ikke nærmere bygdepunk enn akkurat dette. Lokalet er sinnsykt tøft, med en låve som er i gjennomført låvestil. Vil du ha noe som funker på Moen, så må det være i en fjøs. Vi kan ikke få det til å se ut som Chat Noir i Oslo, men dette har vi – dette har de ikke i Oslo, konkluderer Vestjord.

Sverre Hågbo og Ann Kristin Mortensen tar borevæske. Foto: Rune Ottarsen

Styremedlem Ann Kristin Mortensen har vært med som frivillig siden starten i 2006, og har også stått på scenen som artist.

– Når det er fullt og en sånn enorm kontakt med publikum, da er det bare magisk. Folk blir i stemning på låven uansett, for dette er så spesielt i seg sjøl. Jeg tror alle artistene vi har hatt, har hatt en opplevelse utenom det vanlige. Vi hadde ikke en stadion med 22.000 publikummere til Morten Abel, men vi hadde 400 til han, smiler Mortensen.

Tone Nilsen støvsuger bak setene i “fugleberget”. Foto: Rune Ottarsen

Av alle som har vært på scenen er det ikke de største artistnavnene som har gjort størst inntrykk på Sverre Hågbo.

– Senjahopen er jo et veldig hyggelig gjeng, og veldig artig show, og folk er veldig med, så de er alltid en bankers. De forestillingene som har vært mest publikumsvennlige og folk har smilt mest var Charlie Rackstead and the Stickelsbergen Ramblers. Det var smekkfullt begge gangrene, og folk sang med på alle sangene, så det var hysterisk morsomt. Åpningsforstillingen i 2006 var en sterk forestilling med Juni Dahr og Gard Eidsvold, og deres versjon av “Markens grøde”. Den gjorde sterkest følelsesmessig inntrykk. Et sabla bra band var Publiners, og i fjor hadde vi et rockabillyband fra Latvia, som var helt utrolig dyktige. Folk måtte bare danse, så det var helt vanvittig, forteller den blide bonden.

Senjahopen takker publikum på sin særegne måte. Foto: Rune Ottarsen

– Det er variert program. Dere forsøker å treffe alle?

– Ja, vi prøver det, og gjerne noe teater også, og for to år siden hadde vi Zappfe med Hålogaland Teater, og nå blir det standup. Kalottspel har Gåte her i høst, og det gleder jeg meg virkelig til, for jeg tror det blir magisk. Den typen musikk og sang i en låve tror jeg blir jævlig bra. Jeg har skreket meg til en høstavslutning med kjente Blått og Rått og det mer ukjente kanonbandet Ray Moon Band, for målsetninga er å ha lokale band, og helst ungdomsband. Alibiet vårt der er at Fresk Ungdom kommer av og til, og at UKM-band har vært her, og i år blir det Kalottspels familiekonsert med Tonje Unstad, oppsummerer Hågbo.

Grunnet kuldeforholdene på låven er det kun arrangementer fra slutten av mai til slutten av september. Hågbo ønsker å utvide sesongen.

– Min drøm er å kunne gjøre noe på vinteren, men foreløpig er det visst bare jeg som tror på det. Folk går jo ut og lever til vanlig i kulda, så det er jo bare å kle på seg.

Odd Inge Larsen og Roar Sivertsen bærer stoler. Foto: Rune Ottarsen

Hyllest til poeten

Du har sikkert hørt “Hortensia”, “Vise om vintersolkverv” og “Kjøssekurset”. Dette er dikt av Helge Stangnes (82), som har fått egne bein å stå på og vandret videre i mer musikalske former.

Nå har koret “Kor Flott” fra Helge Stangnes (82) sine heimtrakter på Stonglandet på Senja fylt en hel konsert med hans tekster. Det ble en fullstendig overlegen heimeseier med på kul på veggene på Senja Fjordhotell.

– Det sies at ingen blir profet i eget land, men jeg har i alle fall opplevd det alle skribenter kan ønske seg, nemlig å bli poet i egen bygd. Dette var en fin opplevelse, kommenterer Stangnes, til stor applaus fra publikum og Kor Flott, før siste sang av konserten.

Helge Stangnes tar imot hyllesten fra Kor Flott og 160 publikummere. Foto: Rune Ottarsen

Som en av norges mestselgende lyrikere og den absolutt mestselgende nordnorske lyriker, virker det som Helge Stangnes har truffet en nerve, og trykket på noen følelsesknapper med humor, satire, alvor, beskrivelser og dybde hos det norske folk. Stangnes er rørt over at så mange av hans dikt har truffet leserne, og forteller at han har sett hardbarka karer ta til tårene under hans høytlesninger.

– Det er jo liksom mine barn dette, og det som er interessant for meg er jo det andre finner i dem. Det er jo en veldig fin opplevelse at folk, som jeg fakstisk ikke kjenner, forteller at det diktet har de funnet noe i. Når folk blir så berørt av ting jeg har skrevet at de enten gapskratter eller tar til tårene, da har jeg oppnådd noe som jeg kanskje ikke hadde tenkt. Jeg skriver ut fra meg sjøl og min egen opplevelse av humor og alvor. Det er klart det er en tilfredsstillelse at noen av disse tekstene skal overleve meg og bli brukt etter at jeg takker av, sier dikteren beskjedent.

– Hekla Stålstrenga, Boknakaran og Moddi med flere bruker dine tekster.

– Jeg er ikke ute etter PR, men jeg synes det er artig at sånne grupper tar fatt i det, for de rekker ut til et langt større publikum. Jeg er en av de heldige som har nådd ut til et publikum uten å ha lagt an på å bli populær. Det er artig å oppleve at folk langt sør i landet leser bøkene. Jeg har vært heldig at bøkene mine har spredd seg langs kysten, der det drives fiske, og der livet er som et speilbilde av det som skildres i versene mine.

“Hortensia” framføres med antrekk. Foto: Rune Ottarsen

– Du er en kulturbærer av den gamle kulturen. Er det bevisst, eller blir det bare slik på grunn av din generasjon?

– Det har vel lett for å bli sånn at man skriver fra sin egen oppvekst og miljø. Jeg skriver om en kultur som jeg har opplevd, men som er på vei ut av bruk. For eksempel diktet om å ligge på høylasset og kjenne lukta av soltørket høy, så skjer jo ikke det lenger. Nå er det silo og traktoregg. På en måte er det vemodig, men det er jo tidens gang. Jeg håper at noe av det jeg har skrevet skal ha såpass bruksverdi, altså allmenn verdi, at det vil overleve meg. Det som Hekla Stålstrenga synger om vintersolkverv, som jo er allmennmenneskelige følelser, som speiles i den type tekst, og Moddi leter etter ting som får gjenklang hos han.

Vise ved vintersolkverv, andre vers: “Så kom og vær nær meg – vær sol i desember når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn, førr året må følle sin kurs og kalender og stian blir tungtrødd når lyset førrsvinn. Men hold meg i handa og lær meg å vente på solkvervingstimen då allting skal snu. I mørketidslyset e varme å hente førr den som har mot tell å trosse og tru.”

– Musikere tonesetter diktene dine, men de er jo på en måte allerede tonesatt, for de flyter veldig fint musikalsk. Er du musikalsk? Ligger det i blodet ditt at diktene blir musikalske?

– Jeg har også laget melodier til tekster, men jeg har stort sett overlatt det til andre, og kun jobbet med ord. Jeg har fått kommentarer fra folk om at det er lett å lage melodier til mine tekster, for de er såpass rytmisk, og har enderim, så når du har laget melodi til et vers så er du nærmest ferdig, konkluderer Stangnes.

Helge Stangnes får gode tilbakemeldinger på sin poesi. Foto: Rune Ottarsen

Hekla Stålstrenga har valgt å bruke flere av Stangnes sine tekster, og Tore Bruvoll, som har tonesatt blant annet “Vise om vintersolkverv”, er ikke i tvil om hvorfor.

– De er ekstremt musikalske, og roper liksom etter musikk, for melodiene ligger ferdig inni der. Så det er veldig takknemlige tekster å lage musikk til. Også tematisk og innholdsmessig så skriver han om ting som kler oss. Han skriver veldig nordnorsk, uten at det blir sånn “sjarken i fjæra-poesi”. Også synes jeg at det alltid er flere lag, der han bruker, for eksempel, bilder fra nordnorsk natur, men så ligger det på en måte en annen historie under, og det appellerer til meg, forklarer Bruvoll.

Boknakaran med gode sterke tekstforfattere, som Malvin Skulbru, Ragnar Olsen og avdøde Jan Arvid Johansen, har likevel valgt å føre mange av Stangnes sin tekster fra ord, til musikk og scene.

– Det henger sammen med form og innhold i tekstene. De handler om ting som fenger folk, og er godt skrevet med gode observasjoner av alt fra kjærlighetsliv, naturskildringer og årstider til humoristiske fortellinger. Hele spekteret, som gjør at en visesanger har lyst til å formidle det. Også er de så sangbare, så rytmiske og perfekt avstemt til rytmikken, som innbyr til å sette melodi til. For en som er har et talent for det, som for eksempel han Jan Arvid (Johansen), så var dette et utømmelig skattkammer, forteller Olsen.

Fullpakka på Senja Fjordhotell med 160 tilskuere. Foto: Rune Ottarsen

Pål Moddi Knutsen har også brukt flere tekster fra Stangnes, og ser det samme som Bruvoll og Olsen.

– Det er rim og rytme som overgår de fleste, som gjør det lett for alle å lese og synge. Han kaller det for brukspoesi, for han vil lage poesi som skal bli brukt av andre. Han er genuint interessert i å kommunisere og en enorm autoritet som formidler, så du forstår hva du leser når du leser diktene hans, forteller Knutsen.

Diktet “Fromt ønske” underbygger Knutsens framstilling av Stangnes sin formidlingsevne: “ Au!!!! Han inderlig steiki og galvanisere! Med grovsalt og grakse han inseminere den gammelsjur-tykjen som stelte det så at eg trefte førkjært og slo naggel´n blå.”

Helge Stangnes på Senja Fjordhotell. Foto: Rune Ottarsen
Helge Stangnes takkes av dirigent Oskar Larsen. Foto: Rune Ottarsen

– Helt fantastisk superbra

– Helt fantastisk superbra med superstemning, sier hotelleier Charles Olsen, etter at Senja Fjordhotell konsertdebuterte med spellemannsnominerte Geir Berheussen Blues Express.

Berit Wilsgård Olsen og Charles Olsen åpnet Senja Fjordhotell i Frovåg på Sør-Senja i juni. Lørdag kveld var det 150 publikummere innenfor dørene da Bluesexpressen hadde siste konsert før de skal til Oslo og Spellemannsprisen og til Azorene som norges representant i European Blues Challenge.

– Dette er litt spesielt for oss, siden det er første konserten, og at Geir Berheussen er her fra strøket. Det var en fantastisk forestilling av Geir og kompisene hans. Vi er kjempefornøyde med det som har skjedd her i kveld, oppsummerer hotelleier Charles Olsen.

Frode Olsen og Charles Olsen er stolte av lokale Geir Bertheussen, som tok med seg bluesexpressen heim til Sør-Senja. Foto: Rune Ottarsen

Frode Olsen bor, bokstavelig talt, et steinkast unna hotellet.

– Det er helt fantastisk artig. Jeg hadde aldri forestilt meg at vi kunne gå på hotell og konsert her i Frovåg, flirer han.

– Hvor stas er det med Geir og Spellemannspris og alt de har oppnådd?

– Det er fantastisk stas. Jeg har gått på skole med Geir i alle år, og kjent ham fra han var unge, svarer Olsen.

Bluesentusiaster. Hugo Nordnes, Geir Berheussen og Øyvind Aronsen trivdes på Senja Fjordhotell. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg kom heim til mine egne, og så ble det så mye folk. Med det så viser de at de anerkjenner det jeg gjør, og det føles kjempegodt, forteller Geir Bertheussen.

– At de tok det heim og tok det “sørpå – on the southside”, er jo fullklaff. Og mye folk, så jeg tror ikke de kunne spilt en bedre plass. Storbyen Tromsø i går og Sør-Senja i dag, applauderer Øyvind Aronsen.

Entusiastiske. Gunn Mona Jentoftsen og Lisbeth Haugland var helt med, hele veien. Foto: Rune Ottarsen

Jon Ivar Haugland, Gunn Mona Jentoftsen og Lisbeth Haugland er fra Harstad, men er hyttenaboer med Geir Bertheussen på Sør-Senja.

– Det var dritbra. Rett og slett dritbra. Fantastisk. Vi har vært og hørt dem før, og de stiller i en egen klasse, skryter Gunn Mona Jentoftsen.

– Dette var kjempebra. Helt topp. De blir bedre og bedre. Vi liker blues, smiler Lisbeth Haugland.

Trives. Jon Ivar Haugland, Geir Tore Tobiassen og Per Øyvind Winther koste seg på konsert. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er kjempeartig. Blues er jo alltid veldig bra. Det er vel et år siden jeg ble oppmerksom på Bluesexpressen, og synes det er veldig bra å få et sånt nivå ut hit, forteller Jon Ivar Haugland.

– Dette er kanon. Geir på sin heimplass midt mellom holmer og skjær, drefs av sjyvatn og tang og tare. Det er Geir Bertheussen, sier Per Øyvind Winther filosofisk.

Fornøyde. Aina og Magne Brynjulfsen var strålende fornøyde med arrangementet, Foto: Rune Ottarsen

– Dette er kjempebra, med god stemning. Det er helt supert, konkluderer Magne Brynjulfsen.

– Jeg er kjempefornøyd med en super kveld, sier Aina Brynjulfsen.

Gitarist Kai Fjellberg har laget alle tekstene og den grunnleggende musikken til den kritikerroste “Southside”, som er nominert til Spellemannsprisen innen blues.

– Det føles veldig deilig, overraskende, og det føles veldig bra å få annerkjennelse i den norske musikkbransjen. Vi er et bluesband som kommer fra en øykultur i Nord-Norge og har med oss masse bra ballast fra barndom og oppvekst til å skrive gode bluestekster, så vi har det som kreves, forklarer Fjellberg.

Forbilde. Kai Fjellberg hadde Geir Bertheussen som forbilde i sin ungdom. Nå er de nominert til Spellemannspisen og skal representere Norge under European Blues Challenge på Azorene. Foto: Rune Ottarsen

Fjellberg har trua på at Geir Bertheussen Blues Express kan gå hele veien under European Blues Challenge første uka i april.

– Geir er et trumfkort som ikke alle har, for han byr mye på seg sjøl og tør å vise artisteri og tør å vise mange farger. Han vokser ikke på trær, og jeg tror ikke alle band har en sånn frontfigur. Det som er artig er at jeg drømte om å spille i bandet hans da jeg var fjortis. Da jeg begynte å spille bluesgitar var han den største nordnorske bluesartisten. Jeg sto og så på Geir og Vidar Busk og tenkte: Nei, det der blir jeg aldri å få til.

Stemning. Det var stor stemning i lokalet. Foto: Rune Ottarsen
Storshow. Geir Berheussen kjørte show ute blant publikum. Foto: Rune Ottarsen
Hett. Kai Fjellberg med en gitarsolo som gjorde at Geir Bertheussen måtte bort med håndduken. Trond Hansen til høyre. Foto: Rune Ottarsen
Hanin og Grete synes det er bra med blueskonsert rett utenfor stuedøra deres. Foto: Rune Ottarsen
Fullt. Det var stinn brakke på Senja Fjordhotell lørdag kveld. Foto: Rune Ottarsen
Samspill. Rune Karlsen og Kai Fjellberg i samspill. Foto: Rune Ottarsen
Lekent. Bandet hadde det gøy på scenen. Foto. Rune Ottarsen
Rzan Obani, Janne Røds og Reber Atto. Foto: Rune Ottarsen
Stig Roar Isaksen og Mona Hagensen storkoste seg foran scenen. Foto: Rune Ottarsen
Spilleglede. Bandet viste stor spilleglede. Foto: Rune Ottarsen
Driv. Kåre Amundsen i godt driv bak trommesettet. Foto: Rune Ottarsen
Komp. Solid komp fra trommis Kåre Amundsen og bassist Trond Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Blues. Rune Karlsen bak tangentene. Foto: Rune Ottarsen
Sammenheng. To som kler hverandre veldig godt musikalsk. Foto: Rune Ottarsen

Oppned feststemning

Feiringen av 20 år siden plata og låten “Oppned” ble også en feiring av solid nordnorsk rock, men først og fremst en feiring av Blått & Rått.  (Konsertbilder nederst) 

En kveld og natt på Hugos Pub i rockens tegn, med solide gitarriff og godt driv i bunnen. Med et tungt og stødig grunnkomp av trommeslager Knut Amundsen, bassist Ronald Alertsen og Vidar Nilsen på orgel, kunne Svein Kaspersen, Kjetil Andreassen, Janne Bark og Steinar Steffensen ose på med heftig gitarspill.

Et forsterket Blått & Rått. Fra venstre: Steinar Steffensen, Vidar Nilsen, Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen

Uansett hvor mange gitarister du samler på scenen, er det kvaliteten i musikken som teller. Et feststemt publikum lot flere låter passere i bakgrunnen, men kvelden og natta viste at Blått & Rått har en solid katalog av låter som får folk til å stoppe og lytte. Låter som trekker folk foran scenen, får dem til å danse, synge, skåle, juble og hoppe til solid rock med tempo og trøkk.

Feststemning på Hugos Pub lørdag kveld. Foto: Rune Ottarsen

Også er det den ene låten som samler alle i lokalet, som stilner samtalene, som gjør at du vender blikket mot scenen, synger med, uten å ane at du faktisk kan teksten. Den ene sangen, den ultimate hiten, allsangfaktoren, gjenkjennelsen, den samlende kraften, den sangen alle har ventet på – uten å vite det: “Oppned”. Ingen over – ingen ved siden. Den ene sangen som stopper tida, som setter alt annet på pause, som river med publikum på mektig allsang.

Lydmann Magne Brynjulfsen og pubeier Hugo Nordnes. Foto: Rune Ottarsen

Gjestene på Hugos Pub var på fest og Blått & Rått var så absolutt med på festen. Det er flinke folk – rett og slett flinke folk. Lydmann Magne Brynjulfsen har reist med Blått & Rått i 15 år. Han oppsummerer bandet ganske enkelt.

– Det er en maskin som rocker på. Jordnære folk, jordnær musikk, nordnorske tekster.

Arnstein Holmstad. Foto: Rune Ottarsen

Arnstein Holmstad skjønner populariteten til Blått & Rått veldig godt.

– De skriver på nordnorsk med forståelige tekster, som folk kjenner seg igjen i, og som har satt rot i mange. Sangene lever sitt eget liv, og har fått sitt eget liv hos publikum.

Det er ingen tvil om at Blått & Rått har noe å fare med, er et godt liveband, et stadionband, et festivalband, som også har det nære, rolige og personlige gjennom nedstemte ballader. Første gang jeg hørte bandet var en akustisk konsert inne på AMFI Finnsnes våren 2011. Også i den settingen er de et solid band.

Blått & Rått består av vokalist og gitarist Svein Kaspersen, gitarist Kjetil Andreassen, bassist Ronald Alertsen og trommeslager Knut Amundsen. Lørdag var de forsterket med tidligere gitarist i bandet Steinar Steffensen, deres svenske samarbeidspartner Janne Bark og Vidar Nilsen fra Vestbygda i Lødingen.

Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Steffensen og Kjetil Andreassen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen
Kjetil Andreassen og Svein Kaspersen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark.
Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen

Lokale på lokalet. Del 6: Kæm spælle

Det startet som et veddemål, fortsatte som en torsdagsklubb og endte på scenen.

“Kæm spælle” består av tre voksne karer som trives veldig godt ilag, liker musikk og liker å spille. Trioen holder fast på det utradisjonelle bandoppsettet sitt – uten trommer og el-gitar.

– Det funker faktisk, og vi skiller oss litt ut fra de andre med det oppsettet vi har. Samtidig kjører vi ganske tøff lyd på kassegitaren, og med de effektene vi har så swinger det ganske bra. Litt distortion og overdrive på kassegitar funker, og det er ikke så mange som gjør det, forteller Lars Erik Simonsen.

– Det verste med dette bandet er at marshallriggen står heime i garasjen og støver ned, flirer Stein Ole Kampevoll.

Lars Erik Simonsen, Sten Håvard Langseth og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen

– Og dere har samme musikksmak?

– Vi er ganske “altetanes”, svarer Sten Håvard Langseth.

– Når det kommer låtforslag, så viser det seg at vi har ganske lik musikksmak, fortsetter Simonsen.

– Samtidig må låtene fungere ute. Vi har øvd inn en del låter som vi ikke spiller ute, for det er en toveiskommunikasjon, og vi må få noe tilbake fra publikum, presiserer Kampevoll.

– Vi har prøvd oss litt fram, og vi har noen låter som vi bare må ha, så vi spiller mye norsk allsang, og krydrer med litt god ´50-tallsrock. Vi har et ganske bredt repertoar, og kan velge litt, utdyper Simonsen.

Sten Håvard Langseth, Lars Erik Simonsen og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen

Mens Kampevoll og Simonsen har spilt live siden de var ungdommer, så er dette første band for bassist og vokalist Langseth.

– Han har vært fantastisk å synge i 30 år, så det er på tide at andre får høre det. Vi øvde jevnt og trutt hver torsdag, og fikk det å swinge med kassegitarer og bass, sier Simonsen.

Første spilling var i Stein Ole Kampevolls 50-årsdag.

– Vi spiller bare noen få ganger i året, så vi gjør dette som hobby. Man må ut å spille litt ute for å holde det ved like, forklarer Kampevoll.

– Vi har det steike artig, og går godt overens, oppsummerer Simonsen.

– Og ikke minst dette med damedraget, kommenterer Kampevoll til et latterbrøl fra alle tre.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva betyr musikk for dere?

– Musikk er universell. Det er et språk som alle forstår. Den kan brukes både på opp og nedturer. Musikk har bestandig betydd veldig mye for meg. Det var mye musikk heime hos oss, også begynte jeg tidlig å spille i band, svarer Simonsen.

– Jeg har fått musikk sånn passelig inn med morsmelka. Jeg hører mye på musikk. Det er veldig viktig. Musikk er til alle stemninger, fortsetter Langseth.

– Musikk har bestandig vært der, og jeg vet ikke hva livet er uten, sier Kampevoll.

Æres de som æres bør

Æres de som æres bør. Dugnad på høyt kunstnerisk nivå, og samtidig så nedpå og jordnært. To flotte arenaer fikk mange tusen kroner, og publikum fikk flotte opplevelser.

Ingen bilder. Jeg var ikke “på jobb”, men føler likevel for å skrive noe om mine kulturelle opplevelser siste fredagskveld før jul. Det finnes ikke noe finere enn å gi. Du får aldri så mye som når du gir. Det er iallefall min erfaring. Og de som er best på å gi er de som ikke forventer noe tilbake.

Cato Simonsen er musikalsk som få, og har i tillegg musikalsk teft. Det samme gjelder hans medsammensvorne to sangskatter fra Vangsvik Stine Jakobsen og Torkel Johnsen. En pianist og to vokalister som valgte å gi i dobbel forstand; en vakker konsert og penger til fantastiske Kafé Pluss.

En adventskonsert med spennende og fyldig repertoar. Ta for eksempel Coldplays Fix You og Simon & Garfunkels Sound of Silence, som begge ble satt i kontekst av vokalistene, og dermed passet veldig godt inn i adventskonserten.

Begge to, vil jeg påstå bedre versjoner enn originalene. Fix You sunget av Johnsen med mye større dynamikk og innlevelse enn originalen, og Sound of Silence sunget så ømt, forståelsesfullt og vakkert av Jakobsen. Begge med stor forståelse for tekstenes innhold.

Og julens budskap er å hedre vennskap, kjærlighet, familie, brorskap, søsterskap. Og minnes de vi savner. Julen er å gjøre ting sammen, finne roen, kjenne på godhet og glede. Da må ikke alle sangene være typiske julesanger. Det er nok at de får oss å føle.

Kveldens neste konsert var Midnattskonserten i Målselv. Denne tradisjonelle kulturbegivenheten som denne gang ga en solid dose penger til Målselv Dagsenter. Så stemningsfullt. Så kreativt. Så høy kvalitet. Sånn kunstnerisk variasjon. Så jordnært. Så mange dyktige aktører – ingen nevnt, ingen glemt.

All ære til den kulturelle frivilligheten. Måtte den fortsette, fortsette, fortsette og fortsette.

Roadrunner

Vi kommer vel neppe noe særlig nærmere den musikalske grasrota enn bandet Roadrunner. Fem stykker som spiller musikken de elsker med enorm respekt for sjangeren. (Bildeserie fra Hugos Pub, Finnsnes.)

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Roadrunner forsøker ikke å overbevise noen om annet enn at de er glade amatører og musikkelskere. At de trekker publikum betyr ikke annet enn at mange nok liker musikken og måten den spilles.

Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå skal de spille på Rorbua igjen; lokalet de har fylt før. Hvordan klarte de det? Hvordan visste folk om dem og musikken? De har spilt på seg tilhengere gjennom spillinger på MC-treff og MC-fester. Og hvor høyt hadde de lagt lista da de startet? De kalte seg Lazaronas!

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Dette gjør de bare for gøy, men gjennom øvinger og konserter har de nådd et godt nivå, og de klarer å engasjere publikum på en god måte.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen

Også er det herlig at de er et coverband. Det er altfor lite coverband. Band som gir gammel god musikk videre til nye generasjoner. For her kommer det klassikere på løpende bånd, og vi som kjenner musikken vet at det er klassikere.

Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Og de som hører låtene for første gang vil garantert føle at det er klassikere, for dette er sanger som har enorme kvaliteter i riff og refreng. Låter som tar publikum.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Vi som har vokst opp på ´70- og ´80-tallet har et nært forhold til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, Motorhead, Judas Priest, og mange flere av metallbandene. Det har disse karene også, og det er så tydelig.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Her er ingen slakk i noen ender. Gode låtvalg. Låter som de behersker godt etter timevis med øving. Også er det ganske kult, litt sånn “unntaket som bekrefter regelen”, at de har kledd en Pink-låt i heavydrakt, og dermed har med en moderne poplåt.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå blir det mer gladsang

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå skal de glede publikum med nok en helaftens konsert i Vangsvik kirke 8.desember kl 19. 

Dette blir en gospelkonsert, helt ulik novemberkonserten med Vaffelkoret. Nå blir det god gospeltrøkk og oppstemt sang, og dyktige solister blir å skinne enda mer.

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Fra vårens konsert i Vangsvik kirke. Nå kommer de tilbake med enda flere medlemmer. Foto: Rune Ottarsen

Koret har gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger; Senja Gospel har puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerer frydefullt.

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

Senja Gospel har fått flere medlemmer. Her fra novemberkonserten med Vaffelkoret. Foto: Rune Ottarsen

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Dirigent Erling Svegre med deler av bandet. Fra venstre: Torkel Johnsen, Halvor Stubberud Hanssen, Eigil Andreassen og Erling Svegre.

 

“B-sida” traff førjulshjertet

Ola Bremnes med to nye julesanger, eller begge er mer førjulssanger, og “B-sida” treffer julehjertet best. To fine sanger å lytte til mens vi venter på forestillinga”Jul i hjertet”.

“Det har blitt desember” har både melodi og tekst med glimt i øyet, og er lett og ledig – og uhøytidelig i formen. Og er det noe vi trenger i disse kjøpepress-tider, hvor høytida jul presses inn tidligere og tidligere, så er det mer uhøytidelighet.

Bremnes har skapt en form på denne sangen som gir, for meg, en Trygve Hoff-følelse. Og det kjære Ola, uansett hvor mye fin musikk du har laget, er et solid kompliment. Det er sannsynligvis den uskyldige latteren i andrelinja som gir meg den følelsen, men uansett så settes mye av den uhøytidelige og gode stemninga der, og den beholdes sangen gjennom.

Opptempo-låt med gode innspill i førjulstida, med fine stemninger som tegnes med elegante tekstbilder. Dette er herlig lekent, og ber oss om å nyte denne tida, for jula kommer tidsnok.

Bildene som skildres skaper fine assosiasjoner til samme Trygve Hoff. Her er nordnorsk hverdagspoesi enkelt fortalt med høyt nivå. Andreverset om snømannen er herlig. Dette er enkel og fin poesi, som glir lett og fint inn øregangene og treffer behagelig rett i hjertet.

Hovedsangen “Julehjerte” treffer meg ikke like godt. Den er mollstemt og stivere i formen. Den duver fram og tilbake, som en huske, men kunne godt hatt litt mer schwung i huskingen. Teksten er fin, men hadde i mine ører vært bedre i en lettere og en anelse gladere og mer positiv form. Fine budskap, god tekst, men litt for baktung etter min smak. Ettertenksomheten som Bremnes formidler blir for tydelig.

Og da har jeg altså prestert å sitte her og fortalt Ola Bremnes hvordan han bør lage musikk. Det tror jeg han Ola tåler. Musikk er subjektivt, og skal bedømmes etter følelsen –  ikke statusen. “Det har blitt desember” traff meg så mye bedre – sånn er det bare.

 

Ola Bremnes med singelslipp i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

 

Klare for flere sangoppdrag

Vakre stemmer, harmonier og flerstemt sang. CITE er noe så sjeldent som en vokaltrio i Midt-Troms. De har to ønsker: En: Flere oppdrag. To: Bli en kvartett.

Sist helg var de solister under Kor Flott sin tradisjonelle novemberkonsert i Stonglandet kirke. Med hver sine vokalmessige styrker og vakker sang, tilførte de stemingskonserten enda mer stemning.

– Det er himmelsk å ha et kor med seg, og få det trøkket og den støtten i ryggen, smiler Christine Lande.

Kor Flott med solister fra CITE i Stonglandet kirke. Familiebandet til CITE, med Bengt Karlsen, Trond Lande, Steve Andrews og Haavar Sandnes, var også med. Foto: Rune Ottarsen

Vokalgruppa har blant annet hatt fullsatte konserter på Kramvigbrygga i heimbygda Sørreisa, og vært solister for Finnsnes Korforening. De elsker å synge, og tar gjerne flere oppdrag.

– Konserter handler om adrenalinfølelsen, som andre får med å hoppe i fallskjerm og kjøre vannski. Det er noe med det adrenalinet som du får før du skal opptre, og den lykkefølelsen etterpå – at det gikk så bra. Det er veldig fint når vi tolker tekster, at vi kan gi det videre til noen – dele med noen, forteller Elisabeth Solheim Andrews.

– Hvordan føles det når det blir god respons?

– Det er jo helt fantastisk når publikum viser at de liker det vi gjør. Noe som ikke kan måles med så mye annet, svarer Tonje Larsen.

CITE i Stonglandet kirke med publikum både foran og bak. Foto: Rune Ottarsen

– Musikk er kjempeviktig for meg. Det gir meg energi. Etter ei øving er jeg oppløfta, og har mer energi etterpå, forteller Andrews.

– Musikk er glede og lykkefølelse av å holde på med noe som er så morsomt, og spesielt ilag med flinke folk. Sang gir masse energi, og jeg får opp futten og given. Med musikken er det lettere å holde ut det hverdagslige, forklarer Larsen.

– Det er den energien, og det å kunne rømme ifra jobb, hverdag, tanker, og få gå inn i musikken og være der – godt å være der. Og den gleden av å kunne skape noe fint, sier Lande.

Vokalgruppa CITE. Fra venstre: Elisabeth Solheim Edwards, Tonje Larsen og Christine Lande. Foto: Rune Ottarsen

Etter tre år som kvartett er CITE blitt trio. De vil veldig gjerne være fire, og etterlyser en som kan gjøre CITE til kvartett igjen.

– Vi kan tenke oss en sopran til. Det er noe med å være fire, som gjør at vi får fylt opp alle stemmene, og det blir fyldigere, opplyser Lande.

CITE kjøper ikke ferdige arrangementer eller arrangerer på papir, men lager arrangementene mens de synger.

– Vi tar for oss en sang, begynner å synge på den, også hører vi stemmene, også blir det til, forklarer Andrews.

– Vi har ikke lyst å være solister alene, men skape noe ilag med andre, der alle kan bidra. Det er utrolig artig å framføre.

Tonje Larsen, Christine Lande og Elisabeth Solheim Andrews. Foto: Rune Ottarsen