Category Archives: Film

Kinosjef og filmelsker – en fin kombinasjon

Kinosjef Kay Erling Ludvigsen er en filmelsker som også elsker de enkle og overfladiske filmene. Men de får aldri samme status som klassikerne. 

– Film har mange bruksområder. Film kan brukes til å skildre dype, alvorlige følelser; fine, flotte følelser eller tunge, mørke følelser, forteller kinosjef ved Finnsnes Kino, Kay Erling Ludvigsen.

– Ellers så kan film brukes til å få en velfortjent pause fra hverdagen, og synke ned i stolen eller sofaen og bare kose seg. Jeg kan se en helt ubrukelig amerikansk komedie, hvis det er det jeg har lyst å se.

– Er det deilig å se en film “uten mening”?

– Jeg tenker at du må se en film for det den er. Det vil si at jeg kan slappe av og kose meg til “Die Hard” og sette pris på den. Jeg kan også se en dramatisk film om en middelaldrende kvinne på TIFF (Tromsø Internasjonale filmfestival) og kose meg like masse. Det er alt til si tid.

– Hva kjennetegner en skikkelig god film, en klassiker?

– En film du ikke klarer å glemme, som ikke slipper taket i deg og som du jevnlig er nødt å komme tilbake til.

– Hver eneste høst seg jeg Gudfaren-trilogien. Det er klassikere for meg. Det er filmer som har absolutt alt; spenning, intriger, kjærlighet. Og de har mange karakterer som gjør dypt inntrykk på meg med sterke skuespillerprestasjoner. Det er noe med de personlighetene, slik som Michael Corleone, som fascinerer folk.

– Og på toppen av det er det filmingen, musikken og den stemningen som Coppola klarer å skape. Alt dette smeltet sammen og det ble helt fantastisk filmer.

– Hva kommer det av at i Norge er klassikerne filmer av typen Fjols til fjells og Tante Pose?

– Vi har aldri tatt norsk film alvorlig. De norske komediene var aldri ment å være alvorlig, så de ble akseptert. Det tok lang tid før det norske folk omfavnet de seriøse norske filmene.

Kay Erling Ludvigsen liker seg å mye film. Foto: Rune Ottarsen

Ludvigsen går gjennom 1970- og 1980-tallet med regisører som Wam og Vennerød og Vibeke Løkkeberg, som bommet på det norske publikummet.

– Vi hadde en periode med regisører som var inspirert av fransk og spansk film, men det ble fransk og spansk film på norsk, og det traff ikke publikum. For min del var de første norske filmene som traff meg laget av Pål Sletaune, som midt på 1990-tallet laget “Amatørene” og “Budbringeren”. Disse filmene ble gjort så norsk som mulig. “Budbringeren” er ei nitrist skildring av det norske postvesenet, og det traff publikum.

Internett er et godt verktøy for å finne ut hvilke filmer han vil vise i Finnsnes Kino. Foto: Rune Ottarsen

– Velger du kinofilmer ut fra at du må ha et visst antall innenfor spesielle sjangere innenfor en periode?

– Jeg har eksperimentert ganske mye med programmet og det er ikke lett å bli klok på hva folk vil ha, og ikke vil ha. Det er seks til ti premierefilmer er tilgjengelige hver helg og vi har ikke kapasitet til å vise alle. Vi må alltid ha en god barne/familiefilm på programmet og en god ungdoms/voksenfilm. Den største gruppa har vært barnefamilier. Den neste gruppa var de mellom 14 og 26 år.

I februar kommer Amundsen. Foto: Rune Ottarsen

– De siste par årene har vi fått flere voksne og det har blitt større bredde. Jeg klarer ikke å tegne den gjennomsnittlige kinogåer lenger.

– Seniorkino har slått an. Hvilken opplevelse har du av de kinogjengerne?

– Det er en annen type pensjonister vi har i dag. De er mye mer aktiv og har god helse, er kulturinteresserte. I starten var jeg forsiktig, slik at det ikke skulle bli for drøyt. Nå er jeg nesten ikke redd for noe og lurer på hva jeg skal utfordre dem med neste måned. De syntes for eksempel “Skjelvet” var kjempetøft. Vi skal ikke undervurdere dem, det har jeg skjønt.