Category Archives: Anmeldelse

Skyfritt og lekent med Inge Bremnes

De skaper fin stemning, skyfritt og lekent. En spennende låtskriver og et spennende band å følge framover.

Inge Bremnes med band i Kulturhuset Finnsnes ble en fin musikkopplevelse. Et komplett band som utfyller hverandre og harmonerer. Bremnes lager musikk full av behersket kraft og dynamikk med god variasjon innad i låtene og i repertoar.

Eirik Hansen, Andreas Molde, Andreas Voie Juliebø, Inge Bremnes, Øystein Myrvoll. Foto: Rune Ottarsen

Arrangementene har gitt plass til instrumentene; lite nok, følsomt nok, levende nok, aldri i veien for hverandre. Sann spilleglede, smilende, lekende. Musikk som glir lett inn og løfter deg forsiktig og holder deg svevende og løfter deg høyere. Oppbyggende intensitet.

Foto: Rune Ottarsen

Musikken til Bremnes fortjener en musiker bak trommene, en som har skjønt at trommer er følsomme instrumenter med hver sine kvaliteter. Ømt og forsiktig, mektig. Fascinerende og betagende trommespill av Andreas Voie Juliebø.

Andreas Voie Juliebø i midten. Foto: Rune Ottarsen

Rytmen og intensiteten varierer gjennom sangene; tempo dras opp, dras ned, fra nesten  stillespillende til kraftfullt, hele veien oppbyggende med ny momenter som gir noe nytt til låtene. Musikken utfordrer deg til å lytte. Dyktige musikere som kan sitt håndverk.

Eirik Hansen, Andreas Molde og Andreas Voie Juliebø. Foto: Rune Ottarsen

En låt som virkelig viser Bremnes sitt store potensial som komponist og bandets potensial som band er “Ikke utålmodig mer”. For en klasselåt. Du finner den på årets plateutgivelse Mellomspill og på Spotify.

Følsomt gitarspill av Inge Bremnes. Foto: Rune Ottarsen

Den begynner så rolig med en forsiktig intens pianohook og et førstevers som en prolog og ingress til selve sangen. Plutselig er bandet tilstede med et suggererende komp og som drar meg med og Bremnes viser fram en raspende stemme.

Inge Bremnes og Øystein Myrvoll. Foto: Rune Ottarsen

I det øyeblikket jeg forventer et typisk refreng er pianohooket tilbake, før bandet igjen tilfører helt nye elementer og en fyldigere intensitet til hovedpersonen i teksten. Den raspende stemmen er tilbake, stemmen overtar hooket. Intensiteten øker mot en mektig symfonisk avslutning. En herlig låt og en repeterende favoritt i bilen denne helga.

Foto: Rune Ottarsen

Bremnes er en dyktig gitarist som har vett nok til å legge bort gitaren når han synger de mest vokalkrevende sangene. Han bruker stemmen til å tonesette sangen. En vakker stemme som fyller melodiene på en behagelig måte, varierer tonasjoner og bruker stemmen som et rent instrument.

Eirik Hansen, Andreas Voie Juliebø, Andreas Molde, Inge Bremnes og Øystein Myrvoll. Foto: Rune Ottarsen

I tillegg til nevnte Juliebø har Bremnes med seg Eirik Hansen på elgitar, Andreas Molde på bass og Øystein Myrvoll på tangenter. Musikere for framtida.

Dobbeltseier

Sjarmbombe av intensitet og formidlerevne. Christer Mørkved ga kvalitetsdønninger i Vangsvik mens Norge tok seg til finalen i VM. 

Foto: Rune Ottarsen

Christer Mørkved har lenge vært en særdeles dyktig trubadur med sterke leveringer og trøkk i sine formidlinger. Nå har han skapt seg et flott repertoar av egne låter som tåler sammenligning med de i samme språkunivers, som Bremnesfamilien og Trond Trudvang. Kanskje ikke helt der, men han er på god vei.

Foto: Rune Ottarsen

Tekster og melodier som står seg godt hver og en, og samlet. Med sin gutteaktige sjarm, jordnære og rolige framtoning eksploderer han plutselig av intensitet og liv på scenen, for så i neste øyeblikk levere så varmt, vakkert og ømt.

Foto: Rune Ottarsen

Variasjonen er en styrke og han bør absolutt følge den veien, kanskje ikke så bevisst for musikken må komme av seg selv slik den er, men stoppe av og til og telle over beholdningen, for så å krydre samlingen med det som måtte mangle i helheten.

Foto: Rune Ottarsen

Orgeltonene fra cd-innspillingene er erstattet med mer trøkk i gitar, og dét fungerer helt utmerket. Tida gikk altfor fort og plutselig var det over.  “Nordlyset danser” ble krevd i reprise og etter tilbakemeldinger å dømme hadde publikum nok ønsket seg hele konserten i reprise. “Du og eg” ga varme følelser og “Sei kem du e” svingte herlig i det intime publokalet i Vangsvik Samfunnshus, mens “Universet turer frem” dundret rocketoner og sosial bevissthet ut i rommet.

Foto: Rune Ottarsen

Et engasjert publikum ga respons hele veien og Mørkved viste gode formidlingsevner med gode historier og personlige betraktninger, trygt og sikkert. Dette er en artist å regne med framover.

Foto: Rune Ottarsen

Og for å ha det nevnt: Kvalitet måles ikke i antall tilskuere, men opplevelsen tilskuerne sitter igjen med etter en konsert. Her var det høyt kvalitetsnivå, men mange satt hjemme og så på håndball. De som valgte Christer Mørkved tok dobbeltseier, mens de som valgte å være hjemme fikk kun én.

 

Ny plate ga danselyst

Heidi Solheim har nok en gang forsøkt å sette seg i et barneunivers og skape musikk tilpasset barn. Dette er oppfølgeren til “Dinosaus”.

Senjakultur.no testet barneplata “Dinosaus & Lortefall” på første-, andre- og tredjeklassen ved Berg Montessoriskole på Skaland.

Seks-, sju- og åtteåringene gjennomførte en hektisk anmelderrunde og trillet terning med kommentarer. Bruken av dansegolvet var en indikator på hvordan ungene likte musikken. Terningkastene elevene ga hele plata var femmere og seksere. Hvis du leser videre vil du få vite hva ungene syntes om de forskjellige sangene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Første sang ut er “Asfaltarbeiderblues”. Den heftige starten løftet ungene ut på golvet og det var full danseaktivitet fra begynnelse til slutt. Terningen landet på absolutt flest seksere. “Kul” og “Bra å danse til”, mente elevene.

I “Hompetitt & Lortefall” kommer teksten mer fram enn i “Asfaltarbeiderblues” og ungene gikk over i rolig lek. Høye tall på terningen også her, mens noen syntes den er sånn passelig. “Bra og rar”, “Artig”, “Veldig bra” og “Passelig” og “Midt i mellom”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Bare på TV” er litt rocka og ungene satte igang å danse. Nesten full pott med seksere og en klar favoritt hos flere. “Kjempekul”, “Kanonbra” og “Råkul”, mente elevene.

“Fru Meitemark – Dronningen av hagen” er en rolig sang med tekst og ord som framtredende. Her er Heidi i rolle som en prippen meitemark. Flere syntes denne var veldig bra, mens noen ikke likte den noe særlig. “Artig”, “Fin”, “Jeg liker å slappe av”, “Kul”, “Kjedelig” og “Best”, mente elevene.

Med “Vaskedisco” tok ungene fram de typiske discobevegelsene og det var stor aktivitet på dansegolvet. Firere, femmere og seksere på terningen. “Kul”, “Bra”, “Veldig kul”, “Veldig tøff” og “Kul disco”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“India” er en rolig sang om å være liten. Ungene la seg avlappet og tankefulle på golvet og lyttet til melodi og tekst. Her haglet det med seksere, sammen med en enslig firer. “Fin sovesang”, “Fin slappeav-sang”, “Rar” og “Fin”, mente elevene.

“Tore Tango” er en tango-låt. Tango har en dramatisk rytme og denne dramatikken vistes i ungenes variasjon mellom rolig dans og herjing. Denne sangen kom dårligst ut og endte med enere, toere og treere, og et par gode terningkast. “Tar for lang tid”, “Litt kjedelig” “Ærsj” og “Litt bra”, mente elevene.

“Glasscola” ga rolig dans. Gode terningkast. “Kul sang”, “Kunne vært bedre”, “Litt artig” og “Bra”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Høl i tights´n” er en skikkelig rocker med hurtige hardrockriff. Her haglet det nok en gang med seksere, mens to ga den terningkast en. Luftgitar, hopping og headbanging på dansegolvet. “Beste og kuleste sangen”, “Råkul”, “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Lava-Lhasa” er en discolåt. Denne ga aktiv lek på dansegolvet. Høye terningkast også på denne. “Superbra sang”, “Passer bra til disco på rommet” og “Veldig kul”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Det er ikke noe poeng å forklare at sistelåten “Goodnight” er en godnatt-sang. Det spesielle med denne at den er på flere språk. Ungene brydde seg ikke om språk, men lyttet til melodien. Meditasjonsstemning på golvet. Dette var en sang som slo begge veier. Noen syntes den var nydelig, mens andre syntes den var for rolig. “Fineste sangen jeg har hørt”, “Rolig”, “Den er nydelig” og “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Voksent fra Senjahopen

Gutta i Senjahopen har blitt voksne og med plata “Himmel og hav” innrømmer de å være musikalske.

Kent Remy Gabrielsen, Thomas Hough, Henrik Sandnes og Petter Pogo. Foto: Rune Ottarsen
Kent Remy Gabrielsen, Thomas Hough, Henrik Sandnes og Petter Pogo. Foto: Rune Ottarsen

Singelen og videoen “Himmel og hav” er den mest typiske Senjahopen-låten, men ikke typisk for dette albumet. Mange vil nok få seg en overraskelse.

Melodiøst
De er ikke like brautende og bråkete som tidligere. Musikken er tonet ned og gir plass til tekstformidling og ømme kor. Vokalist Henrik Sandnes trenger ikke lenger å rope for å bli hørt og får i mye større brukt stemmen som instrument og formidler både melodiøst og vakkert. Produksjonen og arrangementene er renere. Instrumentene kommer til sin rett og slipper å kjempe om plassen i lydbildet.

Instrumentene
Gitaren til Petter Pogo har fått en viktigere rolle og trekker låtene framåt med spenst og intensitet. Hør bare førstelåten “Tar det som en mann” hvor gitaren leder an, mens i andrelåten er det trommene til Kent Remi Gabrielsen som får være det ledende instrumentet og i tittelsporet høres for eksempel bassen til Thomas Hough godt.

Livets fasetter
Tekstene har blitt bedre og handler i større grad om det “virkelige liv”. Ordsmeden Henrik Sandnes skriver elegant om den dagligdagse hverdagen i alle svart-hvite fasetter. Humoren og ironien kommer til sin rett i lydbildet og poengene sitter der de skal. Du blir lurt til å tro at dette er søtt og pent, for så å bli tatt rett ned igjen sekundet etter: “Over skyene er himmelen alltid blå. Det er en trøst for idioter.”

Ramsalt epos
Ved første gangs gjennomhøring er det to låter som stjeler oppmerksomheten. Spor nummer fire “Jenny” er et ramsalt, bunnsmurt epos om den ukuelige viljen, kampen for kjærligheten, det hardbarka fiskeryrket og havet. Den standhaftige tinnsoldaten som handlingskraftig setter sjøbein i sjydrefs og storbåra og roper motgangen og farene rett i mot. Refrenget setter seg lett i minnet og kommer nok til å bli en allsangfavoritt på lokalet.

Livets harde realiteter
“1985” handler om året som endret alle etterkommende år. Sandnes går ikke i dypet, men beskriver i all enkelhet det som er så forferdelig stort og uoverkommelig bunnløst mitt i et ubekymret ungdomsliv. “Vi havna alle utpå glatta, men det er ingen til å strø.” Jeg skal ikke avsløre hva låten handler om, for den sannheten kommer brått og slår deg i magen. Når Sandnes slenger ut ordene som biter oss i sjela får ordene virkelig synke inn og trykke på våre følelsesmessige knapper med gitarens mellomspill og soloer. Bildene som tegnes er like enkle som virkemidlene som brukes til å flytte oss fra årstid til årstid. Historien er hard og rett fram fortalt med forfatter Sandnes på sitt beste.

Ulike stilarter
Der de tidligere platene til Senjahopen har passet bedre live enn på CD, så passer denne plata glimrende inn i CD-formatet. Den kledde godt den nye asfalten i Svandalen en tidlig morgen og vil nok passe i mange andre sammenhenger. Plata er variert og vandrer innom ulike stilarter og musikalske virkemidler, og blir bedre for hver spilling. Anbefales!

Senjahopen under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen
Senjahopen under Buktafestivalen 2016. Foto: Rune Ottarsen