Category Archives: Anmeldelse

Playoff – et solid band

Playoff oser rock´n´roll i moderne innpakning, men med hjerter og føtter solid plassert i god gammeldags gitarbasert rock. 

Et solid band som inntar scener i alle størrelser med trøkk og tett godt samspill. Christoffer Norbys stemme er uten sidestykke når det kommer til reinspikka rock i Midt-Troms.

Christoffer Nordby. Foto: Rune Ottarsen

Alt disse karene gjør er så ektefølt og genuint. De legger ingenting imellom. Det er melodiøst og teknisk godt gjennomført, men akkurat skittent og røft nok til å få et rockelskende publikum til å ta helt av foran scenen.

Playoff. Fra venstre: Espen Grande, Lasse Aspelund, Christoffer Nordby og Ørjan Berntsen. Foto: Rune Ottarsen

At det var lite folk foran scenen da de startet avslutningskonserten under fredagens Rossfjordrocken, brydde de seg lite om. De spilte gjestene ut av teltet og ut på plassen, og ga dem en solid dose rock inn i natta. Etter hvert bygde de opp et ekstatisk hoppende publikum foran scenen, som de varmet med kvalitet og sjel.

Foto: Rune Ottarsen

Gitarist Espen Grande utfyller Christoffer Nordbys gitarspill glimrende, og Lasse Aspelunds taktfast dundrende trommespill kan gi hvem som helst fot. Også er det godt å se og høre en spillende bassist av godt gammelt merke i Ørjan Berntsen.

Foto: Rune Ottarsen

Og når elgitarer byttes ut med kassegitarer og munnspill, har de fremdeles den gode trøkken ut til sitt publikum. Playoff er et solid band med høy kvalitet, som elsker å stå på scenen og utøver herlig rock, akkurat så rett fram og ærlig som det skal gjøres. En god avslutning av fredagens konsertrekke under Rossfjordrocken.

Espen Grande. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Berntsen. Foto: Rune Ottarsen
Lasse Aspelund. Foto: Rune Ottarsen

“B-sida” traff førjulshjertet

Ola Bremnes med to nye julesanger, eller begge er mer førjulssanger, og “B-sida” treffer julehjertet best. To fine sanger å lytte til mens vi venter på forestillinga”Jul i hjertet”.

“Det har blitt desember” har både melodi og tekst med glimt i øyet, og er lett og ledig – og uhøytidelig i formen. Og er det noe vi trenger i disse kjøpepress-tider, hvor høytida jul presses inn tidligere og tidligere, så er det mer uhøytidelighet.

Bremnes har skapt en form på denne sangen som gir, for meg, en Trygve Hoff-følelse. Og det kjære Ola, uansett hvor mye fin musikk du har laget, er et solid kompliment. Det er sannsynligvis den uskyldige latteren i andrelinja som gir meg den følelsen, men uansett så settes mye av den uhøytidelige og gode stemninga der, og den beholdes sangen gjennom.

Opptempo-låt med gode innspill i førjulstida, med fine stemninger som tegnes med elegante tekstbilder. Dette er herlig lekent, og ber oss om å nyte denne tida, for jula kommer tidsnok.

Bildene som skildres skaper fine assosiasjoner til samme Trygve Hoff. Her er nordnorsk hverdagspoesi enkelt fortalt med høyt nivå. Andreverset om snømannen er herlig. Dette er enkel og fin poesi, som glir lett og fint inn øregangene og treffer behagelig rett i hjertet.

Hovedsangen “Julehjerte” treffer meg ikke like godt. Den er mollstemt og stivere i formen. Den duver fram og tilbake, som en huske, men kunne godt hatt litt mer schwung i huskingen. Teksten er fin, men hadde i mine ører vært bedre i en lettere og en anelse gladere og mer positiv form. Fine budskap, god tekst, men litt for baktung etter min smak. Ettertenksomheten som Bremnes formidler blir for tydelig.

Og da har jeg altså prestert å sitte her og fortalt Ola Bremnes hvordan han bør lage musikk. Det tror jeg han Ola tåler. Musikk er subjektivt, og skal bedømmes etter følelsen –  ikke statusen. “Det har blitt desember” traff meg så mye bedre – sånn er det bare.

 

Ola Bremnes med singelslipp i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

 

Ray Moon Band = Genuine rockere

Hvis du liker Led Zeppelin, Deep Purple, Neil Young, Steppenwolf, John Mayall and The Bluesbreakers, Jimi Hendrix, Canned Heat, Johnny Winter, Traffic, Blind Faith, George Thorogood, så vil du garantert like Ray Moon Band. Men vær klar over at Ray Moon Band ikke er, jeg presiserer: Ikke er – noen etterligning.

Dette er genuine rockere med sjela dypt inne i bluesen og føttene godt plantet i essensen av ’70-tallsrocken, og den kombinasjonen skaper særegenhet som er sjelden hos dagens moderne musikkskapere. De gjør akkurat som de har lyst, tenker ikke, bare skaper musikk og spiller rett fra hjertet. Tre dampende, adrenalinpumpende hjerter som slår i samme takt.

Plata, som du finner på Spotify, åpner med den dyptfølende bluesballaden F#, som virkelig tar deg ned i dypet, både musikalsk og tekstmessig. Tunge riff, rik på små musikalske detaljer, som underbygger en sår vokal. Det lukter kvalitet lang vei. Andrelåten Angel on My Shoulder markerer at dette er et band som ikke gjentar seg selv. Det tunge bluesriffet er der, bare lettere, en behagelig økning i tempo. Og der jeg forventer den dype sjelsgranskende vokalen, kommer den lyst og lett flytende på toppen.

Tredjelåten Hold On er dypt inne i Neil Young-land, noe som vokalist Raymond Bartholdsen behersker akkurat passe skeivt og skakt, og sårbart. I Sometimes er bluesriffet tilbake, og med rockerne Fly On og Trouble viser Ray Moon Band at de også behersker rett fram rock’n’roll. Mama Told Me understreker sjangerbredden og kvaliteten med full tyngde. Sjangerbredden utvides med tungmetallikeren Canine og den deilig suggererende Dirty Sweet. Hatten av for musikkskaper Raymond Bartholdsen og hans eminente klassemusikere Kaj Struve og Finn Nilsen.

Plata avslutter med de tre helt ulike boogierockerne Traveĺling Disaster, Just a Fling og Old Grumpy Dude. Måten Bartholdsen bruker stemmen til å skape dynamikk og variasjon i det “kjedelige” kompet til førstnevnte viser den enorme musikkbegavelsen. Og sistelåten er en umiddelbar klassiker.

Ei klasseplata fullstappet av kvalitet, med tekster og musikk som spiller på hele følelsesregisteret. Det blir aldri kjedelig. Overraskelsene er mange. Taktskiftene, toneskiftene, stemmeskiftene, sjangervalgene… Bartholdsen har skjønt at kontraster er en viktig essens i musikk.

De absolutte topplåtene og høydepunktene er Dirty Sweet og Old Grumpy Dude, men her er mange gode låter å ta av, og det er bare å forsyne deg, for her er det mye gull, heldigvis ispedd Bartholdsens ektefølte gråstein.

Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen
Finn Nilsen. Foto: Rune Ottarsen
Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen

Nært, vakkert og nordnorsk

Sigrun Loe Sparboe har med sin tredje soloplate “Labyrint” nok en gang levert solid nordnorsk pop- og visekvalitet. (Slippes 28.september.)

Melodiøse sanger om hverdagslivet. Leken og lett popmusikk. Varierte arrangementer. Velprodusert. Glir lett inn i ørene. Behagelig stemme. Fin bruk av språklige bilder. Samfunnsengasjert. En dyktig betrakter. Personlige tekster. Fortelles ukomplisert. God bruk av stryke- og blåseinstrumenter.

Alt er så vakkert sunget. En lys og klokkeklar stemme som får fram melodien i hvert eneste ord, i hver lille stavelse. En stemme som kan gjøre kassalappen fra siste lørdagshandel om til en vakker sang.

Sigrun Loe Sparboe skriver om hverdagslivet, mellommenneskelighet, nærhet, personlig nærhet, folket, naturen, årstider og kjærlighet. Og hun gjør det med solid kvalitet, øre for detaljer og med noe å mene. Dette er en stemme å følge, både musikalsk og som meningsformidler.

Plata trenger noen lyttinger før den når deg, men når den først gjør det, så er den der fullt og helt, og slipper ikke taket.

De dyptfølende betraktningene i “Æ trudde livet skulle vente”. “Huset” som en god billedlig beskrivelse av menneskets indre. Den sterkt personlige “Det største lille”. Lett pop som i “Ho” og “Lyst”. Her er noe for en hver smak.

En kraftfull tekstforfatter med forsiktige virkemidler. Tekster som er så livsgode at du kan følge ordene og følelsene ettertenksomt, og samtidig så melodiøse at de kan legge seg i bakgrunnen som en vakker soundtrack til hverdagen.

Foto: Gro Lagesen

Southside: Treffsikker i alle himmelretninger

Hvis du skal kjøpe én bluesplate i år – er det denne. Southside er en plate som punkterer alle fastlåste bluestyper. Her er leken Chicago-blues, gruslagt Delta-blues og swingende Texas-blues. Hver låt med sitt eget avtrykk og sin egen tydelige identitet.

Med enkle grep nagler GB Blues Express deg fast fra første takt og slipper ikke taket før de 10 låtene er over. Lyden er ren, kvaliteten er høy og lydbildet detaljrikt med god miks av instrumentering.

Slippes på LP, CD og Spotify 1.september.

Det var på tide at Geir Bertheussen, Kai Fjellberg, Trond Hansen og Kåre Amundsen tok seg tida til å gjøre en skikkelig kvalitetsbevisst produksjon. Da de endelig gjorde det, endte de opp med en solid plate som minsker litt av savnet av John Campbell og Stevie Ray Vaughan.

Kai Fjellberg. Foto: Øyvind Aronsen

Grunnpilaren i denne produksjonen er tekstforfatter og gitarist Kai Fjellberg. Med en variasjon fra følsomt gitarspill til gitarriff meislet i stein gir han musikken dybde, ømhet og råhet.

Trond Hansen med en basseleganse som hever hver eneste låt og sørger for at til og med balladene swinger heftig. Kåre Amundsen framstår som en trommeslager som behersker alle varianter innen bluesen. Med velkomponert rytme leder han ekspressen stilfullt gjennom plata.

Vokalist Geir Bertheussen synger forsiktigere og mer følsomt enn før. Han tar seg den lille ekstra tida i hver tone, i hvert ord, i hver følelse, i hver musikalske ytring. Her er det ikke noe jag mot slutten eller neste setning, selv om råheten fremdeles er tydelig til stede. Han utfordrer stemmen, og tar utfordringene med solide kvalitetshevinger gjennom hver eneste tone, gjennom hver eneste låt.

Kai Fjellberg og Geir Bertheussen. Foto: Øyvind Aronsen

Variasjonen i låtene er store og fyller nesten hele bluesspekteret: Instrumentalen “Cakewalk” sender varme tanker til Stevie Ray Vaughan. “Born on the Southside” med herlig repeterende gitarriff i John Campbells ånd, spyttet ut fra kjernen av Delta-blues. Hoppende “King of My Castle”.

Det definitive høydepunktet “Steppin´Stone” som musikalsk vandrer elegant hånd i hånd med The Robert Cray Band. Den swingende up-tempo balladen “How We Roll”. Rockabillylåten “Hard Times”. Rockeren “Supergirl” med Kai Fjellberg som vokalist. Den dundrende “World is Shakin´” som fillerister sjela. En leken “Too Much of Nothing”. Den slepne “Lone Wolf”.

Trond Hansen. Foto: Øyvind Aronsen
Kåre Amundsen. Foto: Øyvind Aronsen
Selfie GB Blues Express. Foto: Kai Fjellberg

Et godt Valg

“Valg” er en plate som behøver flere høringer, for dette er en plate med mening. En nordnorsk plate som vil berøre deg.

Anne Nymo Trulsen sine sterke kort er tekstene og måten musikken underbygger tekstene. Dette er tekster om livet. Tekster du kan bruke til bearbeidelse. Tekster du kan sette i ditt perspektiv.

Tekster om valg, fortvilelse, håp, kjærlighet, brudd, tap, ro, skjønnhet, slemt og godt. Vokalen er sterk, svak, spørrende, ønskende. Nymo Trulsen formidler sine tekster godt, men krever flere lyttinger for at du skal skjønne hvilket godt tekstmateriale dette er.

Plata “Valg” har et moderne lydbilde med fin bruk av effekter. Særlig i de siste sangene på plata ligger musikken lett flytende sammen med vokalformidlingen. Den behagelige “Alt kan skje”, den kraftfulle “Eg e ikkje redd og  den váre “Øyeblikket” om sitt eget hemmelige punkt hvor all støy faller elegant bort.

Det såre tapet sterkt illustrert i “Kjære, Gud” viser hvor god Anne Nymo Trulsen er å skrive om det nære og personlige.

Låtene viser også hverdagslivets realiteter med gode refrenger, slik som “Ser du meg” og “Nær og fjern”. Den siste ville nok swingt mer i refrenget med lettere akustisk instrumentering, men begge setter seg lekent i bakhodet. Her er mye godt håndverk, spennende instrumentbruk og løsninger.

Musikere: Håvar Bendiksen, Trond Viggo Solås og Ole Jakob Larsen. Produsent er Trond Viggo Solås. Foto: Terje Arntsen

Fullstappet av favorittlåter

Hollow Hearts med et debutalbum av dimensjoner – fullstappet av favorittlåter. 

Musikken til Hollow Hearts ligger i flere lag og fortjener dybdelyttinger. De har spunnet vakker musikk sammen med gode og elegante tekster. Her oppdages nye detaljer i et relativt enkelt lydbilde hvor små og fiffige musikalske løsninger skaper variasjon i hver eneste sang. Ingen låter er laget i samme støpeskje. Alle tekstene har fått sin egen velfortjente musikk.

Etter mange gjennomlyttinger opplever jeg å finne en ny favoritt hver dag, flere ganger for dagen, for her er kvalitet gjennom hele skiva. Ingen snarveier. Ingen enkle løsninger. Kvalitetsarbeid som er elegant samstemt med de ulike instrumentene. Bassist Ida Karoline Nordgård og trommis Mikalel Pedersen Jacobsen ligger fint bakpå og skaper fin rytme til leken vokal og gitar.

I hovedsak bæres mye på skuldrene til vokalist Ida Løvheim og gitarist Christoffer Nicolai Mathisen. Platas sterkeste låt er likevel den låten der alle bidrar like mye – og overbeviser. “Things We Have” er en letthørt låt som sniker seg fint inn øregangene og har et herlig refreng. En annen favoritt er røffsnille “Trouble”. Det er bare å  høre. Du finner kjapt din egen favoritt.

Vokalprestasjonen til Løvheim er på høyt nivå og hun bruker alle fasetter av stemmen og formidler på herlig vis og skaper ekstra dimensjoner til tekstene og musikken. Mathisen balanserer stemmen nydelig med stemningsfullt gitarspill. Hele bandet bidrar med flerstemt og samstemt sang. Det skal godt gjøres ikke å falle for en eller flere av låtene på denne debutplata gitt ut på Westergaard Records.

Her er noen av stedene Hollow Hearts kan oppleves: Tromsø Kulturhus 7.april, Moen Kulturlåve 25.mai, Kråkeslottfestivalen 9.juni (utsolgt), ÅrsteinØya 13.juli og Espenes Kulturlåve 28.juli.

Kraftfulle steg i ei tøff retning

The Band Called Oh har, i mine øyne, tidligere vært litt for pent og pyntelig og trygt. De er nå røffere og tøffere og det kler dem sinnsykt godt. 

En datakrasj dagen etter deres konsert i Sørreisa 18.november stoppet denne artikkelen i fire uker. The Band Called Oh ferskeste musikk fortjener noen ord – og her kommer de.

Stemningsfullt i Sørreisa Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen

Sørreisa Kulturhus fylles sakte med lokale musikkelskere som ønsker å oppleve ny musikk fra The Band Called Oh. Scenen er på samme nivå som publikum. Sofagrupper er hentet inn fra foajeen. Lamper er plassert på bordene. Stemningen er behagelig. AC/DC-gitarist Malcolm Youngs bortgang gjør at vokalist Frode Larsen krever at all musikk i anlegget før konserten skal være AC/DC. En fin gest som viser at en vokalist kjent for myk soul også kan rockehistorien.

Fra venstre: Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

The Band Called Oh har et solid repertoar. Låtene fra førsteplata Stereosoul er behagelige og glir lett inn i øret, men mangler en eller to som overrasker og tar litt tak i deg. Det har de gjort noe med på Guerrilla Gardening. Sannsynligvis helt ubevisst, men likevel kraftfulle steg i ei tøff retning. Det er som om de har latt det gro litt flere ukjente arter i blomsterbedet, sluppet noen villblomster inn i hagen og latt litt ugress få leve i det velklipte bedet, samtidig som de har hentet inn velsmakende urter fra alle himmelretninger.

Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

Å trø så ulike musikalske typer som vokalist Frode Larsen, gitarist Arnljot Nordvik, organist Eirik Fjelde, bassist Morten Steene og trommeslager Jonas Karlsen i samme band er i utgangspunktet nesten absurd. Men det fungerer. Denne sjangermiksen som kommer ut av høyttalerne er på høyt nasjonalt nivå. Dyktige musikere overlapper hverandre, kler hverandre og er himmelsk samspilt. De har skapt musikk med detaljrikdom og kvalitet i alle ledd. Et band med stor b.

Frode Larsen, Morten Steene og Arnljot Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

De har utviklet seg sammen og perfeksjonert denne stilarten som de muligens er alene om. Frode Larsens vokal holder seg ikke lenger så totalt innenfor komfortsonen. Larsen presenterer en røffhet som tidligere manglet. Han tør å teste ut bristepunkter og trøkker til med energi og sjel. Og det kler en så dyktig vokalist utrolig godt. Frode Larsen har løftet seg selv flere hakk, og det samme har resten av bandet. En ny tøffhet i instrumentene og et tydeligere mål for hvordan de ulike instrumentene presenteres. Freidigere, frekkere og funky.

Kom deg på konsert med The Band Called Oh, lytt til deres musikk hvor enn du er og støtt et band som tør å ta nye veier som løfter fram herlige låter. Og konserten i Sørreisa viste helheten: Elegante entertainere, solid repertoar og en frontfigur som lekkert knytter publikum til sangene.

Eirik Fjelde, Frode Larsen og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

Musikk til folket

En fortreffelig konsert med kvalitet, humør, humor og glede. 

Heldigvis hadde mange skjønt at denne konserten måtte de få med seg. Et slikt stjernelag av musikere er sjelden å se på samme scene samtidig. Folk kom tidlig. Forventningene var høye.

Fin stemning i Vangsvik Samfunnshus. Fra venstre: Erika Toth, Ragnhild Furebotten, Håvard Lund, Knut Erik Sundquist, Lena Jinnegren, Arnfinn Bergrabb, Ann Sofie Godø, Runa Bergsmo og Bendik Lund Haanshus. Foto: Rune Ottarsen

Bygdelaget Varden hadde skapt en fin atmosfære med intim kaféstemning i Vangsvik Samfinnshus. I dempet belysning ventet publikum spent, mens praten gikk stille og ivrig.

Lena Jinnegren og Bendik Lund Haanshus. Foto: Rune Ottarsen

Det er så utrolig viktig å lage en fin ramme rundt konserter og opptredener. Følelsen av dette var sjeldent og verdifullt for folket i Tranøy kommune og omegn var tydelig. Aldri at det føltes høytidelig og stramt. Her var det nedpå, smilende og jovialt.

Fra venstre: Erika Toth, Ragnhild Furebotten, Håvard Lund, Knut Erik Sundquist og Arnfinn Bergrabb. Foto: Rune Ottarsen

Et orkester med åtte musikere som bygde hverandre opp og skapte variasjoner og toner som henførte salen til intens lytting. Barokk og folkemusikk er ikke så kjedelig så lenge det framføres godt og solid.

Fra venstre: Ann Sofie Godø, Runa Bergsmo og Bendik Lund Haanshus. Foto: Rune Ottarsen

Perkusjonist Arnfinn Bergrabb satt som et pulserende hjerte midt i ensemblet. Med dramatiske oppbygninger og heftige rytmer dro han musikerne med seg. Det var sprelsk og suggerende, spenstig og rolig, progressivt og psykedelisk.Det var rett og slett utrolig kult.

Fra venstre: Erika Toth, Ragnhild Furebotten og Håvard Lund. Foto: Rune Ottarsen

På scenen spilte Fotefar og Arctimus sammen for første gang. Alle sammen landsdelsmusikere som vanligvis er todelt ute på små turneer. Lena Jinnegren, Ragnhild Furebotten og Bendik Lund Haanshus fra Fotefar. Erika Toth, Ann Sofie Godø, Runa Bergsmo, Knut Erik Sundquist og Håvard Lund fra Arctimus.

Herbjørg Valvåg i Folkeakademiet i Tranøy delte ut lokale og nyplukkede gulrøtter til musikerne. Foto: Rune Ottarsen

Dette må Kultur i Troms gjøre flere ganger. FolkBarokk spilte også i Harstad, Målselv og Dyrøy, og avsluttet i Tranøy. Arrangør i Tranøy var Folkeakademiet Tranøy og BL Varden.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

 

 

Sjelfulle vibrasjoner

Det er så inderlig ekte – røft og ømt. Shady Oaks tar Håkon Johnsen flere steg videre. 

Shady Oaks i form av Håkon Johnsen viste seg fram flere ganger under Musikkfest Tromsø – sist på Skarven under Musikkfest Natt.

Foto: Rune Ottarsen

Når Johnsen går på scenen forblir han et mysterium for sitt publikum. Kontakten med publikum er rent musikalsk. Han vrenger sjela gjennom sitt låtrepertoar og det er alt du får vite om Shady Oaks. Dette handler kun om ren og pur musikk.

Foto: Rune Ottarsen

Kontakten med publikum er likevel sterk, forsiktig og direkte. Dette viser han gjennom kroppsspråk, blikk og vokal. Null posering. De introverte dansetrinnene har alltid vært der. Ansiktsuttrykkene underbygger følelsesregisteret i tekstene. Ingenting er tilgjort. Råheten, ømheten og sjenansen i hans framføring viser at dette handler bare om å formidle musikk – sterk musikk. 

Foto: Rune Ottarsen

Introvert nesten hele veien, men stemmen oser av trøkk og budskap. Tekstene når sitt publikum og spinner på hele deres følelsesregister. Noe har endret seg hos Håkon Johnsen de siste ett til to årene. Følsomheten, den váre sårheten har kommet i tillegg til den råe og ensomme sårheten. 

Foto: Rune Ottarsen

Variasjonen mellom ømt og forsiktig gir låtene løft og fullbyrder leveringen. Innlevelsen er sterk og tydelig – og inderlig. Dette er Johnsens sterke kort. Om det er en, ti eller 100 publikummere betyr lite. Han sender sine sjelfulle vibrasjoner like sterkt ut i lokalet, og tar ydmykt imot tilbakemeldingene.

Foto: Rune Ottarsen