Category Archives: Anmeldelse

“B-sida” traff førjulshjertet

Ola Bremnes med to nye julesanger, eller begge er mer førjulssanger, og “B-sida” treffer julehjertet best. To fine sanger å lytte til mens vi venter på forestillinga”Jul i hjertet”.

“Det har blitt desember” har både melodi og tekst med glimt i øyet, og er lett og ledig – og uhøytidelig i formen. Og er det noe vi trenger i disse kjøpepress-tider, hvor høytida jul presses inn tidligere og tidligere, så er det mer uhøytidelighet.

Bremnes har skapt en form på denne sangen som gir, for meg, en Trygve Hoff-følelse. Og det kjære Ola, uansett hvor mye fin musikk du har laget, er et solid kompliment. Det er sannsynligvis den uskyldige latteren i andrelinja som gir meg den følelsen, men uansett så settes mye av den uhøytidelige og gode stemninga der, og den beholdes sangen gjennom.

Opptempo-låt med gode innspill i førjulstida, med fine stemninger som tegnes med elegante tekstbilder. Dette er herlig lekent, og ber oss om å nyte denne tida, for jula kommer tidsnok.

Bildene som skildres skaper fine assosiasjoner til samme Trygve Hoff. Her er nordnorsk hverdagspoesi enkelt fortalt med høyt nivå. Andreverset om snømannen er herlig. Dette er enkel og fin poesi, som glir lett og fint inn øregangene og treffer behagelig rett i hjertet.

Hovedsangen “Julehjerte” treffer meg ikke like godt. Den er mollstemt og stivere i formen. Den duver fram og tilbake, som en huske, men kunne godt hatt litt mer schwung i huskingen. Teksten er fin, men hadde i mine ører vært bedre i en lettere og en anelse gladere og mer positiv form. Fine budskap, god tekst, men litt for baktung etter min smak. Ettertenksomheten som Bremnes formidler blir for tydelig.

Og da har jeg altså prestert å sitte her og fortalt Ola Bremnes hvordan han bør lage musikk. Det tror jeg han Ola tåler. Musikk er subjektivt, og skal bedømmes etter følelsen –  ikke statusen. “Det har blitt desember” traff meg så mye bedre – sånn er det bare.

 

Ola Bremnes med singelslipp i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

 

Ray Moon Band = Genuine rockere

Hvis du liker Led Zeppelin, Deep Purple, Neil Young, Steppenwolf, John Mayall and The Bluesbreakers, Jimi Hendrix, Canned Heat, Johnny Winter, Traffic, Blind Faith, George Thorogood, så vil du garantert like Ray Moon Band. Men vær klar over at Ray Moon Band ikke er, jeg presiserer: Ikke er – noen etterligning.

Dette er genuine rockere med sjela dypt inne i bluesen og føttene godt plantet i essensen av ’70-tallsrocken, og den kombinasjonen skaper særegenhet som er sjelden hos dagens moderne musikkskapere. De gjør akkurat som de har lyst, tenker ikke, bare skaper musikk og spiller rett fra hjertet. Tre dampende, adrenalinpumpende hjerter som slår i samme takt.

Plata, som du finner på Spotify, åpner med den dyptfølende bluesballaden F#, som virkelig tar deg ned i dypet, både musikalsk og tekstmessig. Tunge riff, rik på små musikalske detaljer, som underbygger en sår vokal. Det lukter kvalitet lang vei. Andrelåten Angel on My Shoulder markerer at dette er et band som ikke gjentar seg selv. Det tunge bluesriffet er der, bare lettere, en behagelig økning i tempo. Og der jeg forventer den dype sjelsgranskende vokalen, kommer den lyst og lett flytende på toppen.

Tredjelåten Hold On er dypt inne i Neil Young-land, noe som vokalist Raymond Bartholdsen behersker akkurat passe skeivt og skakt, og sårbart. I Sometimes er bluesriffet tilbake, og med rockerne Fly On og Trouble viser Ray Moon Band at de også behersker rett fram rock’n’roll. Mama Told Me understreker sjangerbredden og kvaliteten med full tyngde. Sjangerbredden utvides med tungmetallikeren Canine og den deilig suggererende Dirty Sweet. Hatten av for musikkskaper Raymond Bartholdsen og hans eminente klassemusikere Kaj Struve og Finn Nilsen.

Plata avslutter med de tre helt ulike boogierockerne Traveĺling Disaster, Just a Fling og Old Grumpy Dude. Måten Bartholdsen bruker stemmen til å skape dynamikk og variasjon i det “kjedelige” kompet til førstnevnte viser den enorme musikkbegavelsen. Og sistelåten er en umiddelbar klassiker.

Ei klasseplata fullstappet av kvalitet, med tekster og musikk som spiller på hele følelsesregisteret. Det blir aldri kjedelig. Overraskelsene er mange. Taktskiftene, toneskiftene, stemmeskiftene, sjangervalgene… Bartholdsen har skjønt at kontraster er en viktig essens i musikk.

De absolutte topplåtene og høydepunktene er Dirty Sweet og Old Grumpy Dude, men her er mange gode låter å ta av, og det er bare å forsyne deg, for her er det mye gull, heldigvis ispedd Bartholdsens ektefølte gråstein.

Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen
Finn Nilsen. Foto: Rune Ottarsen
Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen

Nært, vakkert og nordnorsk

Sigrun Loe Sparboe har med sin tredje soloplate “Labyrint” nok en gang levert solid nordnorsk pop- og visekvalitet. (Slippes 28.september.)

Melodiøse sanger om hverdagslivet. Leken og lett popmusikk. Varierte arrangementer. Velprodusert. Glir lett inn i ørene. Behagelig stemme. Fin bruk av språklige bilder. Samfunnsengasjert. En dyktig betrakter. Personlige tekster. Fortelles ukomplisert. God bruk av stryke- og blåseinstrumenter.

Alt er så vakkert sunget. En lys og klokkeklar stemme som får fram melodien i hvert eneste ord, i hver lille stavelse. En stemme som kan gjøre kassalappen fra siste lørdagshandel om til en vakker sang.

Sigrun Loe Sparboe skriver om hverdagslivet, mellommenneskelighet, nærhet, personlig nærhet, folket, naturen, årstider og kjærlighet. Og hun gjør det med solid kvalitet, øre for detaljer og med noe å mene. Dette er en stemme å følge, både musikalsk og som meningsformidler.

Plata trenger noen lyttinger før den når deg, men når den først gjør det, så er den der fullt og helt, og slipper ikke taket.

De dyptfølende betraktningene i “Æ trudde livet skulle vente”. “Huset” som en god billedlig beskrivelse av menneskets indre. Den sterkt personlige “Det største lille”. Lett pop som i “Ho” og “Lyst”. Her er noe for en hver smak.

En kraftfull tekstforfatter med forsiktige virkemidler. Tekster som er så livsgode at du kan følge ordene og følelsene ettertenksomt, og samtidig så melodiøse at de kan legge seg i bakgrunnen som en vakker soundtrack til hverdagen.

Foto: Gro Lagesen