All posts by rune.ottarsen@gmail.com

Ingenting kommer av seg sjøl – støtt initiativene

Hvorfor bør du dra på O`Hval Weekend på Skaland 19.-22.januar? Rett og slett fordi det skjer. Og fordi noen får det til å skje.

Arrangørene av festivalen O´Hval Weekend tar de populære trendene på Yttersia og skaper festival med fokus på hval. Denne tidligere sagnomsuste skapningen som har blitt nær sagt allemannseie de siste årene. Hvalfestival er et smart trekk. Det er  et tema som  fenger. Med Berg Kommune økonomisk i ryggen gjør Basecamp Senja og Pila Pub & Kultur idé til virkelighet.

Elever ved Berg Montessoriskole i nærkontakt med hval februar 2013. Foto: Rune Ottarsen

Festivalen er i ånden til Magasuget, Akvakultur, det standhaftige grafittverket, Basecamp Senja, Skaland Motell, Joker Skaland, Pila Pub & Kultur, Berg Montessoriskole, Kråkeslottet, Kråkeslottfestivalen og ArtiJuli, alle på rekke og rad utover Bergsfjorden, og Senjatrollet, Senja Matstudio og Hamn i Senja på andre siden av fjorden, og selvfølgelig IL Foss sitt sykkelritt Tour de Senja. Alle med sterke initiativer og ildsjeler som utgangspunkt.

Nordlys over Bøvær, Skaland og Bergsbotn. Foto: Rune Ottarsen

Her smelter hav, skjærgård og bratte fjell sammen til et fantastisk smørøye av vakker natur og fortryllende virkelighet. Området med Bergsøyene på rekke og rad, tett i tett, med vakre strender og en særegen ro og stemning. Nå er det vinter og mørketid, og hvaltid og kvalitetstid med disse enorme og grasiøse dyrene som fascinerer og lokker, skaper jubel og skremmende fryd.

Guide Trude Mørkved med historiske beretninger om området. Skipper Dag Strømholt i midten bak. Skaland i bakgrunnen. Foto: Rune Ottarsen

Trude Mørkved og Dag Strømholt har på få år trygt og sikkert bygget opp Basecamp Senja til en anerkjent reiselivsvirksomhet med hvalsafari som en av aktivitetene. De har klart å vokse seg stor som liten. Nå viser de seg som en aktiv samfunnsaktør i området med festival om hval, men det handler like mye om sosiale aktiviteter, stolthet til den magiske gryta vi bor i på Senja.

Siste innspurt før Pila Pub & Kultur åpnet i desember 2013. Christian Wasserfall, Dag Rune Toresen og Morten Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

Morten Eriksen er en drømmer – en drømmer med en drøm som ble virkelighet. Sammen med Dag Rune Toresen og Christian Wasserfall ble Pila Pub & Kultur realisert. Et møtested, en kulturarena og en oase for hygge og kulturell adspredelse. Et intimt lokale som oser hygge og et naturlig samlingspunkt for festivalen.

Moddi var en av de første artistene på Pila Pub & Kultur. Morten Eriksen, Dag Rune Toresen og Pål Moddi Knutsen. Foto: Rune Ottarsen

I et slikt naturfotografisk kvalitetsområde har fotografene Trym Ivar Bergsmo og Arnfinn Johnsen funnet et av sine steder for photoworkshop. Derfor er det naturlig at de har fotoutstilling under festivalen. Kvaliteten er høy. De viser sitt kvalitetssikre perspektiv på naturen og menneskene. Dette er en utstilling du bør se flere ganger, for du vil oppleve noe nytt hver gang, og la deg fange i deres stilsikre univers. Utstillingen “Senjamagi” bærer sitt navn med rette.

Fotograf Arnfinn Johnsen med Trude Mørkved ved Færøya i Bergsfjorden. Linda Lande til venstre. Foto: Rune Ottarsen

Foredrag om hval med levende bilder og spennende opplevelser, hvalsafari, hvalquiz, fotoutstilling, fotokurs, båling, trugetur og konserter. Her er det bare å hive seg med. Hvorfor? Fordi det skjer. Og fordi noen får det til å skje.

 

 

Moddi om bokplaner, trygghet og sensur

Farlige sanger har gjort Moddi trygg, Norge sensurerer og nå skal han skrive bok. 

– Hvordan er det å være artisten Moddi for tida?

– Jeg har mye å gjøre og jobber med mange prosjekter samtidig. På tur til London nå, og neste uke til Istandbul, og så skriver jeg bok og masteroppgave. Nok å ta tak i, forteller Moddi.

– Sa du bok?

– Jeg må begynne å sette press på meg sjøl og kan like godt bare si det til media.

Boka skal handle om “Unsongs” og menneskene og historiene bak de 12 sangene på plata.

– Det er mitt perspektiv, men deres historier. Jeg er ikke så viktig i dette. Det har skjedd veldig mye som ikke nødvendigvis lar seg fange på film eller sosiale medier, så det blir bok.

– Tildels grove ting som har skjedd som det ikke er bare å gå rett til media med, så prosjektet kommer til å spinne ganske bra etter boka er ute også.

Foto: Rune Ottarsen

“Unsongs” er en samling sanger fra mange deler av Verden som har blitt regnet som politisk farlig og sensurert. Plata kom ut i høst med særdeles god mottakelse og turneen har gått for fulle hus.

Moddi er kjempeglad for at det har blitt såpass stor interesse rundt prosjektet og fått bekreftet noen av mistankene sine om hvor vanskelig det er å gi ut politisk musikk.

Han føler ikke at han har vunnet noen store kamper, men gitt oppmerksomhet til hvordan sensur fungerer bevisst og ubevisst, og hvordan media velger den opplagte og “populære” vinkling. Målet var å peke på alle de mekanismene for sensur i Verden i dag, også her i Norge,

– Problemet er at folk tror det bare handler om Russland og Kina. Det handler ikke om land, men i stor grad om folk og publikum, om media og deres forventninger, kultur og historikk, og alle de tingene vi tar for gitt i hverdagen vår. Det handler ikke nødvendigvis ikke om menn i dress som sitter og dømmer folk til døden for musikken sin. Det handler nesten aldri om det, forklarer musikeren.

Han synes at norsk media har hatt for mye fokus på russiske Pussy Riot og ønsker at sangen deres, “Punk Prayer”, ikke hadde vært med på plata.

– Historien er kjempeinteressant og viktig, men samtidig er den bare en av 12 eksempler på sensur, og blir ilagt veldig mye tyngde, særlig av media, fordi det er en sak de kjenner.

– Det er forhåndsvinklet?

– Ja, forhåndsvinklet er ordet.

Foto: Rune Ottarsen

En tekst viser tydelige likheter med fornorskningen og tvangskristningen av samene, og nordmenns manglende forståelse for deres kultur. I Moddis øyne går sensur og fortielse hånd i hånd, og Norge er intet unntak.

– Den samiske sangen “The Shaman and the Thief” er vårt oppgjør med oss sjøl, men har fått veldig laber respons på den i Norge. Folk synes “Unsongs” er et kjempeinteressant prosjekt og snakker gjerne om Russland og hvor ille det er, men når det kommer til våre egne bjelker i våre egne øyne er det ingen som har forutsetninger til å ta debatten.

– I Tyskland og England har det vært kjempeinteresse rundt den sangen, mens i Norge fortsetter den kulturelle stigmaen rundt det samiske med samme styrke.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva har arbeidet med “Unsongs” gjort med deg som menneske?

– Det har gjort meg trygg.

– Trygg?

– Jeg føler meg tryggere, helt klart tryggere. Det bildet du får av verdenstilstanden i media er sånn at vi tror noen skal starte atomkrig hvert eneste sekund. Gjennom dette prosjektet har jeg lært hvor like vi mennesker er og hvor mye vi har felles. 12 forskjellige sangere i 12 forskjellige land og likevel klarer jeg å kjenne meg igjen i alle sammen og klarer å ta innover meg budskapet deres og lærer noe av sammenhengene.

– Dette prosjektet har ikke skremt meg i det hele tatt, men gjort meg trygg og jeg er mer gira enn noensinne. Det å sette meg inn i hva som foregår i Verden har gjort meg trygg. Jeg har fått et mye mer nyansert bilde av Verden enn det du får når du leser avisa eller ser Dagsrevyen, eller “Drapsrevyen”.

Foto: Rune Ottarsen

Under turneen med “Unsongs” har han vært i hjemlandene til fem av de 12 sangene, Chile, Mexico, Vietnam, Israel og Libanon. Plata inneholder ingen solskinnshistorier, og Moddi har fått merke motstanden mot disse politiske sangene, og at hans versjoner også blir sensurert.

– Sensur fungerer dobbelt. Dersom noen er i stand til å sensurere, så er de også i stand til å “sensurere” deg, så du kan ikke snakke for mye. Det er en del ting rundt den plata og turneen jeg ikke vil snakke om ennå, forklarer han.

Foto: Rune Ottarsen

– Disse sangene er jo musikalske kunststykker. Hvordan har det vært å jobbe med disse sangene som kunst?

– Du har helt rett, det er jævlig bra musikk. Det har vært veldig inspirerende og jeg gleder meg til å begynne å lage egne sanger igjen. Unsongs har forandret meg som musiker, men vet ikke helt hvordan før jeg begynner å skrive igjen, og det gleder jeg meg til.

Moddi er bookingansvarlig for Kråkeslottfestivalen og sørger for å nevne festivalen på Bøvær på Senja.

– Dette prosjektet har ikke bare påvirket hvordan jeg lager musikk, men hva slags musikere jeg har valgt å invitere til Senja og Kråkeslottet, så det blir noen overraskelser til sommeren.

 

– Helt fantastisk å bli sett og ønsket lokalt

Hun fant sin yrkesvei, tok utdanning i utlandet, debuterte som profesjonell på hjemmebane og nå fortsetter karrieren i Australia. 

Tonje Dreyer Sellevoll gleder seg til å fortsette skuespillerkarrieren etter gode opplevelser i den lokale oppsetningen “Glade Jul” med to forestillinger i både Kulturhuset Finnsnes og Instindportalen.

– Helt fantastisk! Det å bli sett og ønsket lokalt og kunne ta del i ei sånn storsatsing var utrolig flott. Den første profesjonelle jobben i en så stor skala. Det gleder meg veldig at nærmiljøet ivaretar lokale utøvere, stråler Tonje.

Samarbeidet med lokale amatører satte hun stor pris på.

– Jeg har lært utrolig mye av samarbeidet mellom profesjonelle og kulturskoleelever. De har et annet ståsted og jeg følte vi ga hverandre veldig mye gjennom hele prosessen og løftet hverandre, smiler hun fornøyd.

Foto: Odd Inge Larsen

At storsatsingen “Glade Jul” av Ola Bremnes kom akkurat i 2016 passet perfekt for Tonje. Hun var uteksaminert fra Theatre Jacques Lecoq i Paris i Frankrike i juni.

– En utrolig flott tilfeldighet, konkluderer skuespilleren.

– Som nyutdannet følte jeg at jeg kom hjem og måtte gjøre alt på en gang. “Glade Jul” ga meg ro og jeg skjønte at jeg ikke har det travelt selv om jeg har så mange ideer og prosjekter jeg har lyst å sette ut i livet. Jeg innser at jeg må skynde meg sakte, konsentrere meg om en ting av gangen og se hva som kommer, forklarer hun.

I “Glade Jul” fikk hun spille med de erfarne skuespilleren Alexander Rindestu i Rimfrost Teaterenemble.

– Er Rimfrost et forbilde?

– Ja, absolutt, så absolutt. Det arbeidet de gjorde på Senja de første årene var veldig inspirerende fordi jeg nå øyner alle muligheter som er på øya vår. Det er bare fantasien som setter grenser. De jobber beinhardt og har mange baller i lufta og lager gode forestillinger, og det er høy kvalitet i det de gjør. Jeg ser veldig opp til dem og veldig stolt av å kunne fortsette arbeidet de har startet. De har laget en stor stemme på Senja, i Midt-Troms og omegn, og har beveget seg rundt i landet. De er absolutt en stor inspirasjon, svarer Tonje.

Foto: Odd Inge Larsen

Tonje studerte fysioterapi i to år i Tromsø før hun fant sitt virkelige kall som skuespiller.

– Jeg er veldig glad i trening og hvordan kroppen fungerer, men skjønte likevel at jeg var på feil hylle.

Hun gjenoppdaget den lidenskapen hun hadde for teater som hun oppdaget med Bygdekvelden på barne- og ungdomstrinnet på Stonglandet skole.

– Jeg dro på audition til Teaterhøgskolen og kom videre og skjønte at jeg hadde noe der å gjøre og at det bare var å peise på, forteller hun.

Hun kom ikke gjennom nåløyet, men fant en annen skole i Oslo som heter Forstudium Teater, et slags grunnkurs i teater som er springbrett til høyere utdanning. Hun ble anbefalt å søke på Theatre Jacques Lecoq i Paris i 2014.

Foto: Odd Inge Larsen

Etter hun ble uteksaminert i juni 2016 dannet hun teaterkompaniet YVA sammen med fire fra Norge, Canada og Frankrike. YVA er I januar og februar i Australia for å samarbeide med et australsk teaterkompani om en produksjon. Parallelt skal de utvikle ei forestilling som de tar med tilbake til Norge. De har hatt workshop i Bergen i høst hvor de utviklet historier og karakterer uten noe manus fra start.

– Et utrolig spennende prosjekt. Vi finner et tema vi interesserer oss for, finner problemstilling. Det baserer seg på mye improvisasjon med rullering av roller underveis. For oss funker det utrolig bra og vi skal rett på golvet når vi kommer til Australia og konstruere og skrive, forteller Tonje dagen før hun reiste nedover.

Foto: Odd Inge Larsen

– For meg er prosessen like viktig som det å stå på scenen og vise et produkt, fordi det skjer så mye underveis med stykket, om du har et ferdig stykke eller utvikler fra bunnen. Det skjer mye med oss som mennesker i god relasjon med de jeg jobber med. For meg er det å stå på scenen et utrolig kick, ikke tvil om det.

Teknologi og ensomhet er det aktuelle temaet og de bruker en fransk koreograf som inspirasjon.

– Vi ønsker å kunne snakke uten å bruke ord til å si alt og vil utvikle et spennende bevegelsesmateriale

Målet er at oppsetningen skal vises I Bergen til høsten og håper at den kan settes opp i Nord-Norge, gjerne i regi av Den Kulturelle Skolesekken (DKS).

– Vi ønsker å treffe ei målgruppa og kanskje få turnere med DKS. Jeg skal gjøre alt i mi makt til å få den nordover, sier Tonje bestemt.

Foto: Odd Inge Larsen

Tonje har vokst opp på Stonglandseidet i Tranøy kommune og kjærligheten til naturen drar henne tilbake.

– Jeg er ei dama med mye fart som alltid har en agenda. Jeg er en fjellgeit og for meg er det å være mye i bevegelse essensielt for å skape ro i kroppen. Landskapet og naturen her oppe i nord er en stor del av meg og jeg må være i nord. Jeg må reise, men må komme tilbake og finne roen hjemme.

– Vi i nord er vant til å ha god plass, prate høyt og ha mye landskap å boltre oss i, og det skal vi ikke ta for gitt.For meg, når jeg får det rommet til å puste, det er da jeg blir inspirert.

Foto: Odd Inge Larsen

En hyllest til pyrosjeler

På vegne av alle som år etter år står med hodene beundrende bøyd bakover med øynene mot himmelen hver eneste nyttårsaften: Tusen takk! Tusen hjertelig takk!

Maxi Pyro Team. Foto: Rune Ottarsen

Veien er ikke lang når målet er vakkert, og på nyttårsaften fører nesten alle veier til Sjøvegan. Bakgrunnen er Maxi Pyro Team sitt årlige fyrverkerishow.

Foto: Rune Ottarsen

Et par tusen mennesker presser seg sammen for en fantastisk tjyvstart fire timer før klokka slår tolv. Det er en årlig tradisjon som gjør at Sjøvegan er fullstappa med biler og folk. En halv time senere ligger sentrum av Sjøvegan øde. Ildsjelene, eller pyrosjelene om du vil. er de siste som forlater området etter oppskyting. De avslutter med sikkerhetssjekk og opprydding.

Foto: Rune Ottarsen

Kvaliteten er like høy som selve himmelshowet. Det er en kunstform som overfører dans til himmelen. Folk gaper høyt og beundrer. De grøsser av vellyst. De smiler hjertelig. Verden står helt stille, mens det fargesprakende sirkuset lyser opp himmelen.

Foto: Rune Ottarsen

Velkoordinert himmelsk symfoni akkompagnert av myk musikk, hard musikk og smell. Alt henger sammen, gir en helhet og skaper flerdimensjonal kunst. Fotografiene gir ingen som helst følelse av opplevelsen, ei heller gjenskaper skjønnheten og gir bare små glimt av et helhetlig kvalitetsprodukt.

Foto: Rune Ottarsen

Tilskuerne kommer fra de omliggende kommunene Lavangen, Ibestad, Bardu, Målselv, Dyrøy, Sørreisa, Lenvik og Tranøy. Vertskommunen Salangen er stolt vertsskap. Det er mange frivillige i sving. Fakkelbokser viser vei, viser velkomst, viser åpenhet på årets siste dag.

Foto: Rune Ottarsen

For Maxi Pyro Team starter jobben lenge før arrangementet, timer, uker, måneder. Flotte folk som står i mørket og lyser opp himmelen med nøye planlagte eksplosjoner av stjernedryss. Det gir dem en glede å gi, å skape, å glede, å fascinere.

På vegne av alle som år etter år står med hodene beundrende bøyd bakover med øynene mot himmelen hver eneste nyttårsaften: Tusen takk! Tusen hjertelig takk!

Maxi Pyro Team. Foto: Rune Ottarsen

 

Godt spill og mye fliring

Ingen tvil om at Sollirevyen får sitt publikum til å flire godt og mye. Det gjorde de også på årets forestilling “To tel en”, men hva om de sammenliknes med seg selv, på sitt beste? 

Wanja Nilsen og Jørn Jenssen i “Tinderdating”. Foto: Rune Ottarsen

Årets revy blir sett i lys av deres prestasjoner på toppnivå. På lik linje med alle andre er Sollirevyen best når de har øvd og prøvd veldig mye. Derfor er sketsjene til Sollirevyen best på Solli Humorfestival, for der tar de det beste fra julerevyen og finpusser poengene og logistikken i sketsjen. Revygjengen framførte mye galskap og herlig spilleglede med høy kvalitet i framføringene.

John Hansen som ordfører Geir Inge Sivertsen, Asmund Jenssen som prest og Preben Hansen som ordfører Jan Fredrik Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Årets beste nummer er åpningsnummeret, som burde vært nummeret før avslutningssangen. En kvalitetssikker sketsj som bæres lenge av Asmund Jenssens eminente spill som småforvirret og overhøytidelig prest. Gode humorpoeng flettes fint inn og vi holdes i ånde og tror dette er et bryllup mellom to menn. At dette var et giftemål mellom Tranøy og Lenvik kom overraskende og poengene fra tidligere fikk ny mening. Hovedgrunnen til at dette nummeret burde vært avslutning er den gode revysangen som avslutter revynummeret. En god tekst bygget på en gammel revyvise. Aktuell og engasjerende. Godt håndverk, godt sunget av John og Preben Hansen.

“Benny” og “Bjarne” var tilbake på Solli Samfunnshus i skikkelsene til Wiggo Sollied Bergmann og Stig Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Forestillingen ble aldri kjedelig. Fremste rad på 17-forestillingen bestod av revyartister fra Nerbygda Revylag, og det faktum at de flirte godt og høyt vitnet om kvalitet på humoren, eller at det var godt med tull og tøys. Begge deler fungerer fint på en revyforestilling. Wiggo Sollied Bergmann var tilbake i tospann med Stig Jenssen. De to klarte å tulle og vase så mye at de gjorde de enkleste ting hysterisk morsomme.

Stig Jenssen som Titten Tei. Foto: Rune Ottarsen

Så var det sketsjene som hadde trengt noen flere gjennomkjøringer og tekstbehandlinger. Ideen at Titten Tei gjør comeback gir ei gullgruve av gode poenger. Stig Jenssen er som skapt til å spille den hengslete dukka, men denne ideen burde vært utnyttet mye bedre. Her burde det vært mye mer å hente og ei spissing av poengene. Det samme gjelder Asmund Jenssens monolog om serviceturen på sykehuset. Mye fliring og gode poenger i begge, men sammenliknet med det de leverer på sin egen humorfestival kunne de vært så mye skarpere.

Wanja Nilsen, Ulrikka Pedersen Sollied, Jørn Jenssen og Preben Hansen på flyet til Thailand. Foto: Rune Ottarsen

Uansett så var dette en god revy av godt Sollirevyen-merke. Litt å trekke på at noen nummer manglet god avslutning og at et par nummer hadde for opplagte sluttpoeng. Gode monologprestasjoner, godt skuespill, gode karakterer, gode sangprestasjoner, mye tull og vas og mye fliring i publikum trekker veldig opp. Og vakker sang fra Ulrikka Pedersen Sollied og Wanja Nilsen hadde vi tålt mer av.

Medvirkende: Wanja Nilsen, Jørn Jenssen, Ulrikka Pedersen Sollied, Isabell Kling, Stefan Sollied, Asmund Jenssen, Stig Jenssen, John Hansen, Preben Hansen og Wiggo Sollied Bergmann.

– Musikk skal være ekte! – Autotune er som doping!

Musikk skal være ekte for bandet Generation 21 og aller helst innen sjangeren rock.

Bandet består av vangsvikingene Espen Aldegarmann (13), Kristian  Svegre (13) og William Svegre (15), og de spiller rock med ekte lyd. Slik vil de ha det. Ferdig snakka.

– Autotune er som doping

– Musikk skal være ekte. Dagens musikk har ikke nok gitarer. Den er så teknologisk, mener Kristian.

– Ja, det er PC som lager mye av musikken, fortsetter Espen.

– Det er ikke noe galt med teknologisk musikk, for mye er bra. Jeg er ikke glad i popindustrien. Adele er kjempeflink å synge, er en ekte popstjerne og har en utrolig stemme. Jeg unner henne alt hun tjener, men ikke mange av disse andre, som Justin Bieber og Selena Gomez, som ikke er flinke å synge i det hele tatt. De synger surt stort sett hele tida og bruker den magiske knappen som heter autotune, så er alt på plass, sier William.

– Autotune er som doping, kommenterer Kristian.

– Du har ikke lov å drive med steroider i sport, mens autotune som gir perfekt stemme med alle toner rett, det er helt lov, fortsetter William.

Han er heller ikke fornøyd med innholdet i sangene.

– Det tar dem fem minutter å skrive sangene, for det er jo bare den samme linja gjentatt hele sangen. Det tjener de milliarder på, mens dyktige jazzmusikere må spille på gata for å skaffe penger.

William og Kristian Svegre. Foto: Rune Ottarsen
William og Kristian Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Kristian innrømmer at han faktisk liker en del moderne popmusikk, slik som Bieber, mens han påstår at broren kun liker rock.

– Jeg er ikke kritisk til all musikk som ikke er rock, jeg er kritisk til all musikk som jeg synes ikke er noe bra, påpeker William.

Starten 

En periode fulgte de trendene og forsøkte ikke å påvirke vennene til å høre rock, men det var før de begynte å spille gitar og trommer.

– Alle hørte Broiler, sånn “opp og hoppe musikk”. Vi ville høre på Toto, men fant ut at ingen av de andre likte Toto. Ja,ja, så fikk vi nøye oss med den andre musikken og var på den musikken en lang periode, forklarer William.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Alle tre meldte seg på gitar i kulturskolen for et par år siden. Brødrene Svegre fikk plass, men ikke Espen.

– Heldigvis, kommenterer Espen som havnet bak trommene i stedet.

William sluttet i kulturskolen etter ett år. Gitarboogien var ikke helt hans greie.

– Jeg vil spille det jeg hadde lyst til når jeg har lyst, og nå spiller jeg bare på fritida, smiler han.

Gitarbrødrene trengte en trommis og fant trommevideoer på YouTube. Kristian ble Espens trommelærer på et barnetrommesett, men det tålte ikke rock.

– Det kunne like gjerne stått “Hello, Kitty” på det trommesettet, kommenterer Kristian.

Espen Aldegarmann. Foto: Rune Ottarsen
Espen Aldegarmann. Foto: Rune Ottarsen

Konsertnerver

Debuten kom på Vangsvik Open i mars 2016 med pappa Erling Svegre på keyboard og vokal.

– Det å gå på scenen er det verste, men det blir lettere for hver gang, sier William.

I Williams konfirmasjon sist vår spilte de fire sanger der han sang på tre mens en var instrumental. Neste opptreden var pubkveld i Vangsvik i oktober med åtte låter.

– De tre første sangene er man bare der og er spagetti og veldig nervøs og klarer ikke engang å se på mikrofonen. Når jeg har sunget litt så går det bra. Etter hvert er du så i det, og da tenker du ikke, forteller William.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Bredt spekter

De startet med Gary Moore, Pink Floyd og Eagles, og nå har de med Green Day og The White Stripes.

– Pink Floyd tar lang tid å øve inn med gitarsoloer og alt, mens Green Day er veldig lett å spille. Vi har et bredt musikkspekter, så vi er ikke bare punkband, metalband, jazzband, men vi er et rockeband med alle undersjangerne med mye forskjellig, forklarer William.

– Espen er veldig glad i dobbelpedal og liker veldig brutal metal, forteller Kristian.

– Ikke bare det, men mye forskjellig, for jeg liker å spille både jazz, blues, rock, men heavy metal er best, påpeker Espen.

Utgangspunktet er en spilleliste på 650 sanger innen rock som de hører på. De lager kortere spillelister som de øver på og de som de får best til får være med på konsert. Noen sanger de har lyst til å spille har for mange instrumenter og for stort lydbilde og blir kassert. De er ikke alltid enige hva som skal spilles og hvordan det skal spilles.

– Vi har kranglet og vært uenige, men utifra det vi har presentert er jeg fornøyd, sier Espen.

Lokale på lokalet – Del 4: Natteravnan

NatteRavnan spiller musikk de selv liker og treffer publikum godt med dansbar musikk.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Pila Pub & Kultur andre juledag var bandets første spillejobb siden 2002. Rune Svegre, Fritz Jørgensen og Geir Eriksen er med fra den gangen. Magne Brynjulfsen var reservetrommis den forrige perioden, mens Stefan Sollied er nytt medlem.

– Jeg er stort sett med for å trekke ned gjennomsnittsalder, flirer Stefan.

Det er selvfølgelig bare tull og reinspikka tullprat. Hans vokalprestasjon på “A Whiter Shade of Pale” er alene verdt turen på en konsert med NatteRavnan.

Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen
Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen

Vokalbasert musikk ligger deres hjerter nær og låter av Eagles henter pubgjester ut på dansegolvet gang etter gang. Stefan, Rune og Geir bytter på vokal, kor og harmonisang.

– Harmonier og flerstemt sang er noe som er artig å få til. Eagles og Little River Band er noe som jeg og de andre har holdt på med i mange år, forklarer Rune Svegre.

Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen
Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Musikktypen var det som tiltrakk Rune til NatteRavnan, den gang som nå.

– Først og fremst de låtene vi hadde før, og også de låtene vi har funnet fram nå. Det er de låtene som trekker meg og som fenger meg å spille. Og det er selvfølgelig artig hvis noen vil høre på det, forteller gitaristen som også har spilt på Skaland med Purple Trick.

NatteRavnan. Foto:Rune Ottarsen
NatteRavnan. Fritz Jørgensen, Stefan Sollied, Magne Brynjulfsen, Rune Svegre og Geir Eriksen. Foto:Rune Ottarsen

– Dette er min type musikk. Jeg liker sjangeren og de artistene vi spiller, kommenterer Stefan.

For Stefan har det blitt trubadurjobber og enkle oppsett med piano og gitar de siste årene . Han liker å få spille med fullt band igjen.

– Det er greit å være med ute og spille i band, noe annet enn jeg har gjort på lenge. Helheten i det; at du har trommer og bass live på scenen, ikke noe juks, forklarer Stefan.

Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen
Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg spiller fordi det er veldig givende og morsomt og sosialt å spille. Det er interessant å komme seg ut og være i lag med gamle kompiser, forteller Geir Eriksen.

Geir har ikke spilt noe særlig på de 14 årene siden NatteRavnans forrige runde.

– Det var kjempespennende og motiverende å spille igjen, artig å begynne igjen, smiler han.

Satt det med en gang?

– Nei, så absolutt ikke, og det gjør det ennå ikke, men det går litt bedre for hver gang, flirer han hjertelig.

– Jeg har aldri spilt med et så bra gjeng som nå. Jeg kjører mange mil bare for å øve fordi det er så artig.

Mye har endret seg siden de sist var aktive på siste halvdel av 1990-tallet og starten på 2000-tallet.

– Det var større lokaler og flere puber og restauranter, og alle hotellene hadde musikk før. Så det er et tøffere marked nå. Det kan bli ei utfordring å få spillejobber, men vi har bestemt oss for å ikke stresse med det, og ta de jobbene vi får, forklarer organisten i bandet.

Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen

Trommeslager Magne Brynjulfsen var allerede med i flere band da han takket ja til NatteRavnan.

– Det er fartingen og miljøet og ramma rundt, ikke absolutt musikken som er drivkrafta, men det må være litt trøkk i musikken, forklarer Magne.

– For meg er dette avkobling fra en stresset jobb, forteller han videre.

Bassist Fritz Jørgensen har ikke spilt i band siden CC Riders ble oppløst for to år siden.

– Det ligger i blodet, klarer ikke å slutte, også er det et band jeg var med i ifra 1996 til 2002. Det var veldig artig å starte opp igjen og kjenne at lysten var der fortsatt, smiler han.

Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen
Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen

 

 

Senjakultur – kort oppsummert

Senjakultur har som mål å komme tett på kulturen i Midt-Troms og spesielt på Senja. Her kommer en oppsummering av de første tre månedene. 

24 reportasjer innen ulike sjangere og kategorier. Alt fra seksåringers første sceneopptredener til erfarne artister, fra dugnad til solide håndverkstradisjoner, fra nisjesport til nisjekultur, fra språk til arbeidsliv.

Nettavisa er ren dugnad og avhengig av tid, mulighet og tilgjengelighet. Det å kunne være tett på de det gjelder, møte folk og ta egne bilder har vært viktig. Let fram gamle saker på www.senjakultur.no og kos deg med lesestoffet.

Lefsa skal være så tynn at du skal kunne lese avisa gjennom. Foto: Rune Ottarsen
Matkultur Foto: Rune Ottarsen

Lokal matkultur er viktig for regionen, bygdene og samarbeid mellom generasjonene.Gjennom saker om fiskekakeproduksjon i Botnhamn med tre generasjoner på dugnad og kurs i lefsebaking på Senja Matstudio har jeg fått vist litt av hva som foregår og at dette er populært stoff for leserne.

Ny hjullaster ifjor og ny traktor kommer i løpet av et par uker. Foto: Rune Ottarsen
Arbeidskultur. Foto: Rune Ottarsen

I kategorien om å skille seg ut og gå sine egne veier er sakene om brøytesåføren på 78 år som skal brøyte til han blir 82 år og Troms Fylkes Kulturpris til Kartellet gode eksempler.

Kortreist. Bandet har kort vei fra øvingslokalet i det gule huset til spillelokalet på Ølningen. Foto: Rune Ottarsen
Lokale på lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Serien Lokale på lokalet har presentert tre lokale amatørband; The Kåran Mean Band, Coast to Coast og Playoff. Tre totalt ulike reportasjer viser at Senjakultur lar bandmedlemmenes svar styre vinklingene.

dsc_4933
Anmeldelser. Foto: Rune Ottarsen

Tre plater har blitt anmeldt av Senjakultur. Først ut var Unsongs av Moddi og Senjahopens Himmel og hav. Ingen terning, men solide meninger om to sterke plater fra Midt-Troms. Den tredje var Heidi Solheims barneplate Dinosaus & Lortefall. Dette var andre gangen småtrinnet ved Berg Montessoriskole stod for anmeldelsen av hennes barneplater.

To elever på ungdomstrinnet ved samme skole har lagd portretter av ordfører i Berg og artist Heidi Solheim. Dette har vært en del av undervisningen i norskfaget og en fin måte å presentere elevarbeid.

Pakkeavdelingen. Emma Rydningen, Inger-Helene Johansen og Jørgen Tøllefsen. Foto: Rune Ottarsen
Dugnad. Foto: Rune Ottarsen

Dugnad har også fått plass hos Senjakultur. Oppussingen av samfunnshuset i Vangsvik og skogrydding i Stønnesbotn har vist litt av dugnadslivet i området. Her passer også allerede nevnte fiskekakesak.

Butikksamarbeid mellom Durmål og Joker Vangsvik. Fra venstre: Jonas Karlsen, Eline Hellerud Åsbakk, Veronica Stensrud, Torje Åsali Jenssen og Arnljot Lindsjørn Nordvik. Foto: Rune Ottarsen
Butikksamarbeid. Foto: Rune Ottarsen

To av de triveligste sakene var konserten på butikken i Vangsvik med bandet Durmål og tradisjonelle Solli Humorfestival. To ulike kulturkategorier av høy kvalitet. Møtet med lokale kulturpersonligheter som uttalte seg om dialekter og språk var artig og interessant. Disse tre var også de tre første sakene på www.senjakultur.no.

Victoria, Marcus, Tobias og Anine med Araks. Foto: Rune Ottarsen
Kreativ skole. Foto: Rune Ottarsen

Ungdommer på elgjakt viser at skolefag utenfor klasserommene engasjerer elever. Sånn sett var dette kanskje den viktigste saken. En annen viktig sak var den om travseier for Marie Ertzaas(15) fra Dyrøy kommune på Norges hovedtravbane, nemlig Bjerke Travbane. Oversett av lokalavisene ble seieren kun presentert i Senjakultur.

Marie Ertzaas (15) med ponnien Jazz vant på selveste Bjerkebanen. Foto: Privat
Seier på Bjerke. Foto: Privat

Det å la amatørfotografer uttale seg om Senja og naturen er en sikker skrytesak, sammen med Kalottspel sin søknad etter ny daglig leder.

Foto: Rune Ottarsen
Kulturskole. Foto: Rune Ottarsen

Så kommer vi til noe av essensen i det lokale kulturliv, nemlig kor, kulturskole og skoleoppvisninger. Kor Flott med Frode Larsen, oppvisning i Berg Kulturskole og Bygdekvelden ved Stonglandet skole er alle tre viktige å vise fram, og representerer på en måte disse delene innen kulturlivet i regionen.

Foto: Rune Ottarsen
Kulturliv. Foto: Rune Ottarsen

 

Erfaring gir kvalitet

En god kvalitetsmessig og helhetlig forestilling i en fullstappet gymsal under årets “Bygdekvelden” på Stonglandet skole. 

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Niende og tiende klasse viser tydelig hva en slik scenegalla har å si for trygghet og frihet på scenen. Deres styrke er humoren og den gode timingen i det de framfører. Kvalitetsmessig er det så bra at de absolutt bør vurdere å lage en egen revyoppsetning.

dsc_9165

De koser seg på scenen, er bevisst sitt publikum og vet hva som fungerer. At de har hentet ferdig stoff er ingen ulempe. Det at tekstene er av god kvalitet er et godt utgangspunkt, men det må likevel gjøres riktig og selvsikkert. Elevene leverer med en revykvalitet som gjør stoffet til deres eget.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

At den årelange tradisjonen med Bygdekvelden har gjort dem scenevante med åtte-ni års erfaring som sceneartister. Det har nok også vært enkelt for de relativt nyankomne og tre inn i artistrekka, for det er ikke mulig å se hvem som kun har vært et par år på Stonglandseidet.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Mens niende og tiende klasse har humoren som sitt sterkeste kort, har sjuende og åttende klasse dans som sin store kvalitet. Alle er med og fungerer som en enhet. Med alle elever i svart og kledelige solbriller var årets dansenummer stilrent og elegant. Det er bare å glede seg til neste års nummer, for de har lagt lista ganske høyt.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Helheten i sceneproduksjoner er viktig og det å kombinere skuespill med sang var et godt trekk av femte og sjette klasse. Morsomme poenger levert med sjarm og glimt i øyet, og viste at de også er et gjeng som tydelig liker å synge.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

At småtrinnet tar opp tråden etter de eldre elevene er flott å se. Mange av dem allerede trygge scenekunstnere. Her var det også gjort et solid og flott forarbeid i kostymeavdelingen. Sjarm, glede og alvor gikk hand i hand.

dsc_9083 dsc_9077 dsc_9080

Voksenopplæringen hadde bare ett innslag. Deres versjon av “Det bor et troll i Senja” på, for dem, et nytt språk var imponerende. Elevene som er totalt uten norske aner viste at de er på god vei til å bli ekte senjaværinger.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Årets forestilling hadde en fin helhet og god kvalitet. Det at niende og tiende klasse valgte å framføre noen av Hans Kristian Eriksen sine tekster om fiskerlivet fra novellesamlingen “Den lange brødvegen” etterfulgt av sangen “Har du fyr” ga fin sjangerspreding og variasjon.

dsc_9177 dsc_9171 dsc_9155 dsc_9136 dsc_9123 dsc_9106 dsc_9095 dsc_9089 dsc_9085

Ny plate ga danselyst

Heidi Solheim har nok en gang forsøkt å sette seg i et barneunivers og skape musikk tilpasset barn. Dette er oppfølgeren til “Dinosaus”.

Senjakultur.no testet barneplata “Dinosaus & Lortefall” på første-, andre- og tredjeklassen ved Berg Montessoriskole på Skaland.

Seks-, sju- og åtteåringene gjennomførte en hektisk anmelderrunde og trillet terning med kommentarer. Bruken av dansegolvet var en indikator på hvordan ungene likte musikken. Terningkastene elevene ga hele plata var femmere og seksere. Hvis du leser videre vil du få vite hva ungene syntes om de forskjellige sangene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Første sang ut er “Asfaltarbeiderblues”. Den heftige starten løftet ungene ut på golvet og det var full danseaktivitet fra begynnelse til slutt. Terningen landet på absolutt flest seksere. “Kul” og “Bra å danse til”, mente elevene.

I “Hompetitt & Lortefall” kommer teksten mer fram enn i “Asfaltarbeiderblues” og ungene gikk over i rolig lek. Høye tall på terningen også her, mens noen syntes den er sånn passelig. “Bra og rar”, “Artig”, “Veldig bra” og “Passelig” og “Midt i mellom”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Bare på TV” er litt rocka og ungene satte igang å danse. Nesten full pott med seksere og en klar favoritt hos flere. “Kjempekul”, “Kanonbra” og “Råkul”, mente elevene.

“Fru Meitemark – Dronningen av hagen” er en rolig sang med tekst og ord som framtredende. Her er Heidi i rolle som en prippen meitemark. Flere syntes denne var veldig bra, mens noen ikke likte den noe særlig. “Artig”, “Fin”, “Jeg liker å slappe av”, “Kul”, “Kjedelig” og “Best”, mente elevene.

Med “Vaskedisco” tok ungene fram de typiske discobevegelsene og det var stor aktivitet på dansegolvet. Firere, femmere og seksere på terningen. “Kul”, “Bra”, “Veldig kul”, “Veldig tøff” og “Kul disco”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“India” er en rolig sang om å være liten. Ungene la seg avlappet og tankefulle på golvet og lyttet til melodi og tekst. Her haglet det med seksere, sammen med en enslig firer. “Fin sovesang”, “Fin slappeav-sang”, “Rar” og “Fin”, mente elevene.

“Tore Tango” er en tango-låt. Tango har en dramatisk rytme og denne dramatikken vistes i ungenes variasjon mellom rolig dans og herjing. Denne sangen kom dårligst ut og endte med enere, toere og treere, og et par gode terningkast. “Tar for lang tid”, “Litt kjedelig” “Ærsj” og “Litt bra”, mente elevene.

“Glasscola” ga rolig dans. Gode terningkast. “Kul sang”, “Kunne vært bedre”, “Litt artig” og “Bra”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Høl i tights´n” er en skikkelig rocker med hurtige hardrockriff. Her haglet det nok en gang med seksere, mens to ga den terningkast en. Luftgitar, hopping og headbanging på dansegolvet. “Beste og kuleste sangen”, “Råkul”, “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Lava-Lhasa” er en discolåt. Denne ga aktiv lek på dansegolvet. Høye terningkast også på denne. “Superbra sang”, “Passer bra til disco på rommet” og “Veldig kul”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Det er ikke noe poeng å forklare at sistelåten “Goodnight” er en godnatt-sang. Det spesielle med denne at den er på flere språk. Ungene brydde seg ikke om språk, men lyttet til melodien. Meditasjonsstemning på golvet. Dette var en sang som slo begge veier. Noen syntes den var nydelig, mens andre syntes den var for rolig. “Fineste sangen jeg har hørt”, “Rolig”, “Den er nydelig” og “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen