All posts by rune.ottarsen@gmail.com

Kinosjef og filmelsker – en fin kombinasjon

Kinosjef Kay Erling Ludvigsen er en filmelsker som også elsker de enkle og overfladiske filmene. Men de får aldri samme status som klassikerne. 

– Film har mange bruksområder. Film kan brukes til å skildre dype, alvorlige følelser; fine, flotte følelser eller tunge, mørke følelser, forteller kinosjef ved Finnsnes Kino, Kay Erling Ludvigsen.

– Ellers så kan film brukes til å få en velfortjent pause fra hverdagen, og synke ned i stolen eller sofaen og bare kose seg. Jeg kan se en helt ubrukelig amerikansk komedie, hvis det er det jeg har lyst å se.

– Er det deilig å se en film “uten mening”?

– Jeg tenker at du må se en film for det den er. Det vil si at jeg kan slappe av og kose meg til “Die Hard” og sette pris på den. Jeg kan også se en dramatisk film om en middelaldrende kvinne på TIFF (Tromsø Internasjonale filmfestival) og kose meg like masse. Det er alt til si tid.

– Hva kjennetegner en skikkelig god film, en klassiker?

– En film du ikke klarer å glemme, som ikke slipper taket i deg og som du jevnlig er nødt å komme tilbake til.

– Hver eneste høst seg jeg Gudfaren-trilogien. Det er klassikere for meg. Det er filmer som har absolutt alt; spenning, intriger, kjærlighet. Og de har mange karakterer som gjør dypt inntrykk på meg med sterke skuespillerprestasjoner. Det er noe med de personlighetene, slik som Michael Corleone, som fascinerer folk.

– Og på toppen av det er det filmingen, musikken og den stemningen som Coppola klarer å skape. Alt dette smeltet sammen og det ble helt fantastisk filmer.

– Hva kommer det av at i Norge er klassikerne filmer av typen Fjols til fjells og Tante Pose?

– Vi har aldri tatt norsk film alvorlig. De norske komediene var aldri ment å være alvorlig, så de ble akseptert. Det tok lang tid før det norske folk omfavnet de seriøse norske filmene.

Kay Erling Ludvigsen liker seg å mye film. Foto: Rune Ottarsen

Ludvigsen går gjennom 1970- og 1980-tallet med regisører som Wam og Vennerød og Vibeke Løkkeberg, som bommet på det norske publikummet.

– Vi hadde en periode med regisører som var inspirert av fransk og spansk film, men det ble fransk og spansk film på norsk, og det traff ikke publikum. For min del var de første norske filmene som traff meg laget av Pål Sletaune, som midt på 1990-tallet laget “Amatørene” og “Budbringeren”. Disse filmene ble gjort så norsk som mulig. “Budbringeren” er ei nitrist skildring av det norske postvesenet, og det traff publikum.

Internett er et godt verktøy for å finne ut hvilke filmer han vil vise i Finnsnes Kino. Foto: Rune Ottarsen

– Velger du kinofilmer ut fra at du må ha et visst antall innenfor spesielle sjangere innenfor en periode?

– Jeg har eksperimentert ganske mye med programmet og det er ikke lett å bli klok på hva folk vil ha, og ikke vil ha. Det er seks til ti premierefilmer er tilgjengelige hver helg og vi har ikke kapasitet til å vise alle. Vi må alltid ha en god barne/familiefilm på programmet og en god ungdoms/voksenfilm. Den største gruppa har vært barnefamilier. Den neste gruppa var de mellom 14 og 26 år.

I februar kommer Amundsen. Foto: Rune Ottarsen

– De siste par årene har vi fått flere voksne og det har blitt større bredde. Jeg klarer ikke å tegne den gjennomsnittlige kinogåer lenger.

– Seniorkino har slått an. Hvilken opplevelse har du av de kinogjengerne?

– Det er en annen type pensjonister vi har i dag. De er mye mer aktiv og har god helse, er kulturinteresserte. I starten var jeg forsiktig, slik at det ikke skulle bli for drøyt. Nå er jeg nesten ikke redd for noe og lurer på hva jeg skal utfordre dem med neste måned. De syntes for eksempel “Skjelvet” var kjempetøft. Vi skal ikke undervurdere dem, det har jeg skjønt.

En musikalsk maktdemonstrasjon

Det var ikke meningen å ta ett eneste bilde, ikke skrive ett eneste ord. Men – når noe er så kraftfullt, mektig, vakkert, engasjerende, følelsesmessig sterkt…

Konserten med Queen-låter ble en sjelden følelsesreise. Det er ikke lett å forklare hvordan musikk kan påvirke meg så intenst og sterkt, og trykke på nerveknapper jeg ikke visste eksisterte. Musikk jeg allerede hadde et nært og sterkt forhold til gikk gjennom et nytt filter, fikk nytt liv, ny mening og ga meg nye opplevelser.

Balladene plasserte følelsene i de ytterste cellene i kroppen. Noe så medrivende, ekstatisk og oppløftende som måten bandet, korpset og vokalistene serverte tempolåtene skal du lete lenge etter. Og de pompøse låtene ble holdt akkurat nok igjen. 40 musikere med en maktdemonstrasjon av en konsert.

Særdeles vellykket versjon av Bohemian Rhapsody, både visuelt og musikalsk. Foto: Rune Ottarsen

Lokal kvalitet i alle ledd og et elektrisk publikum som jublet, klappet takt, trampet takt og danset i Salangen Kulturhus lørdag kveld. Å kjenne at sanger jeg har et så sterkt forhold til blir behandlet på en så god måte, med så mange riktige valg i arrangementene, i detaljene kommer til å sitte lenge i kroppen.

Knut Erik Østgård og Tom Andersen. Foto: Rune Ottarsen

To vokalister, Tom Andersen og Knut Erik Østgård, som utfylte hverandre og gjorde hverandre gode. To vokalister med hver sine vokalmessige styrker løftet musikken og ga oss sine versjoner, sine tolkninger – og vi frydet oss. De tok oss med, ganske enkelt.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe, vokalist Tom Andersen, koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Tre korister, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen, som ga akkurat den riktige mengden påfyll til hovedvokalen. Og da de selv sang solo gå de oss sjelfulle tolkninger på høyt nivå.

Daniel Rustad, Grethe Davidsen Kleppe, Geir Ove Mortensen, Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Kjetil Christensen, Knut Erik Østgård, Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen. Foto: Rune Ottarsen

Bassist Geir Ove Mortensen, gitarist Daniel Rustad og pianist Tor Magnus Østvik viste et høyt kvalitetsnivå. Og dette herlige, fundamentale Salangen Musikkforening, som skaper nye opplevelser Queen sin veletablerte musikk.

Knut Erik Østgård, Tom Andersen og Stian Davidsen Kleppe. Foto: Rune Ottarsen

Hatten av og krona på for disse vanvittig musikalske menneskene. Og juvelen i krona: Stian Davidsen Kleppe. Mannen som har brukt all sin musikalske kompetanse i å arrangere disse klassikerne for korps. Han har truffet så sinnsykt godt, gitt låtene nye dimensjoner, detaljer og visualitet.

Og en heftig og begeistret hyllest til det fantastiske publikummet som løftet denne konserten på vinger.

Et engasjert publikum i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen
Salangen Musikkforening. Foto: Rune Ottarsen
Med originale Queen på veggen. Foto: Rune Ottarsen
Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen med Love og My Life. Foto: Rune Ottarsen
Tom Andersen og Daniel Rustad. Foto: Rune Ottarsen
Queen-hyllest i Salangen Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen

Swing innom for en swingom

Det swinger heftig hos Senja Swingklubb på Grasmyra tirsdagskveldene. En salig blanding av swingmusikk og rock´n´roll gir de riktige rytmene til det kursdeltakerne nettopp har lært.

Her er en god miks av instruksjon og dans, og en god miks av erfarne dansere og nybegynnere.

Robert Hundstad er en av de erfarne og er en trygg partner for de uerfarne, samtidig som han elsker å danse swing.

-Jeg synes det er veldig artig. Det er veldig givende å være her og danse, og veldig god trim. De nye lærer fort og det er fin progresjon, forteller Hundstad.

-Jeg liker å danse. Swing er veldig gøy, og god trim. Jeg føler meg fri. Godt for hele kroppen, også inni, smiler Somjai Siangwilai.

Robert Hundstad og Somjai Siangwilai fant rytmen. Foto: Rune Ottarsen

-Jeg blir i kjempegodt humør, og alle bekymringer fer ut av hodet, og jeg blir gladere, sier Mona Hagensen.

-Jeg har danset swing i mange år, men hadde lyst å lære meg noe nytt og noen nye steg. Dette er kjempetrim, forklarer Per Kyrre Berglund.

Per Kyrre Berglund og Mona Hagensen koser seg på dansegolvet. Foto: Rune Ottarsen

– Det er koselig. Jeg liker å danse, forteller Amporn Sonaya.

– Det er godt å få en rytmisk bevegelse og kjenne at kroppen er med i rytmen, og lære den kroppskontrollen. Utrolig artig å kjenne mestringsfølelsen og kjenne når teknikken stemmer, forklarer Svein Erik Sørensen.

Amporn Sonaya og Svein Erik Sørensen øver på detaljer. Foto: Rune Ottarsen

-Jeg synes det er artig og har hatt lyst å være med lenge. Nå passet det endelig. Det er godt å danse og være i aktivitet, også er det sosialt, sier Ronny Pedersen

Helene Ryvoll og Ronny Pedersen i full swing. Foto: Rune Ottarsen

– Det er artig, så lenge jeg får det til, men jeg blander min gamle swing inn i det nye og da blir det problematisk, forklarer Eva Isaksen.

 

To erfarne dansere: Christoffer Gschib og Eva Isaksen. Foto: Rune Ottarsen
Godt humør og danseglede: Amporn Sonaya og Per Kyrre Berglund. Foto: Rune Ottarsen
Instruktørene Brita Johansen og Leif Simonsen viser hvordan det skal gjøres. Foto: Rune Ottarsen 

Mektig og helhjerta i Salangen

25 legendariske Queen-låter er arrangert for korps og band. Salangen Musikkforening med 40 amatørmusikere på scenen i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. 

Alle foto: Rune Ottarsen 

Repertoaret er økt med noen låter siden forrige to konserter samme sted i april i år. Selv om det er pirk og terping på detaljer de siste øvingene, er det humør og spilleglede som preger gjenget i Salangen.

-Jeg er med fordi det er artig å spille annet enn vanlig korpsmusikk, forteller Einar Harald Wold.

– Hvordan er det å øve på et sånt detaljnivå?

– Det viktigste er å lære melodiene, svarer Wold, før Steffen Masterbakk fortsetter.

– Når du kan sangen kommer mye av seg sjøl, men detaljene kommer ikke gratis og det er mye øving. Det er hobbyen vår, så det er artig øving, forklarer han.

– Hvordan er det å være med på dette?

– Vi får mulighet til å spille låter vi ikke klarer med vanlig besetning, så det er artig å komme utenfor grensa. Vi spiller mye artig rock og filmmusikk utenom dette prosjektet, men dette blir større og mer helhjerta, svarer Masterbakk engasjert.

Steffen Masterbakk. Foto: Rune Ottarsen

-Det er kjempeartig, veldig interessant og artig å gjøre noe annet. Også er det lærerikt og lærer stadig noe nytt, oppsummerer Grethe Davidsen Kleppe.

Repertoaret diskuteres. Fra venstre: Korpsleder Tonje Utmo, vokalist Tom Andersen, dirigent Stian Davidsen Kleppe og perkusjonist Grethe Davidsen Kleppe.

– Det er artig og tøft. Jeg får en inspirasjon fra de andre og da gir jeg mer sjøl. Når alle spiller samtidig blir det mektig, forklarer Kjetil Christensen.

– Dette er drømmen for en amatørmusiker. Ikke at jeg føler meg som en stjerne, men er med på noe som er svært, kommenterer Trine Torgersen.

Koristene. Fra venstre: Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen og Ruth Bente Aglen.

– Hva sitter du igjen med etter ei øving.

– Vi er blitt en gjeng, som har det artig i lag. Det er ikke bare å nå målet med konserten, men det er artig hver eneste øving, hele prosessen, smiler Torgersen

– Dette er veldig mye på grunn av Queen. De er blant toppene, i alle fall i mitt hode. Det er fantastisk å være med på dette og spille med kjente og møte nye mennesker, forteller Tord Marthinsen.

Daniel Rustad er en av de som står i front på scenen.

– Hvordan er det å spille el-gitar foran et korps?

– Det er mektig, og får full uttelling av låtene. Det er en stor oppgave og jeg må gi 110 prosent,

– Det er helt fantastisk artig, forteller Wenche Olsen, som kjører helt fra Bjerkvik for å øve.

– Det kan være litt kjedelig å spille horn i korps, så det er godt å få noe som fyrer litt opp. Jeg får spille med band og sang, også er det artigere fordi vi vet at vi får mye publikum, så det blir mer underholdning, forteller Annbjørg Elvebakken, som bor på Setermoen.

Scenen er fullstappet med musikere også under øvingene.

Daniel Rustad med følsomt gitarspill.

Fra venstre: Koristene Kathrine Mari Nordgård, Trine Torgersen, Ruth Bente Aglen, vokalist Tom Andersen og dirigent Stian Davidsen Kleppe.

En god miks av blåseinstrumenter.

Dirigent Stian Davidsen Kleppe har satt sitt personlige preg på arrangementene.

Vokalist Tom Andersen.

Ellen Sæbbe er fra nabokommunen Dyrøy.

Konsentrerte perkusjonister. Fra venstre: Grethe Davidsen Kleppe, Kjetil Christensen og Tord Marthinsen.

Enkel bruksanvisning på trommepaden.

Tor Magnus Østvik på tangenter.

Det et er essensielt for prosejektet at dirigent Stian Davidsen Kleppe har godt humør.

Einar Harald Wold i saksofonrekka.

Vokalist Tom Andersen.

En fokusert Stian Davidsen Kleppe.

Fire som gleder seg til å ta imot publikum i Salangen Kulturhus 12. og 13.oktober. Fra venstre: Stian Davidsen Kleppe, Tom Andersen, Daniel Rustad og Tor Magnus Østvik.

En perkusjonistisk referanse til en legendarisk episode på Saturday Night Live med Christopher Walken.

Livsverket har gitt 40 år gode år

– Det viktigste er ikke at de skal bli store kunstnere, men at de blir duganes mennesker som tør å være seg sjøl resten av livet. Derfor er kulturskolen ei god utdanning, oppsummerer Oskar Larsen (62), etter 40 år som rektor i Sørreisa Kulturskole.

Oskar Larsen, har vært rektor siden første august 1978, like lenge som Sørreisa Kulturskole har eksistert. Larsen tok eksamen ved Musikkonservatoriet 7.juni 1978 og ble tilsatt som rektor samme dag.

Første august startet jobben og han tok tak i de miljøene som allerede eksisterte og ansatte lærere han fant lokalt. 21.september i år var det 40 år siden første undervisningsdag og antallet elever det første året var nesten 80.

– Jeg var 22 år og kjempeglad for å komme hjem igjen og begynne å jobbe. Jeg stilte med helt blanke ark, og hadde ingen forutsetninger: Hva er en kulturskole? Vi bygget gradvis opp til å bli en kjempestor kulturskole, og jeg vil påstå: Kjempegod! Vi lå på 190 elever, og et utrolig nivå. Det var sånn trøkk i bygda.

Kulturelt knutepunkt

Kultur ble et satsingsområde for Sørreisa kommune, og 20 til 30 år etter oppstart var Sørreisa kulturskole inne i sin glansperiode med nesten 200 elever innen musikk, dans, drama og film. Mange fortsatte med kultur inn i voksenlivet og skapte seg levebrød. Kulturskolens arbeid bar frukter på flere plan.

– Vi merket at ungdommene ble trygge på seg sjøl og at ungdommene fra Sørreisa gjorde seg bemerket.. Vi kunne se det på videregående skoler. År etter år med russepresidenter og i russestyrer. Det var elever som hadde lært seg å tørre stå fram og stole på seg sjøl. Det får du gjennom alt som en god kulturskole kan gi. Tryggheten i å stå fram og tørre er utrolig viktig for unger og ungdommer, opplyser Larsen.

Kulturskolen arrangerte LiveZone. Det kom band fra Balsfjord i nord til Evenes i sør.

– Den massesuggesjon og denne iveren etter å spille og se og høre. Vi hadde seks,sju slike arrangementer i året. Kjempe, kjempe, kjempe flott!

Politikken

– Hvordan var det å stå midt oppi det?

– Det var fantastisk å se den myldringen av unger og ungdommer som kom og trøkka på og hadde det fint. Filmframvisning, bildeutstilling og konserter. Det var ei fantastisk fin tid. Vi fikk utvidet tilbudene og fikk drive som en kulturskole, og ikke bare som en musikkskole.

Men så snudde det, og elevtallet gikk fra 170 ene høsten til 38 den neste.

– Hva skjedde?

– På budsjettmøte i 2007 var det ei politisk gruppering som fant ut at: Nei, nå har kulturskolen vokst seg stor nok. Nå må vi prioritere annerledes. Kulturbudsjettet ble redusert med halvannen million kroner og kulturskolen fikk halvert budsjettet. Det var et politisk kjør jeg i ettertid har kalt en tragedie for Sørreisa. De ruinerte alt. Et knips å legge ned, og 10-15 år å bygge opp igjen, sier rektoren oppgitt.

Hjertet i Sørreisa

Det som var bygget opp på systemnivå ble stående; paraplyorganisasjonen Sørreisa Sang- og Musikkråd, som samler og organiserer de musikalske foreningene i kommunen.

– Hjertet i Sørreisa, føler jeg, er et veldig godt og aktivt foreningsliv, som ivaretar alle aldersgrupper, og som etter hvert har fått en god evne til å jobbe ilag. Det er noe jeg tror har kjempestor betydning for Sørreisabygda og Sørreisa kommune.

-Kultuskolen sin kompetanse er inne i så mange ledd og uten det hadde systemet blitt svekket masse. Det er viktig å bruke de ressurspersonene som finnes innenfor de forskjellige områdene. Det har utviklet seg mye i antall foreninger, men samtidig er vi i en situasjon der rekrutteringen ikke er særlig stor, særlig til voksenaktiviteter.

Innenfor sang og musikk har Sørreisa trekkspillklubb, danseband, bluesband, korps og kor. Hver uke er det seks ulike grupperinger som ikke tilhører kulturskolen som øver i lokalene, mens korpsene øver på Sørreisa Sentralskole.

– Vi har et system jeg synes vi skal være stolte av. Vi legger til rette for øvingsrom i kulturskolen. Værsågod, kom og øv. Det fungerer kjempegodt.

Korps

Samarbeidet mellom korps og kulturskole er sterkt. 20 stykker fra kulturskolen er med i aspirantkorpset. Skolekorpset og voksenkorpset kjøper dirigenttjenester hos kulturskolen, som skaper heltidsstillinger for lærere.

– Sørreisa har en sterk tradisjon i korpsbevegelsen, og kulturskolen kan trekke veksel på samspilloppdrag. All aspirantopplæring til skolekorpset skjer i kulturskolen. Alle som vil begynne i skolekorpset er nødt å begynne i kulturskolen. Og 90 prosent av skolekorpset er i kulturskolen og da er det en kjempestyrke for skolekorpset at vi i kulturskolen har holdt de faglig oppdatert. Vi kan lære dem tekniske detaljer på instrumentet som en dirigent ikke får tid til.

– Hvordan er det å møte igjen elever som voksne og etter hvert godt voksne?

– Det kommer tilbakemeldinger om den fine tida de hadde, og det er en kjempegod følelse.

40 år er ganske lenge

Våren 2019 avslutter Oskar Larsen sin karriere som ansatt i Sørreisa og Sørreisa kulturskole.

– 40 år er 40 år, og det er ganske lenge, og jeg har med hånda på hjertet stått på for kommunen og for kulturlivet i Sørreisa. Det er sånn jeg er, og det er jeg stolt av.

Rådet han gir til kommende kulturskolerektorer vil nok overraske mange, men viser en progressiv og nytenkende musikklærer.

– Jeg er spent på hva framtida blir for Sørreisa Kulturskole. Den måten ungdommer opplever musikk på og skaper musikk på i dag er en helt annen verden enn det som vi gjorde. Det med å sette seg ned å terpe på et instrument er det ikke så mange som gjør. Vi kaller det Kygo-effekten; en lettvint måte å skape musikk. Der tror jeg mange kulturskoler har problemer med å følge med i tida. De må rett og slett være i forkant av eleven og gi dem input på opplæringssida, konkluderer rektor Larsen.

Tett på publikum – med lave skuldre

Smilende sangere kom tettere på sitt publikum og sanggleden virket litt større enn ellers denne lørdagskvelden. (Bildeserie nederst. Alle foto: Rune Ottarsen)

Se for deg at du er på pub i et lite bygdehus. Praten går. Ivrige stemmer summer intenst. Latter og uhøytidelig sjårr. Plutselig reiser halvparten av gjestene seg og begynner å synge. Noen her, noen der Små grupper, to og to. Sammen er de et kor – eller faktisk to kor.

En av de mange “scenene”. Midt i lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Over 40 av gjestene og arrangørene står nemlig og synger. Musikken går rett inn i øret – bokstavelig talt. Og Solvang på Stonglandet er et godt hus for musikk med god akustikk, uten mye gjenklang, og stemmene bærer veldig fint.

Janne Røds, til venstre, likte konseptet med pop-up sang på ulike “scener”. Foto: Rune Ottarsen

Kor Flott og Sørreisa Mannskor er to glade gjenger i utgangspunktet, som i likhet med andre amatørkor gjør dette av ren glede. Gleden virket litt større denne kvelden.

– Vi har aldri gjort dette før, så for oss er det helt nytt. Det er litt annerledes. Vi blir mer avslappa, og ikke så oppstilla. Det er lettere å være korist. Vi synger, så gjør vi andre ting, også synger vi, forklarer Janne Røds i Kor Flott.

Fullt show med Sørreisa Mannskor midt blant publikum. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er det beste som finns. Vi tar det akkurat som det kommer, forteller Bjørnar Arnesen i Sørreisa Mannskor.

– Hvordan er det å stå sammen med publikum og synge på denne måten?

– Det er topp. Helt topp! Det er uformelt, og vi er egentlig best da, flirer Arnesen.

Dirigent Oskar Larsen akkompagnerte de fleste av sangene. Foto: Rune Ottarsen

Frank Bjørback var på lokalet som gjest. Han satte pris på måten de to korene viste fram sine allsidige repertoar.

– Jeg synes det er veldig bra, og engasjerende siden de står i lag med gjestene og ikke på scenen. Hvorfor de gjør det sånn, det vet jeg ikke, men kanskje for å lokke noen med, og det håper jeg de får, sier Bjørback.

Kjapt oppsummert: Et livat repertoar. Kledelig sangglede. Et intimt lokale. Et spennende sangkonsept som fungerte aldeles utmerket.

Danser for mental helse

– Seniordans er den beste medisin for ikke å bli senil og dement, fordi vi må bruke både hode og føtter. Det er utrolig god trim. Jeg er veldig glad i å danse seniordans. (Bildeserie nederst. Alle foto: Rune Ottarsen)

Dette forteller Aud Gudbrandsen fra Dyrøy, som har danset seniordans i 13-14 år. Hun er med på Nord-Norges-treff, lokale treff, regionstreff og øvinger.

Aud Gudbrandsen i full aktivitet under Tromstreffet i Seniordans i helga. Foto: Rune Ottarsen

Aud Nordeng fra Bardufoss danser hver onsdag med dansere fra Målselv, Sørreisa og Finnsnes.

– Jeg synes det er enormt flott, og det er både trim for kroppen og hodet. Også er det så koselig å treffe de samme folkene som jeg etter hvert blir mer og mer kjent med. Jeg har det kjempefint med disse her, opplyser Nordeng.

I tillegg til ukentlige øvinger har de avslutning til jul, påske og sommer.

– Vi utnytter alle muligheter til å ha litt festligheter, smiler hun.

Karin Farbu fra Bjerkvik og Aud Nordeng fra Bardufoss var strålende fornøyd med dansen. Foto: Rune Ottarsen

Det var over 150 deltakere på det tredje regionstreffet for Troms, som ble arrangert i Finnsnes fra fredag til søndag.

– Mottoet vårt er Toppen for Kroppen. Forskning viser at seniordansen har 80 prosent forbedring og forebygger demens. Danserne må få hodet og føttene til å fungere sammen og må være 100 prosent på, forklarer regionsleder Audhild Myrvoll.

Instruktørene Gunnar Sæther og Audhild Myrvoll. Foto: Rune Ottarsen

– Også er det sosialt. De kommer sammen og flirer av egne og hverandres feil.

– Det er veldig trygt?

– Det er trygt. Du kan komme med ondt i hofta, ondt i ryggen, stiv i kneet. Det er rom til det, og så skal ikke denne dansen være perfekt. Det er bare å begynne. Du klarer ikke å gjøre feil som vi andre ikke har gjort før deg. Vi har gjort dem alle sammen. Ingen er født seniordanser. Vi må alle lære det, svarer Myrvoll.

Seniordans Norge har 12.000 deltakere. Region Troms har litt over 300 medlemmer. Dette var redje gang med regionstreff i Troms.

Audhild Myrvoll er regionleder i Troms. Foto: Rune Ottarsen

Nært, vakkert og nordnorsk

Sigrun Loe Sparboe har med sin tredje soloplate “Labyrint” nok en gang levert solid nordnorsk pop- og visekvalitet. (Slippes 28.september.)

Melodiøse sanger om hverdagslivet. Leken og lett popmusikk. Varierte arrangementer. Velprodusert. Glir lett inn i ørene. Behagelig stemme. Fin bruk av språklige bilder. Samfunnsengasjert. En dyktig betrakter. Personlige tekster. Fortelles ukomplisert. God bruk av stryke- og blåseinstrumenter.

Alt er så vakkert sunget. En lys og klokkeklar stemme som får fram melodien i hvert eneste ord, i hver lille stavelse. En stemme som kan gjøre kassalappen fra siste lørdagshandel om til en vakker sang.

Sigrun Loe Sparboe skriver om hverdagslivet, mellommenneskelighet, nærhet, personlig nærhet, folket, naturen, årstider og kjærlighet. Og hun gjør det med solid kvalitet, øre for detaljer og med noe å mene. Dette er en stemme å følge, både musikalsk og som meningsformidler.

Plata trenger noen lyttinger før den når deg, men når den først gjør det, så er den der fullt og helt, og slipper ikke taket.

De dyptfølende betraktningene i “Æ trudde livet skulle vente”. “Huset” som en god billedlig beskrivelse av menneskets indre. Den sterkt personlige “Det største lille”. Lett pop som i “Ho” og “Lyst”. Her er noe for en hver smak.

En kraftfull tekstforfatter med forsiktige virkemidler. Tekster som er så livsgode at du kan følge ordene og følelsene ettertenksomt, og samtidig så melodiøse at de kan legge seg i bakgrunnen som en vakker soundtrack til hverdagen.

Foto: Gro Lagesen

En solid musikalsk suksess

Med en salig blanding av innleide musikere og lokal kvalitet ble ettermiddagsjammen under Finnsnes-Bluesen en solid musikalsk suksess. SE BILDESERIE Alle foto: Rune Ottarsen

Jam på lørdags ettermiddag var med på å styrke festivalfølelsen. En solid sammenblanding av kortreiste og langreiste musikere på scenen og uhøytidelig stemning. Vokalister som fikk synge sammen, musikere som havnet på scenen med fremmede, og fant tonen – bokstavelig talt. Det var solid underholdning med trøkk og kvalitet i tett på to timer.