All posts by rune.ottarsen@gmail.com

Roadrunner

Vi kommer vel neppe noe særlig nærmere den musikalske grasrota enn bandet Roadrunner. Fem stykker som spiller musikken de elsker med enorm respekt for sjangeren. (Bildeserie fra Hugos Pub, Finnsnes.)

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Roadrunner forsøker ikke å overbevise noen om annet enn at de er glade amatører og musikkelskere. At de trekker publikum betyr ikke annet enn at mange nok liker musikken og måten den spilles.

Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå skal de spille på Rorbua igjen; lokalet de har fylt før. Hvordan klarte de det? Hvordan visste folk om dem og musikken? De har spilt på seg tilhengere gjennom spillinger på MC-treff og MC-fester. Og hvor høyt hadde de lagt lista da de startet? De kalte seg Lazaronas!

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Dette gjør de bare for gøy, men gjennom øvinger og konserter har de nådd et godt nivå, og de klarer å engasjere publikum på en god måte.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen

Også er det herlig at de er et coverband. Det er altfor lite coverband. Band som gir gammel god musikk videre til nye generasjoner. For her kommer det klassikere på løpende bånd, og vi som kjenner musikken vet at det er klassikere.

Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Og de som hører låtene for første gang vil garantert føle at det er klassikere, for dette er sanger som har enorme kvaliteter i riff og refreng. Låter som tar publikum.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Vi som har vokst opp på ´70- og ´80-tallet har et nært forhold til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, Motorhead, Judas Priest, og mange flere av metallbandene. Det har disse karene også, og det er så tydelig.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Her er ingen slakk i noen ender. Gode låtvalg. Låter som de behersker godt etter timevis med øving. Også er det ganske kult, litt sånn “unntaket som bekrefter regelen”, at de har kledd en Pink-låt i heavydrakt, og dermed har med en moderne poplåt.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå blir det mer gladsang

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå skal de glede publikum med nok en helaftens konsert i Vangsvik kirke 8.desember kl 19. 

Dette blir en gospelkonsert, helt ulik novemberkonserten med Vaffelkoret. Nå blir det god gospeltrøkk og oppstemt sang, og dyktige solister blir å skinne enda mer.

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Fra vårens konsert i Vangsvik kirke. Nå kommer de tilbake med enda flere medlemmer. Foto: Rune Ottarsen

Koret har gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger; Senja Gospel har puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerer frydefullt.

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

Senja Gospel har fått flere medlemmer. Her fra novemberkonserten med Vaffelkoret. Foto: Rune Ottarsen

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Dirigent Erling Svegre med deler av bandet. Fra venstre: Torkel Johnsen, Halvor Stubberud Hanssen, Eigil Andreassen og Erling Svegre.

 

– En fantastisk kulturarena

Pila Pub & Kultur er et møtested, en kulturarena, og en oase for hygge og kulturell adspredelse. Et intimt lokale som oser hygge, og et naturlig samlingspunkt for området. 

Helgepuben på Skaland som samler folk til lørdagskafé, pubkvelder og konserter. Det har vært en høy aktivitet gjennom nesten fem år, med lokale og nasjonale artister og band. Forrige lørdag var det skikkelig godstemning med The Northern Belle.

The Northern Belle storkoste seg på Pila. Bandet tok selv kontakt om spilling etter anbefaling fra Hollow Hearts. Foto: Rune Ottarsen

– Pila Pub er en kulturperle som tar vare på artistene som kommer på besøk! Vi storkoste oss og ble veldig glade i plassen og folkene som jobbet der. Vi kommer mer enn gjerne tilbake! Man merker at Morten brenner for musikken og plassen, skryter vokalist Stine Andreassen.

Også gjestene trives.

– Pila er veldig viktig, for her er mange happeninger, og vi har ofte besøk av band og musikere av høy kvalitet. Det har blitt såpass populært at musikere spør om de kan komme til Pila Pub & Kultur, opplyser gjest og direktør ved Skaland Graphite Trond Abelsen.

Trond Abelsen er stolt av at Pila Pub & Kultur tiltrekker seg artister. Foto: Rune Ottarsen

– Det har vært en fantastisk reise med denne puben, med så mange gode kulturinnslag, og som så mange varierte artister. Du ser at folket kommer, så dette tilbudet har mye å si, poengterer ordfører Roar Åge Jakobsen.

Roar Åge Jakobsen og Tommy Schanke Hansen setter stor pris på å ha Pila Pub & Kultur i Berg kommune. Foto: Rune Ottarsen

– Pila er en fantastisk kulturarena i Berg kommune. Den bidrar til masse flott kulturelt arbeid, og det at musikere kan komme og presentere sine ting er veldig bra, mener eier av Mefjord Brygge, Tommy Schanke Hansen.

Georg Buljo og Lars Bremnes på Pila Pub & Kultur. Foto: Rune Ottarsen

– Puben har en verdi som vi reiselivsbedrifter og andre ikke kan måle oss med, fordi dette er en kulturpub som drives av frivillige. Den er unik i sin form i en liten kommune som Berg med under 1.000 innbyggere. Denne må vi ta vare på , for den gir oss store kulturopplevelser, sånn som det vi opplevde i dag. Jeg tror det er få plasser i små bygder som har det tilbudet som vi har, forteller Hansen.

Moddi var en av de aller første som spilte på Pila Pub i romjula 2013. Her sammen med Morten Eriksen og Dag Rune Toresen. Foto: Rune Ottarsen
Stephen Ackles og Rune Bræck på besøk. Det er heldigvis høyt under taket. Foto: Rune Ottarsen
Siste innspurt før Pila Pub & Kultur åpnet i desember 2013. Christian Wasserfall, Dag Rune Toresen og Morten Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

“B-sida” traff førjulshjertet

Ola Bremnes med to nye julesanger, eller begge er mer førjulssanger, og “B-sida” treffer julehjertet best. To fine sanger å lytte til mens vi venter på forestillinga”Jul i hjertet”.

“Det har blitt desember” har både melodi og tekst med glimt i øyet, og er lett og ledig – og uhøytidelig i formen. Og er det noe vi trenger i disse kjøpepress-tider, hvor høytida jul presses inn tidligere og tidligere, så er det mer uhøytidelighet.

Bremnes har skapt en form på denne sangen som gir, for meg, en Trygve Hoff-følelse. Og det kjære Ola, uansett hvor mye fin musikk du har laget, er et solid kompliment. Det er sannsynligvis den uskyldige latteren i andrelinja som gir meg den følelsen, men uansett så settes mye av den uhøytidelige og gode stemninga der, og den beholdes sangen gjennom.

Opptempo-låt med gode innspill i førjulstida, med fine stemninger som tegnes med elegante tekstbilder. Dette er herlig lekent, og ber oss om å nyte denne tida, for jula kommer tidsnok.

Bildene som skildres skaper fine assosiasjoner til samme Trygve Hoff. Her er nordnorsk hverdagspoesi enkelt fortalt med høyt nivå. Andreverset om snømannen er herlig. Dette er enkel og fin poesi, som glir lett og fint inn øregangene og treffer behagelig rett i hjertet.

Hovedsangen “Julehjerte” treffer meg ikke like godt. Den er mollstemt og stivere i formen. Den duver fram og tilbake, som en huske, men kunne godt hatt litt mer schwung i huskingen. Teksten er fin, men hadde i mine ører vært bedre i en lettere og en anelse gladere og mer positiv form. Fine budskap, god tekst, men litt for baktung etter min smak. Ettertenksomheten som Bremnes formidler blir for tydelig.

Og da har jeg altså prestert å sitte her og fortalt Ola Bremnes hvordan han bør lage musikk. Det tror jeg han Ola tåler. Musikk er subjektivt, og skal bedømmes etter følelsen –  ikke statusen. “Det har blitt desember” traff meg så mye bedre – sånn er det bare.

 

Ola Bremnes med singelslipp i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

 

Starten har gått for øvingene til “Jul i hjertet”.

Senjakultur har sett litt på øvingene til forestillingen “Jul i hjertet” av Ola Bremnes, og merker fort at dette blir morsomt, mye glimt i øyet, julestemning, hjertevarme og konflikter som må løses.

– Han Ola skriv jo alltid tekster som er nær og kjær, og det får han makalaust til i “Jul i hjertet”. De karakterene han har laget, og de små dryppene i teksten viser at Ola er en humorist. Her er mye morsomt.

– Det er masse humor innvendig i alle karakterene, og gjenkjennelsesfaktoren til dagens samfunn med handel og næring er der. Kanskje får du kjenne litt på dette med hva jula egentlig handler om, forklarer skuespiller Alexander Rindestu, som har regiansvar sammen med Svein Spjelkavik.

Ola Bremnes, Malin Møller Jørgensen, Sindre Olav Fredriksen og Alexander Rindestu på startstreken med produsent Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Med erfarne skuespillere som Alexander Rindestu, Jeanette Solbakken og Maja Skogstad, og nyutdannede Sindre Olav Fredriksen på scenen, er det to som tar dette som god læring.

– Hvordan er det å få jobbe med profesjonelle skuespillere?

– Det er ufattelig lærerikt. Det å få se og høre hvilke metoder de bruker når de jobber på scenen, og at vi jobber to uker intensivt, slik mange skuespillere gjør. Og Alexander sier at de også lærer av oss, så det er en gjensidig læringsprosess, forteller Malin Møller Jørgensen, som går andreåret på dramalinja på Kongsbakken.

– Det er fantastisk å få være med på noe som jeg kan sluke inn masse lærdom hele tida. Dette er spesielt artig siden jeg jobber med teater på kulturskolenivå, og nå får jeg være i den situasjonen som jeg setter elevene i, forklarer Monica Karlstad, inspektør i Målselv kulturskole.

Monica Karlstad, Jeanette Solbakken og Maja Skogstad storkoser seg på øving. Foto: Rune Ottarsen

Jeanette Solbakken elsker å være på scenen, og gleder seg enormt til premieren første desember.

– Jeg synes det er fantastisk flott å få jobbe med så mange kvalitetsfolk i forkant av jul, og få anledning til å lager dette nydelige julespillet for både barn og voksne, for her er det humor for alle. Vi gleder oss, og når det blir desember, så blir den store juleforestillingspakken åpnet opp, smiler Solbakken.

Maja Skogstad og Sindre Olav Fredriksen arbeider som skuespillere i Oslo, men synes det er noe ekstra ved å få spille på heimebane.

– Det er veldig fint å kunne komme heim og spille teater. At det nå faktisk produseres egenskapte stykker på Finnsnes synes jeg er et enormt modig og fint tiltak av kulturhuset og kommunene. Og her oppe kan eg snakke så bredt som eg bare vil, og alle forstår meg, flirer Fredriksen.

– Det er kjempestas å komme hjem og være med her jeg var med på UKM.. Vi er helt i starten av øvingene, så det er spennende å se hvordan det blir når vi får jobbet ordentlig med det, smiler Skogstad.

Produsentene Karin Olsen og Veronica Stensrud omkranser regissørene Svein Spjelkavik og Alexander Rindestu. Sistnevnte har også hovedrollen. Foto: Rune Ottarsen

Selv om skuespillerne og regissørene tilpasser og justerer mye underveis i øvingene er det teksten og sangstekstene til Ola Bremnes som ligger solid i bunnen.

– Det å skrive slike historier gjør jeg bare for min egen glede. Jeg så for meg en sur butikknisse og tenkte på hva skjer når folk kommer forbi, og så utviklet det seg til ei historie. Og så var det noen her som oppfanget den og spurte om jeg kunne lage teater. Og så har det vokst, og plutselig er det masse folk på scenen, og masse styr rundt dette som tar tak i teksten og lager noe fint ut av den. Det er faktisk veldig morsomt, forklarer Bremnes.

Ola Bremnes med singelslipp på Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg er interessert i fortellinger og historier og sånn, og jeg finner på eventyr når barnebarna sitter på i bilen. Det ting som jeg finner på i farta, og det har jeg gjort siden jeg var veldig liten. Jeg pleide å fortelle masse rare historier for ho lillesøster Kari, fortsetter han.

God kjemi mellom Malin Møller Jørgensen og Alexander Rindestu i sangnumrene. Foto: Rune Ottarsen

– Det er en stor ære å få være sammen med han Ola, og det er utrolig stas å si at jeg har gjort noe sammen med Ola Bremens. Det er absolutt CV-materiale. Han er ingen hvem som helst, så det er ingen selvfølge å få være med på sånt. Dette er jeg veldig glad for, sier Rindestu om Bremnes.

– Det er så utrolig kult at han har skrevet hele denne musikalen og hvordan sangene passer inn i stykket. Sånn at vi bruker mye av musikken til overganger, bakgrunn, stemning, opplyser Malin Møller Jørgensen.

Alexander Rindestu som butikknissen Oskar. Foto: Rune Ottarsen

Klare for flere sangoppdrag

Vakre stemmer, harmonier og flerstemt sang. CITE er noe så sjeldent som en vokaltrio i Midt-Troms. De har to ønsker: En: Flere oppdrag. To: Bli en kvartett.

Sist helg var de solister under Kor Flott sin tradisjonelle novemberkonsert i Stonglandet kirke. Med hver sine vokalmessige styrker og vakker sang, tilførte de stemingskonserten enda mer stemning.

– Det er himmelsk å ha et kor med seg, og få det trøkket og den støtten i ryggen, smiler Christine Lande.

Kor Flott med solister fra CITE i Stonglandet kirke. Familiebandet til CITE, med Bengt Karlsen, Trond Lande, Steve Andrews og Haavar Sandnes, var også med. Foto: Rune Ottarsen

Vokalgruppa har blant annet hatt fullsatte konserter på Kramvigbrygga i heimbygda Sørreisa, og vært solister for Finnsnes Korforening. De elsker å synge, og tar gjerne flere oppdrag.

– Konserter handler om adrenalinfølelsen, som andre får med å hoppe i fallskjerm og kjøre vannski. Det er noe med det adrenalinet som du får før du skal opptre, og den lykkefølelsen etterpå – at det gikk så bra. Det er veldig fint når vi tolker tekster, at vi kan gi det videre til noen – dele med noen, forteller Elisabeth Solheim Andrews.

– Hvordan føles det når det blir god respons?

– Det er jo helt fantastisk når publikum viser at de liker det vi gjør. Noe som ikke kan måles med så mye annet, svarer Tonje Larsen.

CITE i Stonglandet kirke med publikum både foran og bak. Foto: Rune Ottarsen

– Musikk er kjempeviktig for meg. Det gir meg energi. Etter ei øving er jeg oppløfta, og har mer energi etterpå, forteller Andrews.

– Musikk er glede og lykkefølelse av å holde på med noe som er så morsomt, og spesielt ilag med flinke folk. Sang gir masse energi, og jeg får opp futten og given. Med musikken er det lettere å holde ut det hverdagslige, forklarer Larsen.

– Det er den energien, og det å kunne rømme ifra jobb, hverdag, tanker, og få gå inn i musikken og være der – godt å være der. Og den gleden av å kunne skape noe fint, sier Lande.

Vokalgruppa CITE. Fra venstre: Elisabeth Solheim Edwards, Tonje Larsen og Christine Lande. Foto: Rune Ottarsen

Etter tre år som kvartett er CITE blitt trio. De vil veldig gjerne være fire, og etterlyser en som kan gjøre CITE til kvartett igjen.

– Vi kan tenke oss en sopran til. Det er noe med å være fire, som gjør at vi får fylt opp alle stemmene, og det blir fyldigere, opplyser Lande.

CITE kjøper ikke ferdige arrangementer eller arrangerer på papir, men lager arrangementene mens de synger.

– Vi tar for oss en sang, begynner å synge på den, også hører vi stemmene, også blir det til, forklarer Andrews.

– Vi har ikke lyst å være solister alene, men skape noe ilag med andre, der alle kan bidra. Det er utrolig artig å framføre.

Tonje Larsen, Christine Lande og Elisabeth Solheim Andrews. Foto: Rune Ottarsen

Ray Moon Band = Genuine rockere

Hvis du liker Led Zeppelin, Deep Purple, Neil Young, Steppenwolf, John Mayall and The Bluesbreakers, Jimi Hendrix, Canned Heat, Johnny Winter, Traffic, Blind Faith, George Thorogood, så vil du garantert like Ray Moon Band. Men vær klar over at Ray Moon Band ikke er, jeg presiserer: Ikke er – noen etterligning.

Dette er genuine rockere med sjela dypt inne i bluesen og føttene godt plantet i essensen av ’70-tallsrocken, og den kombinasjonen skaper særegenhet som er sjelden hos dagens moderne musikkskapere. De gjør akkurat som de har lyst, tenker ikke, bare skaper musikk og spiller rett fra hjertet. Tre dampende, adrenalinpumpende hjerter som slår i samme takt.

Plata, som du finner på Spotify, åpner med den dyptfølende bluesballaden F#, som virkelig tar deg ned i dypet, både musikalsk og tekstmessig. Tunge riff, rik på små musikalske detaljer, som underbygger en sår vokal. Det lukter kvalitet lang vei. Andrelåten Angel on My Shoulder markerer at dette er et band som ikke gjentar seg selv. Det tunge bluesriffet er der, bare lettere, en behagelig økning i tempo. Og der jeg forventer den dype sjelsgranskende vokalen, kommer den lyst og lett flytende på toppen.

Tredjelåten Hold On er dypt inne i Neil Young-land, noe som vokalist Raymond Bartholdsen behersker akkurat passe skeivt og skakt, og sårbart. I Sometimes er bluesriffet tilbake, og med rockerne Fly On og Trouble viser Ray Moon Band at de også behersker rett fram rock’n’roll. Mama Told Me understreker sjangerbredden og kvaliteten med full tyngde. Sjangerbredden utvides med tungmetallikeren Canine og den deilig suggererende Dirty Sweet. Hatten av for musikkskaper Raymond Bartholdsen og hans eminente klassemusikere Kaj Struve og Finn Nilsen.

Plata avslutter med de tre helt ulike boogierockerne Traveĺling Disaster, Just a Fling og Old Grumpy Dude. Måten Bartholdsen bruker stemmen til å skape dynamikk og variasjon i det “kjedelige” kompet til førstnevnte viser den enorme musikkbegavelsen. Og sistelåten er en umiddelbar klassiker.

Ei klasseplata fullstappet av kvalitet, med tekster og musikk som spiller på hele følelsesregisteret. Det blir aldri kjedelig. Overraskelsene er mange. Taktskiftene, toneskiftene, stemmeskiftene, sjangervalgene… Bartholdsen har skjønt at kontraster er en viktig essens i musikk.

De absolutte topplåtene og høydepunktene er Dirty Sweet og Old Grumpy Dude, men her er mange gode låter å ta av, og det er bare å forsyne deg, for her er det mye gull, heldigvis ispedd Bartholdsens ektefølte gråstein.

Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen
Finn Nilsen. Foto: Rune Ottarsen
Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen

De som behager oss med musikk

Musikk er så mye mer enn bare det musikalske. Musikk handler om sosialt fellesskap, vennskap, holdepunkt, mestring, mangfold, følelsesuttrykk, følelsesundertrykk, flukt, glede, sorg, behag… og det å gi.

Det å gi til andre – og kor har en enorm giverglede. Det å gi noe ilag, se, høre og føle at det de presenterer mottas med takk – den gode applausen. Og det har vært mye applaus i Tranøy denne helga – mye hjertelig og takknemlig applaus. Først på fredag med Kor Flott i Stonglandet kirke og søndag med Vaffelkoret og Senja Gospel i Vangsvik kirke.

Kor Flott med solister fra CITE i Stonglandet kirke. Foto: Rune Ottarsen

Denne kulturbautaen av en kommune, som kan presentere tre blandakor én og samme helg. Og det å få være med på herligheten, føle musikaliteten, høre stemmene, se gleden, forstå hvor uendelig mye arbeid som ligger bak en slik særdeles godt gjennomført presentasjon av musikk.

Vaffelkoret med dirigent Cato Simonsen i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Og det er bare å innse, for de som ikke har skjønt det, at de gjør det ikke for oss. De gjør det for seg selv, men vi får høste fruktene og sitte med følelsen av at de gjør det nettopp for oss. Dette er folk som elsker den ukentlige øvingen, vennskapet, musikken og samholdet. Folk som elsker å synge. Og vi er glade for at de finnes.

Senja Gospel med dirigent Erling Svegre helt til høyre i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Kor Flott med band, sangglede og innlånte solister; denne gang vokalgruppa CITE fra Sørreisa. Vaffelkoret som opererer på et vanvittig detaljnivå i bruk av stemmer og harmonier og Senja Gospel med god trøkk og kvalitetssolister. En vakker musikalsk helg i Tranøy, og takk for at dere kommer ut av øvingslokalene et par ganger i året og behager oss.

Og de strenge, hyggelige, tålmodige og utrolig musikalske trollmennene Oskar Larsen, Cato Simonsen og Erling Svegre, som setter alle de vakre stemmene og musikaliteten i et vakkert system.

Ourland – klassikerne

Ourland feirer 50 år. Lørdag ble en hyllest til festmusikken, klassikerne og musikere som fremdeles elsker å spille. Her får du de gode historiene fra tidlig ´70-tall. (Bildeserie nederst.)

Bandet er imponerende gode og serverer klassikere fra ´60- og ´70-tallet som står skrevet i rockehistorien med stor skrift med eleganse og stil. Med stor ydmykhet og musikalitet, og den lille touchen av særpreg, treffer de et godt voksent publikum på Hugos Pub denne jubileumskvelden.

Ourland 2018: Geir Fjellberg, Steinar Steffensen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Jan Audun Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

Bandet elsker å spille og har holdt det gående i 50 år. Oppskriften er enkel:

– Vi har aldri gått inn for å bli de aller beste. Vi har spilt bare for å ha det artig, og trivdes med publikum. Ourland tilhører publikum. Publikum tilhører ikke oss. Akkurat det er en stor forskjell, forklarer Jan Audun Eriksen.

Med fire, fem, seks fester på Senja hver eneste helg på ´70-tallet var det ikke vanskelig å få spillejobber, og Ourland var populære.

– Vi var en periode booket ett helt år framover. Første halvdel av 1970-tallet, opplyser Steinar Steffensen.

Steinar Steffensen var også med for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen

De hadde også mange spillejobber på innlandet, og før brua over Gisundet kom i 1972 sørget bandet for at det ofte gikk ferge natt til søndag. Bandet kjøpte ekstratur for å komme seg hjem, og det visste folk å benytte seg av.

– Natt til søndag visste alle i området at da gikk det ekstraferge da Ourland kom fra spilling, og det var fullt av folk med ferga, smiler Johansen.

Steinar Johansen er den eneste som har vært i bandet alle 50 årene. Foto: Rune Ottarsen

Nå holder Ourland seg lokalt i Midt-Troms, men tidligere har de spilt fra Narvik i sør til Storslett i nord. De spilte spesielt mye på Storsteinnes.

– Da vi spilte på Storsteinnes visste vi hvem som kom, og når de kom. Vi ble urolige hvis det var folk som ikke dukka opp til rett tid, flirer Eriksen.

Det ble også en del turer helt nord i fylket – lange turer – ikke helt uten utfordringer.

– Turen rundt Kåfjorden i teleløsninga, før asfalten kom, og hullene var så store og dype. Det var mange ganger vi var borte i halvtime, før vi dukka opp igjen. Vi hadde heldigvis en Ford Transit med dobbeldekk bak, så vi fløt heldigvis litt oppå, forteller Eriksen.

De fire nåværende, som også var med først på 1970-tallet. Jan Audun Eriksen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Steinar Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

– I gammeltida var det sanganlegg, og hver mann spilte med forsterker direkte til publikum. Mange foran scenen som kommenterte: Skru opp!, minnes Eriksen.

– Det var ikke nødvendig hos oss, flirer Steffensen.

Bandbilen var fullstappet av ganske heftig utstyr fra Marshall.

– Vi hadde et komplett Marshall-anlegg a la samme sizen som Deep Purple. Det var sjeldent, med sjelden lyd. Inni selveste New Musical Express var det noe som het Marshall-avisa. Der var det et stort bilde av Ourland og Deep Purple. 14 dager senere leste jeg at Jon Lord i Deep Purple sa Marshall er så bra, og at han visste om et band i Nord-Norge, for vi spilte jo fra 30 minus til 20 pluss, forteller Eriksen.

– Vinklingen var på at utstyret tålte kulde, opplyser Steinar Johansen.

– Da vi kjørte på spilling var det ikke noe oppvarmet bil , forklarer Eriksen.

– Noen ganger kjørte vi med åpen lastebil med bare presenning over utstyret, kommenterer Steinar Steffensen.

– Vi hadde en tur der bakdøra gikk opp, og vi måtte kjøre tilbake å plukke opp slagverket, flirer Eriksen.

Orgelet har alltid vært sentralt hos Ourland, og Jan Audun Eriksen er organist av ypperste merke. Foto: Rune Ottarsen

 – Har dere laget noe egen musikk?

– Vi har hatt en fire-fem låter som har vært våres, som vi har spilt oppigjennom årene. Det har ikke vært noe stor satsing. Vi spiller cover, svarer Johansen.

– Hvilken årgang er de nyeste coverlåtene på repertoaret?

– Vi er kanskje innom ´80-tallet – såvidt, tror Eriksen.

For Ourland er det ´60- og ´70-tallet som gjelder. De spiller Beatles, Uriah Heep, Deep Purple, Creedence, Procul Harum, Status Quo, Wishbone Ash, Mountain, Focus, Booker T og mye annet fra de to tiårene.

– Mange av låtene vi spiller er det ingen andre som spiller. De er veldig kjente, men du skal ha litt på føttene for å komme av med det, påpeker Eriksen.

– Det er ikke alle låtene som er like enkle å spille, selv om vi har spilt dem lenge, så må vi ta oss skikkelig sammen for å være i låten, forteller Steffensen.

Jan Ivan Leonhardsen på sang. Steinar Johansen til høyre. Foto: Rune Ottarsen

– De første årene vi spilte var det mest voksne folk på festene. Etter hvert ble det blandet med ungdom. Da tungrocken kom med Deep Purple og de der, da var det mest ungdom på festene, forteller Johansen.

– Gikk det på deres musikksmak eller hva publikum ville ha?

– Det gikk på våres smak, svarer Johansen kontant.

– Vi spilte det vi likte, kommer det kjapt fra Steffensen.

Geir Fjellberg er det ferskeste medlemmet i Ourland. Foto: Rune Ottarsen

Første spilling i 1968 ga 600 kroner. Da kalendren vippet over i 1970 var prisen oppe i 1800 kroner, pluss reiseutgifter.

Fordelen med at Steinar Johansen er regnskapsfører var stor.

– Der andre band gikk over stokk og stein og reiv ut instrumenter før de hadde penger å betale, hadde vi kontroll. Da vi hadde spart opp penger, kjøpte vi anlegg, og da kjøpte vi som regel kontant, forteller Eriksen.

De er fire fra besetningen før 1974 som er med fremdeles: Steinar Johansen, Jan Audun Eriksen, Steinar Steffensen og Jan Ivan Leonhardsen. Også er “ferskingen” Geir Fjellberg på trommer.

Odd Fredriksen var medlem i Ourland en kort periode for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen
Arnstein Holmstad har også spilt i Ourland en gang i tiden. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen har vært i bandet som trommeslager. Foto: Rune Ottarsen
Ordfører Geir Inge Sivertsen hyllet Ourland. Foto: Rune Ottarsen
Fylkesråd Roar Sollied med gave fra Troms Fylkesråd. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Johansen og Magne Brynjulfsen torkoste seg på scenen lørdag. Foto: Rune Ottarsen
Jan Ivan Leonhardsen med vokal og bass godt plantet i ´70-tallsrock. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Johansen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Audun Eriksen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Steffensen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Ivan Leonhardsen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Geir Fjellberg før spilling. Foto: Rune Ottarsen

Lokalt samarbeid – løfter fram hverandre

Lokalhandel i fokus da Nærbutikken i Vangsvik ble omgjort til marked for lokale aktører på “Handle lokalt-dagen” lørdag. Og alle var enige om viktigheten av å hjelpe hverandre.

– Vi er i samme kategori alle sammen, og jeg synes det er flott å kunne trekke dem inn her og vise fram det vi har, i lag. Jeg liker at det er liv i butikken og kanskje det blir en fast tradisjon at vi gjør dette før jul, sier butikkeier Gro Anita Ulekleiv om den lokale markedsdagen i Vangsvik i Tranøy kommune på Senja.

Nikolaj Nyheim og Brennlia Gård med godt utvalg lokalproduserte varer. Foto: Rune Ottarsen

– Det er viktig å vite hvor maten og varene kommer fra – at du kjenner de som lager maten og produktene. De som sitter rundt oss nå og selger, de kjenner vi godt, og vi har kjent dem lenge, forteller Nikolaj Nyheim (15), som representerte familiebedriften Brennlia Gård.

Nyheim setter stor pris på å ha butikk i bygda.

– Vi får handle her i bygda, i stedet for å dra til Finnsnes, spesielt siden vi har en del gamle folk som ikke har tilgang til skyss. Det er viktig å ha en butikk som ikke er så langt unna, og når butikken er lokal så kjenner vi de som jobber her, forklarer han.

Barbro Johnsen med produkter fra sitt eget BE Senja AS. Foto: Rune Ottarsen

– Vi må vise folk at vi skal handle lokalt og at det går an å drive næring også i småbygdene. Jeg er her for å vise fram produktene mine. Selger jeg varer så er det en bonus, men det viktigste for meg i dag er å støtte nærbutikken, smiler Barbro Johnsen, som har bygget opp sin bedrift BE Senja AS gjennom å selge Senjalua på nærbutikkene på Senja.

Rina Bratteng og Tone Edwards i Vangsvik Sanitetsforening. Foto: Rune Ottarsen

Vangsvik Sanitetsforening var på plass for å verve nye medlemmer og å støtte nærbutikken.

– Det er viktig at nærbutikken har en sånn dag, der folk kan få se hvor mye arbeid som legges ned for å gi oss dette tilbudet. Jeg tror det er viktig å vekke folk litt innimellom. Vi er heldige som har nærbutikken, opplyser leder Tone Edwards.

Janne Andreassen og Martin Korneliussen solgte lefser. Foto: Rune Ottarsen

– Vangsvik blir ikke det samme uten butikken. Den er nær, og du trenger ikke dra til Finnsnes eller Silsand for å kjøpe det du trenger, forteller Martin Korneliussen (14), som solgte lefser sammen med mormor Janne Andreassen.

Andreassen, som til vanlig bor i Sifjord i Søndre Torsken, er takknemlig for at det finnes butikk i heimbygda.

– Det er fint ikke å ha lang vei til butikken, så vi går til butikken og handler.

Sandra og Solveig Heggli solgte kamkaker. Foto: Rune Ottarsen

– Det er viktig å stille opp for bygda og vise at vi har en butikk og at vi har næringer. Rett og slett vise samhold i bygda. Det er flott å bo i Vangsvik, og jeg håper vi beholder butikken lenge, så still opp folkens, oppfordrer Solveig Heggli, som solgte kamkaker sammen med datteren Sandra.

Nærbutikken gir Sandra Heggli (16) muligheten til å gjøre mormora en tjeneste.
– Jeg kan gå på butikken for ho mormor, for hun er ganske gammel, smiler hun.

Gro Anita Ulekleiv er takknemlig for samarbeid og støtte fra bygda. Foto: Rune Ottarsen

Butikkeierne Gro Anita Ulekleiv og Robin Korneliussen og har fått dugnadshjelp fra bygdefolket for å gjennomføre denne “Handle lokalt- dagen”.

– Det er så artig at folk er så flinke til å stille opp. Vi har fått bare positive tilbakemeldinger, smiler Ulekleiv.

– De er glade i butikken?

– Ja, det har jeg inntrykk av.

Åtteåringene Mathias Hanssen Moe og Birk Nyheim solgte ni sekker ved og 12 sekker strøsand utenfor butikken. Foto: Rune Ottarsen