Sjelden metode – alene i Troms og Finnmark

Päivi Vasshaug ville gjøre noe nytt. Nå satser hun på en behandlingsform hun er alene om i Troms og Finnmark.

I tre uker har Päivi Vasshaug på Stonglandseidet på Sør-Senja gitt kunder behandlingsformen Taktil Stimulering.

Lyset i rommet er dempet, og kun behagelig musikk høres. Hun står bøyd over kunden. Hele kroppen til Vasshaug er med i de strykende bevegelser. Hun beveger seg forsiktig fra område til område.

– Det er hele meg som jobber, ikke bare hendene og fingrene mine, men hele kroppen min. Bevegelsene mine komme innenfra, fra hele meg. Det er som en dans med er koreografi for kroppen, som må følges veldig nøye, forklarer Vasshaug.

Foto: Rune Ottarsen

Kroppsdel etter kroppsdel får den forsiktige behandlingen. Bevegelsene er veldig strukturert, må gjøres i en viss rekkefølge og følger bestemte mønstre.

– Det er veldig myk berøring med hele håndflaten, men uten å nå ned til musklene, og jeg stryker veldig lett. Når jeg behandler fingre og tær, så bruker jeg bare fingre. Behandlingen kan selvfølgelig tilpasses til hver enkelt sine behov, slik at kundene kan si ifra om det er plasser på kroppen de ikke ønsker at jeg skal ta på, forteller hun.

Positiv menneskelig berøring øker mengden av lykkehormonet oksytocin og minsker mengden av stresshormonet kortisol, og det er prinsippet bak Taktil Stimulering.

– Metoden passer for alle – ikke bare for de med helseproblemer. Alle som ønsker avslapning og redusere stress, og for de som ønsker tid bare til seg sjøl, så er det helt perfekt, sier Vasshaug.

Foto: Rune Ottarsen

Svenske Gunilla Birkestad utviklet metoden fra 1984, og 1990 startet hun skole for Taktil Stimulering og utdannet berøringspedagoger, taktilterapeuter og lærere. Den eneste skolen for denne utdanningen i Norge er i Bergen. Vasshaug var på et tre måneders kurs fra september. Første desember åpnet hun kontor i det gamle bankbygget til Sparebank1 Nord-Norge på Stonglandseidet. Pågangen har vært god og tilbakemeldingene positive.

– Nå i vår skjønte jeg at jeg måtte endre noe i livet mitt, men var ikke klar over hva jeg burde endre. Jeg ville jobbe for meg sjøl og med mennesker. Jeg googlet og googlet, og da jeg fant Taktil Stimulering, da visste jeg at det er det jeg skal gjøre. Jeg hadde aldri hørt om det før, men metoden traff meg. Jeg vil berøre og skape en god følelse for mennesker. Alle har vært veldig fornøyde og føler seg helt avslappet. Jeg har fått bare positive tilbakemeldinger, forteller Vasshaug.

Foto: Rune Ottarsen

– Du får mye tilbake sjøl?

Ja, det får jeg faktisk, for mine berøringsreseptorer åpner seg, så det skjer noe med meg også, svarer hun smilende.

I januar har hun tenkt å ta kontakt med ledelsen innen helse og omsorg i Senja kommune, for å introdusere metoden til bruk på sykehjem, på utviklingshemmede og pasienter innen psykiatrien. Hun viser til rapporter i Sverige og i Sør-Norge, som viser gode resultater.

– Undersøkelser har gode resultater, spesielt i demensomsorg, der de har funnet at i de avdelinger de har brukt taktil stimulering, så har de tatt ned bruken av beroligende medisiner, forteller Vasshaug.

Foto: Rune Ottarsen

Av de elleve som var på samme kurs som Vassahug, var det seks ansatte fra Bærum kommune. Selv om taktil stimulering brukes en del sør i landet, er det ikke en offentlig godkjent behandling.

Taktil stimulering går ikke under alternativ behandling i Norge, men går heller ikke under helsebehandling, så legene kan ikke henvise til taktil stimulering, selv om metoden blir brukt på sykehjem og med utviklingshemmede

– I Sverige er de kommet lenger, og der kan legene henvise til Taktil Stimulering, og de bruker det på psykiatriske sykehus, mot angst og depresjon, opplyser hun.

Foto: Rune Ottarsen

Vasshaug har sagt opp sin faste stilling som helsesykepleier og satser fullt og helt på denne praksisen. Etter å ha betalt utdanning, overnatting, flyreiser så er det mye penger som skal tilbake på konto.

– Det er ei tøff satsing?

– Det er verdt det, selv om det er usikkert om jeg får nok kunder til å leve av det, men føler allerede nå at det er verdt det, svarer Päivi Vasshaug kontant.

Mefjord Brygge i nye lokaler

Mefjord Brygge AS på Senja har utviklet seg til en komplett reiselivsaktør. Med ny restaurant, 145 sengeplasser og stor konferansesal kan bedriften markedsføre seg som hotell med moderne kurs- og konferansefasiliteter.

– Vi har sett ei utvikling i reiselivet helt siden vi begynte i 2006, at behovet har blitt større og større. Nå er det bedre logistikk i restauranten og baren, bedre kjøkken og fasiliteter. Vi har rett og slett økt kvaliteten, forteller eier og daglig leder Tommy Schanke Hansen.

Foto: Rune Ottarsen

Restauranten er flyttet ned én etasje til bakkenivå og fått bedret tilgjengeligheten betraktelig.

– Vi har hatt masse drop-in gjester i andreetasjen også, men det har vært en skjult skatt der oppe. Nå er restauranten synlig både fra veien og fra kaia, og de som kjører vil tydelig se at her er det et spisested. Den er mye mer tilgjengelig for alle, og jeg tror drop-in gjestene vil øke markant, og håper at lokalbefolkningen vil bruke oss mer til sitt velvære, forteller Hansen.

Da restauranten flyttet ned ga det plass og muligheter. I tillegg til 20 nye hotellrom, kommer kurs- og konferanserom med opp til 70 sitteplasser.

Foto: Rune Ottarsen

– Vi har jevnlig grupper på kurs og konferanse, seminar og nettverksbygging. Nå skal det markedsføres mer regionalt og ut i verden, sånn at bedrifter nedover Europa kan tenke at de kan ha et faglig og sosialt opplegg, og samtidig få naturopplevelser, sier Hansen.

Mefjord Brygge AS har satset på lokale opplevelser etter oppstarten med fisketurisme i 2006. Trugeturer, nordlyssafari, fjordsafari og hundekjøring er en del av pakkene som selges.

– Dette er en helårsbedrift. En tredjedel av vår omsetning omhandler fisketurisme, men Mefjord Brygge er så mye mer enn bare fiskereiser. Her er opplevelser i mange segment, pluss at det nå har blitt et hotell. Nå jobber vi med å få folk til å skjønne at de også kan se nordlyset om høsten; fra slutten av august, og i september og oktober, sier den daglige lederen.

Foto: Rune Ottarsen

Tommy Schanke Hansen har bygget lag på lag gjennom 13 år og ser ikke på moderniseringen som noen risiko.

– Jeg har stor tro på at det er rett det vi gjør. Dette var helt nødvendig for å være med inn i framtida. Uten dette hadde vi blitt akterutseilt. Vi hadde ikke gjort det vi gjør nå, hvis vi ikke fant det økonomisk forsvarlig. Dette er en nødvendighet om vi skal være med i markedet og Mefjord Brygge skal være en ledende aktør på Senja, med det imaget vi har, og ønsker å ha, som er kystkultur, forklarer han.

Foto: Rune Ottarsen

For gründeren, som har vokst opp i Mefjordvær, er det viktig å ha med seg kulturen i bygda og det tidligere fiskebruket inn i nybygget. Med rektømmer i vegger og i baren, samt bilder av lokale helter. Her har Oddbjørn Svendsen spilt en viktig rolle, og bidratt med bilder av folk, bygninger og landskap på ’60- og ’70-tallet.

– Du skal kunne se det gamle Mefjordvær i våre lokaler. Jeg har jobbet med tanken om denne restauranten i førsteetasjen i mange år, og sett den for meg i hodet hele tida. Så det er mange ting som har ligget lagret i flere år med tanke på at det skulle inn hit.

Særlig bruken av historiske bilder har slått gått an, spesielt hos lokalbefolkningen.

– Her er bilde av oldefaren min, folk som har jobbet på fiskebruket og hatt sin karriere her i bygget. Mange setter pris på det, gjenkjenner og sier: Der er han, der er det, det husker jeg vi brukte, det husker jeg vi gjorde, jeg husker når det så slik ut. Jeg tror folk setter pris på det, og mange har sagt at de gjør det, sier Hansen.

– Hvordan har tilbakemeldingene fra kundene vært etter åpningen?

– Det har vært veldig gode tilbakemeldinger, både på mat og hvordan det har blitt her.

Foto: Rune Ottarsen

Juletrær, frisk luft og arbeidslyst

Juletrær, ved, strøsand og fisk er det aktive unger i Vangsvika selger i løpet av året. Akkurat nå er det sesong for juletrær.

Det er midt på dagen og to timer greit dagslys. To niåringer og en åtteåring grynner seg innover skogen i Vangsvik. Det er nok ikke mange tredje- og fjerdeklassinger som velger skogsarbeid på den første dagen av juleferien. Nå skal de opp og hente to juletrær som er bestilt av folk i bygda.

Konsentrerte sagere. Foto: Rune Ottarsen

– Det er en del her i bygda som er ganske gammel, og ikke kan gå ut i skogen og hente sjøl. Vi gjør det også litt for pengene sin del, opplyser Mathias Hanssen Moe (9).

– Jeg tror ikke det er mange unger som sager juletre og selger, fortsetter han.

– Vi har lyst å tjene penger, og så er det hyggelig for andre, som slipper å gå i skogen og sage sjøl, forteller Birk Nyheim (9).

– Jeg er ikke en som liker å være så veldig mye inne, så jeg synes dette er ganske gøy, sier Marte Hanssen Moe (8).

Marte Hanssen Moe, Mathias Hanssen Moe og Birk Nyheim. Foto: Rune Ottarsen

Klokka er over 12 og fotografen ser at det siste av dagslys er på vei å forsvinne, og har det travelt. Dette enser ikke ungene, som elsker å kaste snø og lete etter fine gjemmesteder. Ute i naturen tenker de ikke effektiv arbeidstid.

– Ute får vi frisk luft, for inne er det så innestengt luft, forteller Marte.

– Det er fint å være ute og ha snøballkrig eller være i skogen, og få en sånn fri følelse, forklarer Mathias.

– Vi sager trær, klatrer i trær, kaster snøball og lager oss et hemmelig sted med greiner, sier Birk.

På vei ned med to juletrær. Foto: Rune Ottarsen

– Det å være inne er ikke like populært?

– Nei, det er ikke så stort å sitte og glane i en skjerm hele tida. Jeg «hæres» ikke å sitte inne framfor en PC, så jeg må ut og være, sier Mathias bestemt.

– Vi får frisk luft, mens det ikke er bra å sitte inne og se masse på skjerm, forteller Birk.

Birk liker det best når det er flere voksne med ut, og de tar seg tid til ekstra kos.

– Jeg synes det er gøy, særlig når vi av og til har bål.

Dagens fangst. Marte Hanssen Moe, Mathias Hanssen Moe og Birk Nyheim. Foto: Rune Ottarsen

Juletrær er ikke det eneste ungene har tjent penger på. Når det er «Handle lokalt-dag» på Nærbutikken, så stiller guttene opp med egen salgsbod med vedsekker og strøsand.

-Vi bruker å koste grus og selge. Vi koster på veien ute i Hamna før kostebilen kommer, og da koster vi 20 sekker grus. Og så selger vi det ved butikken, forteller Mathias.

Mathias Hanssen Moe og Birk Nyheim pleier å selge strøsand og ved på “Handle lokalt dagen” ved Nærbutikken i Vangsvika. Her fra november 2018. Foto: Rune Ottarsen

Ungene elsker også havet og er ivrige fiskere. Noen ganger alene, og andre ganger setter de flyndregarn i lag med faren til Birk.

– I år har jeg og Birk satt ut garn, så vi fisker en del. Vi fikk to kveiter og ei flyndra. Vi er ute med Knut fire-fem ganger i året, men er mest ute alene og fisker, forteller Mathias.

– Det er gøy å fiske, for vi vet aldri hva vi får på kroken når det napper. Av og til får vi storinger, og vet ikke om det er kveite eller en diger torsk. Hvis det er stort, så rykker det skikkelig og er veldig tungt, forklarer Birk.

Marte var også med og satte flyndregarn i sommer.

– Å dra garn var litt spennende, men vi fikk jo nesten ingenting, smiler hun.

Fisken havner på middagsbordet hos de to familiene.

– Hvordan føles det å spise sjølfisket mat?

– Ferskere blir den ikke, smiler Mathias.

– Det er godt, er det korte svaret fra Birk.

Klare til levering. Foto: Rune Ottarsen

Millioner har sett filmene hans – satser for fullt

Tåkefilmen fra Senja er sett av millioner verden rundt, mens legestudentenes video har 1,3 millioner visninger, og hans musikkvideo med Ruben har nådd én million visninger. Nå skal Stein Eirik Simonsen satse 100 prosent på film. 

– Dette blir spennende og jeg gleder meg veldig til første januar. Målet er å skille meg ut, slik at det blir et enkelt valg for de som har behov for noe innen film, sier Stein Eirik Simonsen (43).

Filmen fra Barden på Senja er delt over hele verden, og sett av millioner.

Det siste halvåret har vært fantastisk for Stein Eirik Simonsen fra Sørreisa, med en film som har gått verden rundt og sett av millioner, musikkvideo med Ruben med over én million visninger, og den siste med legestudentene som har 1,3 millioner visninger. Fra første januar er det film som blir hans inntektskilde, og han tror ikke det blir vanskelig å få nok kunder til å leve av filmproduksjon.

Videoen med legestudentene har 1,3 millioner visninger.

– Bedrifter og næringsliv tenker jeg som hovedmarked, og jeg er åpen for å flytte meg etter oppdragene. Bedriftsledere begynner å se at det er bruk for bilde- og videomateriell, og de vil gjerne betale for kvalitet. Jeg er veldig rolig i magen, men selvfølgelig også spent. Jeg er nok mest spent på at jeg skal få bruke all arbeidstida mi på dette. Jeg gleder meg til å kunne si ja til det jeg vil si ja til.

– Du føler ingen risiko?

– Nei, jeg er veldig rolig på den biten, jeg har gjort dette veldig lenge, så jeg starter ikke på null. Det er en grunn til at jeg har ventet så lenge, og har god kontroll. Det er nytt å ordne sin egen lønn, men jeg er ikke redd.

Foto: Rune Ottarsen

3D-designer for Saltdalshytta har vært hans daglige virke de siste 10 årene, mens film har vært fritidsprosjekter på kveldstid og i helgene. Videoen med legestudentene tok halvannen dag, og ble gjort på en fredagskveld og en lørdag.

– Det er noe av det artigste tingene jeg har gjort, med skikkelig positiv galskap, men også utrolig slitsomt. UNN er stort og det var masse forflytninger og avtaler her og der.

Musikkvideoen, som er filmet på Skaland, har én million visninger.

Tåkefilmen og en dansefilm fra Senja ble filmet på kveld og natt, og er, i likhet med studentvideoen og musikkvideoen til sangen Walls av Ruben, oppdrag som han vet skaper oppmerksomhet.

– Jeg visste at dette blir god promotering. Uansett hva jeg gjør, så gir det en eller annen slags ringvirkning jobbmessig. Med dansevideoen så ønsket vi å få til noe kult i midnattssola. Vi var på Bøvær om kvelden og gikk opp på fjellet litt utpå natta. Den har slått godt an, og videoen med tåka ble snappet opp og har spredd seg over hele Verden. Det er kjempeartig. Ruben har blitt superkjent, og den er også filmet på Senja; på Husfjellet og over det gamle grafittverket på Skaland, forklarer Simonsen.

Dansefilmen med Petter Egge og Ingrid S. Gulbrandsen er filmet på Husfjellet på Senja.

Simonsen har drevet med film på fritida de siste 20 årene, men filminteressen har vært der hele livet.

– Interessen for film har vært der siden jeg var liten, og jeg elsker å se film, Jeg har alltid vært interessert i hvordan de laget filmene, og fikk tak i de DVDene der det stod: Behind the scenes, og kunne godt se det først.

Innkjøp av filmkamera til valgfagsgruppa på Bardufoss Ungdomsskole da han jobbet der i 2000, fikk igang interessen for fullt.

– Da startet det, og siden den dagen så har det vært hver eneste dag med noe som har med film å gjøre. Film har alltid vært øverste, men det har vært for usikkert inntektsmessig, og jeg har familie. Over tid har det blitt bare mer og mer, og de siste 13-14 årene så har all mi tid, utenom jobb og familie, gått til film.

Han føler at nå er tida inne til å satse på jobben han elsker.

– Nå har jeg hatt så utrolig mye å gjøre, og sett at hvis jeg skal gjøre dette, så er det nå. Det har bestandig vært det jeg har hatt lyst til å gjøre på fulltid. Ingenting er banket, men interessen fra utlandet er der, så jeg kjenner at dette skal bli spennende. Jeg gleder meg til å bruke all tida mi på dette

Foto: Rune Ottarsen

Terningkast 24!

Det er bare å si gratulere og riktig god jul allerede, for i Kulturhuset Finnsnes var det julaften to uker før tida i helga. 

Denne nydelige historien “Jul i hjertet” fortelles så utrolig godt og riktig – med fantastiske rolletolkninger av både barn, ungdom, amatører og profesjonelle. Og for noen flotte tekster og melodier fra Ola Bremnes.

Som publikum ble jeg helt betatt av måten denne historien fortelles. Her er ingen én-dimensjonale karakterer. Historien henger utrolig flott sammen, og den gode miksen av sang og teater gir en helstøpt forestilling.

Regissør Anna Karoline Løseth Bjelvin har brukt tid med hver enkelt skuespiller, for å bygge en solid og riktig karakter. I trygge rammer har de fått lov å skape hver sin troverdige person.

Hovedrolleinnehaverne Tommy Hagen og Hannah Tøllefsen hadde en utrolig fin kjemi, og unge Hannah har en mimikk og et kroppsspråk på et nivå at hun kunne gjort rollen sin helt uten replikker. Mens han var utrolig troverdig som butikknisse med kjærlighetssorg og savn.

De profesjonelle skuespillerne Maja Skogstad, Jeanette Solbakken og Sindre Olav Fredriksen serverte oss så gode og helstøpte karakterer. De voksne amatørene Ingvild Lauritsdatter Solli og Ulf Fredriksen overbeviste stort. Isabel Bodin og Ferdinand Bie var helt enorme i rollene som rockenissene Reidun og Rolf. Adrian Simonsen, Rakel Solheim og Synne Engkrog framstod utrolig scenevante, og nisseungene skinte ilag med resten av ensemblet.

En stor takk til Kulturhuset Finnsnes og produsentene Karin T. Olsen og Veronica Stensrud som vil og tør – og får det til.

Dette må vi bare ha mye mer av!

Bilder kan brukes, og krediteres: Foto: Rune Ottarsen

 

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En varmere versjon av Jul i hjertet

Årets Jul i hjertet skiller seg fra fjorårets; sangene får bedre plass, mer musikal, den er varmere og nærere og kortere. 

Kontakten mellom Lilly og butikknissen Oskar er tettere, og har i år Hannah Tøllefsen og Tommy Hagen i hovedrollene.

Foto: Rune Ottarsen

Rakel Solheim og Synne Engkrog har fått større roller i årets oppsetning.

Foto: Rune Ottarsen

Isabel Bodin og Ferdinand Bie er rockenissene, som forsøker å presse bort Oskar.

Foto: Rune Ottarsen

Sindre Fredriksen spiller pappa også i år, mens Ingvild Lauritsdatter Solli spiller mor.

Foto: Rune Ottarsen

Humoren er med i år også, og her er Ulf Fredriksen i sitt ess.

Foto: Rune Ottarsen

Jeanette Solbakken er tilbake som Betty, men med nye replikker.

Foto: Rune Ottarsen

Ledelsen er mindre skummel og mer menneskelig i år, men fremdeles i Maja Skogstad sin skikkelse.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Liv og kvalitet

Bygdelaget Liv på Lysnes har virkelig skapt liv i bygda i 2019 – og mer skal det bli.

Å servere kvalitet fra en scene krever også kvalitet i innpakningen, og det har de skjønt i Bygdelaget Liv på Lysnes. Stemningen er satt lenge før artister og publikum møtes. Alt er lagt til rette for en flott opplevelse allerede før scenelysene blir slått på og lyset i salen dempes.

– Du er nøye med innpakninga?

-Ja, det må være ordentlig når vi henter musikere og artister fra øverste hylle, så vi må levere, og det er jo det jeg driver med til vanlig. Hvis vi ikke gjør det, så kommer de ikke igjen, opplyser David Solheim, som har en lang karriere som lydmann for flere store norske artister.

Stemningen er satt allerede før artisten møter sitt publikum. Foto: Rune Ottarsen

Fire konserter i halvåret er målet som er satt, og siden september har Marthe Valle, Lars Bremnes og Silje Nergaard inntatt den intime scenen, i tillegg til familieforestillingen «Den store mamelukk.»

– Hvorfor plutselig satse på et sånt kvalitetsnivå ute på Lysnes?

– Hvorfor ikke? Det er en følge av at jeg kjenner en del folk gjennom det jeg har jobbet med. Vi har et fantastisk hus her. Jeg har ei fantastisk kone som er helt suveren i å søke penger og skaffe støtte, forklarer han.

Silje Nergaard med band. Fra venstre: Helge Lien, Finn Guttormsen, Silje Nergaard og Jarle Vespestad. Foto: Rune Ottarsen

Sist ut var Silje Nergaard med band den første fredagen i desember. Det ble en stor opplevelse for musikere, artist og publikum – mye takket være et imponerende detaljnivå på det lydtekniske.

– David er en prins! David er en av verdens beste lydmenn, sier Nergaard bestemt, og får det bekreftet fra pianist Helge Lien.

Lys- og lydmester David Solheim. Foto: Rune Ottarsen

Mottakelsen fra publikum skapte også begeistring hos de erfarne musikerne.

– Det var en sånn varme i publikum her. Vi kjente en god, varm vennlighet og tilstedeværelse fra folk, som gjorde at det var veldig, veldig fint å spille her. Det vi kjenner her er at det er veldig personlig, sier Nergaard.

– Den stemninga som oppstår i salen kan bli magisk med flere tusen mennesker, men i dag var det helt magisk her, kommer det fra Lien.

– Vi liker å spille på slike autentiske steder, i stedet for sterile kulturhus, som ikke har historie, konkluderer Nergaard.

David Solheim, Silje Nergaard og Cathrine Solheim. Foto: Rune Ottarsen

Det er snart fem år siden David Solheim og kona Cathrine Solheim flyttet til Lysnes. I år har deres idéer og engasjement slått ut i full blomst. Spesielt Senja Barnefestival i juli gikk over all forventning.

– Vi hadde lyst til å få noe til å skje, noe som også de fire ungene våre kunne være med på. Så vi startet opp med barnefestivalen og konserter. Og litt av bakgrunnen er at David kjenner så mange i musikkbransjen, og da er det lettere å få det til, oppsummerer Cathrine.

Komité og musikere. Bak fra venstre: Cathrine Solheim. Per Tore Paulsen. Monika Paulsen. Marlene Paulsen. David Solheim Foran fra venstre:  Therese Paulsen Lena Jakobsen Henriette Jakobsen Silje Nergaard. Jarle Vespestad. Helge Lien

– Hvordan har det vært å få bygdefolk med på prosjektene?

– Vi hadde med oss noen, som hadde lyst. Da barnefestivalen ble en sånn stor suksess, så ble det et ordentlig løft for bygda, for de ble stolt av å være herfra bygda og at det var artig å være med.

– Har barnefestivalen gjort det lettere å få med frivillige?

– Ja, absolutt. Folk kommer og sier: «Æ vil være frivillig.» Og det er jo kjempeartig, så vi trenger ikke å mase, for de velger seg sjøl. Vi bare henter dem inn, flirer hun.

Med møbler fra legendariske Kranes Konditori er det stil over kaféen i bygdehuset Vonheim. Foto: Rune Ottarsen

– Aldri mer, sa Veronica i 2013. Nå er hun tilbake – og hun elsker det.

Veronica Stensrud bodde i Oslo og var TV-produsent og prosjektleder for VG-lista, men fikk nok av kulturarbeid og store produksjoner. Nå er hun tilbake i manesjen, men manesjen er flyttet til Finnsnes og Midt-Troms.

– En gammel sirkushest, som lukter sagmugg, har veldig lyst å komme inn i manesjen igjen. Jeg trodde jeg var ferdig med kulturjobbing, men jeg merket at jeg ville tilbake – tilbake til kultursirkuset, som jeg elsker, smiler Stensrud.

Veronica Stensrud i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

Etter halvannet år som frilans produsent er hun nå igang med å produsere sin andre oppsetning av «Jul i hjertet» i Kulturhuset Finnsnes.

– Det handler om å være på rett sted til rett tid. Jeg har en bakgrunn og en erfaring, som ikke mange i Midt-Troms har. Når muligheten åpnet seg for hva som skjer i Kulturhuset Finnsnes, så hoppet jeg i med begge beina, og er ufattelig takknemlig for at jeg blir tatt imot med åpne armer, forteller Stensrud.

Kulturhussjef Karin T. Olsen og Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Fra 2014 har hun bodd i Vangsvik med mann og to barn. Stensrud var bygdas kjøpmann fram til butikken ble solgt i 2018. Takket være Kulturhuset Finnsnes sin satsing på egenproduksjon fikk hun en god start på den nye karrieren i Midt-Troms. 

– Veien blir til mens jeg går, og etter hvert som jeg blir bedre kjent med kulturfolk og andre i næringslivet, så åpnes det nye dører hele veien. Så er det bare å få den ene foten innenfor dørsprekken, og så albue seg videre – på en hyggelig måte, flirer hun hjertelig.

Regissør Anna Karoline Løseth Bjelvin og produsent Veronica Stensrud under øvinger på “Jul i hjertet”. Foto: Rune Ottarsen

Det har blitt samarbeid med små og store aktører innen næringsliv og kultur, med samarbeid med blant annet Moloen AS i Tromsø og Senja Næringshage. Med bachelorgrad i TV-produskjon fra USA, og erfaring fra inn- og utland, tror hun at hun har noe å tilføre.

– Jeg har et organisasjonhjerte – enten så har du det, eller så har du det ikke – en evne til å sjonglere mange mennesker og mye informasjon, og sette det i kategorier, som er mulig å gjennomføre, sånn at de som skal jobbe kreativt har rom til å være kreative, forklarer hun.

Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Å være på scenen som aktør er helt uaktuelt for produsenten.

– Jeg har ingenting på en scene å gjøre, for jeg går i svart, og skjønner ikke hvordan folk tør å stå der oppe og utlevere seg sjøl. Jeg har en enorm glede i lister. Jeg elsker lister. Jeg elsker å ha en finger med i alle spill og vite litt om alt, sånn at når noen lurer på noe, så kan jeg gi dem svar med en gang, smiler Stensrud.

Det å se helheten og ha alle detaljer på riktig plass er noe av det som er hennes oppgave som produsent. Erfaringen fra en kravstor bransje er god bagasje.

Anna Karoline Løseth Bjelvin og produsent Veronica Stensrud velger kostymer til “Jul i hjertet”. Foto: Rune Ottarsen

– Friskt blod er godt i alle miljøer, og det å få inn nye øyne og se ting fra en annen vinkel. I TV-bransjen er det harde bud: Alt under perfekt er ikke bra nok. Produksjonsmessig så ligger lista høyt. Jeg har erfaring fra store produksjoner, hvor du må ha ekstremt mange baller i lufta. Men det er det jeg liker. Det er det jeg kan, oppsummerer hun.

Det var dette Kulturhuset Finnsnes sin sjef Karin T. Olsen så for halvannet år siden, og tok Stensrud med på laget. Stensrud er full av lovord om Olsen og hennes satsing.

– Hun som tør å satse på en egenproduksjon, for det er veldig få kulturhus som produserer selv. Og det å få være med i denne galskapen er helt fantastisk. At hun tør å tenke nytt, stort og annerledes. Vi er den lille byen i midten, mellom Harstad og Tromsø. Nå kan de komme til oss og se hva vi gjør, påpeker produsenten.