60 år på havet: Dramatikk og gullkorn

Johan Eide (74) i Gryllefjord på Senja klarer ikke å holde seg unna fisket og havet, og har vært fisker i 60 år.

– Fiskeriet er et sunt arbeid. Det er godt å være frisk og, i mitt 75.år, gå på havet når det er vær og forhold. Jeg må bare sette pris på det, for det er ikke gitt å ha ei så god helsa. Jeg har det så gjevt. Pensjonen kommer om det er uvær eller ikke, smiler 74-åringen.

Men selv om helsa er god, så tåler ikke kroppen like mye som før.

– Vi hadde et sjyvær med 2.000 kilo i fjor vinter, og jeg skulle ikke greid å komme meg ned loftstrappa, for jeg var så kaputt. Da sa jeg til meg sjøl: Det må være en fin måte å ta livet av seg.

Foto: Rune Ottarsen

Eide klarer ikke å la sjarken ligge i ro i sommer heller, og siden fiskebrukene på Senja ikke kjøper fisk i sommer, så kjører han fangsten til Tromsø.

– Du gir deg ikke?

-Nei, hva man skal gi seg for, så lenge jeg holder det gående og får lov å være frisk.

– Men du kunne levd godt som pensjonist.

– Jeg har god pensjon, men det er et dødens kapittel å se på alle de andre arbeide. Når du har gått fremst i flokken i hele ditt liv, og så skal du bli satt baki gyngestolen. Nei, det trur jeg ikke noe på.

– Men hvorfor fortsetter du å fiske?

– Jeg har et kall. Klokka seks om morran er jeg på tur i bua. Når jeg har kjøpt båt, så skal det jo forsvares.

– Du kunne jo bare latt være å kjøpe enda en båt. Hva er det med havet som trekker?

– Det er frisk luft og på havet kan jeg være forbanna. Liketil måsen kan jeg være forbanna på, og mister jeg en stor fisk, blir jeg enda mer forbanna, men den kommer tilbake til neste år, og da skal jeg være på plass.

Foto: Rune Ottarsen

Det har vært mange tøffe tak for Eide, og han forteller om spesielt ei natt – samme natt som Utvik Senior forliste: 17.februar i 1978.

– Den natta Utvik gikk ned, da var vi ute på en 50 foting. Det var ikke enkelt å vite hva vi skulle gjøre – uten instrumenter eller GPS, slik som nå. Bestefaren min brukte å si: «Husk på at når det blir dårlig vær, så gå ut på djupta, for de fleste båter forliser på tur på land.» Så begynte jeg å gå båten ut til ei djuplenka med lys på, for å ligge å bakke der til kulingen ga seg. Men så kom det en båt fra Senjahopen som het Mefjordbuen, som var 80 fot. Han kalte oss opp og tok oss med til land. Men jeg skalv i føttene da jeg kom på kaia, og klarte nesten ikke å gå, forteller Eide.

– Senere kom det folk og sa at vi måtte ut å lete etter Utvik. Vi har ingenting å gjøre på havet i disse forholdene, svarte jeg. Ikke hadde vi radar for å se noe. De største båtene gikk ut.

– Hvordan var været den natta?

– Han var stiv til sterk nordaust-kuling da vi var ute, men så dreide han til nordvest. Vi fikk jo varsel om nordausten fra båter i Mulegga, og at vi måtte komme oss til land. Men vi ville drage et par lenker til han kom med han, og da han kom han var det «nåkka ainna». Vinden gikk imot straumen, så det ble skavl, for straumen bærer nord og vinden kom motsatt. Da blir det skikkelig skavlbåra, spesielt på Eggakanten der vi lå. Det første bråttet rant ikke av før det neste kom. Båten ble full av vann. Jeg sto oppe i rorhuset og så ned, og så bare vann. Så vet jeg at det er nordaust-kuling, så trekker jeg teppet over hodet, for jeg rører ikke båten på nordaust-kuling.

Foto: Rune Ottarsen

– Du fisker bare med lina?

– Ja, noen er garnfolk, noen er linfolk og noen er prester, og noen er doktere. Sånn er det bare.

– Men du begynte med garn?

– Nei, jeg begynte med trål. Jeg var 14 og et halvt år og ga helsika i hele framhaldsskolen. Og pappa fikk 50 kr i bot, for at han ikke jaga meg på skolen.

– Og siden har du vært på havet?

– Ja, men har selvfølgelig gått skole, for skipperskolen måtte jeg ha. Men jeg hadde ikke lyst med havet da jeg var ung. Det var jordbruker jeg ville bli.

I 1991 kjøpte han gårdsbruk i Malangen, men hadde likevel båt og rodde på havet. Så fiskeriet ble ikke byttet med gårdsdrift, men kom i tillegg.

– Vi hadde et forferdelig hardt program: Vi begynte januar på vinterfiske. Det gikk i ett sus, og så snart vi var ferdige med vinteren, var det full fart til Finnmarka, og når vi var ferdige der, så var det å egne etter brosme og lange. Det var aldri stopp. Først i mai begynte lamminga. Da lamminga var ferdig, så var det blåkveita. Ferdig med blåkveita, så fikk vi sauene til fjells. Også var det høya og få rundballene til gårds. Hyselina på høsten, og var det dårlig vær, så var det ut og lete sauer. Det var ikke tid til å lete i godvær, for da var vi på havet. Jeg hadde jo mannskap på én og to-tre egnere som skulle ha betalt. Så det var fullt kjør hele tida, men jeg har ikke hatt ondt av det. Tilbake i tida, så rodde vi hver dag. Han tykjen veit hvor vi henta godværet, men vi hadde 80-90-100 tonn hver vinter, og nå er kvota bare 30-40 tonn på den samme størrelsen båter som vi hadde.

Foto: Rune Ottarsen

Eide har investert i sin femte “Eidegutt”, men ser at veien inn i fiskeriet og spesielt som båteier er mye vanskeligere enn da han kjøpte sin første båt i 1972. Byråkratiet har inntatt kystflåten og sjarkfiskerne for lenge siden og Eide ser ikke lyst på etterveksten av sjarkfiskere.

– Det har kommet så mange regler på båtene, at det har blitt helt livsfarlig å være fisker. Når det er 200.000 kr i sertifisering på 30-35 fotinger, og det er i meste laget. Det er forferdelige kostnader. Helt håpløst. Men når Skipskontrollen sier hopp, så må vi bare spørre hvor lenge vi skal være i luften, og gjøre det de sier, konkluderer han.