– Dette huset er samlingsplassen vår

Ungdomshuset i Fjordgård er det bygdehuset, ungdomshuset og samfunnshuset på Senja med flest offentlige arrangementer i løpet av året.

– Jeg synes det er kjempeviktig for bygda, for å kunne ha et tilbud til folket som bor her. Dette huset er samlingsplassen vår, forteller leder i Ungdomslaget Fjellheim, Nell Olsen.

– Huset betyr mer enn bygdefolket tenker over, sier Kay Martin Seglsten.

Nell Olsen og Kay Martin Seglsten. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er følelsen når huset fylles og folk prater og sjårrer?

– Det er en herlig følelse! Og da veit vi at vi får til nåkka, svarer Nell Olsen smilende.

– Vi får alt til, men folket kan likevel svikte, kommenterer Seglsten.

Aktiviteten er stor med fester, konserter og pubkvelder.

– Det er for å ha et festlig tilbud til bygdefolket og bygdene rundt, og for å holde liv i huset, forklarer Seglsten.

– Jeg får ikke til å lage andre arrangementer enn fest og musikk, flirer han.

Et romslig lokale med et sidelokale bak vinduene til venstre. Foto: Rune Ottarsen

Seglsten forteller om et godt samarbeid med nabobygda like ute i fjorden.

– Husøyværingan er veldig flinke å komme over hit, og vi er flinke å fare over dit.

Et intimt publokale i kjelleren med bar og eget kjøkken. Foto: Rune Ottarsen

Ungdomshuset ble reist i 1972 og utbygd for omtrent 15 år siden. Da kom det som er scenen og kjelleren. Inntektene går til å oppgradere og det ble gjort en kraftig oppgradering da kledning og vinduer på havsiden nylig ble skiftet.

– Det blir lagt ned bra mye timer her oppe i dugnad, konstanterer Seglsten.

– Blir det som en hobby å dra opp hit og fikse litt?

– Ja, det blir det, svarer han.

Foto: Rune Ottarsen

Glede, glede og glede – og mer glede

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå har de gledet publikum med en helaftens konsert.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Foto: Rune Ottarsen

Senja Gospel har øvd mye og godt, og har dyktige solister. Og de har en musikalsk trollmann av en dirigent og musikalsk leder i Erling Svegre. De viste seg fram på en flott måte for over 80 tilskuere i Vangsvik kirke søndag kveld.

Gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger. Det siste kan virke litt merkelig, men her var det puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerte frydefullt.

Fra venstre: Anita Foshaug, May Kristin Eilertsen, Wibeche Svegre, Ulf Fredriksen, Børge Lindberg, Cathrine Schjølberg, Jill Johansen, Stine Jørgensen og Astrid Myrvang Hagen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

Senja Gospel. Bak fra venstre: Erling Svegre, Børge Lindberg, Wibeche Svegre, Anita Foshaug og Stine Jørgensen. Foran fra venstre: Astrid Myrvang Hagen, May Kristin Eilertsen, Cathrine Schjølberg og Jill Johansen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Fine tekster som rører hjerte og sjel, forteller Jill Johansen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Senja Gospel med band. Foto: Rune Ottarsen

“Ungdom” fra nabobygda “overtar” bygdehuset

Bygdelaget Samhold ønsker leietakere og bygdehuset står klart til store og små arrangementer. Først ut er Melodi Grand Prix på lørdag.

– Jeg synes det er grufullt at huset bare står her, kommenterer Thorhild Olsen, som representerer de som har driftet huset på Bryggerhaugen siden midt på ´70-tallet.

Renate Hansen og Roy Gunnar Olsen representerer “ungdommene” fra nabobygda Svanelvmoen som kommer inn og “overtar”.

Vil folk i huset. Fra venstre: Thorhild Olsen, Renate Hansen og Roy Gunnar Olsen. Foto: Rune Ottarsen

– Vi må forsøke å få det mer utleid, og gjøre noe for at det skal være interessant å leie, forteller Hansen.

Bygdelaget vil gjerne være en god samarbeidspartner for de som ønsker å bruke huset.

– Vi arrangerer gjerne på bestilling etter hva folk ønsker, utdyper Roy Gunnar Olsen.

– Gjerne faste utleieavtaler til jaktlag og årsfester.

Melodi Grand Prix på storskjerm førstkommende lørdag. Renate Hansen, Roy Gunnar Olsen og Thorhild Olsen. Foto: Rune Ottarsen

Førstkommende lørdag er det Melodi Grand Prix på storskjerm. Det er et forsøk. En start. Et forsøk på å tenke nytt. Et forsøk på å samle folk på huset.

De vil gjerne gi nytt liv til et tidligere velbrukt hus.

– Vi prøver å få med flere yngre. Noe må vi prøve å gjøre for å se om det er liv laga, forklarer Hansen.

Romslig lokale som kan avdeles. Foto: Rune Ottarsen

Bygdehuset ligger idyllisk plassert oppi bakken like før du starter nedkjøringen mot Svanelvmoen. Sprossevinduer gir en hytteaktig følelse. Muligheten for å dele lokalet i to gjør det ideelt for intime selskaper, samtidig som det er god plass til større selskaper som bryllup og konfirmasjon.

De siste årene har det kun vært julemessa som offentlig arrangement på bygdehuset, og håndarbeidskvelder en gang i uka.

Pensjonistene på Bryggerhaugen gir gjerne stafettpinnen videre til driftige folk i generasjonene under.

– Pensjonistkjerringer som styrer her, praktisk talt. Da vi åpnet etter utbyggingen i 1976 sa vi: Når vi blir pensjonister så slipper vi å holde huset i gang. Men vi er nå her fremdeles, forteller Thorhild Olsen.

Foto: Rune Ottarsen

Bygdehuset var i god drift på ´70 og ´80-tallet, men det ble stor belastning for den harde kjernen, samtidig som inntektene ble mindre. Olsen forklarer hva som skjedde.

– Vi ble gammel og lei, for det var mye. Her var både bingo én gang i uka og fester rundt en gang i måneden. Vi er ikke ei stor bygd. Det er jo begrenset hva du klarer å stille opp på år etter år.

– Det gikk ikke og vi måtte slutte. Orkester var dyrt og vi måtte ha mye folk for ikke å få underskudd. Da festene begynte å gi underskudd var det ikke noe vits. Bingoene ga også lite inntekt. Det sa seg sjøl. Det gikk til et punkt, og så ble du lei.

– Vi har prøvd så godt vi har kunnet å få huset til å gå og betalt strøm og forsikring. 20.000 kroner bare i ansvarsforsikring. Det er mye penger som skal inn.

Foto: Rune Ottarsen

Et innblikk i deres verden

Publikum sitter en sirkel av stoler på scenen. Mellom noen av stolene er det små passasjer beregnet på skuespillerne. Med stor variasjon av uttrykk blir vi dratt inn i ungdommenes verden.

Foto: Rune Ottarsen

En verden av usikkerhet. Kampen om tilværelsen i flokken. Ensomhet. Tilhørighet. Følelser. Vennskap. Flerstemt. Enstemt. Nedstemt. Ordene fanget. Kroppsspråk engasjerte.

Foto: Rune Ottarsen

En dynamisk forestilling skapt av ungdommene i en prosess med veiledende kulturskolelærere i Målselv Kulturskole. Ungdommenes egne ord, egne idéer. Mye alvor, mye som må tas på alvor. Om årene som er så vanskelige. Det å nesten være voksen. Det å finne sin plass. Det å finne kjærlighet. Det å miste sin plass. Det å miste kjærlighet. Det å innrømme feil, og ta tilbake kjærligheten.

Foto: Rune Ottarsen

Forestillingen viser også at teatergruppa i Målselv Kulturskole er en trygg oase. Trygghet i en gruppe der store ulikheter møtes. Trygghet i å skape en forestilling sammen. Det er sårbart å være så nær sitt publikum. Snakke så direkte til dem. Formidle egne ord. De gjør det trygt og godt. De viser at ungdom først og fremst har så ufattelig mye godt i seg – og så mange talenter.

Foto: Rune Ottarsen

Et godt stykke arbeid. En flott opplevelse for publikum. En forestilling av stor verdi for aktørene. Et kontrastfylt innblikk i ungdommens verden. En verden der alt er svart og hvitt, men samtidig så fylt av alle farger i glede og sorg. Problematikken i brytning mot det å bli voksen. 

Foto: Rune Ottarsen

De snakket om hva som er tungt og uforståelig. Livet er kjipt, vanskelig, artig og engasjerende. Livet er fylt av store og små gleder, der de små tingene kan bli så uendelig vanskelige, eller så uimotståelig vakre.

Foto: Rune Ottarsen

Ungdommene klarte å formidle at uansett om du er i den svarte, hvite eller fargelagte delen av tilværelsen så er behovet for støtte, oppmerksomhet og det å bli sett akkurat like stor og viktig.

Foto: Rune Ottarsen

“Svart, hvitt og mange farger” i Istindportalen 30.april.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen