Tok internasjonalt av i Sollia

Sollirevyen tok av og landet trygt og latterlig.

For en åpning av årets julerevy! Innledningen av stemmenes mester Ulf Fredriksen satte publikum i flymodus. Sollirevyen overrasket med første nummer. Der fikk vi følge den hektiske åpningsdagen på Solli Internatiosjonale Airport. Flere sketsjer i en sketsj. Lokalt forankret, full av gode poenger, samfunnsengasjert og relevant med spark både hit og dit.

Jørn, Asmund og Stig Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Sollirevyens medlemmer hadde gjort et solid forarbeid. God dialog hele veien og troverdige karakterer. Det er tydelig at sketsjene er godt gjennomarbeidet og poengene satt godt. Sketsjen om byturen og duken var godt bygget opp med fortreffelig dialog mellom mann og kone i skikkelsene til Asmund Jenssen og Wanja Nilsen.

Solid håndverk fra Asmund Jenssen og Wanja Nilsen. Foto: Rune Ottarsen

En annen skikkelig højdare var da barnevernet ble varslet om grufulle oppvekstvilkår for Ole, Dole og Doffen i Andeby. Ustyrtelig morsomt. Mye latter fra et publikum som gjenkjente alle problemstillingene fra deres forhold til Donald Duck & Co. Et kjent univers for oss alle og et godt grep av Sollirevyen. Her var Stig Jenssen i sitt ess.

Barnevernet mottar informasjon om forholdene i Andeby. Isabell Kling og Stig Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

To gode sanger vakkert framført av Ulrikka Pedersen Sollied med Stefan Sollied på gitar. Den ene herlig morsom med leken spilleglede, mens de i den andre bearbeidet skuffelsen om ikke å få utbygging av Solli Samfunnshus. Men den ble kanskje i overkant krass.

Sauene var nok en gang tema hos Sollirevyen. Denne gang fra deres synsvinkel. Ulf Fredriksen, Wanja Nilsen og Ulrikka Pedersen Sollied. Foto: Rune Ottarsen

Det var tydelig at revygjengen hadde mye overskudd etter en høst uten Solli Humorfestival. Ingen dødpunkter. Velregisserte og gode dialoger. Mye god fliring i salen viste at de hadde gode figurer, gode poenger og sann spilleglede. 

Godt jobba, Sollirevyen! Godt gjennomført, John Hansen, Jørn Jenssen, Isabell Kling, Preben Hansen, Ulrikka Pedersen Sollied, Stefan Sollied, Stig Jenssen, Wanja Nilsen, Asmund Jenssen og Ulf Fredriksen.

Og godt teknisk gjennomført av lydmann Robin Richardsen. 

Alle foto: Rune Ottarsen

 

Bygdefest i byen

Det å skape tidenes bygdefest var en knallgod idé. Gode konsept og rammer rundt konserter er ofte en suksessfaktor, også under fredagens arrangement “Tidenes bygdefest” i Finnsnes. 

Sjeldent å se så mange på dansegolvet, sjeldent å se så mange med musikalsk tilstedeværelse og sjeldent å se så mange også tidlig på kvelden. Folk trekker folk. Slik er det. Slik kommer det alltid til å være. Og tydelig at Samlebandet trekker folk etter å ha stått på pause i årevis.

Hvordan er det mulig å fylle lokalet i en by som de siste år er regnet nesten død og delvis begravet som utelivsby? Minner, nostalgi, musikk som folk liker og et godt gjennomført konsept. At allsangsfaktoren var høy under settet med Creedence er bankers, men at allsangfaktoren var høyere under Samlebandets egne låter viser hvor sterkt dette bandet har stått i området på nittitallet.

Samlebandet: Fred Jørgen Kampevoll, Leif Jakobsen, Kurt og Arnfinn Simonsen. Foto: Rune Ottarsen

Enkel rett fram rock´n´roll og egne tekster som handler om dagliglivet, ukomplisert og fengende. Framført av et band med en besetning som passer så godt i det musikalske bildet. Gitar, bass, orgel og trommer, og innimellom rocka trekkspill. Det swinger av slikt. Og for allsangens del så er det perfekt med et duvende orgel i bakgrunnen.

Fred Jørgen Kampevoll og Leif Jakobsen. Foto: Rune Ottarsen

Leif Jakobsens råe vokal sørger for god trøkk utover lokalet, elegant og melodiøst basspill av Fred Jørgen Kampevoll, enkelt trommespill uten fiksfakseri, men med gode og varierte temposkifter av Kurt Simonsen og et flytende fint orgelspill av Arnfinn Simonsen.

Og folket danset, sang med og storkoste seg. Så enkelt kan det gjøres. Musikk for folk flest; Creedence, DDE og streit rock´n´roll laget av bandet sjøl. Og oppvarmingsbandet Kæm spælle hadde lagt opp ruta ved å avslutte sitt sett med The Kids og Åge Aleksandersen. Her var det bare å ose på – og det gjorde de.

Alle foto: Rune Ottarsen

Lokale på lokalet del 5: Purple Trick

Erfarne karer som ikke klarer seg uten bandøvinger og musikk. Samlet har medlemmene i Purple Trick over 200 års erfaring. 

– Vi har musikken med oss fra vi var små og har musikken i blodet, forteller vokalist og bassist Erling Svegre.

Et spennende og variert repertoar, hovedsakelig innen rock, viser den lange erfaringen i gruppa. Status Quo, Elvis Presley, Whitesnake, Creedence, Bruce Springsteen, Procul Harum og Supertramp viser at de har plukket favoritter fra et langt liv i musikkens tegn.

– Band har vært en del av mitt liv fra jeg var ungdom. Det er en kjempefin hobby. Vi har disse mandagene vi treffes og øver, og det er kjempeviktig for meg, forklarer organist Eigil Andreassen. 

– Etter å ha holdt på i over 40 år betyr det alt. Jeg får masse energi av å spille musikk, uansett type musikk, opplyser trommeslagerTommy Jakobsen. 

Tommy Jakobsen og Eigil Andreassen elsker fremdeles å spille i band etter over 40 år. Foto: Rune Ottarsen

– Herregud, det betyr alt. Det er der jeg lader batteriene. I en hektisk hverdag der jeg kan være sliten som bare det, men jeg tror jeg aldri har vurdert å si at jeg har vært for sliten til ikke å fare på øving. Og når jeg kommer av øving har jeg fått masse energi, forklarer gitarist Jan Fredrik Jenssen.

Purple Trick spilte på pubkveld tredje juledag i Vangsvik Samfunnshus. En tradisjon for bandet som tilhører i Vangsvik iTranøy kommune på Senja.

– Det er trivelig siden jeg kjenner publikum personlig og at det er kort vei heim etterpå, flirer saxofonist og gitarist Rune Svegre.

Pubkveld i Vangsvik. Fra venstre: Torkel Johnsen, Rune Svegre, Erling Svegre, Tommy Jakobsen, Jan Fredrik Jenssen og Eigil Andreassen. Foto: Rune Ottarsen

Vokalist og pianist Torkel Johnsen er ferskeste medlemmet i bandet.

– En stor styrke å få en på piano, og som samtidig synger godt, påpeker Rune Svegre.

Johnsen liker å spille med erfarne musikere, men en uvane kan gamlegutta godt unngå.

– Det er såpass enkelt for dem siden de er såpass erfarne. Samtidig så har de en forferdelig uvane med at de ikke klarer å lære seg noe utenat. Jeg prøver å lære ting utenat, mens de gjør ikke det, og det legger de heller ikke skjul på, opplyser en smilende og lett hoderystende pianist. 

Bandet er ganske komplett med et fyldig lydbilde og skiller seg fra de fleste band ved saxofon som ett av instrumentene. Saxofonist Rune Svegre spiller også gitar.

– Noen rockelåter med to gitarer og andre låter som er mer i jazzrock-retning med saxofon, utdyper Rune Svegre.

Vokalist og pianist Torkel Johnsen og saxofonist og gitarist Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Siden bandet øver mye mer enn de er ute og spiller føler de ikke behov for å tilfredstille publikum med mange “kjente” låter.

– Det er artig å få spille sånn musikk som vi har lyst å spille, pluss litt sånne vanlige coveeråter, men vi spiller litt musikk som vi liker alle seks. Før da vi spilte på fester måtte vi spille mer det folk ville ha, og i dette bandet spiller vi også det, men likevel gjør vi gode gamle svisker som vi ikke har hatt besetning for å spille før, forklarer Tommy Jakobsen.

– Vi har en felles interesse for litt mer utfordrende musikk som kanskje ikke nødvendigvis er veldig publikumskjent. Utfordringene i den musikken gir spilleglede, forteller Rune Svegre. 

Flerstemt sang er en del bandets repertoar. Foto: Rune Ottarsen

– Musikk betyr alt. Det har vært overskyggende hele mitt liv. Jeg kan ikke forklare hva det betyr, men jeg klarer ikke å leve uten. Jeg må enten ha det på øret eller spille sjøl, forteller Jakobsen.

– Jeg liker å høre på musikk, og kanskje av den grunnen prøver å bli like flink som de jeg hører på. Det var kanskje der det begynte, tenker Erling Svegre.

– Musikk er veldig viktig. Jeg kjører bil i jobben og hører musikk hele veien. Musikken er der hele tida, forklarer Johnsen. 

– Følelser, glede og litt sinne med kvert. Du blir litt i kontakt med deg sjøl gjennom musikken, smiler Andreassen. 

– Det er en glede å høre på musikk, men som også motiverer meg på utfordringer til å spille musikken sjøl, sier Rune Svegre. 

Rune Svegre, Jan Fredrik Jenssen, Eigil Andreassen, Erling Svegre, Tommy Jakobsen og Torkel Johnsen. Foto: Rune Ottarsen

– Dette bandet betyr at jeg kan fortsette å spille i band, slik som jeg har gjort i 40 år, og kanskje fortsette 40 år til, flirer Erling Svegre.

For Erling Svegre betyr det at han kan holde på med en hobby han har hatt for mange år til bare å slippe.

– Jeg har forsøkt å være uten et år eller to, og bare være med på prosjekter, men merker fort at det ikke er det samme uten et fast band, forteller han.

– Øvingene er viktige. Det sosiale kommer på toppen av musikken. Jeg har jo behov for å treffe andre folk enn de som jeg jobber og bor ilag med. Det er en viktig del av fritida.

Erling Svegre setter stor pris på hobbyen og bandet. Foto: Rune Ottarsen

Kraftfulle steg i ei tøff retning

The Band Called Oh har, i mine øyne, tidligere vært litt for pent og pyntelig og trygt. De er nå røffere og tøffere og det kler dem sinnsykt godt. 

En datakrasj dagen etter deres konsert i Sørreisa 18.november stoppet denne artikkelen i fire uker. The Band Called Oh ferskeste musikk fortjener noen ord – og her kommer de.

Stemningsfullt i Sørreisa Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen

Sørreisa Kulturhus fylles sakte med lokale musikkelskere som ønsker å oppleve ny musikk fra The Band Called Oh. Scenen er på samme nivå som publikum. Sofagrupper er hentet inn fra foajeen. Lamper er plassert på bordene. Stemningen er behagelig. AC/DC-gitarist Malcolm Youngs bortgang gjør at vokalist Frode Larsen krever at all musikk i anlegget før konserten skal være AC/DC. En fin gest som viser at en vokalist kjent for myk soul også kan rockehistorien.

Fra venstre: Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

The Band Called Oh har et solid repertoar. Låtene fra førsteplata Stereosoul er behagelige og glir lett inn i øret, men mangler en eller to som overrasker og tar litt tak i deg. Det har de gjort noe med på Guerrilla Gardening. Sannsynligvis helt ubevisst, men likevel kraftfulle steg i ei tøff retning. Det er som om de har latt det gro litt flere ukjente arter i blomsterbedet, sluppet noen villblomster inn i hagen og latt litt ugress få leve i det velklipte bedet, samtidig som de har hentet inn velsmakende urter fra alle himmelretninger.

Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

Å trø så ulike musikalske typer som vokalist Frode Larsen, gitarist Arnljot Nordvik, organist Eirik Fjelde, bassist Morten Steene og trommeslager Jonas Karlsen i samme band er i utgangspunktet nesten absurd. Men det fungerer. Denne sjangermiksen som kommer ut av høyttalerne er på høyt nasjonalt nivå. Dyktige musikere overlapper hverandre, kler hverandre og er himmelsk samspilt. De har skapt musikk med detaljrikdom og kvalitet i alle ledd. Et band med stor b.

Frode Larsen, Morten Steene og Arnljot Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

De har utviklet seg sammen og perfeksjonert denne stilarten som de muligens er alene om. Frode Larsens vokal holder seg ikke lenger så totalt innenfor komfortsonen. Larsen presenterer en røffhet som tidligere manglet. Han tør å teste ut bristepunkter og trøkker til med energi og sjel. Og det kler en så dyktig vokalist utrolig godt. Frode Larsen har løftet seg selv flere hakk, og det samme har resten av bandet. En ny tøffhet i instrumentene og et tydeligere mål for hvordan de ulike instrumentene presenteres. Freidigere, frekkere og funky.

Kom deg på konsert med The Band Called Oh, lytt til deres musikk hvor enn du er og støtt et band som tør å ta nye veier som løfter fram herlige låter. Og konserten i Sørreisa viste helheten: Elegante entertainere, solid repertoar og en frontfigur som lekkert knytter publikum til sangene.

Eirik Fjelde, Frode Larsen og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen