Senjadanser jublet i Los Angeles

– Det er helt vilt! Etter at de sa vi fikk andreplassen så var det noen sekunder at alt var i sakte film – før vi hoppa og hylte, skriver Eirik Sellevoll i en melding til Senjakultur.no søndag kveld norsk tid. 

– Det var en helt syk opplevelse! Hadde ikke trodd vi skulle gjøre det så bra som vi gjorde etter å ha sett alle, for de andre gruppene som opptrådte var sinnsykt gode, forklarer Sellevoll.

Dansegruppa til Eirik Sellevoll ble nemlig nummer to i en svær dansekonkurranse i USA i helga.

– Vi var opp mot dansere som har vært med på “So you think you can dance” og “World of dance”, så presset om å prestere var virkelig høyt, skriver Sellevoll videre. 

Foto: Steve Nilsen

Sellevoll tror det var helhetsinntrykket som ga dem en så høy plassering, og at det var utslagsgivende at de hadde en klar historie å fortelle.

– Og at kontakten mellom oss dansere var såpass sterk og ekte, at publikum kanskje følte at de var en del av dansen. 

Sellevoll representerte dansekompaniet “Untitled” til koreograf Lukas Mc Farlane.

Senjakultur.no snakket med Sellevoll noen dager før han reiste til Los Angeles, som en av fire fra danseensemblet i London. 

– En usannsynlig mulighet som jeg aldri trodde skulle skje meg. Det at han hadde lyst å ha meg med klarte jeg ikke helt å begripe. Jeg setter utrolig pris på det og føler meg veldig priveligert, sa Sellevoll ydmykt.

– Det er dette jeg vil, og dette jeg brenner for, og er veldig takknemlig.

Her kommer et kort portrett av danser Eirik Sellevoll:

– Jeg føler meg fri. Jeg føler at jeg er på rett plass og skal ikke gjøre noe annet i de øyeblikkene. En sjelden kost – der jeg føler meg 100 prosent hjemme. Da er det ingenting annet. En følelse som er sjelden og fantastisk, forteller Sellevoll om å være i dansen.

Og publikum vil han gjerne ha med i dansen.

– Publikum er en forlengelse av dansen. Jeg vil inkludere publikum. Jeg finner enkeltpersoner, helst folk jeg ikke kjenner, og inviterer dem med på opplevelsen: – Det at jeg viser dette til deg, vil jeg at du også skal gi meg noe.

– Hvis de er åpen for en kommunikasjon, så synes jeg det er ganske fantastisk, og det gir meg mer energi.

Foto: Rune Ottarsen

I januar 2007, året han fylte 12 år, fant Eirik Sellevoll fra Stonglandseidet “Dans Finnsnes” og danset der et halvt år før han flyttet til Harstad. Sellevoll var eneste gutten blant fire hundre jenter.

– Jeg visste ikke at jeg manglet et mannlig forbilde innen dans før jeg flyttet til Oslo i 2012. Det var veldig inspirerende. En rar kombinasjon av følelser, at du ikke visste at du savnet noe før du hadde det. Hvordan være en mannlig danser, og ikke bare en danser, forteller han.

Foto: Rune Ottarsen

Det var to år tidligere at han skjønte at det var dans han ville ha som yrke. Da opptrådte han i Nordic Hall i Harstad som solist med divisjonsmusikken i Nord-Norge under deres 100-års jubileum.

– Da fikk jeg følelsen av at det var absolutt dette jeg har lyst til å gjøre.

Eirik Sellevoll vokste opp på Stonglandseidet i Tranøy kommune på Senja. Foto: Rune Ottarsen

Spin Off i 2012 til 2013, forstudium i dans i Oslo. Det ga bare mersmak og han søkte seg til Liverpool Institute of Performing Art (LIPA), også kjent som Paul Mc Cartney-skolen.

– Et sjokk, både kulturmessig og dansemessig. Danserne i England, hvis jeg tar alle under en kam, er så utrolig flink å showe og please et publikum, og virkelig gi det dem får betalt for, forklarer Sellevoll.

Han ønsket å mikse det norske med det engelske og skape sitt eget uttrykk.

– Så jeg ville ta det jeg følte var det norske inn i det engelske; fortsatt please et publikum, men også invitere dem inn. Lage en åpen invitasjon om at publikum er en del av dette.

Foto: Rune Ottarsen

Det å skille seg litt ut ga Sellevoll oppmerksomet og han koreograferte fire utsolgte forestillinger. Etter den forestillingen begynte balle å rulle og han fikk koreografijobb på en annen skole i Liverpool. Der ble han kjent med andre koreografer.

– Jeg klarte å lage meg et navn i de tre årene i Liverpool. Ikke alle visste hva jeg het, men jeg var The Dancing Viking, flirer han hjertelig.

Ett år er gått siden Sellevoll fikk sine papirer og håndhilste på Sir Paul Mc Cartney. Det første halve året bodde han i Harstad og samarbeidet med Tonje Sellevoll, skuespiller, søster og forbilde.

– Det er ei som inspirerer. Hun ligger meg nær i hjertet. Hun har lært meg mye, ikke bare scenemessig, men det å være menneske.

Foto: Rune Ottarsen

Sellevoll jobber frilans, men har fast plass i to dansekompani i London. I tillegg koreograferer han på skoler i Liverpool, inkludert LIPA og har hatt lærerjobb på universitet.

– Ting skjer fort. Må være på hugget og ha litt spisse albuer. Må være flink å gjøre meg selv kjent ved å skape nettverk.

– Inntil videre er det nesten leveling, men jeg har det ikke travelt. Jeg tar en måned om gangen og beveger meg sakte. Jeg er litt naiv, men naiv er ikke et negativt ord. Jeg har trua på at ting skal gå bra.