Endelig i Troms – og det er gratis

En gyllen mulighet. Tre år med gratis danseopplæring. Her er det bare å kaste seg med, for fine opplevelser vil stå i kø for deltakerne. 

Ikke bare vil du lære en kul danseform. Du vil få bedre balanse, kroppsbeherskelse og selvtillit med i pakken. Dette treårige prosjektet er for ungdommer i Troms i alderen 15 til 19 år. Ved å få med deg venner og kjente fra ditt nærområde kan du sørge for at helgesamlingene blir i nærheten av deg.

Gå inn på nettstedet bygdadansar.no og meld deg til tjeneste. I midten av september startet prosjektet.

“Bygda Dansar” har eksistert i over 10 år og en rekke fylker har gjennomført prosjektet. Intruktør for flere av dem vil være instruktør også i Troms. Instruktør, koreograf, innovatør og danser i “Kartellet” Sigurd Heide har med seg danser og instruktør Torill Steinjord. Sammen skal de lære ungdommene i Troms å danse folkedans.

Instruktør Torill Steinjord, daglig leder Folkemusikk i Nord, Terje Foshaug og instruktør Sigurd Heide. Foto: Rune Ottarsen

– Det er veldig sosialt. De får sjansen til å møte ungdommer fra hele fylket, folk man kanskje ikke blir kjent med ellers. Møte andre ungdommer, men også på tvers av generasjoner møte flinke dansere, forklarer Steinjord.

I starten er det rekruttering og interesserte får smake og prøve på hva prosjektet innebærer.  Utfordringene kommer etter hvert. De får lære mye dans før det settes opp forestillinger, men jobber med det sceniske hele veien.

– Undervisningen tilpasses hver enkelt. Det er jo forskjellige mennesker som kommer og trenger ulike måter å lære ting og har ulike kvaliteter, utdyper Heide.

– Hvis det er flere på ett sted så kan det være at vi kan møtes en kveld eller en gang i blant og få jevnere oppfølging. Det kommer an på interessen. Det er ønskelig med ukentlige øvinger flere plasser, slik at vi får en bra frekvens på dansingen, forteller Steinjord.

De stedene det er flest ungdommer vil det være øvinger.

– Vi vil være der ungdommene er og forhåpentligvis blir det flere steder i Troms, påpeker Steinjord.

Fra venstre: Daglig leder i Folkemusikk i Nord, Terje Foshaug, instruktør Torill Steinjord og instruktør Sigurd Heide. Foto: Rune Ottarsen

– Det er et materiale som vi vet fungerer godt, og som de siste 10-15 årene virkelig har blomstret. Vi trenger dansere. Det utdannes mange musikere, men ingen tilbud innen tradisjonell dans, kommenterer Heide. 

– Som alle kunstformer så er også dette en måte å utrykke seg. For noen er det fotball eller hardrock, og for noen er det dans. I Oppland hadde vi to hardrockere som kom fra steinhardt hardrockmiljø som konventerte til folkedansen, forteller Heide.

– Og de endte med å sy hver sin bunad, flirer Steinjord.

Daglig leder i Folkemusikk i Nord, Terje Foshaug, åpnet prosjektet med snorklipping under årets Kalottspel. Foto: Rune Ottarsen

Instruktørene forklarer hvorfor de elsker dans.

– Det at du ikke trenger å si noe, og får uttrykke deg med kroppen og bruke energien. Det er ikke alt som kan sies med ord, forteller Steinjord.

– Jeg synes det er artig å leke med ubalansen og ha såpass god kontroll at man kan utnytte det til fulle. Det å ta sjanser og bli overrasket over at kroppen styrer seg sjøl. Det er leken som er det artige, smiler Heide, og legger til:

– Det er artig å danse med bra musikk. Uten bra musikk hadde jeg ikke danset.

Sjelfulle vibrasjoner

Det er så inderlig ekte – røft og ømt. Shady Oaks tar Håkon Johnsen flere steg videre. 

Shady Oaks i form av Håkon Johnsen viste seg fram flere ganger under Musikkfest Tromsø – sist på Skarven under Musikkfest Natt.

Foto: Rune Ottarsen

Når Johnsen går på scenen forblir han et mysterium for sitt publikum. Kontakten med publikum er rent musikalsk. Han vrenger sjela gjennom sitt låtrepertoar og det er alt du får vite om Shady Oaks. Dette handler kun om ren og pur musikk.

Foto: Rune Ottarsen

Kontakten med publikum er likevel sterk, forsiktig og direkte. Dette viser han gjennom kroppsspråk, blikk og vokal. Null posering. De introverte dansetrinnene har alltid vært der. Ansiktsuttrykkene underbygger følelsesregisteret i tekstene. Ingenting er tilgjort. Råheten, ømheten og sjenansen i hans framføring viser at dette handler bare om å formidle musikk – sterk musikk. 

Foto: Rune Ottarsen

Introvert nesten hele veien, men stemmen oser av trøkk og budskap. Tekstene når sitt publikum og spinner på hele deres følelsesregister. Noe har endret seg hos Håkon Johnsen de siste ett til to årene. Følsomheten, den váre sårheten har kommet i tillegg til den råe og ensomme sårheten. 

Foto: Rune Ottarsen

Variasjonen mellom ømt og forsiktig gir låtene løft og fullbyrder leveringen. Innlevelsen er sterk og tydelig – og inderlig. Dette er Johnsens sterke kort. Om det er en, ti eller 100 publikummere betyr lite. Han sender sine sjelfulle vibrasjoner like sterkt ut i lokalet, og tar ydmykt imot tilbakemeldingene.

Foto: Rune Ottarsen

Kalottsjel

Det er noe eget med Kalottspel. En egen oase hvor hjerterytmen er litt roligere enn ellers, et fellesskap du blir dratt inn i og som ønsker deg så hjertelig velkommen. 

– Hva er det som gjør at dette blir så utrolig trivelig?

– Den formelen har jeg tenkt på siden jeg var her for første gang i 1996. Jeg ble møtt med en klem. Folk tok seg tid til å bli kjent med meg. Selv om de sprang rundt og gjorde masse ærender og hadde det travel med å få festivalen til å gå rundt så hadde de også alltid tid til latter og hygge, prate med nye som kom og dra dem inn i festivalen, gi folk tillit og behandle alle som et likeverdig medlem av klubben. Også tror jeg de er motivert av fantastiske musikalske opplevelser, svarer Sigrid Randres-Pehrson. 

Sigrid Randers-Pehrson fikk “Kalottspelkrypet” som er en heder å få. Foto: Rune Ottarsen

Randers-Pehrson kaller Kalottspel en pause fra alt som har med hverdag å gjøre. Hun forteller om en ung artist som oppsummerte Kalottspel slik:

– Det er som å komme på besøk til ei veldig god venninne og oppleve at hun har verdens beste familie. 

Et adrenalinkick av en duo. Finske MäSä dro avgårde i et herlig vanvittig tempo. Foto: Rune Ottarsen

– Hva er kalottspelsjela for deg?

– Kalottspelsjela er mange gode klemmer, svette, vabla under føttene, latter, å svive rundt og rundt til du blir hautuillat, myggstikk, fellesskap, opplevelsen av å bli tatt imot og komme heim. Det er kalottspelsjela for meg, oppsummerer vokalisten. 

Folkband på scenen med instruktører. Foto: Rune Ottarsen

Randers-Pehrson lar seg imponere over ungdommene i Folkband.

– Jeg blir rett og slett ganske rørt, fordi det er en hel generasjon med flotte ungdommer som forvalter denne tradisjonen, og på ett eller annet tidspunkt må vi som er eldre slippe tak i de og de må fortsette sjøl. Det grunnlaget som er lagt som er lagt har de rotfestet i ryggmargen.

Ungene i “Kalottsprell” viste fram det de har lært på årets kurs. Foto: Rune Ottarsen
Kalottspel er også for unger. Foto: Rune Ottarsen

 

Senjadanser jublet i Los Angeles

– Det er helt vilt! Etter at de sa vi fikk andreplassen så var det noen sekunder at alt var i sakte film – før vi hoppa og hylte, skriver Eirik Sellevoll i en melding til Senjakultur.no søndag kveld norsk tid. 

– Det var en helt syk opplevelse! Hadde ikke trodd vi skulle gjøre det så bra som vi gjorde etter å ha sett alle, for de andre gruppene som opptrådte var sinnsykt gode, forklarer Sellevoll.

Dansegruppa til Eirik Sellevoll ble nemlig nummer to i en svær dansekonkurranse i USA i helga.

– Vi var opp mot dansere som har vært med på “So you think you can dance” og “World of dance”, så presset om å prestere var virkelig høyt, skriver Sellevoll videre. 

Foto: Steve Nilsen

Sellevoll tror det var helhetsinntrykket som ga dem en så høy plassering, og at det var utslagsgivende at de hadde en klar historie å fortelle.

– Og at kontakten mellom oss dansere var såpass sterk og ekte, at publikum kanskje følte at de var en del av dansen. 

Sellevoll representerte dansekompaniet “Untitled” til koreograf Lukas Mc Farlane.

Senjakultur.no snakket med Sellevoll noen dager før han reiste til Los Angeles, som en av fire fra danseensemblet i London. 

– En usannsynlig mulighet som jeg aldri trodde skulle skje meg. Det at han hadde lyst å ha meg med klarte jeg ikke helt å begripe. Jeg setter utrolig pris på det og føler meg veldig priveligert, sa Sellevoll ydmykt.

– Det er dette jeg vil, og dette jeg brenner for, og er veldig takknemlig.

Her kommer et kort portrett av danser Eirik Sellevoll:

– Jeg føler meg fri. Jeg føler at jeg er på rett plass og skal ikke gjøre noe annet i de øyeblikkene. En sjelden kost – der jeg føler meg 100 prosent hjemme. Da er det ingenting annet. En følelse som er sjelden og fantastisk, forteller Sellevoll om å være i dansen.

Og publikum vil han gjerne ha med i dansen.

– Publikum er en forlengelse av dansen. Jeg vil inkludere publikum. Jeg finner enkeltpersoner, helst folk jeg ikke kjenner, og inviterer dem med på opplevelsen: – Det at jeg viser dette til deg, vil jeg at du også skal gi meg noe.

– Hvis de er åpen for en kommunikasjon, så synes jeg det er ganske fantastisk, og det gir meg mer energi.

Foto: Rune Ottarsen

I januar 2007, året han fylte 12 år, fant Eirik Sellevoll fra Stonglandseidet “Dans Finnsnes” og danset der et halvt år før han flyttet til Harstad. Sellevoll var eneste gutten blant fire hundre jenter.

– Jeg visste ikke at jeg manglet et mannlig forbilde innen dans før jeg flyttet til Oslo i 2012. Det var veldig inspirerende. En rar kombinasjon av følelser, at du ikke visste at du savnet noe før du hadde det. Hvordan være en mannlig danser, og ikke bare en danser, forteller han.

Foto: Rune Ottarsen

Det var to år tidligere at han skjønte at det var dans han ville ha som yrke. Da opptrådte han i Nordic Hall i Harstad som solist med divisjonsmusikken i Nord-Norge under deres 100-års jubileum.

– Da fikk jeg følelsen av at det var absolutt dette jeg har lyst til å gjøre.

Eirik Sellevoll vokste opp på Stonglandseidet i Tranøy kommune på Senja. Foto: Rune Ottarsen

Spin Off i 2012 til 2013, forstudium i dans i Oslo. Det ga bare mersmak og han søkte seg til Liverpool Institute of Performing Art (LIPA), også kjent som Paul Mc Cartney-skolen.

– Et sjokk, både kulturmessig og dansemessig. Danserne i England, hvis jeg tar alle under en kam, er så utrolig flink å showe og please et publikum, og virkelig gi det dem får betalt for, forklarer Sellevoll.

Han ønsket å mikse det norske med det engelske og skape sitt eget uttrykk.

– Så jeg ville ta det jeg følte var det norske inn i det engelske; fortsatt please et publikum, men også invitere dem inn. Lage en åpen invitasjon om at publikum er en del av dette.

Foto: Rune Ottarsen

Det å skille seg litt ut ga Sellevoll oppmerksomet og han koreograferte fire utsolgte forestillinger. Etter den forestillingen begynte balle å rulle og han fikk koreografijobb på en annen skole i Liverpool. Der ble han kjent med andre koreografer.

– Jeg klarte å lage meg et navn i de tre årene i Liverpool. Ikke alle visste hva jeg het, men jeg var The Dancing Viking, flirer han hjertelig.

Ett år er gått siden Sellevoll fikk sine papirer og håndhilste på Sir Paul Mc Cartney. Det første halve året bodde han i Harstad og samarbeidet med Tonje Sellevoll, skuespiller, søster og forbilde.

– Det er ei som inspirerer. Hun ligger meg nær i hjertet. Hun har lært meg mye, ikke bare scenemessig, men det å være menneske.

Foto: Rune Ottarsen

Sellevoll jobber frilans, men har fast plass i to dansekompani i London. I tillegg koreograferer han på skoler i Liverpool, inkludert LIPA og har hatt lærerjobb på universitet.

– Ting skjer fort. Må være på hugget og ha litt spisse albuer. Må være flink å gjøre meg selv kjent ved å skape nettverk.

– Inntil videre er det nesten leveling, men jeg har det ikke travelt. Jeg tar en måned om gangen og beveger meg sakte. Jeg er litt naiv, men naiv er ikke et negativt ord. Jeg har trua på at ting skal gå bra.