Gode valg = Solid festivalprofil

De satset og ungt. De satset lokalt. De satset nordnorsk. Og de satset på god musikk, kanskje bedre enn de sjøl visste på forhånd. 

Midt i den lokale naturherligheten dro de til med solide lokale musikkherligheter. Ære være AarsteinØYA! Først og fremst for at de valgte unge og lokale. Perle etter perle. Festivalen åpnet rolig og fint med “Rustholk”. Et musikalsk møte mellom sjangere som møtes midt i fjordfisket, midt i den nordnorske kystkulturen og midt i hjertet. Friskt, vakkert, sårt, muntert, hardt, tøft og treffende samstemte.

Rustholk. Faa venstre: Christine Henriksen, Tobias Solheim-Nilsen, Ida Løvheim, Johan Aarstein, Christo Stangness og Arnljot Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

“Fleines og Elstad” med Stian Fleines sin dype raspende røst i John Campbell-land og rå bluesgitar og herlig vokal fra Olav Elstad. Dampende og tøft jobbet de fram god respons fra publikum. “Lisa Skoglund Trio” med snedige og gode tekster som Skoglund leverte med kraft og ømhet i ett og samme. Torje Åsali Jenssen på gitar og Ida Karoline Nordgård på bass løftet Skoglunds låter over fjellene og tilbake. Sanger rett fra hjerte, og rett til hjerte.

Lisa Skoglund. Foto: Rune Ottarsen

“Bob Dylan på nordnorsk”. Johan Aartseins mesterverk iscenesatt sammen med Ida Løvheim. To som vikler sine stemmer så vakkert sammen at du innimellom tror at det bare er én. Med fullt band på scenen viste de at Dylan er utrolig tøft elektrisk. En verdig avslutning av fredagskvelden. De kunne spilte hele konserten på nytt og publikum hadde blitt dobbelt så fornøyde.

“Fleines og Elstad”. Foto: Rune Ottarsen

“Peer Nic” har funnet sin stil. Han skriver gode tekster på engelsk, hvor ingen linjer finner enkleste vei til enden. Det er her han skiller seg fra mange andre låtskrivere. En god fortellende stil med små sidespor i melodilinja. En mann som bør få spillejobber i søkk og kav hos de som skjønner seg på musikk, og ser hvor bra han er på vei til å bli. Den eneste som var alene på scenen under festivalen og stod for åpningen av lørdagens fortreffelige program.

“Peer Nic”. Foto: Rune Ottarsen

Christine Henriksen hadde allerede vært på scenen med inspirerende og rørende felespill i “Rustholk” og “Bob Dylan på nordnorsk”, men i duoen “De ubrukelige” fikk hun vist fram hvilken entertainer, vokalist og tekstforfatter hun er. Der de andre skriver tekster med fjærlett penn, rasper hun hardt i stein med kniv. Herlighet for et show, for en humor og for noen musikere. Hallvard Høiberg er en fantastisk gitarist. Han brukte minst tre hender og tyve fingre. Men den som stjal showet denne helga var Henriksen. Dama med fela ble sjela av AarsteinØYA.

“De ubrukelige”. Hallvard Høiberg og Christine Henriksen. Foto: Rune Ottarsen

Midt i herligheten av unge fremadstormende artister dukket Lars Bremnes opp med fullt band og underholdning på høyt nivå. Han leverte en imponerende portefølje av vakker nordnorsk musikk. Johan Aarteins eldste band “Hjerterå” viste at de unge fint kan spille etter toppfolk som Bremnes. Med brodd, herlig humor, gode tekster og rå rock dro de sitt publikum nærmere og nærmere. Avslutningen med “Sjela eller livet” og “Svanesangen” går rett inn i den nordnorske rockehistorien.

“Hjerterå”. Her representert ved Rikard Toften Holst og Johan Aarstein. Foto: Rune Ottarsen

“TooRaLoo” hadde fått jobben med å avslutte helga. Her var det bare for bandet, hovedsakelig bestående av godt voksne musikere, å seile dette i land. De bare tok over, og løftet det enda mer. Herlige nordnorske tekster iført sprelsk irsk tonedrakt løftet publikum ut av stolene, ut på gresset og seilte dem enda lengre til havs.

Ren idyll. Foto: Rune Ottarsen