Gårdsbesøk på sykehjemmet

Smil, glede og barnlige hyl fra godt voksne er like herlig som barnelatter. 

Noen dager blir så utrolig mye finere enn andre. Denne dagen kommer til å sitte i kroppen lenge. Dyrebesøk på Tranøy Sykehjem på Stonglandseidet gjorde godt for alle som var tilstede. 

Et hjertelig møte mellom geit og Else Nybrott. Rosita Nyheim bak. Foto: Rune Ottarsen

Å se gleden i øynene. Å se hvordan gamle hender strekker seg for kose med dyrene. Å høre gledeshyl når en ponni stikker hodet bort og hilser. Hjertelige møter.

Rosita Nyheim med ponnien Missy hilser på Else Nybrott, som svarer med et hjertelig gledeshyl. Aktivitør Linn Elisabeth Nilsen er like fornøyd. Foto: Rune Ottarsen

En fantastisk flott dag og et blinkskudd fra Rosita Nyheim og Knut Andreassen som kom med dyrene fra Vangsvik for å gi beboerne en spesiell dag.

– Kjempeflott! Jeg er dyregal, og det har jeg vært bestandig. Jeg er så glad i dyr. Det er så flott å være her ute, fortalte Torgunn Finjord. 

En strålende fornøyd Torgunn Finjord. Foto: Rune Ottarsen

Sammen med de andre beboerne på Tranøy Sykehjem fikk de besøk fra Brennlia Gård i form av en ponni, tre geiter tre høner og en hane.

– Det er jo kjempetøft! Du lever deg inn i den gamle tida, slik det var før, stråler Ruth Pettersen.

Ruth Pettersen var ivrig å kose med dyrene. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg synes det er artig. Et lite avbrekk fra det vanlige vi har innpå her. Vi lever lenge på det her, smiler Pettersen.

En høne og en hane la seg fint til rette i hvert sitt fange. De unge geitene hoppet, spratt og stanget hverandre lekent. Joda, livet med dyr har mer verdi enn uten.

– Det er helt spesielt. Du får ei forkjærlighet for dem, særlig når du steller dem, forklarer Pettersen.

Herlig sameksistens utenfor sykehjemmet. Foto: Rune Ottarsen

– Innvendig er dyrene akkurat som oss, på en måte. De ser, føler og forstår. De føler hvis man ikke er glad i dem, og føler det hvis man er glad i dem, forklarer Finjord.

– Jeg savner den tida med dyr. Ungene brukte å si det: Det er så artig med deg mamma, for du kommer heim med dyr uten at vi har spurt og mast, flirer hun hjertelig.

En flott dag for beboerne. Foto: Rune Ottarsen

Etter hvert ble det ganske mange ute ved plenen og bålpanna, og sykepleiere, hjelpepleiere og assistenter var like ivrige som pasienetene.

Aktivitør i Tranøy Kommune, Linn Elisabeth Nilsen, satte stor pris på iniativet fra dyreeier Rosita Nyheim.

– Et kjempeinitiativ for å få de eldre ut og gi dem en bedre hverdag. Ikke bare sitte inne. De blir jo kjempelykkelig bare av det å komme ut, forteller Nilsen.

Gudrun Solbø i nærkontakt. Foto: Rune Ottarsen

At besøket har effekt langt utover selve besøket bekrefter hun gjerne.

– Dyr er trivsel, og sikkert en trygghet, siden de har vært unge og hatt dyr. Så dette er en trygg og kjent hverdag for dem. Vi merker at de blir roligere av å være sammen med dyr. Jeg tror dette har ei god virkning på dem, forklarer Nilsen.

Foto: Rune Ottarsen

Superhelter – større enn Alice Cooper

Buktafestivalen er en pulserende musikkåre som samler ikoniske rockehelter, spennende nye bekjentskaper og ikke minst er et fyrtårn innen presentasjon av lokale band. 

Årets ikon, uten sidestykke, er Alice Cooper. 69-åringen leverte en pakke med klassikere og kjørte show foran et band med god trøkk og spilleglede. De fremste publikummerne kunne tekstene fra begynnelse til slutt og rockeikonet var så klart og tydelig på hjemmebane.

Alice Coopers gitarist Nita Strauss. Foto: Rune Ottarsen

Men! De som er de største heltene og overgår Alice Cooper så til de grader, er de som får dette til å skje. Alle hendene, føttene og hodene som sørger for at Buktafestivalen går knirkefritt. De som sørger for at folk trives. De som elsker den jobben. De som rydder og steller. De som serverer mat og drikke med smil etter smil.

Alice Cooper. Foto: Rune Ottarsen

Alt er tilrettelagt og nøye planlagt. Det hoper seg aldri opp med søppel. Kasting av søppel i riktige dunker er så innarbeidet blant tusener av publikummere. For publikummet er med på dugnaden på sitt vis og skaper godstemning over hele festivalområdet. Da er det så lett for frivillige å beholde smilene gjennom lange kvelder. De som kun får noen glimt av sine musikkhelter og lytte til noen strofer av sine favorittsanger, for mesteparten av tiden er de superhelter. Superhelter som sørger for at det blir festival år etter år.

Andrej Nebb, De Press. Foto: Rune Ottarsen

Andrej Nebb og De Press viste at Block to Block er og blir en klassiker. Så hardt og tøft, og suggerende. Herlig humoristisk. En solid tur tilbake til åttitallets kvalitetspunk fra De Press. Nok et ikon, nok en spilleglad musiker.

Honningbarnas vokalist Edvard Valberg. Foto: Rune Ottarsen

Honningbarna så ut til å fange buktapublikummet med sinnsyk energi og crowdsurfing. I vilt tempo hoppet og spratt de gjennom låt etter låt på storscenen. Kanskje noe hesblesende for de fleste, som heller valgte å snakke ivrig med venner og kjente gjennom konserten. Ingenting å si på kvaliteten, men klarte kun å fange fansen i de fremste rekkene.

Ane Brun. Foto: Rune Ottarsen

Ane Brun åpnet fredagen. En fantastisk detaljrik stemme og et band som fylte ut de minste hull med lekre detaljer. En særdeles elegant og fin åpning på andredagen.

Sunshine Reverberation. Foto: Rune Ottarsen

Sunshine Reverberation er Senjakulturs lokale alibi. Hardt, tøff og lekent fra den lille scenen inne i skogen. Samspilt som få. Dette bandet er bare å følge inn i framtida, for deres framtid virker lys og heftig. Samtidig som Sunshine Reverberation spilte på Little Henrik bergtok Hedvig Mollestad Trio sitt publikum i Paradisbukta.

Humørspredere – også som eiere

Det blide ESSO-paret er endelig eiere av sin egen arbeidsplass etter hektiske uker med overtakelse. Bensin Stasjon Finnsnes AS åpnet dørene med et smil – eller to. 

Smil og godt humør er smittende og Morten og Synnøve Kjærvik har smittet mange gjennom årene.

– Jeg elsker å ha folk rundt meg hele tida og synes det er trivelig. Kontoret skal kun brukes en time eller to på formiddagen. Resten skal jeg være ute blant folk, forteller Morten Kjærvik.

Foto: Rune Ottarsen

– Jeg er så glad i å være på jobb. Jeg liker det så godt og har bestandig sett fram til å gå på jobb hver eneste dag. Jeg er blid og fornøyd fordi jeg har det trygt og godt. Jeg har kommet en plass i livet at det er trygt, smiler Synnøve Kjærvik.

Foto: Rune Ottarsen

Ekteparet skal fortsette med sine vanlige skift, akkurat som før.

– Kjempeartig når jeg får gjøre andre ting enn å stå ved disken. At jeg får være ilag med kunder og skifte lyspærer og vindusviskere. Da koser jeg meg. Jeg liker å holde på med hendene også og ikke bare stå rett opp og ned i kassa, forklarer hun.

– Det er så utrolig viktig å ta vare på kundene sine. Vi skal kjennetegnes ved å ta vare på kundene, legger hun til.

Foto: Rune Ottarsen

De synes det er greit å endelig være i havn med overtakelsen av ESSO-stasjonen i Finnsnes, men merker ikke den helt store forskjellen fra å være ansatte til å være eiere.

– Jeg har egentlig ikke kjent på den følelsen. Jeg tror det går en stund før jeg oppdager at dette er vårt. Jeg har vært her i over 10 år og Morten i 15, 16, 17 år, så det har jo blitt “våres” for lenge siden. Nå med renovering føler jeg at det blir våres lille baby , flirer hun.

– Det føles litt likere å eie det sjøl. Vi jobber stort sett på samme måte, men det er kanskje litt mer givende og føler at vi kan stå på litt mer og vite at det går til oss sjøl. Det er veldig greit å være arbeidstaker også, men det føles greit å eie, forteller han.

Foto: Rune Ottarsen

– Jeg føler vi har kjøpt ei gullgruva

– Jeg føler vi har kjøpt ei gullgruva. Vi må bare begynne å grave den fram, smiler Hege Dekkerhus.

Seks uker etter overtakelsen av Tranøybotn Camping og Hyttekroa er Hege Dekkerhus fremdeles sterk i trua. Hun framhever naturen som stedets sterkeste kort.

– Dette er et eventyrområde med så mye vakkert. Alt her er et eventyr og det er så fint og vakkert. Det å være ute er de tre m´er for meg: Motivasjon, meditasjon og medisin. Totalt sett blir det min religion, forteller Dekkerhus.

Hege Dekkerhus. Foto: Rune Ottarsen

Dekkerhus er et friluftsmenneske og vil gjerne etablere friluftsaktiviteter med Tranøybotn Camping som utgangspunkt.

– Jeg har lyst å skape et miljø rundt plassen. At folk kommer til Hyttekroa for å ta turplanlegging. Her er kartene og tilrettelagt for å gjøre det. Og så kommer sjøkart på to ganger to meter, forklarer hun.

Tranøybotn Camping og Hyttekroa. Foto: Rune Ottarsen

– Det er så spesielt å komme hit og se det fantastiske stedet her. Vi har alt; sjøen med kajakk og fiske. Ånderdalen med nydelig natur, skog og mark og fiske. Vi har jo alt her, og det er ikke langt å kjøre hvis du absolutt må bestige en fjelltopp, fortsetter hun.

– Derfor jeg ønsker å få til friluftsliv. Om det handler om å sitte rundt et bål eller fiske, eller å få noen til å fortelle gode historier om området, bare det å være samlet og gjøre noe ilag. Kanskje 10.klassinger kan velge å komme hit på sin avslutningstur, ta våtkortet i kajakk, kanskje gå i Ånderdalen, besøke Sazza og museet der. Skape turopplevelser og gode minner, forteller Dekkerhus ivrig.

En populær campingplass. Foto: Rune Ottarsen

Ideene er mange, men nøkternheten står sterkt hos Dekkerhus. Hun vil først og fremst ha fokus på stamgjestene den første tida.

– Førsteprioritet er folkene på campingen. De som står her hele året. Jeg har lyst å legge fokus på dem de første årene, at de får det bra.

Hun føler seg godt mottatt av campingfolket og har satset på en aktiv dialog.

– De har vært helt fantastiske og tatt imot oss med åpne armer og vi er utrolig takknemlig for det. Jeg føler at det er viktig å få et samarbeid med de som er på campingen, for de kjenner jo campingen bedre enn oss, smiler Dekkerhus.

Gjester på Hyttekroa. Fra venstre: Sunniva, Michelle og Adrian Rochmann og Misgina Solbø. Foto: Rune Ottarsen

En forsiktig renessanse av Hyttekroa er også startet med en beskjeden meny i form av hamburger og pølser. Det har ført lokalbefolkningen til campingen for en matbit.

– Veldig gjevt fordi den ligger i nærområdet, sier Sunniva Rochmann.

– Veldig trivelig også, påpeker Misgina Solbø.

– Koselig plass, kommenterer Rochmann.

De to kommenterer at det merkes at det er kommet nye eiere og at maten er nydelig.

Hyttekroa satser på enkel mat i starten. Foto: Rune Ottarsen

– Senjastua har stengt lørdag og søndag, og da kan folk ta turen hit utover, men det blir ikke noe gourmetmat og utdannet kokk – ikke ennå i hvert fall, forteller Dekkerhus.

– Dette er ingen veikro, men et samlingspunkt for de som ønsker å bruke naturen.

Rolige omgivelser. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg er veldig glad i naturen, fjell, kajakk. Kajakk er min lenestol, men jeg har ikke fått padlet så mye eller gått i Ånderdalen. Det kommer helt an på interessen fra folk til å bruke denne plassen, slik at jeg kan guide og drive med kajakkurs. Og håper at Innovasjon Norge kan være å gi dette stedet et løft med det jeg ser for meg å få til etter hvert.

– Du vil ha mer aktivitet?

– Ja, det er turfolk jeg ønsker innom her. Jeg har en drøm. Firmaet heter Norwegian Wild. Norsk friluftsliv i litt mer lukseriøse rammer uten at det koster skjorta. 16 hyttetomter rett borti her. Alt koster penger, og jeg må være tålmodig og skjønne at Rom ikke var bygd på en dag. Må ta babysteg og være tålmodig og smart underveis.

– Vi kommer til å være aktive på Facebook, så det er bare å følge med. Jeg er en drømmer, men har realisert mange av mine drømmer og tror alt er mulig bare jeg er tålmodig.

Hege Dekkerhus. Foto: Rune Ottarsen

Sjela i havgapet

Roen har overtaket under årets ArtiJuli på Kråkeslottet. Kunsten er nedskalert og de energiske og spinnville installasjonene er borte. Igjen står kunst som må beskues på detaljnivå. 

Utsnitt av kunst av Henrik Nordahl. Foto: Rune Ottarsen

Under dette årets ArtiJuli ligger kunsten sterkt i detaljene. Du må bruke tida godt, la deg forføre av detaljene og se bildene fra flere vinkler. Det er ikke den spinnville kunsten. Ingen installasjoner. Nedskalert i mengde, men ikke kvalitet. Fargene forfører deg. Detaljene berører deg.

Godbitene er ikke fotografert. De må du oppleve på Kråkeslottet ut juli måned.

Elind Rui Blix sine bilder uten UV-lys. Foto: Rune Ottarsen

– Bildene har sykt fine farger. Jeg har aldri sett nordlys før, men nå kan jeg si at jeg har gjort det, smiler Stine Granly.

– Det var veldig mye kult. Det var overraskende. Ikke helt det jeg hadde forventet, forteller Tone Djønne.

Sjela, kaka og kaffen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er det å finne kunst her ute som er mer naturlig å finne i byer som Oslo, Bergen og Trondheim?

– Jeg ble sjokka. Vi går på prosjektledelse innen kunst og dette er noe jeg vil lage en eller annen gang. Der de som ikke får sett så mye kunst får sett. Det er veldig kult og inspirerende, også mye sjel, ja, mye sjel, svarer Tone Djønne engasjert.

Stine Furuly, Vilde Noreng, Tone Djønne og Jenny Noreng. Foto: Rune Ottarsen

Kombinasjonen av kunst og kaker er perfekt. Kakene er kunstverk i seg sjøl, smakfulle og lekre. Kaker og kaffe kan nytes ute. Soldagene på Kråkeslottet er usedvanlig vakre. Søstrene Vilde og Jenny Noreng bare må innom ArtiJuli. Det er Vilde Noreng som har med seg studievenninene Stine Furuly og Tone Djønne. 

– Dette er jenter jeg møtte i Oslo som jeg var så heldig å få med meg opp hit. Jeg tenkte at de må få se det som er fint på Senja. Bøvær er det fineste stedet, og Kråkeslottet er det kuleste huset og da passer det ypperlig at det er festival også, forklarer Vilde Noreng smilende.

Slottsforvalter Georg Blichfeldt viser fram kunsten til Filip van Kerkhoven. Foto: Rune Ottarsen

– En belgisk kunstner som kom for å skrive, men som bare måtte male da han opplevde lyset og været, det var mye vær den perioden med vekslende lys. Den svarte veggen som bygde seg opp her ute med sola på den andre sida. Lyset får en helt annen karakter i slikt vær og blir mye sterkere når det får noe å stå opp i mot på et annet vis enn når himmelen er klar, forteller Georg Blichfeldt om bildene til Filip van Kerkhoven. 

Den gode samtalen. Sommernaboene Allan Hutchinson og Georg Blichfeldt. Foto: Rune Ottarsen

Animasjonsfilmene som snurrer og går i filmrommet ute på kaia må bare oppleves. Der kan du se den nye kortfilmen “The Fisherwoman” av Augustin Rebetez og den prisbelønte “How do You like my Hair” av Emilie Blichfeldt.

Film. En scene fra “The Fisherwoman.” Foto: Rune Ottarsen
Kafeen er åpen. Foto: Rune Ottarsen

 

 

 

 

 

 

Vil så gjerne lage noe eget – sammen med andre

Ida Løvheim vil gjøre noe eget, men ikke alene. – Det at det kun skal handle om én person representerer ikke musikken på en bra måte, sier hun. 

– Vi startet drømmebandet mitt sist i 2016. Det har utviklet seg over all forventning og vi driver og skriver på ei plata som skal spilles inn i september, forteller Løvheim smilende.

“Hollow Hearts”. Fra venstre: Ida Løvheim, Ida Karoline Nordgård, Christoffer Nicolai Mathisen og Mikael Pedersen Jacobsen. Foto: David Gonzalez

– Er dere likestilte medlemmer?

– Litt av poenget var å ikke lage Ida Løvheim Band. Vi er fire musikere og alle synger, og på noen låter så synger vi likestilte, alle får lov å skinne, svarer hun kontant.

Med seg i bandet “Hollow Hearts” har hun Ida Karoline Nordgård på bass, Christoffer Nicolai Mathisen på gitar og Mikael Pedersen Jacobsen på trommer.

– Jeg er ikke komfortabel som frontfigur, men liker at vi er to eller flere. Det at det skal kun handle om én person representerer ikke musikken på en bra måte. Alle er skikkelig flinke å synge, og er det noe jeg er glad i så er det flerstemt sang.

Ida Løvheim. Foto: Rune Ottarsen

“Hollow Hearts” skriver musikken sammen.

– En ting som overrasket meg er at alle er så sjukt god å skrive musikk, for det er ikkje gitt at fordi du er en god musiker så trenger du ikkje å være en god låtskriver.

– Jeg har skikkelig trua på dette bandet, og jeg bruker å være ganske negativ til vanlig, flirer hun.

Ida Løvheim. Foto: Rune Ottarsen

Løvheim, som er oppvokst i Målselv og bosatt i Tromsø, har reist landet rundt de siste par årene med “Bob Dylan på nordnorsk” sammen med Johan Aarstein, men nå er de inne i sluttfasen av det prosjektet.

– Nå tror jeg vi er snart ferdig. Det er ikkje fordi vi er lei, men det tar mye tid og den tida har vi kanskje lyst å bruke mer på “Rustholk” og eget stoff, forklarer hun.

– Musikerne i Rustholk er velutdanna folk og kommer inn fra forskjellige ståsted med en jazztrommis og en bassist som er vant til å spille noe helt annet. Vi sier at vi skal også spille sanger med tre akkorder, og sånn blir det, flirer Løvheim.

– “Bob Dylan på nordnorsk” blir bare reproduksjon?

– Det blir jo det. I bunn og grunn så er det ikkje vårt. Vi har gjort det vi kan gjøre med det. Vi begynte som to, og har blitt flere, gjort det større, gjort det bedre. Nå ser jeg ikkje hva det neste skal være. Jeg ser ikke neste steg, for det må være noe vi har skikkelig lyst til, svarer Løvheim.

Rustholk. Faa venstre: Christine Henriksen, Tobias Solheim-Nilsen, Ida Løvheim, Johan Aarstein, Christo Stangness og Arnljot Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

Oslobaserte “Rustholk” er startet av Løvheim og Johan Aarstein. Med seg har de fått Arnljot Nordvik på gitar, Christo Stangness på bass, Christine Henriksen på fele og Tobias Solheim-Nilsen på trommer. Bandet er en røffere utgave av for eksempel “Boknakaran” og “Publiners”, og satser på hovedsakelig eget stoff.

– “Rustholk” er mye mer spennende, fordi det er vårt og en større sjanse å ta, og det er mer av oss sjøl. Det er mer adrenalin i det fordi det er vårt. Musikerne er så flinke å spille, og da vi fikk Christine Henriksen på fele som bare er helt rå, så ble det skikkelig bra.

Christine Henriksen og Ida Løvheim. Foto: Rune Ottarsen

Løvheim tok eksamen på scenen i vår etter to år på Musikkonservatoriet i Tromsø.

– Jeg har et par år igjen med utdanning og det er trygt. Jeg tror det er mange som får seg en smell i fjeset når de plutselig skal være frilanser. De to siste årene er utøver-år der du har tid og frihet til gjøre det du vil gjøre.

Dermed kan hun og bandmedlemmene bruke tid på Tromsøbaserte og konservatoriebaserte “Hollow Hearts”.

– Vi har øverom. Vi har lærere som kan hjelpe oss. De har masse erfaring og spilletips, smiler Løvheim.

Gode valg = Solid festivalprofil

De satset og ungt. De satset lokalt. De satset nordnorsk. Og de satset på god musikk, kanskje bedre enn de sjøl visste på forhånd. 

Midt i den lokale naturherligheten dro de til med solide lokale musikkherligheter. Ære være AarsteinØYA! Først og fremst for at de valgte unge og lokale. Perle etter perle. Festivalen åpnet rolig og fint med “Rustholk”. Et musikalsk møte mellom sjangere som møtes midt i fjordfisket, midt i den nordnorske kystkulturen og midt i hjertet. Friskt, vakkert, sårt, muntert, hardt, tøft og treffende samstemte.

Rustholk. Faa venstre: Christine Henriksen, Tobias Solheim-Nilsen, Ida Løvheim, Johan Aarstein, Christo Stangness og Arnljot Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

“Fleines og Elstad” med Stian Fleines sin dype raspende røst i John Campbell-land og rå bluesgitar og herlig vokal fra Olav Elstad. Dampende og tøft jobbet de fram god respons fra publikum. “Lisa Skoglund Trio” med snedige og gode tekster som Skoglund leverte med kraft og ømhet i ett og samme. Torje Åsali Jenssen på gitar og Ida Karoline Nordgård på bass løftet Skoglunds låter over fjellene og tilbake. Sanger rett fra hjerte, og rett til hjerte.

Lisa Skoglund. Foto: Rune Ottarsen

“Bob Dylan på nordnorsk”. Johan Aartseins mesterverk iscenesatt sammen med Ida Løvheim. To som vikler sine stemmer så vakkert sammen at du innimellom tror at det bare er én. Med fullt band på scenen viste de at Dylan er utrolig tøft elektrisk. En verdig avslutning av fredagskvelden. De kunne spilte hele konserten på nytt og publikum hadde blitt dobbelt så fornøyde.

“Fleines og Elstad”. Foto: Rune Ottarsen

“Peer Nic” har funnet sin stil. Han skriver gode tekster på engelsk, hvor ingen linjer finner enkleste vei til enden. Det er her han skiller seg fra mange andre låtskrivere. En god fortellende stil med små sidespor i melodilinja. En mann som bør få spillejobber i søkk og kav hos de som skjønner seg på musikk, og ser hvor bra han er på vei til å bli. Den eneste som var alene på scenen under festivalen og stod for åpningen av lørdagens fortreffelige program.

“Peer Nic”. Foto: Rune Ottarsen

Christine Henriksen hadde allerede vært på scenen med inspirerende og rørende felespill i “Rustholk” og “Bob Dylan på nordnorsk”, men i duoen “De ubrukelige” fikk hun vist fram hvilken entertainer, vokalist og tekstforfatter hun er. Der de andre skriver tekster med fjærlett penn, rasper hun hardt i stein med kniv. Herlighet for et show, for en humor og for noen musikere. Hallvard Høiberg er en fantastisk gitarist. Han brukte minst tre hender og tyve fingre. Men den som stjal showet denne helga var Henriksen. Dama med fela ble sjela av AarsteinØYA.

“De ubrukelige”. Hallvard Høiberg og Christine Henriksen. Foto: Rune Ottarsen

Midt i herligheten av unge fremadstormende artister dukket Lars Bremnes opp med fullt band og underholdning på høyt nivå. Han leverte en imponerende portefølje av vakker nordnorsk musikk. Johan Aarteins eldste band “Hjerterå” viste at de unge fint kan spille etter toppfolk som Bremnes. Med brodd, herlig humor, gode tekster og rå rock dro de sitt publikum nærmere og nærmere. Avslutningen med “Sjela eller livet” og “Svanesangen” går rett inn i den nordnorske rockehistorien.

“Hjerterå”. Her representert ved Rikard Toften Holst og Johan Aarstein. Foto: Rune Ottarsen

“TooRaLoo” hadde fått jobben med å avslutte helga. Her var det bare for bandet, hovedsakelig bestående av godt voksne musikere, å seile dette i land. De bare tok over, og løftet det enda mer. Herlige nordnorske tekster iført sprelsk irsk tonedrakt løftet publikum ut av stolene, ut på gresset og seilte dem enda lengre til havs.

Ren idyll. Foto: Rune Ottarsen

Ekte nordnorsk festival

Det er så fantastisk når kultur og natur renner samme vei. Festivalen ÅrsteinØYA har klart akkurat det. 

Årstein i Lofoten er som skapt for ekte nordnorsk festival, og det på ekte nordnorsk. Det arrangørene gjennomførte i helga var en maktdemonstrasjon av nordnorsk natur og kultur, og det nordnorske språk.

Ren idyll. Foto: Rune Ottarsen

Bookingene er utrolig gode, og ga en solid totalpakke som vil henge i lenge hos engasjerte festivalgjester. Ordsmeder som Lars Bremnes, Lisa Skoglund, Johan Aarstein og Christine Henriksen på scenen viser at det nordnorske språket er fruktbart, vakkert og salig beskrivende.

“Bob Dylan på nordnorsk” med fullt band. Fra venstre: Tarjei Antonsen, Ida Løvheim, Roger Tunheim Jakobsen, Johan Aarstein og Rikard Toften Holst. Foto: Rune Ottarsen

Nevnte Lars Bremnes, årets hovedartist, stilte med fullt band og ga en smaksopplevelse av rock, pop og visesang. En dyktig entertainer som her viste seg fram med trøkk og spilleglede. Det var også en sann glede å oppleve “Bob Dylan på nordnorsk” med fullt band og elektrisk framføring, i dobbel forstand.

Lars Bremnes var hovedartist. Foto: Rune Ottarsen

Men, for å snakke litt om pakken. Den herlige pakken som gir deg pusteproblemer lenge før musikken har begynt. Den ærverdige naturen som har lagt alt så idyllisk godt til rette med vakre fjellformasjoner, hvite strender og det stille sundet med små holmer som duppet forsiktig like utenfor. Jordene var nyslåtte og hadde god plass til bobiler, campingvogner og telt. Et paradis for de som liker vakker natur og godt selskap, og selvfølgelig god musikk.

En flott festival for folk som gjerne bruker hele helga. Foto: Rune Ottarsen

Det de hadde skapt ute på Årstein var et sosialt treffpunkt der juni krysset over i juli. Der musikken overtok for måsene. Der nordnorske ord i nydelig musikalsk innpakning kom til sin store rett. Sangtekster med godt menneskelig innhold. Tekster med humor og brodd. Et mottakelig publikum som elsket humoren mellom sangene like høyt som musikken. Et publikum som klappet heftig og hjertelig hele helga. Et publikum som danset seg smilende inn i fredags- og lørdagsnatta.

Gjestene danset seg smilende inn i lørdagsnatta til musikk fra “TooRaLoo”. Foto: Rune Ottarsen

Rolige arrangører holdt tempoet nede og sørget for å publikum fant roen til å nyte smaksopplevelsene fra scenen. Etter fredagens konserter nøt folk lørdagen mellom bobiler, campingvogner og telt. Latter og glede. Ro og harmoni. En festival også for barna, som hadde egne plasser på gresset like foran scenen. ÅrsteinØYA er en festival som bør gå rett over i tradisjon allerede, og leve lenge. Veldig lenge.

Barn og unge med god energi foran scenen. Slikt skapes god festival. Foto: Rune Ottarsen