Søndagen på Kråkeslottet

Den rolige søndagen under Kråkeslottfestivalen. Det vakreste musikkrommet i Kråkeslottet.

Det gjør noe med meg når jeg går over moloen, som om jeg går inn i en roligere eksistens. Jeg lar suset fra havet bestemme tempoet i kroppen. Kråkeslottet kommer meg i møte. Bygningen som har plassert seg i en u-sving mot havet. Den atmosfæriske kulturskatten som aldri slutter å omfavne sine gjester – så ømt, så forsiktig.

Slottsforvalter Georg Blichfeldt danser til Frode Haltli og Ragnhild Furebotten. Foto: Rune Ottarsen

Folk svermer rundt på utsiden. Små samtaler møtes. Kråkeslottet er rustikt, rødt og litt mørkt. Kontrasten til den lyse Skipperstua er stor. Skipperstua er et vakkert rom, fordi lyset er en så stor del av det. To hele vegger med vindu. Her behøves ingen lyskastere. Her trengs bare musikk, et lyttende publikum og suset fra bølgene.

Daniel Lazar og Almir Meskovic storkoste seg i Skipperstua søndag. Foto: Rune Ottarsen

Denne søndagen var det en enorm avslutning på Kråkeslottfestivalen 2017. Jeg har vært på noen konserter i Skipperstua de siste årene, men aldri hørt en så kraftig applaus som denne søndagen. Applausen smalt hardt i ørene. Den gode latteren runget gang etter gang. Musikkgleden smittet.

Andreas Ulvos med vakkert pianospill. Foto: Rune Ottarsen

Andreas Ulvos, Daniel Lazar & Almir Meskovic og Ragnhild Furebotten og Frode Haltli viste at musikk er så utrolig mye mer enn musikk. Ikke bare er de dyktige på hvert sitt instrument, men de har med seg en vanvittig spilleglede og ydmykhet. En ydmykhet som gir en fortrolighet fra deres publikum. Med glimt i øyet presenterer de musikken med små historier, skaper en sameksistens i det solopplyste rommet.

Pål Moddi Knutsen er nesten som inventar å regne i Skipperstua. Her fra frokostkonsert søndag. Foto: Rune Ottarsen

Arrangørene gjør så utrolig mye riktig. De har skapt et eget konsept med noen faste punkter, og noen små endringer fra år til år. Ett av de faste punktene er  søndagen i Skipperstua med magiske musikalske opplevelser. Mens de andre konsertlokalene tømmes for teknisk utstyr fortsetter musikken å samarbeide med havet, båra og huset utover ettermiddagen. Tankene går allerede mot neste år. Mot nye inspirerende stunder i Skipperstua.

Foto: Rune Ottarsen

Eneste i Nord-Norge med denne jobben

Kristine Myhre Tunheim fra Sørreisa har fått ansettelse hun er helt alene om i Nord-Norge.

– Helt utrolig! Jeg føler meg priveligert siden jeg er eneste i Nord-Norge som har fått dette av alle frilans dansere og skuespillere, jubler skuespilleren.

Det er 56 ansatte i Skuespiller- og danseralliansen der Kristine Myhre Tunheim er første og eneste med tilhold i Nord-Norge.

– Jeg er glad for at jeg er den første, men også trist at det ikke er flere i Nord-Norge. Håper flere av mine nordnorske kollegaer som får denne type mulighet, sier hun.

Kristine Myhre Tunheim bak vaffelen fra Rimfrost sin egenproduserte “Ildsjel”.Foto: Rune Ottarsen

Kristine Myhre Tunheim har sammen med Rimfrost Teaterensemble satset hardt på kvalitet og truffet sitt publikum midt i hjertet med en god blanding av humor og alvor. Tunheim takker medspillerne Alexander Rindestu, Nanna Berntsen, Jeanette Solbakken, Morten Røsrud og Jonas Delerud.

– Jeg har vært så heldig og hatt så fantastiske kollegaer. Det er mye takket være dem at jeg fikk ansettelsen. Sammen har vi klart å opprettholde en så høy aktivitet mens vi har bodd på Senja. Nesten alle de andre i Alliansen er bosatt i Oslo, for der er det et miljø som kan ha en så høy aktivitet.

Simon Flem Devold og Kristine Myhre Tunheim etter “Morten 11 år” i Oslo.Foto: Rune Ottarsen

Stor produktivitet som frilansskuespiller er hovedkriterie for ansettelse i Alliansen.

– Det er en ganske objektiv ansettelsesprosess, slik at de som har jobba veldig mye får ansettelse, så det er jo utrolig at de har valgt meg.

Kontoret er flyttet fra Øverbotn i Tranøy til Rådstua i Tromsø.Foto: Rune Ottarsen

Hun havner i en situasjon hun ikke har vært før: Søknadsarbeid, videreutvikling, kurs og mer kommer til å være lønnet. En del av jobben i Alliansen vil være mentorarbeid for yngre skuespillere. Perioder med lite inntektsarbeid lønnes hun av Alliansen. Økonomisk usikkerhet er borte og hun kan tenke langt framover.

– Det å få kontinuitet i inntekt er en sikkerhet i perioder der det går litt saktere så sitter jeg ikke helt på bar bakke er fantastisk.

Kontor- og søknadsarbeid vil i to år lønnes av Alliansen.Foto: Rune Ottarsen

Den perioden hun har jobb som skuespiller er stillingen i skuespiller- og danseralliansen fryst, men når hun har behov for å jobbe med ren skuespillerutvikling og kurs som ellers er ubetalt så får hun lønn.

– Det gir en sikkerhet, kontinuitet og forutsigbarhet jeg ikke har hatt før, smiler hun lettet.

– Jeg har levd i en arbeidsvirkelighet som har vært veldig prosjektbasert og da har prosjektene lønnet arbeidet.

Kristine Myhre Tunheim.Foto: Rune Ottarsen

Tunheim har fått mer enn forventet det siste året: Arbeidsstipend for yngre nyetablerte kunstnarar 250.000 kroner, 150.000 kroner fra Ungkunststipendet sammen med Rakel Nystabakk og toårskontrakt med Alliansen.

– Det føles som at noen kødder med meg, siden jeg har fått både arbeidsstipend og ansettelse i Alliansen. Det er en enorm anerkjennelse med det kunstnerstipendet som veier tungt kunstnerisk. Tror nesten at noen skal si: Bare kødda! Selvfølgelig får ikke du alt dette, flirer Tunheim hjertelig.