Sykler til dekket bord

Unikt konsept på Senja. En gourmet-tur av de sjeldne: Å sykle til dekket bord.

Senja Rundt på sykkel er bokstavelig Senja rundt og “følger fjæra” rundt nesten hele Senja. Alt er tilrettelagt og du kommer til dusj, middag og seng hver kveld. Mens du sykler kjører en bil bagasjen til overnattingsstedet.

Ruben Wilsgård Olsen syklet Senja Rundt i fjor. Foto: Rune Ottarsen

– Alt er tilrettelagt når du kommer fram. Du får dusje og stelle deg. Bagasjen er fraktet dit og står klar. Du har alt du trenger. Du går til dekket bord. På sykkelen trenger du bare matpakke og drikke, og litt ekstra tøy. En luksustur med alt lagt til rette, smiler arrangør Berit Wilsgård Olsen i Frovåg Havfiske.

Berit Wilsgård Olsen, Frovåg Havfiske. Foto: Rune Ottarsen

Turen starter og slutter i Frovåghamn med middag første kveld og oppstart på sykkelsetet morgenen etter. Første dag innbefatter to båtturer: Rødsand – Flakstadvåg og Grunnfarnes – Torsken.

– Jeg synes den første dagen er den fineste. Det er så rolig, med lite trafikk, også båtturene, sier Wilsgård Olsen.

To båtturer den første dagen. Foto: Berit Wilsgård Olsen

Dette er andre året med Senja Rundt på sykkel og det er planlagt seks turer: 14.-19.juni, 25.-30.juni, 12.-17.juli, 23.-28.juli, 13.-18.august og 23.-28.august. Det må være minimum sju påmeldte to uker før start for at turene skal gjennomføres.

Torskensenteret. Foto: Rune Ottarsen

Overnattingene er innendørs og som følger: Frovåg Havfiske, Torskensenteret, Basecamp Senja, Skoghus Vandrerhjem og Frovåg Havfiske. Lokale kan selvfølgelig ta første og siste natt hjemme hvis de ønsker. På de ulike stoppene er det muligheter for korte fjellturer, severdigheter, kirkebesøk, galleribesøk, oppleve lakseslakting, ølbrygging og annet spennende.

Besøk hos Senja Håndbryggeri. Foto: Berit Wilsgård Olsen

– Hvorfor skal folk sykle Senja Rundt?

– Fordi den er unik. Dette er det ekte Senja Rundt! Å oppleve Senja fra sykkelsetet er annerledes enn når du kjører, derfor burde mange gjøre det. Det er ikke mange som har syklet rundt øya. Du får sett nesten heile Senja. Det blir noen godbiter igjen, men det kan vi fortelle om underveis, svarer Wilsgård Olsen.

Tungeneset. Foto: Berit Wilsgård Olsen

Og turen er av det sosiale og lette slaget forteller hun videre.

– Vi har hele dagen, fra morra til kveld. Det er ingen stress-tur. Vi stopper opp og ser oss om. Du trenger ikke å være i superform.

Basecamp Senja. Foto: Rune Ottarsen

Den lengste oppoverbakken er de fem kilometerne opp Krokelvdalen, mens den lengste dagsetappen er fra Skaland til Grasmyr. Den er 78 kilometer, men ganske flat og fin.

– De som ikke er kjent på Senja blir inspirert til å komme tilbake, og de som allerede er kjent får se øya på en annen måte. Folk er i sjokk over hvor fint det er. Det er de bratte fjellene og fiskeværene. Vi følger fjæra rundt og havner tilbake i Frovåg.

Senja Rundt. Ruben Wilsgård Olsen. Foto: Rune Ottarsen

Om været ikke er det beste lover Wilsgård Olsen likevel en fin tur.

– På våte dager er det godt å komme fram og dusje og skifte til tørre klær. Neste morgen er du klar til å fortsette.

Arrangør Frovåg Havfiske. Foto: Rune Ottarsen

Og arrangørene henter gjerne deltakere som kommer med flybuss og hurtigbåt til Finnsnes og hurtigbåt til Skrolsvik.

Minner fikk nytt liv

Minner fikk nytt liv da skuespillerne i Rimfrost tømte lageret. 

– Det er utrolig nostalgisk. Det er rart og fint, og vondt og godt samtidig, flirer Kristine Myhre Tunheim.

Minnene ligger stablet i store dunger. Kostymer og rekvisitter tilhørende produksjoner fra den gang skuespillerne i Rimfrost Teaterensemble var nyutdannede og ferske i faget.

Kristine Myhre Tunheim. Foto: Rune Ottarsen

Tunheim er sammen med Alexander Rindestu og Jeanette Solbakken tilbake i sitt tidligere hovedkvarter på Sazza i Tranøy; tidligere Øverbotn Skole. Nå skal også lageret ut. Noe blir med til Tromsø, noe kastes og noe får nytt liv i nærliggende kulturskoler.

– Vi mimrer helt tilbake til den første produksjonen vår i 2006, så det blir veldig mye mimring. Vi klarer ikke bare å kaste ting, men må fortelle historien om hver ting før det hives, smiler Tunheim.

Alexander Rindestu. Foto: Rune Ottarsen

Teaterensemblet har hatt sitt tilhold i Tromsø by de siste årene og den tidligere skolen på Øverbotn har fungert som rent lager. Tunheim synes det er godt å få ryddet opp og la fortid være fortid. Mye har skjedd siden 2006, og mye har skjedd siden de flyttet inn i lokalene i Øverbotn i 2009.

Jeanette Solbakken. Foto: Rune Ottarsen

– Mye nostalgi, men det er litt godt også fordi med en hver endring eller avslutning så kommer det ny energi så det er godt å kjenne at noen kapitler er lagt bak oss, forteller Tunheim.

Dramalærere fra Lenvik – og Målselv Kulturskole er innom og finner kostymer og rekvisitter til sine neste produksjoner. Sammen med Ingvild Solli blir det enda flere mimringer og latter, mens Ida Minkstuen er et nytt bekjentskap. Sammen finner de mye spennende som de ser nye muligheter i.

Ida Minkstuen, Målselv Kulturskole. Foto: Rune Ottarsen

Det er godt for Tunheim å se at ting og klær får nytt liv og skal bekle nye roller.

– Vi har utviklet oss og forhåpentligvis forbedret oss. Noen prosesser er godt å kjenne at vi er ferdige med. Nå går det videre.

Kristine Myhre Tunheim. Foto: Rune Ottarsen

Tunheim presiserer at Rimfrost Teaterensemble fremdeles tilhører Senja og Midt-Troms, og holder åpent for at de en dag kommer tilbake som en aktiv aktør i regionen.

– Nå er vi ferdige her for denne gangen, men tilhørigheten kan ingen ta fra oss. Vi hører heime her på Senja. Vi har vært her i åtte år. Nå skal lokalene brukes av andre og Sazza skal utvikle seg. Det er vi veldig glade for, smiler hun hjertelig og bestemt.

Det er låv å være blid

Moen Kulturlåve oser av atmosfære og særegenhet, og publikummet lar seg fange av stemningen, for stemningen skapes ikke bare av musikk. 

Stemning skapt av folk som trives på konserter arrangert av folk som elsker folk og musikk – og elsker at folk trives. Dette er essensen av Moen Kulturlåve. Dette er essensen av Sverre Hågbo. Dette er essensen av hans medsammensvorne. Folk skal trives. Bedre utgangspunkt finnes ikke for en konsertarrangør.

Omskapelsen fra brukslåve til kulturlåve beholdt heldigvis det som gjør at vi elsker Moen Kulturlåve: Det er fremdeles en låve! Og når de drar i gang freske kulturbegivenheter så responderer lokalbefolkningen og møter opp og behandler det som et eksepsjonelt bra møtepunkt for kultur, musikk og mennesker.

Sverre Hågbo foran Petter Pogo. Foto: Rune Ottarsen

Følelsen når gårdstunet fylles med folk før konsert. Fuglebergene langs veggene i røft tremateriell. En levende summende folkemasse som møtes og gleder seg til det musikalske. Det å dele gode opplevelser. Smilene sitter løst på låven; på scenen, foran scenen og utenfor på låvebrua. Det er en god plass å være.

Det roligste øyeblikket på låven lørdag. Sverre Hågbo lytter til “En Målselvsang”. Foto: Rune Ottarsen

Midt opp i dette står en blid og hyggelig musikkelsker som lar dette skje, mye overlatt til frivillige og teknikere, for han har uansett fjøsstell å ta seg av. Mannen er først og fremst bonde, og hele greia lukter fjøs, og det liker vi. Dette er ekte vare. Ingen påkostet gimmick. Dette er hvor hverdagsliv og fest smelter sammen på en behagelig måte.

Senjahopen takker for oppmerksomheten på sedvanlig vis. Foto: Rune Ottarsen

Det er så klart og tydelig at Sverre Hågbo elsker Senjahopen. Og han har skjønt at folket rundt låven også elsker Senjahopen høyt nok til å komme på konsert hvert år. Fjerde år på rad med Senjahopen. En god tradisjon er innført og mennesker er gjerne vanedyr, særlig når det er noe så nedpå og trivelig som bandet Senjahopen.

Edd Sivertsen, Mads Ystmark og Magnus Thrane Sandnes, Rumblin Retards i aksjon. Foto: Rune Ottarsen

Og når Hågbo i tillegg nikker og smiler når noen vil ha punk på låven så viser det at han har samarbeidspartnere han stoler på og at han tør å tenke litt annerledes enn mange andre. De tre bandene som stod for underholdningen sist lørdag var totalt forskjellige: Sunshine Reverberation, Rumblin Retards og Senjahopen. Tre ulike sjangre, tre ulike konsepter og tre suksesser.

Sunshine Reverberation. Foto: Rune Ottarsen

Sunshine Reverberation er en herlighet av et band med en rytmeseksjon på ypperste nivå. Med gitarbasert ´60- og ´70-tallsrock med wah-wah og tøffe riff er det likevel ikke gitarer og vokal som gjør dette til et eksepsjonelt band. Roger Tunheim Jacobsen er et sanselig rytmisk lokomotiv bak trommesettet. Jon André Dalbakk på bass er en rytmisk begavelse av dimensjoner. Karl-Erik Djupnes og Erik Sigurd Pettersen gjør den deilige sounden med sine gitarer og sammen blir disse fire et komplett band som vil være et flott tilskudd på hvilken som helst musikkfestival.  Og publikummet på låven lot seg forføre og engasjere.

Mads Ystmark, Rumblin Retards. Foto: Rune Ottarsen

Neste band ut var en merkelig og energisk seanse. Et hoppende og veggklatrende band som dundret av gårde med herlig punk. Rumblin Retards gjør sin greie og den gjør de jævlig bra. Tre av fem er nesten like mye foran scenen som på. Vokalist Edd Sivertsen synger i alle mulige himmelretniger pluss noen til. Liv og røre i alle retniger og folk tar av, lar seg fange i dette dundershowet. Herlige tid dette var gøy! Ei stund var det bare bassist og trommis på scenen, men det gjorde ingenting. Med to gitarister og en vokalist spillende blant publikum var det show med dobbel dobbel-w.

Edd Sivertsen, Rumblin Retards. Foto: Rune Ottarsen

Senjahopen på Moen Kulturlåve er bare pur magi. Så totalt på hjemmebane. Foran sitt elskede publikum i enorm toveis kommunikasjon tok de scenen på sedvanlig vis. Publikum kunne tekstene på både nye og gamle låter og var med hele veien – helt bak til bakeste vegg i låven. Bandet storkoste seg på scenen, kjørte show og spilte bra.

Senjahopen. Foto: Rune Ottarsen

For denne gangen spilte de steike bra. Ikke at de har spilt bra før, men det var noe ekstra denne lørdagskvelden. Siden jeg var på scenen med kamera hele konserten så fikk jeg kun monitorlyd, men vil påstå at mye klaffet for dyktige musikere. Så det er bare å glede seg til neste år og femårsjubileum for Senjahopen på Moen Kulturlåve. Også blir det spennende å se hvem Sverre Hågbo og gjengen velger å kombinere tradisjonsbæreren med.

Se bildeserie fra lørdagskvelden her:

Rock´n´roll i bilder

Rock´n´roll i bilder

Moen Kulturlåve står sentralt og fjellstøtt som aktuell kulturformidler av kvalitet og variasjon i Midt-Troms. 

Lørdagens helaften var en maktdemonstrasjon av god musikk, god stemning, uhøytidelighet, folkelighet og rock´n´roll. Og nok en gang viste Senjahopen at de eier publikummet i Moen Kulturlåve.

Sunshine Revrberation og Rumblin Retards viste seg ettertrykkelig fram og ga kvelden en rytmisk og hesblesende herlig start. Lokalet fyltes sakte, men sikkert med fest- og musikkglade og da Senjahopen overtok scenen var det ganske stappa.

Her er 30 bilder som forklarer bedre enn ord. Tre og tre fra hvert band. Kos deg! Alle foto: Rune Ottarsen

Senjahopen.
Senjahopen.
Senjahopen
Rumblin Retards.
Rumblin Retards.
Rumblin Retards.
Sunshine Reverberation.
Sunshine Reverberation.
Sunshine Reverberation.
Senjahopen
Senjahopen
Senjahopen
Ramblin Retards
Ramblin Retards
Ramblin Retards
Sunshine Reverberation
Sunshine Reverberation
Sunshine Reverberation
Senjahopen
Senjahopen
Senjahopen
Rumblin Retards
Rumblin Retards
Rumblin Retards
Sunshine Reverberation
Sunshine Reverberation
Sunshine Reverberation
Senjahopen
Rumblin Retards
Sunshine Reverberation

Peis på! Bare peis på!

Scenen står der hele vinteren. Nå er våren kommet – og da blir det liv! Med en sterkere satsing enn tidligere viser Moen Kulturlåve muskler og teft. 

Fjerde året på rad med Senjahopen gir en helaften uten sidestykke for Moen Kulturlåve med Rumblin Retards og Sunshine Reverberation som support. Møt opp tidlig lørdag for dette blir rock´n´roll i tre herlige varianter. Kulturlåven må bare fortsette å peise på med gode bookinger og folket i hele regionen må bare kjenne sin besøkelsestid.

Senjahopen på Moen Kulturlåve mai 2015. Foto: Rune Ottarsen

Senjahopen er så sinnsykt på hjemmebane på låven på Moen. Her kan publikum tekstene og her kjenner de Henrik Sandnes sitt univers og hans anekdoter om oppveksten i bygda og området. Bandet har blitt mer tilgjengelig for allmenheten og den siste plata har et tydeligere uttrykk av boogierock, og tekstene passer til hvemsomhelst som har blitt littegrann voksen.

Sunshine Reverberation på Leirvaag i Gryllefjord 2016. Foto: Mikal Andreassen

Sunshine Reverberation skal du bare bite deg merke i med en gang. En delikat gitar- og rytmebasert rock med tempo. Du blir bare dratt med tilbake til ´70- og ´60-tallets herligste tider. Fra punkens dypeste mørke kommer Rumblin Retards. Et band som passer perfekt på låven. Et band som vil få hvem som helst å kjenne det i begge rockeføttene og headbange for første gang i sitt liv.

Senjahopen på Moen Kulturlåve 2015. Foto: Rune Ottarsen

Dette er tre konserter i ett for de som ønsker å rope og hoie og ha det gøy. Her får du oppleve en levende låve, god stemning og ekte konsertfølelse blandet med følelsen av den gode gamle bygdefesten.  Og for de yngre, og for all del de voksne, så kjører Heidi Solheim Dinosaus-show tidlig på dagen. Vel verdt å få med seg alt sammen.

Dinosaus på Moen Kulturlåve 2014. Foto: Rune Ottarsen

 

Bør bli obligatorisk for alle

Så kraftfullt, sterkt og ekte, med fingeren tydelig pekende på et alvorlig samfunnsproblem. Bør bli obligatorisk på alle skoler!

Et tydelig manifest mot mobbing – for samhold. Valgfaget Sal og scene har ungdomstrinnet ved Sørreisa Sentralskole brukt til å lage et solid verk mot mobbing, mot utestengelse, mot ensomhet og for vennskap og samhold.

Foto: Rune Ottarsen

Åpningssekvemnsen med skyggespill som setter publikum inn i hva dette dreier seg om. Virkningsfullt og et veldig godt visuelt grep. Bildene blir sterkere og sterkere og vi forberedes på det som kommer.

Foto: Rune Ottarsen

Maktløsheten og gråten tar mobbeofferet. Den hjelpesløse følelsen og sårheten overføres til meg som publikummer. Ingenting pakkes inn. Stykket belyser hva mobbing gjør med et menneske på en troverdig og velspilt måte.

Foto: Rune Ottarsen

Heldigvis har mobbeofferet gode venner som støtter, trøster og etter hvert tar oppgjøret med mobberne. Dessverre er det ofte der det svikter i det virkelige liv. Altfor mange holder seg passiv til mobbing. Her viser elevene at sammen kan de stå opp mot mobberne – for offeret.

Foto: Rune Ottarsen

Det er solid håndverk fra elevene. Selve handlingsløpet pauses med dans til musikk som passer inn i sammenhengen. Stykket er elegant laget med gode overganger. Gjennomtenkte virkemidler som viser at ungdommene virkelig har skjønt formatet og scenen.

Foto: Rune Ottarsen

Det at elevene velger å ta et oppgjør med mobbekulturen er fantastisk og måten de angriper problematikken er nydelig. Og det er godt å vite at elevene ved deres egen skole har sett forestillingen – og forhåpentligvis lært viktige lærdommer.

Foto: Rune Ottarsen

Så valgfaget Sal og scene ved Sørreisa Sentralskole har vært vellykket på to måter. De har brukt muloigheten til å lage noe viktig og meningsfullt. De har fått arbeide med mange deler av sceneproduksjon; laget stykket 100 prosent selv, brukt musikk, dans, teater, poesi og skyggespill, kjørt lys- og lysproduksjon.

Foto: Rune Ottarsen

Så får vi håpe at vi aldri ser denne typen adferd, som ovenfor, igjen. Dessverre er det langt igjen, men jobben elevene i Sørreisa har gjort er viktig. Å se dette stykket, eller å produsere et slikt stykke bør bli obligatorisk i alle skoler.

Foto: Rune Ottarsen

Tusen takk, for opplevelsen! Dere har gjort solid håndverk med tanke bak og valgt gode virkemidler. Og det er så viktig at dette kommer fra dere selv. Også er det så trist at dere har kjent dette så tett på kroppen og sinnet. Dere har tatt ansvar og vist problemet med stor formidlingsevne og ekthet.

Foto: Rune Ottarsen

 

Sjøllaga og artig med mye fliring

Ingen tvil om at dramaelevene i Lenvik Kulturskole har lekt seg fram til to artige og lekne skuespill.

All ære til dramalærerne som har latt elevene improvisere fram replikker og figurer. Slikt blir det morsomt teater av. To gode opplevelser. To morsomme stykker med sjarm og glimt i hvert eneste øye. Kulturskoleelevene storkoste seg på scenen med morsomme replikker, figurer og handling.

Foto: Rune Ottarsen

– Det er veldig artig. Vi har ordnet en god del sjøl, også. Vi har hatt ei grunnhistoria hvor vi har lagt på ekstra. Det er kjempeartig å få lov til å gjøre sånn og være med å skape, forteller Erling Stangnes.

– Hvor mye fliring i skapelsen?

– Veldig mye, flirer han hjertelig.

– Bare det at vi har to gutter med, og begge spiller jenter gjorde at det ble mye fliring og artighet, fortsetter Stangnes, som spilte dronning.

Foto: Rune Ottarsen

Skuespillet med sterk inspirasjon fra Østen hadde en lokal kjønnsteknisk vri.

– Vi har hatt ei rammehistoria med tre prinser, men vi tok tre prinsesser i stedet, som var forelsket i ei jenta, forklarer Stangnes.

Julie Lockertsen spilte en av prinsessene.

– Det var veldig artig. Det blir mye energi med springing fram og tilbake, spesielt siden vi skulle slåss hele tida, forteller hun.

Foto: Rune Ottarsen

Hun forteller om øvinger med mye lek for å finne gode figurer og replikker.

– Det har vært veldig artig på øvingene med masse energi og leking. De ideene som har kommet har vært mest gode ideer, forklarer Lockertsen.

Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan har det vært å være med på noe så lekent og spinnvilt?

– Det er godt å få bruke energien. Vi har lekt oss fram til hva vi skal være, svarer Sandra Grønvold.

Foto: Rune Ottarsen

Mathias Enrico Nilsen var med i skuespill for første gang og skryter av de andre elevene og lærer Ingvild Solli.

– Utrolig og kjempeartig at jeg får være med. Alle er kjempesnille, og gjør du noe feil lar de det gå og bare spiller av det.

Foto: Rune Ottarsen

– Vi har flirt masse og forbedret fra gang til gang. Ved hjelp fra de andre og lærer Ingvild har jeg forbedret meg mye, forteller Nilsen som var tjener, munk og til slutt Fatima som prinsessene var forelsket i.

Foto: Rune Ottarsen

Den yngste gruppa har laget teaterstykket fra bunnen gjennom improvisasjon. Det vistes tydelig i eierskapet til morsomme replikker. Mye fliring fra publikum i begge teaterstykkene, godt skuespill, god scenografi, veldig flott visuelt og det var morsomt.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Historien bak Oh: Ulikheter gir sjelden sjanger

Historien bak The Band Called Oh. Med seks år bak seg som band utvikler de stadig sin sjanger – en sjanger som er sjelden i Norge. I tillegg forteller de fem medlemmene om sitt sterke forhold til musikk.

– Det har aldri vært noe annet alternativ enn at på et tidspunkt skal Oh bli levebrødet mitt. Oh oppsummerer alt jeg har gjort siden jeg bestemte meg for å bli musiker som 12-åring, så jeg føler at bandet og musikken samler alle mine forventninger og ambisjoner, sier vokalist Frode Larsen, oppvokst i Sørreisa.

Larsen er en stor fan av Paul Simon og hans første profesjonelle prosjekt var den akustiske trioen Silence is Easy med kontrabass, Rhodes-piano og ham selv på cajon. På musikkonservatoriet møtte han de som nå er The Band Called Oh: Morten Steene fra Tromsø på bass, Eirik Fjelde fra Tromsø på piano, Arnljot Nordvik fra Harstad på gitar og Jonas Karlsen fra Sørreisa på trommer og perkusjon.

Vokalist Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

– Morten og jeg hadde som felles at vi trengte en å melde oss inn i Rødt sammen med, før vi fant sammen musikalsk. Eirik var et talent ut av en annen verden. Umulig å gå forbi han. Så flyttet Arnljot til Tromsø og vi fire ble et band. Jonas var et naturlig valg.

– Den største styrken vår er at vi er et sammensurium av inspirasjonskilder og hører veldig lite på den samme musikken, forklarer Larsen.

Bassist Morten Steene mellom Eirik Fjelde og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg og Frode har hørt mye hip hop og har med oss det elementet, men også neosoul og ikke minst gammel soul. Jeg har hørt mye på jazz og en del progressive ting oppigjennom; sånne eksperimentelle og forholdsvis nyskapende band som Weather Report, forteller bassist Morten Steene. 

– Vi føler musikken vår utvikler seg bedre og bedre. Musikalsk tør vi å prøve nye ting, og kanskje våge oss litt mer utpå ukjent farvann. Jeg synes vi har mye tøft på gang, sier Steene.

Pianist Eirik Fjelde. Foto: Rune Ottarsen

Pianist Eirik Fjelde har en litt jazza bakgrunn og oppdaget at i Oh! kan han blande flere sjangere.

– Jazzbiten er i harmonien med rytmer fra hip hop, soul og mer funky musikk, i tillegg til at det er i en pakning som kanskje er lettere tilgjengelig for folk enn eksperimentell jazz. Jeg får brukt veldig mye forskjellig som er artig å holde på med, merker at folk liker det og at vi klarer å bygge et publikum, opplyser Fjelde.

Trommeslager Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

– En sjanger ikke så mange har vært borti og er mye større for eksempel i USA enn i Norge. Denne type musikk er blitt mer populær i Norge de siste årene. Idolene mine er de amerikanske trommisene som er veldig fri i spillestil, samtidig som de kan være veldig stram i en streng stil. Det er artig å kunne bryte opp beaten, utfordrene og artig og eksperimenterende, forklarer trommeslager Jonas Karlsen.

Gitarist Arnljot Nordvik foran Morten Steene og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

Allsidighet er et varemerke for gitarist Arnljot Nordvik og forteller at han har vært innom de fleste sjangere fra tidlig ungdomstid og oppover: Jimi Hendrix, Slayer, Metallica, Guns´n´Roses, over til Ten Sing og gospel, soul, rhythm and blues, jazz, rock og folkemusikk.

– Vi har funnet en sjanger sammen som alle har en interesse for og får uttrykke seg i. Det er ikke mange som holder på med denne sjangeren, så det var kult at vi traff hverandre og det ble noe som det var veldig artig å jobbe videre med, smiler Nordvik.

– Vi oppdaget at vi hadde en fellesnevner. En veldig artig konstellasjon som har blitt hovedbandet og hovedjobben som musiker. Det har blitt en artig prosess, kommenterer Steene. 

– Vi vokste opp med Live Wire og Napster og hørte på alt mulig rart helt fra vi var 12-13 år og tatt til oss mye forskjellig. Da vi startet dette bandet hadde vi felles interesse for blande uttrykk, forteller Nordvik.

Foran: Bandets største fan Julian (5). Bak fra venstre: Eirik Fjelde, Arnljot Nordvik, Frode Larsen, Morten Steene og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

– Hva betyr musikken for dere?

– Musikken er selvtilliten min. Det jeg bestandig har kunnet. Det var en periode for ett år/halvannet år siden der jeg ikke fant en del i meg som kunne skjønne at noen ville høre på sangene jeg skrev og stemmen min. Jeg hadde ingen tro på at noen skulle bry seg om min musikk, forteller Frode Larsen.

Frode Larsen med Kor Flott. Foto: Rune Ottarsen

Dette er mye mer enn en jobb, men det løsnet da vi begynte å framføre. “Jøss! Folk klapper mer på de nye sangene enn de gamle.” Da fikk jeg tro på at vi har noe, forklarer vokalisten.

Eirik Fjelde. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg synes det er veldig fint å være musiker fordi jeg får treffe mange forskjellige mennesker. Det er en veldig sosial greie hvor vi blir et helt eget miljø med samhold som jeg tror er veldig spesielt. Jeg kommer veldig tett på andre personer når vi spiller musikk ilag og lærer seg selv godt å kjenne. Jeg tror det er veldig fint på den menneskelige siden å være band, spesielt når vi er et gjeng som har spilt lenge ilag, forteller Eirik Fjelde.

Fra venstre: Arnljot Nordvik, Jonas Karlsen, Frode Larsen, Morten Steene og Eirik Fjelde. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg får uttrykt følelser gjennom musikken når jeg både spiller og hører. Følelsesspekteret får jeg uttrykt godt gjennom musikken. På en tøff dag så kan det hjelpe å spille musikk. Dette var mange år en hobby som har glidd sakte over til å bli en jobb, så ikke hobby lenger per definisjon, men likevel veldig artig. Jeg holder på med det jeg synes er artigst, opplyser Jonas Karlsen.

Jonas Karlsen, Eirik Fjelde, Arnljot Nordvik og Morten Steene. Foto: Rune Ottarsen

– En slags berg- og dalbane. Det å være musiker er en livsstil med en høy og stor grad av økonomisk usikkerhet. Fint å spille konsert å oppleve at folk liker det vi holder på med og angrer ikke på at jeg valgte dette yrket. Får heller spe på med andre jobber når det er knipent, påpeker Morten Steene.

The Band Called Oh! med Kor Flott i Spania. Foto: Rune Ottarsen

– Ikke et A4 liv. Mindre struktur, men får gjøre mange artige ting og det jeg virkelig har lyst til. Priveligert som kan leve av dette, selv om jeg ikke er på topp med kommersiell suksess, sier Arnljot Nordvik.

– Oh betyr mye, fordi det har vært hovedprosjektet vårt ganske lenge. Det blir en slags familie, smiler Morten Steene.

– Det er jo det bandet som betyr mest for meg, som jeg har brukt masse tid på og spilt mye med. Vi synes alle det er veldig artig. Det har blitt en jobb for oss alle sammen og tjener til livets opphold, konkluderer Jonas Karlsen.

TheBandCalledOh!: Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

Alle bildene er fra seks dager i Spania der musikerne var husband for Kor Flott, samt hadde én egen konsert.

Musikalsk livskvalitet ved Middelhavet

Kor er så mye mer enn sang. Det er livskvalitet og glede. Glade amatører uten annet mål enn å få glede og skape glede gjennom sang. Som en storfamilie som møtes hver uke. Solide vennskap og sterke bånd knyttes – gjerne livet ut.

– Kor er sunt og godt. Min viktigste grunn til å være med i kor er å øve. Det å slippe alt annet og bare fokusere på sangen noen timer hver uke, smiler Gunnar Torgersen.

 

Kristin Jakobsen. Foto: Rune Ottarsen

– Kor er en god investering. Dette er utrolig viktig for samhold i bygdene på Sør-Senja, forteller Kristin Jakobsen.

– Det er livskvalitet. Det å kunne være opptatt av annet enn jobb og familie. Kor beriker hverdagen, spesielt når vi får til turer som dette, fortsetter Jakobsen.

Rigging på torget. Eirik Fjelde, Arnljot Nordvik, lydmann Jan Olav Vaeng, Jonas Karlsen og Morten Steene. Foto: Rune Ottarsen

Det er sen ettermiddag i en liten landsby i det sørlige Spania. Middelhavet ligger grønt og mektig utenfor. Det er uvanlig aktivitet på torget i den stille turistlandsbyen Nerja. Smale svingete gater mellom hvitkalkete hus. Torget er delt halvt om halvt med sol og skygge.

Foto: Rune Ottarsen

Folk fra ulike nasjonaliteter samler seg nysgjerrig. Stemningen er fin og rolig. Tida går på en måte saktere ved bredden av Middelhavet. Like etter starter den første av tre konserter i løpet av seks dager med Kor Flott i Spania. Med god respons fra sitt økende publikum synger koret smilende og lett med flotte soliststemmer i forgrunnen.

Kor Flott forsterket med noen få fra Sørreisa Mannskor. Foto: Rune Ottarsen

– Samholdet er fantastisk. Kor er en kjempefin mulighet til å bli kjent med folk og dette er et fantastisk gjeng å være sammen med. Turene styrker samholdet. Vi er så tett innpå hverandre at vi opplever folk på nye måter, forklarer Stein Eriksen.

Stein Eriksen under korets besøk på Gibraltar. Foto: Rune Ottarsen

Med seg på turen hadde koret fra Sør-Tranøy på Senja profesjonelle musikere i form av ThebandcalledOh!. Bandets vokalist Frode Larsen var med som solist.

Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er det å synge med glade amatører?

– Det er veldig artig, fordi det betyr så mye for dem, fordi de synes at musikk er så artig. Siden musikken er bare en hobby for dem, så er det bare et lystprosjekt. De er bestandig så glade og takknemlige for å holde på, så der har vi profesjonelle mye å lære, skryter Larsen.

Solist Frode Larsen og dirigent Oskar Larsen. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan er det å synge med et kor i ryggen?

– Det er veldig inspirerende, og til tider monumentalt, voldsomt og mektig, svarer vokalisten kontant.

Torill Nordgård Eriksen elsker å synge.

– Stemmen, tonen og klangen i oss er noe av det første vi får utdelt – fra vugga. Det med sangen og tonen i oss. Det å bruke rytme, kunne lytte. Det å være en liten del av noe større gir utrolig gode opplevelser. Noen ganger når du står der og synger og hører at det er som én stemme, og det er over 20 stykker, er en fantastisk opplevelse, forklarer hun.

Solist Tale Rasmussen. Foto: Rune Ottarsen

Musikk er viktig for Kristin Jakobsen og Gunnar Torgersen – i alle former.

– For meg er musikk en avslapning. Ikke en flukt, men en annen dimensjon enn hverdags; uten alle tingene du må tenke på, være på, gjøre sånn og sånn. Med musikken da stopper alt, da er det bare musikken som betyr noe, forklarer Torgersen.

Gunnar Torgersen. Foto: Rune Ottarsen

– Musikk er til alle anledninger og du finner alltid noe av deg sjøl i musikk og tekster. Det finnes musikk til alle sinnsstemninger og det er det beste med hele musikken. Det er trøst i alle himmelretninger. Jeg blir glad og i godt humør, forteller Jakobsen.

Sjømannskirka i Calahonda. Foto: Rune Ottarsen

Kor Flott spredte mye godt humør i Spania, både utad og innad. Gjennom tre konserter på tre veldig ulike areaner fikk de nye fans og viste at de er mye mer enn en sosial aktivitetsklubb. Dirigent Oskar Larsen får fram mye musikalitet ut av hver enkelt stemme og sammen er de akkurat så mektig som Frode Larsen beskrev.

Kvalitet hele veien

TheBandCalledOh!: Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen