Godt spill og mye fliring

Ingen tvil om at Sollirevyen får sitt publikum til å flire godt og mye. Det gjorde de også på årets forestilling “To tel en”, men hva om de sammenliknes med seg selv, på sitt beste? 

Wanja Nilsen og Jørn Jenssen i “Tinderdating”. Foto: Rune Ottarsen

Årets revy blir sett i lys av deres prestasjoner på toppnivå. På lik linje med alle andre er Sollirevyen best når de har øvd og prøvd veldig mye. Derfor er sketsjene til Sollirevyen best på Solli Humorfestival, for der tar de det beste fra julerevyen og finpusser poengene og logistikken i sketsjen. Revygjengen framførte mye galskap og herlig spilleglede med høy kvalitet i framføringene.

John Hansen som ordfører Geir Inge Sivertsen, Asmund Jenssen som prest og Preben Hansen som ordfører Jan Fredrik Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Årets beste nummer er åpningsnummeret, som burde vært nummeret før avslutningssangen. En kvalitetssikker sketsj som bæres lenge av Asmund Jenssens eminente spill som småforvirret og overhøytidelig prest. Gode humorpoeng flettes fint inn og vi holdes i ånde og tror dette er et bryllup mellom to menn. At dette var et giftemål mellom Tranøy og Lenvik kom overraskende og poengene fra tidligere fikk ny mening. Hovedgrunnen til at dette nummeret burde vært avslutning er den gode revysangen som avslutter revynummeret. En god tekst bygget på en gammel revyvise. Aktuell og engasjerende. Godt håndverk, godt sunget av John og Preben Hansen.

“Benny” og “Bjarne” var tilbake på Solli Samfunnshus i skikkelsene til Wiggo Sollied Bergmann og Stig Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Forestillingen ble aldri kjedelig. Fremste rad på 17-forestillingen bestod av revyartister fra Nerbygda Revylag, og det faktum at de flirte godt og høyt vitnet om kvalitet på humoren, eller at det var godt med tull og tøys. Begge deler fungerer fint på en revyforestilling. Wiggo Sollied Bergmann var tilbake i tospann med Stig Jenssen. De to klarte å tulle og vase så mye at de gjorde de enkleste ting hysterisk morsomme.

Stig Jenssen som Titten Tei. Foto: Rune Ottarsen

Så var det sketsjene som hadde trengt noen flere gjennomkjøringer og tekstbehandlinger. Ideen at Titten Tei gjør comeback gir ei gullgruve av gode poenger. Stig Jenssen er som skapt til å spille den hengslete dukka, men denne ideen burde vært utnyttet mye bedre. Her burde det vært mye mer å hente og ei spissing av poengene. Det samme gjelder Asmund Jenssens monolog om serviceturen på sykehuset. Mye fliring og gode poenger i begge, men sammenliknet med det de leverer på sin egen humorfestival kunne de vært så mye skarpere.

Wanja Nilsen, Ulrikka Pedersen Sollied, Jørn Jenssen og Preben Hansen på flyet til Thailand. Foto: Rune Ottarsen

Uansett så var dette en god revy av godt Sollirevyen-merke. Litt å trekke på at noen nummer manglet god avslutning og at et par nummer hadde for opplagte sluttpoeng. Gode monologprestasjoner, godt skuespill, gode karakterer, gode sangprestasjoner, mye tull og vas og mye fliring i publikum trekker veldig opp. Og vakker sang fra Ulrikka Pedersen Sollied og Wanja Nilsen hadde vi tålt mer av.

Medvirkende: Wanja Nilsen, Jørn Jenssen, Ulrikka Pedersen Sollied, Isabell Kling, Stefan Sollied, Asmund Jenssen, Stig Jenssen, John Hansen, Preben Hansen og Wiggo Sollied Bergmann.

– Musikk skal være ekte! – Autotune er som doping!

Musikk skal være ekte for bandet Generation 21 og aller helst innen sjangeren rock.

Bandet består av vangsvikingene Espen Aldegarmann (13), Kristian  Svegre (13) og William Svegre (15), og de spiller rock med ekte lyd. Slik vil de ha det. Ferdig snakka.

– Autotune er som doping

– Musikk skal være ekte. Dagens musikk har ikke nok gitarer. Den er så teknologisk, mener Kristian.

– Ja, det er PC som lager mye av musikken, fortsetter Espen.

– Det er ikke noe galt med teknologisk musikk, for mye er bra. Jeg er ikke glad i popindustrien. Adele er kjempeflink å synge, er en ekte popstjerne og har en utrolig stemme. Jeg unner henne alt hun tjener, men ikke mange av disse andre, som Justin Bieber og Selena Gomez, som ikke er flinke å synge i det hele tatt. De synger surt stort sett hele tida og bruker den magiske knappen som heter autotune, så er alt på plass, sier William.

– Autotune er som doping, kommenterer Kristian.

– Du har ikke lov å drive med steroider i sport, mens autotune som gir perfekt stemme med alle toner rett, det er helt lov, fortsetter William.

Han er heller ikke fornøyd med innholdet i sangene.

– Det tar dem fem minutter å skrive sangene, for det er jo bare den samme linja gjentatt hele sangen. Det tjener de milliarder på, mens dyktige jazzmusikere må spille på gata for å skaffe penger.

William og Kristian Svegre. Foto: Rune Ottarsen
William og Kristian Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Kristian innrømmer at han faktisk liker en del moderne popmusikk, slik som Bieber, mens han påstår at broren kun liker rock.

– Jeg er ikke kritisk til all musikk som ikke er rock, jeg er kritisk til all musikk som jeg synes ikke er noe bra, påpeker William.

Starten 

En periode fulgte de trendene og forsøkte ikke å påvirke vennene til å høre rock, men det var før de begynte å spille gitar og trommer.

– Alle hørte Broiler, sånn “opp og hoppe musikk”. Vi ville høre på Toto, men fant ut at ingen av de andre likte Toto. Ja,ja, så fikk vi nøye oss med den andre musikken og var på den musikken en lang periode, forklarer William.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Alle tre meldte seg på gitar i kulturskolen for et par år siden. Brødrene Svegre fikk plass, men ikke Espen.

– Heldigvis, kommenterer Espen som havnet bak trommene i stedet.

William sluttet i kulturskolen etter ett år. Gitarboogien var ikke helt hans greie.

– Jeg vil spille det jeg hadde lyst til når jeg har lyst, og nå spiller jeg bare på fritida, smiler han.

Gitarbrødrene trengte en trommis og fant trommevideoer på YouTube. Kristian ble Espens trommelærer på et barnetrommesett, men det tålte ikke rock.

– Det kunne like gjerne stått “Hello, Kitty” på det trommesettet, kommenterer Kristian.

Espen Aldegarmann. Foto: Rune Ottarsen
Espen Aldegarmann. Foto: Rune Ottarsen

Konsertnerver

Debuten kom på Vangsvik Open i mars 2016 med pappa Erling Svegre på keyboard og vokal.

– Det å gå på scenen er det verste, men det blir lettere for hver gang, sier William.

I Williams konfirmasjon sist vår spilte de fire sanger der han sang på tre mens en var instrumental. Neste opptreden var pubkveld i Vangsvik i oktober med åtte låter.

– De tre første sangene er man bare der og er spagetti og veldig nervøs og klarer ikke engang å se på mikrofonen. Når jeg har sunget litt så går det bra. Etter hvert er du så i det, og da tenker du ikke, forteller William.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Bredt spekter

De startet med Gary Moore, Pink Floyd og Eagles, og nå har de med Green Day og The White Stripes.

– Pink Floyd tar lang tid å øve inn med gitarsoloer og alt, mens Green Day er veldig lett å spille. Vi har et bredt musikkspekter, så vi er ikke bare punkband, metalband, jazzband, men vi er et rockeband med alle undersjangerne med mye forskjellig, forklarer William.

– Espen er veldig glad i dobbelpedal og liker veldig brutal metal, forteller Kristian.

– Ikke bare det, men mye forskjellig, for jeg liker å spille både jazz, blues, rock, men heavy metal er best, påpeker Espen.

Utgangspunktet er en spilleliste på 650 sanger innen rock som de hører på. De lager kortere spillelister som de øver på og de som de får best til får være med på konsert. Noen sanger de har lyst til å spille har for mange instrumenter og for stort lydbilde og blir kassert. De er ikke alltid enige hva som skal spilles og hvordan det skal spilles.

– Vi har kranglet og vært uenige, men utifra det vi har presentert er jeg fornøyd, sier Espen.

Lokale på lokalet – Del 4: Natteravnan

NatteRavnan spiller musikk de selv liker og treffer publikum godt med dansbar musikk.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Pila Pub & Kultur andre juledag var bandets første spillejobb siden 2002. Rune Svegre, Fritz Jørgensen og Geir Eriksen er med fra den gangen. Magne Brynjulfsen var reservetrommis den forrige perioden, mens Stefan Sollied er nytt medlem.

– Jeg er stort sett med for å trekke ned gjennomsnittsalder, flirer Stefan.

Det er selvfølgelig bare tull og reinspikka tullprat. Hans vokalprestasjon på “A Whiter Shade of Pale” er alene verdt turen på en konsert med NatteRavnan.

Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen
Stefan Sollied. Foto: Rune Ottarsen

Vokalbasert musikk ligger deres hjerter nær og låter av Eagles henter pubgjester ut på dansegolvet gang etter gang. Stefan, Rune og Geir bytter på vokal, kor og harmonisang.

– Harmonier og flerstemt sang er noe som er artig å få til. Eagles og Little River Band er noe som jeg og de andre har holdt på med i mange år, forklarer Rune Svegre.

Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen
Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Musikktypen var det som tiltrakk Rune til NatteRavnan, den gang som nå.

– Først og fremst de låtene vi hadde før, og også de låtene vi har funnet fram nå. Det er de låtene som trekker meg og som fenger meg å spille. Og det er selvfølgelig artig hvis noen vil høre på det, forteller gitaristen som også har spilt på Skaland med Purple Trick.

NatteRavnan. Foto:Rune Ottarsen
NatteRavnan. Fritz Jørgensen, Stefan Sollied, Magne Brynjulfsen, Rune Svegre og Geir Eriksen. Foto:Rune Ottarsen

– Dette er min type musikk. Jeg liker sjangeren og de artistene vi spiller, kommenterer Stefan.

For Stefan har det blitt trubadurjobber og enkle oppsett med piano og gitar de siste årene . Han liker å få spille med fullt band igjen.

– Det er greit å være med ute og spille i band, noe annet enn jeg har gjort på lenge. Helheten i det; at du har trommer og bass live på scenen, ikke noe juks, forklarer Stefan.

Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen
Geir Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg spiller fordi det er veldig givende og morsomt og sosialt å spille. Det er interessant å komme seg ut og være i lag med gamle kompiser, forteller Geir Eriksen.

Geir har ikke spilt noe særlig på de 14 årene siden NatteRavnans forrige runde.

– Det var kjempespennende og motiverende å spille igjen, artig å begynne igjen, smiler han.

Satt det med en gang?

– Nei, så absolutt ikke, og det gjør det ennå ikke, men det går litt bedre for hver gang, flirer han hjertelig.

– Jeg har aldri spilt med et så bra gjeng som nå. Jeg kjører mange mil bare for å øve fordi det er så artig.

Mye har endret seg siden de sist var aktive på siste halvdel av 1990-tallet og starten på 2000-tallet.

– Det var større lokaler og flere puber og restauranter, og alle hotellene hadde musikk før. Så det er et tøffere marked nå. Det kan bli ei utfordring å få spillejobber, men vi har bestemt oss for å ikke stresse med det, og ta de jobbene vi får, forklarer organisten i bandet.

Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen. Foto: Rune Ottarsen

Trommeslager Magne Brynjulfsen var allerede med i flere band da han takket ja til NatteRavnan.

– Det er fartingen og miljøet og ramma rundt, ikke absolutt musikken som er drivkrafta, men det må være litt trøkk i musikken, forklarer Magne.

– For meg er dette avkobling fra en stresset jobb, forteller han videre.

Bassist Fritz Jørgensen har ikke spilt i band siden CC Riders ble oppløst for to år siden.

– Det ligger i blodet, klarer ikke å slutte, også er det et band jeg var med i ifra 1996 til 2002. Det var veldig artig å starte opp igjen og kjenne at lysten var der fortsatt, smiler han.

Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen
Fritz Jørgensen. Foto: Rune Ottarsen

 

 

Senjakultur – kort oppsummert

Senjakultur har som mål å komme tett på kulturen i Midt-Troms og spesielt på Senja. Her kommer en oppsummering av de første tre månedene. 

24 reportasjer innen ulike sjangere og kategorier. Alt fra seksåringers første sceneopptredener til erfarne artister, fra dugnad til solide håndverkstradisjoner, fra nisjesport til nisjekultur, fra språk til arbeidsliv.

Nettavisa er ren dugnad og avhengig av tid, mulighet og tilgjengelighet. Det å kunne være tett på de det gjelder, møte folk og ta egne bilder har vært viktig. Let fram gamle saker på www.senjakultur.no og kos deg med lesestoffet.

Lefsa skal være så tynn at du skal kunne lese avisa gjennom. Foto: Rune Ottarsen
Matkultur Foto: Rune Ottarsen

Lokal matkultur er viktig for regionen, bygdene og samarbeid mellom generasjonene.Gjennom saker om fiskekakeproduksjon i Botnhamn med tre generasjoner på dugnad og kurs i lefsebaking på Senja Matstudio har jeg fått vist litt av hva som foregår og at dette er populært stoff for leserne.

Ny hjullaster ifjor og ny traktor kommer i løpet av et par uker. Foto: Rune Ottarsen
Arbeidskultur. Foto: Rune Ottarsen

I kategorien om å skille seg ut og gå sine egne veier er sakene om brøytesåføren på 78 år som skal brøyte til han blir 82 år og Troms Fylkes Kulturpris til Kartellet gode eksempler.

Kortreist. Bandet har kort vei fra øvingslokalet i det gule huset til spillelokalet på Ølningen. Foto: Rune Ottarsen
Lokale på lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Serien Lokale på lokalet har presentert tre lokale amatørband; The Kåran Mean Band, Coast to Coast og Playoff. Tre totalt ulike reportasjer viser at Senjakultur lar bandmedlemmenes svar styre vinklingene.

dsc_4933
Anmeldelser. Foto: Rune Ottarsen

Tre plater har blitt anmeldt av Senjakultur. Først ut var Unsongs av Moddi og Senjahopens Himmel og hav. Ingen terning, men solide meninger om to sterke plater fra Midt-Troms. Den tredje var Heidi Solheims barneplate Dinosaus & Lortefall. Dette var andre gangen småtrinnet ved Berg Montessoriskole stod for anmeldelsen av hennes barneplater.

To elever på ungdomstrinnet ved samme skole har lagd portretter av ordfører i Berg og artist Heidi Solheim. Dette har vært en del av undervisningen i norskfaget og en fin måte å presentere elevarbeid.

Pakkeavdelingen. Emma Rydningen, Inger-Helene Johansen og Jørgen Tøllefsen. Foto: Rune Ottarsen
Dugnad. Foto: Rune Ottarsen

Dugnad har også fått plass hos Senjakultur. Oppussingen av samfunnshuset i Vangsvik og skogrydding i Stønnesbotn har vist litt av dugnadslivet i området. Her passer også allerede nevnte fiskekakesak.

Butikksamarbeid mellom Durmål og Joker Vangsvik. Fra venstre: Jonas Karlsen, Eline Hellerud Åsbakk, Veronica Stensrud, Torje Åsali Jenssen og Arnljot Lindsjørn Nordvik. Foto: Rune Ottarsen
Butikksamarbeid. Foto: Rune Ottarsen

To av de triveligste sakene var konserten på butikken i Vangsvik med bandet Durmål og tradisjonelle Solli Humorfestival. To ulike kulturkategorier av høy kvalitet. Møtet med lokale kulturpersonligheter som uttalte seg om dialekter og språk var artig og interessant. Disse tre var også de tre første sakene på www.senjakultur.no.

Victoria, Marcus, Tobias og Anine med Araks. Foto: Rune Ottarsen
Kreativ skole. Foto: Rune Ottarsen

Ungdommer på elgjakt viser at skolefag utenfor klasserommene engasjerer elever. Sånn sett var dette kanskje den viktigste saken. En annen viktig sak var den om travseier for Marie Ertzaas(15) fra Dyrøy kommune på Norges hovedtravbane, nemlig Bjerke Travbane. Oversett av lokalavisene ble seieren kun presentert i Senjakultur.

Marie Ertzaas (15) med ponnien Jazz vant på selveste Bjerkebanen. Foto: Privat
Seier på Bjerke. Foto: Privat

Det å la amatørfotografer uttale seg om Senja og naturen er en sikker skrytesak, sammen med Kalottspel sin søknad etter ny daglig leder.

Foto: Rune Ottarsen
Kulturskole. Foto: Rune Ottarsen

Så kommer vi til noe av essensen i det lokale kulturliv, nemlig kor, kulturskole og skoleoppvisninger. Kor Flott med Frode Larsen, oppvisning i Berg Kulturskole og Bygdekvelden ved Stonglandet skole er alle tre viktige å vise fram, og representerer på en måte disse delene innen kulturlivet i regionen.

Foto: Rune Ottarsen
Kulturliv. Foto: Rune Ottarsen

 

Erfaring gir kvalitet

En god kvalitetsmessig og helhetlig forestilling i en fullstappet gymsal under årets “Bygdekvelden” på Stonglandet skole. 

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Niende og tiende klasse viser tydelig hva en slik scenegalla har å si for trygghet og frihet på scenen. Deres styrke er humoren og den gode timingen i det de framfører. Kvalitetsmessig er det så bra at de absolutt bør vurdere å lage en egen revyoppsetning.

dsc_9165

De koser seg på scenen, er bevisst sitt publikum og vet hva som fungerer. At de har hentet ferdig stoff er ingen ulempe. Det at tekstene er av god kvalitet er et godt utgangspunkt, men det må likevel gjøres riktig og selvsikkert. Elevene leverer med en revykvalitet som gjør stoffet til deres eget.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

At den årelange tradisjonen med Bygdekvelden har gjort dem scenevante med åtte-ni års erfaring som sceneartister. Det har nok også vært enkelt for de relativt nyankomne og tre inn i artistrekka, for det er ikke mulig å se hvem som kun har vært et par år på Stonglandseidet.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Mens niende og tiende klasse har humoren som sitt sterkeste kort, har sjuende og åttende klasse dans som sin store kvalitet. Alle er med og fungerer som en enhet. Med alle elever i svart og kledelige solbriller var årets dansenummer stilrent og elegant. Det er bare å glede seg til neste års nummer, for de har lagt lista ganske høyt.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Helheten i sceneproduksjoner er viktig og det å kombinere skuespill med sang var et godt trekk av femte og sjette klasse. Morsomme poenger levert med sjarm og glimt i øyet, og viste at de også er et gjeng som tydelig liker å synge.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

At småtrinnet tar opp tråden etter de eldre elevene er flott å se. Mange av dem allerede trygge scenekunstnere. Her var det også gjort et solid og flott forarbeid i kostymeavdelingen. Sjarm, glede og alvor gikk hand i hand.

dsc_9083 dsc_9077 dsc_9080

Voksenopplæringen hadde bare ett innslag. Deres versjon av “Det bor et troll i Senja” på, for dem, et nytt språk var imponerende. Elevene som er totalt uten norske aner viste at de er på god vei til å bli ekte senjaværinger.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Årets forestilling hadde en fin helhet og god kvalitet. Det at niende og tiende klasse valgte å framføre noen av Hans Kristian Eriksen sine tekster om fiskerlivet fra novellesamlingen “Den lange brødvegen” etterfulgt av sangen “Har du fyr” ga fin sjangerspreding og variasjon.

dsc_9177 dsc_9171 dsc_9155 dsc_9136 dsc_9123 dsc_9106 dsc_9095 dsc_9089 dsc_9085

Ny plate ga danselyst

Heidi Solheim har nok en gang forsøkt å sette seg i et barneunivers og skape musikk tilpasset barn. Dette er oppfølgeren til “Dinosaus”.

Senjakultur.no testet barneplata “Dinosaus & Lortefall” på første-, andre- og tredjeklassen ved Berg Montessoriskole på Skaland.

Seks-, sju- og åtteåringene gjennomførte en hektisk anmelderrunde og trillet terning med kommentarer. Bruken av dansegolvet var en indikator på hvordan ungene likte musikken. Terningkastene elevene ga hele plata var femmere og seksere. Hvis du leser videre vil du få vite hva ungene syntes om de forskjellige sangene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Første sang ut er “Asfaltarbeiderblues”. Den heftige starten løftet ungene ut på golvet og det var full danseaktivitet fra begynnelse til slutt. Terningen landet på absolutt flest seksere. “Kul” og “Bra å danse til”, mente elevene.

I “Hompetitt & Lortefall” kommer teksten mer fram enn i “Asfaltarbeiderblues” og ungene gikk over i rolig lek. Høye tall på terningen også her, mens noen syntes den er sånn passelig. “Bra og rar”, “Artig”, “Veldig bra” og “Passelig” og “Midt i mellom”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Bare på TV” er litt rocka og ungene satte igang å danse. Nesten full pott med seksere og en klar favoritt hos flere. “Kjempekul”, “Kanonbra” og “Råkul”, mente elevene.

“Fru Meitemark – Dronningen av hagen” er en rolig sang med tekst og ord som framtredende. Her er Heidi i rolle som en prippen meitemark. Flere syntes denne var veldig bra, mens noen ikke likte den noe særlig. “Artig”, “Fin”, “Jeg liker å slappe av”, “Kul”, “Kjedelig” og “Best”, mente elevene.

Med “Vaskedisco” tok ungene fram de typiske discobevegelsene og det var stor aktivitet på dansegolvet. Firere, femmere og seksere på terningen. “Kul”, “Bra”, “Veldig kul”, “Veldig tøff” og “Kul disco”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“India” er en rolig sang om å være liten. Ungene la seg avlappet og tankefulle på golvet og lyttet til melodi og tekst. Her haglet det med seksere, sammen med en enslig firer. “Fin sovesang”, “Fin slappeav-sang”, “Rar” og “Fin”, mente elevene.

“Tore Tango” er en tango-låt. Tango har en dramatisk rytme og denne dramatikken vistes i ungenes variasjon mellom rolig dans og herjing. Denne sangen kom dårligst ut og endte med enere, toere og treere, og et par gode terningkast. “Tar for lang tid”, “Litt kjedelig” “Ærsj” og “Litt bra”, mente elevene.

“Glasscola” ga rolig dans. Gode terningkast. “Kul sang”, “Kunne vært bedre”, “Litt artig” og “Bra”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Høl i tights´n” er en skikkelig rocker med hurtige hardrockriff. Her haglet det nok en gang med seksere, mens to ga den terningkast en. Luftgitar, hopping og headbanging på dansegolvet. “Beste og kuleste sangen”, “Råkul”, “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

“Lava-Lhasa” er en discolåt. Denne ga aktiv lek på dansegolvet. Høye terningkast også på denne. “Superbra sang”, “Passer bra til disco på rommet” og “Veldig kul”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Det er ikke noe poeng å forklare at sistelåten “Goodnight” er en godnatt-sang. Det spesielle med denne at den er på flere språk. Ungene brydde seg ikke om språk, men lyttet til melodien. Meditasjonsstemning på golvet. Dette var en sang som slo begge veier. Noen syntes den var nydelig, mens andre syntes den var for rolig. “Fineste sangen jeg har hørt”, “Rolig”, “Den er nydelig” og “Beste sangen”, mente elevene.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Senjakultur.no heier på kulturskolen

Positive opplevelser og mestringsfølelse er svært viktige for barns oppvekst.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Kulturskolescenen er et flott sted, men også en litt skummel verden hvor alle ser på deg. Det er også en verden hvor alle ser på deg med positive øyne. Det er en uformell scene med et snilt publikum. Det er en scene hvor alle er likestilt. Alle får vise hva de har lært.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Slik er det også i Berg kommune, og det fikk vi oppleve tirsdag kveld. Mange veldig unge sangere viste fram stemmene sine. Det var pianospill, gitarspill i mange varianter, bassgitarspill og det krydde av trommeslagere. Det spirer og gror i Berg, og det er godt å se den positive energien, konsentrasjonen og uskyldige sjarmen som lever gjennom unge fingre og stemmer.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En rolig og avbalansert kulturskolerektor bidro på ulike instrumenter og veiledet de unge gjennom konserten. Det var ingen antydning til playback og elevene spilte for hverandre. En positive og fin konsert med mye sjarm og nerver, akkurat slik det skal være.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

dsc_8865 dsc_8850 dsc_8837 dsc_8794 dsc_8764

– Mersmak og blod på tann

Troms Fylkes Kulturpris 2016 gikk til Sigurd Johan Heide og danseensemblet Kartellet. 

– Vi er utrolig stolte og glade. Også er det så godt å bli sett, smiler kulturprisvinner Sigurd Johan Heide.

Kartellet har skapt sin egen sjanger gjennom hvordan de inkluderer publikum, hvordan de mikser folkedans, eldgamle konkurranseformer og moderne rytmer,  spennende lyssetting og kanskje spesielt som stemningsskaper. Utrykkene deres forfører unge som gamle, og forestillingene har engasjerende oppbygninger som skaper en liten verden for  publikum.

Tett på publikum. Danserne Inge Martin Helgesen og Sigurd Johan Heide med musiker Ole Morten Indigo Lekang. Foto: Rune Ottarsen
Tett på publikum. Danserne Inge Martin Helgesen og Sigurd Johan Heide med musiker Ole Morten Indigo Lekang. Foto: Rune Ottarsen

Forestillingene kan ikke ta så mange i slengen og Heide blir stadig overrasket hvor mange som har sett dem, og at så mange setter pris på arbeidet de gjør.

– Det gir mersmak og vi får blod på tann.

– Dere må ha fylt et hull en plass?

– Dette er en bevegelseskultur og bevegelseskunst som ikke er så vanlig lenger, både måten vi organiserer rommet på og måten vi beveger oss. Både hvordan vi beveger oss i par og i forhold til rytme, forklarer folkedanseren.

Knokkelkamp: Sigurd Johan Heide og Inge Martin Helgesen henter gjerne fram gamle konkurranseformer, som knokling, i forestillingene. Foto: Rune Ottarsen
Knokkelkamp: Sigurd Johan Heide og Inge Martin Helgesen henter gjerne fram gamle konkurranseformer, som knokling, i forestillingene. Foto: Rune Ottarsen
Kartellet har utgångspunkt i Kalottspel. Fra venstre: Nils Foshaug, Lars Frihetsli, Ådne Kolbjørnshus, Sigurd Heide og Inge Martin Helgesen. Foto: Rune Ottarsen
Kartellet har utgangspunkt i Kalottspel. Fra venstre: Nils Foshaug, Lars Frihetsli, Ådne Kolbjørnshus, Sigurd Heide og Inge Martin Helgesen. Foto: Rune Ottarsen

Kartellet har hatt kvalitetsmessige og solide samarbeidspartnere på musikksida. De to ferskeste forestillingene er med musikk av Ragnhild Furebotten og Benjamin Mørk.

– Vi er utrolig glade for at folk har lyst å spille i lag med oss. Vi får bilder ut av musikken og musikerne ser for seg bilder mens de spiller. De spiller til noe som beveger seg, slik som teater og dans, og presenterer et håndverk som gjør at vi fungerer godt i lag, skryter Heide.

Begrunnelsen for prisen er klar og tydelig:

“Danser og koreograf Sigurd Johan Heide har sammen med danseensemblet Kartellet klart å løfte folkedanssjangeren opp på en nasjonal dansedagsorden, og gjort folkedanssjangeren til en nyskapende og relevant del av samtidsdansen”, skriver Troms Fylkeskommune i en pressemelding.

 

Ansiktsløftning på lokalet

Eleganse, intimitet og stemning er ord som etter noen dugnadstimer plutselig kler det tidligere slitte og mørke lokalet.

De tunge møblene og mørke fargene er byttet ut med lette og lyse. Lokalet virker større, og der benkene var plassert rygg mot rygg er det nå åpent og mer sosialt. Dette kunne vært en helt vanlig kafé i hvilken som helst by.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

– Jeg synes det ble djevelsk tøft, sier Torkel Johnsen.

-Ja, det ble en helt annen stemning. Intimt og veldig koselig, kommenterer Sigurd Mørkved.

Torkel Johnsen og Sigurd Mørkved. Foto: Rune Ottarsen
Torkel Johnsen og Sigurd Mørkved. Foto: Rune Ottarsen

Ungdomshusene som var solide møtepunkter i alle bygder i Nord-Norge er langt forbi sin glanstid. Ungdomslagene som jevnt og trutt holdt fester med levende musikk har sett vanskelige tider lenge. Det var i deres lokaler at nystartede band hadde sine første spillinger foran publikum.

Ungdomsbandene har dødd ut med festene, og mange lokaler står tomme helg etter helg. Pubkvelder har med ujevne mellomrom overtatt for festene og blitt møtepunkt for bygdefolket. I Vangsvik har de vært flinke å kjøre arrangementer i publokalet i første etasje. Nå er en solid dugnadsrunde avsluttet og Bygdelaget Varden sitter med en lokale som de er stolte av å vise fram.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

Torkel Johnsen og Sigurd Mørkved sitter ved et av bordene. Møblene er elegante og stilrene. Begge er veldig godt fornøyde med resultatet av oppussingen. Vegglampene er byttet ut med downlights og skaper en intim stemning. Veggene er nå lyse og baren har fått en kraftig ansiktsløftning. De to gleder seg til neste pubkveld.

– Pubkveldene er helt klart kjempeviktige for samholdet i bygda, forteller Sigurd.

– Jeg tror dette lokalet blir viktigere og viktigere. Før var det store arrangementer oppe.De arrangementene som var nede var mest lørdags- og søndagskafeer på dagtid. Nå har det blitt mer og mer populært med pubkvelder. Det blir en helt annen stemning her nede, forklarer Torkel.

– Det blir for stort oppe, og klarer ikke å skape den stemningen som blir her nede i et så intimt lokale, utdyper Sigurd.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen

En scene er bygget i motsatt ende av baren. Det gir en helhet i lokalet og en fin scene for ungdomsband og trubadurer. Etter hvert kommer det lydtepper og flere spoter på plass.

 

Tradisjoner, kunnskap og ære – Senja Matstudio

– Lefsa er høyborgen i norsk matkultur. Det er mange millioner måter å gjøre det på, like mange måter som det er bakstekjerringer. Det er ære, berømmelse og status å ha gode lefser til jul, forteller lefsedronning Bodil Nordjore.

Lefsebakerne på ett brett. Foto: Rune Ottarsen
Lefsebakerne på ett brett. Foto: Rune Ottarsen

To av de 13 som deltok på kurs i lefsebaking på Senja Matstudio lørdag var de allerede erfarne lefsebakerne Berit Sivertsen og Reidun Flakstad som gjerne ville lære mer av lefsemesteren Bodil Nordjore.

– En blir aldri så erfaren at en ikke kan lære av en proff. Du lærer så lenge du lever, sa mora mi, forklarer Flakstad.

Mye fliring underveis. Ingvild Meling Havnes, Reidun Flakstad og Marita Jakobsen. Foto: Rune Ottarsen
Mye fliring underveis. Ingvild Meling Havnes, Reidun Flakstad og Marita Jakobsen. Foto: Rune Ottarsen

– Det sosiale i bakinga er vel så viktig. Det er så synd at vi ikke gjør det mer. Nå står hver enkelt hjemme på sitt eget kjøkken og baker, så dette skulle vi gjort mer av, påpeker Sivertsen.

Hvis kurs måles i lattersalver, så var lefsekurset særdeles vellykket. Latteren runget i lokale hvert mulige øyeblikk.

– Det sosiale. Det å høre på erfaringer og historier. Bodil er jo et unikum på gode historier. Hun har reist landet rundt, så hun har masse historier å fortelle. Du hører jo her at det er det sosiale. Du hører det jo på latteren, flirer Sivertsen mens latteren fyller lokalet på Finnsæter i Berg kommune, ute på Yttersia av Senja.

Og kursholderen liker det nordnorske lynnet.

– Det er ikke noe å lure på. De sier det akkurat som det er, og det er bare deilig, smiler Bodil Nordjore.

Alle fulgte nøye med hva kursholder Bodil Nordjore sa. Foto: Rune Ottarsen
Alle fulgte nøye med hva kursholder Bodil Nordjore sa. Foto: Rune Ottarsen

Men, tross mye fliring var det et konsentrert gjeng som lyttet andektig til hva Nordjore hadde å lære bort om hvordan bake fem forskjellige typer lefser. Med stor kjærlighet til lefsa og tradisjonene viste hun detaljer og teknikker.

Bodil Nordjore forklarer og inspirerer. Foto: Rune Ottarsen
Bodil Nordjore forklarer og inspirerer. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg tror ikke det fins matemner som har så mye kjærlighet og omsorg, kunnskap, prestisje og ære og berømmelse i seg som den ene leiven. Det skal være passe med mel, den skal være lys, den skal være tynn, den skal være rett kjevla, perfekt stekt og rett smurt , forklarer Nordjore.

Selv med flere godt erfarne rundt bakstebordet møtte hun bare ydmykhet og lærevillighet.

– Det er veldig moro. De er veldig takknemlige. Jeg føler meg kjempepriveligert, for de er så lærevillige. De vil lære alt og litt til, også vil de erfare. Også vil de skjønne hvorfor de gjør som de gjør; at det ene fører til det andre. Det er så moro når de er så interesserte og flinke som disse er, skryter Nordjore.

Ingvild Meling Havnes hadde null erfaring med lefsebaking før hun begynte på kurset. Foto: Rune Ottarsen
Ingvild Meling Havnes hadde null erfaring med lefsebaking før hun begynte på kurset. Foto: Rune Ottarsen

Enkelte av deltakerne hadde null erfaring med lefsebaking, slik som Ingvild Meling Havnes. Hun kaller kursholder Bodil Nordjore for Ivar Aasen av lefsene. I likhet med Aasen har Nordjore reist rundt i landet for å finne tradisjonene og særegenhetene. Aasen var aldri i Nord-Norge, mens Nordjore har vært aktiv i nord.

– Jeg har aldri lært å lage lefser og hadde ikke peiling på hvordan lage ei lefse, forklarer Havnes, som opprinnelig er fra Spjelkavik utenfor Ålesund.

Lefsa skal være så tynn at du skal kunne lese avisa gjennom. Foto: Rune Ottarsen
Lefsa skal være så tynn at du skal kunne lese avisa gjennom. Foto: Rune Ottarsen

– Det er veldig gøy med fine, morsomme og sprudlende damer som har mye liv og ironi, og mye kunnskap. Vi lærer alle mye av Bodil om hvordan vi virkelig skal få det det til, men det er også mye å lære av de andre som kommer fra fjordene rundt omkring på Senja også

Sylvi Granheim liker at tradisjoner blir lært videre til nye generasjoner. Foto: Rune Ottarsen
Sylvi Granheim liker at tradisjoner blir lært videre til nye generasjoner. Foto: Rune Ottarsen

Det var ikke bare kursdeltakere fra Senja. Sylvi Granheim og venninner hadde tatt turen fra Bardufoss.

– Det er for å friske opp litt og lære noen triks, som jeg kanskje kan føre videre til nye generasjoner. Det å føre videre en bakstetradisjon er viktig. Jeg har lært litt av mi bestemor som jeg kan føre videre til mine barn. Også er det jo artig å lære mer sjøl. Mye godt humør her. Dette er kjempeartig, Sylvi Granheim.

Aktivitet rundt bakstebordet. Foto: Rune Ottarsen
Aktivitet rundt bakstebordet. Foto: Rune Ottarsen

Søndag var det flatbrød, mens neste år på denne tida blir det pølsekurs med Bodil Nordjore. Hun kommer gjerne tilbake til Senja Matstudio, som hun gjerne skryter av:

– Nydelig! Helt utrolig at de har greid det, for det er mye hardt arbeid og kostnadskrevende det de har bygget, men du verden for en arena, sier Nordjore.

Også Ingvild Meling Havnes skryter av konseptet til Senja Matstudio, samtidig som hun peker på et par vesentlige ting.

– Et fantastisk konsept! Jeg synes det er veldig gledelig at det er kommet et sted på Senja som kan samle folk rundt maten, ikke bare et måltid, men det at vi lager maten sjøl og smaker på maten underveis. Og det beste av alt er at de som er her i dag er lokale. Det er ikke turister som kommer fra hele verden eller hele Norge, men lokale som kan dra nytte av det nye tilbudet på Senja. Det synes jeg er kjempekoselig, poengterer Havnes.

En kopi av Senja, sånn cirka. Foto: Rune Ottarsen
En kopi av Senja, sånn cirka. Foto: Rune Ottarsen