Skyhøy kvalitet på scenen

Rimfrost Produksjoner i samarbeid med Hålogaland Teater er en hit, og forestillingen holder skyhøyt nivå. “Tobias og dagen det smalt” i Kulturhuset Finnsnes viste at vi har lokale skuespillere på nasjonalt nivå.

Sterke skuespillerprestasjoner der kvaliteten i hver detalj er enorm, og det er så artig at en sånn kvalitet også kan framstilles i Sørreisa og Tranøy. Kristine Myhre Tunheim og Alexander Rindestu i Rimfrost Produksjoner serverer lyder og bevegelser som løfter det hele enda noen hakk, mens Jonas Delerud balanserer energien som figurene til Tunheim og Rindestu bringer på scenen svært elegant.

Kvalitet i alle detaljer, sterkt skuespill og herlig scenografi. Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud og Alexander Rindestu. Foto: Rune Ottarsen

“Tobias og dagen det smalt” er underholdende og leken, og akkurat nok alvorlig og seriøs til at vi tar temaet inn over oss. De tre skuespillerne begynner å få lang erfaring på nasjonalt nivå, og det vises i denne velproduserte forestillingen. Også er det idéen om å lage en forestilling om det å være født i feil kropp, med feil kjønn, som kunne blitt så dypt og tungt – også gjøres det så enkelt og ukomplisert.

Med støtte fra en god venn med enkelt syn på livet, så er ikke problematikken så komplisert likevel. Det er så treffende framstilt: Så lenge vi har lest om det på internett, så er det ganske vanlig og nesten naturlig. En kamp om en snøhaug på skolen og lapp hjem blåses opp som katastrofe, mens det å være født i feil kropp, det løser vi, det ordner vi. Forestillingen er aldri belærende eller påtrengende informativ. Den viser vennskap. Vennskap hos barn på sitt taller beste.

Spennende vendinger i handlingen som engasjerte publikum. Alexander Rindestu og Jonas Delerud. Foto: Rune Ottarsen

Veldig godt jobbet av skuespillerne, deres nesten faste samarbeidspartner Morten Røsrud som står for regien, dramaturg Lina Killingdalen, manusforfatter Jenny Svensson, scenograf og kostymedesigner Mari Lotherington, musiker Aggie Peterson og lysdesigner Øysten Heitmann. Også hun som hadde idéen til forestillingen: Kristine Myhre Tunheim.

Forestillingen har fått Heddaprisen for beste barneforestilling 2018.

Engasjerende skuespill. Kristine Myhre Tunheim og Jonas Delerud. Foto: Rune Ottarsen

Oppned feststemning

Feiringen av 20 år siden plata og låten “Oppned” ble også en feiring av solid nordnorsk rock, men først og fremst en feiring av Blått & Rått.  (Konsertbilder nederst) 

En kveld og natt på Hugos Pub i rockens tegn, med solide gitarriff og godt driv i bunnen. Med et tungt og stødig grunnkomp av trommeslager Knut Amundsen, bassist Ronald Alertsen og Vidar Nilsen på orgel, kunne Svein Kaspersen, Kjetil Andreassen, Janne Bark og Steinar Steffensen ose på med heftig gitarspill.

Et forsterket Blått & Rått. Fra venstre: Steinar Steffensen, Vidar Nilsen, Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen

Uansett hvor mange gitarister du samler på scenen, er det kvaliteten i musikken som teller. Et feststemt publikum lot flere låter passere i bakgrunnen, men kvelden og natta viste at Blått & Rått har en solid katalog av låter som får folk til å stoppe og lytte. Låter som trekker folk foran scenen, får dem til å danse, synge, skåle, juble og hoppe til solid rock med tempo og trøkk.

Feststemning på Hugos Pub lørdag kveld. Foto: Rune Ottarsen

Også er det den ene låten som samler alle i lokalet, som stilner samtalene, som gjør at du vender blikket mot scenen, synger med, uten å ane at du faktisk kan teksten. Den ene sangen, den ultimate hiten, allsangfaktoren, gjenkjennelsen, den samlende kraften, den sangen alle har ventet på – uten å vite det: “Oppned”. Ingen over – ingen ved siden. Den ene sangen som stopper tida, som setter alt annet på pause, som river med publikum på mektig allsang.

Lydmann Magne Brynjulfsen og pubeier Hugo Nordnes. Foto: Rune Ottarsen

Gjestene på Hugos Pub var på fest og Blått & Rått var så absolutt med på festen. Det er flinke folk – rett og slett flinke folk. Lydmann Magne Brynjulfsen har reist med Blått & Rått i 15 år. Han oppsummerer bandet ganske enkelt.

– Det er en maskin som rocker på. Jordnære folk, jordnær musikk, nordnorske tekster.

Arnstein Holmstad. Foto: Rune Ottarsen

Arnstein Holmstad skjønner populariteten til Blått & Rått veldig godt.

– De skriver på nordnorsk med forståelige tekster, som folk kjenner seg igjen i, og som har satt rot i mange. Sangene lever sitt eget liv, og har fått sitt eget liv hos publikum.

Det er ingen tvil om at Blått & Rått har noe å fare med, er et godt liveband, et stadionband, et festivalband, som også har det nære, rolige og personlige gjennom nedstemte ballader. Første gang jeg hørte bandet var en akustisk konsert inne på AMFI Finnsnes våren 2011. Også i den settingen er de et solid band.

Blått & Rått består av vokalist og gitarist Svein Kaspersen, gitarist Kjetil Andreassen, bassist Ronald Alertsen og trommeslager Knut Amundsen. Lørdag var de forsterket med tidligere gitarist i bandet Steinar Steffensen, deres svenske samarbeidspartner Janne Bark og Vidar Nilsen fra Vestbygda i Lødingen.

Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Steffensen og Kjetil Andreassen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen
Kjetil Andreassen og Svein Kaspersen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark.
Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen

Satsing som lønte seg

Da Wilde (17) som 15-åring ønsket å satse på et høyere nivå flyttet hele familien 200 mil slik at hun kunne utvikle seg videre i idretten sin. (Publisert i Nordlys juli 2018.)

To år senere har Wilde Jakobsen ett NM-gull, to NM-sølv og én sølvmedalje i eliteserien i volleyball, samt er fast innslag i troppen til U19-landslaget, mye takket være en idealistisk familie, et enormt talent og stor treningsvilje.

Det hele begynte i Brøstadbotn IL i Dyrøy kommune, i bygda som for mange er kjent som “volleyballbygda” med flere seriegull i herrevolleyball.

Som 14-åring ble hun kåret til beste midtspiller i NM U15 i 2015. Samme året ble hun tatt ut landslagstroppen for de født i 2000 som én av to 2001-modeller.

21.november 2016 flyttet familien på fem til Sandnes og hun debuterte raskt på seniornivå med Sandnes Volleyballklubb, som spiller på norsk andrenivå.

Wilde er takknemlig for at mamma Vanja Jakobsen og familien flyttet med henne til Sandnes. Foto: Rune Ottarsen

– Hva tenker du om familien din som pakker og flytter med deg, og satser ilag med deg?

– Det er ikke alle som ville gjort det, et fåtall, så jeg er jo veldig glad for det. De er alltid der og bakker meg opp, uansett hva jeg gjør. Et bra støtteapparat å ha rundt meg, smiler Wilde.

– Hvis jeg skulle bli bedre så kunne jeg ikke blitt her oppe. Da hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Jeg kunne valgt å være igjen her, men da hadde jeg hatt dårligere utgangspunkt for å komme inn på skolen eller fortsette på landslaget, forklarer 17-åringen.

Mamma Vanja Jakobsen fungerer også som treningspartner når det trengs. Foto: Rune Ottarsen

Familien flyttet hjem til Bjørkebakken i Dyrøy sommeren 2017. Wilde reiste nedover etter ferien og begynte videregående skole på Topp Volley Norge i Sandnes.

Som førsteklassing fikk hun kamper for eliteserielaget til Topp Volley Norge (TVN) og spilte blant annet seriefinalen mot serievinner Førde.

– Hvordan er det å være på banen i eliteserien?

– Jeg er ikke den som har spilt så veldig mye, men de gangene jeg har spilt så har det vært veldig artig. Jeg spilte blant annet da vi spilte seriefinale mot Førde. Jeg tenkte: Nå skal jeg vise dem hva jeg er god for. Det er ei erfaring rikere.

– Det var en stor prestasjon at TVN ble nummer to og kom til finale, for de hadde den yngste spillerstallen der de eldste var 19 år og yngste var 16 år, forklarer mamma Vanja Jakobsen.

Wilde er også en dyktig sandvolleyballspiller. Foto: Rune Ottarsen

Samme sesongen tok hun NM-sølv med både U17- og U19-laget til Sandnes Volleyballklubb. NM-gull hadde hun vunnet året før. Sammen med Pia Øfstaas fra Gjesdal IL vant Wilde Region-NM U17 i sandvolleyball. De representerte Rogaland og slo Hordaland i finalen.

– Jo, mer, jo, bedre. Jeg får mye mer erfaring uansett om det er U17, U19 eller sandvolleyball. Alt er volleyball, men bare på forskjellige nivåer. Jeg har bare godt av å få mer, selv om det kan bli litt mye, sier Wilde alvorlig.

Med Wilde på laget kom U19-landslaget til tredje runde i kvalifiseringen EM.

– Norge har aldri kommet så langt før, så det er legendarisk. Det er en opplevelse i seg sjøl å få oppleve. Vi får oppleve så mye når vi er på tur. Jeg hadde for eksempel ikke dratt til Romania uten landslaget, opplyser hun.

Wilde har over 30 aldersbestemte landskamper. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan føles det å spille med flagget på brystet?

– Første landskampen jeg spilte så var jeg helt i ekstase. Det var helt rart. Jeg var bare 14 år, og det var veldig stort. Det er fælt å si det, men jeg har blitt vant til det, svarer hun, før hun fortsetter.

– Det er jo fremdeles veldig artig.

– Hvor langt har du lyst å komme med volleyballen?

– Jeg har lyst å bli så god som jeg kan bli. Skal jeg dra til USA etter videregående? Skal jeg flytte hjem? Skal jeg spille sørpå eller dra til utlandet? Jeg vet ennå ikke hvor, men jeg har lyst å spille volleyball.

Foreløpig er det Topp Volley Norge og halvannet  år til med videregående skole i Sandnes.

På sandvolleyballbanen i Brøstadbotn har hun tilbrakt mange timer. Foto: Rune Ottarsen

Kunstelskeren i havgapet

1.600 besøkende på ArtiJuli to år på rad. En unik kunstfestival på en holme i havgapet – inne i et bygg som er et kunstverk i seg sjøl. (Publisert i Nordlys juli 2018.)

– Vi gjør dette for å skape opplevelser og for å formidle, fordi det viktigste for meg er hva dette betyr for andre. Når jeg sjøl har gode opplevelser av kunst så vil jeg gjerne at andre skal kunne få tilgang på det samme, forteller eieren av Kråkeslottet på Bøvær i Berg kommune på Senja, Georg Blichfeldt.

Georg Blichfeldt foran kunstverk av Knut Fjørtoft, som døde november 2017,  under ArtiJuli 2018. Foto: Rune Ottarsen

Det gamle fiskebruket ble kjøpt og omgjort til et kulturens hus av Ulf Willgohs Knutsen i 1972, og arvet av Georg Blichfeldt i 1996.

– Bygget er kunst i seg sjøl. Det må være en sammenheng i den tilnærmingen som ligger i bygget og den kunsten som vi presenterer her, at det går godt i hop, forteller Blichfeldt.

Georg Blichfeldt med kunst skapt ute på Kråkeslottet vinteren 2018. Foto: Rune Ottarsen

– Det gjelder å finne den kunsten som appellerer og samtidig irriterer sånn passe. Selvsagt servert med en eim av tjære, gode kaker og kokekaffe, smiler han.

Havet, kaka og kaffen. Foto: Rune Ottarsen

ArtiJuli har eksistert siden juli 2011 og nådde en milepæl i 2014 år med over 1.000 besøkende fra første til 31.juli. I 2017 og 2018 var det nesten 1.600 solgte billetter i løpet av den måneden utstillingen var åpen.

Blichfeldt gjør ikke dette alene. Festivalen opplever enorm dugnadsinnsats fra frivillige år etter år. Idealister som er med på å underbygge den spesielle atmosfæren på Kråkeslottet og ArtiJuli.

Film har alltid vært et viktig innslag i ArtiJuli. Foto: Rune Ottarsen

– Hva er det med kunst som appellerer til deg?

-Jeg jobber mye med fornuft, retorikk og argumentasjon, som er mitt felt. Kunsten kan noe mer. Den kan åpne opp for følelser, men kan også uten ord fortelle deg noe du ikke ante. Kunsten kan si det usigelige, svarer Blichfeldt engasjert.

– Første gang et Munch-maleri ble vist var det skandale. Hva var det i bildene som appellerte så sterkt? Hva var det i formspråket og hans måte å hente opp et visuelt inntrykk og fordøye det og få det ut og servere det? Hva var det ved dette som tar oss så sterkt? Det er ikke enkelt å sette ord på, men i dag er vi mange som ser det og blir sterkt berørt av det.

Kråkeslottet juli 2018. Foto: Rune Ottarsen

– En helt majestetisk følelse

– Det er en helt majestetisk følelse. Jeg blir rørt inni hjerterota når jeg ser hvor mye et fyrverkeri, som vi steller istand, kan glede andre mennesker, smiler Tone Jensen Steinsund.

En nydelig avslutning på 2018. Maxi Pyroteam følger fornøyd med. Foto: Rune Ottarsen

Maxi Pyroteam klarte utrolig nok å overgå de foregående fyrverkeriene på Sjøvegan. Jeg stod bak ryggen på teamet da de fulgte nøye med om alt var koblet riktig og at alle 250 kanalene sendte avgårde nøyaktig på riktig tidspunkt. Kroppsspråk og utrop underveis viste tydelig at alt smalt perfekt til musikken.

Kjernen i Maxi Pyroteam. Tone og Joakim Jensen Steinsund, Morten Andersen og Jens Viktor Steinsund. Foto: Rune Ottarsen

– Etter 35 år, så har dette definitivt blitt en del av livet mitt. Dette gir så mye i minuttene etterpå, timene etterpå, dagene etterpå. Jeg ser en sånn vanvittig glede blant folk over det vi gjør, og en takknemlighet som er helt utrolig. Det er ingenting som overgår det å glede andre, det kan ikke bli bedre, forteller Morten Andersen.

Disse to startet, det som har blitt en tradisjon, allerede i 1983. Jens Viktor Steinsund og Morten Andersen. Foto: Rune Ottarsen

Etter det årlige fakkeltoget i Sjøvegan sentrum nyttårsaften i 1983 fyrte Jens-Viktor Steinsund og Morten Andersen opp restlageret hos Maxi Miljø AS. Det ble starten på denne tradisjonen som trekker flere tusen mennesker til lille Sjøvegan i Salangen kommune tidlig på kvelden Nyttårsaften, før de skynder seg hjem til familie og venner, for å rekke feiringen av det kommende året.

– Det har “bailla på seg” så til de grader, og blitt så stort at vi er nødt å gjøre det ferdig før jul. Læringskurven vår har gått helt vanvittig bratt; luntetenning fram til 2006, elektronisk tenning i 2007, og nå styres alt på data. Systemet vi har nå er i verdensklasse, forteller Jens-Viktor Steinsund.

– Det er første gang vi tar det helt ut, fullt ut, og dataanimerer, kommenterer Andersen.

Tone Jensen Steinsund holder bomba som har en diameter på 250 meter i lufta. Foto: Rune Ottarsen

Årets fyrverkeri hadde 250 avfyringer, og avsluttet med en 10 tommers bombe, som gikk 250 meter opp i lufta og hadde en spredning på 250 meter.

12 minutter fyrverkeri synkronisert til musikk krever nøye planlegging. Det er mange detaljer som skal på plass, og selv om alt er datastyrt, så må hver eneste kobling gjøres for hånd, i riktig rekkefølge.

Forberedelsene startet allerede i august, og ildsjelene forsøker å fornye seg fra år til år.

– Vi må tenke annerledes hvert år og gjøre nye vrier; starte litt annerledes, og avslutte litt annerledes. Hovedgrunnen er at vi synes dette er artig og interesserer oss for fyrverkeri, men dette er også noe vi kan gi til folket. Det er derfor vi bruker månedsvis med forberedelser, og gjør dette år etter år etter år, opplyser Tone Jensen Steinsund.

Mange hender. Jens Viktor Steinsund, Morten Andersen og Joakim Jensen Steinsund. Foto: Rune Ottarsen

– Fyrverkeri symboliserer en form for glede for mange, men det som virkelig er artig, er når det blir musikk til, og det kan legges følelser til lysglimt og smell, smiler Joakim Jensen Steinsund.

Joakim har giftet seg inn i tradisjonen, og er ikke arvelig belastet, slik som kona Tone, som har vokst opp med pappa Jens-Viktors og Morten Andersens sterke interesse for fyrverkeri.

– Det er ei utfordring, og spennende å se hva det ender opp med til slutt. Det er en skikkelig godfølelse å se at alt har gått bra, og akkurat som planlagt, forteller han.

Fyrverkeri og musikk. Foto: Rune Ottarsen

– Fyrverkeriet har blitt en kunstform. For meg som er glad i både fyrverkeri og musikk, så blir dette helt fantastisk. Jeg har bestandig vært opptatt av det arrangementstekniske, at alt går nøyaktig når det skal gå. Sammensetningen er Jens-Viktor sitt; de forskjellige fargene, effektene, som han er utrolig dyktig på, forklarer Andersen.

– Det er artig å lykkes. Det er en mestringsfølelse, forteller Jens-Viktor Steinsund.

Maxi Pyroteam består av mange flere enn de fire i kjernen. Bildet nedenfor ble tatt Nyttårsaften 2016, og de var også på plass siste dagen i 2018. Bak: Kate Anette Fagerhaug, Yngve Osvoll , Morten Andersen, Børge Lind, Kåre Johnsen, Geir Odelsgård. Foran: Jens V Steinsund , Tone Jensen Steinsund , Eirik Olsen.

Maxi Pyro Team. Foto: Rune Ottarsen

Mest lest i 2018

Gründerstoff slår alltid an hos leserne og deles heftig, noe som generer mange lesere. Årets topp tre inneholder to gründersaker.

Senjakultur har publisert 53 saker i 2018, som har gitt 31.544 sidevisninger fordelt på 15.015 personer. I 2017 var det 49.858 sidevisninger og 72 publiserte saker.

På 5.plass over mest leste saker i 2018 er “Livsverket har gitt 40 gode år”. Historien om Sørreisa Kulturskole var en utrolig interessant reise å formidle. Over 800 lesere på to dager. 

Livsverket har gitt 40 år gode år

4.plass går til “Ungdom fra nabobygda overtar bygdehuset” med litt over 1.000 lesere på to dager. Bygdelaget i området Bryggerhaugen og Svanelvmoen ønsker mer liv på bygdehuset. En sak som engasjerte mange.

“Ungdom” fra nabobygda “overtar” bygdehuset

“Denne gangen gjør han det sjøl”, om oppstarten av Hugos Pub, ga 1.100 lesere på to dager og en 3.plass.

Denne gangen gjør han det sjøl

På 2.plass med 1.200 lesere på to dager kom “En musikalsk maktdemonstrasjon”. Saken om Salangen Musikkforening sin Queen-konsert er den reportasjen som har gitt garantert flest tilbakemeldinger.

En musikalsk maktdemonstrasjon

Øverst troner saken om Senja Fjordhotell. “Hotell med sykt fin utsikt” hadde 2.000 lesere på to dager, og er også den saken som hadde garantert flest delinger på Facebook, og en sak som ble lest jevnt og trutt flere måneder etter publisering.

Hotell med sykt fin utsikt

Lokale på lokalet. Del 6: Kæm spælle

Det startet som et veddemål, fortsatte som en torsdagsklubb og endte på scenen.

“Kæm spælle” består av tre voksne karer som trives veldig godt ilag, liker musikk og liker å spille. Trioen holder fast på det utradisjonelle bandoppsettet sitt – uten trommer og el-gitar.

– Det funker faktisk, og vi skiller oss litt ut fra de andre med det oppsettet vi har. Samtidig kjører vi ganske tøff lyd på kassegitaren, og med de effektene vi har så swinger det ganske bra. Litt distortion og overdrive på kassegitar funker, og det er ikke så mange som gjør det, forteller Lars Erik Simonsen.

– Det verste med dette bandet er at marshallriggen står heime i garasjen og støver ned, flirer Stein Ole Kampevoll.

Lars Erik Simonsen, Sten Håvard Langseth og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen

– Og dere har samme musikksmak?

– Vi er ganske “altetanes”, svarer Sten Håvard Langseth.

– Når det kommer låtforslag, så viser det seg at vi har ganske lik musikksmak, fortsetter Simonsen.

– Samtidig må låtene fungere ute. Vi har øvd inn en del låter som vi ikke spiller ute, for det er en toveiskommunikasjon, og vi må få noe tilbake fra publikum, presiserer Kampevoll.

– Vi har prøvd oss litt fram, og vi har noen låter som vi bare må ha, så vi spiller mye norsk allsang, og krydrer med litt god ´50-tallsrock. Vi har et ganske bredt repertoar, og kan velge litt, utdyper Simonsen.

Sten Håvard Langseth, Lars Erik Simonsen og Stein Ole Kampevoll. Foto: Rune Ottarsen

Mens Kampevoll og Simonsen har spilt live siden de var ungdommer, så er dette første band for bassist og vokalist Langseth.

– Han har vært fantastisk å synge i 30 år, så det er på tide at andre får høre det. Vi øvde jevnt og trutt hver torsdag, og fikk det å swinge med kassegitarer og bass, sier Simonsen.

Første spilling var i Stein Ole Kampevolls 50-årsdag.

– Vi spiller bare noen få ganger i året, så vi gjør dette som hobby. Man må ut å spille litt ute for å holde det ved like, forklarer Kampevoll.

– Vi har det steike artig, og går godt overens, oppsummerer Simonsen.

– Og ikke minst dette med damedraget, kommenterer Kampevoll til et latterbrøl fra alle tre.

Foto: Rune Ottarsen

– Hva betyr musikk for dere?

– Musikk er universell. Det er et språk som alle forstår. Den kan brukes både på opp og nedturer. Musikk har bestandig betydd veldig mye for meg. Det var mye musikk heime hos oss, også begynte jeg tidlig å spille i band, svarer Simonsen.

– Jeg har fått musikk sånn passelig inn med morsmelka. Jeg hører mye på musikk. Det er veldig viktig. Musikk er til alle stemninger, fortsetter Langseth.

– Musikk har bestandig vært der, og jeg vet ikke hva livet er uten, sier Kampevoll.

Æres de som æres bør

Æres de som æres bør. Dugnad på høyt kunstnerisk nivå, og samtidig så nedpå og jordnært. To flotte arenaer fikk mange tusen kroner, og publikum fikk flotte opplevelser.

Ingen bilder. Jeg var ikke “på jobb”, men føler likevel for å skrive noe om mine kulturelle opplevelser siste fredagskveld før jul. Det finnes ikke noe finere enn å gi. Du får aldri så mye som når du gir. Det er iallefall min erfaring. Og de som er best på å gi er de som ikke forventer noe tilbake.

Cato Simonsen er musikalsk som få, og har i tillegg musikalsk teft. Det samme gjelder hans medsammensvorne to sangskatter fra Vangsvik Stine Jakobsen og Torkel Johnsen. En pianist og to vokalister som valgte å gi i dobbel forstand; en vakker konsert og penger til fantastiske Kafé Pluss.

En adventskonsert med spennende og fyldig repertoar. Ta for eksempel Coldplays Fix You og Simon & Garfunkels Sound of Silence, som begge ble satt i kontekst av vokalistene, og dermed passet veldig godt inn i adventskonserten.

Begge to, vil jeg påstå bedre versjoner enn originalene. Fix You sunget av Johnsen med mye større dynamikk og innlevelse enn originalen, og Sound of Silence sunget så ømt, forståelsesfullt og vakkert av Jakobsen. Begge med stor forståelse for tekstenes innhold.

Og julens budskap er å hedre vennskap, kjærlighet, familie, brorskap, søsterskap. Og minnes de vi savner. Julen er å gjøre ting sammen, finne roen, kjenne på godhet og glede. Da må ikke alle sangene være typiske julesanger. Det er nok at de får oss å føle.

Kveldens neste konsert var Midnattskonserten i Målselv. Denne tradisjonelle kulturbegivenheten som denne gang ga en solid dose penger til Målselv Dagsenter. Så stemningsfullt. Så kreativt. Så høy kvalitet. Sånn kunstnerisk variasjon. Så jordnært. Så mange dyktige aktører – ingen nevnt, ingen glemt.

All ære til den kulturelle frivilligheten. Måtte den fortsette, fortsette, fortsette og fortsette.

Roadrunner

Vi kommer vel neppe noe særlig nærmere den musikalske grasrota enn bandet Roadrunner. Fem stykker som spiller musikken de elsker med enorm respekt for sjangeren. (Bildeserie fra Hugos Pub, Finnsnes.)

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Roadrunner forsøker ikke å overbevise noen om annet enn at de er glade amatører og musikkelskere. At de trekker publikum betyr ikke annet enn at mange nok liker musikken og måten den spilles.

Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå skal de spille på Rorbua igjen; lokalet de har fylt før. Hvordan klarte de det? Hvordan visste folk om dem og musikken? De har spilt på seg tilhengere gjennom spillinger på MC-treff og MC-fester. Og hvor høyt hadde de lagt lista da de startet? De kalte seg Lazaronas!

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Dette gjør de bare for gøy, men gjennom øvinger og konserter har de nådd et godt nivå, og de klarer å engasjere publikum på en god måte.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen

Også er det herlig at de er et coverband. Det er altfor lite coverband. Band som gir gammel god musikk videre til nye generasjoner. For her kommer det klassikere på løpende bånd, og vi som kjenner musikken vet at det er klassikere.

Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Og de som hører låtene for første gang vil garantert føle at det er klassikere, for dette er sanger som har enorme kvaliteter i riff og refreng. Låter som tar publikum.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Vi som har vokst opp på ´70- og ´80-tallet har et nært forhold til AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, Motorhead, Judas Priest, og mange flere av metallbandene. Det har disse karene også, og det er så tydelig.

Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen

Her er ingen slakk i noen ender. Gode låtvalg. Låter som de behersker godt etter timevis med øving. Også er det ganske kult, litt sånn “unntaket som bekrefter regelen”, at de har kledd en Pink-låt i heavydrakt, og dermed har med en moderne poplåt.

Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen. Foto: Rune Ottarsen
Mats Johansen. Foto: Rune Ottarsen
Tor Erik Kristoffersen, Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Ørjan Hillesøy og Stig Hansen. Foto: Rune Ottarsen

Nå blir det mer gladsang

Senja Gospel synger gospel fordi det gir dem glede. Nå skal de glede publikum med nok en helaftens konsert i Vangsvik kirke 8.desember kl 19. 

Dette blir en gospelkonsert, helt ulik novemberkonserten med Vaffelkoret. Nå blir det god gospeltrøkk og oppstemt sang, og dyktige solister blir å skinne enda mer.

– Det er en musikk som gjør at du danser mens du synger, så du bruker jo hele kroppen. Det er mye artigere å synge gospel enn i vanlig kor. Du viser gleden i musikken også gjennom bevegelse, forteller Astrid Myrvang Hagen.

– Det er noe med gleden i musikken og budskapet. Det å være god, smiler Wibeche Svegre.

– Gospel gjør deg glad. Gospel gjør deg fornøyd, sier Cathrine Schjølberg.

– Det er en veldig fengende musikk med mye glede, forteller Anita Foshaug.

Fra vårens konsert i Vangsvik kirke. Nå kommer de tilbake med enda flere medlemmer. Foto: Rune Ottarsen

Koret har gode og dynamiske arrangementer, sangglede og god variasjon i sjanger; Senja Gospel har puttet mye spennende inn gospelpakken – og det fungerer frydefullt.

– Det er herlig! Dette har jeg savnet etter at jeg flyttet fra Tromsø. Det ikke å synge gospel er helt feil, opplyser Cathrine Schjølberg.

– Sangglede! Det er nesten som å ta seg ei treningsøkt. Du får en gladfølelse i kroppen etterpå, sier Børge Lindberg.

Senja Gospel har fått flere medlemmer. Her fra novemberkonserten med Vaffelkoret. Foto: Rune Ottarsen

– Det gir en glede og en fryd i musikken. Det er noe helt eget med gospel som gir en god følelse innvendig, noe som føles godt, forteller Erling Svegre.

Dirigent Erling Svegre med deler av bandet. Fra venstre: Torkel Johnsen, Halvor Stubberud Hanssen, Eigil Andreassen og Erling Svegre.