Vinterens gleder

Solskinn og klarvær og et tynt snølag på isen var perfekt for nybegynnere på skøyter. SE BILDESERIE! Alle foto: Rune Ottarsen

Stonglandet skole i Tranøy kommune med voksenopplæring i sunn og meningsfull blanding med elever fra første til tiende klasse.

Denne gangen gjør han det sjøl

Det kribler i en mage full av sommerfugler. Denne gangen gjør han det helt alene. Han lover en sterk lokal uteplass med nytt matkonsept.

Gjestene har strømmet til den nye puben Hugo’s Pub i det gamle lokalet til Peppes i TIRB-bygget. Hugo Nordnes står klar med åpne armer.

– Jeg falt helt for lokalet og har lyst å skape noe, skape et tilbud, skape noe for meg sjøl, oppsummerer den ferske pubeieren.

Hugo Nordnes har gjort det enkelt og stilfullt i lokalet. Foto: Rune Ottarsen

To måneder etter nedleggesen av Pinne og en måned før Frank Berntzen åpner sitt nye utelivskonsept har Hugos Pub hatt prøveåpning. Den offisielle åpningen kommer fredag 2.februar.

– Det kribler! Det er sommerfugler i magen. Både musikken og utelivet er en kulturform som folk er vante med og gjerne vil ha tilbake, konstanterer Nordnes.

Den gode samtalen ønsker Hugo Nordnes inn i lokalet. Foto: Rune Ottarsen

Hugo Nordnes er kjent som tidligere daglig leder av Pinne og Go to Gate, samt leder av Finnsnes i Fest 2015. Nå ønsker han full styring.

– Denne gangen vil jeg gjøre det sjøl, og ikke i regi av andre, sier han bestemt.

Nordnes takket nei til villige investorer som la millioner på bordet.

– Jeg har valgt å gjøre det alene – uten investorer. Det er fordi jeg har lyst til å ha kontroll på konseptet.

Lyssatte båser skal sette gjestene stemning. Foto: Rune Ottarsen

Hugo Nordnes er et sosialt menneske med et bankende hjerte for byen og området, og ikke minst musikken.

– Jeg hører på musikk hele tiden og er ganske rund i kantene på sjangere. Musikk skaper stemning og samhørighet. Jeg vil gjerne bruke musikk til å skape aktivitet i byen.

Han ønsker ikke bare å skape et møtested, men vil at musikken skal bety noe, at folk skal lytte og engasjere seg i det som skjer på scenen.

– Jeg liker ikke diskotek med minnepenn. Jeg liker livemusikk.

En romslig scene står klar.

– En scene hovedsakelig for lokale musikere, påpeker Nordnes.

En romslig scene står klar. Foto: Rune Ottarsen

Samlebandet er booket, og Nordnes planlegger en helg med reunionband.

– Det er så populært med disse bandene som er kommet sammen igjen, så det blir retrohelg.

Kjente og kjære låter fra en nærliggende fortid får du høre allerede fredag kveld. Kæm Spælle spiller åpningskvelden, mens på lørdagen brukes scenen til jam der det dukker opp både unge og gamle. Med Geir Bertheussen og Per Øyvind Winther i regi og Winther´s Blue Groove som grunnband skal det sikres kvalitet.

Dette rommet kan leies. Der vil det også bli vist fotballkamper. Foto: Rune Ottarsen

Matkonseptet er nytt for byen i Midt-Troms.

– En kokk som jobber på Michelin-restaurant og som vet hva som kreves for å få en upper-class pubmat. Han kommer og gjør alt grunnarbeidet mens den faste kokken tilbereder maten. Den kan bli opp mot Michelin-standard til veikropris.

– Det skal ikke være dyr mat. Jeg kjører kun tre lunsjretter og tre middagsretter.

Pizzaovnene selges og byttes med kjøkkenutstyr tilpasset et konsept med mat laget fra bunnen.

– Jeg har ikke behov for en pizzafabrikk. Mat fra bunnen. God sesongmat. Nå er det naturlig at en av lunsjrettene og en av middagsrettene er innenfor fisk.

I starten blir det kun lunsjretter, men Nordnes lover gode middagsretter etter hvert. Samarbeide med ølprodusenter kommer til å gi spesialtilpasset tilbud.

– Småretter, fingermat og pubmat rundt mikroøl. Blir 10-15 sorter mikroøl i sortimentet. Toppklasse mat til en kjøpbar pris. For eksempel kjøpe en speketallerken med øl som er tilpasset. En rett som er dagens søndagsmiddag med norsk husmannskost laget fra bunnen.

Det meste er klart for trivelige kvelder på Hugo’s Pub. Foto: Rune Ottarsen

Området utenfor er skapt for uterestaurant med utsikt mot Finnsnesvannet.

– Jeg skal bruke både tid og penger på uterestaurant. Det å hive en fem-seks bord utpå der skaper ingen stemning.

Hugo Nordnes er sterk i trua.

– Det er folk nok å ta av. Nå er det en stor nyhetsinteresse. Hvis vi leverer fra dag én vil det gi resultater.

Lidenskap og frihet

Gjennom bedriften Senja Husky Adventure AS realiseres drømmen til Jonny Mikalsen og Silje Eriksen.

 Nå får turister og lokale nyte naturen under nordlyshimmelen i hundespann. Ved bestemt omtanke og nitidig fokus på detaljer bygger Jonny Mikalsen og Silje Eriksen opp hundespann fra bunnen.

– Du må se personligheten til hver enkelt hund og sette dem riktig sammen.

Halvårsvalper. Foto: Rune Ottarsen

Det er lett å se hva han mener. Paret varierer mellom å kommunisere kjærlig og bestemte. De forteller om hundenes ulike egenskaper og hvor i spannet de forskjellige hundene fungerer best.

– Den passion og gleden ved å samarbeide med hundene og fellesskapet med dem gir meg en vanvittig boost, forklarer Mikalsen.

Tette bånd. Foto: Rune Ottarsen

De tette båndene til hundene er viktige for paret som har etablert seg på Ottemo i Tranøy kommune på Senja.

– Det er helt enormt og jeg knytter utrolig sterke band som varer hele livet til hunden. Det er et helt magisk band mellom hund og eier, opplyser Mikalsen.

Rigging av hundespann. Foto: Rune Ottarsen

– Gleden ved å bli ett med naturen og hunden. Å være ute på sporet i timesvis og dagesvis. Det å kunne drømme seg bort i et stort team med hundene er fantastisk, smiler Mikalsen.

– Det er en hobby og lidenskap som gjør at vi kommer bort fra alt det andre. Når jeg står på sleden og det er helt stille rundt meg midt i naturen får jeg sjelefred og slapper av, forteller Eriksen.

Ekte glede. Foto: Rune Ottarsen

Senja Husky Adventure AS har i løpet av kort tid opparbeidet seg et godt rykte og hatt flere gjester enn de hadde håpet.

– Vi ofrer alt for å få dette til og vi skal klare det, og vi er godt igang allerede, sier Mikalsen bestemt.

– Vi er godt fornøyde. Det har kommet utrolig mange gjester Vi er superfornøyde med at mange tar veien til Senja og bruker oss.

Samhold. Foto: Rune Ottarsen

Også de lokale kjenner sin besøkelsestid.

– Vi er glade i de lokale og vil bringe noe til bygda, forteller de to og er igang med hyggelige planer for folk i området.

I en bedrift kan de bestemme dagen sjøl og gjøre det de liker å gjøre

– Jeg får vanvittig mye utekontor, flirer han.

Foto: Rune Ottarsen

Mikalsen kjører også løp og har deltatt i Troms Quest flere ganger og Finnmarksløpet én gang. Han forteller om mye mersmak.

– Det å kjøre løp er min personlige glede ved å se hva jeg tåler. Hva er min ytterste grense. Det å tyne meg til det maksimale. Og samspillet med hundene: Får du det til å fungere og harmonere?

Lidenskap og frihet. Foto: Rune Ottarsen

 

 

Et komplett show

De hadde full kontroll fra første takt. Tett og kompakt. Solid trøkk. Og utpå natta var åtte-ni dansepar på ei smal stripa foran scenen. Et komplett show! 

I hemmelighet har de øvd i tre måneder, og overrasket enormt med et repertoar på over 30 låter fordelt på tre solide sett. 70 gjester på Pila Pub & Kultur var med på notene hele veien. Allsang, trampeklapp og jubel gjennom kvelden og inn i natta.

Dag Rune Toresen og Ove Strand. Foto: Rune Ottarsen

Dag Rune Toresen, med heftig og detaljrikt trommespill, var som et lokomotiv i bandet. Musikken var hovedsakelig publikumsvennlig god rock fra ´60-, ´70-, ´80- og ´90-tallet. Gode låtvalg, fin variasjon fra heftig lett vrengende rock til ballader, men først og fremst fin rytmisk rock som ikke slapp publikum et øyeblikk.

Christian Wasserfall, Birgit Noreng, Dag Rune Toresen, Marios πιτσιφλοξ, Ove Strand og Bjørn Abrahamsen. Foto: Rune Ottarsen

Kvalitetsmessig var dette toppnivå for et lokalt coverband. Rytmene, trøkket, balansen og detaljene. Her har nok begavelsen Christian Wasserfall vært kapellmester og kvalitetssikret hver note. Han åpnet med solopartier på de første par låtene før han overlot gitarshowet til den nye rektoren på Berg Montessoriskole. 

Marios πιτσιφλοξ og Bjørn Abrahamsen. Foto; Rune Ottarsen

Mottakelsen fra publikum gjorde gitarist Bjørn Abrahamsen tidlig varm i trøya, og etter hvert forsvant også trøya. Med godt rytmegitarspill fra kapellmester Wasserfall kunne Abrahamsen leke seg, posere med vokalist Marios πιτσιφλοξ og spille ute blant publikum. 

Bjørn Abrahamsen ute blant publikum. Foto: Rune Ottarsen

Hovedvokalist Marios πιτσιφλοξ eide scenen og viste seg fram som en dyktig allround vokalist. Trygg og stødig på heimebane lekte han seg gjennom låt etter låt. Med seg på vokal hadde han Birgit Noreng. Sammen showet de, utfordret hverandre og spilte opp hverandre. De var Anni-Frid og Agnetha. Usikkert hvem som var hvem. Begge fikk gjentatte jazzklapp fra publikum.  Og begge to fikk en renessanse som vokalister godt innpakket i vellyd fra et særdeles godt samspilt band.

Musikken slo an for danseglade gjester. Foto: Rune Ottarsen

Bak i et hjørne av scenen stod bassist Ove Strand og hadde, ifølge han sjøl, nok med å henge med. Dette var utrolig kult. Godt kledelig musikk for et folk i feststemning. Taket løftet seg innimellom og det var tidvis bul på veggene, for musikken fylte lokalet så intenst. Samtidig var det aldri høyt, men behagelig god trøkk. Fin lyd fra scenen som ble godt formidlet ut ved hjelp av Svein Grande og et godt lydanlegg. Og en herlig gjesteopptreden av vokalist Signe Abelsen.

Alle foto: Rune Ottarsen

 

Tok internasjonalt av i Sollia

Sollirevyen tok av og landet trygt og latterlig.

For en åpning av årets julerevy! Innledningen av stemmenes mester Ulf Fredriksen satte publikum i flymodus. Sollirevyen overrasket med første nummer. Der fikk vi følge den hektiske åpningsdagen på Solli Internatiosjonale Airport. Flere sketsjer i en sketsj. Lokalt forankret, full av gode poenger, samfunnsengasjert og relevant med spark både hit og dit.

Jørn, Asmund og Stig Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

Sollirevyens medlemmer hadde gjort et solid forarbeid. God dialog hele veien og troverdige karakterer. Det er tydelig at sketsjene er godt gjennomarbeidet og poengene satt godt. Sketsjen om byturen og duken var godt bygget opp med forteffelig dialog mellom mann og kone i skikkelsene til Asmund Jenssen og Wanja Nilsen.

Solid håndverk fra Asmund Jenssen og Wanja Nilsen. Foto: Rune Ottarsen

En annen skikkelig højdare var da barnevernet ble varslet om grufulle oppvekstvilkår for Ole, Dole og Doffen i Andeby. Ustyrtelig morsomt. Mye latter fra et publikum som gjenkjente alle problemstillingene fra deres forhold til Donald Duck & Co. Et kjent univers for oss alle og et godt grep av Sollirevyen. Her var Stig Jenssen i sitt ess.

Barnevernet mottar informasjon om forholdene i Andeby. Isabell Kling og Stig Jenssen. Foto: Rune Ottarsen

To gode sanger vakkert framført av Ulrikka Pedersen Sollied med Stefan Sollied på gitar. Den ene herlig morsom med leken spilleglede, mens de i den andre bearbeidet skuffelsen om ikke å få utbygging av Solli Samfunnshus. Men den ble kanskje i overkant krass.

Sauene var nok en gang tema hos Sollirevyen. Denne gang fra deres synsvinkel. Ulf Fredriksen, Wanja Nilsen og Ulrikka Pedersen Sollied. Foto: Rune Ottarsen

Det var tydelig at revygjengen hadde mye overskudd etter en høst uten Solli Humorfestival. Ingen dødpunkter. Velregisserte og gode dialoger. Mye god fliring i salen viste at de hadde gode figurer, gode poenger og sann spilleglede. 

Godt jobba, Sollirevyen! Godt gjennomført, John Hansen, Jørn Jenssen, Isabell Kling, Preben Hansen, Ulrikka Pedersen Sollied, Stefan Sollied, Stig Jenssen, Wanja Nilsen, Asmund Jenssen og Ulf Fredriksen.

Og godt teknisk gjennomført av lydmann Robin Richardsen. 

Alle foto: Rune Ottarsen

 

Bygdefest i byen

Det å skape tidenes bygdefest var en knallgod idé. Gode konsept og rammer rundt konserter er ofte en suksessfaktor, også under fredagens arrangement “Tidenes bygdefest” i Finnsnes. 

Sjeldent å se så mange på dansegolvet, sjeldent å se så mange med musikalsk tilstedeværelse og sjeldent å se så mange også tidlig på kvelden. Folk trekker folk. Slik er det. Slik kommer det alltid til å være. Og tydelig at Samlebandet trekker folk etter å ha stått på pause i årevis.

Hvordan er det mulig å fylle lokalet i en by som de siste år er regnet nesten død og delvis begravet som utelivsby? Minner, nostalgi, musikk som folk liker og et godt gjennomført konsept. At allsangsfaktoren var høy under settet med Creedence er bankers, men at allsangfaktoren var høyere under Samlebandets egne låter viser hvor sterkt dette bandet har stått i området på nittitallet.

Samlebandet: Fred Jørgen Kampevoll, Leif Jakobsen, Kurt og Arnfinn Simonsen. Foto: Rune Ottarsen

Enkel rett fram rock´n´roll og egne tekster som handler om dagliglivet, ukomplisert og fengende. Framført av et band med en besetning som passer så godt i det musikalske bildet. Gitar, bass, orgel og trommer, og innimellom rocka trekkspill. Det swinger av slikt. Og for allsangens del så er det perfekt med et duvende orgel i bakgrunnen.

Fred Jørgen Kampevoll og Leif Jakobsen. Foto: Rune Ottarsen

Leif Jakobsens råe vokal sørger for god trøkk utover lokalet, elegant og melodiøst basspill av Fred Jørgen Kampevoll, enkelt trommespill uten fiksfakseri, men med gode og varierte temposkifter av Kurt Simonsen og et flytende fint orgelspill av Arnfinn Simonsen.

Og folket danset, sang med og storkoste seg. Så enkelt kan det gjøres. Musikk for folk flest; Creedence, DDE og streit rock´n´roll laget av bandet sjøl. Og oppvarmingsbandet Kæm spælle hadde lagt opp ruta ved å avslutte sitt sett med The Kids og Åge Aleksandersen. Her var det bare å ose på – og det gjorde de.

Alle foto: Rune Ottarsen

Lokale på lokalet del 5: Purple Trick

Erfarne karer som ikke klarer seg uten bandøvinger og musikk. Samlet har medlemmene i Purple Trick over 200 års erfaring. 

– Vi har musikken med oss fra vi var små og har musikken i blodet, forteller vokalist og bassist Erling Svegre.

Et spennende og variert repertoar, hovedsakelig innen rock, viser den lange erfaringen i gruppa. Status Quo, Elvis Presley, Whitesnake, Creedence, Bruce Springsteen, Procul Harum og Supertramp viser at de har plukket favoritter fra et langt liv i musikkens tegn.

– Band har vært en del av mitt liv fra jeg var ungdom. Det er en kjempefin hobby. Vi har disse mandagene vi treffes og øver, og det er kjempeviktig for meg, forklarer organist Eigil Andreassen. 

– Etter å ha holdt på i over 40 år betyr det alt. Jeg får masse energi av å spille musikk, uansett type musikk, opplyser trommeslagerTommy Jakobsen. 

Tommy Jakobsen og Eigil Andreassen elsker fremdeles å spille i band etter over 40 år. Foto: Rune Ottarsen

– Herregud, det betyr alt. Det er der jeg lader batteriene. I en hektisk hverdag der jeg kan være sliten som bare det, men jeg tror jeg aldri har vurdert å si at jeg har vært for sliten til ikke å fare på øving. Og når jeg kommer av øving har jeg fått masse energi, forklarer gitarist Jan Fredrik Jenssen.

Purple Trick spilte på pubkveld tredje juledag i Vangsvik Samfunnshus. En tradisjon for bandet som tilhører i Vangsvik iTranøy kommune på Senja.

– Det er trivelig siden jeg kjenner publikum personlig og at det er kort vei heim etterpå, flirer saxofonist og gitarist Rune Svegre.

Pubkveld i Vangsvik. Fra venstre: Torkel Johnsen, Rune Svegre, Erling Svegre, Tommy Jakobsen, Jan Fredrik Jenssen og Eigil Andreassen. Foto: Rune Ottarsen

Vokalist og pianist Torkel Johnsen er ferskeste medlemmet i bandet.

– En stor styrke å få en på piano, og som samtidig synger godt, påpeker Rune Svegre.

Johnsen liker å spille med erfarne musikere, men en uvane kan gamlegutta godt unngå.

– Det er såpass enkelt for dem siden de er såpass erfarne. Samtidig så har de en forferdelig uvane med at de ikke klarer å lære seg noe utenat. Jeg prøver å lære ting utenat, mens de gjør ikke det, og det legger de heller ikke skjul på, opplyser en smilende og lett hoderystende pianist. 

Bandet er ganske komplett med et fyldig lydbilde og skiller seg fra de fleste band ved saxofon som ett av instrumentene. Saxofonist Rune Svegre spiller også gitar.

– Noen rockelåter med to gitarer og andre låter som er mer i jazzrock-retning med saxofon, utdyper Rune Svegre.

Vokalist og pianist Torkel Johnsen og saxofonist og gitarist Rune Svegre. Foto: Rune Ottarsen

Siden bandet øver mye mer enn de er ute og spiller føler de ikke behov for å tilfredstille publikum med mange “kjente” låter.

– Det er artig å få spille sånn musikk som vi har lyst å spille, pluss litt sånne vanlige coveeråter, men vi spiller litt musikk som vi liker alle seks. Før da vi spilte på fester måtte vi spille mer det folk ville ha, og i dette bandet spiller vi også det, men likevel gjør vi gode gamle svisker som vi ikke har hatt besetning for å spille før, forklarer Tommy Jakobsen.

– Vi har en felles interesse for litt mer utfordrende musikk som kanskje ikke nødvendigvis er veldig publikumskjent. Utfordringene i den musikken gir spilleglede, forteller Rune Svegre. 

Flerstemt sang er en del bandets repertoar. Foto: Rune Ottarsen

– Musikk betyr alt. Det har vært overskyggende hele mitt liv. Jeg kan ikke forklare hva det betyr, men jeg klarer ikke å leve uten. Jeg må enten ha det på øret eller spille sjøl, forteller Jakobsen.

– Jeg liker å høre på musikk, og kanskje av den grunnen prøver å bli like flink som de jeg hører på. Det var kanskje der det begynte, tenker Erling Svegre.

– Musikk er veldig viktig. Jeg kjører bil i jobben og hører musikk hele veien. Musikken er der hele tida, forklarer Johnsen. 

– Følelser, glede og litt sinne med kvert. Du blir litt i kontakt med deg sjøl gjennom musikken, smiler Andreassen. 

– Det er en glede å høre på musikk, men som også motiverer meg på utfordringer til å spille musikken sjøl, sier Rune Svegre. 

Rune Svegre, Jan Fredrik Jenssen, Eigil Andreassen, Erling Svegre, Tommy Jakobsen og Torkel Johnsen. Foto: Rune Ottarsen

– Dette bandet betyr at jeg kan fortsette å spille i band, slik som jeg har gjort i 40 år, og kanskje fortsette 40 år til, flirer Erling Svegre.

For Erling Svegre betyr det at han kan holde på med en hobby han har hatt for mange år til bare å slippe.

– Jeg har forsøkt å være uten et år eller to, og bare være med på prosjekter, men merker fort at det ikke er det samme uten et fast band, forteller han.

– Øvingene er viktige. Det sosiale kommer på toppen av musikken. Jeg har jo behov for å treffe andre folk enn de som jeg jobber og bor ilag med. Det er en viktig del av fritida.

Erling Svegre setter stor pris på hobbyen og bandet. Foto: Rune Ottarsen

Kraftfulle steg i ei tøff retning

The Band Called Oh har, i mine øyne, tidligere vært litt for pent og pyntelig og trygt. De er nå røffere og tøffere og det kler dem sinnsykt godt. 

En datakrasj dagen etter deres konsert i Sørreisa 18.november stoppet denne artikkelen i fire uker. The Band Called Oh ferskeste musikk fortjener noen ord – og her kommer de.

Stemningsfullt i Sørreisa Kulturhus. Foto: Rune Ottarsen

Sørreisa Kulturhus fylles sakte med lokale musikkelskere som ønsker å oppleve ny musikk fra The Band Called Oh. Scenen er på samme nivå som publikum. Sofagrupper er hentet inn fra foajeen. Lamper er plassert på bordene. Stemningen er behagelig. AC/DC-gitarist Malcolm Youngs bortgang gjør at vokalist Frode Larsen krever at all musikk i anlegget før konserten skal være AC/DC. En fin gest som viser at en vokalist kjent for myk soul også kan rockehistorien.

Fra venstre: Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

The Band Called Oh har et solid repertoar. Låtene fra førsteplata Stereosoul er behagelige og glir lett inn i øret, men mangler en eller to som overrasker og tar litt tak i deg. Det har de gjort noe med på Guerrilla Gardening. Sannsynligvis helt ubevisst, men likevel kraftfulle steg i ei tøff retning. Det er som om de har latt det gro litt flere ukjente arter i blomsterbedet, sluppet noen villblomster inn i hagen og latt litt ugress få leve i det velklipte bedet, samtidig som de har hentet inn velsmakende urter fra alle himmelretninger.

Eirik Fjelde, Jonas Karlsen, Morten Steene, Arnljot Nordvik og Frode Larsen. Foto: Rune Ottarsen

Å trø så ulike musikalske typer som vokalist Frode Larsen, gitarist Arnljot Nordvik, organist Eirik Fjelde, bassist Morten Steene og trommeslager Jonas Karlsen i samme band er i utgangspunktet nesten absurd. Men det fungerer. Denne sjangermiksen som kommer ut av høyttalerne er på høyt nasjonalt nivå. Dyktige musikere overlapper hverandre, kler hverandre og er himmelsk samspilt. De har skapt musikk med detaljrikdom og kvalitet i alle ledd. Et band med stor b.

Frode Larsen, Morten Steene og Arnljot Nordvik. Foto: Rune Ottarsen

De har utviklet seg sammen og perfeksjonert denne stilarten som de muligens er alene om. Frode Larsens vokal holder seg ikke lenger så totalt innenfor komfortsonen. Larsen presenterer en røffhet som tidligere manglet. Han tør å teste ut bristepunkter og trøkker til med energi og sjel. Og det kler en så dyktig vokalist utrolig godt. Frode Larsen har løftet seg selv flere hakk, og det samme har resten av bandet. En ny tøffhet i instrumentene og et tydeligere mål for hvordan de ulike instrumentene presenteres. Freidigere, frekkere og funky.

Kom deg på konsert med The Band Called Oh, lytt til deres musikk hvor enn du er og støtt et band som tør å ta nye veier som løfter fram herlige låter. Og konserten i Sørreisa viste helheten: Elegante entertainere, solid repertoar og en frontfigur som lekkert knytter publikum til sangene.

Eirik Fjelde, Frode Larsen og Jonas Karlsen. Foto: Rune Ottarsen

Det gode engasjementet

Det moderne og kalde samfunnet har gradvis gjort inntog i den norske folkesjela, men det gode engasjementet og den menneskelige varmen henger fremdeles kraftig igjen i oss. 

Bilene blir stadig større og mer komfortable. Bobiler som kjørende hytter har nesten blitt allemannseie. Selv i det moderne datateknoligiske samfunnet er behovet for rekreasjon og gåturer i stadig høyere høydemeter blitt standardisert. Det virker i alle fall slik – på Facebook.

Fjordgård. Foto: Rune Ottarsen

Samtidig som flere og flere benytter seg av gode flypriser og tar turen utenlands har folk fått en utrolig sterk oppmerksomhet til sin nære natur. I takt med biltrafikkens økning har også lokale stoppesteder for kjørende poppet opp langs veiene. Eksemplene på Nord-Senja finnes også rundt hele øya. Eksempler som viser at det lokale engasjementet og ildsjelene lever i beste velgående. Dugnadsånd hos enkelte som svever høyere enn Breitinden.

i Fjordgård har de lagt godt til rette for et trivelig stopp. Foto: Rune Ottarsen

Grillhytter som er åpne for en hyggelig pause i hverdagen. Benker og bord tilgjengelige for alle mulige mennesker som ønsker en rast. Rasteplasser som lokale ildsjeler har bygget for at du og du og du, og gjerne vilt fremmede har fortjent en hvil med vakker utsikt. Noe som viser at på Senja der mottar vi folk med åpne armer og tilrettelegger en plass å nyte naturen.

I Stønnesbotn skal det et område med ulike fasiliteter også for rullestolbrukere. Foto: Rune Ottarsen

Innerst i Stønnesbotn, noen kilometer før krysset til Botnhamn har det eksistert et naturlig stoppested i mange år. Et sted det nesten alltid har stått en bil eller to, og du kan observere folk med fiskestenger nede i fjæra. I fjor høst startet bygdefolket i Botnhamn en langvarig dugnad fram mot en rasteplass med ulike fasiliteter. Bjørkeskogen på nedsida av veien ble ryddet som trafikksikringstiltak, grillhytte ble satt opp og nå er de igang med å tilrettelegge for rullestolbrukere.

Jørgen Tøllefsen, Frode Tøllefsen og Tom Sørum. Foto: Rune Ottarsen

Et utkikkspunkt på bakkenivå er under bygging og etter hvert kommer en pir som kan gi fiskemuligheter også for de i rullestol.

– Alt er beregnet for rullestol. Det som heter uniformell tilrettelegging. Vi skal asfaltere alt sammen og bygge en pir ut i havet, forteller Frode Tøllefsen.

Tøllefsen er fornøyd med hvordan brukerne har håndtert grillhytta og de forbedrede parkeringsmulighetene.

– Alle tar søpla med seg, og det har fungert veldig godt.

Grillhytta i Stønnesbotn er populær. Foto: Rune Ottarsen

Musikk til folket

En fortreffelig konsert med kvalitet, humør, humor og glede. 

Heldigvis hadde mange skjønt at denne konserten måtte de få med seg. Et slikt stjernelag av musikere er sjelden å se på samme scene samtidig. Folk kom tidlig. Forventningene var høye.

Fin stemning i Vangsvik Samfunnshus. Fra venstre: Erika Toth, Ragnhild Furebotten, Håvard Lund, Knut Erik Sundquist, Lena Jinnegren, Arnfinn Bergrabb, Ann Sofie Godø, Runa Bergsmo og Bendik Lund Haanshus. Foto: Rune Ottarsen

Bygdelaget Varden hadde skapt en fin atmosfære med intim kaféstemning i Vangsvik Samfinnshus. I dempet belysning ventet publikum spent, mens praten gikk stille og ivrig.

Lena Jinnegren og Bendik Lund Haanshus. Foto: Rune Ottarsen

Det er så utrolig viktig å lage en fin ramme rundt konserter og opptredener. Følelsen av dette var sjeldent og verdifullt for folket i Tranøy kommune og omegn var tydelig. Aldri at det føltes høytidelig og stramt. Her var det nedpå, smilende og jovialt.

Fra venstre: Erika Toth, Ragnhild Furebotten, Håvard Lund, Knut Erik Sundquist og Arnfinn Bergrabb. Foto: Rune Ottarsen

Et orkester med åtte musikere som bygde hverandre opp og skapte variasjoner og toner som henførte salen til intens lytting. Barokk og folkemusikk er ikke så kjedelig så lenge det framføres godt og solid.

Fra venstre: Ann Sofie Godø, Runa Bergsmo og Bendik Lund Haanshus. Foto: Rune Ottarsen

Perkusjonist Arnfinn Bergrabb satt som et pulserende hjerte midt i ensemblet. Med dramatiske oppbygninger og heftige rytmer dro han musikerne med seg. Det var sprelsk og suggerende, spenstig og rolig, progressivt og psykedelisk.Det var rett og slett utrolig kult.

Fra venstre: Erika Toth, Ragnhild Furebotten og Håvard Lund. Foto: Rune Ottarsen

På scenen spilte Fotefar og Arctimus sammen for første gang. Alle sammen landsdelsmusikere som vanligvis er todelt ute på små turneer. Lena Jinnegren, Ragnhild Furebotten og Bendik Lund Haanshus fra Fotefar. Erika Toth, Ann Sofie Godø, Runa Bergsmo, Knut Erik Sundquist og Håvard Lund fra Arctimus.

Herbjørg Valvåg i Folkeakademiet i Tranøy delte ut lokale og nyplukkede gulrøtter til musikerne. Foto: Rune Ottarsen

Dette må Kultur i Troms gjøre flere ganger. FolkBarokk spilte også i Harstad, Målselv og Dyrøy, og avsluttet i Tranøy. Arrangør i Tranøy var Folkeakademiet Tranøy og BL Varden.

Foto: Rune Ottarsen
Foto: Rune Ottarsen