– Aldri mer, sa Veronica i 2013. Nå er hun tilbake – og hun elsker det.

Veronica Stensrud bodde i Oslo og var TV-produsent og prosjektleder for VG-lista, men fikk nok av kulturarbeid og store produksjoner. Nå er hun tilbake i manesjen, men manesjen er flyttet til Finnsnes og Midt-Troms.

– En gammel sirkushest, som lukter sagmugg, har veldig lyst å komme inn i manesjen igjen. Jeg trodde jeg var ferdig med kulturjobbing, men jeg merket at jeg ville tilbake – tilbake til kultursirkuset, som jeg elsker, smiler Stensrud.

Veronica Stensrud i Kulturhuset Finnsnes. Foto: Rune Ottarsen

Etter halvannet år som frilans produsent er hun nå igang med å produsere sin andre oppsetning av «Jul i hjertet» i Kulturhuset Finnsnes.

– Det handler om å være på rett sted til rett tid. Jeg har en bakgrunn og en erfaring, som ikke mange i Midt-Troms har. Når muligheten åpnet seg for hva som skjer i Kulturhuset Finnsnes, så hoppet jeg i med begge beina, og er ufattelig takknemlig for at jeg blir tatt imot med åpne armer, forteller Stensrud.

Kulturhussjef Karin T. Olsen og Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Fra 2014 har hun bodd i Vangsvik med mann og to barn. Stensrud var bygdas kjøpmann fram til butikken ble solgt i 2018. Takket være Kulturhuset Finnsnes sin satsing på egenproduksjon fikk hun en god start på den nye karrieren i Midt-Troms. 

– Veien blir til mens jeg går, og etter hvert som jeg blir bedre kjent med kulturfolk og andre i næringslivet, så åpnes det nye dører hele veien. Så er det bare å få den ene foten innenfor dørsprekken, og så albue seg videre – på en hyggelig måte, flirer hun hjertelig.

Regissør Anna Karoline Løseth Bjelvin og produsent Veronica Stensrud under øvinger på “Jul i hjertet”. Foto: Rune Ottarsen

Det har blitt samarbeid med små og store aktører innen næringsliv og kultur, med samarbeid med blant annet Moloen AS i Tromsø og Senja Næringshage. Med bachelorgrad i TV-produskjon fra USA, og erfaring fra inn- og utland, tror hun at hun har noe å tilføre.

– Jeg har et organisasjonhjerte – enten så har du det, eller så har du det ikke – en evne til å sjonglere mange mennesker og mye informasjon, og sette det i kategorier, som er mulig å gjennomføre, sånn at de som skal jobbe kreativt har rom til å være kreative, forklarer hun.

Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen

Å være på scenen som aktør er helt uaktuelt for produsenten.

– Jeg har ingenting på en scene å gjøre, for jeg går i svart, og skjønner ikke hvordan folk tør å stå der oppe og utlevere seg sjøl. Jeg har en enorm glede i lister. Jeg elsker lister. Jeg elsker å ha en finger med i alle spill og vite litt om alt, sånn at når noen lurer på noe, så kan jeg gi dem svar med en gang, smiler Stensrud.

Det å se helheten og ha alle detaljer på riktig plass er noe av det som er hennes oppgave som produsent. Erfaringen fra en kravstor bransje er god bagasje.

Anna Karoline Løseth Bjelvin og produsent Veronica Stensrud velger kostymer til “Jul i hjertet”. Foto: Rune Ottarsen

– Friskt blod er godt i alle miljøer, og det å få inn nye øyne og se ting fra en annen vinkel. I TV-bransjen er det harde bud: Alt under perfekt er ikke bra nok. Produksjonsmessig så ligger lista høyt. Jeg har erfaring fra store produksjoner, hvor du må ha ekstremt mange baller i lufta. Men det er det jeg liker. Det er det jeg kan, oppsummerer hun.

Det var dette Kulturhuset Finnsnes sin sjef Karin T. Olsen så for halvannet år siden, og tok Stensrud med på laget. Stensrud er full av lovord om Olsen og hennes satsing.

– Hun som tør å satse på en egenproduksjon, for det er veldig få kulturhus som produserer selv. Og det å få være med i denne galskapen er helt fantastisk. At hun tør å tenke nytt, stort og annerledes. Vi er den lille byen i midten, mellom Harstad og Tromsø. Nå kan de komme til oss og se hva vi gjør, påpeker produsenten.

– Nesten for godt til å være sant

Det har vært et innholdsrikt halvår for søstrene Wenche og Sissel Hole med Senja Moments AS.

I helga var det bakedager med mange lokale bakere i alle aldre og full rulle på kjevler i to rom. Arrangementer for de lokale har kommet jevnt og trutt gjennom halvåret. 

– Vi synes det er kjempeviktig, for de lokale har et forhold til Tranøya, så vi må også vise at det er et tilbud til dem også. Det er ikke bare turister langveisifra vi vil ha hit. Vi vil at det skal være åpent for alle, påpeker Wenche.

Bakedag sist lørdag. Fra venstre: Marte Hanssen Moe, Erik og Helene Sortland Hanssen, Bente Stubberud Hanssen, Mikkel Hanssen Moe og Elise Svendsby. Foto: Rune Ottarsen

Søstrene bruker de lokale for tilbakemeldinger, og det er lettere å spørre folk de kjenner om hva de kan gjøre bedre, og hvordan er det å komme hit.

– Det er også viktig for trivselen vår her ute, at folk som kjenner oss, eller kjenner stedet kommer innom. Vi får litt omtale, og det blir en reklame for firmaet også, tror Sissel. 

Stor aktivitet rundt bordet på bakedagen. Fra venstre: Einar og Elise Svendsby, Veronica Stensrud, Åsta Sortland, Oskar og Nora Johnsen. Foto: Rune Ottarsen

Også er var det morsomt å få litt reklame på TV gjennom programmet «Alt for Norge», der amerkanerne faktisk var de første gjestene på det nye overnattingsstedet i starten av juni.

– Det var dritartig, og en ordentlig pangstart, der vi virkelig fikk brynet oss. Det var så trivelig, for det var så fantastiske folk, flirer Sissel. 

– De var på en måte vanlige gjester, men det var jo en hel produksjon rundt. Så vi kunne ikke bare gå inn i et rom, i tilfelle de filmet, forklarer Wenche.

Bakedagen avsluttes rundt middagsbordet. Fra venstre: Einar og Elise Svendsby, Veronica Stensrud, Jakob Svendsby, Oskar, Vegard og Ann Jeanette Johnsen. Foto: Rune Ottarsen

De nye forpakterne av Tranøya har sauehold, men for at dette skal gi nok inntekter så er de avhengig av å selge en del sengeplasser.

– Vi hadde en veldig positiv sommer uten å ha markedsført oss så veldig. Det har vært bra med folk innom på kaféen, og en del overnattinger, opplyser Wenche Jarlesdottir Hole.

– Det ser veldig lovende ut for neste år med tanke på utenlandske gjester, for nå har vi fått vist plassen fram til forskjellige turoperatører. De kan lage en pakke der vi er med i en type senjabesøk som inkluderer flere steder, påpeker Sissel Hole.

Nærhet til dyrene og naturen er en del av opplevelsen ute på Tranøya. Foto: Rune Ottarsen

Siden de åpnet for besøk 1.juni har det vært flest nordmenn, og ikke så mange av de typiske turistene.

– Mye mindre enn vi hadde håpet. Det er likevel som forventet, for en ting er hva du krysser fingrene for, men realistisk så vil det nok ta litt tid. Det har vært mest av de som har litt tilknytning her, som er litt opptatt av historien, eller vil se på det nye konseptet her ute. Og folk som ringer og trenger en plass å overnatte, forteller Sissel.

– Vi har hatt folk fra nedover i Europa, som har hørt om oss på butikken i Vangsvika, der de ble anbefalt å ta seg en tur hit, så nærmiljøet er veldig viktig, opplyser Wenche Jarlesdottir Hole.

– Vi føler ikke vi har blitt så oppdaget så mye gjennom nett, som omtale lokalt. Også har vi hatt mye dagsturister, og jeg har blitt overrasket over hvor mange som har egen båt, forklarer Sissel.

– Og en del padlere, siden det er fint å padle rundt her, kommenterer søsteren.

Sissel Hole og Wenche Jarlesdottir Hole i Senja Moments AS. Foto: Rune Ottarsen

Og møtet med Tranøya og Tranøy Gård med Tranøy kirke som nærmeste nabo har gjort inntrykk på de besøkende.

– Noen blir stille når de går opp mot gården, akkurat som at de må ta det inn. Vi forteller litt om plassen på vei opp fra kaia, og når de kommer rundt svingen og ser gården, så blir det veldig spesielt, forteller Wenche. 

Wenche Jarlesdottir Hole og Sissel Hole finner roen på Tranøya. Foto: Rune Ottarsen

– Folk synes det er veldig fint her, og veldig rolig og stille – og idyllisk. Gjestene bare sitter og ser ut gjennom vinduet, eller er ute. Jeg tror ikke de legger merke til at det ikke er TV her. Det er ingen som har spurt etter TV, bortsett fra mine egne unger, flirer Sissel.

– Tenk hvor heldige vi er. Vi er utrolig heldige, poengterer Wenche.

– Se hvor fint vi har det, så vi stortrives alle i familien. Selv om vi er på jobb, så føles det som å dra på hytta. Vi får denne roen og det er bare kos her ute. Det er nesten for godt til å være sant, fortsetter Sissel.

Ungene gjorde mer enn å bake på bakedagen. Oskar Johnsen og Marte Hanssen Moe frakter mat til sauene.
Helene Sortland Hanssen viser fram pepperkakehjerte, mens Erik Sortland Hanssen kjevler. Foto: Rune Ottarsen
Marte Hanssen Moe og Nora Johnsen mater sauene, mens Mikkel Hanssen Moe forsyner seg med mer fór. Foto: Rune Ottarsen
Aktiv baking. Fra venstre: Erik og Helene Sortland Hanssen, Bente Stubberud Hanssen, Mikkel Hanssen Moe, Åsta Sortland og Elise Svendsby. Foto: Rune Ottarsen
Nora Johnsen, Elise og Jakob Svendsby likte å mate sauene. Foto: Rune Ottarsen
Erik og Helene Sortland Hanssen, Åsta Sortland og Marte Hanssen Moe. Foto: Rune Ottarsen
Marte Hanssen Moe mater sauene med ærverdige Tranøy Kirke i bakgrunnen. Foto: Rune Ottarsen
Fred Arne Danielsen holder kontroll på saueflokken og de besøkende. Foto: Rune Ottarsen
Mikkel Hanssen Moe og Oskar Johnsen mater sauene. Foto: Rune Ottarsen

Ønsker å skape entusiasme

Forestilingen Groove er skapt på Kråkeslottet de siste tre ukene. Nå skal den ut på samfunnshus og skoler på Senja og i Dyrøy. 

– Målet er å møtes i musikk og bevegelse – i samme puls og samme takt, uansett hvem du er, hvilken alder, eller hvor mye du har bevegd deg i livet, forteller danser, koreograf og initiativtaker Marianne Kjærsund.

Kråkeslottet i Bøvær på Senja har nok en gang tiltrukket seg utøvende kunstnere. Denne gang i form av trommende dansere.

De kommende ukene får publikum oppleve forestillingen som har blitt til inne i huset.

Gjengen består av fem dansere og én trommeslager, men danserne skal også spille trommer.

Med forestillingen Groove ønsker trommeslager Elisabeth Nesset og danserne Pernille Holden, Marianne Kjærsund, Gry Bech-Hanssen og Katja Schia å engasjere publikum til bevegelse. Danser Maja Roel var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Rune Ottarsen

De fem danserne og trommeslageren er inne i siste øvingsuke før forestillingen «Groove» inntar golvet i samfunnshus på Skaland, i Vangsvik og Brøstadbotn. Forestillingen er tett på publikum, med bevegelse og rytme som sterke virkemidlene.

– Vi har lyst til å spre energi, og smitte folk med entusiasme, for vi er alle bevegelige mennesker, som kan bevege oss til musikk, som har rytme og puls i livet vårt – og dele det sammen, sier Kjærsund.

– Målet er å møtes i musikk og bevegelse. I samme puls og samme takt, uansett hvem du er, hvilken alder, eller hvor mye du har bevegd deg i livet, forteller Kjærsund.

Forestillingen Groove har urpremiere i Breidablikk på Skaland førstkommende lørdag. Fra venstre: Trommeslager Elisabeth Nesset, danser Pernille Holden, produsent Nanna Berntsen og danserne Marianne Kjærsund, Gry Bech-Hanssen og Katja Schia . Danser Maja Roel var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Rune Ottarsen

Kjærsund forklarer enkelt fordelene med å bruke Kråkeslottet på Bøvær på Senja som base.

– Vi er midt ut i havet, mellom fjellene, der det er masse naturinspirasjon. For vi leter jo etter den følelsen dypt, dypt inni kroppen, som er natur. Hele teamet er i samme hus, med sosiale samlinger rundt matbordet. Prosjektet lages litt og litt hele tida, mens vi bor her, forklarer danseren.

I tillegg øver de på Breidablikk Samfunnshus på Skaland der også urpremieren finner sted førstkommende lørdag.

Tanja Andreeva har designet kostymene til forestillingen, som skal farges med farger framstilt av vekster i nærområdet rundt Bøvær. Foto: Rune Ottarsen

Den største utfordringen for de erfarne danserne er at de også skal spille trommer.

– Dette er ei kjempegøy utfordring, fordi her er åpent mellom musiker og danser; at vi kan få være begge deler. Det tiltrekker oss veldig. Dans er et vidt begrep, og trommeslageren sitter jo og beveger seg ganske mye i forestillinga, uten å være ute på dansegolvet.

– Dere er et danseband?

– Ja, vi er et danseband, men i en litt annen form. Det er synd at det navnet allerede er tatt, flirer Kjærsund.

Groove-gjengen inviterte til rytmeverksted i Saltrommet på Kråkeslottet. Foto: Rune Ottarsen

Tromme- og dansegruppa skal også ut i flere av skolene i regionen med forestilling og rytmeverksted. Noen av aktivitetene i rytmeverkstedet prøvde de ut på voksne sist lørdag, i Saltrommet på Kråkeslottet. Verkstedet utløste mye energi, bevegelse og glede, og deltakerne var storfornøyde med opplegget.

– Det var helt topp, for jeg fikk slått meg løs med ting jeg aldri har turt før. Jeg skulle ønske det var ei sånn gruppe fast her på Senja, forteller Benjamin Bjørkli.

Svein Erik Pedersen, Marianne Kjærsund, Benjamin Bjørkli og Georg Blichfeldt fant rytmen med kreative instrumenter. Foto: Rune Ottarsen

– Djevelsk artig. Dette var faglig påfyll, som det var greit å plukke med seg, konkluderer kulturskolelærer og trommeslager Svein Erik Pedersen.

Fra venstre: Gry Bech-Hanssen, Nanna Berntsen, Silje Nilssen og Georg Blichfeldt. Foto: Rune Ottarsen

– Utrolig flinke folk, og veldig artig på slutten der de skiftet fra en rytme til en annen, en groove til en annen. Det var kjempeartig, som voksen, å få utfolde seg på rytmeverksted, for ellers er det jo bare barnehageunger som får være med på sånt, smiler Silje Nilssen.

Jonathan Baum fikk styre rytmeorkesteret. Foto: Rune Ottarsen

– Fantastisk fra begynnelse til slutt, med godt samspill – en inspirasjon. Det var fint at vi begynte veldig mykt, med bare klapping og rytme, og avsluttet med masse bevegelse i hele kroppen, forteller Jonathan Baum.

Svein Erik Pedersen kastet seg med på en rytmisk jam med Elisabeth Nesset. Foto: Rune Ottarsen

Produsenter er Nanna Berntsen og Linda Birkedal fra Dansearena Nord. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd Fri scenekunst – dans, Norsk kulturråd Bestillingsverk og komposisjon, Fond for lyd og bilde, Fond for utøvende kunstnere, samt lokalt Berg kommune, Kråkeslottet på Senja og UL. Breidablikk.

-Jeg blir ikke rik av dette, men kan leve et rikt liv

Ronny Trælvik er sjelden vare: En kulturbærer som plasserer historisk nordnorsk kultur mellom to permer.

-Jeg blir ikke rik av dette, men kan leve et rikt liv, fordi jeg kan jobbe med det jeg har mest lyst å gjøre. Det er den største gleden.

Trælvik ga ut sin første bok ut på sitt eget forlag i 2006. I oktober kommer bok 23 og 24. Oppveksten på Husøya har mye av skylden for at han ble forfatter, og at det handler mye om båt.

– Jeg er praktisk talt oppvokst i en båt, så dette med båter og kystkultur ligger mitt hjerte nær. Lokalhistorie, som er så lokal som Senja og Midt-Troms, men også tydelig nordnorsk, for det nordnorske er en rød tråd gjennom bøkene mine. Alle bøkene, som Bok i nord har gitt ut, har et nordnorsk preg.

Ronny Trælvik er glad i nordnorsk kystkultur, og elsker å skrive om temaet. Foto: Rune Ottarsen

– Det fine med å drive eget forlag er å kunne skrive om akkurat det jeg vil. For meg er båter og kystkultur en utømmelig kilde. Jeg skriver bøker jeg sjøl har lyst å lese, og forhåpentligvis synes andre det samme.

– Jeg tror at mange der ute deler min interesse for det nordnorske og historiske, hvor vi kommer fra. Det er ei så rivanes utvikling, at etter et par generasjoner er det fort gjort å glemme at folk har rodd i nordlandsbåter uten motor – og det er ikke så veldig lenge siden.

Han føler seg hjemme blant bøkene inne i Lenvik Bibliotek. Foto: Rune Ottarsen

Ronny Trælvik er en beskjeden kar, og da han skulle gi ut si første bok vurderte han å bruke pseudonym, altså et oppdiktet navn.

– Jeg har ikke noe behov for å framheve meg sjøl, absolutt ikke. For meg er det viktigst at disse bøkene når noen lesere. At jeg tilfeldigvis har skrevet dem er jo helt uvesentlig. Jeg liker best å skrive bøker, og det å drive et et bokforlag er noe jeg gjør fordi jeg må.

I et nærmiljø tett på gode historier hadde en ung gutt gode vilkår for å lære den nordnorske kystkulturen å kjenne fra to eldre generasjoner. Spesielt én person på Husøya var spesielt viktig på den måten.

Nede i førsteetasjen bodde besteforeldre på farsida. Bestemora var veldig musikalsk og kreativ. Hun skrev revytekster, sangtekster, spilte orgel og hadde gitarkurs.

– Hun var også utrolig glad i å fortelle historier, og hun har veldig flink, for når du er veldig glad i å gjøre noe, så blir du fort veldig flink. De timene jeg satt nede hos henne, og hørte henne fortelle historier fra gamle dager, er ikke få. Det er nok hun som har inspirert meg, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle bli forfatter.

– Mange gruet seg til norsk-stil, men det var noe av det beste jeg visste, forteller Ronny Trælvik. Foto: Rune Ottarsen

Som barn og ungdom var forfatteren var glad i bøker, og elsket å skrive.

– Mange gruet seg til norsk-stil, men det var noe av det beste jeg visste.

Det var først som ung voksen at skrivingen kom tilbake. Han fikk tilfeldigvis  jobb som resepsjonist i Folkebladet.

– Litt etter litt begynte jeg å skrive mer og mer, og til slutt var jeg journalist. Og det trivdes jeg så godt med, og Folkebladet var en fin skole å gå for å lære. Etter hvert føltes det helt naturlig å begynne og skrive bøker.

I tredje etasje i Lenvik Bibliotek fant Ronny Trælvik sin første bok “Senjafsiket”. Foto: Rune Ottarsen

Idéen om å skrive om senjafisket hadde allerede modnet noen år da han presenterte idéen for forfatter og kulturfremmer Hans Kristian Eriksen.

– Tror du dette er en god bokidé? Jeg hadde ikke snøring på noe som helst. Han syntes det var en veldig god idé. Da hadde jeg fått det lille sparket. Og etter det har jeg egentlig aldri sett meg tilbake.

Trælvik måtte bare lage eget forlag, for dette var altfor smalt for de store forlagene.

– Det har blitt en livsstil. Jeg koser meg, og kan ikke tenke meg å gjøre noe annet.

– Du driver en del etterforskning rundt omkring, og får fartet en del i jobben.

– Jeg er heldigvis veldig glad i å reise. Dette med å kunne kombinere det med å skrive alene i ro og fred, og reise rundt og treffe interessante folk synes jeg er en veldig fin miks. Det å reise langs kysten og treffe kystens folk, da koser jeg meg.

Ronny Trælvik. Foto: Rune Ottarsen

60 år på havet: Dramatikk og gullkorn

Johan Eide (74) i Gryllefjord på Senja klarer ikke å holde seg unna fisket og havet, og har vært fisker i 60 år.

– Fiskeriet er et sunt arbeid. Det er godt å være frisk og, i mitt 75.år, gå på havet når det er vær og forhold. Jeg må bare sette pris på det, for det er ikke gitt å ha ei så god helsa. Jeg har det så gjevt. Pensjonen kommer om det er uvær eller ikke, smiler 74-åringen.

Men selv om helsa er god, så tåler ikke kroppen like mye som før.

– Vi hadde et sjyvær med 2.000 kilo i fjor vinter, og jeg skulle ikke greid å komme meg ned loftstrappa, for jeg var så kaputt. Da sa jeg til meg sjøl: Det må være en fin måte å ta livet av seg.

Foto: Rune Ottarsen

Eide klarer ikke å la sjarken ligge i ro i sommer heller, og siden fiskebrukene på Senja ikke kjøper fisk i sommer, så kjører han fangsten til Tromsø.

– Du gir deg ikke?

-Nei, hva man skal gi seg for, så lenge jeg holder det gående og får lov å være frisk.

– Men du kunne levd godt som pensjonist.

– Jeg har god pensjon, men det er et dødens kapittel å se på alle de andre arbeide. Når du har gått fremst i flokken i hele ditt liv, og så skal du bli satt baki gyngestolen. Nei, det trur jeg ikke noe på.

– Men hvorfor fortsetter du å fiske?

– Jeg har et kall. Klokka seks om morran er jeg på tur i bua. Når jeg har kjøpt båt, så skal det jo forsvares.

– Du kunne jo bare latt være å kjøpe enda en båt. Hva er det med havet som trekker?

– Det er frisk luft og på havet kan jeg være forbanna. Liketil måsen kan jeg være forbanna på, og mister jeg en stor fisk, blir jeg enda mer forbanna, men den kommer tilbake til neste år, og da skal jeg være på plass.

Foto: Rune Ottarsen

Det har vært mange tøffe tak for Eide, og han forteller om spesielt ei natt – samme natt som Utvik Senior forliste: 17.februar i 1978.

– Den natta Utvik gikk ned, da var vi ute på en 50 foting. Det var ikke enkelt å vite hva vi skulle gjøre – uten instrumenter eller GPS, slik som nå. Bestefaren min brukte å si: «Husk på at når det blir dårlig vær, så gå ut på djupta, for de fleste båter forliser på tur på land.» Så begynte jeg å gå båten ut til ei djuplenka med lys på, for å ligge å bakke der til kulingen ga seg. Men så kom det en båt fra Senjahopen som het Mefjordbuen, som var 80 fot. Han kalte oss opp og tok oss med til land. Men jeg skalv i føttene da jeg kom på kaia, og klarte nesten ikke å gå, forteller Eide.

– Senere kom det folk og sa at vi måtte ut å lete etter Utvik. Vi har ingenting å gjøre på havet i disse forholdene, svarte jeg. Ikke hadde vi radar for å se noe. De største båtene gikk ut.

– Hvordan var været den natta?

– Han var stiv til sterk nordaust-kuling da vi var ute, men så dreide han til nordvest. Vi fikk jo varsel om nordausten fra båter i Mulegga, og at vi måtte komme oss til land. Men vi ville drage et par lenker til han kom med han, og da han kom han var det «nåkka ainna». Vinden gikk imot straumen, så det ble skavl, for straumen bærer nord og vinden kom motsatt. Da blir det skikkelig skavlbåra, spesielt på Eggakanten der vi lå. Det første bråttet rant ikke av før det neste kom. Båten ble full av vann. Jeg sto oppe i rorhuset og så ned, og så bare vann. Så vet jeg at det er nordaust-kuling, så trekker jeg teppet over hodet, for jeg rører ikke båten på nordaust-kuling.

Foto: Rune Ottarsen

– Du fisker bare med lina?

– Ja, noen er garnfolk, noen er linfolk og noen er prester, og noen er doktere. Sånn er det bare.

– Men du begynte med garn?

– Nei, jeg begynte med trål. Jeg var 14 og et halvt år og ga helsika i hele framhaldsskolen. Og pappa fikk 50 kr i bot, for at han ikke jaga meg på skolen.

– Og siden har du vært på havet?

– Ja, men har selvfølgelig gått skole, for skipperskolen måtte jeg ha. Men jeg hadde ikke lyst med havet da jeg var ung. Det var jordbruker jeg ville bli.

I 1991 kjøpte han gårdsbruk i Malangen, men hadde likevel båt og rodde på havet. Så fiskeriet ble ikke byttet med gårdsdrift, men kom i tillegg.

– Vi hadde et forferdelig hardt program: Vi begynte januar på vinterfiske. Det gikk i ett sus, og så snart vi var ferdige med vinteren, var det full fart til Finnmarka, og når vi var ferdige der, så var det å egne etter brosme og lange. Det var aldri stopp. Først i mai begynte lamminga. Da lamminga var ferdig, så var det blåkveita. Ferdig med blåkveita, så fikk vi sauene til fjells. Også var det høya og få rundballene til gårds. Hyselina på høsten, og var det dårlig vær, så var det ut og lete sauer. Det var ikke tid til å lete i godvær, for da var vi på havet. Jeg hadde jo mannskap på én og to-tre egnere som skulle ha betalt. Så det var fullt kjør hele tida, men jeg har ikke hatt ondt av det. Tilbake i tida, så rodde vi hver dag. Han tykjen veit hvor vi henta godværet, men vi hadde 80-90-100 tonn hver vinter, og nå er kvota bare 30-40 tonn på den samme størrelsen båter som vi hadde.

Foto: Rune Ottarsen

Eide har investert i sin femte “Eidegutt”, men ser at veien inn i fiskeriet og spesielt som båteier er mye vanskeligere enn da han kjøpte sin første båt i 1972. Byråkratiet har inntatt kystflåten og sjarkfiskerne for lenge siden og Eide ser ikke lyst på etterveksten av sjarkfiskere.

– Det har kommet så mange regler på båtene, at det har blitt helt livsfarlig å være fisker. Når det er 200.000 kr i sertifisering på 30-35 fotinger, og det er i meste laget. Det er forferdelige kostnader. Helt håpløst. Men når Skipskontrollen sier hopp, så må vi bare spørre hvor lenge vi skal være i luften, og gjøre det de sier, konkluderer han.

Nordnorsk Svisketrio

Nordnorsk Svisketrio har blitt populær sørpå med tekster på nordnorsk. Nå har turen kommet til Nord-Norge.

– Det er et veldig artig og spesielt konsept. Vi begynte med helt vanlige trubadurkonserter med typiske publåter på engelsk, og masse nordnorske sanger. Og folk elsket de nordnorske, og vi syntes de var artigst å spille. Da bestemte vi oss for å spille bare nordnorsk, forteller Per Steinar Markussen.

– Eller låter som blir nordnorsk, for vi oversetter vilt, kommenterer Per Høyer Steffensen.

– Jeg har fått et sånt syndrom at jeg kan ikke høre en engelsk sang uten å tenke hva den blir på nordnorsk, smiler Markussen.

– Vi har et par sanger vi har kjørt rett gjennom Google translate, uten å gjøre noe med dem. Det blir poesi i andre enden, om ikke så veldig bra poesi, flirer Svein Andreassen.

HEIME: Per Steinar Markussen, til venstre, foran heimplassen Spira i Gryllefjord. Med seg på besøk har han Per Høyer Steffensen og Svein Andreassen, oppvokst på henholdsvis Skjervøy og Stokmarknes. Foto: Rune Ottarsen

Nordlendingene er bosatt i Tønsberg og på Tjøme, og spiller mest i det området, samt en del i Oslo.

Unngår klisjeer

– At det har tatt av er å overdrive, men vi har fått god respons. Vi er glade i å prate sjit, det skal vi ha, og vi legger ikke skjul på det, poengterer Markussen.

– Folk sørpå synes det er eksotisk når vi bannes litt, utdyper Steffensen.

Etter hvert som det tullet på seg med spillejobber, ble det også mer seriøst i formen.

– Vi prøver å gjøre det med litt stil, for i begynnelsen trodde vi at det bare var å putte på fjæra, sjåen, naustet og støa og sånt, så var det nordnorsk, men vi prøver å unngå alt av klisjeer, forklarer Markussen.

– Jeg lager de dype tekstene, og prøver å få fram hvordan det er å bo i Nord-Norge på en liten plass. Ta for eksempel «Dirty Old Town», som handler om å bare ville dra der ifra, men det er likevel heimplassen. Den har jeg døpt til «En helvetes plass». Den handler om at det er fy faen å bo der, men han steike der e no fint, forteller Steffensen.

Nordnorsk Svisketrio har fått tillatelse til å bruke logoen til Vesteraalens Fiskeboller, og har til og med klistret logoen på bildørene. Fra venstre: Per Steinar Markussen, Svein Andreassen og Per Høyer Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

Kjærlighet til landsdelen

– Vi fant ut på et eller annet tidspunkt at alt trenger ikke være perfekt, bare vi har det artig. Spiller vi feil, så stopper vi sangen og begynner på nytt, forklarer Markussen.

– Dette er ikke musikk for musikere, poengterer Steffensen.

– Det er jo en kjærlighet til landsdelen. Selv om vi bor der nede, så hører vi til her oppe. Ingen av oss blir å flytte oppover igjen, men det er alltid godt å komme heim, og dette er et fantastisk påskudd for å komme heim

Og påskuddet er en turné i Nordland og Troms: Rødbrygga på Stokmarknes, Nordlendingen i Harstad, Løven i Gryllefjord, Jernbanestasjonen og På hjørnet på Skjervøy. Nordlys møtte bandet før spillingen i Gryllefjord.

– Vi plasserte heimplassene våre i begge ender og i midten, og så fylte vi på med spillinger mellom, og kombinerer dette med en fantastisk og heidundrende guttetur, forteller Markussen.

Bandet er stadig inne på Facebook med livesendinger på Sviske-TV, og har hatt rundt 2.000 visninger på noen av sendingene. Fra venstre: Per Steinar Markussen, Svein Andreassen og Per Høyer Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

Logo og Sviske-TV

Bandet har fått tillatelse fra Vesteraalens AS til å bruke deres viden kjent logo. Valget av Vesteraalens Fiskeboller var logisk for Nordnorsk Svisketrio.

– Hva er den sterkeste beste nordnorske merkevaren? Jeg fant tilfeldigvis en boks fiskeboller i skapet og måtte bare prøve. Med den logoen skjønner de at vi er nordnorsk, forteller Steffensen.

Også er bandet veldig ivrige på Facebook med egne sendinger.

– Sviske_TV slår an, og vi har hatt rundt 2.000 visninger på noen på turen oppover, forteller Andreassen, som endelig får slippe til med en kommentar.

Bandet så en sjark på tur på land og de nordnorske hjertene banket hardt og fort og de kommenterte ivrig. De fulgte opp med boknafesk på Skreien Spiseri, før de tok en solid nordnorsk middagshvil. Senere på kvelden fikk de i gang både allsang og dans på lokalet, og viste at konseptet fungerer glimrende – også i Nord-Norge.

PÅ SCENEN: Per Høyer Steffensen, Per Steinar Markussen og Svein Andreassen fikk det til å swinge godt på Løven i Gryllefjord under Senja Kultur- og Fiskefestival. Foto: Rune Ottarsen

Finnsnes i Fest og næringslivet

Det er ikke enkelt å plassere en stor utescene, gi attraktive plasser til salgsbodene og samtidig gi bare positive ringvirkninger til næringslivet i Storgata under Finnsnes i Fest. 

Feel Good Store har vært inneparkert av boder tidligere år, men i år har det vært åpen tilgang fra gata.

– Det er mye bedre i år, fordi de har vært flinkere til å tilrettelegge i gata, og det er fantastisk at de har lyttet til de få næringsdrivende i Storgata, slik at vi faktisk får lov og vises når det er Finnsnes i Fest, skryter eier og daglig leder Britt Harland.

Og kundene har funnet butikken i mye større grad.

– I år merker vi en mye større trafikk enn vi har gjort de siste årene. I fjor var vi ekstremt uheldige med været; da var det for varmt. I år er det perfekt vær, og det er åpent foran inngangen, og folk ser oss og kommer inn. Finnsnes i Fest er bra for næringslivet. Jeg er ikke i tvil om det, sier Harland.

Britt Harland. Foto: Rune Ottarsen

På motsatt side av gata, bokstavelig på skyggesiden, ligger Finnsnes Blomsteratelier. De har i år fått det mer åpent foran butikken, men den er likevel lite synlig.

– Dette er den verste uka i året, og derfor har vi valgt å korte ned på åpningstidene, for det er ikke noe å hente. Det er mindre folk innom. I år har vi ikke vært så innesperret, så det har vært bedre enn før, men likevel ikke noe superuka, forklarer eier og daglig leder Inga Nordli.

– Er du negativ til festuka?

– Nei, det er veldig positivt med ei festuka, men den passer ikke for alle.

Inga Nordli. Foto: Rune Ottarsen

Serveringsstedene har mye bedre tider. Like ved AMFI Finnsnes ligger Thaimatservice.

– Vi har mye mer besøk enn vanlig. Det er mer kunder på dagtid, og det begynner klokka tolv. Finnsnes i Fest er kjempebra, sier Amporn Sonaya, eier og daglig leder.

Amporn Sonaya. Foto: Rune Ottarsen

Inne på AMFI har G-Sport merket at det er mye folk i omløp denne uka.

– Det er mer trafikk enn ei vanlig uka. De er ute og sjekker bodene, kommer inn på AMFI og går gjennom butikkene. Finnsnes i Fest er bare fordeler for butikkene. Jeg ser ikke noe negativt, sier Håvard Fjellheim hos G-Sport.

Håvard Fjellheim. Foto: Rune Ottarsen

Oppe i tredje etasje ligger First Outlet.

– Det kommer noen ekstra, men ikke så mye at det er en fordel. Det er mye fokus på Finnsnes i Fest, der det skjer noe hele tiden. Hadde det vært dårlig vær så hadde det økt automatisk. Om sommeren er halve omsetningen turister. De skal ut på Senja på fjelltur, og venter med å skaffe turklær før de kommer hit, forteller eier og daglig leder Ruben Celso.

Ruben Celso. Foto: Rune Ottarsen

På On the Corner merkes det at Finnsnes er inne i festuka.

– Det er alltid ekstra med folk på Finnsnes i Fest, det er det. Hele sommeren er bra for oss, men det topper seg litt under festuka, og de dagene etter, for ikke alle reiser heim på søndagen, forklarer eier og daglig leder Beate Moeggen.

– Jeg tror dette har mye å si for næringslivet generelt, og derfor er det viktig at alle er med og bidrar, både i forkant og under Finnsnes i Fest, for vi har alle noe igjen for det. Vær med på festen, gå ut og bruk alt som er, både konserter og butikker, kjøpe seg mat, og ikke minst bidra som frivillig. Det er superviktig, oppfordrer Moeggen.

Beate Moeggen. Foto: Rune Ottarsen

Hos ESSO Finnsnes selges det litt mer mat enn vanlig, men de fleste har andre ærend.

– Her er mye dobesøk. Vi er jo et offentlig toalett for Finnsnes. Det er mye styr, men vi har funnet oss i det gjennom mange år. Vi kan ikke stenge toalettet, så vi er flinke til å avbryte køen og gå inn og vaske, forklarer eier og daglig leder Morten Kjærvik.

Ida Hansen og Morten Kjærvik. Foto: Rune Ottarsen

Etter konsertene onsdag kveld hadde bensinstasjonen åpent halvannen time på overtid, for å ta unna køen med ungdommer som hadde behov for toalett og ventet på henting. Fredag og lørdag er det et voksent konsertpublikum, så Kjærvik valgte å holde nattåpent til klokka fire.

– Det ble ikke det helt store. Konsertpublikummet valgte nok å kjøpe nattmat i bodene nær konsertene, forteller Kjærvik.

Bildeserie Finnsnes i Fest: Tivoli og Barnas Gateløp

Tivoliet er barnas favoritt under Finnsnes i Fest. Det har vært en blanding av latter, hyl og glede gjennom festuka. Se også bildeserie fra Barnas Gateløp nederst. 

Celise Bjørnslett Ludviksen (14), Live Arnesen (13) og Vilde Celine Hanssen (14) forteller at det beste er “Spykoppen”, Tornadoen og Duttas Smultringer. Foto: Rune Ottarsen
Elise (7), Jakob (9) og Veronica Stensrud. Foto: Rune Ottarsen
Det første Lill Ann Smuk (3) og Andreas Brandser (12) gjorde på tivoliet var å kjøpe sukkerspinn. Foto: Rune Ottarsen
Vilja Paulsen (13), Albertine Ling Lien (13) og Elise Julshavn (13). Foto: Rune Ottarsen
Kaia (5) og Viola Varvik Danielsen (6 liker trampoline og karusell. Foto: Rune Ottarsen
Aiden Nordgård (2). Foto: Rune Ottarsen
Magnus Moe og Mikkel Hanssen Moe (4). Foto: Rune Ottarsen
Celise Bjørnslett Ludviksen (14), Live Arnesen (13) og Vilde Celine Hanssen (14) og full fart med “Spykoppen”. Foto: Rune Ottarsen
William Benjaminsen (11) hadde så mange gevinster at han delte med søskenbarnet Odin Benjaminsen. Foto: Rune Ottarsen
Thea Åsmo Nordaas (14), Ronja Lothe (14), Vilja Paulsen (13) og Elise Julshavn (13). Foto: Rune Ottarsen
Lilly Lovise Nergård Edvardsen (3) i karusellen.Foto: Rune Ottarsen
Aila Nordgård (5). Foto: Rune Ottarsen
Mathias Figenschou (5), Narla Dorthea Johansen (5) og Nina Sørensen. Foto: Rune Ottarsen
Mathias Hanssen Moe (9). Foto: Rune Ottarsen
Elea Rognli Albrigtsen (3) syntes det var så artig å hoppe på trampoline med stropper at hun ville ikke annet. Foto: Rune Ottarsen
Eskil Pettersen (7) var høyt oppe. Foto: Rune Ottarsen
Therese Kildahl Kristoffersen (6). Foto: Rune Ottarsen
Eliane (6) og Kasander Smevik (9). Foto: Rune Ottarsen
Marte Hanssen Moe (8). Foto: Rune Ottarsen
Eir Filippa (6) og Guri Hjalmine Stigdatter Paulsen (4) tok pause fra tivoliet for å springe Barnas Gateløp. Foto: Rune Ottarsen
Thea Grande, Kristin Klemetsen og Vilde Grande. Foto: Rune Ottarsen
Live Arnesen (13), Celise Bjørnslett Ludviksen (14) og Vilde Celine Hanssen (14) er de tre nederste i Tornadoen. Foto: Rune Ottarsen
Tornadoen. Foto: Rune Ottarsen

BARNAS GATELØP. Alle foto: Rune Ottarsen

ALLE FOTO: RUNE OTTARSEN

Storfornøyde med mye kø

Fergekø i Gryllefjord er viktig for serveringsstedene og butikken i bygda, for omsetningen øker i takt med køen. Servicebedriftene ligger strategisk godt plassert like ved fergeleiet og har hatt gode tider i sommer.
– Du er glad i fergekø?

– Ja, det vil jeg tørre å påstå. For vår bransje er den positiv, svarer Bengt Øynes kontant.

Familien Øynes eier restauranten Skreien Spiseri og gatekjøkkenet og kiosken Widsten Handleri. Begge er lokalisert like ved oppstillingsplassene til de som venter på ferga til Andenes. Den Torghatten-eide ferga «Stetind» tar 49 personbiler, men likevel er det ikke plass til alle de ventende.

– Vi ser hvert år at vi har ei flott økning fra forrige år, men i år har det virkelig eksplodert på en måte vi ikke har sett maken til.

Trygve Flakstad ved Matkroken Gryllefjord og Kaianten AS og Bengt Øynes ved Widsten Handleri og Skreien Spiseri har hatt stor pågang av bonuskunder fra fergekøen.

– Hvor viktig er dette for helårsdrifta?

– Det er utrolig viktig. Hver avgang har hatt mange biler som blir stående igjen, og folk får plutselig god tid. Da vil jeg påstå at så og si alle bruker tilbudene med butikk, restaurant og gatekjøkken. Vi hadde stort trøkk også i fjor, men i år er den store forskjellen alle bilene som blir stående igjen. For oss blir dette ekstrakunder, som normalt venter til de kommer fram med å spise, svarer Øynes.

Matkroken Gryllefjord, Widsten Handleri og Skreien Spiseri ligger strategisk plassert i en triangel like bak fergekøen. Foto: Rune Ottarsen

Også butikken Matkroken Gryllefjord, som ligger enda nærmere køen, merker den store pågangen.

– Sommeren er viktig for årsomsetningen. Det er jeg ikke i tvil om, sier eier Reidun Flakstad.

– Det er enormt bra for hele bygda at fergetrafikken øker. Jeg synes trøkket har kommet tidligere og vart lenger, og i år har det stått biler igjen på alle avganger i to uker. Det er artig med trøkk, særlig hvis vi er heldige med været, smiler hun.

– Det er flott at vi kan gå på kafé og ta en kaffe eller spise, mens vi venter på ferga. Det er mye bedre å sitte på kafé enn i bilen, forklarer Ville Holopainen, som har med barna Inka og Aaro på gatekjøkken. Foto: Rune Ottarsen

Og de ventende er fornøyde med tilbudene i bygda.

– Det er flott at vi kan gå på kafé og ta en kaffe eller spise, mens vi venter på ferga. Det er mye bedre å sitte på kafé enn i bilen, forklarer Ville Holopainen, som har med barna Inka og Aaro på gatekjøkken.

– Det er veldig fint her, og vi begynte å bli litt småsultne, så det var veldig ålreit å finne en åpen kafé, så dette er vi veldig takknemlige for. Vi har vært på fjelltur og venter på noen venner for å spise middag, og så kjøre til Finnsnes, sier Martine Sletteberg, som valgte Skreien Spiseri sammen med Jordi Deu.

– Det er veldig fint her, og vi begynte å bli litt småsultne, så det var veldig ålreit å finne en åpen kafé, så dette er vi veldig takknemlige for, forteller Martine Sletteberg og Jordi Deu. Foto: Rune Ottarsen

Flakstad er stolt av å bo i ei bygd med så mange servicetilbud til fergepassasjerne.

– Det er så bra at disse tilbudene finnes, for det er klart det hadde vært tamt å stå i fergekø i timevis uten å ha verken butikk eller kafé. Det er ikke lenger en selvfølge med butikk i hver bygd, og langt i fra kiosk, restaurant og gatekjøkken. Dette er tøffe bransjer å drive, så det krever stor egeninnsats for å få det til å gå rundt, så for dem er det kjempegreit at de får sånne topper på sommeren.

Ti biler og to motorsykler stod igjen da ferga «Stetind» gikk mot Andenes. «Stetind» har plass til 49 personbiler. Foto: Rune Ottarsen

Tyske Torben Bennecke og Jannek Hustedt er på motorsykkeltur sørover og valgte å kjøpe is og brus på butikken mens de ventet på ferga.

– Her er vi nødt til å stoppe, fordi vi venter på ferga, og hadde ikke stoppet her midt på dagen ellers, forteller Hustedt.

De satte uansett pris på mulighetene i nærheten av fergeleiet.

– Vi kan spise på kafé, og handle på butikken det som vi trenger underveis på turen, sier Bennecke.

Tyske Torben Bennecke og Jannek Hustedt er på motorsykkeltur sørover og valgte å kjøpe is og brus på butikken mens de ventet på ferga. Foto: Rune Ottarsen

Butikken tilbyr også overnattingsmuligheter for turister med Kaikanten AS, men i år har det vært stor pågang fra folk som ikke fikk plass med siste ferge og må overnatte. De har tatt i bruk ei lita leilighet og en hybel i butikkbygget på det mest hektiske.

– Vi prøver å være serviceinnstilt og gi et best mulig tilbud til kundene. Når det blir folk igjen blir det fort fullt, og vi må gjøre reserveløsninger for å få plass til alle. Vi gjør vårt beste for at folk skal få en plass og sove, forteller Trygve Flakstad.

Det største problemet er at samtidig som flere og flere turister passerer gjennom Gryllefjord, så er ikke tilgangen på toaletter stor. For 23 år siden innredet eierne et toalett på baksiden, som et servicetilbud til kundene.

– Til toalettet opplever vi at det er kø nesten opp til veien, og i verste fall kan de stå opp mot 45 minutter og vente, forteller Flakstad.

På baksiden av Matkroken Gryllefjord er den eneste toalettmuligheten for de ventende. Gjester på kafé og restaurant har selvfølgelig tilgang på deres toaletter. Kaikanten AS har utleie av hus like bak butikken. Foto: Rune Ottarsen

– Den hotteste festivalen

Over 100 mennesker tett sammenpresset i et lite lokale. Solide band, som serverer intens og engasjerende rock gjennom to kvelder. Og de fleste musikerne er publikummere begge dagene – og de fleste publikummerne er musikkelskere fra Tromsø, som inntok Gryllefjord siste helga i juli for fjerde året.

(Se bildeserie med 75 bilder nederst)

– Dette er den hotteste festivalen, flirer Line Saus, før hun innrømmer at det ligger en del sannhet i det utsagnet.

– Det har ryktes i årevis at dette er festivalen du ikke skal gå glipp av, og jeg takket selvfølgelig ja da jeg ble spurt. Her er veldig mange kjente kjære band som jeg har digget i årevis, så det er klart vi skal være her, forteller Saus, som åpnet festivalen tidlig fredag kveld.

– Det har ryktes i årevis at dette er festivalen du ikke skal gå glipp av, og jeg takket selvfølgelig ja da jeg ble spurt, forteller Line Saus, som her tar imot applaus under fredagens konsert. Foto: Rune Ottarsen

Erling Ramskjell, tidligere kjent som «Æ», spiller kun én konsert i 2019, og det gjorde han i Gryllefjord lørdag kveld. Han kom allerede torsdag og har storkost seg på Yttersia.

– Det forteller ganske mye at folk kommer kjørende fra Tromsø. Her er god stemning og gode folk. Også ødelegger dette myten om at Distrikts-Norge er bakstreversk, og det er jo godt. Her er bra folk i alle ledd. Mer sånt som dette i Verden, uttaler Ramskjell.

Fra venstre: Ottar Tøllefsen, Tor Thomassen, Johnny Wilhelmsen, Line Saus og Erling Ramskjell utenfor Leirvaag. Foto: Rune Ottarsen

The Late Great sørget for allsang og god stemning da de avsluttet fredagskvelden.

– Vi hørte at det var god stemning i fjor og årene før. Det er kult å komme til en festival med en annen lineup enn de fleste festivaler, oppsummerer låtskriver og frontmann Tor Thomassen.

Tor Thomassen i nærkontakt med publikum. Sverre Simonsen, på scenen, og applauderende Tom Berg Jensen, Stein Helge Malm og Bård Pettersen til høyre. Foto: Rune Ottarsen

Trommeslager i bandet Ottar Tøllefsen har turnert en del i Tyskland med Pristine de siste to årene. Han ser klare likheter mellom Leirvaag og noen av stedene de har spilt i Europa.

– Dette er kjempetrivelig. Selv om jeg har spilt utenfor landegrensene, så er det ganske likt på slike små steder. Vi møter samme lidenskapen og drivkrafta fra lokale ildsjeler, som vi gjør rundt omkring i Norge, og her i Gryllefjord, forteller Tøllefsen.

Ottar Tøllefsen forteller at han liker lidenskapen og engasjementet rundt den lille festivalen. Foto: Rune Ottarsen

Hver for seg er disse bandene innenfor det som gjerne kalles smalt, men samlet er det en utrolig sjangerbredde.

– Hvordan er det å ha en knøttliten festival, der det ryr på med gode band som ønsker å spille?

Isak Harbitz, Terje Arntsen, Magnus Wold Jensen, Jørgen Frydstad og Jon Breines Høiland i The Modern Times på Leirvaag for fjerde gang. Foto: Rune Ottarsen

– Hvorfor fungerer konseptet?

– Gryllefjord er en spesiell plass, og mange som kommer hit synes det er vakkert og tøft. Her kan vi gjøre det vi gjorde i byen i gamle dager. Robert Dyrnes og kona Kari Westergaard skal få en stor del av æra, for de trekker med mye folk, som igjen har snakket veldig varmt om dette. Så dette har vært en snakkis i Tromsø.

Kari Westergaard snurrer plater mellom konsertene sammen med Lisa Møller, og er en sentral del av konseptet Leirvaag Musikkfest.

– Her er alle venner og det finnes ingen regler. Det er bare kult å være med på festen, for dette er ganske unikt. Alle som kommer hit har lyst å ta med seg hele lokalet og stemninga hjem. Mye koselige folk, og det er så fint å være her, smiler Westergaard.

Lisa Møller og Kari Westergaard har innredet nostalgisk og fargerik DJ-bar inne på Leirvaag, hvor de snurrer fengende musikk mellom konsertene. Foto: Rune Ottarsen

Sammenheng

Det er en del likhetstrekk mellom bandene og artistene som har spilt på festivalen i de fire årene dette har pågått: Alle bortsett fra én har spilt på Buktafestivalen, og alle har blitt omtalt i wilhelmsen.com, hvor Johnny Wilhelmsen publiserer musikkomtaler sammen med broren Ole Morten Wilhelmsen, begge oppvokst i Tromsø.

VAKKERT OG TØFT: – Gryllefjord er en spesiell plass, og mange som kommer hit synes det er vakkert og tøft, opplyser arrangør Johnny Wilhelmsen, som en av grunnene til å Tromsø-folk tar turen år etter år. Foto: Rune Ottarsen

– Det musikkmiljøet du har tilhørt i Tromsø og wilhelmsen.com er viktig for at dette er mulig?

– Det er definitivt det handler om i veldig stor grad. Jeg har aldri spilt sjøl, men jobbet på Blårock, og er mye på konserter på Blårock og Bastard fremdeles, og er på Bukta hvert eneste år. Også har jeg skrevet mange omtaler om bandene som er her, svarer Wilhelmsen.

Disse har spilt på Leirvaag Musikkfest disse fire årene: The Modern Times, Sunshine Reverberation, The Hollow Hearts, Heave Blood and Die, Simon Joyner, Erlend Julian, JABBA, Line Saus, Erling Ramskjell og The Late Great.

Flower Power. Renathe Wilhelmsen og Kristin Schwenke er veldig samkjørte i stilen. Foto: Rune Ottarsen
I kosehjørnet. Robert Dyrnes, Øyvind Nøstmye og Tine Bergli. Foto: Rune Ottarsen
Harstadværinger. Petter og Sissel Indregaard og Lena Bergstad. Foto: Rune Ottarsen
Utepils. Trond Hauan, Arne Johansen, Jan Vidar Kristiansen, Stein Helge Malm, Bård Pettersen og Stein Ditlefsen. Foto: Rune Ottarsen
Rock. Roy Cato Nyman og Bent André Olsen. Foto: Rune Ottarsen
God stemning. Jørgen Storvig, Gøran Stensrud og Øyvind Aronsen. Foto: Rune Ottarsen
Eier. Lars Torbjørn Stenholdt eier det tidligere butikklokalet hvor Leirvaag Musikkfest arrangeres. Foto: Rune Ottarsen

Bildeserie med 75 bilder, som kan brukes av band og artister med tillatelse og kreditering.