Hyllest til poeten

Du har sikkert hørt “Hortensia”, “Vise om vintersolkverv” og “Kjøssekurset”. Dette er dikt av Helge Stangnes (82), som har fått egne bein å stå på og vandret videre i mer musikalske former.

Nå har koret “Kor Flott” fra Helge Stangnes (82) sine heimtrakter på Stonglandet på Senja fylt en hel konsert med hans tekster. Det ble en fullstendig overlegen heimeseier med på kul på veggene på Senja Fjordhotell.

– Det sies at ingen blir profet i eget land, men jeg har i alle fall opplevd det alle skribenter kan ønske seg, nemlig å bli poet i egen bygd. Dette var en fin opplevelse, kommenterer Stangnes, til stor applaus fra publikum og Kor Flott, før siste sang av konserten.

Helge Stangnes tar imot hyllesten fra Kor Flott og 160 publikummere. Foto: Rune Ottarsen

Som en av norges mestselgende lyrikere og den absolutt mestselgende nordnorske lyriker, virker det som Helge Stangnes har truffet en nerve, og trykket på noen følelsesknapper med humor, satire, alvor, beskrivelser og dybde hos det norske folk. Stangnes er rørt over at så mange av hans dikt har truffet leserne, og forteller at han har sett hardbarka karer ta til tårene under hans høytlesninger.

– Det er jo liksom mine barn dette, og det som er interessant for meg er jo det andre finner i dem. Det er jo en veldig fin opplevelse at folk, som jeg fakstisk ikke kjenner, forteller at det diktet har de funnet noe i. Når folk blir så berørt av ting jeg har skrevet at de enten gapskratter eller tar til tårene, da har jeg oppnådd noe som jeg kanskje ikke hadde tenkt. Jeg skriver ut fra meg sjøl og min egen opplevelse av humor og alvor. Det er klart det er en tilfredsstillelse at noen av disse tekstene skal overleve meg og bli brukt etter at jeg takker av, sier dikteren beskjedent.

– Hekla Stålstrenga, Boknakaran og Moddi med flere bruker dine tekster.

– Jeg er ikke ute etter PR, men jeg synes det er artig at sånne grupper tar fatt i det, for de rekker ut til et langt større publikum. Jeg er en av de heldige som har nådd ut til et publikum uten å ha lagt an på å bli populær. Det er artig å oppleve at folk langt sør i landet leser bøkene. Jeg har vært heldig at bøkene mine har spredd seg langs kysten, der det drives fiske, og der livet er som et speilbilde av det som skildres i versene mine.

“Hortensia” framføres med antrekk. Foto: Rune Ottarsen

– Du er en kulturbærer av den gamle kulturen. Er det bevisst, eller blir det bare slik på grunn av din generasjon?

– Det har vel lett for å bli sånn at man skriver fra sin egen oppvekst og miljø. Jeg skriver om en kultur som jeg har opplevd, men som er på vei ut av bruk. For eksempel diktet om å ligge på høylasset og kjenne lukta av soltørket høy, så skjer jo ikke det lenger. Nå er det silo og traktoregg. På en måte er det vemodig, men det er jo tidens gang. Jeg håper at noe av det jeg har skrevet skal ha såpass bruksverdi, altså allmenn verdi, at det vil overleve meg. Det som Hekla Stålstrenga synger om vintersolkverv, som jo er allmennmenneskelige følelser, som speiles i den type tekst, og Moddi leter etter ting som får gjenklang hos han.

Vise ved vintersolkverv, andre vers: “Så kom og vær nær meg – vær sol i desember når midtvinters-tanka tar rom i mitt sinn, førr året må følle sin kurs og kalender og stian blir tungtrødd når lyset førrsvinn. Men hold meg i handa og lær meg å vente på solkvervingstimen då allting skal snu. I mørketidslyset e varme å hente førr den som har mot tell å trosse og tru.”

– Musikere tonesetter diktene dine, men de er jo på en måte allerede tonesatt, for de flyter veldig fint musikalsk. Er du musikalsk? Ligger det i blodet ditt at diktene blir musikalske?

– Jeg har også laget melodier til tekster, men jeg har stort sett overlatt det til andre, og kun jobbet med ord. Jeg har fått kommentarer fra folk om at det er lett å lage melodier til mine tekster, for de er såpass rytmisk, og har enderim, så når du har laget melodi til et vers så er du nærmest ferdig, konkluderer Stangnes.

Helge Stangnes får gode tilbakemeldinger på sin poesi. Foto: Rune Ottarsen

Hekla Stålstrenga har valgt å bruke flere av Stangnes sine tekster, og Tore Bruvoll, som har tonesatt blant annet “Vise om vintersolkverv”, er ikke i tvil om hvorfor.

– De er ekstremt musikalske, og roper liksom etter musikk, for melodiene ligger ferdig inni der. Så det er veldig takknemlige tekster å lage musikk til. Også tematisk og innholdsmessig så skriver han om ting som kler oss. Han skriver veldig nordnorsk, uten at det blir sånn “sjarken i fjæra-poesi”. Også synes jeg at det alltid er flere lag, der han bruker, for eksempel, bilder fra nordnorsk natur, men så ligger det på en måte en annen historie under, og det appellerer til meg, forklarer Bruvoll.

Boknakaran med gode sterke tekstforfattere, som Malvin Skulbru, Ragnar Olsen og avdøde Jan Arvid Johansen, har likevel valgt å føre mange av Stangnes sin tekster fra ord, til musikk og scene.

– Det henger sammen med form og innhold i tekstene. De handler om ting som fenger folk, og er godt skrevet med gode observasjoner av alt fra kjærlighetsliv, naturskildringer og årstider til humoristiske fortellinger. Hele spekteret, som gjør at en visesanger har lyst til å formidle det. Også er de så sangbare, så rytmiske og perfekt avstemt til rytmikken, som innbyr til å sette melodi til. For en som er har et talent for det, som for eksempel han Jan Arvid (Johansen), så var dette et utømmelig skattkammer, forteller Olsen.

Fullpakka på Senja Fjordhotell med 160 tilskuere. Foto: Rune Ottarsen

Pål Moddi Knutsen har også brukt flere tekster fra Stangnes, og ser det samme som Bruvoll og Olsen.

– Det er rim og rytme som overgår de fleste, som gjør det lett for alle å lese og synge. Han kaller det for brukspoesi, for han vil lage poesi som skal bli brukt av andre. Han er genuint interessert i å kommunisere og en enorm autoritet som formidler, så du forstår hva du leser når du leser diktene hans, forteller Knutsen.

Diktet “Fromt ønske” underbygger Knutsens framstilling av Stangnes sin formidlingsevne: “ Au!!!! Han inderlig steiki og galvanisere! Med grovsalt og grakse han inseminere den gammelsjur-tykjen som stelte det så at eg trefte førkjært og slo naggel´n blå.”

Helge Stangnes på Senja Fjordhotell. Foto: Rune Ottarsen
Helge Stangnes takkes av dirigent Oskar Larsen. Foto: Rune Ottarsen

– Helt fantastisk superbra

– Helt fantastisk superbra med superstemning, sier hotelleier Charles Olsen, etter at Senja Fjordhotell konsertdebuterte med spellemannsnominerte Geir Berheussen Blues Express.

Berit Wilsgård Olsen og Charles Olsen åpnet Senja Fjordhotell i Frovåg på Sør-Senja i juni. Lørdag kveld var det 150 publikummere innenfor dørene da Bluesexpressen hadde siste konsert før de skal til Oslo og Spellemannsprisen og til Azorene som norges representant i European Blues Challenge.

– Dette er litt spesielt for oss, siden det er første konserten, og at Geir Berheussen er her fra strøket. Det var en fantastisk forestilling av Geir og kompisene hans. Vi er kjempefornøyde med det som har skjedd her i kveld, oppsummerer hotelleier Charles Olsen.

Frode Olsen og Charles Olsen er stolte av lokale Geir Bertheussen, som tok med seg bluesexpressen heim til Sør-Senja. Foto: Rune Ottarsen

Frode Olsen bor, bokstavelig talt, et steinkast unna hotellet.

– Det er helt fantastisk artig. Jeg hadde aldri forestilt meg at vi kunne gå på hotell og konsert her i Frovåg, flirer han.

– Hvor stas er det med Geir og Spellemannspris og alt de har oppnådd?

– Det er fantastisk stas. Jeg har gått på skole med Geir i alle år, og kjent ham fra han var unge, svarer Olsen.

Bluesentusiaster. Hugo Nordnes, Geir Berheussen og Øyvind Aronsen trivdes på Senja Fjordhotell. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg kom heim til mine egne, og så ble det så mye folk. Med det så viser de at de anerkjenner det jeg gjør, og det føles kjempegodt, forteller Geir Bertheussen.

– At de tok det heim og tok det “sørpå – on the southside”, er jo fullklaff. Og mye folk, så jeg tror ikke de kunne spilt en bedre plass. Storbyen Tromsø i går og Sør-Senja i dag, applauderer Øyvind Aronsen.

Entusiastiske. Gunn Mona Jentoftsen og Lisbeth Haugland var helt med, hele veien. Foto: Rune Ottarsen

Jon Ivar Haugland, Gunn Mona Jentoftsen og Lisbeth Haugland er fra Harstad, men er hyttenaboer med Geir Bertheussen på Sør-Senja.

– Det var dritbra. Rett og slett dritbra. Fantastisk. Vi har vært og hørt dem før, og de stiller i en egen klasse, skryter Gunn Mona Jentoftsen.

– Dette var kjempebra. Helt topp. De blir bedre og bedre. Vi liker blues, smiler Lisbeth Haugland.

Trives. Jon Ivar Haugland, Geir Tore Tobiassen og Per Øyvind Winther koste seg på konsert. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er kjempeartig. Blues er jo alltid veldig bra. Det er vel et år siden jeg ble oppmerksom på Bluesexpressen, og synes det er veldig bra å få et sånt nivå ut hit, forteller Jon Ivar Haugland.

– Dette er kanon. Geir på sin heimplass midt mellom holmer og skjær, drefs av sjyvatn og tang og tare. Det er Geir Bertheussen, sier Per Øyvind Winther filosofisk.

Fornøyde. Aina og Magne Brynjulfsen var strålende fornøyde med arrangementet, Foto: Rune Ottarsen

– Dette er kjempebra, med god stemning. Det er helt supert, konkluderer Magne Brynjulfsen.

– Jeg er kjempefornøyd med en super kveld, sier Aina Brynjulfsen.

Gitarist Kai Fjellberg har laget alle tekstene og den grunnleggende musikken til den kritikerroste “Southside”, som er nominert til Spellemannsprisen innen blues.

– Det føles veldig deilig, overraskende, og det føles veldig bra å få annerkjennelse i den norske musikkbransjen. Vi er et bluesband som kommer fra en øykultur i Nord-Norge og har med oss masse bra ballast fra barndom og oppvekst til å skrive gode bluestekster, så vi har det som kreves, forklarer Fjellberg.

Forbilde. Kai Fjellberg hadde Geir Bertheussen som forbilde i sin ungdom. Nå er de nominert til Spellemannspisen og skal representere Norge under European Blues Challenge på Azorene. Foto: Rune Ottarsen

Fjellberg har trua på at Geir Bertheussen Blues Express kan gå hele veien under European Blues Challenge første uka i april.

– Geir er et trumfkort som ikke alle har, for han byr mye på seg sjøl og tør å vise artisteri og tør å vise mange farger. Han vokser ikke på trær, og jeg tror ikke alle band har en sånn frontfigur. Det som er artig er at jeg drømte om å spille i bandet hans da jeg var fjortis. Da jeg begynte å spille bluesgitar var han den største nordnorske bluesartisten. Jeg sto og så på Geir og Vidar Busk og tenkte: Nei, det der blir jeg aldri å få til.

Stemning. Det var stor stemning i lokalet. Foto: Rune Ottarsen
Storshow. Geir Berheussen kjørte show ute blant publikum. Foto: Rune Ottarsen
Hett. Kai Fjellberg med en gitarsolo som gjorde at Geir Bertheussen måtte bort med håndduken. Trond Hansen til høyre. Foto: Rune Ottarsen
Hanin og Grete synes det er bra med blueskonsert rett utenfor stuedøra deres. Foto: Rune Ottarsen
Fullt. Det var stinn brakke på Senja Fjordhotell lørdag kveld. Foto: Rune Ottarsen
Samspill. Rune Karlsen og Kai Fjellberg i samspill. Foto: Rune Ottarsen
Lekent. Bandet hadde det gøy på scenen. Foto. Rune Ottarsen
Rzan Obani, Janne Røds og Reber Atto. Foto: Rune Ottarsen
Stig Roar Isaksen og Mona Hagensen storkoste seg foran scenen. Foto: Rune Ottarsen
Spilleglede. Bandet viste stor spilleglede. Foto: Rune Ottarsen
Driv. Kåre Amundsen i godt driv bak trommesettet. Foto: Rune Ottarsen
Komp. Solid komp fra trommis Kåre Amundsen og bassist Trond Hansen. Foto: Rune Ottarsen
Blues. Rune Karlsen bak tangentene. Foto: Rune Ottarsen
Sammenheng. To som kler hverandre veldig godt musikalsk. Foto: Rune Ottarsen

Bankfeskar Blues – fra sparebanken til fiskebanker

Helge (65) byttet sparebanken med fiskebanker, og får igjen for det – med renter. – Det er sunt å røre på kroppen.

Da Tove Karoline Knutsen fra Gryllefjord satte melodi til Arvid Hanssens “Bankfeskar Blues” tenkte hun neppe på Helge Leikvik (65), men nå er altså den tidligere banksjefen i Gryllefjord snart ferdig med sin andre vinter som sjarkfisker.

– Det er godt å holde seg i aktivitet, og fryktelig artig å ro. Dette har vært en guttedrøm, og nå fikk jeg både tid og anledning, smiler Leikvik.

– Det er jo et tøft yrke du har valgt.

– Ja, det er ingen latmannsjobb. Det å være på havet er greit, men det verste er egninga. Jeg er så sein å egne, og bruker 10-12 timer på fire stamper, mens de beste bruker litt over en time på én.

Fangsten skal på land. Helge Leikvik og skipper Harald Pettersen. Foto: Rune Ottarsen

– Ligger det en stolthet i være med på dette linefisket som er en tradisjon her i Gryllefjord?

– Det må være lina. I Gryllefjord er det en lang tradisjon med linefiske. Da vi var unger var det bare linefiske her. Det var et stort linemiljø, nå er det bare noen få sjarker.

I egnebua har Leikvik fått en ny sosial møteplass. Det reker innom folk jevnt og trutt, som slår av en prat, “hører tien” og prater om det aller meste.

– Buene er et særegent miljø. Det flott å være i et miljø. Det er fullt av folk bestandig, så jeg får høre hva som rører seg i bygda.

– Du trenger ikke å være på land for å vite hva som foregår.

– Her får vi høre litt av hvert.

Helge Leikvik og skipper Harald Pettersen i egnebua i Gryllefjord. Foto: Rune Ottarsen

Men det meste av tida er Leikvik og skipper Harald Pettersen ute på havet, så det er lange dager mens vinterfisket pågår. På de lengste dagene kan det gå over 12 timer fra Leikvik og nabo og skipper Harald Pettersen (69) kjører hjemmefra til de er hjemme igjen.

– Gir dette helsegevinst for en gammel mann?

– Ja, jeg har ondt i fingrene, flirer han hjertelig.

– Neida, det går veldig bra. Det er sunt å røre på kroppen.

– Ja, det er sunt. Det kan jeg love deg. Både for hjertet og alt mulig, kommenterer Pettersen.

Den tidligere rederen solgte de store fiskebåtene og kjøpte sjark for et par år siden. I likhet med Leikvik, angrer ikke Pettersen på valget.

– Jeg skal si deg en ting. Vi forfaller fort hvis vi blir sittende i en stol. Da bærer det fort avgårde, sier Pettersen.

Sjarkfiske er en fin pensjonisttilværelse for Helge Leikvik og Harald Pettersen. Foto: Rune Ottarsen

Begge to ser på dette fiskeriet mer som en aktivitet enn inntektskilde, og de kaller seg “godværsfiskere”. Mens “Bankfeskar Blues” handler om å være ute i dårlig vær, så går kameratene ut kun i godt vær.

– Det er ingen av oss som trenger å gjøre dette, men midt på vinteren er det ikke annet å gjøre uansett, påpeker Pettersen.

– Ja, det er en fin hobby som vi får litt betaling for, kommer det kjapt Leikvik.

Utpå våren er det tre år siden Sparebank1 Nord-Norge la ned avdelingen i Gryllefjord og Leikvik gikk av med pensjon etter 41 år.

– Har du fått deg noen overraskelser?

– Nei, nei. Jeg er overrasket over at jeg overhode ikke har hatt sjyverk. Det er et gode som gjør det lettvint å være på havet, svarer Leikvik.

– Hadde du valgt dette hvis du skulle vært med en fremmed på havet?

– Det tror jeg ikke. Vi har jaktet i lag i mange år, og bodd på samme rom på jakt, så vi kjenner hverandre fra gammelt av.

Middagen er sikret for flere dager. Foto: Rune Ottarsen

– Helge er vel i feil ende av aldersskalaen når det kommer til rekruttering?

– Rekrutteringen til sjarkfiske her er veldig dårlig. Merkelig av en eller annen grunn at det ingen som vil. Det er mer liv nordover Senja; i Senjahopen, på Husøya og Botnhamn. Her er det kun noen ungdommer som er på tråler, oppsummerer Pettersen.

Satser på roen som salgsvare

Tranøya ligger som en oase – grønn om sommeren og hvit om vinteren. I denne oasen ligger historiske Tranøy Gård med bygninger som er nesten 300 år gamle. Fra første juni får øya en helt spesiell form for turisme – med roen som salgsvare.

Det er Sissel Hole og Wenche Jarlesdottir Hole med selskapet Senja Moments AS som har fått forpakteravtalen for Tranøy og Tranøy Gård. De har vokst opp en fem minutters båttur fra Tranøya og skal starte opp med såkalt “slow living”.

– Det er helt spesiell og en veldig avslappende stemning her ute. Jeg finner en ro når jeg kommer hit. Også er det så mye fint å se med de gamle byggene og naturen rundt. Du kan gå en rolig tur på øya uten å møte folk, opplyser Sissel Hole.

– Jeg får en ro her ute, som ikke går an å beskrive. Skuldrene senker seg og pulsen blir roligere. Det er som å komme til en helt annen verden, forteller Wenche Hole.

Tranøya er kulturhistorisk med bygninger fra 1700-tallet. Foto: Rune Ottarsen

Den flate og lett skogkledde Tranøya ligger i særdeles rolige farvann helt på sørenden av Senja. Der er det ingen bratte fjell og toppturer, så fokuset ligger i ro og fred, lokalhistorie, lokalkultur og lokalmat.

– Dette skal bli det rolige alternativet i Senja-regionen?

– På Tranøya skal du koble helt av og slippe stress. Du kommer til Tranøya for å bare være. Vi skal legge til rette for at turister og lokale kan komme å bo og oppleve Tranøya, og det øya har å by på. På vinteren er det ideelt for å se nordlys og oppleve nordnorsk vinter, og på sommeren er det midnattssola som trekker folk, svarer Sissel.

– Du er borte fra all støyen. Ingen biltrafikk. Et sted for de som ønsker å ha det rolig rundt seg og trenger å koble av og komme seg bort litt, forklarer Wenche.

Sissel Hole, ordfører Jan Fredrik Jenssen og Wenche Jarlesdottir Hole. Foto: Rune Ottarsen

Øya eies av Tranøy kommune og ordfører Jan Fredrik Jenssen er veldig fornøyd med valget av de nye forpakterne, og deres idéer for drift.

– De er lokale, og har en forkjærlighet for området og plassen. Jeg tenker at de har alle mulige forutsetninger til å sette sitt preg på lokalområdet, og har en brennende interesse for å få dette til, forteller Jenssen.

Jenssen har tro på konseptet som søstrene har valgt.

– Jeg har alltid følt at når jeg går på land på Tranøya så får jeg roen over meg. Dette er en slags slow-turisme, og jeg har registrert at det er en økende interesse for den type ferie fra de som bor i mye travlere områder. Det er dette som vil være fortrinn, og som vil passe området, opplyser ordføreren.

Fred Arne Danielsen, Sissel Hole, Wenche Jarlesdottir Hole og Jan Fredrik Jenssen med Tranøy Gård i bakgrunnen. Foto: Rune Ottarsen

Med 14 sengeplasser fra første juni, og 28 etter hvert, mener de også de er et godt alternativ for kurs, konferanser og møter. Som en del av forpakteravtalen med Tranøy kommune skal de også drive gården. De skal ivareta byggene og kulturlandskapet, og foreløpig er det 20 sauer i fjøset, klar til å starte beite på øya så snart det blir spiselige forhold utendørs.

– Vi har denne friluftsinteressen og interessen for gårdsdrift, som vi har vokst opp med, så vi har stor interesse på alle områder; mennesker, dyr og det å være ute, forteller Sissel.

– Det er et stort steg fra det vi er utdannet til, men samtidig må vi jo gjøre dette. Denne avtalen om Tranøya kan vi ikke takke nei til, forklarer Wenche.

Sissel Hole og Wenche Jarlesdottir Hole. Foto: Rune Ottarsen

Faste stillinger er sagt opp, så nå satses alt på Senja Moments AS og turisme.

– Det er nervepirrende, og det er ikke tvil om at det er kjempetøft å skulle satse på noe vi aldri har gjort før. Dette blir en bratt læringskurve for oss, og vi skjønner at vi må være forsiktige og smarte, for å få dette til. Dette kan bli en suksess, og det kan gå andre veien, sier Sissel.

Heldigvis er vi klare for utfordringer, og vi er begge vante til å jobbe med mennesker, påpeker Wenche.

Før første gjest ankommer første juni skal de oppgradere kjøkken til Mattilsynets standard og krav, og få på plass godkjente sertifikater for å føre gjestene med båt de fem minuttene fra Refsnes på Senja til Tranøya.

Muligheter for å leie kajakk. Foto: Rune Ottarsen

Rugby-bygda

Mens sambygdinger bruker vinteren på ski i løypene på Vangsvikfjellet har tre av innbyggere i lille Vangsvik på Senja valgt rugby som sin aktivitet. Hver onsdag kjører én 15-åring, én landslagsspiller og én flykning inn til Olsborg i Målselv for å trene.

Australske Brett Harvey er gift norsk og bosatt i Vangsvik, og har vokst opp med rugby i hjemlandet. I Norge må utlendinger bo i fem år før de får spille på det norske landslaget, og Harvey fikk endelig sin debut i oktober.

– I Australia er rugby det samme som å gå på ski i Norge. Du begynner å lære det når du er tre, fire, fem år. Rugby er en del av livet i Australia. Jeg fikk betalt for å spille rugby hver uke. Da jeg var 17 år fikk jeg bedre betalt å spille rugby i helga enn 40 timer som snekker, forklarer Harvey.

Nikolaj Nyheim forsøker å passere Brett Harvey. Foto: Rune Ottarsen

Treningsmulighetene for Harvey kom nesten samtidig som landslagsdebuten, da to ildsjeler i Målselv startet med treninger. Harvey dro med seg to sambygdinger, så nå er de fem faste på treningene. 15-åringen Nikolaj Nyheim og syriske Reber Atto elsker utfordringen med rugby.

– Jeg liker å spille rugby, fordi vi springer i to timer. Det er god trening med fart og teknikk, sier Atto, som kom til Norge som flykning i november 2015.

Reber Atto takler Svein Gunnar Samuelsen. Foto: Rune Ottarsen

– Rugby er god trening for kroppen. Vi springer hele tida, og må være fysisk og psykisk sterk. Jeg må presse meg sjøl, for det er tungt hele tida. For meg er det positivt, artig og lærerikt, for de erfarne lærer bort hvordan vi skal spille ordentlig rugby. De kan det godt, og det blir mer enn å trene bare for å trene, forteller Nyheim.

På det meste har det vært ni på trening, og tre av dem er norske landslagsspillere. Foreløpig har det blitt én kamp for det nystartede laget, med britiske elitesoldater som motstandere.

– Det var en tøff kamp, det var tungt, og jeg har en lang vei å gå fysisk, Den ene var en svær Viking, og jeg spratt tilbake da jeg prøvde å ta ham, men det var jo artig, smiler Nyheim.

Det er stor intensitet på treningene. Foto: Rune Ottarsen

-Hurtighet er også viktig?

– Jeg som trodde jeg var rask, er treg når jeg spiller rugby, svarer 15-åringen.

Harvey tror unge Nyheim har det som skal til, for å bli en framtidig landslagsspiller.

– Hvis han trener med meg, og jeg hjelper ham, tror jeg han kan ha mulighet til å spille for Norge i framtida, hvis han har lyst. Han er bare 15 år, men er sterk og veldig flink, og kommer til å bli stor og kraftig, sier Harvey.

Alternative treningsformer. Foto: Rune Ottarsen

Harvey skal representere Norge mot Irland i Dublin i april og VM-kvalifisering mot Hellas i London måneden etter. Hvis Hellas beseires blir det nye kamper mot Skottland i oktober og Russland i november. Med seier i én av de to siste kampene blir det VM-spill i England i 2021. Det håper selvfølgelig australieren, som trodde det var over med rugby da han flyttet til Norge.

– Jeg begynner å bli gammel, men har noen år igjen i kroppen, så jeg må bare bruke sjansen. Jeg liker å bruke kroppen. I rugby må jeg være sterk og springe fort. Jeg bare elsker det, smiler han.

Lekende lett for Brett Harvey. Foto: Rune Ottarsen

Svein Gunnar Samuelsen og Llyr Bowen kom på idéen om rugby i Målselv. Begge har erfaring fra tidligere. Bowen spilte ti år i Wales, men har vært borte fra spillet i 12 år.

– Det er godt å være tilbake i spill. Jeg håper dette kan bli noe for ungdommer i området.

Llyr Bowen med full fart forover. Foto: Rune Ottarsen

Samuelsen fikk smaken på rugby da han spilte to år for Bodø Barbarians.

– Det var da jeg fikk kjærlighet for rugby. Rugby er tungt, men veldig artig, en fin måte å komme i form og det er også et fint brorskap innenfor rugbyen. Vi er et lite samfunn med rugby, og alle tar vare på hverandre. Det er plass for alle. Rugby er noe av det beste jeg vet, og ser fram til dette hver uke, forteller Samuelsen.

Og det å ha med landslagsspiller Harvey på trening synes han er stas.

-Det er fint å ha han med på trening. Han har mye innsikt og hjelper alle sammen. Brett spiller iherdig, og vi får virkelig testet oss. Det er en prøvelse for oss andre å holde følge, oppsummerer Samuelsen, som ønsker seg enda flere på trening.

-Vi ønsker flere på trening. Liten, stor, ung eller gammel, så lenge du føler du takler det, så får du være med.

Skyhøy kvalitet på scenen

Rimfrost Produksjoner i samarbeid med Hålogaland Teater er en hit, og forestillingen holder skyhøyt nivå. “Tobias og dagen det smalt” i Kulturhuset Finnsnes viste at vi har lokale skuespillere på nasjonalt nivå.

Sterke skuespillerprestasjoner der kvaliteten i hver detalj er enorm, og det er så artig at en sånn kvalitet også kan framstilles i Sørreisa og Tranøy. Kristine Myhre Tunheim og Alexander Rindestu i Rimfrost Produksjoner serverer lyder og bevegelser som løfter det hele enda noen hakk, mens Jonas Delerud balanserer energien som figurene til Tunheim og Rindestu bringer på scenen svært elegant.

Kvalitet i alle detaljer, sterkt skuespill og herlig scenografi. Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud og Alexander Rindestu. Foto: Rune Ottarsen

“Tobias og dagen det smalt” er underholdende og leken, og akkurat nok alvorlig og seriøs til at vi tar temaet inn over oss. De tre skuespillerne begynner å få lang erfaring på nasjonalt nivå, og det vises i denne velproduserte forestillingen. Også er det idéen om å lage en forestilling om det å være født i feil kropp, med feil kjønn, som kunne blitt så dypt og tungt – også gjøres det så enkelt og ukomplisert.

Med støtte fra en god venn med enkelt syn på livet, så er ikke problematikken så komplisert likevel. Det er så treffende framstilt: Så lenge vi har lest om det på internett, så er det ganske vanlig og nesten naturlig. En kamp om en snøhaug på skolen og lapp hjem blåses opp som katastrofe, mens det å være født i feil kropp, det løser vi, det ordner vi. Forestillingen er aldri belærende eller påtrengende informativ. Den viser vennskap. Vennskap hos barn på sitt taller beste.

Spennende vendinger i handlingen som engasjerte publikum. Alexander Rindestu og Jonas Delerud. Foto: Rune Ottarsen

Veldig godt jobbet av skuespillerne, deres nesten faste samarbeidspartner Morten Røsrud som står for regien, dramaturg Lina Killingdalen, manusforfatter Jenny Svensson, scenograf og kostymedesigner Mari Lotherington, musiker Aggie Peterson og lysdesigner Øysten Heitmann. Også hun som hadde idéen til forestillingen: Kristine Myhre Tunheim.

Forestillingen har fått Heddaprisen for beste barneforestilling 2018.

Engasjerende skuespill. Kristine Myhre Tunheim og Jonas Delerud. Foto: Rune Ottarsen

Oppned feststemning

Feiringen av 20 år siden plata og låten “Oppned” ble også en feiring av solid nordnorsk rock, men først og fremst en feiring av Blått & Rått.  (Konsertbilder nederst) 

En kveld og natt på Hugos Pub i rockens tegn, med solide gitarriff og godt driv i bunnen. Med et tungt og stødig grunnkomp av trommeslager Knut Amundsen, bassist Ronald Alertsen og Vidar Nilsen på orgel, kunne Svein Kaspersen, Kjetil Andreassen, Janne Bark og Steinar Steffensen ose på med heftig gitarspill.

Et forsterket Blått & Rått. Fra venstre: Steinar Steffensen, Vidar Nilsen, Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen

Uansett hvor mange gitarister du samler på scenen, er det kvaliteten i musikken som teller. Et feststemt publikum lot flere låter passere i bakgrunnen, men kvelden og natta viste at Blått & Rått har en solid katalog av låter som får folk til å stoppe og lytte. Låter som trekker folk foran scenen, får dem til å danse, synge, skåle, juble og hoppe til solid rock med tempo og trøkk.

Feststemning på Hugos Pub lørdag kveld. Foto: Rune Ottarsen

Også er det den ene låten som samler alle i lokalet, som stilner samtalene, som gjør at du vender blikket mot scenen, synger med, uten å ane at du faktisk kan teksten. Den ene sangen, den ultimate hiten, allsangfaktoren, gjenkjennelsen, den samlende kraften, den sangen alle har ventet på – uten å vite det: “Oppned”. Ingen over – ingen ved siden. Den ene sangen som stopper tida, som setter alt annet på pause, som river med publikum på mektig allsang.

Lydmann Magne Brynjulfsen og pubeier Hugo Nordnes. Foto: Rune Ottarsen

Gjestene på Hugos Pub var på fest og Blått & Rått var så absolutt med på festen. Det er flinke folk – rett og slett flinke folk. Lydmann Magne Brynjulfsen har reist med Blått & Rått i 15 år. Han oppsummerer bandet ganske enkelt.

– Det er en maskin som rocker på. Jordnære folk, jordnær musikk, nordnorske tekster.

Arnstein Holmstad. Foto: Rune Ottarsen

Arnstein Holmstad skjønner populariteten til Blått & Rått veldig godt.

– De skriver på nordnorsk med forståelige tekster, som folk kjenner seg igjen i, og som har satt rot i mange. Sangene lever sitt eget liv, og har fått sitt eget liv hos publikum.

Det er ingen tvil om at Blått & Rått har noe å fare med, er et godt liveband, et stadionband, et festivalband, som også har det nære, rolige og personlige gjennom nedstemte ballader. Første gang jeg hørte bandet var en akustisk konsert inne på AMFI Finnsnes våren 2011. Også i den settingen er de et solid band.

Blått & Rått består av vokalist og gitarist Svein Kaspersen, gitarist Kjetil Andreassen, bassist Ronald Alertsen og trommeslager Knut Amundsen. Lørdag var de forsterket med tidligere gitarist i bandet Steinar Steffensen, deres svenske samarbeidspartner Janne Bark og Vidar Nilsen fra Vestbygda i Lødingen.

Ronald Alertsen og Janne Bark. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Steffensen og Kjetil Andreassen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen
Kjetil Andreassen og Svein Kaspersen. Foto: Rune Ottarsen
Knut Amundsen, Ronald Alertsen og Janne Bark.
Kjetil Andreassen, Svein Kaspersen, Knut Amundsen og Ronald Alertsen. Foto: Rune Ottarsen

Satsing som lønte seg

Da Wilde (17) som 15-åring ønsket å satse på et høyere nivå flyttet hele familien 200 mil slik at hun kunne utvikle seg videre i idretten sin. (Publisert i Nordlys juli 2018.)

To år senere har Wilde Jakobsen ett NM-gull, to NM-sølv og én sølvmedalje i eliteserien i volleyball, samt er fast innslag i troppen til U19-landslaget, mye takket være en idealistisk familie, et enormt talent og stor treningsvilje.

Det hele begynte i Brøstadbotn IL i Dyrøy kommune, i bygda som for mange er kjent som “volleyballbygda” med flere seriegull i herrevolleyball.

Som 14-åring ble hun kåret til beste midtspiller i NM U15 i 2015. Samme året ble hun tatt ut landslagstroppen for de født i 2000 som én av to 2001-modeller.

21.november 2016 flyttet familien på fem til Sandnes og hun debuterte raskt på seniornivå med Sandnes Volleyballklubb, som spiller på norsk andrenivå.

Wilde er takknemlig for at mamma Vanja Jakobsen og familien flyttet med henne til Sandnes. Foto: Rune Ottarsen

– Hva tenker du om familien din som pakker og flytter med deg, og satser ilag med deg?

– Det er ikke alle som ville gjort det, et fåtall, så jeg er jo veldig glad for det. De er alltid der og bakker meg opp, uansett hva jeg gjør. Et bra støtteapparat å ha rundt meg, smiler Wilde.

– Hvis jeg skulle bli bedre så kunne jeg ikke blitt her oppe. Da hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Jeg kunne valgt å være igjen her, men da hadde jeg hatt dårligere utgangspunkt for å komme inn på skolen eller fortsette på landslaget, forklarer 17-åringen.

Mamma Vanja Jakobsen fungerer også som treningspartner når det trengs. Foto: Rune Ottarsen

Familien flyttet hjem til Bjørkebakken i Dyrøy sommeren 2017. Wilde reiste nedover etter ferien og begynte videregående skole på Topp Volley Norge i Sandnes.

Som førsteklassing fikk hun kamper for eliteserielaget til Topp Volley Norge (TVN) og spilte blant annet seriefinalen mot serievinner Førde.

– Hvordan er det å være på banen i eliteserien?

– Jeg er ikke den som har spilt så veldig mye, men de gangene jeg har spilt så har det vært veldig artig. Jeg spilte blant annet da vi spilte seriefinale mot Førde. Jeg tenkte: Nå skal jeg vise dem hva jeg er god for. Det er ei erfaring rikere.

– Det var en stor prestasjon at TVN ble nummer to og kom til finale, for de hadde den yngste spillerstallen der de eldste var 19 år og yngste var 16 år, forklarer mamma Vanja Jakobsen.

Wilde er også en dyktig sandvolleyballspiller. Foto: Rune Ottarsen

Samme sesongen tok hun NM-sølv med både U17- og U19-laget til Sandnes Volleyballklubb. NM-gull hadde hun vunnet året før. Sammen med Pia Øfstaas fra Gjesdal IL vant Wilde Region-NM U17 i sandvolleyball. De representerte Rogaland og slo Hordaland i finalen.

– Jo, mer, jo, bedre. Jeg får mye mer erfaring uansett om det er U17, U19 eller sandvolleyball. Alt er volleyball, men bare på forskjellige nivåer. Jeg har bare godt av å få mer, selv om det kan bli litt mye, sier Wilde alvorlig.

Med Wilde på laget kom U19-landslaget til tredje runde i kvalifiseringen EM.

– Norge har aldri kommet så langt før, så det er legendarisk. Det er en opplevelse i seg sjøl å få oppleve. Vi får oppleve så mye når vi er på tur. Jeg hadde for eksempel ikke dratt til Romania uten landslaget, opplyser hun.

Wilde har over 30 aldersbestemte landskamper. Foto: Rune Ottarsen

– Hvordan føles det å spille med flagget på brystet?

– Første landskampen jeg spilte så var jeg helt i ekstase. Det var helt rart. Jeg var bare 14 år, og det var veldig stort. Det er fælt å si det, men jeg har blitt vant til det, svarer hun, før hun fortsetter.

– Det er jo fremdeles veldig artig.

– Hvor langt har du lyst å komme med volleyballen?

– Jeg har lyst å bli så god som jeg kan bli. Skal jeg dra til USA etter videregående? Skal jeg flytte hjem? Skal jeg spille sørpå eller dra til utlandet? Jeg vet ennå ikke hvor, men jeg har lyst å spille volleyball.

Foreløpig er det Topp Volley Norge og halvannet  år til med videregående skole i Sandnes.

På sandvolleyballbanen i Brøstadbotn har hun tilbrakt mange timer. Foto: Rune Ottarsen

Kunstelskeren i havgapet

1.600 besøkende på ArtiJuli to år på rad. En unik kunstfestival på en holme i havgapet – inne i et bygg som er et kunstverk i seg sjøl. (Publisert i Nordlys juli 2018.)

– Vi gjør dette for å skape opplevelser og for å formidle, fordi det viktigste for meg er hva dette betyr for andre. Når jeg sjøl har gode opplevelser av kunst så vil jeg gjerne at andre skal kunne få tilgang på det samme, forteller eieren av Kråkeslottet på Bøvær i Berg kommune på Senja, Georg Blichfeldt.

Georg Blichfeldt foran kunstverk av Knut Fjørtoft, som døde november 2017,  under ArtiJuli 2018. Foto: Rune Ottarsen

Det gamle fiskebruket ble kjøpt og omgjort til et kulturens hus av Ulf Willgohs Knutsen i 1972, og arvet av Georg Blichfeldt i 1996.

– Bygget er kunst i seg sjøl. Det må være en sammenheng i den tilnærmingen som ligger i bygget og den kunsten som vi presenterer her, at det går godt i hop, forteller Blichfeldt.

Georg Blichfeldt med kunst skapt ute på Kråkeslottet vinteren 2018. Foto: Rune Ottarsen

– Det gjelder å finne den kunsten som appellerer og samtidig irriterer sånn passe. Selvsagt servert med en eim av tjære, gode kaker og kokekaffe, smiler han.

Havet, kaka og kaffen. Foto: Rune Ottarsen

ArtiJuli har eksistert siden juli 2011 og nådde en milepæl i 2014 år med over 1.000 besøkende fra første til 31.juli. I 2017 og 2018 var det nesten 1.600 solgte billetter i løpet av den måneden utstillingen var åpen.

Blichfeldt gjør ikke dette alene. Festivalen opplever enorm dugnadsinnsats fra frivillige år etter år. Idealister som er med på å underbygge den spesielle atmosfæren på Kråkeslottet og ArtiJuli.

Film har alltid vært et viktig innslag i ArtiJuli. Foto: Rune Ottarsen

– Hva er det med kunst som appellerer til deg?

-Jeg jobber mye med fornuft, retorikk og argumentasjon, som er mitt felt. Kunsten kan noe mer. Den kan åpne opp for følelser, men kan også uten ord fortelle deg noe du ikke ante. Kunsten kan si det usigelige, svarer Blichfeldt engasjert.

– Første gang et Munch-maleri ble vist var det skandale. Hva var det i bildene som appellerte så sterkt? Hva var det i formspråket og hans måte å hente opp et visuelt inntrykk og fordøye det og få det ut og servere det? Hva var det ved dette som tar oss så sterkt? Det er ikke enkelt å sette ord på, men i dag er vi mange som ser det og blir sterkt berørt av det.

Kråkeslottet juli 2018. Foto: Rune Ottarsen

– En helt majestetisk følelse

– Det er en helt majestetisk følelse. Jeg blir rørt inni hjerterota når jeg ser hvor mye et fyrverkeri, som vi steller istand, kan glede andre mennesker, smiler Tone Jensen Steinsund.

En nydelig avslutning på 2018. Maxi Pyroteam følger fornøyd med. Foto: Rune Ottarsen

Maxi Pyroteam klarte utrolig nok å overgå de foregående fyrverkeriene på Sjøvegan. Jeg stod bak ryggen på teamet da de fulgte nøye med om alt var koblet riktig og at alle 250 kanalene sendte avgårde nøyaktig på riktig tidspunkt. Kroppsspråk og utrop underveis viste tydelig at alt smalt perfekt til musikken.

Kjernen i Maxi Pyroteam. Tone og Joakim Jensen Steinsund, Morten Andersen og Jens Viktor Steinsund. Foto: Rune Ottarsen

– Etter 35 år, så har dette definitivt blitt en del av livet mitt. Dette gir så mye i minuttene etterpå, timene etterpå, dagene etterpå. Jeg ser en sånn vanvittig glede blant folk over det vi gjør, og en takknemlighet som er helt utrolig. Det er ingenting som overgår det å glede andre, det kan ikke bli bedre, forteller Morten Andersen.

Disse to startet, det som har blitt en tradisjon, allerede i 1983. Jens Viktor Steinsund og Morten Andersen. Foto: Rune Ottarsen

Etter det årlige fakkeltoget i Sjøvegan sentrum nyttårsaften i 1983 fyrte Jens-Viktor Steinsund og Morten Andersen opp restlageret hos Maxi Miljø AS. Det ble starten på denne tradisjonen som trekker flere tusen mennesker til lille Sjøvegan i Salangen kommune tidlig på kvelden Nyttårsaften, før de skynder seg hjem til familie og venner, for å rekke feiringen av det kommende året.

– Det har “bailla på seg” så til de grader, og blitt så stort at vi er nødt å gjøre det ferdig før jul. Læringskurven vår har gått helt vanvittig bratt; luntetenning fram til 2006, elektronisk tenning i 2007, og nå styres alt på data. Systemet vi har nå er i verdensklasse, forteller Jens-Viktor Steinsund.

– Det er første gang vi tar det helt ut, fullt ut, og dataanimerer, kommenterer Andersen.

Tone Jensen Steinsund holder bomba som har en diameter på 250 meter i lufta. Foto: Rune Ottarsen

Årets fyrverkeri hadde 250 avfyringer, og avsluttet med en 10 tommers bombe, som gikk 250 meter opp i lufta og hadde en spredning på 250 meter.

12 minutter fyrverkeri synkronisert til musikk krever nøye planlegging. Det er mange detaljer som skal på plass, og selv om alt er datastyrt, så må hver eneste kobling gjøres for hånd, i riktig rekkefølge.

Forberedelsene startet allerede i august, og ildsjelene forsøker å fornye seg fra år til år.

– Vi må tenke annerledes hvert år og gjøre nye vrier; starte litt annerledes, og avslutte litt annerledes. Hovedgrunnen er at vi synes dette er artig og interesserer oss for fyrverkeri, men dette er også noe vi kan gi til folket. Det er derfor vi bruker månedsvis med forberedelser, og gjør dette år etter år etter år, opplyser Tone Jensen Steinsund.

Mange hender. Jens Viktor Steinsund, Morten Andersen og Joakim Jensen Steinsund. Foto: Rune Ottarsen

– Fyrverkeri symboliserer en form for glede for mange, men det som virkelig er artig, er når det blir musikk til, og det kan legges følelser til lysglimt og smell, smiler Joakim Jensen Steinsund.

Joakim har giftet seg inn i tradisjonen, og er ikke arvelig belastet, slik som kona Tone, som har vokst opp med pappa Jens-Viktors og Morten Andersens sterke interesse for fyrverkeri.

– Det er ei utfordring, og spennende å se hva det ender opp med til slutt. Det er en skikkelig godfølelse å se at alt har gått bra, og akkurat som planlagt, forteller han.

Fyrverkeri og musikk. Foto: Rune Ottarsen

– Fyrverkeriet har blitt en kunstform. For meg som er glad i både fyrverkeri og musikk, så blir dette helt fantastisk. Jeg har bestandig vært opptatt av det arrangementstekniske, at alt går nøyaktig når det skal gå. Sammensetningen er Jens-Viktor sitt; de forskjellige fargene, effektene, som han er utrolig dyktig på, forklarer Andersen.

– Det er artig å lykkes. Det er en mestringsfølelse, forteller Jens-Viktor Steinsund.

Maxi Pyroteam består av mange flere enn de fire i kjernen. Bildet nedenfor ble tatt Nyttårsaften 2016, og de var også på plass siste dagen i 2018. Bak: Kate Anette Fagerhaug, Yngve Osvoll , Morten Andersen, Børge Lind, Kåre Johnsen, Geir Odelsgård. Foran: Jens V Steinsund , Tone Jensen Steinsund , Eirik Olsen.

Maxi Pyro Team. Foto: Rune Ottarsen