Ray Moon Band = Genuine rockere

Hvis du liker Led Zeppelin, Deep Purple, Neil Young, Steppenwolf, John Mayall and The Bluesbreakers, Jimi Hendrix, Canned Heat, Johnny Winter, Traffic, Blind Faith, George Thorogood, så vil du garantert like Ray Moon Band. Men vær klar over at Ray Moon Band ikke er, jeg presiserer: Ikke er – noen etterligning.

Dette er genuine rockere med sjela dypt inne i bluesen og føttene godt plantet i essensen av ’70-tallsrocken, og den kombinasjonen skaper særegenhet som er sjelden hos dagens moderne musikkskapere. De gjør akkurat som de har lyst, tenker ikke, bare skaper musikk og spiller rett fra hjertet. Tre dampende, adrenalinpumpende hjerter som slår i samme takt.

Plata, som du finner på Spotify, åpner med den dyptfølende bluesballaden F#, som virkelig tar deg ned i dypet, både musikalsk og tekstmessig. Tunge riff, rik på små musikalske detaljer, som underbygger en sår vokal. Det lukter kvalitet lang vei. Andrelåten Angel on My Shoulder markerer at dette er et band som ikke gjentar seg selv. Det tunge bluesriffet er der, bare lettere, en behagelig økning i tempo. Og der jeg forventer den dype sjelsgranskende vokalen, kommer den lyst og lett flytende på toppen.

Tredjelåten Hold On er dypt inne i Neil Young-land, noe som vokalist Raymond Bartholdsen behersker akkurat passe skeivt og skakt, og sårbart. I Sometimes er bluesriffet tilbake, og med rockerne Fly On og Trouble viser Ray Moon Band at de også behersker rett fram rock’n’roll. Mama Told Me understreker sjangerbredden og kvaliteten med full tyngde. Sjangerbredden utvides med tungmetallikeren Canine og den deilig suggererende Dirty Sweet. Hatten av for musikkskaper Raymond Bartholdsen og hans eminente klassemusikere Kaj Struve og Finn Nilsen.

Plata avslutter med de tre helt ulike boogierockerne Traveĺling Disaster, Just a Fling og Old Grumpy Dude. Måten Bartholdsen bruker stemmen til å skape dynamikk og variasjon i det “kjedelige” kompet til førstnevnte viser den enorme musikkbegavelsen. Og sistelåten er en umiddelbar klassiker.

Ei klasseplata fullstappet av kvalitet, med tekster og musikk som spiller på hele følelsesregisteret. Det blir aldri kjedelig. Overraskelsene er mange. Taktskiftene, toneskiftene, stemmeskiftene, sjangervalgene… Bartholdsen har skjønt at kontraster er en viktig essens i musikk.

De absolutte topplåtene og høydepunktene er Dirty Sweet og Old Grumpy Dude, men her er mange gode låter å ta av, og det er bare å forsyne deg, for her er det mye gull, heldigvis ispedd Bartholdsens ektefølte gråstein.

Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen
Finn Nilsen. Foto: Rune Ottarsen
Raymond Bartholdsen. Foto: Rune Ottarsen
Kaj Struve. Foto: Rune Ottarsen

De som behager oss med musikk

Musikk er så mye mer enn bare det musikalske. Musikk handler om sosialt fellesskap, vennskap, holdepunkt, mestring, mangfold, følelsesuttrykk, følelsesundertrykk, flukt, glede, sorg, behag… og det å gi.

Det å gi til andre – og kor har en enorm giverglede. Det å gi noe ilag, se, høre og føle at det de presenterer mottas med takk – den gode applausen. Og det har vært mye applaus i Tranøy denne helga – mye hjertelig og takknemlig applaus. Først på fredag med Kor Flott i Stonglandet kirke og søndag med Vaffelkoret og Senja Gospel i Vangsvik kirke.

Kor Flott med solister fra CITE i Stonglandet kirke. Foto: Rune Ottarsen

Denne kulturbautaen av en kommune, som kan presentere tre blandakor én og samme helg. Og det å få være med på herligheten, føle musikaliteten, høre stemmene, se gleden, forstå hvor uendelig mye arbeid som ligger bak en slik særdeles godt gjennomført presentasjon av musikk.

Vaffelkoret med dirigent Cato Simonsen i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Og det er bare å innse, for de som ikke har skjønt det, at de gjør det ikke for oss. De gjør det for seg selv, men vi får høste fruktene og sitte med følelsen av at de gjør det nettopp for oss. Dette er folk som elsker den ukentlige øvingen, vennskapet, musikken og samholdet. Folk som elsker å synge. Og vi er glad for at de finnes.

Senja Gospel med dirigent Erling Svegre helt til høyre i Vangsvik kirke. Foto: Rune Ottarsen

Kor Flott med band, sangglede og innlånte solister; denne gang vokalgruppa CITE fra Sørreisa. Vaffelkoret som opererer på et vanvittig detaljnivå i bruk av stemmer og harmonier og Senja Gospel med god trøkk og kvalitetssolister. En vakker musikalsk helg i Tranøy, og takk for at dere kommer ut av øvingslokalene et par ganger i året og behager oss.

Og de strenge, hyggelige, tålmodige og utrolig musikalske trollmennene Oskar Larsen, Cato Simonsen og Erling Svegre, som setter alle de vakre stemmene og musikaliteten i et vakkert system.

Ourland – klassikerne

Ourland feirer 50 år. Lørdag ble en hyllest til festmusikken, klassikerne og musikere som fremdeles elsker å spille. Her får du de gode historiene fra tidlig ´70-tall. (Bildeserie nederst.)

Bandet er imponerende gode og serverer klassikere fra ´60- og ´70-tallet som står skrevet i rockehistorien med stor skrift med eleganse og stil. Med stor ydmykhet og musikalitet, og den lille touchen av særpreg, treffer de et godt voksent publikum på Hugos Pub denne jubileumskvelden.

Ourland 2018: Geir Fjellberg, Steinar Steffensen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Jan Audun Eriksen. Foto: Rune Ottarsen

Bandet elsker å spille og har holdt det gående i 50 år. Oppskriften er enkel:

– Vi har aldri gått inn for å bli de aller beste. Vi har spilt bare for å ha det artig, og trivdes med publikum. Ourland tilhører publikum. Publikum tilhører ikke oss. Akkurat det er en stor forskjell, forklarer Jan Audun Eriksen.

Med fire, fem, seks fester på Senja hver eneste helg på ´70-tallet var det ikke vanskelig å få spillejobber, og Ourland var populære.

– Vi var en periode booket ett helt år framover. Første halvdel av 1970-tallet, opplyser Steinar Steffensen.

Steinar Steffensen var også med for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen

De hadde også mange spillejobber på innlandet, og før brua over Gisundet kom i 1972 sørget bandet for at det ofte gikk ferge natt til søndag. Bandet kjøpte ekstratur for å komme seg hjem, og det visste folk å benytte seg av.

– Natt til søndag visste alle i området at da gikk det ekstraferge da Ourland kom fra spilling, og det var fullt av folk med ferga, smiler Johansen.

Steinar Johansen er den eneste som har vært i bandet alle 50 årene. Foto: Rune Ottarsen

Nå holder Ourland seg lokalt i Midt-Troms, men tidligere har de spilt fra Narvik i sør til Storslett i nord. De spilte spesielt mye på Storsteinnes.

– Da vi spilte på Storsteinnes visste vi hvem som kom, og når de kom. Vi ble urolige hvis det var folk som ikke dukka opp til rett tid, flirer Eriksen.

Det ble også en del turer helt nord i fylket – lange turer – ikke helt uten utfordringer.

– Turen rundt Kåfjorden i teleløsninga, før asfalten kom, og hullene var så store og dype. Det var mange ganger vi var borte i halvtime, før vi dukka opp igjen. Vi hadde heldigvis en Ford Transit med dobbeldekk bak, så vi fløt heldigvis litt oppå, forteller Eriksen.

De fire nåværende, som også var med først på 1970-tallet. Jan Audun Eriksen, Jan Ivan Leonhardsen, Steinar Johansen og Steinar Steffensen. Foto: Rune Ottarsen

– I gammeltida var det sanganlegg, og hver mann spilte med forsterker direkte til publikum. Mange foran scenen som kommenterte: Skru opp!, minnes Eriksen.

– Det var ikke nødvendig hos oss, flirer Steffensen.

Bandbilen var fullstappet av ganske heftig utstyr fra Marshall.

– Vi hadde et komplett Marshall-anlegg a la samme sizen som Deep Purple. Det var sjeldent, med sjelden lyd. Inni selveste New Musical Express var det noe som het Marshall-avisa. Der var det et stort bilde av Ourland og Deep Purple. 14 dager senere leste jeg at Jon Lord i Deep Purple sa Marshall er så bra, og at han visste om et band i Nord-Norge, for vi spilte jo fra 30 minus til 20 pluss, forteller Eriksen.

– Vinklingen var på at utstyret tålte kulde, opplyser Steinar Johansen.

– Da vi kjørte på spilling var det ikke noe oppvarmet bil , forklarer Eriksen.

– Noen ganger kjørte vi med åpen lastebil med bare presenning over utstyret, kommenterer Steinar Steffensen.

– Vi hadde en tur der bakdøra gikk opp, og vi måtte kjøre tilbake å plukke opp slagverket, flirer Eriksen.

Orgelet har alltid vært sentralt hos Ourland, og Jan Audun Eriksen er organist av ypperste merke. Foto: Rune Ottarsen

 – Har dere laget noe egen musikk?

– Vi har hatt en fire-fem låter som har vært våres, som vi har spilt oppigjennom årene. Det har ikke vært noe stor satsing. Vi spiller cover, svarer Johansen.

– Hvilken årgang er de nyeste coverlåtene på repertoaret?

– Vi er kanskje innom ´80-tallet – såvidt, tror Eriksen.

For Ourland er det ´60- og ´70-tallet som gjelder. De spiller Beatles, Uriah Heep, Deep Purple, Creedence, Procul Harum, Status Quo, Wishbone Ash, Mountain, Focus, Booker T og mye annet fra de to tiårene.

– Mange av låtene vi spiller er det ingen andre som spiller. De er veldig kjente, men du skal ha litt på føttene for å komme av med det, påpeker Eriksen.

– Det er ikke alle låtene som er like enkle å spille, selv om vi har spilt dem lenge, så må vi ta oss skikkelig sammen for å være i låten, forteller Steffensen.

Jan Ivan Leonhardsen på sang. Steinar Johansen til høyre. Foto: Rune Ottarsen

– De første årene vi spilte var det mest voksne folk på festene. Etter hvert ble det blandet med ungdom. Da tungrocken kom med Deep Purple og de der, da var det mest ungdom på festene, forteller Johansen.

– Gikk det på deres musikksmak eller hva publikum ville ha?

– Det gikk på våres smak, svarer Johansen kontant.

– Vi spilte det vi likte, kommer det kjapt fra Steffensen.

Geir Fjellberg er det ferskeste medlemmet i Ourland. Foto: Rune Ottarsen

Første spilling i 1968 ga 600 kroner. Da kalendren vippet over i 1970 var prisen oppe i 1800 kroner, pluss reiseutgifter.

Fordelen med at Steinar Johansen er regnskapsfører var stor.

– Der andre band gikk over stokk og stein og reiv ut instrumenter før de hadde penger å betale, hadde vi kontroll. Da vi hadde spart opp penger, kjøpte vi anlegg, og da kjøpte vi som regel kontant, forteller Eriksen.

De er fire fra besetningen før 1974 som er med fremdeles: Steinar Johansen, Jan Audun Eriksen, Steinar Steffensen og Jan Ivan Leonhardsen. Også er “ferskingen” Geir Fjellberg på trommer.

Odd Fredriksen var medlem i Ourland en kort periode for nesten 50 år siden. Foto: Rune Ottarsen
Arnstein Holmstad har også spilt i Ourland en gang i tiden. Foto: Rune Ottarsen
Magne Brynjulfsen har vært i bandet som trommeslager. Foto: Rune Ottarsen
Ordfører Geir Inge Sivertsen hyllet Ourland. Foto: Rune Ottarsen
Fylkesråd Roar Sollied med gave fra Troms Fylkesråd. Foto: Rune Ottarsen
Steinar Johansen og Magne Brynjulfsen torkoste seg på scenen lørdag. Foto: Rune Ottarsen
Jan Ivan Leonhardsen med vokal og bass godt plantet i ´70-tallsrock. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Johansen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Audun Eriksen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Steinar Steffensen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Jan Ivan Leonhardsen før spilling. Foto: Rune Ottarsen
Lege Yngve Silsand sjekker Geir Fjellberg før spilling. Foto: Rune Ottarsen

Lokalt samarbeid – løfter fram hverandre

Lokalhandel i fokus da Nærbutikken i Vangsvik ble omgjort til marked for lokale aktører på “Handle lokalt-dagen” lørdag. Og alle var enige om viktigheten av å hjelpe hverandre.

– Vi er i samme kategori alle sammen, og jeg synes det er flott å kunne trekke dem inn her og vise fram det vi har, i lag. Jeg liker at det er liv i butikken og kanskje det blir en fast tradisjon at vi gjør dette før jul, sier butikkeier Gro Anita Ulekleiv om den lokale markedsdagen i Vangsvik i Tranøy kommune på Senja.

Nikolaj Nyheim og Brennlia Gård med godt utvalg lokalproduserte varer. Foto: Rune Ottarsen

– Det er viktig å vite hvor maten og varene kommer fra – at du kjenner de som lager maten og produktene. De som sitter rundt oss nå og selger, de kjenner vi godt, og vi har kjent dem lenge, forteller Nikolaj Nyheim (15), som representerte familiebedriften Brennlia Gård.

Nyheim setter stor pris på å ha butikk i bygda.

– Vi får handle her i bygda, i stedet for å dra til Finnsnes, spesielt siden vi har en del gamle folk som ikke har tilgang til skyss. Det er viktig å ha en butikk som ikke er så langt unna, og når butikken er lokal så kjenner vi de som jobber her, forklarer han.

Barbro Johnsen med produkter fra sitt eget BE Senja AS. Foto: Rune Ottarsen

– Vi må vise folk at vi skal handle lokalt og at det går an å drive næring også i småbygdene. Jeg er her for å vise fram produktene mine. Selger jeg varer så er det en bonus, men det viktigste for meg i dag er å støtte nærbutikken, smiler Barbro Johnsen, som har bygget opp sin bedrift BE Senja AS gjennom å selge Senjalua på nærbutikkene på Senja.

Rina Bratteng og Tone Edwards i Vangsvik Sanitetsforening. Foto: Rune Ottarsen

Vangsvik Sanitetsforening var på plass for å verve nye medlemmer og å støtte nærbutikken.

– Det er viktig at nærbutikken har en sånn dag, der folk kan få se hvor mye arbeid som legges ned for å gi oss dette tilbudet. Jeg tror det er viktig å vekke folk litt innimellom. Vi er heldige som har nærbutikken, opplyser leder Tone Edwards.

Janne Andreassen og Martin Korneliussen solgte lefser. Foto: Rune Ottarsen

– Vangsvik blir ikke det samme uten butikken. Den er nær, og du trenger ikke dra til Finnsnes eller Silsand for å kjøpe det du trenger, forteller Martin Korneliussen (14), som solgte lefser sammen med mormor Janne Andreassen.

Andreassen, som til vanlig bor i Sifjord i Søndre Torsken, er takknemlig for at det finnes butikk i heimbygda.

– Det er fint ikke å ha lang vei til butikken, så vi går til butikken og handler.

Sandra og Solveig Heggli solgte kamkaker. Foto: Rune Ottarsen

– Det er viktig å stille opp for bygda og vise at vi har en butikk og at vi har næringer. Rett og slett vise samhold i bygda. Det er flott å bo i Vangsvik, og jeg håper vi beholder butikken lenge, så still opp folkens, oppfordrer Solveig Heggli, som solgte kamkaker sammen med datteren Sandra.

Nærbutikken gir Sandra Heggli (16) muligheten til å gjøre mormora en tjeneste.
– Jeg kan gå på butikken for ho mormor, for hun er ganske gammel, smiler hun.

Gro Anita Ulekleiv er takknemlig for samarbeid og støtte fra bygda. Foto: Rune Ottarsen

Butikkeierne Gro Anita Ulekleiv og Robin Korneliussen og har fått dugnadshjelp fra bygdefolket for å gjennomføre denne “Handle lokalt- dagen”.

– Det er så artig at folk er så flinke til å stille opp. Vi har fått bare positive tilbakemeldinger, smiler Ulekleiv.

– De er glade i butikken?

– Ja, det har jeg inntrykk av.

Åtteåringene Mathias Hanssen Moe og Birk Nyheim solgte ni sekker ved og 12 sekker strøsand utenfor butikken. Foto: Rune Ottarsen

B-Three = Musikalsk eleganse

B-Three serverer låtene  med en sånn løs og ledig eleganse at musikken har spasert med lettbeint og behagelig gange langt inn i kroppen før jeg registrerer den.

Trioen B-Three, med swingjazz eller jazzswing,  holder et vidunderlig høyt nivå. Det lekne kjennetegner jazzen, og disse tre har  en solid evne til å bruke hver eneste tone til å behage øregangene med leken musikalitet.

B-Three. Fra venstre: Svein Erik Pedersen, Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er det fineste jeg kan gjøre. I B-Three får jeg spille 100 prosent det jeg har lyst å spille, forteller Kjell Tore Nordli, motoren og den store drivkraften i trioen.

– Hvordan er det å få leke deg så mye?

– Det er fantastisk herlig. Jeg har en frihet som er helt enorm. Det finnes likevel grenser for hva jeg har lov å gjøre, selv om det er jazzmusikk, fordi vi spiller en type jazz som må holdes sånn passelig innenfor rammene.

God musikalsk kjemi mellom Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å gjøre jazz. Det er veldig artig, annerledes og utfordrende. Jeg må utfordre meg sjøl for å kunne henge med Kjell Tore, forteller vokalist Sigrid Sørgaard.

Sigrid Sørgaard trives i B-Three. Foto: Rune Ottarsen

– Sigrid er fantastisk. Jeg er veldig stolt av å spille med henne. Hun har utviklet seg enormt. Det er veldig lett å jobbe med henne. Jeg trenger å si veldig lite, skryter Nordli.

– Vi gjør det sjelden likt hver gang, og det er det som er så spennende med jazzmusikk, smiler han.

Målselving, perkusjonist og trommeslager Svein Erik Pedersen kom inn i B-Three i sommer, og har tilpasset seg en uvant musikkstil sammen med de to bardudølene.

– Swing har jeg vært borti, men jazzpreget har jeg ikke touchet så mye, forteller Pedersen.

Svein Erik Pedersen er ny i B-Three, og liker de nye utfordringene. Foto: Rune Ottarsen

-Hvordan er det å spille med Sigrid?

– Vi har fått flere kommentarer på at hun er i verdensklasse, og jeg er enig. Hun synger rent treffer alltid tonene.

– Enn han bak orgelet?

– Han er bare å henge på. Han er i verdensklasse – uten tvil.

Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Svein Erik Pedersen. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard og Kjell Tore Nordli. Foto: Rune Ottarsen
B-Three. Foto: Rune Ottarsen
Sigrid Sørgaard. Foto: Rune Ottarsen
Jazzklubbstemning på Hugos Pub med B-Three. Foto: Rune Ottarsen

Aksjonerte mot nedleggelse av ambulansebåten

Sør-Senja er avhengig av ambulansebåten fra Harstad. Sammen med Sør-Troms-øyene markerte Tranøyfolket søndag ettermiddag at de er motstander av UNNs nedleggingsplaner. Sju anløp fikk besøk aksjonsgruppa, som filmet alle fakkeltogene.

I Skrolsvik var det rundt 150 mennesker som viste at de ønsker å beholde ambulansetilbudet. Med en reisevei på 20 minutter over havet til Harstad er det forståelig.

– Det er kort tid over sjøen til Harstad. Båten er viktig, fordi det skaper trygghet, og tar de bort ambulansebåten skapes det enorm utrygghet. Sykehjemmet og folk på Sør-Senja bruker ambulansebåten. Styret i UNN må tenke seg om, fordi de svekker beredskapen, og reversere det de tenker å gjøre, sier Birgit Andreassen.

Mange møtte opp for å markere at de ønsket å beholde ambulansebpåten fra Harstad.           Foto: Rune Ottarsen

– Vi skal jobbe for beredskapen innenfor helse og transport til sykehusene. Det er viktig å ha kortest mulig tid – responstida må være så kort som mulig, poengterer Martin Arne Jensen.

Fakler i mørket er godt redskap for å markere og demonstrere. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er en så viktig sak, at vi må støtte opp. Vi er alle avhengig av ambulansesystemet, enten til sjøs, i lufta eller på veien. Myndighetene må ta dette på alvor, presiserer Gunn Langaas.

– Vi må sikre en trygg helse for folk som bor her. Selv har jeg hytte her, men tenker mest på de fastboende, forteller Liv Halldis Sandvik.

– Jeg er her for å protestere mot en veldig, veldig dårlig avgjørelse. Jeg ønsker at den skal reverseres, forklarer Einar Svendsby.

Aksjonsgruppa som besøkte de berørte øyene hadde med kamerateam. Foto: Rune Ottarsen

– Vi markerer misnøye mot at de skal legge ned noe som fungerer, forteller Tor Iver Benjaminsen.

– Det er kjempeviktig å markere at vi er sterkt uenig i at ambulansebåtene og den beredskapen som er i øyriket skal forvitres på en sånn måte, sier ordfører i Tranøy, Jan Fredrik Jenssen.

Aktive unger får venner

“4H skal utvikle en aktiv og samfunnsengasjert ungdom med ansvarsfølelse og respekt for dyr og mennesker.” Det klarer Gaupa 4H i Lenvik kommune helt fint.

De fire H-ene er: Klart Hode, Varmt Hjerte, Flinke Hender, God Helse skinner tydelig gjennom hos foreningen Gaupa 4H som er lokalisert i Nybygda på Senja.

Det er full aktivitet én time før årets høstfest, og det er medlemmene som har ansvaret for alt som skal skje denne dagen.

Isabel Bodin og Synne Engkrog presenterte fotoprosjekt under høstfesten til Gaupa 4H. Foto: Rune Ottarsen

Høstfesten er hovedsakelig presentasjon av årsprosjektene til de forskjellige gruppene i klubben. Isabel Bodin og Synne Engkrog viste fram bildene de hadde tatt innen temaet “Fotografi”.

– Vi har tatt fotokurs. Hovedmålet var å lære noe nytt med kamera, lære å bruke kamera, lære hvordan vi tar bilder, rett og slett, forklarer Bodin.

Men først og fremst så snakker medlemmene i Gaupa 4H varmt om vennskap.

– Vi kommer oss i aktivitet, sosialiseres, møter nye folk, forteller Bodin.

– Det er artig på leir og kurs, for da møter vi andre som har samme interesser, komenterer Engkrog.

4H har kurs og leir det første halvåret hvert år. Norgesleir, fylkesleir og nordisk leir.

Jan Birger Nordli med prosjektet Natursti som han har laget sammen med Tobias Eide. Foto: Rune Ottarsen

En annen som trives godt i Gaupa 4H er Jan Birger Nordli. Han og Tobias Eide har laget spørsmål med bilder og alternativer til en lokal natursti som åpnes til våren.

– Det er bra her, for jeg får mange nye venner, og får være med på kurs og leir. Også er det artig å lære, forteller Nordli.

Kurt Fredrik Andersen, Sofie Bodin, Adrian Bruun, Casiane Karlsen og Perylinn Nordli i “Bli med ut”. Foto: Rune Ottarsen

Det har blitt mange turer ute i naturen for “Bli med ut” – gruppa. De har vært på gårdsbesøk i Salangen, lekt mye ute, laget bål, stekt pizza med vedfyring, snekret fuglekasser og mye annet.

– Det er gøy og vi kan få nye venner. Vi leker, lager mat på bål og er på tur. Og lærer å være dyrevenn, oppsummerer Sofie Bodin og Casiane Karlsen.

– Jeg får gode venner. Vi har vært på en gård og melka geiter, strøk på geiter og ridd på hest, forklarer Perylinn Nordli.

– Jeg liker å være ute. Jeg har vært med dyr, laget fuglekasser og fått nye venner, forteller Kurt Fredrik Andersen.

Felicia Karlsen og Solveig Angelica Andersen hadde ansvar for underholdningen på høstfesten. Foto: Rune Ottarsen

Felicia Karlsen og Solveig Angelica Andersen hadde ansvaret for underholdningen. Det har vært deres prosjekt fram mot høstfesten i Midnattsli Bygdehus.

Solid spilleglede under framføring av sketsjer. Foto: Rune Ottarsen

Karlsen hadde satt sammen et solid knippe morsomme sketsjer, som hele medlemsgruppa var med og framførte. Andersen debuterte som konfransier med glans og klarte seg fint foran et passelig stort publikum.

Isabel Bodin med sang og ukulele. Foto: Rune Ottarsen

Organiseringen er tydelig demokratisk med kun barn og ungdommer i styret, mens de voksne kun er rådgivere. Styremedlemmene kurses av 4H Troms om hvordan være sekretær, kasserer, leder og nestleder.

Rådgiver og organisator Marianne Aanderbakk og undertegnede godkjente alle prosjektene til medlemmene i Gaupa 4H. Foto: Rune Ottarsen

Det viktigste er ikke å vinne

Du har sikkert hørt det før, men disse mener det: Det viktigste er ikke å vinne!

Volleyballgjengen som møtes hver mandag i Vangsvik ser på treningene som en fin sosial møteplass, og det å få til jevnt og godt spill er det viktigste. Nå skal de spille turnering i Gryllefjord – heller ikke der er det viktigst å vinne.

Roy Gunnar Olsen til venstre og Kjetil Adolfsen til høyre. Foto: Rune Ottarsen

– Dette er for trimmen, og selvfølgelig for at det er gøy. Og at vi endelig kan trene mot ei turnering, og få spille mot andre gjør det mer interessant, forteller Kjetil Adolfsen.

– Det å tape kamp gjør ingenting, så lenge det er jevnt og vi får til spillet. Det er artig å vinne, men godt spill er viktigere, forklarer han.

Nikolaj Nyheim. Foto: Rune Ottarsen

15-åringen Nikolaj Nyheim liker å spille med de eldre og erfarne.

– Det er artig, men utfordrende. Og når det er utfordende blir det enda artigere. Det artigste er å få til godt spill. Der det tar tid å få poeng og begge sider får godt spill. Det er da det er artig og jeg får adrenalin og det blir tempo, forklarer Nyheim.

Linn Elisabeth Nilsen. Foto: Rune Ottarsen

– Steikanes artig. Det viktigste er at begge lag får til et bra spill, konkluderer Linn Elisabeth Nilsen.

– Og et inkluderende spill, der alle får være med. Det er kjempeviktig, kommenterer Veronika Huseby.

Audun Sivertsen. Foto: Rune Ottarsen

– Det er sosialt, en positiv aktivitet i bygda og god trening, også binder det sammen nabobygdene. Vi gleder oss til høsten og volleyball etter pausen på sommeren. Også er det fint at det er ungdom og eldre, damer og herrer, oppsummerer Audun Sivertsen.

Vegard Johnsen til venstre og Nikolaj Nyheim til høyre. Foto: Rune Ottarsen

– Jeg er ofte på trening, men det er med ungene. Så det er artig å ha en egen aktivitet, selv om det blir mest innimellom. Det er artig å spille og fint å treffe kjentfolk jeg ikke ser til vanlig, forteller Vegard Johnsen.

Veronika Huseby. Foto: Rune Ottarsen

– Det er veldig givende, og godt for sjel og kropp. Dette er noe jeg virkelig brenner for. Også er det veldig sosialt og kjempeartig, forteller Veronika Huseby.

Praktisk skole og praktisk arbeid – det er viktig

Elever som liker praktisk arbeid og å være ute, og en skole som heldigvis har skjønt akkurat det.

Lørdag fikk elevene på Senja videregående skole avdeling Gibostad vise fram sine yrkesvalg på markedsdag.

Benjamin Broks, Markus Albert Olsen, Simen Brones og Edwind Johansen viste fram kveita de hadde fisket som en del av undervisningen innen faget Fiskeri og fangst.

– Jeg tenker å gå Fiske og fangst og jobbe i båt. Det er det som er mest artig. Artig å være ute på havet og fiske, smiler Benjamin Broks fornøyd.

– Jeg trives godt ute på havet, og føler at dette var riktig valg for meg. Jeg føler meg fri på havet. Også er undervisningen mye praktisk, forklarer Markus Albert Olsen.

– Det er dette jeg har lyst til å gjøre. Jeg trives på havet, og det er veldig artig, forteller Simen Brones.

Fem som liker praktiske skolefag. Fra venstre: Mariel Johansen, Markus Albert Olsen, Edwind Johansen, Simen Brones og Benjamin Broks. Foto: Rune Ottarsen

Mariel Johansen har valgt Akvakultur sitt andre år på skolen. Hun synes faget er spennede og er inne i en praksisperiode i bedrift.

– Jeg liker ikke å sitte inne på skolebenken, men liker å være mye ute, så dette er ei grei linje å gå, forklarer hun.

Kommende agronomer som solgte egenproduserte poteter og grønnsaker. Fra venstre: Maylen Pettersen Norum og Maiken Helen Pedersen. Foto: Rune Ottarsen

Også de som har valgt å være sine skoledager på landjorda, har praktiske dager.

– Hva synes dere om å selge det dere selv har produsert? Ligger det stolthet i dette?

– Det er artig. Ja, det er jo vi elever som har plantet og tatt opp alt av grønnsaker og poteter, forklarer Maylen Pettersen Norum.

Norum blir å bruke agronomutdanningen innen gårdsdrift, mens Maiken Helen Pedersen har valgt en annen retning.

– Hest. Jeg skal jobbe med hest. Jordbruk er ikke helt min greie, forteller Pedersen.

“Bærstatiske Egg UB. Fra venstre: Håvard Engum Pedersen, Agnete Elvebo Karlsen og Kaisa Skjemstad Larsen. Foto: Rune Ottarsen

Inne på “Gårdsbutikken” står Håvard Engum Pedersen, Agnete Elvebo Karlsen og Kaisa Skjemstad Larsen i ungdomsbedriften Bærtastiske egg. De har spesialisert seg på produksjon og salg av egg fra frittgående høner og syltetøy fra sjølplukket bær.

– Det er veldig bra og det har vært masse folk innom i dag, forteller Pedersen.

– Hvordan er det å selge det dere selv produserer?

– Det er jo artig at folk velger å kjøpe det som vi har produsert. En fin opplevelse, svarer Karlsen.

– Så vi er jo litt stolte, kommenterer Larsen.

– Hvordan er det å selge varene i et såpass gammelt lokale?

– Vi går jo tilbake noen år og det er koselig, svarer Larsen

– Det er noe annet å stå inne i et nytt og fint lokale, men det jeg synes det er koseligere her, forteller Karlsen.

Fra venstre: Stian Meland, Håkon Skjeggerud Hansen, Ingeborg, Kanchai, Oskar og Ida Akselsen. Foto: Rune Ottarsen

Håkon Skjeggerud Hansen går Villmarksliv. Faget er veldig praktisk orientert med turer, overnattingsturer, kajakk, kano, klatring, snøskuter, traktor og andre uteaktiviteter.

-Jeg synes det er artig med friluftsliv, og i tillegg får jeg studiekompetanse, så jeg får begge deler, forteller han.

Stian Meland har valgt Landbruk.

– Fordi faren min er bonde. Vi lærer om for eksempel skogbruk, og mye som er nyttig for en bonde. Det er interessant og her er mye fine folk, forteller Meland.

– Jeg går hest, kommer det kontant fra Ida Akselsen.

– Hva blir du av å gå hest?

– Det er et fordypningsfag innen Landbruk, så jeg blir uansett agronom hvis jeg går tre år.

– Hvordan er det å gå ei praktisk linje?

– Det er i hovedsak enkelt, fordi det er gøy og mye praktisk.

– Og likevel sitter du igjen med ei solid utdanning.

– Jeg blir agronom, og det kan jeg gjøre mye med, men jeg må gå påbygning for å få generell studiekompetanse.

– Så du liker ikke teoridelen?

– Ja, det stemmer.

Kinosjef og filmelsker – en fin kombinasjon

Kinosjef Kay Erling Ludvigsen er en filmelsker som også elsker de enkle og overfladiske filmene. Men de får aldri samme status som klassikerne. 

– Film har mange bruksområder. Film kan brukes til å skildre dype, alvorlige følelser; fine, flotte følelser eller tunge, mørke følelser, forteller kinosjef ved Finnsnes Kino, Kay Erling Ludvigsen.

– Ellers så kan film brukes til å få en velfortjent pause fra hverdagen, og synke ned i stolen eller sofaen og bare kose seg. Jeg kan se en helt ubrukelig amerikansk komedie, hvis det er det jeg har lyst å se.

– Er det deilig å se en film “uten mening”?

– Jeg tenker at du må se en film for det den er. Det vil si at jeg kan slappe av og kose meg til “Die Hard” og sette pris på den. Jeg kan også se en dramatisk film om en middelaldrende kvinne på TIFF (Tromsø Internasjonale filmfestival) og kose meg like masse. Det er alt til si tid.

– Hva kjennetegner en skikkelig god film, en klassiker?

– En film du ikke klarer å glemme, som ikke slipper taket i deg og som du jevnlig er nødt å komme tilbake til.

– Hver eneste høst seg jeg Gudfaren-trilogien. Det er klassikere for meg. Det er filmer som har absolutt alt; spenning, intriger, kjærlighet. Og de har mange karakterer som gjør dypt inntrykk på meg med sterke skuespillerprestasjoner. Det er noe med de personlighetene, slik som Michael Corleone, som fascinerer folk.

– Og på toppen av det er det filmingen, musikken og den stemningen som Coppola klarer å skape. Alt dette smeltet sammen og det ble helt fantastisk filmer.

– Hva kommer det av at i Norge er klassikerne filmer av typen Fjols til fjells og Tante Pose?

– Vi har aldri tatt norsk film alvorlig. De norske komediene var aldri ment å være alvorlig, så de ble akseptert. Det tok lang tid før det norske folk omfavnet de seriøse norske filmene.

Kay Erling Ludvigsen liker seg å mye film. Foto: Rune Ottarsen

Ludvigsen går gjennom 1970- og 1980-tallet med regisører som Wam og Vennerød og Vibeke Løkkeberg, som bommet på det norske publikummet.

– Vi hadde en periode med regisører som var inspirert av fransk og spansk film, men det ble fransk og spansk film på norsk, og det traff ikke publikum. For min del var de første norske filmene som traff meg laget av Pål Sletaune, som midt på 1990-tallet laget “Amatørene” og “Budbringeren”. Disse filmene ble gjort så norsk som mulig. “Budbringeren” er ei nitrist skildring av det norske postvesenet, og det traff publikum.

Internett er et godt verktøy for å finne ut hvilke filmer han vil vise i Finnsnes Kino. Foto: Rune Ottarsen

– Velger du kinofilmer ut fra at du må ha et visst antall innenfor spesielle sjangere innenfor en periode?

– Jeg har eksperimentert ganske mye med programmet og det er ikke lett å bli klok på hva folk vil ha, og ikke vil ha. Det er seks til ti premierefilmer er tilgjengelige hver helg og vi har ikke kapasitet til å vise alle. Vi må alltid ha en god barne/familiefilm på programmet og en god ungdoms/voksenfilm. Den største gruppa har vært barnefamilier. Den neste gruppa var de mellom 14 og 26 år.

I februar kommer Amundsen. Foto: Rune Ottarsen

– De siste par årene har vi fått flere voksne og det har blitt større bredde. Jeg klarer ikke å tegne den gjennomsnittlige kinogåer lenger.

– Seniorkino har slått an. Hvilken opplevelse har du av de kinogjengerne?

– Det er en annen type pensjonister vi har i dag. De er mye mer aktiv og har god helse, er kulturinteresserte. I starten var jeg forsiktig, slik at det ikke skulle bli for drøyt. Nå er jeg nesten ikke redd for noe og lurer på hva jeg skal utfordre dem med neste måned. De syntes for eksempel “Skjelvet” var kjempetøft. Vi skal ikke undervurdere dem, det har jeg skjønt.